A1 -Don’t Wanna Louse You Again

Bjørnar: Dette er jo eigentleg ein heilt OK radiovennleg popsong, som lenge er på god veg til å få med seg 5 pølser i bagasjen. Men det er heilt til det er Christian Ingebrigtsen sin tur til å synge. Han har, i motsetnad til dei to andre (var det ikkje fire av desse tøysgutane ein gong i tida og?) slett ikkje lagt av seg verken boybandstemme eller boybandblikket, og slik kan vi sjølvsagt ikkje ha det. Eg lurer og på om alle desse ungpikehyla vi høyrer i bakgrunnen er lydenav jenter som faktisk sit i salen, eller om det er ein ferdig innspelt del av songen? Uansett, dette er ein mogleg vinnar

Snorre: Hurra, A1 er tilbake! Denne gangen med en lettspiselig poplåt akkompagnert med en stil plagiert fra Coldplay (plagiert fra Beatles). Idolproduser David Eriksen (GRØSS) har fått med seg tre av de fire originale sukkerbitene, og sammen synger de om kjærlighet og tap dandert over cirka fire akkorder. Låta er nok likevel kveldens beste, og kan være vårt beste kort i forhold til å komme blant de fem beste i den internasjonale finalen. Det er trist!

Thomas: Greit, eg skal være den første til å innrømme at eg satte meg ned med intensjona om å gi ei einaste radioaktiv pølse, rett og slett fordi det er snakk om et gammalt mainstreamboyband som saumfarte radioen og dermed øregangane mine mang en gang for et halvt tiår sia (eller meir). No, etter en oppskriftsmessig sang på 3:12 må eg desverre innse at det her er ett av dei bedre innslagene våre i år. Kanskje er det alle fjortispikers drøm Ben som trekker det heile opp no som han har sneia den homofile (beklager uttrykket) midtskillen sin, men den her swinga 100 ganga meir enn både Maria og Maria til sammen. Eg skulle gjerne gitt 4 pølser, men pedofiliblikket til Christian «desperat etter rampelys, så eg laga en jallasang til FRP» Ingebrigtsen trekker seriøse mengda ned. Dermed enda eg på 3 relativt saftige pølser.

Maria Haukaas Storeng – Make My Day

Bjørnar: I eit balladeinfisert finaleheat er dette det klart svakaste på denne fronten. Det er klart at Idol-Maria kan synge, men det har då ingenting å seie når songen er like engasjerande som ein episode av Dharma & Greg på TV, like orginal som ein clip-show episode av Hope & Faith og like lite undeholdande som alle norske stand-up-komikarar utanm Dagfinn Lyngbø. Det er nok ikkje din dag i dag, Maria.

Snorre: Idol/GP-Maria fornekter seg ikke, verken på klesfronten eller evnen til å synke til uante dybder. Make My Day fortjener kun definisjonen promp, og ingenting annet. At dette makkverket har funnet frem til finalen kan bare være resultat av to ting, 1) at avstemningen har vært korrupt, eller, 2) at idol-kjendisen har inngått en pakt med buksedraktdjevelen.

Thomas: Gir ordene ‘svak’ og ‘aids’ ei heilt ny meining, og vekka følelsa i meg; følelsa som burde gått i grava med Hitler. 1 pølse (såvidt).

Venke Knutson – Jealous Cause I Love You

Bjørnar: Dette er i grunn ein ganske frisk song, med eit fengande refreng. Hipp hurra for det, lizm. Men kan liksom ikkje sjå for meg at nokon kjem til å stemme på dette.

Snorre: Vel vel vel, vi møtes igjen frøken Knutson! Dette er jo typisk deg, anoreksilett pop blottet for en eneste milimeter med kvalitet. Sjarmerende!, hører jeg de lobotomerte hviske. Nei, kongekrabbe infisert med syfilisorm hører mer hjemme i norske farvann enn du gjør i den internasjonale finalen. Rumpeodør > denne låta. Any day.

Thomas: Tredje blondine ut gjør det minst like dårlig som dei andre to. Sukkersøtt og jævlig. Eg foretrekker koldbrann på penis. 1 radioaktiv pølse.

