Makedonia: Gojko Taneski, Billy Zver og Pejcin – Jas ja imam silata

Bjørnar: Uff. Balkanboogie utan kuk. Å sende sånne songar til Eurovision er litt som å tørke seg bak med sandpapir. Ein burde aller helst latt være.

Snorre: Jaja mensan! Her har virkelig alt gått galt! Gjoko og hans skeive fetter leverer en intetsigende zviske om kjærlighet, helt til Billy bryter inn med knallhard makedonsk rap. Musikalsk armageddon! Selvskading er kulere enn dette!

Thomas: Herre fred. Plagiat e kjipt nok, men å plagiere Linkin Park (av -alle- folk) må nesten være det teitaste man kan gjøre, ved siden av å myrde spedbarn med øks. Vår «venn» Gjoko gjør sitt ytterste for å framstå som hipp og kul, sine 74 år til tross, mens hans rappe-kollega på scena Billy Zver (lol) befesta sin status som konkurransens aller største nullpunkt. Kirsebæret på toppen av den prinsipielt jævlige kaka e at girarshreddinga på mellomspillet e playback, nokke som bare kan bety at han som faktisk spilla gitar på scena e like musikalsk begava som en peppermyntekondom. What the fuck Makedonia?

Kviterussland: 3+2 – Butterflies

Bjørnar: Ja, dette var ein positiv overraskelse frå store ledar Lukashenko sine syngande undersåttar. Det skal sjølvsagt mykje til for å toppe fjorårets episke Eyes that never lies med sjølvaste Petr Elfimov, men dette er ein småsjarmerande song frå kviterusserane.

Snorre: “We are so fragile just like melting snow”. Fem ulike sangere og en pianizt står for hviterussernes bidrag i år. Det er nok meningen at modulationen på slutten skal svøpe ivrige MGP-homser inn i paradis, men den gang ei. “Butterflies” blir aldri noe mer enn en middelmådig og flau pastisj over landets kulturelle lavmål. Men det kunne faktisk vært langt verre.

Thomas: Ta vårt eget bidrag, del Didrik Zolli i fem, og vips, så får du nokke som e 97% likt det vi her heime håpa skal gå heilt til topps (bare kviterussisk). Litt kjedeligere melodi enn vår uten en svulstig avslutning, men om Norge komme til å klatre rundt på toppen e den her nesten nødt til å følge hakk i hel då den i bunn og grunn e kliss lik.

Island: Hera Björk – Je ne sais quoi

Bjørnar: Ach, ja! Ich LIEBE dette! Dette er jo Eurodance! Eurodance av den gode gamle skulen! Denne korte keyboardtrallen like før refrenget kunne jo vore tatt rett ut frå E-Type sin klassiske Angels Crying. Det einaste som trekk ned er det smått patetiske sceneshowet. Dei står heilt i ro og er kledd som eit begravelsesfølge.

Snorre: Island har jo hatt en vane for å ha brukbare og trygge bidrag de siste årene, men i år har vulkannasjonen våget seg ut på ny lava. “Je ne sais quoi” (oi, fransk er kult!) er tittelen på denne ABBA-aktige klubblåta og sangerinne/vulkankvinne Hera Björk synger bra. Låta er desverre like underholdende som Norske Talenter.

Thomas: Sjøl om E-Type gikk av moten for den oppegåande delen av verden en eller anna gang på det skeive nittitallet e det jo viden kjent at østblokkene fremdeles elska eurodance, såvel som turkise jeans og frisørprinsippene fra 1917. Dermed tror eg trygt vi kan spå den her som en mulig vinnerkandidat. Og det e litt trist egentlig. Hera Björk e for all del flink å synge, men når sangen e daff (all eurodance e forsåvidt det), sceneshowet e fraværande og det einaste visuelle med heile framføringa e ei røykmaskin som nærmast lura oss til å tro at den karatefeite ryggtavla hennes står i full fyr, så blir det ikkje fryktelig masse å skrive heim om.

Litauen: InCulto – Eastern European Funk

Bjørnar: Litauen har faktisk ein tradisjon med å sende litt merkelege bidrag til den internasjonale finalen, men der We Are The Winners frå 2006 rett og slett var awesome er dette berre tragisk. Totalt ufunky.

Snorre: Holy shit! Litauen slår til med et av de snålere Eurovision-bidragene i historien, og det er litt av en bragd! Låta er rimelig jævlig, men det kan faktisk være at dette på et nivå er genialt. Er dette i tillegg første gang vi får se mannlig stripping i Eurovision? Eastern European Funk er forvirrende greier, men det skiller seg i hvert fall ut, og det er positivt.

