Jada. Det finnes gode skytespill i dag også. Bioshock-serien er ett eksempel, med sin skumle stemning og stilige visuelle stil. Modern Warfare 2 og Battlefield: Bad Company er intense og underholdende, spesielt i multiplayer. Og la oss ikke glemme den hjernedøde Gears of War-serien og den retaderte fetteren Killzone, som begge har fin grafikk. Ti år gamle (jubileum, hurra!) Deus Ex er likevel hundre ganger bedre enn alle sammen. Fact.

Warren Spector og hans menn står bak et av tidenes mest kritikerroste spill, som definitivt hører hjemme på min topp 3-liste. Da jeg for noen dager siden igjen børstet støvet av de gamle originalcdene, og bestemte meg for å prøve herligheten på nytt, skal jeg innrømme at jeg var noe skeptisk. Var spillet like bra som jeg husket? Eller var det som med TV-serien Sledgehammer, som jeg når jeg var mindre følte var tidenes beste og morsomste tv-serie, men som jeg forstod etter gjensynet på TV2 Zebra, at var egentlig jævlig dårlig?

Allerede i møtet med spillet meny ble jeg beroliget. Den fantastiske tittellåten er intet mindre en, ja, fantastisk, og tåler sammenligning med annen episk spillmusikk (som for eksempel den fra Super Mario, Worms, CC: Red Alert, Monkey Island osv). Og den avanserte karakterskaperen, i hvert fall med tanke på at dette er et førstepersons skytespill, var fremdeles like kul.

I Deus Ex får nemlig spillerne muligheten til å skreddersy sine egne karakterer med de ferdighetene de ville fokusere på. Spillet byr så på mange forskjellige måter å løse alle problemene protagonist J.C. Denton møter på underveis. Et godt eksempel er møtet med terroristbasen i Battery Park. Her møter en et fort som er tungt bevoktet av slemme terrorister. Målet er å infiltrere basen for å få tak i informasjon om terroristenes planer. Jeg har selv klart dette på fire ulike måter og skisserer de kjapt for å vise valgfriheten:

Den simpleste måten å klare det på er å gå inn hovedinngangen og gå berserk. For å gjøre dette bør Denton ha spesialisert seg i tyngre våpen og “body armor”. Alternativt kan en ta bakveien, under vann, om man intervjuer sivile på stedet. Denne løsningen krever litt kreativitet og er dermed kanskje mer spennende i lengden. En tredje måte er å bygge opp en stige av kasser utenfor borgen. Dette krever tid og litt pusling, men når man endelig er på toppen kan man infiltrere basen derfra, særlig om man har høy snikeferdighet. Eventuelt kan man (fjerde måte), om man som meg har fokusert på skarpskytterferdigheten, plukke ut de ulike vaktene på rett tidspunkt slik at de andre ikke ser det.

Denne valgfriheten går igjen gjennom hele spillet og er uten tvil Deus Exs største styrke. Spillet fostrer også opp en uvanlig intrikat historie til å være et dataspill, og får for eksempel GTA3s narrasjon til å virke som en svak episode av Helene og Gutta. Her er det såkallte twists hele tiden, og det hele topper seg med flere alternative måter å fullføre spillet på. I tillegg er det glimrende implantatsystemet, hvor spilleren kan bruke implantater for å få bedre egenskaper, og det tilfredstillende ferdighetssystemet, rett og slett helt sjef.

Men spillet er ikke helt fritt for svakheter heller. 2d-spill, som mange av de vi gikk gjennom i vår omfattende adventure-spalte, har en tendens til å holde seg bedre visuelt sett enn 3d-spill, som må tåle sammenligning med dagens utgivelser, og dermed falmer ganske kjapt. Deus Ex benytter seg av den første Unreal Tournament-motoren, og det merkes. Grafikken er ikke mye å skryte av i dag, og kan skremme vekk GeForce-kidsa. I tillegg er ikke selve spillmekanismene veldig sterke, det er vanskelig å være en voldelig tøffing, fordi det rett og slett er vanskelig å treffe folk. I hvert fall i opphetet kamp. Dette fører til at det letteste er å snike seg og planlegge eventuelle drap, i stedenfor å bare gå berserk.