Bjørn Johan Muri – Yes Man

Bjørnar: Endå ein som bygger karriera si på at han ikkje vann Idol. Og unge BJ frå Ålesund kastar seg desverre på denne überjævlige musikkforma som DonkeyBoy fekk spelt i hel på radio i fjor sommar. Slik musikk burde lisensbetalarane bli spart for. Dette er rett og slett grusomt. Dette er ein song for rosabloggarar og lokalpatriotiske sunnmøringar. Alle andre som finn noko musiklask verdi i dette burde la seg undersøke av lege.

Snorre: Idol-Bjørn Johan er i beste fall stallfyll i finalen, noe også hans avansement fra semitaperrunden vitner om. Med sin småsjarmerende popsviske kommer han til kort mot Didrik og kompani. Delvis fordi folk elsker ballader, delvis fordi låta er veik og like kjip som Skeidar-bord. Men han kommer i det minste ut av det med pittelitt respekt i behold, og det er mer enn man kan si for forrige deltager.

Thomas: Merkelig kjedelig bidrag fra enda en Idolmann som fremdeles klora seg fast i rampelyset. 100 ganga bedre enn Gaute (lol), men 100 ganga dårligere enn dei beste. Dansetrinnene hjalp heller ikkje på.

Maria Arresdondo – The Touch

Bjørnar: Skyt meg, men eg liker faktisk dette. Ikkje i den forstand at eg kunne tenke meg å stemme på Maria med det rare etternamnet, men songen er då heilt grei, den. Den manglar sjølvsagt den gåsehudfaktoren ein ballade treng for å vinne fram i ein slik konkurranse, men så er det jo heller ingen som trur at denne kjem til å vinne heller.

Snorre: Maria kan faktisk synge! Dette er også milevis bedre enn buksedrakt-Marias flørt med djevelen, men et polsk performanceshow hadde strengt talt slått henne med god margin. Med GP-kongen Rolf Løvland bak melodi og tekst burde dette bli innertier! Men The Touch makter dessverre aldri å bli noe mer enn en kjip og anonym liksomballade. Kjedelig kjedelig kjedelig!

Thomas: Når eg ser Maria Arredondo komme seilande mot kamera i sin turkise Askepottkjole kan eg vel egentlig si på forhånd kas sang ho kommer til å servere. Vi snakka på ingen måte om en ny «The Anthem» (takk gud), men vi har vel så altfor mange ganga før sett kordan sukkersøte disneyballada framført av yndige blondiner (som 90% av østblokkene hadde tatt stor glede i å besudle) gjør det internasjonalt. Jepp, ganske jævlig.

Alexander Stenerud – Give It To Me

Bjørnar: Ein må respektere mister Stenerud for å gå på scena med sjølvtilliten til ein greker, men desverre held songen hans ein kvalitet vi som regel må til Kviterussland for å finne makan til. Slik overdramatisk synthpop er musikken sin svar på Paradise Hotel og all den viagra-reklame-spamen ein finn i søppelmailen sin, svineinfluensa og alt som er kjipt og gale i verda. Då hjelper det ikkje at Stenerud i grunn er flink til å synge.

Snorre: Det er vanskelig å holde seg alvorlig i første møte med Alexander og hans svulstige eurotrash-ballade Give It To Me. Men etter å ha kommet over den kjipe koreografien har faktisk denne låta litt mer med seg enn først antatt. NOT! Potensialet innenfor sjangeren er dessverre uansett ikke akkurat himmelhøyt og det ender i skjærsilden for Alex og hans horekledde dansere.

Thomas: Nei x 73.

Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Bjørnar: Her har vi altså kveldens store favoritt. Og kvifor ikkje? Didrik viser oss ei mektig stemme, ser ut som han er tatt rett ut frå ei undertøyreklame for Dressmann og ser inn i kamera med eit trusefuktarblikk sjølv erfarne boybandartistar ville misunne han. Så då kan vi vel leve med at han ser ut som ein dokost på håret og har på seg den styggaste dressjakka på denne sida av Miami Vice. Og kven veit, kanskje 2010 er eit år for svulstige balladar?

