Sveits: Michael von der Heide – Il pleut de l’or

Bjørnar: Vår sveitsiske venn Michael kan nok ikkje rekne med at det regnar gull over han når vinnaren av MGP skal kårast på laurdag, for eg kan aldri i verda forestille meg at dette skal fenge nokon nok til å bruke pengar på å stemme på det.

Snorre: Foruten å ha store ører trives Michael best hjemme i sin burleske alpehytte ved bakenden av le Gay Mountain. Her bruker han mesteparten av tiden på å føre fremmedlegemmer opp i røyret eller så utfolder han seg i sin favorittsport: watersport. Og væsken fra denne aktiviteten han har tatt med seg inn i sin ultraskeive popsviske. Dette er i det minste nøytralt, i motsetning til hans lands egentlige innsats under andre verdenskrig. Auf widersen Michael!, og kom aldri tilbake.

Thomas: Megakjipt discovrøvl fra sjokoladealpene. Bonuspølse for at Dumbo framføra, trekkpølse fordi han ikkje har på seg sirkushatt eller trykke trynet fullt i peanøtter.

Sverige: Anna Bergendahl – This Is My Life

Snorre: Anna Bergendahl er verken transseksuell operasanger eller pestrammet glittersvenske og er dermed et steg i riktig retning for våre trivelige naboer i øst. Med sin småtrivelige ballade “This is my life” var Anna det nest beste i årets Melodifestival, etter Dolph Lundgren. Og selv om alle på scenen er håpløst bekledde i hvit, og koristene håpløst vaier latterlig frem og tilbake i bakgrunnen, kan ikke dette hindre Anna fra å ha et sterkt bidrag, sett i lys av konkurrentene.

Bjørnar: Sverige, ja. Som alltid er vel svenskane sjølvutnemnde storfavorittar, og for all del, dette kan jo fort ende på topp 10, om dei kjem seg vidare frå semifinalen. Songen i seg sjølv er jo grei den, og unge Anna er jo sjarmerande der ho står på scena med gitar og SU-sko. At ho ikkje er verdas beste vokalist kamuflerast jo greit med at ho har såkalla “særpreg” i stemma, og alle som har sett ein talentkonkurranse der Jan Fredrik Karlsen sit i juryen veit jo at det er det viktigaste av alt.

Thomas: Söta bror har lært av fjorårets feil og gått for sukkersøt pop til fordel for jamrande sopranskrik. Oppskriftsmessig blond kvinne med daterape-antrekk kan vel muligens sette en og anna balkanereksjon i høygir, og sånn sett kan det jo bli mang ei stemme på Sverige. Heilt ok det her.

Aserbajdsjan: Safura – Drip Drop

Snorre: Safura, etter kjønnssykdommen, er visst en av favorittene til å vinne årets finale på Fornebu. Og om sangen er like smittsom som henne, skal en ikke se bort i fra at Azerbadjan har en brukbar mulighet.

Bjørnar: Slitsom song. Men eg trur Safura kan tjene mykje på å frisk opp framføringa si til si Fornebu-framføring. Om ho og lar være å sjå ut som trofékona til ein austeuropeisk mafiaboss på håret så hadde det vore fint.

Thomas: Ei sangerinne som ruva høyere enn en mellomstor kyklop, akkompagnert av en flokk dansera med dverdtendensa (ved siden av Safura såklart). Sangen var jo og skikkelig bra, og gikk rett heim hos meg.

Ukraina: Aloysha – Sweet People

Snorre: Hadde bare Alyosha vært flink til å synge, låta hennes bra og fremførelsen spennende, kunne dette gått skikkelig bra for Øst-Europas undulatland Ukraina. Intetsigende shit.

Bjørnar: Ukraina har gått vekk frå sin tradisjonelle crazy bananas-stil i Eurovision, og satsar i år på å framstå som Europa sin sosiale samvittighet. Det er jo fint det. en sangen er ikkje fin, den er kjedeleg.

