Spania: Daniel Diges – Algo Pequenito

Snorre: Moppen Daniel Diges er Spanias representant i årets Eurovision-finale. Det er betryggende å se at Daniel i hvert fall har fått en frodig hårvekst fra faren Manuel som stakk av fra barndomshjemmet kort tid etter sønnens unnfangelse. Mer bekymringsverdig er det at sjarmen og talentet føk ut av døren med han. Det er i det hele tatt fascinerende hvor latterlige bidragene fra de automatisk kvalifiserte nasjonene er. Daniel Diges er en våt og latterlig svamp, og egner seg best til å vaske do med.

Bjørnar: Spania skal ha for at dei prøver, men her kjem dei til å feile stygt. Dette blir nok å finne blandt dei fem siste i finalen. Desse sirkusfaktene blir berre merkeleg.

Norge: Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Snorre: Didrik Solli-Tangen er altså mannen som skal ta opp arven fra fjorårets suksessrusser Aleksander Rybak. Og Diddy, som sin onkel Donkey, har en vanskelig oppgave foran seg. Uten en semifinale å eksponere sitt glatte ansikt kan det bli vanskelig for Sollitangen og komme seg til topps. Heldigvis minner visse partier i låta om Michael Jacksons Free Willy-låt og andre om Rolf Løvlands You Raise Me Up, og dette kan kanskje vekke noe latent i alle de østeuropeiske hjem der ute. Det spørs om Norge, i beste Irland-stil, får arrangere Eurovision to år på rad, men Dolly Tangen har en god mulighet på topp 5!

Bjørnar: Det er godt mogleg at Diddy T er kveldens beste vokalist, og det er då på ingen måte ein dårleg song song som skal forsvare fedrelandets ære denne laurdagskvelden. Men sjølv om sangen er god så er deneigentleg ikkje ein song ein bit seg merke i, den blir litt for anonym. Dessutan er det fleire gode ballader å konkurere  med, Norge, Irland og Israel vil nok stele stemmer frå kvarandre, og eit tidleg startnummer for Diddy er nok ikkje ideelt med tanke på ei toppplassering. Dessutan tyder alt på at det ikkje er eit balladeår i år.
Men det gjer ikkje så mykje. Vi har uansett allreie slått svenskane, og det er jo det viktigaste.

Storbritannia: Josh Dubovie – That Sounds Good to Me

Snorre: England har mange fiffe ting. Joey Barton, Sporty Spice og Steve Hacketts gitarsolo på siste del av Genesis’ klassiker The Lamia for å nevne noen. Men i Melodi Grand Prix ser det til å gå helt på trynet hver eneste gang. Josh Dubovie er det siste beviset på akkurat det. Han er like talentfull som en flaske Mountain Dew, like vakker som et dødt dyrekadaver i forbikjøringsfila på E6, og like innbydende som underlivskreps. Og låta? Den tåler sammenligningen med folkemord rimelig greit. Josh får likevel en pølse ekstra, rett og slett fordi det er så mye dritt i konkurransen som er enda verre.

Bjørnar: Det er ikkje nokon andre i Europa som har bidratt med så mykje bra til populærmusikken som britane. Men i moderne Eurovisionsamanheng er dei musikalske dverger. Og her presterer dei nok ein gong å bæsje seg sjølv i munnen. That Sounds Good to Me er ikkje ein song, det er berre eit makkverk av tilfeldig lyd. Tidenes nullpoengskandidat.

Frankrike: Jessy Matador – Allez Ola Olé

Sneglefolket står for et av de beste Eurovision-bidragene i nyere historie med Sebastien Telliers fantastiske Divine. I år er bidraget mer afrikanskinspirert og minner mest om noe som kunne vært en del av soundtracket til fotballspillene FIFA. Salomon Kalou og hans vakre kvinnelige motstykke gulper opp rundt tjue ord på tre minutter, mens de svinger seg primalt og håper på knull. Sangen er ensformig, ganske irriterende og faktisk en skikkelig outsider. Frankrike har sin beste mulighet på topplassering på flere år og kan klare topp 10. Konkurransens beste!

Bjørnar: Etter det som er lagt ut på nettet av prøvene til Frankrike på scena i hallen på Fornebu kjem det til å bli betydlig mindre lettkledde damer på scena enn det er i videoen, og det er sjølvsagt ein stor, stor skuffelse frå froskeskjendarane, men songen er då uansett fengande.