Snorre: Ungpikesjarmøren Didrik er kanskje knapt fylt fjorten, men har likevel en voksen stemme som kan bære han rett til internasjonal finale på Fornebue i mai. Og på tross av en litt klisjeaktig låt, med kraftige ingredienser av Secret Gardens You Raise Me Up og, ikke minst, Michael Jacksons Free Willy-låt Will You Be There, har absolutt Didrik det lille ekstra som trengs for å vinne den norske finalen. My Heart Is Yours blir nok vårt bidrag i år og har kvaliteter nok til å kunne gjøre det brukbart blant møkket fra middelhavsregionen.

Thomas: La gå, kanskje er det kvalmande pompøst, kanskje er det alle klisjèers mor, kanskje er livet som sibirsk snøkrabbe et bra et. I alle tilfeller sitter eg igjen med magefølelsen om at den her komme til å vinne, og dermed bli vårt internasjonale bidrag. Kem sier vel nei takk til mannlig powerballade. Enkelte vil kanskje kalle han kjekk, men dei fleste kan gjerne være enig i at han e ganske flink å synge. Sweet Didrik. 4 powerpølser.

Keep of Kalessin – The Dragontower

Bjørnar: Det er sjølvsagt denne songen som bør vinne i kveld. Kvifor det, vil kanskje nokon spørre. Både A1 og ballade-Didrik vil då ha langt større vinnarsjansar i den internasjonale finalen! Vel, kva pokker skal vi eigentleg vinne ein gong til etter? Vi er då faen ikkje irske heller! I motsetnad til folket på saueskjendarøya i vest har vi faktisk andre måtar å hevde oss internasjonalt på enn med den fæle musikken vår. Snart er det jo OL og greier. I år er vi jo faktisk direkte kvalifisert til finalen, vi treng ikkje tenke eit sekund på at vi må sende noko folk faktisk kunne tenke seg å stemme på. Vi har faktisk ein gylden mulighet til å gje langfingeren til heile Eurovision, og kva betre måte å gjere det på enn å stemme fram dei langåra trønderrockerane i Keep of Kalessin? Når dei i tilleg kjem med kveldens klart beste musikalske bidrag burde dette ærleg talt vor ein no-brainer!

Snorre: Liksom-metal har vi hørt før i Grand Prix, men det gjør absolutt ingenting at vi får litt mer! Her får vi servert flammer, stygge gitarer og kommers-growling, alt skrudd sammen ved hjelp av inspirasjon fra de ypperste metalavguder. Melodien er nok desverre litt for middelmådig til at dette kan utfordre om edelt metal i den internasjonale finalen på Fornebu, men i dette selskapet skiller Keep Of Kalessin seg positivt ut.

Thomas: Jadu, powermetal fra guttane i Keep of Kalessin er jo på alle måta et forfriskande innslag innimellom alt popvrøvlet fra utdaterte runnerups fra Idol 2003. Men uansett kor fett det måtte være å synge om draga, sverd og bøffe menn i rustning akkompagnert av leikande fingerspill og trommevirvla, så er sangen, sjangeren til tross, relativt kjedelig. Refrenget er og temmelig svakt til powermetal å være. Uansett, friskt med et band for en gangs skyld.

Vi fortsetter vår gjennomgang av årets sanger i den internasjonale finalen, nye høgdepunkt og nye lavmål står for tur.

Finland: Waldo’s People – Loose Control

Snorre: Finland pleier alltid å bringe friske bidrag til resten av Europa i Eurovisison. Det var derfor bare et tidsspørsmål før de kom til å bryte denne tradisjonen. Waldo’s People sin sang er nemlig bæsj, toppa med bæsj og et refreng stappfullt av bæsj. Dette er en E-type-kopi og attpåtil en dårlig en! Pell dere tilbake til 1995.

Bjørnar: Fysjameg. Finland har i år henta inspirasjonen sin frå Boomfunk MC’s. Vi får altså servert talentlaus rapping, falsk sang i refrenget og det heile er tonesatt med technorytmer. Hadde det ikkje vore for sangen til Bulgaria så hadde nok Loose Controll vore ein klar kandidat til tittelen som årets værste sang.