Thomas: Koreografi på Blümchen-nivå, Duckhuntfløyter, glittertruser og verdens mest random sang i harmonisk firspann erlik pølseparty. Det e sånn et transeksuelt nachspill ser ut (mest sannsynlig).

Armenia: Eva Rivas – Apricot Stone

Bjørnar: Dette skal vistnok vere ein av storfavorittane i år, men for min del kan Eva Rivas få ha aprikossteinen sin i fred. Kjedleg melodi og gnålete sangstemme.

Snorre: Eva Rives slår til med en skikkelig etnisk godlåt med den småsnåle tittelen Apricot Stone. Her har vi etnisk gitar, etnisk engelsk og en etnisk kappekledd fyr med etnisk fløyte. Resultatet er helt midt på treet i MGP-sammenheng.

Thomas: Halvveis i sangen hoppa eg over på wikipedia for å lese om parringsritualene til dvergantilopen. Ikkje nødvendigvis fordi dvergantilopen og deires preferansa når det kommer til dampande elskov e nevneverdig facinerande, men heller fordi Eva Rivas og Armenia sitt bidrag e et jamrande stort gjesp. TV-kavalkade med Herodes Falsks beste hadde vært festligere (og Herodes Falsk e jævlig i undertegnas øyne). Likhetstrekk mellom Eva og Angelina Jolie fortjena ei lita bonuspølse, men det e bare fordi eg ikkje har masturbert på ukesvis. Snork x5.

Israel: Harel Skaat – Milim

Bjørnar: Hebraisk er eit utakknemleg språk å synge på, så Harel skal absolutt har kredz for å synge på morsmålet. Og Israel sin ballade er slett ikkje blandt dei værste i denne konkuransen.

Snorre: Israel slo til med et av tidenes mest begredelige bidrag i fjor og det skal ikke mye til for at Harel Skaat skal toppe det i år. Harel er en glatt femiklatt med grei stemme og med en av de mer brukbare balladene i bakhånd klarer han nok å kapre noen stemmer ute i Europa. Power rock-avslutningen setter også litt fart i låta, men Harel og co kan godt måtte finne seg i å komme til kort i forhold til feks Portugal og Norge (om Israel i det hele tatt når finalerunden).

Thomas: Det må være bittert å være Yossi Benayoun om dagen. Ikkje får han spille Champions League neste år, ikkje e han spesielt flink i fotball og no e han heller ikkje lenger Israels kjekkaste mannebein. Men akkurat som Yossi Benayoun e en middelmådig fotballspiller e Harel Skaat (kjekkas til tross) en middelmådig artist. Ikkje dårlig, men ikkje eksepsjonell heller. Alle som kan skryte på seg sangstemme kan synge et makkverk om kvinner som forlot oss for nokke penere, nokke rikere, eller nokke med vesentlig større penis. Det her e skikkelig midt på treet, og pølsekastet blir deretter.

Danmark: Chanée og N’evergreen – In a Moment like This

Bjørnar: Danmark ein dårleg start grunna eit artistsnamn (N’evergreen) som ein skulle tru var for jævlig til å bli brukt i år 2010, i alle fall frå eit av dei siviliserte, vestlege landa i eurovisjonen. Men pytt sånn, kva kan vi vel vente får være pølse & porno-naboar i sør? Sjølve songen dei kjem med er eit typisk kjedeleg oppkok utan sjarm, og det einaste minneverdige er den i overkant tydlege tjuvlåninga frå ein anna song.

Snorre: Police i Eurovision? Chanée og Tomas N’evergreen (fryktelig navn) står for årets klareste plagiatkandidat og en skal ikke se bort i fra at denne kan få problemer om den blir populær. Duetter har visst seg i blant å være populære hos Eurovision-fansen og i visse ukultiverte deler av Europa kan det godt hende at Chanée og Tomas kan tjene på at befolkningen sannsynligvis aldri har hørt Every Breathe You Take. Låta eller? Midt på treet.

Thomas: Det einaste som e verdt å nevne ved Danmarks heller anonyme bidrag e uberplagiatet av Every breath you take. Sceneshow eller eksentrisk horekostyme e ikkje å finne, som i ballada flest. Versene e melodisk havregrøt, mens refrenget naturlig nok e svulstig som få (det e jo tross alt påkrevd). Anonymt og døll.

Svetis: Lovebugs – The Heighes Heights

Snorre: Ostelandet Sveits slår i år til med en relativ anonym synthpoplåt med klisjeaktig tekst. De har tydligvis ikke skjønt greia me Eurovision. For  å sanke poeng må man skille seg ut, enten ved å være bra eller helt for jævlig. Dette er bare middels muggen k*ukost.

