Johnny Cash –

Det sier seg selv at de siste innspillingene Cash gjorde er historisk betydningsfulle, og det faktum at Cash visste at han var døende gjør det til et fascinerende, om til tider skremmende lytting. Album som blir utgitt etter artistens død er ofte ganske ujevne men dette er er konsistent bra og en verdig avslutning på American serien som gjorde opp det siste tiåret i Cash sitt liv og karriere. Musikken er naken og og rå, ofte bare bestående av en aukustisk gitar og  Benmont Tench’s orgel, Johnny’s stemme er tynn og sløret og alder, sykdom og sorg har tydelig satt sitt preg. Det er en glimrende samlig låter men den beste er albummets siste låt, den tradisjonelle farvelsangen fra Hawaii, Aloha Oe et nydelig og fredfyllt farvel

Click here to view the embedded video.

Jamey Johnson – The Guitar Song

Jamey Johnson valgte å følge opp hans kritikerroste album fra 2008 “That Lonsome Song”  med et ambisiøst dobbeltalbum med seig old-school country. En slagst hyllest til låtskrivere og sangere fra countryens storhetsperiode, han tar med seg det best fra fortiden og moderniserer det. Det er en episk personlige kamp i et klima av samfunnsmessig uro. Sangene er satt i en verden av evigvarende nesten-katastrofer, hvor de rike drar i marionett-strenger, de misfornøyde forbereder seg på opprør og alle andre har dameproblemer. Gode tider ikke hva de pleide å være kunne vært Johnson’s motto men albumet er også fylt med fering av mindre øyeblikk av glede, og med en evig bevegelse mot frelse og håp.  De beste sangene fra albumet er “That’s How I Don’t Love You Anymore” og “California Riots”

Click here to view the embedded video.

Bilal – Airtight’s Revenge

Dette var faktisk et veldig godt år for ukonvensjonelle afro amerikanske artister. Men Bilal som gjør en veldig velkommen retur til musikk scenen etter nesten et tiår, overgikk alle konkurrentene med sin vilt oppfinnsomme, vilt underholdende album. Det er arbeidet til en kunstner som er i full kontroll over sine ferdigheter,han redefinerer sitt forhold til sitt publikum fordi musikken har bare tatt ham et sted vi ikke hadde forventet. Når du hører “Robots” eller “Cake and Eat It Too” så hører du Bilal artikulere det kjente på ukjente måter som gjør det nytt og spennende.  Viss du digget de siste abumene til Kanye West og Janelle Monàe vil du digge dette albumet også.   

 Justin Townes Earle – Harlem River Blues

Er dette det beste hillbilly albumet som noensinne har kommet ut av New Yorks East Village? Tvilsomt, men det er vanskelig å komme på noen bedre i skrivende stund. Justin Townes Earle (sønn av Steve Earle) kommer fra den rkitige bakgrunen og det vises. Han er jævlig smart (men har et rusproblem som vel har gjort at karrieren hans ikke har nådd fullt potensial enda)  han demonstrerer en visdom og klarhet i formål som står i motsetning til hans alder på 28. På sitt fjerde album på like mange år er det tydelig at han er blitt mer selvsikker og vet hva han vil.  Hold det enkelt, si sannheten, og ikke la dem kødde for masse med arrangementene. Dette er ikke komersiell country/americana/bluegrass på noen som helst måte. Men mens de mer radiovennlige/topp 40 orienterte abumene i samme genre vill være glemt om noen måneder vil dette albumet bestå i årtier. Beste sang er Harlem River Blues, en sang om selvmord som en kan danse til.

Click here to view the embedded video.