For meg er sistnevnte likevel ikke en stor svakhet. Det som gjør Deus Ex nettopp så annerledes er muligheten til å løse oppgaver på andre måter enn i andre skytespill. Det er ikke noen tvil, for meg er dette tidenes beste skytespill og fortjener dermed seks soleklare nostalgipølser. Dessverre lider det av utdatert grafikk og svakheter i spellmekanismene, noe som fører til at det ikke oppnår toppkarakter i dagens lys. Likevel er Deus Ex hjertelig anbefalt – spesielt til de som setter pris på andre ting enn testoteronfyllt gameplay og spektakulær grafikk. Så kan de som liker sistnevnte vente på det nye Deus Ex-spillet som er på vei. Spillet er en perle. Fact.

Nostalgipølser:

Dagens pølsekurs:

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Fotballspill er ikke lenger revolusjonerende, i stor grad fordi de rett og slett er blitt så gode og virkelighetsnære at et genialt framskritt knapt er mulig lengre. Spillefølelsen har blitt mer realistisk, som i den siste PES-utgivelsen, hvor tregere reaksjonstider har ført til et frustrerende gameplay, eller i årets skamroste FIFA-utgave, hvor spillet er lite nyansert på tross av mange gode nyvinninger. Men realisme er ikke alltid forbundet med moro som en fort ser om man går tilbake til sjangerens røtter. Ok, ikke helt tilbake. Fem år holder i massevis.

Året var 2005, Chelsea hadde nylig tatt steget opp blant de aller beste av velkjente grunner og Arsenal var bedre de er i dag. Resultatet var at en stjerne fra hvert lag ble valgt ut til å bli Konamis årlige fotballtittel Pro Evolution Soccer 5 sine fjes utad. Blåtrøyekaptein John Terry, seinere mer kjent for utroskap og stygge albuer, representerte spillets forsvarsfibrer. Og superspiss Thierry Henry, som den gang var mer kjent for å være balløyas beste spiller enn en handser og fallen målkonge, var symbolet for det offensive. Rammene var satt for mye moro.

En av de største styrkene til PES5 var utvilsomt det varierte gameplayet. Det var nesten urettferdig å sammenligne spillet med datidenes utgaver av erkerivalen FIFA, da kvalitetsforskjellen var så enorm at man etter et møte med den japanske varianten knapt kunne beskrive EASports lisenskonge som noe annet enn flau. Selv om det fantes oppskriftsmessige måter å score mål på, etter at man hadde blitt bedre kjent med spillet, var variasjonen av mål overraskende stor.

I tillegg var det for første gang i et fotballspill skikkelig vanskelig å forsvare seg. Noen kan argumentere for at det var slik allerede i forgjengeren, men PES5 gjorde det enda vanskeligere ved å gi mer realistiske egenskaper til spillerne, noe som blant annet førte til at Christer Basma ville ha seriøse problemer med Ronaldinho i en løpsduell. Tidligere, som i klassikeren FIFA98, var det nesten kriminelt enkelt å stoppe angripere selv om de var langt raskere enn din respektive forsvarsspiller. I PES5 måtte spillerne lese spillet nøyere for ikke å bli revet i fillebiter av motstanderen.

Spillet var selvsagt ikke uten sine svakheter, som man kan se i videoen under. Men på tross av dette er det få, om noen, spill som i ettertid har fanget sjarmen med ballsporten på samme måte. Og selv om FIFA-serien de siste årene har tatt igjen PES kvalitetsmessig, og ifølge mange gått forbi, er det for meg ingen tvil om at Pro Evolution Soccer 5 fremdeles er det beste fotballspillet jeg har spilt.

Spillet får full pott på nostalgipølsene for meg:

… og det er fremdeles artig å trekke frem, spesielt om man er flere:

PS: Den legendariske Playstation 2-versjonen er bakgrunn for denne vurderingen.

Etter alle dei etter kvart svært mange spela om rørleggaren med bart, men utan rørleggarsprekk, sine eventyr er det kanskje fortsatt Super Mario Bros. 3 som står fram som Mario sitt greatest moment. Iallefall er det det for meg. Og det er ikkje berre fordi at eg knapt har spelt Mariospela til Nintendo 64, Gamecube og Wii, men i hovedsak fordi Super Mario Bros. 3 er awesome.

Det heile går sjølvsagt ut på å redde Prinsessa frå slemmingen Bowser, og i dagens moderne lyd-og-bilde-samfunn kan vi jo illustrere dette med ein filmsnutt:

Alle veit vel kva eit Mario-spel går ut på. Hopp og sprett og tjo og hei, heilt til ein har redda prinsessa. I tillegg til å hoppe kan ein og symje og fly der det måtte være behov for det. Super Mario Bros. 3 blei, som det meste anna som Nintendo har hatt suksess med utvikla av Shigeru Miyamoto, den prisvinnande banjospelaren frå Koyoto.

