Er dette det nærmeste Den Ukentlige kommer et svett klimaks i bloggformatet? I de siste sju (!!!) månedene har vi brukt tiden på å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sett på piratklassikere, tullete trollmenn og arkeologer på eventyr for å nevne noen. Vårt oppdrag har vært å lyse opp en grafikkbasert form-over-innhold-hverdag med tilbakeblikk på en spillsjanger som er kjent for rendyrket kvalitet, adventure-sjangeren.

Nå er det bare to titler igjen og dekningen denne gangen er som seg hør og bør svært omfattende. Spillene representerer milestener innenfor sjangeren. Det ene staket ut kursen for gode spillthrillere med innhold og det andre er uten sidestykke når det gjelder cinematisk form.

2. Grim Fandango (1998)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Don Copal er en hard sjef!

Om spillet: Adventure-gudene LucasArts overgang til 3d i 1999s retrofantasieventyr Grim Fandango ble møtt med mye skepsis fra adventuretilhengere verden over. De fleste mente at den vakre tegnete 2d-grafikken neppe kunne gjenskapes i den forholdsvis nye 3d-teknologien, men LucasArts selv vurderte det nok slik at overgangen var nødvendig for at adventure-spillene skulle henge med i den nye utviklingen. Selv om de fleste adventure-fans i ettertid er enige i at 2d-grafikken er å foretrekke for å beholde sjarmen i sjangerspillene, er også de fleste enige i at Manny Calaveras reise mot underverdenen fremdeles er det beste forsøket som har blitt gjort på å få til et godt adventure-spill i 3d-verdenen.

Heis + ljå = tøfft.

Spillet handler om Manny Calavera, en underdanig reiseagent for DoD, Dødens Departement, som jobber med å gi avdøde mennesker reisepakker til underverdenen. Om reisen blir med tog, båt, bil eller til fots, er avgjort av hvor gode liv de avdøde har levd. De som har levd skikkelig dårlige liv får derimot andre oppgaver, slik som vår venn Manny, som ser ut til å være fanget i limbo for alltid. Og klientene han får hjelper han ikke lenger, i det som virker som en evighet har han måttet innfinne seg i å jobbe med håpløse tilfeller som stiller langt unna Mor Theresa-sjangeren.

Click here to view the embedded video.

Når da endelig Ghandi-kopien Meche tråkker over på den andre siden tror Manny at han har lagt gullegget. Gode klienter vil nemlig gjøre det mulig for Manny å selv komme seg til underverdenen. Til hans store forskrekkelse er selv Meche ikke kvalifisert til noe annet enn en gåstokk på hans døds-computer og hun må begynne den ensome ferden mot dødsriket alene. Manny på sin side blir vitne til et nett av korrupsjon og maktkamp, ikke bare i sitt eget departement, men også på langt høyere nivå. Det som følger er en 4 årig episk reise, først på jakt etter Meche og de korrupte kreftene i landet, men etterhvert en jakt på noe større, kjærligheten.

"Logokopper" er ikke bare kult i Norge Rundt.

Grim Fandango solgte aldri så mye som LucasArts hadde ønsket og ble betegnet som en økonomisk flopp på grunn av det sviktende salget. Kritikerne, derimot, elsket det og flere kårte det til årets beste spill på tross av at spillet kom ut samtidig som fantastiske Half Life. På metacritic.com, som samler anmeldelser fra de fleste engelskspråklige spillpublikasjoner og nettsteder og regner gjennomsnittet, ligger Grim Fandango per i dag på en 12. plass på listen over tidenes beste pc-spill, med lik poengsum som store klassikere som Quake, Civilization II og Command and Conquer. Spillet ligger også over moderne klassikere som World of Warcraft, Diablo, Knight of the Old Republic og Grand Theft Auto III for å nevne noen.

Click here to view the embedded video.

Snorre: Så var vi tilbake til ‘Daudens land’, min kjære medspaltist, TabuThomas! Denne gangen for å dekke det spillet som har rukket helt opp til andre plass i vår kåring av tidenes beste adventurespill. Det er lite tvil om at Manny Calaveras eventyr er velgjort og slikt, men hva syns du er spillet største styrke?

Thomas: Ja, du kan så si SnabelSnorre. Er veldig usikker på ka eg skal trekke fram som spillets desidert største styrke då både historie og dialog og musikk er Van Dammefett, men om eg absolutt er nødt å velge vil eg si settingen i spillet er en av dei meir kreative eg har sett. Hente døde til det mexicanske etterlivet? Why not.

Snorre: Først, angående settingen: hele noir-stemningen er så bra at få spill kan skimte med like god stemning. Selv om de helt syke humorperlene uteblir er vi alltid innlemma i Manny Calaveras småtragiske vesen i en verden som virkelig må sies å være blant de mest fantasifulle i adventure-verdenen (takk Tim Schafer).

Nummer to, grafikken. Det er klart at vi skulle hatt Grim Fandango i 2d, verdenen hadde passet ekstremt bra med like deilige tegninger som for eksempel Monkey Island III. Dermed trekker det litt ned, spesielt når man spiller, fordi 3d-motoren rett og slett lider litt under tida spillet kom ut. Karakterene er ikke akkurat stappet med detaljer, selv om omgivelsene ser fiffe ut. Litt opp trekker dog filmsekvensene, som knapt kunne blitt gjort bedre.