Thomas: Istedetfor å drikke en kaffe med speedball og gå amok i tospann med en ultrakjip dunkebeat fra aller lavaste hylle har Ukraina i år valgt å gå for et litt kjøligere og meir melankolsk bidrag, i håp om å dra i land neste års folkefest. Litt kjedelig blei det desverre, men i forhold til ka Ukraina, og østblokkene generelt, e i stand til å produsere så va det her heilt greit.

Nederland: Sieneke – Ik ben verliefd (Sha-la-lie)

Snorre: Nederland må være verdens mest skada land. Hasjdronninga Sieneke synger om donger og bærer paljetthelvetet som om armageddon nærmer seg utenfor døra. Så koster hun bare 200 euro, og med tanke på hvor dårlig euroen står stilt er det verdi for pengene. Eller ikke.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at våre nederlandske stylist-venner har fått det for seg at dei skal få den 18 år gamle Sieneke til å sjå ut som ho er 44 år, men det er vel kanskje for at ho skal passe betre inn i den dænsbænd-stilen som Nederland satsar på i år. Og å går for ein slik sang er sjølvsagt å stille seg lageleg til for hugg, men pokker heller, Nederland lykkast til tusen. La gå, det høyres ut som eit bulgarsk danseorkester på eit høgfjellshotell som slit med økonomien, og at dette tivoli-pianopartiet i starten av sangen vekker stygge minne om trancemonsteret The Darkside, som herja rundt for ein ti års tid sidan i meg, så tar eg meg sjølv i å like denne songen, og det heilt utan ironisk distanse.

Thomas: Ka skjer? Stilla -sjølvaste- technonasjonen med folkelig countrydansbandmusikk som generelt sett e mynta på hjerneskada 70 åringa med fungerande swingfot, folk fra Hedmark og typen til mamma? Eg har ikkje ord. Litt på grunn av det overnevnte, men mest fordi countrydansbandmusikk e det jævligste eg veit om. Den her tar eg på gefühlen.

Romania: Paula Seling og Ovi – Playing with Fire

Snorre: Norskrumenske Ovi og hans østblokkmotstykke står for et langt friskere bidrag enn den foregående apokalypsen fra Nederland. Her får vi en fyrrig duett/duell mellom mann og lakkledd kvinne med et par lekre pianolinjer som krydder på topp. Romania kan klare topp 10!

Bjørnar: Romania kan gjere det stort i år, då dei kjem med ein song som har det alt for mange av balladane som er med i år manglar, nemleg tempo og det å skamlaust spele på den kvinnlege vokalisten sin utsjånad for å sanke stemmer. No er i rettferdighetens namn ikkje Piano-Paula ikkje samanliknbar med fagre Elena som var med for Romania i fjor, men kledd i SM-varianten av styggedomen OnePice skal ein ikkje sjå vekk frå at Paula og Ovi frå Bryne kan gjere at Romania endar høgt på listene i år.

Thomas: Det her ligna på dei bandopptakene mamma og pappa hadde på en lurvete VHS i 1984, som seinere blei via til å forevige mine sju første bursdagsselskap på vår skapers Tellus. Det e egentlig alt eg har å si. Crap, slutt.

Slovenia: Ansambel Zlindra og Kalamari – Naradnozabavni Rock

Snorre: H-E-R-R-E-G-U-D! Kleint, jævlig og incestiøst. Slovenia står for årets frykteligste bidrag så langt og jeg kan ikke forestille meg at det kommer til å komme noe verre. Bli hjemme neste år.

Bjørnar: Kombinasjonen av folkemusikk med fiff kvinnleg vokalist og ein trønderrockar frå åttitalet kan kanskje virke litt merkeleg, men i Slovenia kan alt gå an, der er dei like tøysete og rare alle mann. For dette fungerer!

Thomas: Sjukt folkelig (og koselig) fra Slovenia, minus han rocka fyren i skinnjakke som, etter alt å dømme, ikkje har hatt gleden av dampande elskov på bjørnefell sia 1992. Hans sugande blikk og diverse frekke berøringa mot sin kvinnelige motpart vitna om et liv som gatemusikant på Slovenias mange landeveia, der samtlige kvinner (som ikkje ga han en tier) stort sett gikk rett forbi.

