Over de siste månedene har vi i Den Ukentlige tatt på oss ett latterlig ambisiøst prosjekt. Nemlig å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sikkert skuffa mange (les Sierra-fans) og uenighetene innad i redaksjonen har vært like splitta som sveisen til Larry Laugher. Uansett, nå er lista endelig komplett og her kommer oppsummeringen!

Boblene:
Leisure Suite Larry in the Land of the Lounge Lizards (1987/91)
King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow (1992)
Gabriel Knight: Sins of the Fathers (1993)
The Neverhood (1996)
Hopkins FBI (1998)
The Longest Journey (1999)
Jack Orlando: A Cinematic Adventure (2001)
Les om spillene som såvidt ikke klarte lista!

Topp 20:

20. The Escape from Monkey Island (2000)
19. Runaway: A Road Adventure (2001)
18. Beneath A Steel Sky (1994)
17. The Dig (1995)
16. Discworld Noir (1999)
15. Little Big Adventure 2 (1997)
14. Runaway 2: The Dream of the Turtle (2006)
13. Blade Runner (1997
12. Broken Sword II: The Smoking Mirror (1997)
11. Indiana Jones and the Fate of Atlantis (1992)

10. Full Throttle (1995)
9. Sam and Max Hit the Road (1993)
8. Discworld (1995)
7. The Secret of Monkey Island (1990)
6. Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge (1991)

5. Discworld II: Mortality Bytes (1996)
4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
3. The Curse of Monkey Island (1997)
2. Grim Fandango (1998)
1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1996)

PS: En litt artig detalje er at ingen av adventure-guruene i redaksjonen plukket ut Broken Sword som sitt favorittspill, men når alle rangeringene var satt sammen var det lite tvil om at George Stobbart og kompani raget høyest. TjallThomas endte med The Curse of Monkey Island som sin absolutte favoritt, mens SkatSnorre valgte Maniac Mansion: Day of the Tentacle.

Det har ikke akkurat florert av tilbakemeldinger på artikkelserien, men om du føler vi har glemt noen titler, overvurdert (eller undervurdert) andre, eller bare syns vi  har gjort en perfekt jobb, er vi veldig åpne for tilbakemeldinger!

Lucasarts er adventure-sjangerens ubestridte konge. Enten det er karibiske forviklinger og snakkende hodeskaller eller grufulle monstre og teleportering på høyt nivå, så har firmaet gang på gang visst seg fra sin geniale side. Det er på tide å sjekke ut plass nummer 4 og 3 på lista over tidenes beste adventure-spill!

4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Dave Grossman og Tim Schafer er på ferde igjen i 1993 og denne gangen uten Ron Gilberts styrende hånd hengende over seg. Day of the Tentacle er oppfølgeren til adventure-klassikeren Maniac Mansion og følger i samme spor med galgenhumor og en lettere absurd historie. Denne gangen kan spillerne fråtse i tre ulike karakterer som kan styres på hver sine punkt i kampen mot de grønne tentaklene.

Store deler av spillpressen har hyllet spillet som et av tidenes beste spill, deriblant adventureekspertene i Adventure Gamers, som rangerte spillet helt på topp på lista over tidenes beste adventure-spill.

PS: Hele soundtracket på din PC? Jada, bare besøk MixnMojo!

Snorre: Nå nærmer det seg toppen! Og hvilket spill er det da bedre å snakke om en oppfølgeren til Maniac Mansion, nemlig det fantastiske Day of the Tentacle. Tre fantastiske karakterer får vi styre denne gangen og humoren er en av de merkeligste verden har sett i et tradisjonelt adventurespill. Foresten, hvilken av karakterene liker du best TransseksuelleThomas?

Thomas: Vel StreptokokkSnorre, eg (som dei fleste andre) digga nok Bernard hardast då han på alle måta tilfredsstilla dei beinharde kravene ein antihelt trenger. Colabunnbriller, tweedbukse, store Mikkemustresko og tre obligatoriske penna i brystlomma gjør Bernard til den ultimate geek, den ultimate taper, den ultimate hovedperson. I tillegg er han kompis med tentakla, og det e jo relativt kickass bare det. Ka huska så du best fra DOTA SabeltannSnorre?

