Kanskje som MacGyver?

Click here to view the embedded video.

Eller Dallas?

Click here to view the embedded video.

Eller kanskje Hawaii Five-O?

Click here to view the embedded video.

Lucasarts er adventure-sjangerens ubestridte konge. Enten det er karibiske forviklinger og snakkende hodeskaller eller grufulle monstre og teleportering på høyt nivå, så har firmaet gang på gang visst seg fra sin geniale side. Det er på tide å sjekke ut plass nummer 4 og 3 på lista over tidenes beste adventure-spill!

4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Dave Grossman og Tim Schafer er på ferde igjen i 1993 og denne gangen uten Ron Gilberts styrende hånd hengende over seg. Day of the Tentacle er oppfølgeren til adventure-klassikeren Maniac Mansion og følger i samme spor med galgenhumor og en lettere absurd historie. Denne gangen kan spillerne fråtse i tre ulike karakterer som kan styres på hver sine punkt i kampen mot de grønne tentaklene.

Store deler av spillpressen har hyllet spillet som et av tidenes beste spill, deriblant adventureekspertene i Adventure Gamers, som rangerte spillet helt på topp på lista over tidenes beste adventure-spill.

PS: Hele soundtracket på din PC? Jada, bare besøk MixnMojo!

Snorre: Nå nærmer det seg toppen! Og hvilket spill er det da bedre å snakke om en oppfølgeren til Maniac Mansion, nemlig det fantastiske Day of the Tentacle. Tre fantastiske karakterer får vi styre denne gangen og humoren er en av de merkeligste verden har sett i et tradisjonelt adventurespill. Foresten, hvilken av karakterene liker du best TransseksuelleThomas?

Thomas: Vel StreptokokkSnorre, eg (som dei fleste andre) digga nok Bernard hardast då han på alle måta tilfredsstilla dei beinharde kravene ein antihelt trenger. Colabunnbriller, tweedbukse, store Mikkemustresko og tre obligatoriske penna i brystlomma gjør Bernard til den ultimate geek, den ultimate taper, den ultimate hovedperson. I tillegg er han kompis med tentakla, og det e jo relativt kickass bare det. Ka huska så du best fra DOTA SabeltannSnorre?

Snorre: Spillet har jo mange morsomme episoder, uansett om det er i nåtida, fortida eller fremtida, eller hvor nå enn karakterene befinner seg. Men for meg syns jeg at det tøffeste er det faktumet at du kan spille hele det første spillet på en PC i spillet. Ellers gir jo spillet oss mange historiske personer som det er festlig å hilse på (bla. flere tidligere amerikanske presidenter). Det er i det hele tatt en hel del å kose seg med i LucasArts-klassikeren! Hadde ikke det vært fett med et nytt kapittel i serien TarmskyllThomaz?

Thomas: Utvilsomt SkrotumSnorre, no som både Monkey Island og Sam and Max har vært under kniven og står standhaftige i livet med ny drakt og nye pixels så burde jo så absolutt sistemann i sjangerens sjukaste trekløver og bli påspandert et ansiktsløft. Både historie og generell humor har holdt stand mot tidas tann, og er på alle måta verdige en remake. La oss tro og håpe at LucasArts tenka det samme SosionomSnorre. Har du nokke meir å tilføye et relativt fantastisk spill då eg stort sett er tom?

Snorre: Nei, jeg tror det er på tide å bevege oss videre til det neste spillet på lista, tidenes beste piratspill som ikke Sid Meier har laget!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

3. The Curse of Monkey Island (1997)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Det tredje spillet i den annerkjente Monkey Island-serien er også det som kommer høyest opp på vår liste. Der hvor mange spillmagasiner har rangert de to foregående spillene enda høyere, mener vi at det nettopp er det tredje spillet i serien som er det beste, mest minneverdige og morsomste.

Guybrush Threepwood må igjen ut på eventyr i Karibia og vi får et gjensyn både med grusomme LeChuck, vakre Elaine Marley, Stan og mange (MANGE) flere. Når Guybrush frir til Elaine etter å ha sunket skuta til LeChuck har han oversett en viktig ting. Ringen (som han fant for noen små øyeblikk siden) er forhekset og Elaine fryser fast til gull. Vår helt ser seg dermed tvunget til å løse knipen for å i det hele tatt ha muligheten til å dra på bryllupsreise.

PS: Et av tidenes beste soundtrack fortjener en plass på harddisken din! Hvor finner du så dette? Jo, på MixnMojo!

