Band som prøver seg på såkalte konseptalbum tryner nesten alltid. Da Peter Gabriel bestemte seg for å bli enda mer kokko enn han noensinne tidligere hadde vært, og fikk med seg gutta i Genesis på å lage et av de meste ambisiøse totalitære musikkverkene i moderne tid, var det mye som tydet på at prosjektet kom til å følge alle de andre progbandene som hadde forsøkt å emulere In the Court of the Krimson King ned i grøfta.

Men Gabriel og kompani motbevisste skeptikerne og lagde et av de mest solgte og verdsatte progeposene igjennom tidene. Bandet står fremdeles i dag som et av de 100 mest solgte noensinne og de solgte bra også før Phil Collins solgte sjela si, tok over og gjorde progfarkosten til en popjolle. Selv om utgivelsen tok knekken på Gabriel (som på konsertene spilte de fleste rollene i historien selv og ofte bekledde seg i minst 13 kostymer per “performance”) førte plata til et enda større publikum for britene. Spørmålet er om den holder mål fremdeles?

Peter Gabriel i ett av mange rare scenekostymer under sin tid i Genesis.

The Lamb Lies Down on Broadway handler om halvt Puerto Riciske Rael som er fanget i et surrealistisk New York i en heseblesende og absurd jakt etter å finne broren sin John. Det er i hvert fall hva som skjer på det øverste tekstnivået. Dypere nede kan man lese splittet personlighet, danningskamp og identitetssvikt, som bare noen av ingrediensene i den store lammegryta av et verk plata er.

Totalt er det cirka 95 minutter med musikk fordelt på fire LP-sider som nesten kunne fungert som plater hver for seg. Den første siden er lett tilgjengelig for de fleste, med fengende popinspirerte låter i hovedfokus. Åpnings- og tittelsporet er en homage til arpeggiatoren, med melodiske akkorder og et drivende refreng. Det fortsetter med Fly on a Windshield som først tar seg skikkelig opp når Gabriel vræler “And I’m hovering like a fly, waiting on the windshield on the freeway”. Bissarometeret tar seg opp når han synger: “Klu klux klan serve hot soul food and the band plays in the mood/the cheerleader waves her cyanide wand, theres a smell of/peach blossom and bitter almonde”. Rael sitter ensom og fabler midt i den folkefulle byen.

Det korte instrumentelle sporet Broadway Melody of 1974 er tredje låt ut før det blir koselig, i hvert fall på overflaten, med Cuckoo Cocoon, hvor Rael våkner inne i en kokong. Fabling følger og han sovner bort igjen, og vi får høre platas mest progaktige sang hittill, 8 minutter lange  In the Cage. For første gang ser han John, men han forsvinner nesten umiddelbart og Rael blir sittende igjen i en “violent rage”. Siden avsluttes med The Grand Parade of Lifeless Packaging, en koselig liten låt (selvsagt bare på utsiden) som det kan sees ut som har dannet inspirasjon for en og en annen Coca Cola-reklame. Rael ser noen av medlemmene fra hans gamle gjeng og blir redd for hva som følger.

Kappe er kult!

Side 2 sparker heftig i gang med fantastiske Back in N.Y.C. som fostrer en av tidenes tøffeste tekstlinjer: “No time for romantic escape/when your fluffy heart is ready for rape”. Rael tøffer seg, skikkelig gangbanger-style, helt til nydelige Hairless Heart setter i gang, platas definitivt beste instrumentelle spor. Kontrasten mellom dissen i forrige spor blir stor da synthstrykerene setter inn for fullt og påkaller frysningene ned over ryggraden. Counting Out Time følger, en av platas mest kjente låter, med koselig rytme og allsangaktig refreng, helt frem til livefavoritten The Carpet Crawlers. Gabriel viser frem hele vokalregisteret over et par låter og på sistnevntes gitarspor er Hackett rett og slett konge. Sida slutter med The Chamber of 32 Doors hvor en desperat GabRael roper ut etter noen, noen å stole på. Han er alene med frykten.

Click here to view the embedded video.

Det er på tide å skyve den andre LPen på plass. Det hele begynner med Lilywhite Lilith hvor Rael får øye på Lilith som han følger inn i en hule. Gabriel synger “Lilywhite Lilith/she gonna take you through the tunnel of light/Lilywhite Lilith/she gonna lead you right” og fabler om å møte frykten og mørket. Vokalløse The Waiting Room er neste låt og dette er kanskje platas merkeligste, etter noen minutter med ulyder dukker en suggerende rytme som stadig omformes opp og gir seg ikke før den fader ut til kalde og fjerne hammondorgel i bakgrunnen. Kontrasten blir derfor stor da den (stort sett) tradisjonelle Anyway setter i gang, med vakre pianoharmonier som basis for en melodisk popperle. Rael er fremdeles i hula men tar seg likevel tid til litt ironisk distanse:

Anyway, they say she comes on a pale horse,
But I’m sure I hear a train.
O boy! I don’t even feel no pain -
I guess I must be driving myself insane.
Damn it all! does earth plug a hole in heaven,
Or heaven plug a hole in earth – ‘how wonderful to be so profound,
when everything you are is dying underground.’