Men 3d-døden til tross, så syns jeg at det hele funker ganske greit visuelt (ettersom jeg sist spilte igjennom herligheten for ca. et halvt år siden). Men i 2d? Det hadde vært skikkelig… vått. Eller hva sier du ToyboxThomas?

Thomas: Eg slenger meg på den som den billige tøyta eg er Scatman Snorre, og det kan jo være våte drømma blir virkelighet no som Telltale er midt i en Monkey Island facelift, men det gjenstår skjønt å se. Vi har jo tidligere sagt at spill av den meir geniale sorten, som Monkey Island 3 har slitt med en litt for tam slutt, men eg vil meine der er rom for å påstå at Grim Fandango har klart å styre unna fella LucasArts gikk i med dei to siste MI-spillene. Enig?

Snorre: Ja, forsåvidt. Slutten har ofte vært en akilleshel for mange adventure-spill, ja for spill generelt. Det er ikke tilfelle i Grim Fandango som slutter megaepisk. Rart er det også å kjenne på følelsen av tomhet man sitter igjen med etter man har spilt seg ferdig. Spillet er forholdsvis stort og med mye variasjon, og med en gang kan det være litt vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd. Det er så mye å fortelle, men så vanskelig å fortelle alt. Og dette er en unik egenskap med Grim Fandango, ja, med de gode gamle adventure-spillene i sin helhet. Spilleren føler det som om han/hun har vært med på et eventyr og det er vemodig at det hele er over.

Derfor slutter også den samtalen her, for at dere (om noen) som leser dette stikker i en bruktbutikk og graver frem Mannys eventyr og opplever alt selv. Grim Fandango er rett og slett et slikt spill som det er helt umulig å beskrive med ord. Vi sier som Vendela Kirsebom; “Prøv det” (ja, det er vel strengt talt ‘den’, men dette skjønner DUs oppegående leserskare)!

Click here to view the embedded video.

1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1999)
Revolution Software
Vanskelighetsgrad: Middels

Et mystisk kart viser vei for Nico og George.

Om spillet: Etter det strålende Beneath A Steel Sky (som også holder en fortjent plass på lista vår) lurte skaperne i Revolution på hva som skulle være neste skritt. Hvordan skulle de følge opp den dystopiske suksessen uten å skuffe den voksende mengden tilhengere av spillet? Løsningen ble å bruke en mer tradisjonell setting, med George Stobbart, amerikansk turist i Paris, i hovedrollen. Med på laget hadde teamet dessuten Watchmen-tegner Dave Gibbons (Red.: på nyversjonen fra i år vel og merke). Og anmelderne likte det de fikk se, Broken Sword: The Shadow of Templars ble mottatt som adventure-spillenes nye Messias, og var et av de best mottatte spillene blant fans og anmeldere i 1996.

Skumle ganger under jorden er alltid... Skumle.

Kommersielt var historien en litt annen. Som med Grim Fandango solgte ikke spillet ventet mengde og noe av skylden må sies å ligge på utgiver Virgin Interactive (kuriøs fakta: ga også ut Discworld 1 og 2). Noen smarte hoder i selskapet fikk den “brilliante” ideen at de skulle kjøre ulike titler på spillet i henholdsvis Europa og USA. Markedstilpasningen ville være “genial” og gjøre at flere ville få øye opp for spillet. Fail! I USA ble spillet utgitt under navnet Circle of Blood og forvirringen som fulgte gjorde at all PRen som ble gjort på henholdsvis hver side av dammen i stor grad utelukket hverandre. Resultatet ble at det amerikanske markedet ikke fikk med seg alt snakket spillet fikk i Europa (siden det hadde en annen tittel) og salgsmessig ble det dermed nesten en flopp i landet “over there”.

Click here to view the embedded video.

Men for de som klarte å komme over spillet i all forvirringen, ble salig belønnet. Spillet ble en slags tidlig Da Vinci-kode, med tempelriddere, religionshemmeligheter og en “Indiana Jones i storbyen”-feeling. Akkompagnert av Barrington Pheloungs nydelige lydspor og nydelige tegninger satte spillet en ny standard for 2d-adventurespill. Senere forsøk på å replikere stilen finner vi i begge Runaway-titlene, som på tross av sin overlegne grafikk ikke når sjarmen ved den visuelle stilen til knærne en gang.

Kirken er med - men denne gangen er det mer spennende enn da Vinci-koden!

Historien starter på en liten kafé i Paris en vakker solskinnsdag. Kjekkas og tørrhumorist George Stobbart er på ferie og nyter en kaffe ved brosteinsgaten da en mann kledd ut som en klovn kommer livlig inn i kaféen og etter hvert detonerer en bombe som tar livet av en dresskledd mann. Nysgjerrigheten til George er det ingenting å si på og det som følger er et heseblesende drama hvor George besøker bla. Skottland (og en utrolig irriterende geit), Irland, Spania, Afrika og Tunisia! For ikke å nevne Paris, som er malerisk og forførende gjenskapt.