 Drive-By Truckers – The Big To-Do

Karakterstudier er vel og bra, men de er mye mer intressante viss de rocker. Eksempel “The Fourth Night of My Drinking” som er pen og morsom spilt på piano, høres ut som en enorm sky av lengsel og angst når den blir utsatt for Drive-By Trucker’s tredoble gitar angrep. Sangtemaene deres er lånt fra avisoverskriftene,  harde økonomiske tider, en prestekone som dreper sin perverse mann. Men du lytter fordi rytmeseksjonen er en kraftpakke, deres akkordprogresjonar er unike, og gitaristene har en forkjærlighet for støyende soloer. Selv om den andre halvdelen har et par filler sanger er det i den store tradisjonen med filler som høres ganske bra når du setter den på. Og sette den på bør du, fordi på sykt vakre gitar-toner, kan ingen ta dette bandet. Beste sanger “Birtday Boy” “This Fucking Job” og “Get Downtown”.

Click here to view the embedded video.

De tre Devon-gutta (plassen, ikke den Devon) i bandet Muse har i løpet av årene siden Showbiz (1999) og Origin of Symmetry (2001) beveget seg lengre og lengre inn i popland. Delvis med kraftsalva Absolution (2003), og enda gjennom rett-fram-skiva Black Holes And Revelations (2006), har bandet kasta fra seg det alternative soundet til fordel for noe som de fleste kan like.

Samtidig har utviklinga gjort bandet langt mindre spennende. Det mørke soundet (bla. med referanser til Rakhmaninov) har blitt erstattet med fengende poplåter, som den siste platas store singelhit, U2-inspirerte Starlight. Derfor lovde det så godt for framtida, da Muse for tre år siden avsluttet den heller middelmådige Black Holes… med spacecowboy-infernoet Knights of Cydonia. Hadde bandet tenkt å ta en Kid A og overraske sine fans fullstendig ved neste korsvei? Svaret er delvis ja. Etter et intenst lyttemaraton er vår anmelder klar for å felle dom over trioens siste forsøk.

Det er like greit å røpe med en gang at Muse ikke har gjort noe drastisk steg mot de alternative. Bandet har i stedet dyrket popelementene sine fullt ut, og dermed er også The Resistance blitt en svært tilgjengelig plate. Vokalist Matthew Bellamy har selv tidligere uttrykt at han skulle ønske bandet kunne lage glade sanger også, ikke bare “kniv i hjertet”/emoballader slik som majestetiske Citizen Erased (som for ordens skyld undertegnede kanskje syns er bandets aller beste). Vel, nå kan han fryde seg, for The Resistance er den rake motsetning til de mer innadvendte låtene fra tidligere av.

Bandet sparker i gang plata med Uprising, og hva annet kan man si enn at dette er typisk Muse. Låta er også førstesingel, og føyer seg inn i rekken av sterke popsingler fra bandet, fra Muscle Museum (1999) til nevnte Starlight (2006). Taktfaste “hey!” brukes for å sette stemninga, men dette er ikke noe å bruke utropstegn på, for låta i seg selv er ganske strømlinjeforma og kjip. Tittelsporet følger, en helt grei powerballade med fyrrige vers. Depeche Mode-inspirerte Undisclosed Desires er tredje spor ut og vanskelig å svelge. Dette føles for anmelder som en sviske, men hva vet vel jeg, flere Muse-fans har hyllet låta for det “freshe” soundet.

Websingelen United States of Eurasia (+ Collateral Damage) imponerer mest hittill, selv om låta låner så heftig fra Queen at en kan spørre seg om Freddie Mercury er stått opp fra de døde. Bellamy fabler om motstand og fred, hei og hopp, og det hele blir så svulstig og banalt at det faktisk går ann. Låta slutter med en noe fritt tolket variant av en av Chopins vakreste pianosonetter. Til lyden av barn som leker hører vi militærfartøyene nærme seg, mens den klassiske sonetten gråter følsomt som bakteppe. La det være klart, selv om det er artig påfunn så er det heller ikke til å komme bort fra at det føles noe billig og trygt. Men dette er det mulig at det bare er jeg som syns og om målet er å introdusere Chopin til nye lyttere så skal jeg hive meg på hurrakoret fortere enn svint.