Thomas: Lovebugs er, i motsetning til dei fleste andre i den her konkurransen, et band. Trommer, bass, gitar og vokal er alle rilstedeværandes, og sjøl om det jo burde gi grunnlag for en standar som i det minste overgår fjøstechno og skjærnade tsjekkisk freestyle, så skal vi jo huske på at det fremdels bare er snakk om Eurovision. For Lovebugs er, band til tross, relativr gjespverdig. Voklaisten ser ut til åvære det tilbakeståande elskovsbarnet til Skeet Ulrich og han eldste brorem i 7th Heaven, og hans prektige stemmebånd virka å sidestille det anonyme ferdighetsnivået til hans to Hollywoodfedre. Låta i seg sjøl er heilt grei, men mangla både høydepunkt, dybepunkt og strålepunkt. Ingenting ved The Highest Heights sitter igjen på hjernebarken etter 3 og et halvt minutt, med unntak av pianotrallen i bakgrunnen. Og då den virka å være knabba fra Ayo Technolgy med 50 Cent er det vel ikkje så forferdelig masse å rope hurra for er det vel? Uansett, heilt greit bidrag.

Bjørnar: Lovebugs, for eit fryktelig tåpelig navn for eit rockeband, serverer ein heilt grei radiovenleg låt, som slett ikkje gjør vondt i øyrene. Det er nok ikkje ein vinnarsang vi høyrer her, men dei skal då iallefall få pluss i boka for å stille med ein vokalist med bart.

Tyrkia: Hadise – Dum Tek Tek

Snorre: Det første bidraget det lukter topp3 av hittil. Dum Tek Tek er en typisk balkanpop-inspirert danselåt. Dama er halvfin og danserne kjører mystisk.looken. Her har vi kanskje den største konkurenten til vårt bidrag, men egentlig er denne snagen rimelig kjip.

Thomas: Jadu, favorittstempelet kvila visst på Tyrkia og Hadise i år, nokke ho gjerne kan takke korte toppa og magedansmoves for. Hadise er nemlig relaivt strøken (i det minste i low quality på youtube), og hennes forførende blikk og stramme bekledning vil uten tvil sette sinner (og underliv) i kok rundt på kontinentet. Sangen er ei enkel poplåt med diverse hint av tyrkisk tilstedeværelse, og som vi alle veit, så er det jo hintene til tradisjonsmusikk  som virkelig sette stemmetommelen i gir. Låta har en viss spenst, og melodien med opphav i det sære fløytespillet går ikkje i glømmeboka med det første. Eg ser kanskje ikkje kordan ho her skal gruse alt og alle, men sjansane for at veldreide damer får poeng fra Øst-Europa er ikkje nødvendigvis små.

Bjørnar: Tyrkia levere som alltid. Trommer, fløyter, magedans og full pakke. Det heile blir servert til oss av søtsaka Hadise, noko som sjølvsagt bidrar til å trekke det heile ytterlegare opp. Det er ikkje utan grunn at Tyrkia blir rekna som ein av dei store favorittane i år, og det ville nok ikkje overraske mange om neste års Eurovision finn stad i Istanbul.

Israel: Noa og Mira Awad – There Must Be Another Way (Einaiych)

Snorre: Det er usikkert om det her er et forslag til ny tilnærmingspolitikk i midtøsten eller om det bare er jævlig. Vent. Det er vel egentlig ikke så usikkert likevel. Damene fra Israel får kanskje klapping fra 5 kvinner i det israelske tv-studioet, men dette holder ingen andre plasser. Plumbo!

Thomas: Bidraget til Israel er intet anna enn random. Noa og Mira Awad synger i hovedsak på morsmålet sitt nokke som jo alltid er et pluss, mens refrenget for ordens skyld er på engelsk. Sangen går for seg i rolig svalt tempo, men då eg ikkje forstår bæret av værset må nesten høydepunktet bli refrenget. Og det er bare bajs. Då dei dela etternavn gikk eg først ut ifra at dei var søstre, men etter kvert som sangen går sin vante gang blir det meir og meir usannsynlig. Dei ligna overhodet ikkje på kverandre. Ei er både søt og sjarmerande, til tross for sirkusteltet ho har kledd på seg, men den andre virka å ha meir arabiske aner enn førstnevnte såvel som et overbitt på størrelse med Gibraltarstredet. Egentlig er det her totalt uviktig informasjon, men NOKKE må eg gjo gi dokke. Bidraget i seg sjøl oppfordra jo såvidt ti ei einaste setning med konstruktiv kritikk. Vokalmessig heilt greit, til tross for at sangen er tørr som en ørken.

