Det er ikke nødvendigvis slik det trenger å være. Kan en buss kjøre ene veien kan den, om ikke det innføres enveiskjøring vestover på alle veier i Oslo, også kjøre østover.

Vi kan ikke ha det slik at det er A og B-skoler i Oslo bare på grunn av at elevmassen på disse skolene har større kulturell og økonomisk kapital enn andre i byen. Vi kan ikke la det oppstå “innvandrer-skoler” og “hvite-skoler” hvor det over 90% av det ene eller det andre, vi må bekjempe dette med alle midler, og ikke gjøre som FrP og Høyre gjorde i Søndagsrevyen på NRK si at dette er ikke kommunens ansvar men enkeltindividets ansvar fordi de velger å bo på feil plass.

En kan ikke lesse det over på innvandrerforeldre som selv ikke kan norsk, og som ikke har en norsk omgangskrets, å lære barna norsk slik FrP og høyre vil. En må faktisk ta innover seg det faktiske problemet og gjøre noe for å løse det. En kan ikke skylde på enkeltindividet, muslimene og heller satse på å spre rasisme og intoleranse.

Det er dessverre slik at det å faktisk gjøre noe for integrering annet enn å kjefte og slenge om seg med flåsete påstander det er ikke interessant for FrP.

Sett opp busser! Buss noen elever fra Øst vestover og noen elever fra Vest østover så får vi kanskje over 60% etnisk norske på skolene likevel.

I samme omgang kan en legge planer for større skoler hvor en kan bruke skolebuss som utgangspunkt for å plukke opp elever fra større områder i byen slik at en ikke har ørten forskjellige skoler på hvert hjørne i Oslo med hver sin ledelse, administrasjon og tilhørende byråkrater i utdanningsetaten, og samtidig så kan en legge opp ruten på disse skolebussene til at en ikke får monokulturer på noen skoler. Alt dette kan kommunen gjøre, men den styrer Høyre og FrP. Så da er det bedre å legge ansvaret alle andre steder.

Men det gjør ikke barn i dag. De er små voksne. De har knallfaste rammer og arbeidstid, eller barnehagetid og skoletid. Reklamefilmen til tine hvor en liten gutt i barnehagen blir sammenliknet med voksne er en morsom og søt film på mange måter, men samtidig så er den illustrativ på hvordan hverdagen til barna ikke lenger er en barnas hverdag. Barn er i stedet for blitt små voksne.

Utvidelsen av barnehager, antall skoletimer og SFO tilbudet har kanskje et samfunnsøkonomisk mål om mer produksjon slik at velferdsstaten skal kunne få mer inntekt og samfunnet skal kunne tjene på det. Problemet er bare det at det vi samtidig gjør er nærmest et overgrep mot barna der de blir stuet vekk i institusjoner med minimal voksenkontakt, og faste rammer og liten plass til utfoldelse. De som velger å ha sine barn hjemme, eller benytte seg av tilbudet men ikke i like stor grad opplever at deres barn blir isolerte fra andre barn siden de alle er i institusjonene.

Den stadige urbaniseringen har også gjort sitt for å ta vekk mye av grøntområdene rundt i nabolag. Der barn tidligere hadde lekeplass med en liten skog bak er det nå blitt høyblokk og parkeringsplass. Flere mennesker er flere fremmede en må være obs på, og flere mennesker betyr mer trafikk som også er farlig. Barna kan ikke lenger slippes litt løs for å utfolde seg. De blir derimot kjørt på trening i stedet for å leke. Tidligere og tidligere tvinges barna til å delta i aktiviteter etter skolen eller barnehagen. Noen plasser finnes det til og med treningsstudio for de aller minste.

Med så mye arbeidstid og bundet tid, med så mange farer og så lite utfoldelse, når skal barna få tid til å være barn og leke? Når skal de utvikle fantasi og egne tanker? Når slutter de å være barn? Er de ferdige med å være barn allerede når de er 10-11 år gamle? Den gang en tidligere virkelig kunne begynne å gjøre litt mer som en ville og stikke ut og leke krig i skogen eller pacific blue på sykkel i nabolaget med naboungene eller skolekammeratene. Hvor er ungene som leker blitt av? Når de ikke er på sin arbeidsplass eller på treningsstudio eller andre ting, sitter de da trygt plassert foran datamaskin og tv-spill så foreldrene kan holde øye med dem?