Siden avsluttes med fengende Here Comes the Supernatural Anaesthetist, det vakre høydepunktet The Lamia og Silent Sorrow in Empty Boats. Av disse er The Lamia det sporet som peker seg mest ut og minner på mange måter om tittelsporet og tidligere nevnte Anyway. Gabriel er på topp og synthspillet til Tony Banks på slutten er orgasmisk. Og når Gabriel trekker frem fløyta de siste sekundene spruter det over for selv den mest selvkontrollerte lytter.

Click here to view the embedded video.

Gabriel med lavbudsjettskostyme.

Rael er tilbake i ghettoen. Men realismen henger etter og han møter den absurde Slipperman-skapningen i tredelte The Colony of Slippermen.  Den stygge skapningen forteller om tapt kjærlighet og Rael er skeptisk i begynnelsen før han ser sin bror John blant de deformerte kroppsdelene. Etter en kjapp tur til legen forlater de hverandre, og Rael følger etter en ravn igjennom et langt rør før han blir vitne til at den ejakulerer i et stort vann. Det instrumentelle sporet Ravine følger, før han igjen ser Broadway og John (i fare) i The Light Dies Down on Broadway. Låta er melodisk, mektig og Gabriel messer som filosofisk som aldri før: “Is this the way out from the endless scene?/Or just an entrance to another dream?/And the light dies down on Broadway.”

Click here to view the embedded video.

Riding the Scree er neste låt ut, et stort sett synthdrevet stykke progressiv rock. Rael stormer mot vannet mens John fortsatt mister styrke. Rael vet at han må overvinne frykten og stupe ut i for å redde han. I In the Rapids stormer Rael nedover elven, men får tak i en stein og holder seg fast. Når John kommer flytende forbi klarer han å gripe fatt i brorens hånd og de fortsetter sammen nedover elven. Rael slår broren med en stein slik at han blir bevisstløs og lett å styre ned strykene til de har kommet til en roligere elv. Når de er kommet i trygghet legger han John ut på elvekanten for å se etter liv i ansiktet hans. Til sin store forbauselse er det ikke brorens ansikt han ser på, men hans eget:

‘Hang on John! We’re out of this at last.
Somethings changed, that’s not your face.
It’s mine – it’s mine!’

Oppdagelsen følges av lyden av et spor som spoles tilbake. Platas siste spor følger, korte It, hvor Raels og Johns kropp smelter sammen til ett og Gabriel røper en liten hemmelighet: “It is here, it is now/It is Real, it is Rael”.

Første, fjerde og ellevte gjennomlytting av The Lamb Lies Down on Broadway gjør en ikke klokere på hva den egentlig handler om. Forløselsen i In the Rapids og kommentarer fra bandet kan tyde på at Rael hele tiden kun var på jakt etter biter av seg selv. Referanser til konsumerkulturen er dessuten i høysete, sammen med mytologiske stikk mot alle mulige gjeldende og døde religioner. Det er derfor vanskelig å oppsummere hva plata handler om, men som andre performance-prosjekt er nok meningen heller å veve ut sin egen mening av den historien som blir fortalt. Collins, Banks og Hackett står for fantastisk musikk, med tragimørke tekster fra Gabriel som den perfekte match.

På denne måten overlever The Lamb Lies Down on Broadway tidens toll, og overgår store deler av dagens arthouse-inspirerte musikkscene. Reint musikalsk er kanskje ikke plata like spektakulær over hele linja som Selling England by the Pound, Foxtrot og Nursery Cryme, delvis på grunn av det ekstremt ambisiøse antallet spor (over 20), men også fordi Raels historie krever bølgedaler og aparte spor for å fungere. Reint innholdsmessig er derimot plata på sitt beste nesten på høyde med høylitteratur og Raels historie er fascinerende på flere nivå.

Kritikere av konseptalbum kan gå og legge seg, med maniske nattasanger fra Gabriels såre røst friskt i minnet.

Ikke langt unna mesterverkstatus.

]]> http://denukentlige.com/2009/05/26/dagens-klassiker-the-lamb-lies-down-on-broadway/feed/ 5