Kultfilm regissør Paul Verhoeven står bak tre store filmer som splitter filmelskere verden over. Politidystopien RoboCop (1987), Total Recall (1990) og Starship Troopers (1997). Felles for de alle er at de var overbevisende og imponerende når de kom ut, men har slitt litt med tidens toll. Mellomstemann, Total Recall, er et typisk eksempel på dette, med interessant tematikk mikset sammen med Arnold Schwarzeneggers typiske oneliners. Det er liten tvil om at filmen er morsom, (enten den vil det eller ikke,) men er den bra også?

Svaret er et skikkelig tja. På den ene siden er den eksistensielle problematikken drivende for at du hele tiden sitter på tuppen av stolen. Men slutten føles noe billig og det som begynte som et interessant og forvirrende tankeeksperiment blir etter hvert skikkelig hjernedød actiongørr.

Kort fortalt handler Total Recall om Douglas Quaid (Arnold), lykkelig nevearbeider i et framtidssamfunn lignende vårt. Med sin vakre kone (Sharon Stone) har han tilsynelatende det perfekte liv. Men noe får han ikke til å stemme. Et dypt ønske om å dra til Mars og virkelighetsnære drømmer om planeten får Douglas til å tro at noe ikke stemmer. Det hele utvikler seg til et heseblesende eventyr, med mye frivillig og ufrivillig komikk, samt ekstreme doser vold (Arnold-style!).

Arnold blir et problem. Kommentarene hans er vittige, men så dumme og dårlig spilte at den fascinerende siden av filmen kommer i skyggen av det overspilte og humoristiske. Det virker som om Arnold selv har fått mulighet til å påvirke manus og det er ikke heldig. 22 “fuck you” og platte kommentarer som den i videoklippet under (hysterisk morsom) kastes mot seerne over en lav kam.

Konklusjon:
Resultatet er en film som både er tøff og elendig, på samme tid. De gangene vi lurer på hva som er virkelig er filmen i sitt ess, mens når Arnold banker tøffinger og hilser på dverger med maskingevær og trepuppede kvinner, vel, framstår som en vits. Historien er likevel så bra at det holder til godkjent for Arnold og co, på tross av at det iblant virker som om regissøren ikke selv har enset de interessante undertonene.

(PS: For ordens skyld, regissør Verhoeven har også regissert hiten Basic Instinct, fra 1992, men siden denne anmeldelsen er i science fictions ånd fokuserer vi på framtidsberetningene)

Linker:
Total Recall på The Internet Movie Database
Total Recall på Wikipedia

Click here to view the embedded video.

Jude Law er igjen i søkelyset i vår nye scifi-spalte. Men det er mer tilfeldigheter enn noe annet. For i science fiction-utopien/dystopien Gattaca fra 1997 er det Ethan Hawke og en visuelt slående stil som imponerer mest. Filmen stikker seg ut som en av få godkjente scifi-filmer ved siden av teknologiorgien The Matrix på 90-tallet.

Spol noen år videre fra i dag. I en fjern, men samtidig nær, framtid, skilles det bare mellom under- og overmennesker. Ved hjelp av ny teknologi kan man ved fødselen spå hvor stor sannsynlighet et spedbarn har for sykdommer og hvor lang levetid det har. Vincent, i Hawkes skikkelse, har fått den dårlige enden av skjebnespillet. Med overhengende sannsynlighet for hjertesykdommer og depresjoner, samt levetid anslått til å være ca. 30 år, ser mulighetene mørke ut. Men ved hjelp av selvmordskandidaten Jerome Eugene (Law), et intellektuelt, men også lam (som følge av nevnte selvmordsforsøk), overmenneske klekker Vincent ut en plan for å nå de målene skjebnen har nektet ham.

Gattaca er fremfor alt en bitende samfunnskritikk og treffende framtidsfrykt ved hjelp av god spenningsoppbygning og en imponerende historie. Filmen ser også umåtelig bra ut, med sin tidløse art deco-stil som spalter fremtidsteknologi med 50-tallet. Skuespillerensemblet er dessuten perfekte i sin setting og veier opp for mangelen på scener som virkelig skiller seg ut.

Konklusjon:
En av 90-tallets beste myk-scifi-filmer holder seg like godt i dag som da den kom ut. Vakker visuell stil og en tankevekkende problematisering av sosiale klasser gjør at Gattaca lett kan anbefales til både scifi-fantaster og andre dødelige.

Linker:
Gattaca på The Internet Movie Database
Gattaca på Wikipedia

Click here to view the embedded video.