PS: Det er ikke mange måneder siden Broken Sword: The Shadow of Templars Directors Cut ble sluppet både på DS og djevelmaskinen Wii. Forbedringene gjør det fantastiske spillet enda mer fantastisk, med en ny sidehistorie for Nico Collard, Georges trofaste journalistvenn/flørt.

Click here to view the embedded video.

Snorre: På mange måter ligner Dan Browns boksuksess Da Vinci-koden på det første spillet i Broken Sword-serien. Her er det hemmelige ordener, intriger på museer i Paris og dype konspirasjoner i de mest etablerte kroker av samfunnet. Men der stopper også likheten. For om Browns roman må finne seg i å være en lettvekter i bokhylla si på Norli, er Broken Sword kanskje den mest gjennomførte spillthrilleren gjennom tidene. Er det egentlig noe spillet mangler TommyT?

Thomas: Fint lite SammyLeeSnorre, Broken Sword 1 er det ultimate adventurespillet av den meir seriøse typen. For i motsetning til eksempelvis Monkey Island der man kan gå rundt med antent dynamitt i lomma så lenge man bare ønska, vil et lignande scenario resultere i en blodpøl med blondt hår, blå jakke og grønn bukse ka Broken Sword angår. Det stemmer, her kan man miste livet om man ikkje har tunga rett i munnen. Veit ikkje heilt kor en skal begynne for å beskrive dei mange plussene med spillet, men det er vel rimelig å påstå at det musikalske er nydelig, grafikken likeså, og når man i tillegg spikra på en story som e trangere enn Julia Bond, då e det vel fint lite som kan gjøre opplevelsen utrivelig SamarinSnorre? Klara du i det heile tatt å komme med et eksempel på utrivelighet?

Snorre: Svakheter i Broken Sword? Det er virkelig lettere sagt enn gjort. Historiemessig er det ikke mye å klage over, men en ting som kanskje irriterer litt når man nå spiller spillet igjen med mer kritiske øyner enn før, er at George bruker år og dag på å lunte dit du ber han gå. På store områder (som for eksempel utenfor kafeen i Paris) må du vente på at George har fått den egentlig stramme ræva si til andre siden av skjermen og vel så det før du får lov til å teste gummianda på kummelokket (blander spill her, hihi!). Men det er egentlig det eneste jeg kommer på, og det irriterer meg egentlig ikke så mye heller. Har du noe å sette ut på vår helt Stobbart?

Thomas: Tja, om eg absolutt må grave etter nokke vil eg si et par av vitsane han slår i løpet av sin eventyrlystne kverdag ikkje alltid går rett heim. Amerikanske menn med porøs hofterot, hagle ved senga og skrå i gebisset ler seg gjerne skakk. Resten av verden? Not so much (eksempel fra en samtale mellom hovedperson George Stobbart og sleipe André Lobineu, romantisk utfordrer når det gjelder spillets franske babe Nicole Collard):

George: If Nico's been hurt Andre, I'll break every bone in
your body!
André: That's typical of you. You don't think I care what
happens to Nicole?
George: It occurred to me that slimeballs don't have bones
to break.. But I kept that thought to myself.

Kanskje er det vanskelig å være morsom når man stort sett heile tida er i livsfare så sånn sett er vår protagonistvenn George faktisk unnskyldt et par tørre vitsa. Det er skjønt alt eg kommer på, og det trekker ei heller spillet nevneverdig ned. Alt i alt er Broken Sword 1 et fabelaktig spill eg trygt kan anbefale alle som har en slags interesse for point and click. Gjennomtenkte puzzles, ikkje for lett, ikkje for vanskelig – Strålande 2d grafikk og et magisk lydbilde gjør opplevelsen komplett for min del. Har du nokken avsluttande ord SpeltbunnSnorre?

Snorre: Nei, TrangeThomas, den er ‘brun’ som man sier. Spillet med tidenes tøffeste (og mest irriterende) geit, er et godt kompromiss og en verdig vinner til prisen tidenes beste adventure-spill!

Thomas: Amen ZuperZnorre. Då takka eg for turen i dinna omgang, så sees vi igjen når det e på tide å kåre vår tids beste pornofilma!

Click here to view the embedded video.

… Og det var det! Endelig er vår gjennomgang av tidenes beste adventure-spill fullendt, og vi håper dere er fornøyde med resultatet. Selv om alle plasseringene kanskje ikke er felles håper vi at vi har fått dekket mange av de spillene dere gamle adventure-fanatikere der ute (om det er noen) har satt pris på opp igjennom tidens løp. Hvis ikke er det bare å starte sin egen blogg og lage en like omfattende liste!

‹‹ Nummer 4/3 – Oppsummering ››

Lucasarts er adventure-sjangerens ubestridte konge. Enten det er karibiske forviklinger og snakkende hodeskaller eller grufulle monstre og teleportering på høyt nivå, så har firmaet gang på gang visst seg fra sin geniale side. Det er på tide å sjekke ut plass nummer 4 og 3 på lista over tidenes beste adventure-spill!

4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Dave Grossman og Tim Schafer er på ferde igjen i 1993 og denne gangen uten Ron Gilberts styrende hånd hengende over seg. Day of the Tentacle er oppfølgeren til adventure-klassikeren Maniac Mansion og følger i samme spor med galgenhumor og en lettere absurd historie. Denne gangen kan spillerne fråtse i tre ulike karakterer som kan styres på hver sine punkt i kampen mot de grønne tentaklene.