Basic Element, ja. Eit av få listetoppande poporkester som har funne vokalisten sin via arbetsfömedlingen. Får det var nettopp det dei gjorde, Peter Thelenius og Kristian Djunited Hansson då dei starta opp i 1992, dei gjekk til NAV sin svenske søsterorganisasjon og søkte etter ei syngedame. Søk og du skal finne heiter det jo, og dei som søkte fann det dei lette etter i dette tilfellet. Zetma Prenbo heitte syngedama dei fann. Så no var alt fryd og gammen. Basic Element fekk platekontrakt og gjekk til topps på listene i Sverige. Men i 1995 blei det trøbbel i tårnet, hangardøra var ikkje skikkelig stengt då flyet var inne: vokalist Zetma blei gravid. Sidan dette er noko som bryt med eurodance’en sine kjerneverdiar (syngedamer skal ha store pupper, ikkje stor mage) måtte dei ut å finne ny syngedame.

Og det fann dei då og. Saunet Sparell heitte ho. Du har sikkert sett ho før, det var ho svenske dama som var med i Hotel Cæsar for nokre år sidan.

Nåvel. Det er på tide å høyre på musikken. Vanlegvis når ein hentar fram tonar frå det glade nittital så er eg positiv til det meste, men sånn her hardcore eurodance må vere noko av det grimmaste vi har hatt for oss sidan vi gjekk Microsoft Songsmith nærare i sømme for litt sidan. Anyhows, her er Basic Element med The Ride:

Vi må sjølvsagt høyre ein song til. Det er litt artig at ein gong i tida var det ein fetter av meg som meinte at dette var den fiffaste songen evah. Trur eg skal ta dette opp med han ved eit passande høve. Uansett, her kjem The Fiddle.

Litt artig med publikum der, ein ser tydleg at dei lett klarer å skjule si begeistring for dette. Men det er jo eigentleg ikkje så rart.

Basic Element er for øvrig still going strong. Denne songen ga dei ut i fjor. Feelings heiter den, og det er strengt tala ikkje mykje musikalsk utvikling å spore.

Det var mimringa for i dag. Men stay tuned, for neste gong byr vi på ein godbit av dei sjeldne: E-Type!

Ja, kjære lesar, her prsenterer vi grunnen til at folk syns nedlasting er heil akseptabelt, trass i at dei er inneforstått med at det dei gjer er ulovleg, at det faktisk er tjuveri dei driv med. Og grunnen til at folk ikkje har motforestillingar mot ulovleg nedlasting er mangelen på eit fysisk produkt.

Jepp. La oss ta musikk som eit eksmpel. Nett no er den mest populære plata å laste ned frå piratbay Lady Gaga si The Fame. Kvifor i alle dager nokon i heile tatt har lyst til å høyre på dette mølet er meir enn eg kan forstå, men det er då heller ikkje poenget. Plata er populær, sånn er det med den saka. Så derfor laster folk ned. Er ein gamladags av seg så er denne plata å få til under hundrelappen hos platekompaniet, så det hadde ikkje vore ei stor investering å kjøpe den på gamlemåten.

Men her er vi jo ved saka si kjerne. Kva er det ein får når ein kjøper ei plate? Eit cover, eit hefte med meir eller mindre nyttig informasjon om artisten og ei CD-plate. Dette er det fysiske produktet ein får i handa ved handelen. Noko musikk får ein ikkje høyre før ein har komme heim og putta plata i CD-spelaren. Med andre ord, ein får ikkje noko eigarforhold til sjølve musikken, kun til det fysiske produktet ein kan plassere i hylla. I og med at musikken i dei aller fleste tilfeller er gratis tilgjengeleg på nettet, via torrents, Spotify eller whatever, så er det ingen grunn for Nils Nettbruker til å kjøpe heile plata om det kun er musikken han er interessert i.