Snorre: Spillet har jo mange morsomme episoder, uansett om det er i nåtida, fortida eller fremtida, eller hvor nå enn karakterene befinner seg. Men for meg syns jeg at det tøffeste er det faktumet at du kan spille hele det første spillet på en PC i spillet. Ellers gir jo spillet oss mange historiske personer som det er festlig å hilse på (bla. flere tidligere amerikanske presidenter). Det er i det hele tatt en hel del å kose seg med i LucasArts-klassikeren! Hadde ikke det vært fett med et nytt kapittel i serien TarmskyllThomaz?

Thomas: Utvilsomt SkrotumSnorre, no som både Monkey Island og Sam and Max har vært under kniven og står standhaftige i livet med ny drakt og nye pixels så burde jo så absolutt sistemann i sjangerens sjukaste trekløver og bli påspandert et ansiktsløft. Både historie og generell humor har holdt stand mot tidas tann, og er på alle måta verdige en remake. La oss tro og håpe at LucasArts tenka det samme SosionomSnorre. Har du nokke meir å tilføye et relativt fantastisk spill då eg stort sett er tom?

Snorre: Nei, jeg tror det er på tide å bevege oss videre til det neste spillet på lista, tidenes beste piratspill som ikke Sid Meier har laget!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

3. The Curse of Monkey Island (1997)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Det tredje spillet i den annerkjente Monkey Island-serien er også det som kommer høyest opp på vår liste. Der hvor mange spillmagasiner har rangert de to foregående spillene enda høyere, mener vi at det nettopp er det tredje spillet i serien som er det beste, mest minneverdige og morsomste.

Guybrush Threepwood må igjen ut på eventyr i Karibia og vi får et gjensyn både med grusomme LeChuck, vakre Elaine Marley, Stan og mange (MANGE) flere. Når Guybrush frir til Elaine etter å ha sunket skuta til LeChuck har han oversett en viktig ting. Ringen (som han fant for noen små øyeblikk siden) er forhekset og Elaine fryser fast til gull. Vår helt ser seg dermed tvunget til å løse knipen for å i det hele tatt ha muligheten til å dra på bryllupsreise.

PS: Et av tidenes beste soundtrack fortjener en plass på harddisken din! Hvor finner du så dette? Jo, på MixnMojo!

Snorre: Ahoy matey! Vi skal til Karibien TropeThomas, blant de mest kjente settinger for oss adventurefans. Guybrush vs. LeChuck atter en gang, med en solid dose humor, absurde påfunn og sarkastiske hodeskaller. Jeg er vel ikke langt fra sannheten når jeg tipper at dette er ditt all time-favorittspill Mr. T?

Thomas: Nei, i og med at det her ER mitt all-time favorittspill SatanistSnorre, så traff du vel relativt bra. Det buldra lett i trusene så snart Guybrush sin velfriserte mullet er tema for diskusjon, og vi kan vel alle si oss enige i at den 3 utgaven av vår skjøre men skarpe piratkompis e den mest sjarmerande, både pixelmessig og dialogmessig. Monkey Island 3 står som et standhaftig testament på det et klassisk PNC-spill skal inneholde; veldreid 2d, hysterisk manus, vakker musikk og (for første gang i serien), voice-over på samtlige karaktera man både er og møter gjennom spillets gang. Kem er så den store favoritten i MI 3 SnabelkølleSnorre? Kan det være hodeskallen du så freidig nevnte innledningsvis?

Snorre: Murray er rett og slett sjef, noe hans første møte med Guybrush er et godt bevis på:

Guybrush møter et snakkende skjeletthode.
Murray: I'm a powerful demonic force! I'm the harbinger of your doom!
And the forces of darkness will applaud me as I STRIDE through the
gates of hell carrying your head on a pike!
Guybrush Threepwood: Stride?
Murray: All right then, roll! ROLL through the gates of hell.
Must you take the fun out of everything?

Men Murray er slett ikke den eneste birollen som stjeler showet i Monkey Island 3. Vi får et gjensyn med gamle helter (og antihelter), samt en LeChuck som på tross av et noe svakt antiklimaks mot slutten, er i bedre form en noensinne før. Også de små og forholdsvis ubetydelige karakterene er gjennomførte her, som Cabana-gutten som står for en annen ikonisk scene (med en ikke helt ubetydelig referanse til et beslekta prosjekt):

Cabana Boy: Let me see your membership card and I'll let you through!
Guybrush Threepwood: You don't need to see my identification.
Cabana Boy: I don't need to see your identification.
Guybrush Threepwood: I'm not the pirate you're looking for.
Cabana Boy: You're not the pirate I'm looking for.
Guybrush Threepwood: I can go about my business.
Cabana Boy: You can go about your business.
Guybrush Threepwood: Move along.
Cabana Boy: Move along, move along... hey! Your mind tricks won't
work on me, boy!