Guiding Light, en harry powerballade med skarpe synther og flau tekst, Unnatural Selection, kanskje den beste kvikke låta på plata, og MK Ultra, som virkelig høres ut som den er laget på undertegnedes MicroKorg. Arpeggiator-helvete følges opp med megasvulstige I Belong To You/Mon Cæur S’ouvre à ta Voix, som rett og slett er et sammensurium av mange uheldige komponenter, cheesy tekst og barpiano. På en eller annen merkelig måte er det likevel tiltalende (med vekt på merkelig) og det på tross av helkjip “blåsersolo” mot slutten.

Det har vært knyttet mye stemning til platas siste tre spor, siden avsløringen av låttitlene på Muse sin Twitterkonto, som er en symfonisk triologi med strykere i sentrum over Matts følsomme stemme. Innfrir de? Ja, delvis. Dette er ikke et nytt progmesterverk, som de mest optimistiske håpet på, men det er likevel de klart sterkeste sporene på albummet. Part I minner mistenkelig om Megalomania fra superalbummet Origin of Symmetry, men lever likevel sitt eget liv på grunn av de nydelig orkestrerte strykerne på toppen.

Splitter nok fansen
Selv om det er materiale her både for “gamle” Muse-fans (Exogenesis-triologien) og “nye” (Uprising, Undisclosed Desires) er det ikke nok til å overbevise meg. Resultatet er bandets mest ukonsentrerte forsøk, selv om plata er hakket vassere enn Black Holes… Samtidig er The Resistance nok også enda et steg mot bandet verdensdominasjon. Vokalist Bellamy har alltid gått Bono og Martin (Red: Coldplay) en høy gang, og viser igjen at han er blant de fremste rockevokalistene på planeten. På scenen er bandet fremdeles overlegent alt annet. Kombinert med en lettfattelig popformula kan ikke dette gå galt – i hvert fall ikke på inntektsiden.

Men for andre plate på rad er det de avsluttende sporene som imponerer mest, og denne gangen er det tre av dem.

Muse nærmer seg noe i hvert fall – det skal de ha.

Click here to view the embedded video.

Band som prøver seg på såkalte konseptalbum tryner nesten alltid. Da Peter Gabriel bestemte seg for å bli enda mer kokko enn han noensinne tidligere hadde vært, og fikk med seg gutta i Genesis på å lage et av de meste ambisiøse totalitære musikkverkene i moderne tid, var det mye som tydet på at prosjektet kom til å følge alle de andre progbandene som hadde forsøkt å emulere In the Court of the Krimson King ned i grøfta.

Men Gabriel og kompani motbevisste skeptikerne og lagde et av de mest solgte og verdsatte progeposene igjennom tidene. Bandet står fremdeles i dag som et av de 100 mest solgte noensinne og de solgte bra også før Phil Collins solgte sjela si, tok over og gjorde progfarkosten til en popjolle. Selv om utgivelsen tok knekken på Gabriel (som på konsertene spilte de fleste rollene i historien selv og ofte bekledde seg i minst 13 kostymer per “performance”) førte plata til et enda større publikum for britene. Spørmålet er om den holder mål fremdeles?

Peter Gabriel i ett av mange rare scenekostymer under sin tid i Genesis.

The Lamb Lies Down on Broadway handler om halvt Puerto Riciske Rael som er fanget i et surrealistisk New York i en heseblesende og absurd jakt etter å finne broren sin John. Det er i hvert fall hva som skjer på det øverste tekstnivået. Dypere nede kan man lese splittet personlighet, danningskamp og identitetssvikt, som bare noen av ingrediensene i den store lammegryta av et verk plata er.