David Cronenberg er et velkjent navn på skrekkhimmelen. Med kultfilmer som Videodrome (1983) og The Dead Zone fra samme år, og ikke minst den velkjente remaken av The Fly fra året etter har han brent seg inn i mange science fiction-hjerter emostyle. I nyere tid står han bak Viggo Mortensens to beste rolleopptredener, History of Violence (2005) og megabrutale Eastern Promises (2007). Men en plass i mellom står en av Cronenberg-filmene som splitter flest fans av scifi-sjangeren, småabsurde eXistenZ (1999).

Jude Law, Jennifer Jason Leigh og en strålende opplagt Willem Dafoe står for stjernefaktoren i filmen om dataspillet eXistenZ, en virtuell verden mye lik vår egen. Ted Pikul (Law) har hele livet holdt seg utenfor hysteriet rundt de virtuelle dataspillene, bedre og mer spennende varianter av det virkelige liv. Men da Allegra Geller (Leigh), spillskapergudinne og babe, skal introdusere sitt nye spill eXistenZ blir Ted kastet inn i en kamp mellom mørke og gode (?) krefter.

Det er vanskelig å si mye mer om handlingen uten å røpe hva som ligger bak. Men der filmen noen ganger virker i overkant absurd bør en vite at det er en underliggende mening bak og at dette vil vise seg til slutt. Slutten gir også rom til ulike tolkninger, men den mest sannsynlige er knyttet til et firbent dyr, uten at jeg skal fortelle mye mer enn det.

Konklusjon:
eXistenZ er en vanskelig film å gi et “Kurt Russell-kast”. På mange måter er symbolikken og diskursen rundt eksistensialismen og blandingen av teknologi og biologi bidragsytere til at filmen har en sterk gjensynsverdi. På den andre siden har den ikke eldes like vel som for eksempel Gattaca (1997), på tross av at filmen bare er 10 år gammel.

Lenker:
eXistenZ på The Internet Movie Database
eXistenZ på Wikipedia

Click here to view the embedded video.

80-tallet var Kurt Russells lekegrind. I store kinosuksesser som actionkomedien Tango & Cash med Sylvester Stallone, “krimeposet” Tequila Sunrise og det myk-scifi-”eposet” Escape from New York var kjekkasen tiårets svar på Christian Bale. Samtidig var en ny skrekkonge på vei opp i Hollywood. John Carpenter hadde allerede stått bak 1980s The Fog og nevnte Escape from New York, men regissørens andre samarbeid med Kurt Russell skulle vise seg å bli langt mer minneverdig enn disse to.

Stille formiddag på klodens sydligste punkt. Midt i ishavet Antarktis har en gruppe amerikanske forskere slått leir da et par tilsynelatende gale nordmenn dukker opp i et lite helikopter på himmelen. I full flykt på bakken, en enslig trekkhund, som løper for livet med nordboerene i helene. I bombe- og maskingæverregnet søker hunden tilflukt hos amerikanerne som redder den fra de “gale blondinene” fra nord. Men i dette tilfellet er hunden slett ikke menneskes beste venn…

The Thing kombinerer groteske spesialeffekter med en mørk historie om kamelonsk ondskap. Og det eneste som er sikkert er at det finnes ingen vei utenom den djevelske skapningen for Kurt Russell og co. Ishelvetet som bakteppe danner en perfekt og isolert stemning, og når det går mot natt skjønner vi at enden er nær. Spenningsoppbygningen er sterk, og vi vet aldri hvem vi kan stole på. Sånn sett er vi alltid på tå hev, helt fram til den klimatiske slutten, som er perfekt for sjangeren.

Konklusjon:
Med spesialeffekter som fremdeles imponerer og et godt skuespillerensemble slipper The Thing unna med litt lettvint historie. Tematikken i filmen er derimot alt annet enn lettvint, og under skrekkoverflaten lurer en overbevisende framtidsfrykt.

Lenker:
The Thing på The Internet Movie Database
The Thing på Wikipedia

Click here to view the embedded video.

Den Ukentlige ønsker våre lesere velkommen til en ny serie artikler som vil fortsette ut over høsten, over vinteren og kanskje også enda lengre om interessen er der. Med det passende skeive navnet Scifi-hjørnet vil redaksjonen sette fokus på en av de mest fascinerende (men også mest oversette) sjangerene innenfor filmens verden. Her skal alt fra myk science fiction, som filmklassikerne i den originale Star Wars-triologien, og mindre tilgjengelige verk, som Tarkovskys russiske scifi-klassiker Stalker, igjennom en nøye vurderingsprosess.

Ved hjelp av Kurt Russell-skalaen vil filmene bli vurdert som klassikere, eller det motsatte, slik at våre lesere skal kunne velge og vrake enten de kunne tenke seg å se Rutger Hauer i boxeren (Blade Runner), eller se Jar Jar Binks (grøss) sette sitt uforglemmelige stempel dypt inne i hjernebarken. Artiklene i scifi-hjørnet finner du her.