Så kva kan musikkbransjen gjere, anna enn å syte og klage? Kanskje gjere CD-utgivelsane meir attraktive? Ekstarmateriale, slik ein finn på DVD’ar, til dømes? Utelatte songar, tidlege versjonar, komentarspor ved produsentar og låtskrivarar og så vidare. Ein må iallefall gjere det produktet ein kjøper i butikken meir attraktivt enn det ein laster ned om plateformatet skal overleve som musikkens fremste formidlingsform. Sånn som platebransjen argumenterer i dag oppnår dei ikkje anna enn å støte potensielle kundar frå seg, og provosere folk til å laste ned på pur f.

Men det finst og ein anna motivasjon for nedlasting. Dette er då nedlasting av ting ein gjerne vil ha, men aldri kunne tenke seg å betale for, i motsetnad til det vi har sett på over her, som dreier seg om situasjonar der nedlasting rett og slett blir oppfatta som eit betre alternativ enn lovlege anskaffingsmetodar.

Det mest framtredande i denne kategorien er sjølvsagt pornografi. Øverst på piratbay si liste over dei mest populære filmane innan denne sjangeren finn vi Mothers Teaching Daughters How to Suck Cock. Sikkert ein fasinerande film, men det er nok dei færrast som kunne tenke seg å gå inn i ein butikk og kjøpe denne.

Heilt til slutt, denne har du heilt sikkert sett før, men denne parodien på desse ubeskrivelig irriterande anti-piratreklamene er mildt sag vilt fiff.

Montenegro: Andrea Demirovic – Just Get Out of my Life

Snorre: Rimelig bleik affeære fra Europas yngste kulturnasjon. Det er tydelig at Montenegro tror de har funnet en oppskrift som kommer til å funke i den internasjonale finalen. Men der tar de grundig feil. Sengen er omtrent like kul som landet er stort og teksten er så banal at eventuelle emokids i publikumet kan komme til å gjøre alvor av selvmordstrusslene.

Thomas: Eg har lyst til å si at det er nytenkande og kreativt, men uansett kor lyst eg måtte ha til å glasere panneparten til Andrea Demirovic kommer vi ikkje utenom det faktum at det her rett og slett bare er jamrende kjedelig. Teksten er, som alltid, mynta på et voldelig eks-forhold som ho egentlig ikkje har komt heilt over, og av den grunn ser ho sitt snitt til å dele sine kjipe kverdagslige problem med resten av Europa. Melodien er forøvrig grusom, og kan på mange måter minne om nokke Pussycat Dolls kunne miksa på karatefylla. Til tross for alt det kjipe er refrenget (faktisk) halvveis fengande. Eg tror kanskje den her kan sanke litt poeng rundt på plata vår, for det er jo ingen hemmelighet kas musikkpreferansa som råda i østblokklandene. That’s right. Garbage. Ho skal forøvrig ha pluss for å runke mikrofonstativet på sensuelt vis. Det e sånn man sjarmera yrkisane kvinne! 3 likegyldige pølser.

Bjørnar: Ein person frå Montenegro kallast ein Montegriner. Det er jo litt artig. Men denne sangen er ikkje mykje artig, den er heller ganske trasig. Ein kan jo faktisk sjå publikum i salen her at dei kjeder seg. Publikum utanom denne festlige animasjonen nederst på skjermen, that is. Stille Andrea opp i denne lange kjolen i Moskva og, så blir det heller ingen ekstrapoeng å hente ved  å spele på babe-faktoren. Alt i alt, stusselege saker.

Tsjekkia: Gypsy.cz – Aven Romale

Snorre: Letter absurd (og oransj) orgie med ein lekker liten østblokkmann i trikot. Her får vi rap med kappe, trdisjonelle rytmer og en fryktelig balladevoldtekt mot slutten. De som trodde Tsjekkia var et sivilisert land tok tydligvis feil for dette er noe av det merkeligste vi kommer til å se i årets finale. Dommen? 5 pølser!

Thomas: Veit egentlig ikkje kor eg skal begynne for å beskrive Tsjekkia sitt helle spesielle bidrag. Superheltdrakta vår vokalmessig stusselige venn velga å ikle seg overgår til og med Green Lantern sin alvorlig homofile trikot, så ekstrastemmer blir det nok få av. Sangen i seg sjøl er like merkelig som bekledninga til tsjekkerane. Her får vi servert balladesekvensa og rap (!) frå aller lavaste hylle, og blanda med det sure felegnikket i bakgrunnen gir det her meg et brennande ønske om å kaldkvele sovande husdyr. 2 stusselige pølser.