Faktisk er det eneste svake med spillet, etter min mening, den allerede nevnte antiklimatiske slutten. Uten å røpe hva som skjer, hva syns du om avslutningen på det monumentale spillet?

Thomas: Eg må nok beklageligvis si meg enig. Riktignok er den av det kreative slaget, men rettferdiggjør på ingen måte kvaliteten resten av spillet opprettholder, en skjebne MI4 og måtte lide. Det blir rett og slett for kjedelig og lite spennande, desverre. Bortsett fra slutten er spillet derimot en fryd å spille seg igjennom, nokke eg både tror og håpa du er enig i SuperSnorre. Har du nokken avsluttande ord?

Snorre: Ja TrondThomas, til slutt vil jeg bare komme med en liten innrømmelse til våre lesere. Etter å først ha plassert MI 3 vesentlig lavere enn jeg burde på min toppliste ble jeg minnet på hvor godt spillet egentlig var da jeg prøvde det igjen. Derfor vil jeg avslutte med å si at det er ingen tvil om at det fortjener en plass blant de absolutt beste adventure-spillene noensinne. Tre ganger ahoy for Guybrush og kompani!

Thomas: Amen (p)SoreasisSnorre!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Hemmeligheten blir snart avslørt. I neste (og siste!) artikkel blir det klart hvem som har stjålet 2. og 1. plassen på vår omfattende liste over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 6/5 – Nummer 2/1 ››

Jaggu fins det mye bæsj, tull, andre eskrementer og uoriginale påfunn i dagens spillkosmos (for ordens skyld noe bra også) . For litt over 10 år siden var det derimot annerledes. En sint pirat med brennende skjegg og en trollmann og hans apekompis. Selv om farene og utfordringene kanskje er ulike, har de to neste spillene i hvert fall til felles en ting – to latterlige og geniale protagonister. Vi tar for oss plass nummer 6 og 5 på lista over tidenes beste adventure-spill!

6. Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge (1991)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Om det første Monkey Island spillet var en stor suksess, var det ingenting mot oppfølgeren LeChuck’s Revenge som kom i 1991. Guybrush må ut på nye eventyr og denne gangen er han på jakt etter skatten Big Whoop og eventyret foregår selvfølgelig ikke uten forviklinger. Bak roret på produksjonen satt igjen den orgasmiske trioen Ron Gilbert, Tim Schafer og Dave Grossman, og de skuffet ikke.

Selv om det ikke er mange år mellom de to første spillene ser 2eren merkbart bedre ut rent grafisk sett. 2d-grafikken er enormt sjarmerende og tegneserieaktig nok til å gi de fantastiske dialogene, og ikke minst Guybrush monologer, det perfekte visuelle uttrykk. Ferden er også denne gangen lagt til det piratidylliske Karibien og vi får besøke Booty, Dink, Scabb og Dinky Island. Historien introduserer oss også for en ny “bad guy“, selv om det aldri er tvil om at han-vi-etterhvert-kjenner-så-godt vil dukke opp før eller siden.

PS: Du kan som vanlig med Monkey Island-spillene finne hele soundtracket hos MixnMojo! I tillegg har fantastiske nyheter kommet ut av Star Wars-fabrikken LucasArts. Du kan sjekke ut spillet her og det ser faktisk helt fantastisk ut! Og det er også verdt å nevne at tidenes rykter var sanne, det kommer et helt nytt MI-spill (ja, VIRKELIG).

Snorre: Oppfølgertid TanteThomas! Hvorfor er det slik at oppfølgerne på adventure-fronten er så mye bedre enn de som kommer ut av Hollywood? Monkey Island 2 er jo et utrolig godt eksempel på dette. Jeg syns spillet er enda mer moro enn det første, delvis på grunn av den enda mer sjarmerende grafikken og den enda latterlige historien. Kan du komme på morsommere kannibaler i et spill TispeThomas?