Tyskland: Lena – Satelite

Snorre: Forhåndsfavoritten Lena Meyer er mye bedre enn sin argeste konkurrent (skal vi tro oddsselskapene) Aserbadjan. For på tross av konkurransens absolutt verste engelskuttale (prestasjon!) og en latterlig laber sangstemme, har luftballong-Lena en god låt etter MGP-standard. Tyskland kan igjen invadere store deler av Europa, men det spørs om de vil slite når de kommer østover (høhø). Topp 3?

Bjørnar: Så er vi komne til Unser Star für Oslo, sjølvaste Lena frå Hannover. Rett nok vil ungjenter som syng om undertøyet sitt gjerne være noko vi forbinder med ei anna av dei gamle aksemaktene, og tyskarar sitt forhold til det engelske språket kan vi ha det mykje moro med, som til dømes her og her, men vi kjem likevel ikkje unna at dette er ein svært så fengande song. Kombinert med eit gunstig startnummer i finalen trur eg faktisk at Tyskland kjem til å vinne heile greia!

Som alltid, nye høgdepunkt og nye lavmål. N’joy!

Serbia: Marko Kon og Milan Nikolic – Cipela

Snorre: Her har noe gått alvorlig galt. Det mest skremmende må jo være at Marko Kon i (inne i?) Milan Nikolic beseira ett antall andre finalister i den nasjonale finalen. Det overrasker heller ikke at finalen ser ut til å ha blitt sendt klokka halv 8 om morgenen, ingentin annet kan forklare hvorfor afrokuken og hans trekkspill-kompis har tatt seg videre til den internasjonale finalen.

Bjørnar: Serbia, ja. Trekkspel er jo forsåvidt eit spennade instrument, men i denne samanhengen er det så alt for lite til å redde denne sangen. Serbia sitt bidrag er like spennande som ein påskekrim utan eit mord. B to the O to the R to the I to the N to the G, fo shizzle.

Thomas: Sorry, men serbisk Leonard Cohen funka dårligere enn alle andre versjona av Leonard Cohen. Mindre flatterande trekkspillknoting over en en tirade av beats fra eJay hjelper heller ikkje spesielt masse på. Stageshow fins ikkje, men der er kanskje ikkje spesielt stort rom for det akkurat i dinna sammenhengen så det kan man egentlig ikkje trekke dei for. Snorkebidrag, men 2 pølser skal dei ha.

Polen: Lidia Kopania – I Don’t Wanna Leave

Snorre: Veik ballade med en lettere absurd fødselsdans (med en hinne som blir brutt = no go) fra Polen denne gangen. Det eneste som redder Lidia fra 0 poeng på slutten av Eurovision-kvelden er nok de lange beina. Det blir ikke mange harde pølser av bein though. 2 pølser og please leave.

Bjørnar: Polen er faktisk ein outsidar til å vinne heile sjiten i år. Ikkje det at dei har noko særlig til sang å slå i bordet med, for ho Lidia sin sang om at og ikkje vil dra er ikkje anna enn middelmådige greier, men likevel så sit eg med ei stygge kjensle av at dette vil være rett opp i røret til alt for mange stemmeberettiga europearar i mai. Men hadde det vore opp til meg så hadde ikkje Polen komme til finalen ein gong.

Thomas: Akk, årets Eurovision visa seg visst å være fylt til randen av powerballada, og sjøl føla eg at eg begynner å gå tom for ting å beskrive dei med. Stort sett er sjangeren skabbete anonym. Sangen er verken eksepsjonell eller rævdårlig. Den er stort sett heilt grei. Og i Lidia Kopania sitt tilfelle stemme det her (igjen) godt overens. Sangen er fin nok den, men i skrivande stund har eg glømt 90%. Lidia sjøl er både søt og sjarmerande, 40kg øyenskygge til tross, og det her blir vel som så veldig mange andre bidrag bare en filler. Ikkje bra, ikkje dårlig. Random.

Norge: Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Ja, hva skal man egentlig si om Aleksander Rybak? Det føles kanskje litt urettferdig å ikke gi han flere pølser enn det Tsjekkia fikk, men jeg syns fremdeles at sangen mangler det lille ekstra som hadde gjort den til overlegen favoritt. Uansett er nok dette det nærmeste vi kommer en internasjonal vinner siden Nocturne i 1995. Dette blir topp5 på “idol-taperen”!