Bjørnar:Etter fjorårets fantastiske (reint visuelt sett) bidrag frå Tsjekkia satsar tsjekkerane i år på noko merkelige sigøynergreier som aldri i verden kan bidra til å betre akkurat denne folkegruppa sitt genrerelt dårlege rykte. Det er klart ein får forhåpningar når det dukka opp ein kar i superheltkostyme på scena, men men dette er så lang frå supert som ein kan komme. Hjelpelaust bidrag frå eit land som tydlegvis ikkje har lyst til å komme vidare frå semifinalane.

Belgia: Patick Ouchene – Copycat

Snorre: I Belgia er det sikkert det sikkert sjarmerande å synge om babes som vil stjele sjela di og menneskelige sandwicher. Det funker desverrre ikke mer enn sånn halveis utenfor landets grenser på tross av jenter med horefarga hår.

Thomas: Rimelig anonymt fra Vaffelnasjonens svar på Elvis Presley. Voklaen var, ikkje uventa, Elviskaktig – men det såg eg altså komme. Teksten handla om at han imiterer Elvis, melodien er Elvisaktig, groupiehorene i bakgrunnen hadde sikkert sex med den faktiske Elvis, og Patrick Ouchène sjøl ligna fryktelig på Elvis – antrekksmessig altså. Pluss for troverdige dansemoves skal han ha, men det her skilla seg ikkje ut på nokken måte med mindre du lika godt voksne menn som mjau deg i øret. 3 grusomt anonyme pølser.

Bjørnar: Ja, dette var saker! Kjell-Elvis sin belgiske fetter levere ein fantastisk tåpelig sang om feite katter og rock’n'roll. Patrick-Elvis kan jo både synge og danse, han, og sangen er idiotfengande, og då fenger den sjølvsagt meg.

Hviterussland: Petr Elfimov – Eyes that never Lies

Snorre: WTF. Hviterussland slutter aldri å overraske i Eurovision-sammenheng. En klovn kledd i hvit latex med tidenes kjipeste hairdue ødlegger det mest for seg bare ved å entre scenen. Sangen i seg selv er ikke grisejævlig, sørgelig no kanskje hviterussernes Bohemian Rhapsody, men her er det umulig å gi noe annet enn 1 pølse.

Thomas: Nei nei nei. Ikkje bare ser Petr Elfimov ut som et vannskap Tsjernobyloffer – han er ikkje engang KLAR over det. han sprada frekt og freidig på scena iført rosa tanktop og kvite skinnpants med tilhørande harry cowboystøvla. Gliset han servera når han gjør sinn entrè er kvalmt som dagen er lang, og sveisen ligna på en kryssing av Limahl og et utrimma underliv. Vidare får vi et par slengkyss til publikum mens dei steinharde brystvortene strutta som et testament på kor utrolig kåt han er på seg sjøl. Når han først begynte å synge viste det seg at han hadde ei kickass stemme som er slåande like Lione i Rhapsody of Fire, men det hjelper faktisk ikkje i det heile tatt. Om sunn fornuft hadde råda hadde eg gitt deg 4 pølser, men då eg kan gjøre som eg vil får du berre ei. Klovn.

Bjørnar: Kviterussland sitt beste bidrag i år står sjølvsagt Norge for, i og med at Veslefrikk med fela er født i Minsk. Og jaggu var det godt at familien Rybak kom seg vekk derfrå, for Kviterussland er eit gjennomført jævlig land. Ikkje berre er dei Europas siste diktatur, med ein diktator som nok eingong beviser at statsleiarar med bart ikkje er noko særleg, då samanlikningsgrunnlaget stort sett består av Hitler, Stalin og Saddam Hussein. Ein annan ting er at Kviterussland ikkje har noko slags apparat for å fange opp katastrofetilfelle som denne Petr Elfimov, ein kar som garantert ikkje er rett skrudd saman. Framtoninga hans kan kanskje sjarmere Ludmila og Svetlana på svette nattklubbar i Minsk, Brest, Grodno eller Gomel, med det er rett og slett fordi dei ikkje veit betre i dette landet. Her ute i den frie verden faller han gjennom så det syng. Sangen er forøvrig heilt grei, om nokon har interesse av den oppi det heile.