Ein skal gjennom åtte forskjellige verdener før ein er ferdig, eller ein kan like gjerne finne seg ei tryllefløyte og komme seg fram i verda utan å svette noko for det. Har ein verkeleg dårleg tid så kan ein jo gjere som han her.

Nostalgifaktoren går sjølvsagt gjennom taket her. Eit av tidenes beste spel.

Og det er sjølvsagt like moro i dag som det var den gong.

Sjølv om det strengt talt er The Games: Winter Challenge som er det rette namnet på dette spelet så har eg aldri kalla dette spelet for noko anna enn Winter Games, men rett skal jo være rett. Det finst jo også eit spel som heiter faktisk Winter Games, og vi vil jo unngå å blande dei to saman.

For at dei usikre skal kunn kjenne det at kan vi jo sjå ein video:

Vi skal altså heilt tilbake til 1991. Dei nymotens datamaskinene var begynnt å dukke opp i de tusen hjem, og då måtte ein sjølvsagt ha noko fornuftig å bruke desse til. Eller, det er jo sjølvsagt bullshit. Ein måtte ha noko moro å bruke desse datamaskinene til. Og kva passa vel betre her i vintersportslandet enn å kunne delta i OL utan å forlate godstolen?

Vi har altså med ein vintersportssimulator å gjer. Ymse aktivitetar med ski og skøyter under føtene. Og ymse aktivitetar har sjølvsagt ymse underhaldningsverdi. Langrenn og skøyter var heller stusselege greier, der det berre var om å gjere å trykke fortast mogleg på enter får å få løparen din til å bevege seg. I skiskyting blei dette kombinert med skyting, sjølvsagt, der siktinga blei vanskelegare dess fortare ein gjekk på ski. I skøyteløp var det desutan pokkers vanskelig å klare svingane.

Men det var og mykje moro her. Alpinøvelsane, særleg utfor, var stas. Bob og aking var vanskeleg, men likevel fifft. Men toppen på krumkaka var sjølvsagt skihopp. Når ein først fann ut korleis ein klare å lande ståande så hadde ein timesvis med moro med skihopparar i flotte pastellfargar frå det tidlege nittital framfor seg. Berre eit hopp til, kanskje eg klarer 100 meter neste gong!

Nostalgifaktoren skal ein ikkje undedrive her. I gode gamle dager var dette awesome greier.

Men nostalgi er ikkje nok til å forvare ein like høg score i dagens pølsekurs. Dette er eit gamalt spel, og det merkast godt.

Ah, Transport Tycoon Deluxe! Har snakkar vi verkeleg om ein klassikarane sin klassiker! Dette fantastiske spelet der ein går frå å operere eit par stusseleg bussar, varebilar og damplokomotiv frå ei luguber brakke til å sitte på sjefskontoret i den fancy kontorbygninga til eit altomfattande monster av eit transportselskap som fraktar kva det måtte være kvar det måtte være!

Transport Tycoon Deluxe kom ut i 1995 og var ein forbetra utgåve, ein deluxe-utgåve, av Transport Tycoon. Skilnadane mellom desse to er i hovedsakt eit meir forseggjort system for korleis lyssignala ein kan bygge langs jernbanelinjene fungerar, og at ein kan spele i eit arktisk, tropisk eller leikelandsaktig kart i tillegg til standarkartet.

Mannen bak TTD heiter Chris Sawyer, ein skotte som har pusla med å utvikle dataspel heilt sidan det tidlege åttital. Transport Tycoon Deluxe er nok det av Sawyer sitt arbeid som står sterkast i dag, sjølv om han og er kjendt for å være mannen bak RollerCoaster Tycoon-serien.

Dei fleste veit vel kva TTD går ut på. Mykje av cluet ligg  jo i namnet, her skal ein bli ein Transport Tycoon. Ved hjelp av bussar, bilar, båtar og eit etterkvar riktig så fancy utval av tog skal ein frakte varer og passasjerar rundt omkring. Ein kan velge å være eit transportselskap som rår grunnen aleine, eller ein kan ha med konkurentar med ein ikkje akkurat imponerande grad av kunstig intelligens. Desse er som oftast meir i vegen enn dei er ei utfordring. Når ein startar opp TTD byrjar ein i 1950 med eit utval av køyretøy som fanst på denne tida. Etterkvart som åra går får ein tilgang til stadig nye og meir fancy transportmidlar. TTD “sluttar” i 2050, men ein kan likvel forstette spelt, men ein vil då ikkje lenger få tilgang til ny teknologi.

Ønsker ein å spele TTD i dag kan ein støte på problem, då spelet slett ikkje smarbeidar så godt med nymotens opperativsystem. Løysinga heiter OpenTTD, ein open source-versjon av TTD som ikkje berre lar deg spele TTD når du måtte ønske, men også legg til rette for multiplayerspeling . Og det er vilt fifft, det!

Ein kan ikkje skrive noko om TTD utan å nevne den fantastiske musikken. Dette er noko av det som verkeleg set stemninga i spelet. Folk som vel å kutte ut det originale lydsporet og heller høyre på kontemporær populærmusikk går rett og slett glipp av den awesome opplevelsen det er å høyre klassikarar som Hold That Train!, Easy Driver, City Groove og ikkje minst Aliens Ate My Railway. Skulle ein være interessert i å høyre eller få tak i desse tidlause kompsisjonane så er dei å finne på internettet, på sida transporttycoon.net, ei side som for øvrig byr på svar på det meste ein måtte lure på vedrørande TTD.

Nostalgifaktoren er sjølvsagt skyhøg for slik ei gullgruve av eit dataspel. Her lyt ein rett og slett fram med toppkarakteren.

Og i dagens pølsekurs? Vel, TTD er minst like fifft i dag som det var den gongen det var nytt.

I desse dagar er det sikkert mange som stadig tek seg sjølv i å bruke litt meir tid enn det dei eigentleg hadde tenkt på sitt splitter nye eksemplar av Football Manager 2010. Eit vilt fancy-shmancy managerspel med alle slags funksjonar ein måtte ønske seg. FM 2010 er som dei fleste veit siste tilskot til Football Manager-serien, ein serie som starta med det som då heitte Championship Manager  i 1992.

Det andre spelet i Championship Manager-serien, som heitte Championship Manager 93/94 kom ut året etter det første spelet i serien, og det er nettopp dette spelet frå 93/94-sesongen som dannar utgangspunkt for Championship Manager Norge. For CM Norge er ein på alle måtar direkte kopi av den engelske 93/94-utgåven.

Det som var spesielt med CM Norge då det kom på markedet i 1995 var at ved oversettinga av spelet hadde nøgd seg med å oversette språket i spelet til norsk, og å erstatte dei engelske laga med noske lag. Sjølve ligasystemet var det ikkje gjort noko med. Derfor hadde norsk fotball i VM Norge sin verden eit ligasystem som var heilt likt det engelske, med 20 lag i toppdivisjonen, og 24 lag i henholdsvis 1., 2., og 3. divisjon, der opprykk blei avgjort med same play-off-systemet som ein har i England.

Så ein kan ikkje akkurat kalle dette ei realistisk framstilling av fotballen i Norge i 1995, men det var då moro likevel. CM Norge gav i det heile ikkje ei realistisk framstilling av forballen i heile tatt, slik vi kjenner den i dag. Til dømes kom spslet før Bosman-dommen, slik at om ein spelar si kontrakt gjekk ut, og ein ikkje kom til einighet om ei ny kontrakt så blei spelaren rett og slett værande i klubben. Ein fin måte å spare lønnsutgifter på, om ikkje anna.

Om ein av dine betre spelara nærma seg slutten på kontrakta kunne og det skje at han rett og slett bestemte seg for å bli proff i utlandet. Då dro spelaren avgarde etter sesongslutt utan at ein som manger hadde noko sosm helst ein skulle ha sagt. Ein anna ting å bite seg merke i var at keeperane i spelet ikkje hadde noko som helst slags form for stats utanom leiareigenskapar, noko som førte til at ein aldri veit om keeperen ein plasserar i målet er noko god.

CM Norge var og utsyrt med ein fancy kopibeskyttar, der ein måtte taste inn eit resultat frå eit tilfeldig side i splest sin manual for å i heile tatt komm i gong med spelet. Om ein ikkje hadde denne manualen tilgjengeleg var det ikkje anna råd enn å til dømes taste inn 1-1 heilt til ein faktisk traff med dette resultatet.

Nostaligifaktoren knytta til CM Norge er jo sjølvsagt til stades, men ikkje i påtrengande grad. Sjølv om ein for all del hadde det mykje moro med CM Norge, så er det i ettertid først og fremst dei meir komiske sidene med dette spelet ein huskar.

Så kva resultat gjev dette i dagens pølsekurs? Er det noko moro å hente fram CM Norge i dag?
Nei, det har heller lite for seg. Først og fremst fordi på dagens PC’ar så går dette spelet så fort at det rett og slett er vanskeleg, svært vanskeleg, å kontrollere det. Spelet er dessutan så sjølvrepeterande at det ikkje har noko særlig til underhaldningsverdi no til dags.

The Settlers II er mest sansynleg eit av dei spela eg har brukt mest tid på oppgjennom åra. Men trass i dei utallege timane framfor skjermen har eg aldri runda det. Settlers II er nemleg noko som tek tid, lang tid.

The Settlers II kom ut i 1996, og det var det tyske selskapet Blue Byte Software som stod bak. Settlers II kom og i ein opppussa utgåve i 2006, The Settlers II 10th year Anniversary, og det har og komme ein versjon til Nintendo DS.

Settlers II er sjølvsagt ein oppfølgar av det første Settlers-spelet, eit spel ein kan lese meir om her, ein svært utfyllande artikkel hos gamer.no. Men la oss holde oss til toaren. Det det heile går i er at eit skip med romere strandar på ei øde øy. Frå det forliste skipet dei kom reddar dei unna ei viss beholdning av materialer og verktøy, så for å overleve, og til sjuande og sist finne veien tilbake til Roma så er det berre å sette i gang med å utnytte dei ressursane ein har tilgjengeleg. For det er det det i det store og heile det handlar om, å gjere det beste ut av ressursane dine.

Tenk deg at du har oppdaga at det bur held til eit framand folk i nærheten av ditt eige. I dataspela sin verden, akkurat som i det verkelege liv, reagere ein med skepsis. Fysjameg, tenker ein. Framandfolk som er ute etter å ta oss. Det er berre å sette i gang med å beskytte seg mot desse potensielle fiendane. Men der det i mange spel i same kategori held å grave gull og dyrke mat for å skape ein sosldat er det i Settlers II sin verden ein langt meir krevande operasjon.

Skal ein ha ein soldat lyt ein først hogge stein og ved slik at ein har bygningsmaterialar. Tømmeret ein hugge må sjølvsagt innom eit sagbruk først, slik at ein kan lage plank av det. Deretter må all materialen fraktast til staden ein vil bygge befestninga si, enten det er ei lita hytte eller ei svær festning, slik at soldatane her ein stad å halde til. Når bygninga er ferdig er det berre for soldatane å rykke inn. Men soldatar kjem ikkje av seg sjølv.

Skal ein ha soldatar lyt ein ha våpen. Så då må ein bygge gruver for å utvinne jern og kol, ein må bygge ein industri som kan smelte metallet og ein våpensmed som kan gjera metallet om til våpen. For å holde liv i gruvene treng gruvearbeidarene mat, så då må ein bygge opp gårdar som dyrkar korn, korn som kan malast til mjøl å lage brød av eller som kan brukast til for for grisane som kan takast til slaktaren. Og opp i det heile må ein sørge for at nok av metallet ein utvinn blir brukt til å produsere reiskapar til alle bøndene, metallarbeidarane, tømmerhoggerane, slaktarane, grisrøktarane og gruvearbeidarane ein har i sving slik at desse kan gjere jobben sin. Ein må dessutan huske på å brygge øl til soldatane sine slik at dei får nok mot i brøstet til å gå i krigen.

Og skal ein trene soldatane til å bli betre, så treng ein penger. Penger får ein ved å grave gull og smelte gullet om til myntar, ein prosess som i seg sjøl krev ressursar. Og for å frakte alle desse tinga ein treng frå A til B så er ein avhengig av eit nettverk av bærara som bær tinga frå eit flagg til det neste, der ein ny tar over, og slik held det fram til objektet har nådd sitt mål.

Dette kan sjølvsagt virke som ein svært omstendeleg prosess, noko det også er, utan at det betyr at det er kjedeleg. For det er det siste det er. Å bygge opp fungerande forsyningslinjer og eit fungerande samfunn er rett og slett vilt fifff.

Nostaligfaktoren er sjølvsagt til stades. Å sette seg ned med Settlers II really takes you back, som dei seier i utlandet. Så ein lys sjølvsagt være raus med nostalgipølsene i dette tilfellet.

Men held det mål i dag? Reint teknisk så har sjølvsagt utviklinga vår stor sidan Settlers II kom ut i 1996, så ein må jo innrømme at Settlers II slett ikkje ser så bra ut i dag som det gjorde den gong det var nytt. Men det er streng talt ikkje så viktig. For Settlers II er fortsatt moro, like moro som det var i gode, gamle dager. Set ein seg først ned og starter på utfordringa med å få våre tapre små romerske venner tilbake dit dei kom frå så går timane fort. Det er difor heilt på sin plass å hente fram heile fem pølser, også i dagens pølsekurs.

Skulle du få lyst til å prøve deg på Settlers II så er det slett ikkje så vanskeleg å finne tak i det med litt kreativ bruk av denne nettstaden.

Det legendariske firmaet Microprose er kjent for å ha pressa ut et stort antall kultspill. Bill Stealy og strategiguddommen Sid Meier stod bak tidløse klassikere som Pirates!, Civilization, Railroad Tycoon, og sist, men ikke minst, den to geniale Master Of Orion-spillene. Og det er det andre spillet i serien som denne gangen får vår oppmerksomhet i vår retrospalte Klassikeren.

Taktikk i rommet
Master of Orion II: The Battle at Antares minner på mange måter om sin langt mer kjente halvbror Civilization. Konseptet er å utvide din rase i et rom av selvvalgt størrelse, enten ved hjelp av diplomati, spionering, krig eller litt av alt på en gang. Med 13 ulike raser, med vidt ulike egenskaper, samt muligheten til å lage sin egen, var valgfriheten sjokkerende og på linje med ingenting annet som spillerne hadde sett før.

Evt. seier kan nås enten gjennom krig eller diplomati og rasen man velger har stor innvirkning for hvilke av målene som er realistiske å nå. Med brutale Sakkra er diplomati nesten umulig, og i hvert fall ikke lønnssomt, mens for forskerfolket Psilon derimot, er en fredlig løsning det mest realistiske. Produksjon, forskning og ekspansjon fungerer dessuten som hånd i hanske sammen, og en føler sjelden at en mister oversikten over hva som skjer.

Prisbelønt moro
Spillet stiller seg også inn i linjen av kritikerroste Microprose-spill og ga spesielt gode skussmål for at spillet fungerte godt sammen på tross av bredden i gameplayet. En svakhet med spillet i dag er likevel at det kan bli i overkant enkelt, selv på vanskeligste vanskelighetsgrad, for spillere som har kommet inn i det. Men med unntak av dette er det framdeles flott rommoro, med herlig retrografikk og gode multiplayer-muligheter.

Nostalgipølser:

Dagens pølsekurs:

Click here to view the embedded video.

PS: Spillet er nok vanskelig å oppdrive i butikk nå til dags, men det finnes både for PC og Mac på nettet. Et kjapt søk på Google og eventuelt mindre lovlige søkemotorer (noe Den Ukentlige selvsagt ikke støtter) burde gi gode muligheter for at dere kan teste ut denne perlen!

Gamle spill er i vinden som aldri før. Stadig flere leter i fortidens spillskattekamre i frustrasjon over mangelen på innovativitet i dagens spillmarked, enten det er hos grafikkbeist som Killzone 2 eller hos EA Sports evigvarende minioppussing av sine sportsfranchiser. Men det er ikke alltid lett å finne frem i det havet av geniale titler som finnes i fordums tid. Derfor tar vi i Den Ukentlige-redaksjonen på oss dette ansvaret og begir oss inn på oppgaven med stor iver og glede.

I artikkelserien “Klassikeren” vil vi ta for oss de spillene vi husker som klassikere fra tiden som har vært. Uten utgangspunkt i eventuelle epoker, plattformer eller sjangre tar vi fatt på de spillene vi mener fortjener enda litt mer oppmerksomhet. Mens noen av dem vil være kjente og kjære for de mange, som Mario-spillene, Sonic-serien og bilvolden i Death Rally, vil andre være forholdsvis ukjente for den gemene hop.

Våre faste pølsekast er selvsagt også med. I denne artikkelen vil vi til og med rutte med to av dem, dvs. hele tolv mulige pølser! “Nostalgipølsene” vil vurdere hvor bra spillet var den gangen vi koste oss med det for første gang, mens “dagens pølsekurs” tar for seg hvor godt tittelen holder seg i dag. Kommentarfeltet åpner også for deres vurderinger. Enten dere er enige eller uenige er vi åpen for tilbakemeldinger, minner eller forslag til andre titler som må med.

Da gjenstår det bare å si det som en klisjé; reisen til fortiden begynner nå!