Thomas: Waldo og hans entourage av skabbete pay2play tøyter bevisa her for meg, såvel som resten av verden, at det einaste finnane virkelig kan er å styrte vokda. Standhaftig narkotrance med tilhørande freestyle er i dei aller fleste Eurovision-sammenhenga dødt løp. Lose Control er den sjuke gasella på steppene, stemmebandet til Linni Meister, ja til og med forhuda til Jahn Teigen. Alt på en gang. Tydeligvis har Waldo drømt om ei karriere som den nye utgaven av Bomfunk MCs, men djeez. Blir det her den nye Freestyler skal eg tatovere “Frank” på skaftet.

Portugal: Flor-de-lis – Todas As Ruas Do Amor

Snorre: Det er ikke lett å bli klok på Portugal. Flor-de-lis er ett lettere absurd fløytedrevet kaos med stusselig melodi. Her står kjærligheten i fokus sammen med trekkspill og toner av liksom-folkemusikk. Denne får nok lite poeng og fotjener strengt talt ikke annet.

Bjørnar: Trivelige saker frå Portugal. Dette er behageleg for øyret og fenger faktisk ikkje så reint lite heller. Eg trur Portugal fort kan sanke stemmer med denne, for Flor-de-lis er faktisk ein humørspreder oppi all elendigheten vi får servert på scena i Moskva. God stemning, 5 pølser!

Thomas: Portugal har, som Makedonia, valgt å sende et småhappy emovrak på scena for å jodle om kjærlighet og lignande fjas. Men der den Makedonske Avril Lavigne versjonen av “emo” har et visst fysisk og musikalsk grunnlag, har vår portugisiske emovenninne en del å ta igjen. Å knabbe sveisen til Pochahontas lura ingen, ei heller lura hennes lite flatterande antrekk dei mange single (les: desperate) mennene i østblokkland med ei hand på stemmetasten og ei hand på penis. Bekledningen er nemlig av den triste sorten, men det kommer man kanskje ikkje utenom når man både titt og ofte griner til Good Charlotte og kutta hovedpulsen med neglefil. Uansett, kort svart kjole over kjipe svarte jeans er ikkje veien å gå om man vil sanke dei famøse “runkestemmene”. Sjølve sangen er grei nok den, og vår portugisiske venn synger riktig så bra. Er det bra nok for Eurovision? Ja. Er det topp 5 materiale? Neppe.

Malta: Chiara – What If We

Snorre: Der Finland tok turen tilbake til 1995, sikter Chiara fra Malta seg inn ca.10 år tidligere på det begivenhetsrike 80-tallet. Dette er en power-ballade med brast og bram og dama sjøl synger absolutt ikke gale. Problemet er at det hele er for anonymt og kjedelig, på tross av det Baywatch-aktige pianoet som lurer seg inn. 2 anonyme pølser til Malta.

Bjørnar: Våre venner i wikipedia fortel oss at Chiara har vore med i MGP to gonger før, og dei to gongane har enda på henholdsvis tredje og andreplass. Reint logisk vil det altså bety at i år vinner Malta. Men logikk har ikkje mykje å seie i denne konkuransen, heldigvis. Denne sangen er ikkje serlig fengande i utgangspunktet, og åttitalsarrangementet hjelper ikkje akkurat på i så måte.

Thomas: Sweet Jesus. Chiara, ei dinosaurkvinne på størrelse med USS Hannover, gir oss her det som går under betegnelsen “powerballade” på folkemunne. Men i motsetning til Island sitt bidrag i samme suspekte sjanger, klarte ikkje Chiara å sjarmere meg på samme måte. Ikkje bare har ho tilbragt storparten av sitt voksne liv slevande over en Quarterpounder med tilbehør på McDonalds, no Sir – ho har og prestert å sette en av notidas største jamreballader til live. Det her sjarmera desverre ingen andre enn Michael Mifsud og/eller tvekjønn med dvergtendensa. 1 tårevåt pølse.

Bosnia: Regina – Bistra Voda

Snorre: Lavmælt (!) fra Bozzznia! Beatles-kledde rockere med perfekte hairdues og moteriktige Coldplay-trommer i et abolutt godkjent sammensurium. Sange sniker seg inn på lytteren sakte, men sikkert, og mye kan tyde på at Bosnia kan klare topp 10 denne gangen. 4 pølser!