Thomas: Du kan så spørre SafranSnorre, men det er vel vanskelig å overgå vegeterianerkannibaler i dei fleste kannibalistiske sammenhenger. Historien i Monkey Island 2 er jo som du sier unektelig hysterisk, og gjennom den får vi og møte nokken av sjørøveruniversets aller mest fargerike karaktera. Eg trenger vel kanskje ikkje hinte til kem eg snakka om SoperSnorre, du e jo tross alt proff? Skitt, la gå – Where ever you go on sea or on land, you can’t ever hide from …?

Snorre: Largo er en fascinerende skapning! En liten bølle med bh må jo bare bli en uforglemmelig karakter. Og han er ikke alene om å være festlig heller. Bruktbåtselgeren Stan, Meathook og Karbienbabe no. 1 Elaine Marley gjør rollelista rimelig unik. Det hele koker også ned til et imponerende klimaks på slutten, med kjærlighet og slossing i skjønn harmoni. Spillet har vel egentlig alt TroyFraTV2MagasinetThomas?

Thomas: Joda SiriLillMannesSnorre, spillet har det meste en adventuredigger vil digge. Den einaste grunnen til at MI2 ikkje konkurrera heilt i toppen er kanskje det faktum at det ikkje kom før ordentlig lyd og voiceover var aktuelt for nokken PCspill som helst, og det kan vi jo på ingen måte klandre Lucasarts for. Alt i alt et kremspill SøppelSnorre. Har du kanskje en avsluttande kommentar?

Snorre: Eg vil sitere en minneverdig og rimelig død kokk fra spillet, gode gamle Rapp Scallion: “Violets are blue. Roses are read. We’re coming aboard. Prepare to eat lead.”

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

5. Discworld II: Mortality Bytes (1996)
Perfect Entertainment
Vanskelighetsgrad: Vanskelig

Om spillet: Det skal ikke være en hemmelighet at det var stor uenighet i redaksjonen når det gjaldt rangeringen av Discworld 2 i forhold til originalen. Selv om vi var enstemmige i at dette var topp 10-materiale, var det mange runder som måtte tas før Discworld II: Mortality Bytes fikk den høyeste plasseringen. Men at spillet fortjener en høy plassering er det derimot liten tvil om. Spillet er nemlig den perfekte oppfølgeren til klassikeren på Playstation1 og denne gang var det PCen som fikk nytte av gutta i Perfect Entertainments kreativitet.

Når Døden tar ferie befinner Ankh-Morpork seg i en merkelig situasjon. Ingen dør lenger. Så når Rincewind og hans bestekompis (og orangutang) Biblotekaren en kveld blir offer for en enorm bombe uten en skramme etterpå, er det bare et tidsspørsmål før vår liksommagiker får i oppdrag å redde verden igjen. I en hysterisk jakt på Døden får vi møte mange minneverdige karakterer og noen av tidenes vanskeligste oppgaver. Reisen er dessuten spekkfull av referanser, til alt fra Monty Python, King Kong og Hollywood. Tidenes morsomste adventure-spill? Godt mulig!

Snorre: Jeg er glad i apekatter og det vet jeg også at du er TriceratopsThomas. Har du noensinne sett en apekatt som også er en bibliotekar?

Thomas: Kan vel egentlig ikkje skryte på meg det StrykerlubeSnorre, med mindre bibliotekarapen fra det første spillet er en heilt anna ape. Det tror eg nemlig ingenting på, så svaret blir dermed nei. Men det eg  HAR sett før er Rincewind som no er tilbake i oppfølgeren til det både eg, du og stort sett alle andre ser på som verdens kanskje aller vanskeligste spill. Kordan er så Discworld 2 i forhold til sin famøse forgjenger SugejobbSnorre?

Snorre: Jeg syns faktisk det er bedre ToyotaThomas. Det første er kanskje større, vanskeligere og helt latterlig morsomt, men i Discworld 2: Mortality Bytes får vi for første gang møte et spill som fullstendig definerer ordet absurd. Som avslutningssekvensen med et stk liten nevnt ape og en skikkelig slem enorm heks. Eller den gangen man for å komme seg inn en dør må feste et klistermerke med et høyt tall fast på en vekt som av en eller annen grunn henger rett ned fra himmelen og dermed gjør vekten enda tyngre og klar til “ramming” (ikke slik ramming) av nevnte dør. Spillet er egentlig like usaklig som setningsoppbygningen vi ble vitne til i min siste setning. Tøffere enn hele Toybox-diskografien spør du meg. Hva syns du om vikariatet som Døden selv da ToyboyThomas?