Bjørnar: Heia Norge! Eg skal innrømme eg likte Idol-Tone sin sommarfuglsang best av sangane i årets norske finale, men Fairytale er ein god nummer to, for all del. Og så har den dessutan det lille ekstra, som det heiter. For unge herr Rybak sin sang har den positive/negative egenskapen (stryk det som ikkje passar) at den fester seg i knollen med ein gong, og det kan slå positivt ut når folk og fe på kontinentet skal stemme fram vinnaren. Stort pluss for finalens i særklasse beste danseoppvisning skal han og få. Vi slenger på ei ekstra pølse for partiotismens skuld, og då ender vi på full pott!

Thomas: Så var vi her, bidraget vi alle håpa skal gå heilt til topps i verdens gjevaste musikktevling. Kanskje er det patriotismen som rår når eg uten å mukke slenger 6 saftige pølser på bordet, men det føla eg rett og slett er lov i dinna sammenhengen. Om vi absolutt må finne nokke å trekke for er det kanskje ei litt svak stemme, men så er den ikkje svak nok til at det har nokke å si, så ja.. who cares. For Alexander Rybak har meir på gang enn felegnikk, og kviterussisk dna. Han er nemlig søt som sukker. Kem hadde ikkje naila den ungfolen her på sløydbenken i måneskinn? That’s right. (6 pølser).

Kypros: Christina Metaxa – Firefly

Snorre: Sangen starter som en karakteristisk U2-ballade (uten The Edges_banebrytende_gitar vel og merke), men kommer selv med det forløsende “jump” aldri skikkelig i gang. Kypros er møkka kjedlige og vi må nok konstatere at for en gangs skyld har øyboerne tatt for lite partydop. Christina Metaxa må nok være strålende fornøyd om hun i det hele tatt kommer inn i det gjeveste selskap og få spille på finalekvelden denne gangen.

Bjørnar: Eg spår at etter at årets Evrovision er over er fortsatt det folk flest forbinde med Kypros ein stad der folk reiser når dei skal til syden for å bade og sols seg og drikke og herje og alt mulig. For aldri i verden om denne totalt anonyme sangen kjem til å gjere Kypros til det nye Grand Prix-landet. Min høgt respekterte kollega over her trekk linjene frå denne sangen til U2, og Firefly kunne nok lett tatt ein plass i reportoaret til verdas nest kjedligaste band.

Thomas: Sukkersøtt og rolig fra Christina Metaxa, nokke som stort sett går under kategorien “kjedelig”. I dinna sammenhengen skal eg derimot gjøre et hederlig unntak. Ikkje bare har ho et egg i handa, eg er og temmelig sikker på at eg såg ho her naken på Aya Napa. 4 freidige pølser.

Slovakia: Kamil Mikulcik og Nela Pociskova – Let’ tmou

Snorre: Alt har gått til helvete. Gråtende barn kaster op i gatene. En gammel mann har akutt gangsperr. Hvorfor? Jo, fordi på scena står Stephen Dorff og Jennifer Love Hewitt og signerer verdens undergang. Alt har gått til helvete og jeg får personlig lyst lyst til å kreve inn 5 pølser av Slovakia. Men siden vi i DU ikke kan gi minus 5 pølser, får det holde med ypperste bunnkarakter: 1 pølse. Nå gjelder det bare å krysse fingrene manisk for at den slovakiske duoen ikkje klarer å spre sin kjetterske undergangspest til resten av Europa.

Bjørnar: Kjedelig ballade på eit språk eg ikkje forstår.

Thomas: Rip me a new one. Ikkje bare er sannsynligheten for at dei to her har fista kverandre på bakrommet i forkant til stede, dei er og heilt komplett tonedøve. En duett som tar ordet “donkeyballs” til nye høyda. Teletubbiane sjefa meir enn det makkverket her. Takk for i tubby-dag.

Danmark: Niles Brinck – Belive Again

Snorre: At Ronan Keating skulle finne på å teste seg ut i Eurovision var vel noe de fleste kunne forutse allrede under herjinga med “Love is a rollingcoaster” en gang på sensommeren rundt milleniumskiftet. Danmark har i år en flott poplåt med et moteriktig (skjerf i åpen skjorte) image og en herlig vindmasking som strengt talt griser Carolas patetiske forsøk sist år. Det er vanskelig å mislike danskene, med unntak av synet på fotball er de gjennomført hyggelige folk med hyggelig musikk. 4 pølser!