Jeg syntes synd på dagens barn. De opplever et stort forventningspress og de får ikke lov til å være barn slik som vi var før. De får ikke tid med foreldrene og de får ikke lov til å gå ut. Media og samfunnet forventer mye av dem, foreldrene forventer like mye og de blir overlesset med arbeidsoppgaver, lekser, arbeidstider og annet som burde høre hjemme i de voksnes verden. At mange av dem vurderer selvmord i en alder av 11 år er kanskje ikke så rart, de er jo for lengst blitt små voksne og blir behandlet som det. De er nok minst like stresset som de voksne, forskjellen er at de får ikke lov til å ha kontroll over sin egen hverdag og skjebne som de voksne har. Ikke får de engang lov til den lille delen av kontroll over eget liv som vi før hadde når vi lekte i nabolaget litt bortenfor de voksnes øyner, de er satt fast i fastsatt arbeidstid, aktivitetstid og selv leketiden følger de et fast opplegg når de spiller spill på datamaskin og pc.

Dette er et steg i riktig retning for alle de barna og ungdommene som har blitt sendt til utlandet for å gå på muslimske skoler for å lære Koranen og om Islam. Skoler i utlandet blir ikke kvalitetssikret av utdanningsdirektoratet i Norge, og kjernefag som ungdommene kommer til å trenge for å fortsette i det norske samfunnet finnes det langt fra noe garanti for at det undervises i på en muslimsk skole på grensen mellom Pakistan og Afghanistan for eksempel.

At elevene ikke sendes ut av landet men føler at de deres religiøse behov blir oppfylt på lik linje med det kristne sine blir kan også gjøre sitt til for å hindre ekstremisme, og at innvandrerungdom blir satt på sidelinjen i det norske samfunnet. Slike skoler kan faktisk på sikt føre til at flere oppvoksende ungdommer med muslimsk bakgrunn får en mer moderat og liberal holdning enn de ellers ville fått. Og det vil nok også holde dem unna ekstremister og muligens også de som bruker Islam som rekrutteringsplattform til terrorisme.

Om en får dette til så håper jeg at neste steg blir Imam utdanning på teologisk fakultet i samarbeid med Islamske religiøse organisasjoner og Universitet. Presteutdanningen som jeg selv var en del av en kort tid er en god utdanning som med krav til vitenskaplig innhold, faglig innsikt og med kvalifisering sørger for at en får gode og reflekterte prester som kjenner samfunnet rundt seg og problematiske deler med den organisasjon og religion de er en del av. Imamer med en tilsvarende norsk utdanning vil få det samme refleksjonsnivået i forhold til det norske samfunn og sin egen religion. De vil altså være Imamer etter norske forhold.

Norske Imamer, norske religiøse muslimske skoler vil føre til at de muslimske delene av befolkningen føler seg mer godtatt. De vil ikke lenger måtte reise til Midtøsten for å utøve sin religiøse overbevisning. Det norske samfunnet vil også tjene mer på dette siden elevene på de norske muslimske skolene, og norske Imam studenter vil ha et bedre forhold til norsk utdanning og det norske samfunnet og derfor få en økt integrering i det. Vi er derfor nødt å tørre og ønske denne utviklingen helhjertet velkommen og ikke la de som er redd for alt muslimsk sabotere dette med sin idiotiske fremmedfrykt.

Noen skoler setter opp store musikaler eller andre store tilsetninger hvor elever som kan spille teater, synge eller spille kan utfolde seg. Hva gjør så de resterende av elevmassen? Jo, de blir satt til å gjøre andre oppgaver. Kanskje kan de sy kostymer til de med skuespiller talentet, kanskje kan de ta opp og ned sceneteppet eller bare rydde opp. En kan kanskje tenke at disse elevene får sin store dag en annen gang, men gjør de egentlig det?

Når sist var du på en skoleforestilling eller noe i skolens regi hvor de elevene som er flinke i realfag gjorde forsøk i naturfag (det mest teatralske en kan gjøre i naturfag vil jeg tro) eller hvor den som er flink i matte løste vanskelige likninger foran et stort publikum? Hvor de som er flinke i historie eller samfunnsfag viste hva de er god for? Eller hvor elevene som er flinke i geografi plasserte alle verdens land på kartet?