Bjørnar: Regina, som vise seg å være eit band og ikkje ei syngedame, men sangen er slett ikkje ille av den grunn. Bosnia spelar balkan-boogie så godt som nokon, og i akkurat den sjangeren har vi høyrt langt værre enn dette.

Thomas: Bosnia er en av dei nasjonane som ofte sanka mang ei stemme uten at en heilt kan sette fingeren på korfor. Årets bidrag er på ingen måte dårlig i den grad Kviterussland, Finland og andre pølselause nasjona er dårlige, men spesielt kickass er det desverre ikkje. Sangen er relativt sutrere, men blir gjennomført heilt greit av vår venn Regina. Eg forventa tross alt ikkje en happy hardcore technolåt fra en mann som etter all sannsynlighet ikkje har opplevd et harmonisk heimland. Feminint artistnavn til tross, der fins nok mang en fant der ute som i år igjen slenger mang ei pølse mot Bosnia. 3-dagers-skjegg og trommesett fra Sirkus Agora slår ikkje feil. 3 pølser fra meg.

Kroatia: Igor Cukrov feat. Andrea – Liepa Tena

Snorre: Hahaha! Endelig får vi den første skikkelige balladen i Eurovision. Igor Cukrov, mannen med antagonistnavnet over alle, lever ikke helt op til den forventede framtoningen. Han er verken enøyd eller krokrygget, men heller stiglet og kledd inoe som ligner en tyrefekteruniform. Sangen er ganske boring, men de to gjør i hvert fall et forsøk med heftig gestikulering og tapper koreografi.

Bjørnar: Kroatia held seg unna den typiske balkanboogien i år, og det er eit trekk dei fort kan tjene stemmer på. Balladen dei serverer her gjer faktisk ikkje vondt i øyret i heile tatt, og den bli heller ikkje skjemma av dårlige sangstemmer eller eplepsiframkallande sceneshow. Både Igor og Andrea, Nicole Richie-mugshot-augene til tross, kjem heilt greit frå dette.

Thomas: Akk, der er fint få ting som gjør meg mo i knærne og mør i hofterota, og taktfaste romantiske balkanrytma er nok ikkje en av dei. Men Igor skal ha for forsøket. Både melodi og sidekick Andrea er godt over pari, og med hjelp av tidlaust fingerspill i bakgrunnen gir det låta et løft overall. Igor sjøl derimot har en del å hente på stemmefronten. Riktignok er han søt som ei Chicagopære, men når stemmebandet er like svakt som utvanna Munkholm, då bør man kanskje spørre seg om man kanskje burde gi faen i ballade, og heller satse på eurodance.

Irland: Sinéad Mulvey og Black Daisy – Et Cetera

Snorre: Grand prix-kongen Irland prøver i år noe nytt etter å ha forgjeves spydd ut typiske Johnny Logan-ballader i en årrekke. i år har derfor irene valgt å spy ut en elektro-power-pop låt med de catch ordene “Et Cetera” som hovedfokus i refrenget. Tidløst? Neppe. Dette er Blondie, bare jævlig. Damen mister også en pølse for fryktelige skinnende lilla tights.

Bjørnar: Det mest oppsiktsvekknde med Irland sitt bidrag er det trekke dei har gjort med å plassere trommisen lengst framme på scena, sjølv om ho synast tydelig ukonfortabel med å være framfor eit kamera. Men når vi først er inne på Irland så kan vi jo med det same slå fast at Irland er verdast mest oppskrytte land, musikalsk sett. Folkemusikken deira er lang frå så sjarmerande som alle skal ha det til, alle boybanda er heslige og U2 er verdas kjedligaste band. Då står vi berre igjen med Dubliners, og det er desverre ikkje dei som er med for Irland i år. Det er jo i heile tatt eit steg i riktig retning at irane har levande mennesker på scena i år, men det musikalske aspektet ved det heile er heller stusselig.

Thomas: Eg hata å innrømme at kjip radiopop fenga meg, men joda – 4-5 irske fruentimmer med NG3 attitude klara visst det. Den stusselige dancebeaten i bakgrunnen (som virka å være pålagt alle som ikkje bruke tradisjonsinstrument i dinna konkurransen) klara eg å overse. Både refreng og vers svinga fra Sinead Mulvey og hennes varierte entourage. Alt fra slank til tyrannosaurus large er representert på scena, og sjøl står ho der, i rosa glittertights, som et levande bevis på at Irland klara å produsere meir enn Ronan Keating, Westlife og Sinead O’Connor på musikkfronten. 4 kløver, 4 pølser.