Bjørnar: Av og til virker det som om Israel går inn for å bli mislikt av alle andre land i heile verden. Akkurat no kan eg faktisk forstå sosialistane som ivrer for kulturell boykott av Israel, ikkje fordi eg er ein steinkastande palestinaaktivist, men fordi denne sangen skulle vi gjeren vore foruten. Som alltid syng Israel om fred og frihet og happy days, i år til og med med to damer, henholdsvis jødisk og arabisk, men så lenge sangen høyres ut som den blir framført av eit bulgarsk danseorkester, så er det mest stygge bilder Israel klarer i mane fram i meg.

Bulgaria: Krassimir Avramov – Illusion

Snorre: Bulgaria presenterer åres store klimaks på verdensbasis – det episke verket “Illusion”. Etnisk inspirert hestetechno med en salig blanding av stylter og rustningskledde solariumsmenn med falsett. Dette må være noe av det rareste som har sluppet ut av landet siden 2 meter lange Dimatar Berbatov div’a seg til straffe for landet på stillinga 0-5 mot Malta. 1 lettere skada pølse.

Thomas: Jaja. Eurodance med Enyatendensa bruka altså Krassimir Avramov til å videreføre sine episke beretninga om det harde bulgaraske ridderlivet. Den jamrande vokalen tilsier på ingen måte at han her myrda dverga og kosa med d-cups til vanlig, sjøl om det er faktum i musikkvideoen. Swingkursm med Josef Mengele frista meir enn å høre Illusion en andre gang.

Bjørnar: Då Ringenes Herre-filmane herja som værst for nokre år sia så var det vel ikkje fritt for at enkelte av oss kunne dagdrømme litt om å være ein tøff riddar på  ein staselig hest. Det gjorde iallefall Krassimir Avramov. Forskjellen mellom Krassimir og oss andre er at der vi helst ville være ein übertøff mannemann av ein orkeslaktande ridder, med flagrande hår og staselig skjegg, så ville Krassimir være ein skamklipt tulling som står for seg sjøl i eit hjørne og hyler som ei lita jente. I årets Eurovision har han fått leve ut drømmen sin gjennom musikken. Det seie seg sjøl at med eit slikt utgangspunkt kan det ikkje gå bra. Denne sangen er oppsiktsvekkande dårleg, sjøl i MGP-samanheng.

Island: Johanna Gudrun Jonsdottir – Is It True?

Snorre: Johannea ser kanskje ut som om hun er med i Home and Away, men ellers er det fint lite å skryte av på Islands kjedlige bidrag. En god vokalist, litt stykere og en brukbar melodi < Pupper og beats. Island ender opp med tre pølser.

Thomas: La gå, Island slår til med en powerballade, nokke eg har dømt nord og ned tidligere, men det her var faktisk mektig imponerande. Ikkje bare er Johanna Jonsdottir flott å se på, ho synger herlig bra i tilegg. Sangen er, tross tempoet, fengande stort sett heile veien og eg både tror og håpa at den her biter fra seg på koninetet. Great stuff (døm meg). 5 freidige pølser.

Bjørnar: Island, ja. Våre finanskriseråka venner i vest er slett ikkje å sjå vekk frå i Moskva. For sagaøya stiller faktisk med ein særs likandes sang. Det er jo alltid vanskeleg å spå på forhånd om det er eit balladeår eller ikkje i Eurovision, men om det er det, så kan island i tilfelle nå hur längt som helst. Island har jo og fordelen av å komme rett etter makkverket frå Bulgaria, så når Joahnna syng sangen sin kan ho nok få fleire potensielle stemmegivarar til å taste inn ei stemme. Ein positiv overraskelse frå Island.

Makedonia: Next Time – Nesto sto kje ostane

Snorre: Makedonias frykltelige bidrag legger et nytt fundament for ordet fryktelig. Bandet ser teite ut i sin jakt på Bon Jovi/Guns’n Roses-looken, og høres faktisk enda verre ut. Svakt. Og så Makedonia da, et land vi forventer oss så mye av.

Thomas: Minna meg på mange måter om en blanding av introen til Baywatch og introen til Chicago Hope. Lystige og glade madoniera som hoppa rundt og skriker av full hals på uforståeelig språk. Det her vil nok funke som themesangen til mang en konebanker på Balkan, men resten av Europa er nok ikkje moden for poprock på makedonsk. Pluss for bruken av faktiske instrument og hobbitsveisen til vokalisten.

Bjørnar: Makedonia satser i år på harryrock, dokostfrisyrer og pyroeffekter. Noko som sjølvsakt er ein killer kombo. Makedonia synger i tillegg på morsmålet, eller noko som liknar, slik at ein heller ikkje kan sette fingeren på eventuelle svake partier i teksten, enten den no handler om ost eller ikkje. Men uansett, eg liker dette.

