Man kommer selvsagt ikke unna en autotune-låt om dette heller:

Og som om det ikke var nok, har noen brilliante karer allerede laget en autotune-låt av det hele. Enda mer fantastisk:

Click here to view the embedded video.

Sånn helt til slutt om noen i FrP sin lille KGB-avdeling skulle se dette og føle for å spore meg opp og ringe meg igjen for å diskutere innholdet: Dette innlegget er faktisk også kun for moro skyld!

I 1959 ga Miles Davis ut plata Kind of Blue. Med hans stjerneensemble av musikere (Coltrane, Evans, “Cannonball Adderley” osv) satte han standarden for en hel jazzgenerasjon med en av tidenes mest kjente og tidløse plater. Det er ikke uten grunn at jazzentusiaster, men også “vanlige” dødelige mennesker (som meg), ofte har stemplet den som tidenes beste plate. Men siden det i år er 50 år siden plata kom ut, tenkte vi at det kunne være morsomt å kikke på platas spor i litt andre “kunstformer”.

Først ut er en progvariant (signert gigantene i Gong) av herlige So What.

Marimbavibes på en enda funkiere versjon av Freddie Freeloader.

Det har ingenting for seg å finne en alternativ variant av Blue In Green, her er alt annet enn originalen overflødig.

Crazy strykervariant av All Blues er neste mann ut!

Til slutt, ett bissart kvinnemenneske som danser foran garasjeporten til Flamenco Sketches!

Konklusjonen må være at originalen fremdeles er best 50 år etter sin utgivelse!

Når det ikke handler om stekt svin kan det like gjerne handle om homofili.

Click here to view the embedded video.

Strøm er farlig.

G.I. Joe tar opp viktige tema som tynn is og… Eh, penispumper.

Hunder er farlige, men denne Freddy Mercury-kopien ser enda farligere ut.

Det er på tide å avslutte og kan det bli bedre enn et originalklipp? Denne uredigerte G.I. Joe-reklamefilmen er et eksempel på multikulturelt samarbeid og viser at det kanskje ikke er så gale å snakke med ukjente menn likevel?