Latvia: Intars Busulis – Probka

Snorre: Er det meningen at dette skal være en sang? Intars Busulis bidrar i år med et av det mest intesigende bidragene noensinne. Denne låta er bare kjedelig på tross av det liksom-melodiske refrenget og det kjipe sceneshowet. Det lukter bæsj av pølsene til Latvia i år og det er ikke vanskelig å skjønne hvor de har vært.

Bjørnar: Ingen skal beskylde Latvia for ikkje å fri til arrangørlandet. Dei har endra språk, og skal synge på russisk i Moskva. Om det er nok til å dempe russerane si vrede over at Latvia var blandt dei som hadde det aller travlast med å erklære seg sjølstendige etter at the glorious Soviet Union køyrde seg sjøl i grøfta for snart 20 år sia. Nåvel, sangen handla om å stå i trafikkkork, og slik høyres sangen ut og. Det er med andre ord ganske kjipe greier.

Thomas: Genialt, fantastisk og latterlig bidrag fra våre Latviske venna. Eg veit på ingen måte om det her er kickass eller beint fram trist, men Intars Busulis virka å elske det her så hardt at eg velga å gå fem på. Det at han har en krokrygg som er Quasimodo verdig skal eg rett og slett ignorere. Han digga faktisk sin egen låt så hardt at det nesten sidestilla prepubertal ungdom som møta Nick Carter for første gang. Bein, arma og krokrygg flyr rundt 6 heller forfjamsa sidekicks mens hans tidsriktige slips slynga seg rundt han som en klatreplante. 3kg hårgele til tross, det her hadde herja på spritfylla.

Les og vår Eurovisiongjennomgangs del 1 og del 2. Fullt på høgde med det beste frå utlandet!

Og vinnaren hos svenskane blei altså Malena Ernman mad sangen La Voix

Og dette trur altså svenskane skal kunne slå Alexander Rybak i Moskva? Eg veit ærlig talt ikkje om eg skal OMGe eller LOLe av svenskefaen.

Vi må sjølvsagt og nevne sangen som blei nummer to, Carolina af Ugglas sin Snälla Snälla. Den er, i mangel av betre ord, noko for seg sjølv.

Espen Hana -Two of a Kind

Snorre: Kroneksempel på dumpekandidat. Intetsigende, usjarmerende og fryktelig lite originalt. Alt pakka inn i en kjip orgie av oransje lys, et liksomkult bakgrunnsband og en lettere henslengt vokalist med grisete elvisblikk.

Bjørnar: ikkje min kopp med te, akkurat. Kjedelig er vel den beste beskrivinga. Og Espen Hana har jo, som han syng notthing more to offer så då blir det berre kjedelig, då. Folk kunne virkelig spart seg å stemme denne fram til finalen.

Alexander: Litt smørsanger over dette. Jeg lider ikke når jeg hører på det, men selv om det er hakket over heismusikk så er dette noe som passe best som fyllstoff på lokalradioen og det slår nok ikke an i MGP. En står sulten tilbake: to pølser.

Ovi – Seven Seconds

Thomas: Ronan Keating synger som kjendt masse uinteressant fjas og tull, men har til tross for det klart å skaffe seg til rette millionvis av kroner og et ukjendt antal copycats – som Ovi. The kiss I never got to taste? Ka med pølser du aldri får smake? Sia vi i redaksjonen ikkje kan gi 0 pølser må du nesten få ei. Men den er turbokjip. Fjott.

Snorre: Småkjipt forsøk på stømlinjeforma pop fra småkjipe Ovi. det her er en sang det er nesten umulig å syns noe om, fullstendig uten særpreg.

Bjørnar: Ovi, ja. Ovi-gutten. Sangen er jo ikkje dårlig, langt der i frå, men den er noko som er endå verre: den er kjedelig og den er anonym. Sju sekund etter at den er slutt er den gløymt, og då ha Ovi allreie gått den den værst felle ein kan gå i i MGP: Anonymitetsfella. Om du absolutt må gå på do under ein av sangane, så går du medan Ovi syng, for du går ikkje glipp av noko.