Romania: Elena Gheorghe – The Balkan Girls

Snorre: Balkan girls like to party, like to party! Ja, det får en si. For Elena og jentene hennes er flotte å se på og det obligatoriske kjoleskiftet funker selvsagt alltid bra. Sangen er derimot jalla-deluxe og dette imponerer bare den nedre delen av kroppen. Derfor: 2 harde hetrofile pølser.

Thomas: Eg trekke herved alt eg sa om Tyrkia sine tendenser ti å spille på sex då Romania er i en klasse for seg sjøl på dette området. Elena går sjøl relativt lettkled på scena mens ho vrinska strofa om kjærlighet og fyll på relativt gebrokken engelsk, som tradisjonen tro, er satt til en statisk dancebeat. Alt ligger dermed til rette for ENDA et bidrag som enda opp midt på treet. Ikkje bra, ikkje dårlig. Heilt jeævlig random. Dette hadde vore faktum hadde ikkje Romania hatt et aldri så lite ess i ermet. Stageshow. Lettkledd stageshow. Veldreide damer som bedriver yoga faktisk. Kickass.

Bjørnar: Elena frå Romania syng ein sang som ikkje virker å ha anna budskap enn at jenter frå balkan er løsaktige tøser, og det er jo forsåvidt ikkje noko som eg føler for å protestere mot akkurat no. For det kan ikkje være tvil om at Romania satser på at pupper og lår skal bringe dei til toppen i år. Akkurat den delen av framføringa står lett til seks pølser, men ein må jo være så kjip å ta sjølve sangen med i betraktninga og. Men av ein eller annan grunn så fenger denne sangen meg. Refrenget setter seg fast i hovudet, og då har sangen opnnådd det den prøver på. Fem pølser til Elena og veninnene hennas frå Romania.

En skulle jo tro at en eller annen på den ene eller andre siden forstod at galskapen eksisterer i begge leirer. Det er faktisk et poeng fra Manfred Gerstenfeld at Norge var det enste landet hvor en statsråd var med i anti-Israel demonstrasjoner og fulgte demonstrasjonstogene til Palestina heiagjengene som etter hvert i sinne gikk amok i hovedstaden. På den andre siden sto FRP stødig på Israel sin side, for i deres øyner var det sikkert snikislamisering Israel kriget mot. Dessverre er det ikke så enkelt for sosialdemokratiske bloggere som først kommenterer FRP sitt forkastlige forsøk på å spille på fremmedfrykt og rasisme og resultatet av dette, for å så i neste vending kaste stein i glasshuset de nettopp har bygget ved å si at det finnes ikke et snev av antisemittisme i Norge men bare folk som er i mot krig. Om det fantes folk som bare var i mot krig, så hadde jeg faktisk ventet å se disse gå i demonstrasjonstog i mot andre kriger enn de Israel og USA er med i, men det er vel kanskje viktig hvem som er med i krigen også.

Nå håper jeg jo at flere er i stand til å se at norsk politisk debatt virkelig har både antisemittistiske undertoner og rasistiske undertoner. Vi begynner med andre ord å bli et foregangsland på begge områder. For å være helt ærlig hadde jeg faktisk ikke trodd at det skulle bli Norge som skulle bli stedet hvor fremmedfrykt og hat mot enkeltgrupperinger som jøder eller muslimer skulle bli en stor del av politikken til enkelte partier og personer. En får jo seg nesten lyst å stille seg spørsmålet om hvem som er den neste gruppen som kommer til å få gjennomgå?

En ting er i alle fall sikkert, så lenge begge sider kun ser flisen i den andres øyner, men ikke bjelken i sine egne og fortsetter å kaste stein i glasshus kommer vi til å fortsette å være et foregangsland på rasisme og antisemittisme.

Norge er et av de få, om ikke det eneste, landene som har sendt penger til Hamas. Vi har også brukt mye penger på å gjøre hverdagen lettere for palestinerne. At vi bruker penger på å gjøre hverdagen enklere for det palestinske folk syntes jeg er en nobel sak å bruke penger på. Disse menneskene lider og mangler så mye at vi burde kunne unne dem noe av vår overflod. Det er kanskje litt rart at vi gir så mye penger til akkurat Palestina og ikke alle de andre stedene i verden hvor folk lider, men vi kan jo ikke redde alle bare fordi vi har mye penger pr. innbygger her i Norge. En annen ting som jeg har stilt spørsmål ved tidligere er om ikke Hamas burde ta på seg sin del av ansvaret for å bygge infrastruktur da de tydeligvis har penger til våpen.