Store deler av spillpressen har hyllet spillet som et av tidenes beste spill, deriblant adventureekspertene i Adventure Gamers, som rangerte spillet helt på topp på lista over tidenes beste adventure-spill.

PS: Hele soundtracket på din PC? Jada, bare besøk MixnMojo!

Snorre: Nå nærmer det seg toppen! Og hvilket spill er det da bedre å snakke om en oppfølgeren til Maniac Mansion, nemlig det fantastiske Day of the Tentacle. Tre fantastiske karakterer får vi styre denne gangen og humoren er en av de merkeligste verden har sett i et tradisjonelt adventurespill. Foresten, hvilken av karakterene liker du best TransseksuelleThomas?

Thomas: Vel StreptokokkSnorre, eg (som dei fleste andre) digga nok Bernard hardast då han på alle måta tilfredsstilla dei beinharde kravene ein antihelt trenger. Colabunnbriller, tweedbukse, store Mikkemustresko og tre obligatoriske penna i brystlomma gjør Bernard til den ultimate geek, den ultimate taper, den ultimate hovedperson. I tillegg er han kompis med tentakla, og det e jo relativt kickass bare det. Ka huska så du best fra DOTA SabeltannSnorre?

Snorre: Spillet har jo mange morsomme episoder, uansett om det er i nåtida, fortida eller fremtida, eller hvor nå enn karakterene befinner seg. Men for meg syns jeg at det tøffeste er det faktumet at du kan spille hele det første spillet på en PC i spillet. Ellers gir jo spillet oss mange historiske personer som det er festlig å hilse på (bla. flere tidligere amerikanske presidenter). Det er i det hele tatt en hel del å kose seg med i LucasArts-klassikeren! Hadde ikke det vært fett med et nytt kapittel i serien TarmskyllThomaz?

Thomas: Utvilsomt SkrotumSnorre, no som både Monkey Island og Sam and Max har vært under kniven og står standhaftige i livet med ny drakt og nye pixels så burde jo så absolutt sistemann i sjangerens sjukaste trekløver og bli påspandert et ansiktsløft. Både historie og generell humor har holdt stand mot tidas tann, og er på alle måta verdige en remake. La oss tro og håpe at LucasArts tenka det samme SosionomSnorre. Har du nokke meir å tilføye et relativt fantastisk spill då eg stort sett er tom?

Snorre: Nei, jeg tror det er på tide å bevege oss videre til det neste spillet på lista, tidenes beste piratspill som ikke Sid Meier har laget!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

3. The Curse of Monkey Island (1997)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Det tredje spillet i den annerkjente Monkey Island-serien er også det som kommer høyest opp på vår liste. Der hvor mange spillmagasiner har rangert de to foregående spillene enda høyere, mener vi at det nettopp er det tredje spillet i serien som er det beste, mest minneverdige og morsomste.

Guybrush Threepwood må igjen ut på eventyr i Karibia og vi får et gjensyn både med grusomme LeChuck, vakre Elaine Marley, Stan og mange (MANGE) flere. Når Guybrush frir til Elaine etter å ha sunket skuta til LeChuck har han oversett en viktig ting. Ringen (som han fant for noen små øyeblikk siden) er forhekset og Elaine fryser fast til gull. Vår helt ser seg dermed tvunget til å løse knipen for å i det hele tatt ha muligheten til å dra på bryllupsreise.

PS: Et av tidenes beste soundtrack fortjener en plass på harddisken din! Hvor finner du så dette? Jo, på MixnMojo!

Snorre: Ahoy matey! Vi skal til Karibien TropeThomas, blant de mest kjente settinger for oss adventurefans. Guybrush vs. LeChuck atter en gang, med en solid dose humor, absurde påfunn og sarkastiske hodeskaller. Jeg er vel ikke langt fra sannheten når jeg tipper at dette er ditt all time-favorittspill Mr. T?

Thomas: Nei, i og med at det her ER mitt all-time favorittspill SatanistSnorre, så traff du vel relativt bra. Det buldra lett i trusene så snart Guybrush sin velfriserte mullet er tema for diskusjon, og vi kan vel alle si oss enige i at den 3 utgaven av vår skjøre men skarpe piratkompis e den mest sjarmerande, både pixelmessig og dialogmessig. Monkey Island 3 står som et standhaftig testament på det et klassisk PNC-spill skal inneholde; veldreid 2d, hysterisk manus, vakker musikk og (for første gang i serien), voice-over på samtlige karaktera man både er og møter gjennom spillets gang. Kem er så den store favoritten i MI 3 SnabelkølleSnorre? Kan det være hodeskallen du så freidig nevnte innledningsvis?

Snorre: Murray er rett og slett sjef, noe hans første møte med Guybrush er et godt bevis på:

Guybrush møter et snakkende skjeletthode.
Murray: I'm a powerful demonic force! I'm the harbinger of your doom!
And the forces of darkness will applaud me as I STRIDE through the
gates of hell carrying your head on a pike!
Guybrush Threepwood: Stride?
Murray: All right then, roll! ROLL through the gates of hell.
Must you take the fun out of everything?