Alexander: Her er det litt mer schwung over musikken og sangen løfter seg klart over lokalradioen og høres ut som noe som sikkert kunne gått videre i Idol eller Norske Talenter. Men ufarlig pop går ikke til tops i MGP, tre pølser.

Publiners – Te Stein

Thomas: Publiners har sett sitt snitt til å designe en sang til ære for den irske pubkulturen såvel som sjårøverfantane frå 1814. problemet er bare at Halvdan Sivertsen gjorde nøyaktig det same. Og han var aleine. 6 virile trøndera til tross, det her hadde sikkert swinga på tequilafylla. 3 pølser fra meg.

Snorre: Den her minna jo mistenkelig om en annen norsk sang – Månemannen av Vamp. Og denne er enda kjedligere. Det stusselige forsøket på å blande inn tradisjonelle toner kommer nok ikke til å imponere andre enn de stusselige middelhavslanda (les Albania). Gitarsoloen trekker litt opp – men bare litt.

Bjørnar: Publiners er egentlig eit navn som både er tåpeleg og blodharry og passande og festlig og kreativt på same tid. Og sangen er ikkje værst, den. Å være inspirert av Vamp er ikkje det værste ein kan være. Eg tek meg sjølv i å like dette betre og betre.

Alexander: Ja nå begynner vi å snakke! Dette er musikk som både Østeuropeere og nordmenn kam like. Det er nok ikke en vinnerlåt, men det er fengende og en kjeder seg ikke når en hører på det. Dette er noe jeg kunne ha hørt på flere ganger.

Alexander Stenerud – Find my Girl

Thomas: Det første minuttet satt eg og la alle fordomma til side. Han kan delvis synge, og til tross for at klærne/sveisen tilsier at han burde forlist med Titanic var der delvis en harmonisk melodi på gang. Eg kjente lukta av fem pølser og alt var stas. Så, uten forvarsle, hoppa sangen over i Scootertempo, med Scooterbeats og skjærnade vokal om How much is the fish? 1 jævla pølse din soper.

Snorre: Litt Morten Harket over han her. Kombinasjonen av sår vokal og balkanrytmer kan kanskje slå til i kulturnasjoner som Serbia, men melodien faller litt igjennom. Kveldens beste hittil for meg, men det er egentlig ikke så mye å skryte av.

Bjørnar: Død og pine. Eg veit ærleg talt ikkje kor eg skal begynne. Det går ikkje an å lage ein meir gjennomført ufiff sang om ein prøver. Det først verset er greit nok, men så bryter helvete laus, med all sin jævleskap. Danskebåtbeats og åttitalspompøs produksjon av ein slik karakter at ein må anstrenge seg for å holde oppkastet tilbake, eit hjelpelaust stykke musikk. At Stenerud i tilleg ser ut som formannen i sjølvdiggerklubben på scena bidrar heller ikkje positivt. Denne sangen er lyden av partydop, av børsmeglarar, av pannebåndssossar og alt som er gale i verda. Fy Faen!

Alexander: Dette oser det MGP materiale av. En kan nærmest se for seg hele Østeuropeiske familier ledet an av en gammel bestemor med fire av sine naturlige tenner i behold stående foran tv-apparatet og juble. Dette kan jo faktisk slå an i MGP.

Velvet Inc. – Tricky

Snorre: Spice Girls anno 2009, bare med mindre pene jenter. Sangen som ble en av vinnerne av tidenes jævligst Grand Prix-time er egentlig ganske fengende, på tross av sitt noe klumsete sceneshow. Desverre har vi hørt dette hundrevis av ganger før.

Bjørnar: It’s MILF-time! Men sjølv ikkje kveldens kortaste skjørt kan skjule det klossete sceneshowet. Sange er småfengande, men det er to bidrag som kjem seinare i kveld som stiller dette så grenslaust i skyggen at det ikkje er på langt nær godt nok. Kan godt nappe laksen til Velvet, men stemme på dei? Ikkje tale om.