Thomas: Syns vel på alle måta at vikariatet som doktor Død er fifft nok SuperZnorre, sjøl om det ikkje alltid er ein dans på roser. Men uansett kor mange ubrukelige eventyr vi måtte begi oss ut på i Death sitt fravær, så er det meste verdt det når man tidvis får lov til å steine demonstrantkvinner i Midt-Østen. Nokken avsluttande ord til våre ikkje-eksisterande lesera ZacEfronZnorre?

Snorre: “Eat lead!”

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Det er ikke trollmenn, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand, vi møter når neste gang ser 4. og 3. plass på lista over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 8/7 – Nummer 4/3 ››

Click here to view the embedded video.

Med Eric Idle fra Monty Python på laget vartet spillstudioet Perfect 10 Productions midt på 90-tallet opp med ett av tidenes morsomste spill. Fem år tidligere hadde Lucasarts startet det som kom til å bli tidenes mest suksessfulle adventure-serie. I dag ser vi på nummer 8 og 7 på lista over tidenes beste adventure-spill!

8. Discworld (1995)
Perfect 10 Productions
Vanskelighetsgrad: Tilnærmet umulig (sprenger skalaen)

Om spillet: Terry Pratchetts ultrapopulære tulleserie Discworld står fremdeles høyt på fantasy-litteraturens salgslister i hele Europa. Selv om bøkene ofte kun har det felles at de foregår på nettopp Discworld, er det for spillelskere umulig å komme utenom “magikeren” Rincewind. I 1995s fantastiske Discworld: The Trouble With Dragons blir vi vitne til et av de vanskeligste og morsomste adventure-spillene igjennom tidene.

Eric Idle har stemmen til Rincewind, den mest håpløse magikeren i Ankh-Morpork, den største byen på Discworlds overflate. Som Rincewind må vi ødelegge en slem drage som sakte ødelegger byen og terroriserer dens innbyggere. Tiden er verdifull, for hvis ikke vår merkelige magiker klarer å drepe dragen før en ridder i skinnende rustning gjør det, ja, da skjønner hele byen at det ikke er bruk for magikere lenger. Spillet bidrar med så mange klassiske episoder at det nesten er umulig å få oversikt samt visse løsninger som er bortimot umulig å finne ut av uten å jukse seg til løsningen på internett. Mange vil nok argumentere for at det fortjener en plass høyere på lista, men konkurransen er hard og derfor blir det med en knallsterk åttende plass på Rincewind og kompisene på Unseen University.

Snorre: Med en gang vi entrer topp 10 kommer alle de absurde spillene inn (Sam and Max sist)! Hvorfor liker vi egentlig disse merkelige titlene TampongThomas? Har vi hjernefeil?

Thomas: Et godt spørsmål SamarinSnorre, som ikkje uten videre lar seg besvare. Visst er dei to seinaste spillene på lista riktig så tullete, men det er vel på mange måta akkurat det som gir dei det lille unike ekstra. Er det fett å løse krimgåter med våre venna i Runaway og Hopkins FBI? Så absolutt. Er det enda litt fiffere å kjøpe magiske bananer som åpner portala til andre dimensjona? Er det fiffere å gå igjennom nevnte portal og finne seg sjøl dritings i parken 24 tima i forveien med en sommerfugl fanga i alkoholdandert utpust? Er det fiffere å bruke diverse reptilskapninga for å få tak i nevnte sommerfugl for så å la den fly lykkelig omkring ved ei tilfeldig lampe på en tilfeldig plass i byen? Er det fiffere at det begynner å regne ved den lampa på grunn av det overnevnte sånn at han som står under må ta av seg klesplagget du desperat trenger for å komme deg videre til neste narkotikapuzzle? Er det fiffere? Ja jøss ScatpornSnorre, det er fiffere. Vil du si nokke om kas vanskelighetsgrad spillet byr på?