Så å si alltid de med kulturelle talenter som blir satt fremst når skolen skal gjøre noe. Resten av skolen blir ofte satt i sving som støtteapparat for gjerne enorm arrangement. Hvor fantastisk er det egentlig for den som er flink i realfag å få ansvar for billettinntektene, eller for den som er flink i samfunnsfag å ta ansvar for å sette ut rekvisitter på scenen?

Hvordan ble det egentlig slik at elever som har talenter som kanskje kan skaffe dem en jobb i underholdningsbransjen skal for enhver pris settes i høysetet på skolen? Hvordan har det seg at om du kan spile fele eller gitar så kan du forvente å være midtpunkt i ethvert skolen din tar seg til som skal vises til offentligheten, mens visst du er flink i realfag eller andre akademiske disipliner så må du vente til senere?

Ja, jeg stiller mange spørsmål, men jeg tror ikke det finnes gode svar på dem. Det er ingen grunn til at elever som er faglig flinke men som tilfeldigvis ikke har noen talenter innen underholdning skal kaste vekk sin skoletid på å lage rekvisitter og drive logistikk for de som er det. Jeg hadde ikke latt mine barn kastet vekk skoletiden sin på å være ”CD-spilleransvarlig nr.2” eller ”teppeansvarlig nr.3” i alle fall. Jeg håper andre også vil si i fra når deres barn, elever, blir brukt til hjernedøde oppgaver kun fordi at noen ytterst få kan underholde med fele, gitar eller skuespill.

Når en kan være lærer i engelsk uten å ha noe formell kompetanse utenom å ha tatt faget på VGS, helt opp til 7.trinn, altså siste år på barneskolen, er ikke heldig, langt der i fra. Utdanningsforbundet ser ut til å mene at det er greit at elevene skal kunne få ukvalifiserte lærere helt opp til ungdomstrinnet. Det er vel ikke meningen at barna bare skal oppbevares på barneskolen av allmennlærere uten spesialisering og deretter skal plasseres hos lærere med spesialisering som skal drive å rette opp i utdanningen som elevene har fått?

Allmennlæreren er dessverre en lærer som må kunne alt. Problemet er at når de skal kunne alt, så blir det lite fordypning i det de faktisk underviser i. Faglig tyngde er kanskje ikke like viktig på barneskolen da stoffet er veldig enkelt og det er kanskje vel så viktig at en er god til å lære opp barna. Problemet er det at mens mange allmennlærere er veldig dyktige og ikke ville hatt behov for noe spesialisering for å kunne undervise i sine fag på barneskolen så er det de siste åra blitt slik at allmennlærerutdanningen har vært nødt å sette minimumskrav til de som ønsker å ta den for å få vekk de svakeste studentene.

Når neste generasjon allmennlærere er så faglig svake så er det greit å være føre var. Å kreve et års fordypning i fag som lærerne underviser i gir lærerne mer kunnskap og ved bestått eksamen viser de at de er kvalifiserer til å undervise i fagene. Dette har elevene som disse lærerne skal få alt å tjene på. Faglig sterkere lærere er bedre lærere og når lærerne oppfyller slike krav så vet vi at får lærere med sterk faglig tyngde som ville kunne hjelpe elevene.

Fagligere sterkere lærere i fremtiden vil kunne gi norsk skole et stort løft. Om barna alt fra første dag får faglig sterkere lærere så vil faget få mer fokus. Lærerne vil tørre å vite mer og være mer i stand til å hjelpe elevene sine. At utdanningsforbundet er i mot dette og kaller det urealistisk viser bare at de ikke vender blikket fremover og heller tenker på sine egne medlemmer som kanskje må etterutdannes. Om kravene til lærerne endres etter deres endte utdanning og når de er i arbeid, bør det være staten som tar kostnaden og etterutdanner dem.

Annet enn kostnaden og ubekvemligheten til eldre lærere som må etterutdannes, noe som sikkert også kan legges til rette på en god måte, så er forslaget fremtidsrettet og kan gi norsk skole et godt løft i stedet for flere kull med svake allmennlærere som bare oppfyller minimumskrav.