Men Murray er slett ikke den eneste birollen som stjeler showet i Monkey Island 3. Vi får et gjensyn med gamle helter (og antihelter), samt en LeChuck som på tross av et noe svakt antiklimaks mot slutten, er i bedre form en noensinne før. Også de små og forholdsvis ubetydelige karakterene er gjennomførte her, som Cabana-gutten som står for en annen ikonisk scene (med en ikke helt ubetydelig referanse til et beslekta prosjekt):

Cabana Boy: Let me see your membership card and I'll let you through!
Guybrush Threepwood: You don't need to see my identification.
Cabana Boy: I don't need to see your identification.
Guybrush Threepwood: I'm not the pirate you're looking for.
Cabana Boy: You're not the pirate I'm looking for.
Guybrush Threepwood: I can go about my business.
Cabana Boy: You can go about your business.
Guybrush Threepwood: Move along.
Cabana Boy: Move along, move along... hey! Your mind tricks won't
work on me, boy!

Faktisk er det eneste svake med spillet, etter min mening, den allerede nevnte antiklimatiske slutten. Uten å røpe hva som skjer, hva syns du om avslutningen på det monumentale spillet?

Thomas: Eg må nok beklageligvis si meg enig. Riktignok er den av det kreative slaget, men rettferdiggjør på ingen måte kvaliteten resten av spillet opprettholder, en skjebne MI4 og måtte lide. Det blir rett og slett for kjedelig og lite spennande, desverre. Bortsett fra slutten er spillet derimot en fryd å spille seg igjennom, nokke eg både tror og håpa du er enig i SuperSnorre. Har du nokken avsluttande ord?

Snorre: Ja TrondThomas, til slutt vil jeg bare komme med en liten innrømmelse til våre lesere. Etter å først ha plassert MI 3 vesentlig lavere enn jeg burde på min toppliste ble jeg minnet på hvor godt spillet egentlig var da jeg prøvde det igjen. Derfor vil jeg avslutte med å si at det er ingen tvil om at det fortjener en plass blant de absolutt beste adventure-spillene noensinne. Tre ganger ahoy for Guybrush og kompani!

Thomas: Amen (p)SoreasisSnorre!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Hemmeligheten blir snart avslørt. I neste (og siste!) artikkel blir det klart hvem som har stjålet 2. og 1. plassen på vår omfattende liste over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 6/5 – Nummer 2/1 ››

Jaggu fins det mye bæsj, tull, andre eskrementer og uoriginale påfunn i dagens spillkosmos (for ordens skyld noe bra også) . For litt over 10 år siden var det derimot annerledes. En sint pirat med brennende skjegg og en trollmann og hans apekompis. Selv om farene og utfordringene kanskje er ulike, har de to neste spillene i hvert fall til felles en ting – to latterlige og geniale protagonister. Vi tar for oss plass nummer 6 og 5 på lista over tidenes beste adventure-spill!

6. Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge (1991)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Om det første Monkey Island spillet var en stor suksess, var det ingenting mot oppfølgeren LeChuck’s Revenge som kom i 1991. Guybrush må ut på nye eventyr og denne gangen er han på jakt etter skatten Big Whoop og eventyret foregår selvfølgelig ikke uten forviklinger. Bak roret på produksjonen satt igjen den orgasmiske trioen Ron Gilbert, Tim Schafer og Dave Grossman, og de skuffet ikke.

Selv om det ikke er mange år mellom de to første spillene ser 2eren merkbart bedre ut rent grafisk sett. 2d-grafikken er enormt sjarmerende og tegneserieaktig nok til å gi de fantastiske dialogene, og ikke minst Guybrush monologer, det perfekte visuelle uttrykk. Ferden er også denne gangen lagt til det piratidylliske Karibien og vi får besøke Booty, Dink, Scabb og Dinky Island. Historien introduserer oss også for en ny “bad guy“, selv om det aldri er tvil om at han-vi-etterhvert-kjenner-så-godt vil dukke opp før eller siden.

PS: Du kan som vanlig med Monkey Island-spillene finne hele soundtracket hos MixnMojo! I tillegg har fantastiske nyheter kommet ut av Star Wars-fabrikken LucasArts. Du kan sjekke ut spillet her og det ser faktisk helt fantastisk ut! Og det er også verdt å nevne at tidenes rykter var sanne, det kommer et helt nytt MI-spill (ja, VIRKELIG).

Snorre: Oppfølgertid TanteThomas! Hvorfor er det slik at oppfølgerne på adventure-fronten er så mye bedre enn de som kommer ut av Hollywood? Monkey Island 2 er jo et utrolig godt eksempel på dette. Jeg syns spillet er enda mer moro enn det første, delvis på grunn av den enda mer sjarmerende grafikken og den enda latterlige historien. Kan du komme på morsommere kannibaler i et spill TispeThomas?

Thomas: Du kan så spørre SafranSnorre, men det er vel vanskelig å overgå vegeterianerkannibaler i dei fleste kannibalistiske sammenhenger. Historien i Monkey Island 2 er jo som du sier unektelig hysterisk, og gjennom den får vi og møte nokken av sjørøveruniversets aller mest fargerike karaktera. Eg trenger vel kanskje ikkje hinte til kem eg snakka om SoperSnorre, du e jo tross alt proff? Skitt, la gå – Where ever you go on sea or on land, you can’t ever hide from …?