Snorre: Haha, du kan få sagt det, min gode venn, ToriSpellingfantastThomas! Syns også du får ganske godt frem hvordan vanskelighetsgraden faktisk er, nemlig “umulig+”. Til tider er jo heile spillet ridiculous, jeg innrømmer at jeg selv måtte jukse med en guide for å klare hele, men akkurat på Discworld tror jeg ikke det fins en sjel som har fått det til uten (her oppfordres det til å kommentere fra dere lesere). Nå er det ganske så mange år siden eg satt i slottet i Holten med en kompis og styrte Rincewind på Playstation1, men jeg minnes fremdeles hvordan vi slet i ukesvis bare med å få dragepusten, noe som strengt talt er av det enklere å få til i spillet! Men du har jo nettopp prøvd deg på ny siden du er så priviligert å ha Windows. Var det like vanskelig den dag i dag som da vi leika actionhelt i skogen og klipte ut bilder av Lek i 12årsalderen?

Thomas: Knis, fullstendig korrekt kjære StraponSnorre, Discworld var umulig som hormonell 12 åring, og det er minst like umulig den dag i dag, då rett og slett fordi spillets mange puzzles bare er beint fram usakelige. Men der man stort sett river seg i håret over å stå fast er det faktisk heilt greit når det er snakk om Rincewind og Discworld generelt. Spillet byr på mange festlige karaktera med mangt et satirisk gullkorn å skjule. Både stemning, musikk og dialog er faktisk heilt sjef, og der eg vanligvis nerd-raga over verdens simplaste puzzle i Broken Sword er det heilt OK å bruke 2 uker på å finne ut at en pakke popcorn faktisk SKAL spleisas med en julesokk. Har du nokke du vil tilføye til slutt Snorre-sama?

Snorre: Det meste som kan sies er vel blitt sagt TeabagThomas! Dermed kan vi trygt ta av oss wizard outfitsa og gjøre oss klar til “sverd-fight” i Karibien!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

7. The Secret of Monkey Island (1990)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Lucasarts (for tiden under navnet Lucasfilm Games), kongene av adventure-spill, ga i 1990 liv til verdens beste spillserie for pirater. The Secret of Monkey Island var det første spillet av 4 som for lengst har oppnådd kultstatus hos oss som har peiling på gode adventure-spill. Ron Gilbert, Tim Schafer og Dave Grossman kom sammen til en orgasmisk trio av kreativ genialitet.

Vi styrer Guybrush Threepwood, en ung kæll som er gira på å bli fryktløs pirat. Han må igjennom flere usaklige utfordringer for å få bevist at han er en pirat, men ikke lenge ute i spillet dukker viktigere ting opp på agendaen for unge Guybrush. Guvernør og superbabe Elaine Marley blir kidnappet og Guybrush må ut på tokt for å redde henne.

Spillet fikk i sin tid fantastiske anmeldelser og flere kjendiser har gått ut og kalt det sitt favorittspill (bla. Steven Spielberg og Elijah Wood). Selv om vi her på Den Ukentlige driter hardt i kjendiser er dette to som vi nå trygt kan stryke fra dopapiret. Har du ikke prøvd Monkey Island-serien før er dette den eneste plassen å begynne. Knallsterk anbefaling fra oss.

PS: Du kan få hele soundtracket til spillet på fantastiske MixnMojo!

Snorre: Pirathilsen kjære TerpentinThomas! Nå er det på tide å ta for seg en virkelig stor klassiker, av mange kanskje regnet som den aller største klassikeren av alle de store klassikerne! The Secret of Monkey Island er jo første møte med tidenes adventure-helt, den mektige Guybrush Threepwood! Siden en av de morsomste tingene med dette spillet (og serien generelt) er de hysteriske “ordduellene”, hvor den beste replikken er den eneste måten å vinne en intens sverdkamp på, syns jeg det bare er rett og rimelig at vi kjører litt klassiske insults fram og tilbake i vår lille samtale. Derfor stiller jeg deg spørsmålet, hvem er tøffest, Guybrush eller ParadisePetter? Og bare så du vet det: My sword is famous all over the Caribbean!