Alexander: Nei fysj! Dette kunne kanskje slått an i Hellas og landene på Balkan, men utover det tror jeg ikke det har mye apell. Dette kunne like godt blitt framført av Linni Meister med sin bedårende smurfestemme.

Alexander Rybak – Fairytale

Thomas: Fantastisk! Endelig en som har fatta ka Eurovision går i. Folkelige feletona som brusa rundt en sukkesøt tekst om liv og kjærlighet. Plussa vi på en bunad eller lignande lukta eg mang en 12-poenger fra veroesjuke peppermøer i det ganske land, såvel som Europa. Kem sier vel nei til dobbelthaketendenser og pannebart? 6 hyggelige pølser.

Snorre: Det er ikke så vanskelig å skjønne at Alexander var bland oddsfavorittene lenge før konkuransen begynte. Det her er bombastisk felepop, med rytemr som best hører hjemme på Balkan. er selv i konflikt (ikke etnisk, men med meg selv) om jeg liker det jeg hører. Tror likevel dette kan nå langt i internasjonal sammenheng. 5 pølser!

Bjørnar: Yeah! Det beste musikalske som nokonsinne har komme frå det einaste landet i Europa som endå ikkje har skjønt at diktatorar med bart er berre soo last century, Kviterussland. Takk Gud for at familien Rybak emigrerte til gamle Noreg, for dette er saker! Fengande melodi, strålande sceneshow, her er alt på stell. Denne er blandt favorittane til å vinne i Moskva i følge utanlandske bookmakarar. Send han til Moskva, folkens! 5 pølser!

Alexander:  Dette fenger ja. En kan levende forestille seg at felemusikk og pop kan slå an internasjonalt! At mine to navnebrødre leverer varene er hevet over enhver tvil, men Rybak er nok hakket vassere enn Stenerud.

Thomas Brøndbo – Det vart en storm

Snorre: Thomas er nok kanskje koseligere enn sin bror Bjarne, ment “Det vart en storm” er ikke akkurat noen ny “Vinsjan på Kaia”. En god ballade hadde vært forfriskende i det dance-sirkuset GP har blitt de seinere årene, men dette er ingen frelser, snarere en vassen bæsj.

Bjørnar: Eg gratulere Brøndbo med tidenes anti-klimaks, gir han to pølser og gleder meg til Idol-Tone sin sang.

Alexander: Dette er som de sier over dammen “a dime a dusin” her til lands. Ikke kan en se for seg at europeere som ikke har brukt trygda på å følge DDE på turne skal syntes dette er noe knall heller. Trygt o g underholdende, men det når ikke helt opp.

Tone Damli Aaberge – Butterflies

Thomas: Det her skulle på alle måta vært vårt bidrag i det internasjonale Eurovision. Sukkersøt pop som vil smelte østeuropeiske bestemødre, og et ansikt som vilsikre ho både stemmer, frierbrev og attentatforsøk frå single kåte østblokkmenn. Sjefo Tone! 5 pølser fra meg.

Snorre: Kveldens beste bidrag lukter det plagiat av lang vei. Om den her vinner den norsk finalen – noe man ikke skal se bort fra – kan det godt være at Tone får dama fra Eurythmics på nakken. Men sangen er fengende den og er et perfekt bidrag sett i Grand Prix-setting. Man kan komme langt (og mye) med den her (høhø). 4 sterke pølser!

Bjørnar: Dette er den klart beste sangen i kveld. Den er nok ikkje same stemmesankeren som Alexander Rybak, men dette er likevel min favoritt. Dette er feel-goodmusikk, og søtsaken frå Sogndal fortjener ei ekstra pølse fordi ho er så snill og dukker opp på TV-skjermen min. Så då blir det full pupp pott!

Alexander: Kan den tidligere jailbaiten fra Sogndal slå an internasjonalt? Det kan hun nok. Et internasjonalt publikum vil kunne elske denne låten, men det spørs nok om hun ikke mangler det lille ekstra som de store stemmeresrvoarene i Øst-Europa trenger. Om Tone hadde kastet på seg et forseggjort kostyme i sceneshowet og kasta inn et orgel og ei fele i sangen et sted kunne ho nok nådd til topps.

Jajamennsann, Alexander Rybak vann og skal til Moskva. Rezpkt!