Snorre: Largo er en fascinerende skapning! En liten bølle med bh må jo bare bli en uforglemmelig karakter. Og han er ikke alene om å være festlig heller. Bruktbåtselgeren Stan, Meathook og Karbienbabe no. 1 Elaine Marley gjør rollelista rimelig unik. Det hele koker også ned til et imponerende klimaks på slutten, med kjærlighet og slossing i skjønn harmoni. Spillet har vel egentlig alt TroyFraTV2MagasinetThomas?

Thomas: Joda SiriLillMannesSnorre, spillet har det meste en adventuredigger vil digge. Den einaste grunnen til at MI2 ikkje konkurrera heilt i toppen er kanskje det faktum at det ikkje kom før ordentlig lyd og voiceover var aktuelt for nokken PCspill som helst, og det kan vi jo på ingen måte klandre Lucasarts for. Alt i alt et kremspill SøppelSnorre. Har du kanskje en avsluttande kommentar?

Snorre: Eg vil sitere en minneverdig og rimelig død kokk fra spillet, gode gamle Rapp Scallion: “Violets are blue. Roses are read. We’re coming aboard. Prepare to eat lead.”

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

5. Discworld II: Mortality Bytes (1996)
Perfect Entertainment
Vanskelighetsgrad: Vanskelig

Om spillet: Det skal ikke være en hemmelighet at det var stor uenighet i redaksjonen når det gjaldt rangeringen av Discworld 2 i forhold til originalen. Selv om vi var enstemmige i at dette var topp 10-materiale, var det mange runder som måtte tas før Discworld II: Mortality Bytes fikk den høyeste plasseringen. Men at spillet fortjener en høy plassering er det derimot liten tvil om. Spillet er nemlig den perfekte oppfølgeren til klassikeren på Playstation1 og denne gang var det PCen som fikk nytte av gutta i Perfect Entertainments kreativitet.

Når Døden tar ferie befinner Ankh-Morpork seg i en merkelig situasjon. Ingen dør lenger. Så når Rincewind og hans bestekompis (og orangutang) Biblotekaren en kveld blir offer for en enorm bombe uten en skramme etterpå, er det bare et tidsspørsmål før vår liksommagiker får i oppdrag å redde verden igjen. I en hysterisk jakt på Døden får vi møte mange minneverdige karakterer og noen av tidenes vanskeligste oppgaver. Reisen er dessuten spekkfull av referanser, til alt fra Monty Python, King Kong og Hollywood. Tidenes morsomste adventure-spill? Godt mulig!

Snorre: Jeg er glad i apekatter og det vet jeg også at du er TriceratopsThomas. Har du noensinne sett en apekatt som også er en bibliotekar?

Thomas: Kan vel egentlig ikkje skryte på meg det StrykerlubeSnorre, med mindre bibliotekarapen fra det første spillet er en heilt anna ape. Det tror eg nemlig ingenting på, så svaret blir dermed nei. Men det eg  HAR sett før er Rincewind som no er tilbake i oppfølgeren til det både eg, du og stort sett alle andre ser på som verdens kanskje aller vanskeligste spill. Kordan er så Discworld 2 i forhold til sin famøse forgjenger SugejobbSnorre?

Snorre: Jeg syns faktisk det er bedre ToyotaThomas. Det første er kanskje større, vanskeligere og helt latterlig morsomt, men i Discworld 2: Mortality Bytes får vi for første gang møte et spill som fullstendig definerer ordet absurd. Som avslutningssekvensen med et stk liten nevnt ape og en skikkelig slem enorm heks. Eller den gangen man for å komme seg inn en dør må feste et klistermerke med et høyt tall fast på en vekt som av en eller annen grunn henger rett ned fra himmelen og dermed gjør vekten enda tyngre og klar til “ramming” (ikke slik ramming) av nevnte dør. Spillet er egentlig like usaklig som setningsoppbygningen vi ble vitne til i min siste setning. Tøffere enn hele Toybox-diskografien spør du meg. Hva syns du om vikariatet som Døden selv da ToyboyThomas?

Thomas: Syns vel på alle måta at vikariatet som doktor Død er fifft nok SuperZnorre, sjøl om det ikkje alltid er ein dans på roser. Men uansett kor mange ubrukelige eventyr vi måtte begi oss ut på i Death sitt fravær, så er det meste verdt det når man tidvis får lov til å steine demonstrantkvinner i Midt-Østen. Nokken avsluttande ord til våre ikkje-eksisterande lesera ZacEfronZnorre?

Snorre: “Eat lead!”

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Det er ikke trollmenn, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand, vi møter når neste gang ser 4. og 3. plass på lista over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 8/7 – Nummer 4/3 ››

Med Eric Idle fra Monty Python på laget vartet spillstudioet Perfect 10 Productions midt på 90-tallet opp med ett av tidenes morsomste spill. Fem år tidligere hadde Lucasarts startet det som kom til å bli tidenes mest suksessfulle adventure-serie. I dag ser vi på nummer 8 og 7 på lista over tidenes beste adventure-spill!