Thomas: Too bad no one’s ever heard of YOU at all, SpritkokerSnorre. Men rett har du like fullt, sjøl om det er masse meir til det fabelaktige Monkey Island universet enn insult sword fighting. For det første skal det jo siast at vår eminente protagonist Guybrush er hysterisk sjef på sin vei gjennom dinna episke utgaven av dei karibiske øyer. Satt til den tidlause LucasArtsmodellen som la grunnlag for andre listeverdige adventurespill gjør Secret of Monkey Island det forrykande bra, der story, puzzles, humor og musikk går alvorlig langt over pari. I tillegg skal det jo nevnast at Monkey Island er innehaver av en antagonist som er MINST like herlig som protagonist Guybrush, nemlig vår zombie/spøkelses/uberpiratvenn LeChuck. Eg får vel spørre om det er nokke du vil si om han SoperSnorre, sjøl om: You are a pain in the backside, sir!

Snorre: Jazzå TanktopThomas, your hemorrhoids are flaring up again, eh? Men det er greit, er det nemlig en jeg vil snakke om så er det vår gode sadistvenn LeChuck. En av mine favorittscener i Monkey Island 1 er nemlig den hvor Bob, en stakkars uskyldig minion av nevnte piratkaptein har en dypere samtale med “captain evil”:

Bob: Captain LeChuck… sir… I…
LeChuck: Ah… There’s nothin’ like the hot winds of hell blowin’ in your face.
Bob: No sir… Nothing like it… Ah… Sir… I…
LeChuck: It’s days like this that make ye glad to be dead.
Bob: Oh, yes sir… glad to be dead…
LeChuck: Ye are glad to be dead, RIGHT?
Bob: Oh yes sir. I feel so luck that you happened to capture my ship, then murder me and everyone on board… yes sir… lucky.
LeChuck: Glad to hear it.

For selv om LeChuck til tider kan være ganske ond, så gjemmer det seg nok en varm antihelt under det etterhvert brennende skjegget. Et hvert eventyr må ha en god fiende, en fiende som man kan like, og akkurat disse kriteriene oppnår vår pirathomie med glans. Han er både episk og helteit på en gang. Er det noen andre karakterer som er verdt å like TupacThomas? Forresten, disser du meg for at ingen har hørt om meg? I got this scar on my face during a mighty struggle! Bare så du veit det!

Thomas: La det være sagt SopranoSnorre, I hope now you’ve learned to stop picking your nose. Det er vel rimelig å nevne Stan som en av dei hyggeligste gjengangerane i Monkey Island, og seriens desidert hyppaste businessmann. Alt fra lik-kister til forsikring prøva Stan å prakke på Guybrush gjennom serien. I Monkey 1 er det riktignok snakk om skip, men uansett ka han måtte selge går det som regel stort sett til helvete med vår venn Stan ka monkeymaking angår. Det var stort sett det eg hadde på hjertet SyfilizSnorre. Har du nokken avsluttande ord til leserane til tross for at You have the manners of a beggar. (?)

Snorre: Mannerene kommer av at I wanted to make sure you’d feel comfortable with me. Men nei, jeg er rimelig fornøyd. Det er ikke stort annet å si enn at alle som leser dette må google seg fram til denne klassikeren fort som faen. Mange timer med moro venter dere. Med vennlig hilsen SolariumSnorre og ThaimassørThomas!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Vi nærmer oss toppen, og neste gang er det igjen pirater og trollmenn som stjeler overskriftene når vi ser på 6. og 5. plass på lista over tidenes beste adventure-spill!

‹‹ Nummer 10/9 – Nummer 6/5 ››

Først ut på lista over tidenes beste adventure-spill er to spill som hver for seg markerte det motsatte av hverandre: det ene med slutten på en epoke hos et av tidenes beste utviklerteam og det andre med begynnelsen på noe nytt, i en tid hvor adventure-spillene begynte å merke tilbakegangen for sjangeren. Vi tar for oss plass nummer 20 og 19 på lista!

20. The Escape from Monkey Island (2000)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels+

Thomas: Det siste spillet (så langt) i Monkey Island serien er på alle måta et fornøyelig spill å spille, akkurat som dets famøse forgjengera, men der fins (som med så veldig masse anna) drawbacks. I ditta tilfellet ett. Det einaste problemet med MI4 er enkelt og greit at sjølve rota som gjorde MI 1, 2 og 3 til gudbenåda spill – 2d og mus – har blitt bytta ut med 3d og piltaststyring. No skal eg på ingen måte påstå at verken 3d eller styring med pilene er nevneverdig kjipt til vanlig. Mangt et fabelaktig spill har nytt stor suksess med nevnte formel, men når en av verdens skarpeste adventureseria bytta ut en uslåelig formel med nymotens vissvass, så blir fans (deriblant meg) en anelse emo.