Sverige: Malena Ernman – La Voix

Snorre: Etter tre gjennomlyttinger må jeg pinlig nok erkjenne at Sveriges groteske techno-opera ikke er så alt for gale likevel. Melodien er lett å huske selv om Malena synger pinlig svakt på versene. Den absurde dansen trekker dog helhetsintrykket ned og dette må være et av tidenens jævligste sceneshow i Eurovision og det sier ikker rent lite! Det blir uansett 3 vasne pølser til Malena.

Thomas: Forferdelig merkelig bidrag. Malena Ernman har valgt å synge gørrkjedlige vers nesten heilt blotta for melodi, for så å skyte opp i sopranovokal på refrengen. Kanskje for å sette oss lyttera på spissen, sånn at vi merker at ho har skillz på sopranodelen. Og det har ho forsåvidt, men når sangen i seg sjøl er et einaste stort snork, så hjelper det lite å være flink. Det er og merkelig at ho, midt i en av sekvensane ho virka å digge, velga å gurgle på spytt før ho fortsetter sine rablande sjuke sopranoskrik. Det her va rett og slett banebrytande – på helt feil måte. Prøv å gurgle på cum istedet. MGP vinner du i allefall ikkje. 2 høylytte pølser.

Bjørnar: Sverige satser på opera i år. No kan eg ikkje eit ord fransk, men eg er villig til å vedde barten på at den franophone delen av teksten er like klisjefylt som den engelske. Nåvel. Tekst er uansett berre for spesielt interesserte. Sangen er ikkje så værst, ette ei par gjennomlyttingar sit den ganske bra, så ingen invendingar der. Problemet med dette er sjølvsagt dansarane, som slett ikkje dansar, men berre beveger seg veldig sakt rundt på scena i eit mønster som må ha blitt koreografert på sparket i fylla. Men akkurat det er jo litt moro og.

Armenia: Inga og Anush Arkashayan – Jan Jan

Snorre: Armenia presterer faktisk å sende et brukbart bidrag til årets finale. Tre ugudelige kvinnemennesker, et par dansere som nok kan forvente seg et søksmål fra Apple i nærmeste fremtid og glade mennesker i urbane omgivelser. Sangen er småfengene på tross av de grufulle forsøkene på etniske variasjonsparti. 4 pølser!

Thomas: Det mest folkelige innslaget til no. Tradisjonsinstrument og tradisjonklær blanda med ei låt som både er folkelig og moderne på samme tid. Ikkje ulikt vår egen Alexander Rybak altså. Men om patriotismen skal få rådde litt er det ikkje i nærheten av vårt halvrussiske bidrag. Uansett, pluss for å oppretholde dei normene som følger MGP. Eg har og per no fått fløytehelvetet på hjernen, men eg trekke ikkje av den grunn. 4 tradisjonspølser.

Bjørnar: Armenia stille med eit slags techo-etnisk bidrag i år, med den festlige tittelen Jan Jan. To syngedamer, søstre til og med, utstyrt med folkedrakter og ta-meg-no-blikk levere faktisk varene her. Denne sangen fenger. Dei ubegripelig kjipe neonfarga fløytene trekk ned for Armenia, og det er jo litt skuffande, i og med at nettopp Armenia var heilt i toppssjiktet eye-candymessig i fjor. Jerevan står nok stille når Inga og Anush går på scena, en det når nok ikkje helit til topps. Men dei skal uansett ha for forsøket.

Andorra: Susanna Georgi – La teva decisio

Snorre: Fjortis som trakterer en gitar med hansker på. Susanne er en anelse emo, men musikken er i Vanessa Carlton-land. Dette er helt “ålreit” fra mininasjonen som har gitt oss… Fint lite.