8. Discworld (1995)
Perfect 10 Productions
Vanskelighetsgrad: Tilnærmet umulig (sprenger skalaen)

Om spillet: Terry Pratchetts ultrapopulære tulleserie Discworld står fremdeles høyt på fantasy-litteraturens salgslister i hele Europa. Selv om bøkene ofte kun har det felles at de foregår på nettopp Discworld, er det for spillelskere umulig å komme utenom “magikeren” Rincewind. I 1995s fantastiske Discworld: The Trouble With Dragons blir vi vitne til et av de vanskeligste og morsomste adventure-spillene igjennom tidene.

Eric Idle har stemmen til Rincewind, den mest håpløse magikeren i Ankh-Morpork, den største byen på Discworlds overflate. Som Rincewind må vi ødelegge en slem drage som sakte ødelegger byen og terroriserer dens innbyggere. Tiden er verdifull, for hvis ikke vår merkelige magiker klarer å drepe dragen før en ridder i skinnende rustning gjør det, ja, da skjønner hele byen at det ikke er bruk for magikere lenger. Spillet bidrar med så mange klassiske episoder at det nesten er umulig å få oversikt samt visse løsninger som er bortimot umulig å finne ut av uten å jukse seg til løsningen på internett. Mange vil nok argumentere for at det fortjener en plass høyere på lista, men konkurransen er hard og derfor blir det med en knallsterk åttende plass på Rincewind og kompisene på Unseen University.

Snorre: Med en gang vi entrer topp 10 kommer alle de absurde spillene inn (Sam and Max sist)! Hvorfor liker vi egentlig disse merkelige titlene TampongThomas? Har vi hjernefeil?

Thomas: Et godt spørsmål SamarinSnorre, som ikkje uten videre lar seg besvare. Visst er dei to seinaste spillene på lista riktig så tullete, men det er vel på mange måta akkurat det som gir dei det lille unike ekstra. Er det fett å løse krimgåter med våre venna i Runaway og Hopkins FBI? Så absolutt. Er det enda litt fiffere å kjøpe magiske bananer som åpner portala til andre dimensjona? Er det fiffere å gå igjennom nevnte portal og finne seg sjøl dritings i parken 24 tima i forveien med en sommerfugl fanga i alkoholdandert utpust? Er det fiffere å bruke diverse reptilskapninga for å få tak i nevnte sommerfugl for så å la den fly lykkelig omkring ved ei tilfeldig lampe på en tilfeldig plass i byen? Er det fiffere at det begynner å regne ved den lampa på grunn av det overnevnte sånn at han som står under må ta av seg klesplagget du desperat trenger for å komme deg videre til neste narkotikapuzzle? Er det fiffere? Ja jøss ScatpornSnorre, det er fiffere. Vil du si nokke om kas vanskelighetsgrad spillet byr på?

Snorre: Haha, du kan få sagt det, min gode venn, ToriSpellingfantastThomas! Syns også du får ganske godt frem hvordan vanskelighetsgraden faktisk er, nemlig “umulig+”. Til tider er jo heile spillet ridiculous, jeg innrømmer at jeg selv måtte jukse med en guide for å klare hele, men akkurat på Discworld tror jeg ikke det fins en sjel som har fått det til uten (her oppfordres det til å kommentere fra dere lesere). Nå er det ganske så mange år siden eg satt i slottet i Holten med en kompis og styrte Rincewind på Playstation1, men jeg minnes fremdeles hvordan vi slet i ukesvis bare med å få dragepusten, noe som strengt talt er av det enklere å få til i spillet! Men du har jo nettopp prøvd deg på ny siden du er så priviligert å ha Windows. Var det like vanskelig den dag i dag som da vi leika actionhelt i skogen og klipte ut bilder av Lek i 12årsalderen?

Thomas: Knis, fullstendig korrekt kjære StraponSnorre, Discworld var umulig som hormonell 12 åring, og det er minst like umulig den dag i dag, då rett og slett fordi spillets mange puzzles bare er beint fram usakelige. Men der man stort sett river seg i håret over å stå fast er det faktisk heilt greit når det er snakk om Rincewind og Discworld generelt. Spillet byr på mange festlige karaktera med mangt et satirisk gullkorn å skjule. Både stemning, musikk og dialog er faktisk heilt sjef, og der eg vanligvis nerd-raga over verdens simplaste puzzle i Broken Sword er det heilt OK å bruke 2 uker på å finne ut at en pakke popcorn faktisk SKAL spleisas med en julesokk. Har du nokke du vil tilføye til slutt Snorre-sama?

Snorre: Det meste som kan sies er vel blitt sagt TeabagThomas! Dermed kan vi trygt ta av oss wizard outfitsa og gjøre oss klar til “sverd-fight” i Karibien!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

7. The Secret of Monkey Island (1990)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Lucasarts (for tiden under navnet Lucasfilm Games), kongene av adventure-spill, ga i 1990 liv til verdens beste spillserie for pirater. The Secret of Monkey Island var det første spillet av 4 som for lengst har oppnådd kultstatus hos oss som har peiling på gode adventure-spill. Ron Gilbert, Tim Schafer og Dave Grossman kom sammen til en orgasmisk trio av kreativ genialitet.