Det er nettopp disse våpnene som kan bli et ubehaglig spørsmål om Norge presser for hardt på ved å kreve erstatning fordi at infrastruktur og prosjekter vi har vært med på å finansiere på Gaza blir rammet av Israel sin bomber. For Israel er bombene og rakettene på jakt etter Hamas. Israelerne ser dette som en forsvarskrig, som et forsøk på å slå ut en fiende som har terrorisert dem og myrdet deres borgere.

At Norge som anerkjenner Hamas, en organisasjon som står på terrorlisten til USA og EU da ber om erstatning kan få Israel til å begynne å tenke. Norge er et av de få landene som gir penger til Hamas. Pengene Hamas får av Norge kan ha blitt brukt til mindre edle hensikter enn vi trodde de skulle brukes til. Hva skjer om Israel finner bevis for at norske bistandspenger har funnet veien til innkjøpskontoen for raketter som skytes på Israel?

Jeg håper utenriksministeren har stålkontroll på pengene vi har sendt nedover til Gaza de siste årene. Det ville ikke være moro for oss om Israel finner ut at vi har finansiert det som de ser på som terror mot dem. Kanskje Israel vil gi Norge en regning på alle de menneskeliv og byggverk som har blitt rammet av Hamas sine raketter, eller kanskje vil de bare se på oss som en fiende og begynne å behandle oss deretter.

Samtidig får vi også håpe at Hamas ikke finner ”Proudly made in Norway” på noen av kulene, rakettene eller bombene de og alle de sivile i Gaza blir rammet av, da vil kanskje de se på oss som en fiende og behandle oss deretter. Og erstatning for infrastruktur ødelagt av ammunisjon vi selv har laget tror jeg vi også kan se langt etter.

Fredrikk Mellem skriver helt korrekt at den idiotiske oppførselen til disse som gikk amok i gatene i går antagelig kommer til å sørge for at FRP desverre går fremover på målingene i stedet for å synke slik de har gjort i det siste. Det er ikke minst synd siden det er antagelig det stikk motsatte av hva de som var ute og lagde bråk i går egentlig ønsker. Like dumt er det at folk som Mellem og Siv Jensen ikke er i stand til å se at når de velger side i denne konflikten så gir de grobunn for slike ting som skjedde i går. Andre fra ungdomspartiene til AP, KRF og FRP har også valgt å ta sin rettmessige plass i heiagjengene til sidene i konflikten.

Når en tror at en side er den riktige siden så vil det nødvendigvis bli slik at sidene blir mer og mer ekstreme når de må holde med i tykt og tynt den krigførende parten de har valgt å bli supporter for. Den totale mangelen på respekt de to sidene viser for hverandre gjør til at ekstremisme blir unnskyldt med engasjement. I går gikk det for langt for den ene siden. Det gikk faktisk så langt at selv enkelte i heiagjengen som aksjonistene i går kom ut i fra forstår at dette nå har hatt motsatt effekt. Dessverre virker det ikke som at heiagjengene, full av folk som har tatt side i konflikten, har forstått dette. Mellem skjønner først nå at hans heiagjeng for palestinerne knyttes til de som kaster molotovcocktails og gjør hærverk i går og dermed hjelper hans politiske motstander FRP, akkurat som Jensens medlemskap i supportergruppa for Israel gir FRP velgerflukt.

En får bare håpe at folk etter hvert prøver å melde seg ut av disse heiagjengene og prøver å diskutere realistiske og fruktbare fredsløsninger for et område som har vært lammet av hat og raseri så lenge at partene ikke lenger ser på hverandre som medmennesker men som fiender. Nå som det for begge sider viser seg å være lite produktivt og virke mot sin effekt å holde på med denne heiagjeng mentaliteten så kan en jo håpe de er villig til å heller se fremover og legge fra seg alle følelsene sine. Kanskje velger de til og med å dele alle disse store følelsene de har for denne konflikten med alle de andre som lider i verden om de legger dem vekk.

Men nok må virkelig være nok. Krigen pågår ikke i Norges gater. Ytringsfriheten skal respekteres i Norge. At disse partene driver på med den idiotiske supporterkampen sin for sin side får stå for deres regning, men det er jo merkelig hvordan den ene supporterklubben klarer å spille etter spillereglene her til lands mens den andre bestemmer seg for å gå helt amok i hovedstaden på sine meningsmotstandere og andre som måtte komme i deres vei.

Hva har egentlig politifolkene som er utkommandert for å beskytte uskyldige nordmenn gjort for å fortjene dette? Hva har butikkeiere ved Karl Johan gjort for å fortjene dette hærverket? Politiet har vært alt for snille i denne saken. De burde bura inne så mange som overhode mulig av disse idiotene som tror at de har rett til å bruke vold og opptøyer som pressmiddel mot alle som er nøytrale eller ikke er på deres side.

Disse politiske hooligansene som prøver å få sine meningsmotstandere til å tie er patetiske. Deres metoder er udemokratiske og ulovlige og jeg håper mange mennesker har vett nok etter å ha sett hva denne supporterkampen mellom folk som støtter to krigende parter fører til har vett nok til å ikke engasjere seg i denne konflikten følelsesmessig på den ene eller den andre siden. For de som må bruke vold og opptøyer for å få frem sin støtte til Palestina så har jeg bare en ting å si: Om dere har så mye energi så jobb dere opp til en flybillett og sett dere på første fly til Gaza og ta de som dere hater så mye i stedet for å la det gå utover uskyldige mennesker her i Norge, om dere ikke er i stand til å gjøre dette så kan dere alltids gå og drukne dere i dass!

Begge sider oppfører seg som nærmest heiagjenger, de følger sin side i tykt og tynt og klarer ikke se noe kritisk i det de gjør uansett. De er som fotballsupportere, noen er fredlige fotballsupportere og på begge sider finnes det enkelte hooligans. Disse partene er begge helt blinde for motpartens argumentasjon, og begge virker kun opptatt av sin side skal vinne. Hvor mange andre kriger og konflikter finnes det egentlig hvor vi opplever at nordmenn stiller seg opp i heiagjenger og lager store demonstrasjonstog hvor de støtter den ene eller den andre parten i konflikten?

Faktisk er disse heiagjengene for hver side så forbanna på hverandre at når en prøver å gå i et upartisk fakkeltog for fred, uavhengig av hvem en støtter, så råder den ene heiagjengen medlemmer av den andre å holde seg unna. Faktisk er det så ille at på mitt hjemsted så ble en Fpu politiker truet på livet om han ikke holdt seg unna med sin støtte til Israel.

Supportergrupper i fotball er ofte nok ille nok. At nordmenn ikke klarer å kontrollere følelsene sine og velger å støtte sin part i tykt og tynt i en konflikt hvor begge parter har gjort mildt sagt kritikkverdige handlinger er derimot helt forferdlig. At det enkelte nordmenn velger å gjøre seg til heiagjenger for parter i krig viser egentlig at de ikke tenker på de menneskene som lider i konflikten og at de er ikke interessert i å finne en løsning. De er ute etter å lage bråk og å drive munnhoggeri med sine norske meningsmotstandere, de setter antagelig pris på muligheten til å diskutere, demonstrere, støtte og drive vold mot hverandre og en fred blant partene ville jo sette en slutt for dette.

At disse to heiagjengene skal gå sammen med upartiske folk som ikke er med i heiagjengene senere i kveld når fakkeltogene for fred går kan jo være en mulighet som kan ende enten med at de viser seg begge interessert i fred eller med at de viser at de bare er interessert i å sloss med hverandre.

Begge parter kommer med utsagn og handlinger som rett og slett skader deres sak mer enn det hjelper den. Å gå i støttedemonstrasjonstog gjør begge parter, men de som er venner av palestinerne, selverklærte fredsaktivister, ønsker å vise sin støtte ved å gå til angrep på den israelske ambassaden, eller angripe en synagoge i Frankrike. Israel-venner er ikke mye bedre når de ofte velger å vise sin støtte til Israel samtidig som disse støttedemonstrasjonene pågår så provoserer de egentlig bare de som er på den andre siden. Det er forstålig at mange blir engasjert, men det å komme med kommentarer slik som jeg har fått tidligere av pro-palestina personer om at det er synd at Hitler-Tyskland ikke fikk tid til å fullføre utryddelsen av jødene og angrep på jøder og ambassader gir bare palestinerne mindre støtte enn de ellers ville fått.

Ofte er det slik og, det er egentlig ikke pro-Palestina og pro-Israel folk er. De er uenige med hverandre, de virker ofte å bare bry seg om motstanderne sine og ikke noe særlig om løsninger og hva som kan føre til fred. Å se tilbake i historien for å fortelle at den ene eller andre parten har rett på området er også helt meningsløst. At det står i Bibelen at jødene skal ha rett på landet betyr ingenting, akkurat som det ikke betyr noe ting om hvem som har budd der når. Det handler jo om hvem som bor der nå, og hvordan de skal kunne leve i fred der.