Totalt er det cirka 95 minutter med musikk fordelt på fire LP-sider som nesten kunne fungert som plater hver for seg. Den første siden er lett tilgjengelig for de fleste, med fengende popinspirerte låter i hovedfokus. Åpnings- og tittelsporet er en homage til arpeggiatoren, med melodiske akkorder og et drivende refreng. Det fortsetter med Fly on a Windshield som først tar seg skikkelig opp når Gabriel vræler “And I’m hovering like a fly, waiting on the windshield on the freeway”. Bissarometeret tar seg opp når han synger: “Klu klux klan serve hot soul food and the band plays in the mood/the cheerleader waves her cyanide wand, theres a smell of/peach blossom and bitter almonde”. Rael sitter ensom og fabler midt i den folkefulle byen.

Det korte instrumentelle sporet Broadway Melody of 1974 er tredje låt ut før det blir koselig, i hvert fall på overflaten, med Cuckoo Cocoon, hvor Rael våkner inne i en kokong. Fabling følger og han sovner bort igjen, og vi får høre platas mest progaktige sang hittill, 8 minutter lange  In the Cage. For første gang ser han John, men han forsvinner nesten umiddelbart og Rael blir sittende igjen i en “violent rage”. Siden avsluttes med The Grand Parade of Lifeless Packaging, en koselig liten låt (selvsagt bare på utsiden) som det kan sees ut som har dannet inspirasjon for en og en annen Coca Cola-reklame. Rael ser noen av medlemmene fra hans gamle gjeng og blir redd for hva som følger.

Kappe er kult!

Side 2 sparker heftig i gang med fantastiske Back in N.Y.C. som fostrer en av tidenes tøffeste tekstlinjer: “No time for romantic escape/when your fluffy heart is ready for rape”. Rael tøffer seg, skikkelig gangbanger-style, helt til nydelige Hairless Heart setter i gang, platas definitivt beste instrumentelle spor. Kontrasten mellom dissen i forrige spor blir stor da synthstrykerene setter inn for fullt og påkaller frysningene ned over ryggraden. Counting Out Time følger, en av platas mest kjente låter, med koselig rytme og allsangaktig refreng, helt frem til livefavoritten The Carpet Crawlers. Gabriel viser frem hele vokalregisteret over et par låter og på sistnevntes gitarspor er Hackett rett og slett konge. Sida slutter med The Chamber of 32 Doors hvor en desperat GabRael roper ut etter noen, noen å stole på. Han er alene med frykten.

Click here to view the embedded video.

Det er på tide å skyve den andre LPen på plass. Det hele begynner med Lilywhite Lilith hvor Rael får øye på Lilith som han følger inn i en hule. Gabriel synger “Lilywhite Lilith/she gonna take you through the tunnel of light/Lilywhite Lilith/she gonna lead you right” og fabler om å møte frykten og mørket. Vokalløse The Waiting Room er neste låt og dette er kanskje platas merkeligste, etter noen minutter med ulyder dukker en suggerende rytme som stadig omformes opp og gir seg ikke før den fader ut til kalde og fjerne hammondorgel i bakgrunnen. Kontrasten blir derfor stor da den (stort sett) tradisjonelle Anyway setter i gang, med vakre pianoharmonier som basis for en melodisk popperle. Rael er fremdeles i hula men tar seg likevel tid til litt ironisk distanse:

Anyway, they say she comes on a pale horse,
But I’m sure I hear a train.
O boy! I don’t even feel no pain -
I guess I must be driving myself insane.
Damn it all! does earth plug a hole in heaven,
Or heaven plug a hole in earth – ‘how wonderful to be so profound,
when everything you are is dying underground.’

Siden avsluttes med fengende Here Comes the Supernatural Anaesthetist, det vakre høydepunktet The Lamia og Silent Sorrow in Empty Boats. Av disse er The Lamia det sporet som peker seg mest ut og minner på mange måter om tittelsporet og tidligere nevnte Anyway. Gabriel er på topp og synthspillet til Tony Banks på slutten er orgasmisk. Og når Gabriel trekker frem fløyta de siste sekundene spruter det over for selv den mest selvkontrollerte lytter.

Click here to view the embedded video.