Vi styrer Guybrush Threepwood, en ung kæll som er gira på å bli fryktløs pirat. Han må igjennom flere usaklige utfordringer for å få bevist at han er en pirat, men ikke lenge ute i spillet dukker viktigere ting opp på agendaen for unge Guybrush. Guvernør og superbabe Elaine Marley blir kidnappet og Guybrush må ut på tokt for å redde henne.

Spillet fikk i sin tid fantastiske anmeldelser og flere kjendiser har gått ut og kalt det sitt favorittspill (bla. Steven Spielberg og Elijah Wood). Selv om vi her på Den Ukentlige driter hardt i kjendiser er dette to som vi nå trygt kan stryke fra dopapiret. Har du ikke prøvd Monkey Island-serien før er dette den eneste plassen å begynne. Knallsterk anbefaling fra oss.

PS: Du kan få hele soundtracket til spillet på fantastiske MixnMojo!

Snorre: Pirathilsen kjære TerpentinThomas! Nå er det på tide å ta for seg en virkelig stor klassiker, av mange kanskje regnet som den aller største klassikeren av alle de store klassikerne! The Secret of Monkey Island er jo første møte med tidenes adventure-helt, den mektige Guybrush Threepwood! Siden en av de morsomste tingene med dette spillet (og serien generelt) er de hysteriske “ordduellene”, hvor den beste replikken er den eneste måten å vinne en intens sverdkamp på, syns jeg det bare er rett og rimelig at vi kjører litt klassiske insults fram og tilbake i vår lille samtale. Derfor stiller jeg deg spørsmålet, hvem er tøffest, Guybrush eller ParadisePetter? Og bare så du vet det: My sword is famous all over the Caribbean!

Thomas: Too bad no one’s ever heard of YOU at all, SpritkokerSnorre. Men rett har du like fullt, sjøl om det er masse meir til det fabelaktige Monkey Island universet enn insult sword fighting. For det første skal det jo siast at vår eminente protagonist Guybrush er hysterisk sjef på sin vei gjennom dinna episke utgaven av dei karibiske øyer. Satt til den tidlause LucasArtsmodellen som la grunnlag for andre listeverdige adventurespill gjør Secret of Monkey Island det forrykande bra, der story, puzzles, humor og musikk går alvorlig langt over pari. I tillegg skal det jo nevnast at Monkey Island er innehaver av en antagonist som er MINST like herlig som protagonist Guybrush, nemlig vår zombie/spøkelses/uberpiratvenn LeChuck. Eg får vel spørre om det er nokke du vil si om han SoperSnorre, sjøl om: You are a pain in the backside, sir!

Snorre: Jazzå TanktopThomas, your hemorrhoids are flaring up again, eh? Men det er greit, er det nemlig en jeg vil snakke om så er det vår gode sadistvenn LeChuck. En av mine favorittscener i Monkey Island 1 er nemlig den hvor Bob, en stakkars uskyldig minion av nevnte piratkaptein har en dypere samtale med “captain evil”:

Bob: Captain LeChuck… sir… I…
LeChuck: Ah… There’s nothin’ like the hot winds of hell blowin’ in your face.
Bob: No sir… Nothing like it… Ah… Sir… I…
LeChuck: It’s days like this that make ye glad to be dead.
Bob: Oh, yes sir… glad to be dead…
LeChuck: Ye are glad to be dead, RIGHT?
Bob: Oh yes sir. I feel so luck that you happened to capture my ship, then murder me and everyone on board… yes sir… lucky.
LeChuck: Glad to hear it.

For selv om LeChuck til tider kan være ganske ond, så gjemmer det seg nok en varm antihelt under det etterhvert brennende skjegget. Et hvert eventyr må ha en god fiende, en fiende som man kan like, og akkurat disse kriteriene oppnår vår pirathomie med glans. Han er både episk og helteit på en gang. Er det noen andre karakterer som er verdt å like TupacThomas? Forresten, disser du meg for at ingen har hørt om meg? I got this scar on my face during a mighty struggle! Bare så du veit det!

Thomas: La det være sagt SopranoSnorre, I hope now you’ve learned to stop picking your nose. Det er vel rimelig å nevne Stan som en av dei hyggeligste gjengangerane i Monkey Island, og seriens desidert hyppaste businessmann. Alt fra lik-kister til forsikring prøva Stan å prakke på Guybrush gjennom serien. I Monkey 1 er det riktignok snakk om skip, men uansett ka han måtte selge går det som regel stort sett til helvete med vår venn Stan ka monkeymaking angår. Det var stort sett det eg hadde på hjertet SyfilizSnorre. Har du nokken avsluttande ord til leserane til tross for at You have the manners of a beggar. (?)

Snorre: Mannerene kommer av at I wanted to make sure you’d feel comfortable with me. Men nei, jeg er rimelig fornøyd. Det er ikke stort annet å si enn at alle som leser dette må google seg fram til denne klassikeren fort som faen. Mange timer med moro venter dere. Med vennlig hilsen SolariumSnorre og ThaimassørThomas!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Vi nærmer oss toppen, og neste gang er det igjen pirater og trollmenn som stjeler overskriftene når vi ser på 6. og 5. plass på lista over tidenes beste adventure-spill!

‹‹ Nummer 10/9 – Nummer 6/5 ››