Bjørnar: Triveleg P4-pop frå våre venner i sør. Vår mann Niels høyres ut som han er frykteleg forkjøla når han syng, men slik er det vel når ein er dansk, språket er jo meir ein halslidelse enn eit språk. Men trass i at sangen er helt grei vil nok Danmark fortsatt være eit land kjend for øl, bacon, pølser og porno når Eurovision er over for i år. Om dei er heldige når dei finalen, men ei toppplasering blir det ikkje på danskane.

Thomas: Alright. Danmark slår til med en sang som bare kan klassifiseras som “Eurovision-materiale”. Det er det her som setter swingfoten til Olga og Svetlana i gang. Fire tonn brunkrem gjør Niels Brinck mjuk som en beverpung, og eg kan ikkje skjønne anna enn at den her komme til å herje i Øst-Europas trange stuer. Kickass.

Slovenia: Quartissimo feat. Martina Majerle – Love Symphony

Snorre: Slovenia slår på stortromma! Sceneshowet er like harry som sex i campingvogn og lar det faktisk drøy over 1 minutt før vokalen kommer inn (selv om sangen er bare 3 minutter). Det tar i tilegg faktisk enda mer tid før vi endelig får se Martina Majerle som først tråkker ut i sentrum når det er drøye 40 sekund igjen av låta. Og da er det også for sent. Quartissimo (fy faen) og co blir aldri mer enn et kjedelig stunt med en ensformig melodi i bakgrunnen.

Bjærnar: Quartissimo (hehe, “tiss”) skal ein ikkje kjimse av. Kombinasjonen av åttitalsrock og strykeinstrumenter høyras ganske så bra ut i mine øyrer. Ekspertane seier jo at i år er det store stryker-året. Slovenia stiller med ei småfiff blond syngedame, så kvifor dei ikkje viser ho fram før på slutten av sangen er litt merkelig. Umulig ein rasjonell framgangsmåte om dei ønsker å oppnå flest mogleg stemmer. Nåvel, vi kan jo gratulere Slovenia med årets dårlegaste tekst, og det heile opplevast som litt uferdig. Derfor blir det ikkje meir enn  midt på treet.

Thomas: Friskt bidrag fra Slovenia det her. Det instrumentale i bidraget kan vel sias å være relativt sjef, og sånt går rett heim i Eurovisionsammenheng (velga eg å tro). Vokalmessig er Martina Majerle relativt sterk om enn litt skrantande på dei aller lysaste partiene. Teksten er og heller kort og ho begynner ikkje å synge før vel halvveis ute i sangen, men ka gjør vel det når en har 4 robuste konebankera på strykeinstrument som herja relativt hardt? Sjefo.

Eurovisiongjennomgang del 1

Eurovisiongjennomgang del 2

Eurovisiongjennomgang del 3

Morten Gamst Pedersen, ja. Han var nemlig ikkje mykje blid, trass i det fine målet han nettopp hadde scora. Gamsten si gestikulering og fuck you-rop til publikum etter å ha blitt bua på gjennom store delar av kampen har naturlig nok vekt reaksjonar. Frode Olsen kallar det neandertaleroppførsel. Ein kan sjølvsagt forstå at Gamst blir frustrert av å bli bua på. Gamst har eit dårlig rykte på landslaget, eit rykte som i stor grad er ufotjent. Det er kanskje uprofesjonell oppførsel av Gamsten å reagere slik, men reaksjonen er i aller høgaste grad forståeleg.

Det værste med at Gamsten roper fuck you til publikum er jo at ein eigentleg bør kunne forvente at ein nordlending behersker kunsten å banne på morsmålet.

Men når vi er inne på Gamst Pedersen, det dårlege rykte han har på seg på landslaget kjem av to ting: Det første er at han beviselig har spelt fleire dårlege landskampar, den andre grunnen er rett og slett jantelov. Det er ikkje det at eg forsvarar dette jåleriet som ein finn hos ein god del fotballspelarar, men den overdreven bruken av hårprodukt er i svært liten grad relevant for prestasjonane på bana.