Spillbransjen måtte gjøre noe med dette. Det første var å gjøre det umulig å spille på internett mot andre uten å kjøpe spillet for å få en gyldig cd-nøkkel. Multiplayer ble et nytt fokus i stedet for singleplayer-delen av spillet. Uten en god multiplayer-del så ville det bli vanskelig å overbevise noen å kjøpe spillet.

Så kommer de såkalte MMORPG (Massiv Multiplayer Online Role-Playing Game) som krevde enormt mye av spilleren. Innholdet ble enormt og spilleren måtte gjerne bruke flere dager for å kunne fullføre oppgaver som i tidligere spill ble gjort på kort tid. Spilleren måtte også benytte seg av andre spillere for å oppnå målene sine. Grunnen til dette var enkel. Månedsavgiften var innført.

Tidkrevende spilling fører til flere måneder og år foran datamaskinen. Slik kan utvikleren tyne en månedsavgift ut av spilleren for at de skal kunne fortsette å spille. Det sosiale ble også vektlagt. Oppdragene kunne ikke gjøres ålene alle sammen. Dette førte også til et sosialt press til å faktisk bli i spillet eller å delta fra de andre spillerne. En skuffet de andre om en ikke møtte opp til oppdraget, og kanskje fikk en ikke være med på neste oppdrag.

Dette var en stor suksess for Blizzard som har laget det mest utbredte MMORPG spillet, World of Warcraft. Spillet var så avhengighetsskapende at enkelte skal ha spilt så mye at både familien, arbeidet og hjemmet har forsvunnet i prosessen. Mer vanlig er nok ungdomskole- eller VGS eleven som spiller seg til stryk eller dårlige karakterer. Førstnevnte har ikke noe unnskyldning, de er voksne og har et eget ansvar for sitt liv. Det har ikke disse ungdommene som kaster vekk ungdomsårene foran en dataskjerm.

Foreldrene betaler avgiften for disse små slik at de kan spille. For mange foreldre til ungdommer er nok dette en billig barnevakt og sikkerhet. Usikkerheten om hva ungdommen kan finne på om han eller hun ikke sitter inne foran WoW er nok grunnen til at disse foreldrene betaler månedsavgiften til sine barn, til tross for at skoleresultatet daler ned under middels.

Som alle som er avhengige av noe så forsvarer disse ungdommene sitt misbruk i kommentarfelt i aviser som dagbladet når de skriver artikler som stiller spillet i et dårlig lys. Tenk om foreldrene leser dette og tenker seg om? Egoismen er det som driver den som er avhengig. De er kun oppslukt i spillet og å forsvare sin avhengighet og livsstil. Foreldrene som betaler for dette har et ansvar for å skru av pengeflommen til ungdommen.

Når spillet nå også blir linket opp til nettpoker, den andre store internettavhengigheten som mange bruker store penger på og store deler av livet på så bør varsellampene lyse. At det ikke er spillets utvikler som har laget nettpokeren har ikke noe å si. De tjener jo nok alt, så nå er det andre kyniske bakmenn som håper å få rekruttert noen ungdommer før de blir eldre i god tid før konkurrenten får huka tak i dem.

Begge deler er forkastlig. Hele systemet er mer eller mindre bygget opp på å utnytte ungdommer og deres foreldre sosiale usikkerhet. Folk spilte mye før og. Heldigvis var ikke spilleselskapene i en slik situasjon tidligere at de syntes det var greit å lage spill som stjeler all fritid. En kunne til og med lagre hvor en var. Når nedlastingene har fått multiplayer til å bli det store er en så avhengig av andre at det blir vanskelig å slutte. Om alle vennene en har på skolen og i omgangskretsen gjør det samme så er det så å si umulig å gi seg uten å bli sosialt utstøtt også i det virkelige liv.

Kanskje våkner noen opp og rister liv i ungdommen som sitter som zombier foran WoW. Kanskje burde denne form for spill bli underlagt strenge restriksjoner som aldersgrenser og advarsler slik som røykekartongene har. Kanskje burde det være lovpålagt tidsbegrensning.

Fremtiden vil i alle fall vise hva denne WoW generasjonene kommer til å bringe med seg. Kommer de til å være hjernedøde konsumere etter mange år i datastoler eller kommer det til å bare være en fase i livet før de går videre og lever normale liv? Fremtiden vil vise.