Gabriel med lavbudsjettskostyme.

Rael er tilbake i ghettoen. Men realismen henger etter og han møter den absurde Slipperman-skapningen i tredelte The Colony of Slippermen.  Den stygge skapningen forteller om tapt kjærlighet og Rael er skeptisk i begynnelsen før han ser sin bror John blant de deformerte kroppsdelene. Etter en kjapp tur til legen forlater de hverandre, og Rael følger etter en ravn igjennom et langt rør før han blir vitne til at den ejakulerer i et stort vann. Det instrumentelle sporet Ravine følger, før han igjen ser Broadway og John (i fare) i The Light Dies Down on Broadway. Låta er melodisk, mektig og Gabriel messer som filosofisk som aldri før: “Is this the way out from the endless scene?/Or just an entrance to another dream?/And the light dies down on Broadway.”

Click here to view the embedded video.

Riding the Scree er neste låt ut, et stort sett synthdrevet stykke progressiv rock. Rael stormer mot vannet mens John fortsatt mister styrke. Rael vet at han må overvinne frykten og stupe ut i for å redde han. I In the Rapids stormer Rael nedover elven, men får tak i en stein og holder seg fast. Når John kommer flytende forbi klarer han å gripe fatt i brorens hånd og de fortsetter sammen nedover elven. Rael slår broren med en stein slik at han blir bevisstløs og lett å styre ned strykene til de har kommet til en roligere elv. Når de er kommet i trygghet legger han John ut på elvekanten for å se etter liv i ansiktet hans. Til sin store forbauselse er det ikke brorens ansikt han ser på, men hans eget:

‘Hang on John! We’re out of this at last.
Somethings changed, that’s not your face.
It’s mine – it’s mine!’

Oppdagelsen følges av lyden av et spor som spoles tilbake. Platas siste spor følger, korte It, hvor Raels og Johns kropp smelter sammen til ett og Gabriel røper en liten hemmelighet: “It is here, it is now/It is Real, it is Rael”.

Første, fjerde og ellevte gjennomlytting av The Lamb Lies Down on Broadway gjør en ikke klokere på hva den egentlig handler om. Forløselsen i In the Rapids og kommentarer fra bandet kan tyde på at Rael hele tiden kun var på jakt etter biter av seg selv. Referanser til konsumerkulturen er dessuten i høysete, sammen med mytologiske stikk mot alle mulige gjeldende og døde religioner. Det er derfor vanskelig å oppsummere hva plata handler om, men som andre performance-prosjekt er nok meningen heller å veve ut sin egen mening av den historien som blir fortalt. Collins, Banks og Hackett står for fantastisk musikk, med tragimørke tekster fra Gabriel som den perfekte match.

På denne måten overlever The Lamb Lies Down on Broadway tidens toll, og overgår store deler av dagens arthouse-inspirerte musikkscene. Reint musikalsk er kanskje ikke plata like spektakulær over hele linja som Selling England by the Pound, Foxtrot og Nursery Cryme, delvis på grunn av det ekstremt ambisiøse antallet spor (over 20), men også fordi Raels historie krever bølgedaler og aparte spor for å fungere. Reint innholdsmessig er derimot plata på sitt beste nesten på høyde med høylitteratur og Raels historie er fascinerende på flere nivå.

Kritikere av konseptalbum kan gå og legge seg, med maniske nattasanger fra Gabriels såre røst friskt i minnet.

Ikke langt unna mesterverkstatus.

]]> http://denukentlige.com/2009/05/26/dagens-klassiker-the-lamb-lies-down-on-broadway/feed/ 5 http://denukentlige.com/2008/12/18/gratulere-med-dagen-keith/ http://denukentlige.com/2008/12/18/gratulere-med-dagen-keith/#comments Thu, 18 Dec 2008 11:34:59 +0000 Bjørnar http://denukentlige.com/?p=730 Det er sjølvsagt Keith Richards det er snakk om. I dag, 18. desember, er det på dagen 66 år sidan ei av rockens største legender kom til verda i Dartford, Kent i England. Unge Keith blei introdusert for musikk av si mor og sin morfar, som tidlegare hadde turnert i England som jazzmusikar. Det var mor til Keith, Doris, som bruke sju pund på å kjøpe ein gitar til han. I ettertid må jo dette kunne seiast å være eit sjakktrekk.

