Men nok må virkelig være nok. Krigen pågår ikke i Norges gater. Ytringsfriheten skal respekteres i Norge. At disse partene driver på med den idiotiske supporterkampen sin for sin side får stå for deres regning, men det er jo merkelig hvordan den ene supporterklubben klarer å spille etter spillereglene her til lands mens den andre bestemmer seg for å gå helt amok i hovedstaden på sine meningsmotstandere og andre som måtte komme i deres vei.

Hva har egentlig politifolkene som er utkommandert for å beskytte uskyldige nordmenn gjort for å fortjene dette? Hva har butikkeiere ved Karl Johan gjort for å fortjene dette hærverket? Politiet har vært alt for snille i denne saken. De burde bura inne så mange som overhode mulig av disse idiotene som tror at de har rett til å bruke vold og opptøyer som pressmiddel mot alle som er nøytrale eller ikke er på deres side.

Disse politiske hooligansene som prøver å få sine meningsmotstandere til å tie er patetiske. Deres metoder er udemokratiske og ulovlige og jeg håper mange mennesker har vett nok etter å ha sett hva denne supporterkampen mellom folk som støtter to krigende parter fører til har vett nok til å ikke engasjere seg i denne konflikten følelsesmessig på den ene eller den andre siden. For de som må bruke vold og opptøyer for å få frem sin støtte til Palestina så har jeg bare en ting å si: Om dere har så mye energi så jobb dere opp til en flybillett og sett dere på første fly til Gaza og ta de som dere hater så mye i stedet for å la det gå utover uskyldige mennesker her i Norge, om dere ikke er i stand til å gjøre dette så kan dere alltids gå og drukne dere i dass!

Begge sider oppfører seg som nærmest heiagjenger, de følger sin side i tykt og tynt og klarer ikke se noe kritisk i det de gjør uansett. De er som fotballsupportere, noen er fredlige fotballsupportere og på begge sider finnes det enkelte hooligans. Disse partene er begge helt blinde for motpartens argumentasjon, og begge virker kun opptatt av sin side skal vinne. Hvor mange andre kriger og konflikter finnes det egentlig hvor vi opplever at nordmenn stiller seg opp i heiagjenger og lager store demonstrasjonstog hvor de støtter den ene eller den andre parten i konflikten?

Faktisk er disse heiagjengene for hver side så forbanna på hverandre at når en prøver å gå i et upartisk fakkeltog for fred, uavhengig av hvem en støtter, så råder den ene heiagjengen medlemmer av den andre å holde seg unna. Faktisk er det så ille at på mitt hjemsted så ble en Fpu politiker truet på livet om han ikke holdt seg unna med sin støtte til Israel.

Supportergrupper i fotball er ofte nok ille nok. At nordmenn ikke klarer å kontrollere følelsene sine og velger å støtte sin part i tykt og tynt i en konflikt hvor begge parter har gjort mildt sagt kritikkverdige handlinger er derimot helt forferdlig. At det enkelte nordmenn velger å gjøre seg til heiagjenger for parter i krig viser egentlig at de ikke tenker på de menneskene som lider i konflikten og at de er ikke interessert i å finne en løsning. De er ute etter å lage bråk og å drive munnhoggeri med sine norske meningsmotstandere, de setter antagelig pris på muligheten til å diskutere, demonstrere, støtte og drive vold mot hverandre og en fred blant partene ville jo sette en slutt for dette.

At disse to heiagjengene skal gå sammen med upartiske folk som ikke er med i heiagjengene senere i kveld når fakkeltogene for fred går kan jo være en mulighet som kan ende enten med at de viser seg begge interessert i fred eller med at de viser at de bare er interessert i å sloss med hverandre.

Begge parter kommer med utsagn og handlinger som rett og slett skader deres sak mer enn det hjelper den. Å gå i støttedemonstrasjonstog gjør begge parter, men de som er venner av palestinerne, selverklærte fredsaktivister, ønsker å vise sin støtte ved å gå til angrep på den israelske ambassaden, eller angripe en synagoge i Frankrike. Israel-venner er ikke mye bedre når de ofte velger å vise sin støtte til Israel samtidig som disse støttedemonstrasjonene pågår så provoserer de egentlig bare de som er på den andre siden. Det er forstålig at mange blir engasjert, men det å komme med kommentarer slik som jeg har fått tidligere av pro-palestina personer om at det er synd at Hitler-Tyskland ikke fikk tid til å fullføre utryddelsen av jødene og angrep på jøder og ambassader gir bare palestinerne mindre støtte enn de ellers ville fått.

Ofte er det slik og, det er egentlig ikke pro-Palestina og pro-Israel folk er. De er uenige med hverandre, de virker ofte å bare bry seg om motstanderne sine og ikke noe særlig om løsninger og hva som kan føre til fred. Å se tilbake i historien for å fortelle at den ene eller andre parten har rett på området er også helt meningsløst. At det står i Bibelen at jødene skal ha rett på landet betyr ingenting, akkurat som det ikke betyr noe ting om hvem som har budd der når. Det handler jo om hvem som bor der nå, og hvordan de skal kunne leve i fred der.

Det er faktisk så ille her til lands at en ikke kan stille spørsmålstegn ved motivene til de som gir oss nyheter om dette. Israel-venner får nyhetene sine fra sine kilder og Palestina-venner fra sine. Det er dessverre slik at i Norge har Palestina for lengst vunnet mediekrigen og når en stiller spørsmål ved Mads Gilberts reporter på bakgrunn av hans politiske bakgrunn så til og med det galt i enkeltes øyner selv om andre bloggere viser at det kan være grunn til å gjøre det. Media burde forsøke å ha et objektivt syn på begge sider av konflikten, men det er selvsagt vanskelig når så mange mennesker dør på den ene siden og ikke like mange dør på den andre. Samtidig er det rart hvordan media unngår å melde om hvordan den svakeste siden bruker en taktikk som trekker inn sivilbefolkningen på en slik måte at flere av dem dør enn hva som er nødvendig.

Jeg kunne tenkt meg at begge sider kom opp av skyttergravene og begynte å se litt mer realistisk på hva som må gjøres. I stedet for å oppfordre til boikott av Israel på handelsvarer, kultur, utdanning og idrett så ville det jo være bedre å snakke med dem om en løsning. I stedet for å stå og provosere med Israel sitt flagg når Palestina-venner går i tog så burde en heller snakke sammen, akkurat som partene burde snakke sammen.

Jeg personlig tror ikke at en løsning vil være mulig før det skjer store forandringer på palestinsk side slik at Israel ikke har noe å reagere på. Uansett om det blir våpenhvile nå så er det palestinerne som må gjøre noe med sin egen situasjon for at den skal gjelde for alle de palestinske gruppene, noe den ikke ser ut til å gjøre siden Hamas og Israel fortsatt sloss. Israel har stor støtte blant andre stater og ledere fordi de er redd for at om de fordømmer Israel når de reagerer på angrep, kan de selv da i fremtiden reagere på angrep? Munnhuggeriet mellom de med forskjellige meninger må opphøre. Konflikten i Midtøsten holdes i live av de som samler seg i støtteorganisasjoner for Israel eller Palestina like mye som den holdes i live av partene selv. Jeg håper at vi i fremtiden kan se en debatt som handler om noe annet enn hvem som har skyld, hvem som gjorde hva de siste 2000 åra og heller fokuserer på hva som skal til for at det skal bli fred og heller diskutere rundt dette på en realistisk og fornuftig måte i stedet for det som foregår nå med heigagjenger på hver side.

Palestinerne er et folkeslag som har siden Israel ble opprettet som stat vært i krig med hverandre. Det er en god del forskjellige politiske og militære organisasjoner innad i den palestinske folkegruppen. Disse er på et vis litt som våre politiske parti, men etter det vanlige mønsteret som en ofte finner i Midtøsten så har partiene egne væpnede styrker som blir brukt til så mangt. Problemet er at disse partiene er ikke alltid enige. To av dem kan være for forhandlinger med Israel, men samtidig så sitter tre andre av dem og skyter raketter mot Israel eller driver terror mot dem.

Gruppene går også gjerne til angrep på hverandre når de er uenige. Dette fører til et forferdelig rot innenfor den palestinske gruppen. Alle ønsker vi fred mellom en palestinsk stat og en israelsk stat, men problemet er pr. dags dato at det finnes ikke en Palestinsk stat, ei heller noen så dominerende gruppering at en kan forvente at denne gruppen skal kunne ha nok makt til å kunne holde orden over en slik stat. Da er problemet nettopp det at om Israel skal forhandle, hvem skal de forhandle med?

Arafat sin gruppering var lenge en organisasjon som forhandlet, og som kunne kanskje få så mye makt at de kunne holdt orden i en fremtidig palestinsk stat. Dessverre ble dette maktgrunnlaget revet bort av at blant annet Hamas fortsatte å drive terror mot Israel siden de var uenige i forhandlingene, og ønsket makt selv. Dagens unge palestinere vil kanskje ikke være like lei av krig som de som i fremtiden blir eldre og igjen ønsker fred, og prosessen vil kanskje igjen bli ødelagt av dette.

Israel blir da nødt å handle selv, for det finnes ingen statsmakt innad i det palestinske folk som kan gjøre noe med terroren mot Israel. Israel sine handlinger går også ut i fra et utgangspunkt om at de ønsker minst mulig tap på sin egen side og bombing fra helikopter og fly hvor en av og til også rammer sivile blir da et ofte et alternativ. Israel har heller ingen å forhandle med, siden den samme statsmakt og dominerende gruppering ikke eksiterer. En av grupperingene i Palestina må vinne kraftig frem, politisk eller militært, og etablere seg som den dominerende fraksjonen og rydde motstanderne helt bort fra banen før en kan begynne å tenke på opprette noe stat.

Det er når palestinerne blir et samlet folk under en ledelse og når de går i forhandlinger med Israel og de begge ønsker å legge fortiden bak seg at det kan bli fred mellom de to folkene.