Det er faktisk så ille her til lands at en ikke kan stille spørsmålstegn ved motivene til de som gir oss nyheter om dette. Israel-venner får nyhetene sine fra sine kilder og Palestina-venner fra sine. Det er dessverre slik at i Norge har Palestina for lengst vunnet mediekrigen og når en stiller spørsmål ved Mads Gilberts reporter på bakgrunn av hans politiske bakgrunn så til og med det galt i enkeltes øyner selv om andre bloggere viser at det kan være grunn til å gjøre det. Media burde forsøke å ha et objektivt syn på begge sider av konflikten, men det er selvsagt vanskelig når så mange mennesker dør på den ene siden og ikke like mange dør på den andre. Samtidig er det rart hvordan media unngår å melde om hvordan den svakeste siden bruker en taktikk som trekker inn sivilbefolkningen på en slik måte at flere av dem dør enn hva som er nødvendig.

Jeg kunne tenkt meg at begge sider kom opp av skyttergravene og begynte å se litt mer realistisk på hva som må gjøres. I stedet for å oppfordre til boikott av Israel på handelsvarer, kultur, utdanning og idrett så ville det jo være bedre å snakke med dem om en løsning. I stedet for å stå og provosere med Israel sitt flagg når Palestina-venner går i tog så burde en heller snakke sammen, akkurat som partene burde snakke sammen.

Jeg personlig tror ikke at en løsning vil være mulig før det skjer store forandringer på palestinsk side slik at Israel ikke har noe å reagere på. Uansett om det blir våpenhvile nå så er det palestinerne som må gjøre noe med sin egen situasjon for at den skal gjelde for alle de palestinske gruppene, noe den ikke ser ut til å gjøre siden Hamas og Israel fortsatt sloss. Israel har stor støtte blant andre stater og ledere fordi de er redd for at om de fordømmer Israel når de reagerer på angrep, kan de selv da i fremtiden reagere på angrep? Munnhuggeriet mellom de med forskjellige meninger må opphøre. Konflikten i Midtøsten holdes i live av de som samler seg i støtteorganisasjoner for Israel eller Palestina like mye som den holdes i live av partene selv. Jeg håper at vi i fremtiden kan se en debatt som handler om noe annet enn hvem som har skyld, hvem som gjorde hva de siste 2000 åra og heller fokuserer på hva som skal til for at det skal bli fred og heller diskutere rundt dette på en realistisk og fornuftig måte i stedet for det som foregår nå med heigagjenger på hver side.

Palestinerne er et folkeslag som har siden Israel ble opprettet som stat vært i krig med hverandre. Det er en god del forskjellige politiske og militære organisasjoner innad i den palestinske folkegruppen. Disse er på et vis litt som våre politiske parti, men etter det vanlige mønsteret som en ofte finner i Midtøsten så har partiene egne væpnede styrker som blir brukt til så mangt. Problemet er at disse partiene er ikke alltid enige. To av dem kan være for forhandlinger med Israel, men samtidig så sitter tre andre av dem og skyter raketter mot Israel eller driver terror mot dem.

Gruppene går også gjerne til angrep på hverandre når de er uenige. Dette fører til et forferdelig rot innenfor den palestinske gruppen. Alle ønsker vi fred mellom en palestinsk stat og en israelsk stat, men problemet er pr. dags dato at det finnes ikke en Palestinsk stat, ei heller noen så dominerende gruppering at en kan forvente at denne gruppen skal kunne ha nok makt til å kunne holde orden over en slik stat. Da er problemet nettopp det at om Israel skal forhandle, hvem skal de forhandle med?

Arafat sin gruppering var lenge en organisasjon som forhandlet, og som kunne kanskje få så mye makt at de kunne holdt orden i en fremtidig palestinsk stat. Dessverre ble dette maktgrunnlaget revet bort av at blant annet Hamas fortsatte å drive terror mot Israel siden de var uenige i forhandlingene, og ønsket makt selv. Dagens unge palestinere vil kanskje ikke være like lei av krig som de som i fremtiden blir eldre og igjen ønsker fred, og prosessen vil kanskje igjen bli ødelagt av dette.

Israel blir da nødt å handle selv, for det finnes ingen statsmakt innad i det palestinske folk som kan gjøre noe med terroren mot Israel. Israel sine handlinger går også ut i fra et utgangspunkt om at de ønsker minst mulig tap på sin egen side og bombing fra helikopter og fly hvor en av og til også rammer sivile blir da et ofte et alternativ. Israel har heller ingen å forhandle med, siden den samme statsmakt og dominerende gruppering ikke eksiterer. En av grupperingene i Palestina må vinne kraftig frem, politisk eller militært, og etablere seg som den dominerende fraksjonen og rydde motstanderne helt bort fra banen før en kan begynne å tenke på opprette noe stat.

Det er når palestinerne blir et samlet folk under en ledelse og når de går i forhandlinger med Israel og de begge ønsker å legge fortiden bak seg at det kan bli fred mellom de to folkene.