Men det har altså spredd seg ei oppfatning av Gamst Pedersen blandt det norske fotballpublikumet, ei oppfatning av at Gamsten ikkje blør for drakta. Å blø for drakta er nemleg blitt eit uttrykk for kva ein forventer av det norske landslaget. No er jo dette strengt talt eit uttrykk for å legge ned ein god innsats i spelet sitt, men om publikum ikkje er fornøgd med ein spelar sin innsats så er vegen kort til buing, piping og fastslåing av at vedkomande ikkje blør for drakta.

Men det er jo og slik at den største andelen norske landslagsdrakter finn ein ikkje på bana, men på tribuna. Likevel er det ingen som set krav til at publikum skal blø for drakta. Ingen set krav til at publikum skal støtte laget og bidra til å skape stemning rundt kampen og gjere det heile til noko meir enn 11 mann i rødt, 11 mann i blått og ein ball.

Nei, publikum skal berre sitte der og la seg underholde. Meiner dei underholdninga ikkje er god nok så er det fritt fram for buing op piping. Greit nok, moderne fotball er ein unerholdningsindustri, og fotballkampar blir i dagen mediekvardag markedført som underholdningsprodukt. Det kan jo då hevdast at publikum har rett til å vise misnøye når dei betaler i dyre dommar for billettar til ein kamp som viser seg å være heller laber underholdningsmessig.

Men eg vil likevel hevde at den som i fullt alvor trur at ein treningskamp mellom Norge og Finland ein tidleg aprildag på ei brun-grøn Ullevål-matte kjem til å bli ein höjdare ikkje heilt forstår seg på den idretten han har valt å gå å sjå på. Slike kampar er som regel definisjonar av middelmådighet.

I går fekk vi sjå ein middels fotballkamp, med tre fantastiske overtidsminutt. Tre minutt tilleg, tre scoringa. Det er slike augeblikk som gjer fotball fantstisk.

Norge er et av de få, om ikke det eneste, landene som har sendt penger til Hamas. Vi har også brukt mye penger på å gjøre hverdagen lettere for palestinerne. At vi bruker penger på å gjøre hverdagen enklere for det palestinske folk syntes jeg er en nobel sak å bruke penger på. Disse menneskene lider og mangler så mye at vi burde kunne unne dem noe av vår overflod. Det er kanskje litt rart at vi gir så mye penger til akkurat Palestina og ikke alle de andre stedene i verden hvor folk lider, men vi kan jo ikke redde alle bare fordi vi har mye penger pr. innbygger her i Norge. En annen ting som jeg har stilt spørsmål ved tidligere er om ikke Hamas burde ta på seg sin del av ansvaret for å bygge infrastruktur da de tydeligvis har penger til våpen.

Det er nettopp disse våpnene som kan bli et ubehaglig spørsmål om Norge presser for hardt på ved å kreve erstatning fordi at infrastruktur og prosjekter vi har vært med på å finansiere på Gaza blir rammet av Israel sin bomber. For Israel er bombene og rakettene på jakt etter Hamas. Israelerne ser dette som en forsvarskrig, som et forsøk på å slå ut en fiende som har terrorisert dem og myrdet deres borgere.

At Norge som anerkjenner Hamas, en organisasjon som står på terrorlisten til USA og EU da ber om erstatning kan få Israel til å begynne å tenke. Norge er et av de få landene som gir penger til Hamas. Pengene Hamas får av Norge kan ha blitt brukt til mindre edle hensikter enn vi trodde de skulle brukes til. Hva skjer om Israel finner bevis for at norske bistandspenger har funnet veien til innkjøpskontoen for raketter som skytes på Israel?

Jeg håper utenriksministeren har stålkontroll på pengene vi har sendt nedover til Gaza de siste årene. Det ville ikke være moro for oss om Israel finner ut at vi har finansiert det som de ser på som terror mot dem. Kanskje Israel vil gi Norge en regning på alle de menneskeliv og byggverk som har blitt rammet av Hamas sine raketter, eller kanskje vil de bare se på oss som en fiende og begynne å behandle oss deretter.

Samtidig får vi også håpe at Hamas ikke finner ”Proudly made in Norway” på noen av kulene, rakettene eller bombene de og alle de sivile i Gaza blir rammet av, da vil kanskje de se på oss som en fiende og behandle oss deretter. Og erstatning for infrastruktur ødelagt av ammunisjon vi selv har laget tror jeg vi også kan se langt etter.