Historien er vanntett som vanlig. Guybrush briljera igjen med sitt sylskarpe vokabular, som gjør opp for hans manglende fysiske ferdigheta. Riktignok har han blitt finere i tøyet (velstående faktisk), men det hindra han på ingen måte i å stappe gallionsfigura, sverdfiska og kanonkuler i bukselomma om det skulle være nødvendig. Der blir gjensyn med mang en kjent og kjær karakter fra forgjengerne, og man skal (som alltid) valfarte rundt på dei små piratøyene i Karibien for å fullføre ett eller anna absurd oppdrag.

For å gi litt generell bakgrunnsinformasjon:
Du spilla som alltid Guybrush Threepwood. Piraten som har drept LeChuck 3 ganga, men som fremdeles ikke får kjøpe alkohol uten legitimasjon. Han har omsider gifta seg med Elaine, og alt virka med det første å virke både kjedelig og rolig. Grunnen til det er enkel. En australsk soperfyr har forbudt all piratvirksomhet i Karibien til fordel for turisme.

Om du er fullstendig uvitande ka Monkey Island angår lura du kanskje på korfor han her ikkje bare blir drept umiddelbart? All verdens pirata mot en stusselig australsk eiendomsmegler med gåstokk – Lett match. Vanligvis.

For i Monkey Island er det insults som gjelder. Insults som må rime. Gløm ferdigheta med sverd, gløm pistol, gløm dei fleste voldelige assosiasjona du har med pirata. Det er insults som gjelder, og vårt australske nemesis kan dei fleste. Bortsett fra en. The Ultimate Insult. Som vi bruka storparten av spillet på å finne først.

Alt i alt er Monkey Island 4 like fornøyelig som både 1, 2 og 3 historiemessig. Men spillemessig er det meir slitsomt, og enkelte puzzles mot slutten grensa faktisk til det patetiske.  Men uansett kor dårlig den siste halvtimen måtte være er resten bare sjef. Om du lika forgjengerane har du allerede spilt Escape, men om du er  heilt fersk på Monkey Island vil eg be deg prøve dei andre først. Peace out.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

19. Runaway: A Road Adventure (2001)
Pendulo Studios
Vanskelighetsgrad: Middels

Thomas: 2000 tallet markerte på mange måte slutten for PnC sjangeren. Oppfølgerane slutta å komme. Veldreid 2d og musegymnastikk blei bytta ut med 3d og piltast. Ka pokker skjedde? Kanskje var PnC markedet det første (og einaste) markedet som tidlig bestemte seg for at alle datamaskiner kom til å begå symmetrisk kamikaze når klokka slo 2000? Mest sannsynlig har nok internett og mulighetane for multiplayer storparten av skylda for at PnC gikk konken, så for oss bravure retroloids var det kroken på døra. Finito. Heilt til ei gruppe spanjola under navnet Pendulum valgte å skru tida tilbake til syrebefengt europop og partydop. Til 90 tallet. Resultatet blei Runaway 1.

Runaway var genialt på fleire måta. Ikkje bare var det (som nevnt over) et friskt pust i en spillverden som for lengst hadde innsett at uendelige mengda myrding var det nye store. Det hadde tatt med seg nymotens teknologi på kjøpet. 2d grafikken var grisepimp, og historien relativt gjennomført. Riktignok mangla den sylskarpe komikkpennen til Lucasarts, men det betyr på ingen måte at dialogen var spesielt dårlig. Humornivået ligger stort sett på George Stobbart nivå. Ikkje at det er spesielt dårlig, men skal man sammenligne med Tim Scafer så blir det i daffaste laget. Alt i alt er Runaway et spill man burde elske rett og slett fordi dei sverga til en utdødd art. En art som ikkje selger like bra som Counter Strike, men som til tross for det er tufta på det enklaste og mest fundamentale faktum – En sjef spillopplevelse.

Click here to view the embedded video.

… Neste gang er det på tide å hoppe litt lengre tilbake i tid, når vi ser på plass nummer 18 og 17 på lista over tidenes adventure-spill. Heng med!

‹‹ Introduksjon – Nummer 18/17 ››