For Keith blei jo  rockestjerne, han. Historia går slik at Keith Richards ein dag på det tidlege sekstital traff sin gamle skulekamerat Mick Jagger på ein togstasjon i London. Jagger stod med ein bunke Chuck Berry og Muddy Waters-plater under armen, og denne felles interessa for musikk førte til at Keith og Mick kom i prat, og bestemte seg for å stifte verdas største rockebande; The Rolling Stones.

Nå er jo strengt talt dette ikkje sant. Eller, delen om møte på togstasjonen skal stemme, men om rett skal være rett så var det jo Brian Jones som var mannen som starta The Rolling Stones. Både Richards og Jagger kom til seinare. Men ein kjem ikkje vekk frå det fatum at Brian Jones har vore død og begrava i snart 40 år, medan Jagger og Richards fortsatt er superkjendiser.

Nåvel. Keith Richards blei altså rockestjerne, og Rockestjerne med stor R var han. Ikkje berre musikalsk, men i alle ordets betydningar. Alkohol, narkotika, arrestasjonar, supermodellar og all moroa som følger med. Innimellom tok han seg og tid til å lage musikk. Og noko av denne musikken er jo av det ypperste som rockehistoria har å by på. Dei aller fleste kjenner jo igjen riffa frå til dømes Satisfaction, Jumpin’ Jack Flash og Start Me Up.

Så i dag er det berre å helle noko godt i glaset og skåle for ein av rockehistorias aller største. La oss avslutte med eit klipp som ein gong for alle fastslår Keith Richards sin evige kulhetsfaktor: Slik takler du tullingar som spring opp på scena under konsertar:

På Kings of Leons fjerde plate er det særegne soundet med sørstatsvibbene enda mer fremtredende enn før. Det amerikanske bandet som, ironisk nok, er overlegent mest populære i Europa, har utviklet soundet fra det som kjennetegnet debutplata fra 2003. Men har utviklinga gått i riktig retning?

Det hele starter fantastisk, med den hypnotiske og avhengighetsdannende Closer, hvor vokalist Caleb Followill høres mer desperat ut enn på lenge. Frykten i stemmen hans er påfallende når han nærmest skriker at “it’s coming closer” helt til klimaks, til delaygitarene ebber sakte ut.

Fortsettelsen er ikke dårlig heller. Den først gratisutgitte “internettlåta” Crawl er absolutt godkjent og singelen Sex on Fire føyer seg inn på listen av gode singler fra gutta fra Tennessee. Use Somebody er singel nummer to (og nachspielbidrag nummer en) og er fengende selv om den etter ett par gjennomhøringer fort kan bli kjedelig og intetsigende.

Men så, etter en forrykende innledning på plata, sier det plutselig stopp. De siste sju sporene fortoner seg som en konkurranse i å overgå hverandre i kjedsomhet. Untaket er kanskje Notion, som innehar noen av de kvalitetene man pleier å finne i de virkelig gode Kings of Leon-låtene. Det blir i det hele tatt til tider for kjedelig og dette kan kanskje sies å være noe som gjentar seg i Kings of Leons katalog. På sitt beste er de fantastiske, men på sitt verste helt middelmådige.

Bandet har i et intervju med Rolling Stone Magazine i september uttalt at de på den nye plata har hentet inspirasjon fra blant annet My Morning Jacket. Jeg vil hevde at de fortsatt har en del mer å lære fra sine inspirasjonskilder fra Kentucky.

Kings of Leon
Only By The Night

En smakebit fra plata finner du her: