Den Ukentlige

Johnny Cash – American VI: Ain’t No Grave

Det sier seg selv at de siste innspillingene Cash gjorde er historisk betydningsfulle, og det faktum at Cash visste at han var døende gjør det til et fascinerende, om til tider skremmende lytting. Album som blir utgitt etter artistens død er ofte ganske ujevne men dette er er konsistent bra og en verdig avslutning på American serien som gjorde opp det siste tiåret i Cash sitt liv og karriere. Musikken er naken og og rå, ofte bare bestående av en aukustisk gitar og  Benmont Tench’s orgel, Johnny’s stemme er tynn og sløret og alder, sykdom og sorg har tydelig satt sitt preg. Det er en glimrende samlig låter men den beste er albummets siste låt, den tradisjonelle farvelsangen fra Hawaii, Aloha Oe et nydelig og fredfyllt farvel read more »

De tre Devon-gutta (plassen, ikke den Devon) i bandet Muse har i løpet av årene siden Showbiz (1999) og Origin of Symmetry (2001) beveget seg lengre og lengre inn i popland. Delvis med kraftsalva Absolution (2003), og enda gjennom rett-fram-skiva Black Holes And Revelations (2006), har bandet kasta fra seg det alternative soundet til fordel for noe som de fleste kan like.

Samtidig har utviklinga gjort bandet langt mindre spennende. Det mørke soundet (bla. med referanser til Rakhmaninov) har blitt erstattet med fengende poplåter, som den siste platas store singelhit, U2-inspirerte Starlight. Derfor lovde det så godt for framtida, da Muse for tre år siden avsluttet den heller middelmådige Black Holes… med spacecowboy-infernoet Knights of Cydonia. Hadde bandet tenkt å ta en Kid A og overraske sine fans fullstendig ved neste korsvei? Svaret er delvis ja. Etter et intenst lyttemaraton er vår anmelder klar for å felle dom over trioens siste forsøk. read more »

Band som prøver seg på såkalte konseptalbum tryner nesten alltid. Da Peter Gabriel bestemte seg for å bli enda mer kokko enn han noensinne tidligere hadde vært, og fikk med seg gutta i Genesis på å lage et av de meste ambisiøse totalitære musikkverkene i moderne tid, var det mye som tydet på at prosjektet kom til å følge alle de andre progbandene som hadde forsøkt å emulere In the Court of the Krimson King ned i grøfta.

Men Gabriel og kompani motbevisste skeptikerne og lagde et av de mest solgte og verdsatte progeposene igjennom tidene. Bandet står fremdeles i dag som et av de 100 mest solgte noensinne og de solgte bra også før Phil Collins solgte sjela si, tok over og gjorde progfarkosten til en popjolle. Selv om utgivelsen tok knekken på Gabriel (som på konsertene spilte de fleste rollene i historien selv og ofte bekledde seg i minst 13 kostymer per “performance”) førte plata til et enda større publikum for britene. Spørmålet er om den holder mål fremdeles? read more »

Det er sjølvsagt Keith Richards det er snakk om. I dag, 18. desember, er det på dagen 66 år sidan ei av rockens største legender kom til verda i Dartford, Kent i England. Unge Keith blei introdusert for musikk av si mor og sin morfar, som tidlegare hadde turnert i England som jazzmusikar. Det var mor til Keith, Doris, som bruke sju pund på å kjøpe ein gitar til han. I ettertid må jo dette kunne seiast å være eit sjakktrekk. read more »

På Kings of Leons fjerde plate er det særegne soundet med sørstatsvibbene enda mer fremtredende enn før. Det amerikanske bandet som, ironisk nok, er overlegent mest populære i Europa, har utviklet soundet fra det som kjennetegnet debutplata fra 2003. Men har utviklinga gått i riktig retning?

read more »