Snorre: Ahoy matey! Vi skal til Karibien TropeThomas, blant de mest kjente settinger for oss adventurefans. Guybrush vs. LeChuck atter en gang, med en solid dose humor, absurde påfunn og sarkastiske hodeskaller. Jeg er vel ikke langt fra sannheten når jeg tipper at dette er ditt all time-favorittspill Mr. T?

Thomas: Nei, i og med at det her ER mitt all-time favorittspill SatanistSnorre, så traff du vel relativt bra. Det buldra lett i trusene så snart Guybrush sin velfriserte mullet er tema for diskusjon, og vi kan vel alle si oss enige i at den 3 utgaven av vår skjøre men skarpe piratkompis e den mest sjarmerande, både pixelmessig og dialogmessig. Monkey Island 3 står som et standhaftig testament på det et klassisk PNC-spill skal inneholde; veldreid 2d, hysterisk manus, vakker musikk og (for første gang i serien), voice-over på samtlige karaktera man både er og møter gjennom spillets gang. Kem er så den store favoritten i MI 3 SnabelkølleSnorre? Kan det være hodeskallen du så freidig nevnte innledningsvis?

Snorre: Murray er rett og slett sjef, noe hans første møte med Guybrush er et godt bevis på:

Guybrush møter et snakkende skjeletthode.
Murray: I'm a powerful demonic force! I'm the harbinger of your doom!
And the forces of darkness will applaud me as I STRIDE through the
gates of hell carrying your head on a pike!
Guybrush Threepwood: Stride?
Murray: All right then, roll! ROLL through the gates of hell.
Must you take the fun out of everything?

Men Murray er slett ikke den eneste birollen som stjeler showet i Monkey Island 3. Vi får et gjensyn med gamle helter (og antihelter), samt en LeChuck som på tross av et noe svakt antiklimaks mot slutten, er i bedre form en noensinne før. Også de små og forholdsvis ubetydelige karakterene er gjennomførte her, som Cabana-gutten som står for en annen ikonisk scene (med en ikke helt ubetydelig referanse til et beslekta prosjekt):

Cabana Boy: Let me see your membership card and I'll let you through!
Guybrush Threepwood: You don't need to see my identification.
Cabana Boy: I don't need to see your identification.
Guybrush Threepwood: I'm not the pirate you're looking for.
Cabana Boy: You're not the pirate I'm looking for.
Guybrush Threepwood: I can go about my business.
Cabana Boy: You can go about your business.
Guybrush Threepwood: Move along.
Cabana Boy: Move along, move along... hey! Your mind tricks won't
work on me, boy!

Faktisk er det eneste svake med spillet, etter min mening, den allerede nevnte antiklimatiske slutten. Uten å røpe hva som skjer, hva syns du om avslutningen på det monumentale spillet?

Thomas: Eg må nok beklageligvis si meg enig. Riktignok er den av det kreative slaget, men rettferdiggjør på ingen måte kvaliteten resten av spillet opprettholder, en skjebne MI4 og måtte lide. Det blir rett og slett for kjedelig og lite spennande, desverre. Bortsett fra slutten er spillet derimot en fryd å spille seg igjennom, nokke eg både tror og håpa du er enig i SuperSnorre. Har du nokken avsluttande ord?

Snorre: Ja TrondThomas, til slutt vil jeg bare komme med en liten innrømmelse til våre lesere. Etter å først ha plassert MI 3 vesentlig lavere enn jeg burde på min toppliste ble jeg minnet på hvor godt spillet egentlig var da jeg prøvde det igjen. Derfor vil jeg avslutte med å si at det er ingen tvil om at det fortjener en plass blant de absolutt beste adventure-spillene noensinne. Tre ganger ahoy for Guybrush og kompani!

Thomas: Amen (p)SoreasisSnorre!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Hemmeligheten blir snart avslørt. I neste (og siste!) artikkel blir det klart hvem som har stjålet 2. og 1. plassen på vår omfattende liste over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 6/5 – Nummer 2/1 ››

Click here to view the embedded video.

Den mest spennende filmen i 2009 – i hvert fall for Star Wars-fans!

Trumph, the Insult Comic Dog gjorde stor suksess på Late Night with Conan O’Brien hvor han først viste seg på skjermen I 1997. Siden har han også gitt ut en samle-DVD med noen av hans aller beste innslag, et kjøp som er vel verdt pengene. Mitt første møte med Triumph var på youtube hvor jeg så han gjøre værmeldingen på en måte som metrologisk institutt og modellbyrået storm weather center kan ta stor lærdom av.

Ja, Triumph hadde nok ikke latt seg stoppe av den nye blasfemiparagrafen nei!

Star Wars har jo blitt som en religion for mange, og Triumph har også hatt et besøk hos de mest hardcore Star Wars nerdene som sto i kø i håp om å få billetter til den da premiereklare Star Wars: Episode II – Attack of the Clones. Her har du hele innslaget i to deler:

Men det er ikke bare våre norske metrologer som kan lære noe av Triumph, våre politiske journalister kan lære mye av Triumph som ikke lar noen sider slippe unna Obama eller republikanere spiller ingen trille, de får alle gjennomgå:

Om du ønsker å se mer til vår lille lodne venn så er det bare å trykke her og samle hele familien for kvalitetstid rundt datamaskinen!

Dette er altså eit spel til PC og Xbox eller Playstation eller kva det no er det heiter for noko. Eit av dei to, iallefall. Som i dei fleste andre Star Wars-spel går det i det store og heile ut på å få hendene i ein slik ein lyssabel, og slakte ned alle som står i vegen for deg, slik at det atter kan bli ro og orden i galaksen. Men det er sjølvsagt vegen ein tar for å oppnå dette som gjer det heile interessant.

For greia er at det ikkje er sjølvsagt at ein er snill gutt (eller jente) i dette spelet. Det kan ein faktisk velge sjølv. Om ein er snill eller slem, altså. Ein kan og velge kva kjønn ein vil figuren sin skal ha. Det er i heiletatt mykje ein kan velge. Heile greia er egentlig avhengig av kva val ein tar undervegs.

For utifrå dei vala ein tar så nærmar ein seg enten til light side eller dark side. Den lyse eller den mørke sida, altså. Men dette høyres rett og slett betre ut på engelsk. Slik at om du vil være kvalmande snill og grei, eller ein gjennomført kjiping. Det er altså opp til deg sjølv.

Men så var det sjølve spelet. Det heile starter med at ein vaknar opp på eit romskip som blir angripe av andre romskip. Det først ein må gjere er altså å komme seg vekk frå slemmingane som skyter på skipet ditt. Eller, aller først må ein faktisk kle på seg. Ein kan jo ikkje springe rundt og drepe bad-guys i berre undertøyet heller. Deretter ender ein opp på ei planet der ein pleier omgang med diveres folk og røvarar, deriblant ein guffen leigesoldat og ein følsom Wookie. Det ein er ute etter her er å spore opp ei skikkelig drittkjerring av ein jedi. Til slutt blir heile planta bomba i småbitar, og etter det blir det berre betre!

No skal eg ikkje avsløre kva heile greiene går ut på her, men ein kan jo seie at historia i KOTOR er langt betre enn det ein fekk servert i dei nye Star Wars-filmane. Historia er så god at ein heller kunne laga film av den. (Film, ja! Det er jo enklte som har forsøkt å lage film av dette. Om du vil kan du jo ta ein titt). Og det best med historia er jo at there’s a twist, som dei sa i Paradise Hotel. Om du lurer på kva denne twisten er det berre ein møte å finne ut av det på. Du komme til å bli overraska. Til og med Aftenposten blei det.

Knights of the Old Republic, altså. Anbefalast!

Hurra!

Det er jo surt og kaldt ute no om vinteren, og då må ein ha kle på kroppen og sko på føta. Men når ein ikkje brukar kleda så må ein ha ein stad å gjere av dei. Ein må ha ein plass å gjere av skoa og. For mange, mange jenter, that is, så virkar den ultimate løysnga på dette å være eit walk-in closet. Sikkert greit å ha det, men ikkje så veldig maskulint at det gjer noko. Dette derimot, dette skulle vore obligatorisk i ein kvar ungkarsleilighet

Råning. Er det tøft? Er det fælt? La oss sjå ein ekte rånar fortelle!

Menneskekroppen er fantastisk. Det er utrulig kva enkelte får til. Det kan være store sportsprestajonar, respektable ølmagar og alt mulig, men noko som er meir imponerande enn dette skal ein leite lenge etter.

Star Wars. Det er populært. Mange liker det. Eg og. Men eit ankepunkt mot Star Wars, som eg synt er ei klok invending, er at trass i alt som er bra med Star Wars, så er det ein ting som manglar: Star Wars er ikkje mykje gangztah. Heldigvis finnst det måtar å veie opp for dette.

Heldigvis er ikke dette bare en film. Filmen var en kickstart for den nye animasjonsserien som går på Cartoon Network nå om dagen. Som en start på og sammen med denne serien er filmen helt genial. Vi skjønner at vi kommer til å få vite mye mer om bakgrunnen og mytologien rundt fallet til jediene og ikke minst Anakin Skywalker.

I filmen og serien får vi et større innblikk i hva som skjer i klonekrigen. Ikke bare følger vi våre tradisjonelle helter, senere i serien følger vi også våre fiender og deres kontakt med ukjente jedier. En episode følger vi dessverre Jar Jar Binks, men ellers er det snakk om høykvalitets innhold til nå. Rykter skal også ha det til at det skal lages hele hundre episoder av serien, og etter ti episoder ser det ut som at dette ikke er noe en blir lei av med det første. Her er det mye knask for de som liker Star Wars.

Heldigvis er ikke denne serien slik som den forrige animasjonsserien om Star Wars som gikk på Cartoon Network i forkant av Episode III. Filmen har 3D figurer i stedet for tegnede, lengden er lenger (20 min pr episode) og det mye dialog og ikke bare stive kjedelige actionsekvenser. Dog er det action, mye action, naturlig nok siden det hele foregår innenfor rammene av klonekrigen.

Hver episode begynner også med et nyhetsklipp om hva som skjer rundt om i galaksen og i forrige episode, og slik knytter det episodene sammen. Om noen husker Starship Troopers (som for øvrig var en tragedie av en film) så er bruken av nyhetsklipp i begynnelsen av hver episode ikke ulikt bruken av nyhetsklipp i den filmen. Deretter er det rett inn i historien og episoden går sin gang.

Star Wars Clone Wars filmen og serien i sin helhet er noe fans av Star Wars ikke kan være foruten. At mange er skeptiske etter den forrige Cartoon Network serien forstår jeg godt, men jeg kan her og nå garantere at det er ingenting å frykte. Dette er den første gode Star Wars tv-serien jeg har sett. Dette er ikke i nærheten av å være tegnefilmseriene om Ewokene eller R2D2 og C-3PO, dette er kvalitets-TV.

Liker du Star Wars kommer du raskt til å bli hektet, bare ikke begynn med episoden hvor Jar Jar Binks har hovedrollen, slike episoder får en bare lide seg igjennom når en får så mye bra ellers.

En liten trailer fra serien:

Serien i sin helhet ligger an til å få hele seks pølser. Som serie er dette den beste Star Wars TV-serien noen gang laget (skal egentlig ikke så mye til), og om det ikke hadde vært Star Wars hadde dette fortsatt vært en ekstremt god serie. Desverre av de ti første episodene har Jar Jar Binks fått en hel episode ålene, dette trekker serien ned da en vet at det kommert til å komme mer av dette. Serien får dermed fem pølser og anbefales på det sterkeste til alle Star Wars fans.

En oppdatering: Serien vil også bli sendt av NRK fra 27. desember klokken 19.00 på NRK Super les mer om det her.

Serien tar mye utgangspunkt i klassisk og gresk styresett og mytologi. Det hele bygges på at dette er våre slektninger og at vi på jorden har slektninger ute i det store universet.

Åpningslinjen til serien går også som følger: There are those who believe that life here began out there, far across the universe, with tribes of humans who may have been the forefathers of the Egyptians, or the Toltecs, or the Mayans. That they may have been the architects of the great pyramids, or the lost civilizations of Lemuria or Atlantis. Some believe that there may yet be brothers of man who even now fight to survive somewhere beyond the heavens…

Dette høres kanskje stort og flott ut, men i selve serien så blir dette bare feid bort for mye hjernedød action. Der den nye BSG serien går inn i en dyp religiøs og mytologisk side, velger serien fra 1978 i stedet for å gå inn i en nærmest parodisk og latterlig fortelling som så vidt henger sammen om en skrur av hjernen fullstendig. Alle er helter, ingen har svakheter, bortsett fra denne ene mannen Baltar og cylonsene selvfølgelig. Det eneste vi egentlig ser igjen av dette grandiose som blir sagt i begynnelsen er i klesstil og i enkelte emblemer i serien, dessverre.

Hele seriene er i utgangspunkt bygget opp rundt Kommandør Adama (Loren Green, også kjent fra Bonanza) hans barn og deres venner og familie. At et slagskip er bygget opp som en slags familiebedrift gir også serien mulighet til å utforske problemstillinger som ekteskap, savnede familiemedlemmer i kamp og så mye mer. Dessverre gjør ikke familiebedrift krigsskip aspektet til noe mer enn at usannsynlige ting som tiåringer leker gjemsel og blir med på hemmelige oppdrag og at familie fokuset er så stort at så å si alle som ikke er innenfor den nærmeste krets blir tilsidesatt fullstendig. Der den nye serien har et mye større spekter med politikk og intriger, tvilsomme folk og spioner, har den gamle serien familiemiddag med Kommandøren, og en venter nesten bare på at Hoss, Adam og Litle Joe skal komme og sette seg ned ved bordet mens Hop Sing serverer. Det ser faktisk ut som at Bonanza har hatt en stor del å si om denne familiebedriftsmodellen, problemet er bare det at der Bonanza fungerer så utrolig bra, så gjør BSG det hele tragisk. I den nye BSG har de tydligvis også forstått dette siden der er det kun Adama og sønnen igjen, mens søsteren og ektefeller er blitt erstattet med en utvidet familie, nemmelig hele besetningen på Battlestar Galactica.

Stjålen identitet

Det er ikke bare Bonanza som serien stjeler frekt fra. BSG kastet seg også på Star Wars og Star Trek sin popularitetsbølge. Det er mange likheter mellom BSG og de to. I handlingen er det kanskje Star Trek den ligger nærmest. Star Trek gikk ut på oppdagelser av nye planter og folkeslag. Dette skjer det også mye av i den gamle utgaven av BSG.

Her får vi i motsetning til den nye BSG møte mange mennesker som har bosatt seg rundt om kring i universet. I god Star Trek ånd så er det også ofte slik at de planetene som en besøker har gjerne et hint av menneskenes historiske utvikling på seg. En planet har et western preg en annen ligner på planeten de søker etter; vår planet jorden. Oppdagelse blir det selvfølgelig mye av når en roter rundt i verdensrommet for å prøve å finne jorden. Mye hjelp blir også gitt til disse menneskene, akkurat som i Star Trek.

Darth Vader vår alle sin favorittskurk ble blandet med stormtrooperene for å lage Cylonene

På kostyme og modell fronten er det derimot mye som minner om Star Wars. Cylonene sin hovedsoldat, roboter, ser ut som en blanding av Darth Vader og en stormtrooper. Jagerflyet som våre helter bruker er mye lik det flyet, en X-Wing, som Luke Skywalker bruker til å sprenge dødsstjenen i den første Star Wars filmen. Star Wars senere gitt tileggsnavnet: Episode IV: A New Hope fra 1977 ser ut til å være på mange måter en stor inspirator til seriens identitet. Ikke bare er flyene og fiendene like, men warriors, eller krigerne går alle kledd i uniformer som er mildt sagt like det Han Solo går i.

Hvorfor se Battlestar Galactica fra 1978?

Etter at nye BSG ble mer og mer populært så bestemte visst i følge uttalelser fra enkelte skuespillere i serien Sci-fi channel å tyne mest mulig ut av serien. En tok lengre pauser for å strekke serien ut siden den skulle slutte i sesong fire. Det var da jeg tenkte at den gamle serien måtte jo være bra også siden den nye var det, og da kunne jeg jo bare se den når jeg ventet.

Så feil jeg tok. Skuffelsen var enorm for å si det mildt. Den gamle serien viste seg raskt å være en rip-off av mange andre serier. Handlingen var syltynn, selv om det var en rød tråd som gikk igjennom alle episodene. Serien handlet om det samme som den nye så jeg tenkte jeg skulle lære noe nytt, men neida. Her skjedde ting raskt. Det som ble strukket ut over lengre tid i den nye serien ble i den gamle unnagjort på en episode. Når Battlestar Pegasus dukker opp med Lloyd Bridges, som Kaptein ble det hele litt interessant. Dessverre tok det ikke lang tid før han møtte en heroisk død så familiedramaet kunne fortsette.

Om du er en knallhard BSG fan så kan du kanskje klare å se igjennom denne serien. Om du ikke er det, bare glem det. Det er en grunn til at serien slutter med at ingenting spesielt har skjedd. Den ble kansellert, noe som ikke slår meg som rart.