Thomas: Sukkersøt pop/punk/whatever fra Susanne Georgi, østblokkens svar på Avril Lavigne. Låta er heilt grei, og ho synger på eget språk nokke som er et pluss i margen. Teksten heiter på engelsk Get a Life, og hadde vi forstått ka ho sa hadde vi nok mest sannsynlig hørt om tørre gutteproblem og den endelaus dyrkinga av kvinnelig attitude. Avril Lavigne med andre ord. 3 pølser med guttelus di emotøyte.

Bjørnar: You know that I’m right syng Susanna, og det kan godt være at ho har rett, problemet er at vi ikkje aner kva ho snakker om. Eller rettare sagt kva ho syng om. Andorrianarane har i år funne ei dansk dame til å synge for seg, då alle dei 26 andre innbyggarane i landet enten allreie har vore med, eller rett og slett ikkje hadde lyst. Andorra som land er jo mest kjend for å tape 0-9 kvar gong dei spelar fotballlandskamp, og MGP-resultata deira har ikkje vore serlig mykje mer imponerande. Og det blir det ikkje i år heller. Sangen er grei nok den, men det held ikkje heile vegen. Tre pølser til den smålubne fristerinna frå Pyreneane.

Og vinnaren hos svenskane blei altså Malena Ernman mad sangen La Voix

Og dette trur altså svenskane skal kunne slå Alexander Rybak i Moskva? Eg veit ærlig talt ikkje om eg skal OMGe eller LOLe av svenskefaen.

Vi må sjølvsagt og nevne sangen som blei nummer to, Carolina af Ugglas sin Snälla Snälla. Den er, i mangel av betre ord, noko for seg sjølv.

I noen tilfeller vil elektronisk kommunikasjon mellom borgere i Norge også kunne finne veien via Sverige, og følgelig bli gjenstand for mulig registrering.

Hvor mye er egentlig “noen tilfeller”? Jeg synes det høres ut som om det er noe som kan skje en sjelden gang, men sannheten er at det skjer hele tiden.

Når man skal tenke på kommunikasjon over Internett må man slutte å tenke geografisk og heller tenke hvor tjenestetilbyder er plassert. Selv om den du skal sende epost til naboen din, så kan det fort være at eposten må en tur via USA, og på vei til USA finner man Sverige.

Mange bruker i dag epostadresser levert av Google (…@gmail.com) eller Microsoft (…@hotmail.com), og begge disse selskapene har sine epostservere i USA. Dersom man skal se hvor epost går når de skal til min venn som bruker Google må de gå tli en av deres eposttjenere (aspmx.l.google.com), og her er veien:

traceroute to aspmx.l.google.com (209.85.129.27)
1  192.168.0.1 (192.168.0.1) – Mitt lokale nettverk
2  ntnu-gsw.ntnu.no (129.241.76.145) – NTNU, Norge
3  trd-gw1.uninett.no (158.38.0.221) – Uninett, Norge
4  oslo-gw.uninett.no (128.39.65.73) – Uninett, Norge
5  se-tug.nordu.net (193.10.68.105) – Nordu, Sverige
6  se-tug2.nordu.net (193.10.252.94) – Nordu, Sverige
7  google-gw.nordu.net (193.10.68.42) – Nordu, Sverige
8  209.85.252.186 – Google, USA
9  209.85.252.190 – Google, USA
10  72.14.232.165 – Google, USA
11  72.14.233.210 – Google, USA
12  fk-in-f27.google.com (209.85.129.27) – Google, USA

De fleste sender i dag epost uten å kryptere den først, men ved å benytte programmer (ikke nettleser) til å sende og motta epost kan man veldig enkelt benytte PGP til å kryptere eposten slik at ingen andre enn mottaker kan lese.

Nå skal det sies at det er ikke kun epost som er problemet, til og med naboen sin blogg kan ligge utenfor Norge, og når man prater med andre på for eksempel MSN kan det godt være at samtalen må en tur innom USA før meldingen kommer frem.

Det skal bli spennende å se hvor mye Sverige ønsker å gjøre ut av sitt nye regelverk, men om du skriver “Osama bin Laden” i en PGP-kryptert epost vil svenskene i beste fall finne det ut når det er altfor sent.