Spania: Daniel Diges – Algo Pequenito

Snorre: Moppen Daniel Diges er Spanias representant i årets Eurovision-finale. Det er betryggende å se at Daniel i hvert fall har fått en frodig hårvekst fra faren Manuel som stakk av fra barndomshjemmet kort tid etter sønnens unnfangelse. Mer bekymringsverdig er det at sjarmen og talentet føk ut av døren med han. Det er i det hele tatt fascinerende hvor latterlige bidragene fra de automatisk kvalifiserte nasjonene er. Daniel Diges er en våt og latterlig svamp, og egner seg best til å vaske do med.

Bjørnar: Spania skal ha for at dei prøver, men her kjem dei til å feile stygt. Dette blir nok å finne blandt dei fem siste i finalen. Desse sirkusfaktene blir berre merkeleg.

Norge: Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Snorre: Didrik Solli-Tangen er altså mannen som skal ta opp arven fra fjorårets suksessrusser Aleksander Rybak. Og Diddy, som sin onkel Donkey, har en vanskelig oppgave foran seg. Uten en semifinale å eksponere sitt glatte ansikt kan det bli vanskelig for Sollitangen og komme seg til topps. Heldigvis minner visse partier i låta om Michael Jacksons Free Willy-låt og andre om Rolf Løvlands You Raise Me Up, og dette kan kanskje vekke noe latent i alle de østeuropeiske hjem der ute. Det spørs om Norge, i beste Irland-stil, får arrangere Eurovision to år på rad, men Dolly Tangen har en god mulighet på topp 5!

Bjørnar: Det er godt mogleg at Diddy T er kveldens beste vokalist, og det er då på ingen måte ein dårleg song song som skal forsvare fedrelandets ære denne laurdagskvelden. Men sjølv om sangen er god så er deneigentleg ikkje ein song ein bit seg merke i, den blir litt for anonym. Dessutan er det fleire gode ballader å konkurere  med, Norge, Irland og Israel vil nok stele stemmer frå kvarandre, og eit tidleg startnummer for Diddy er nok ikkje ideelt med tanke på ei toppplassering. Dessutan tyder alt på at det ikkje er eit balladeår i år.
Men det gjer ikkje så mykje. Vi har uansett allreie slått svenskane, og det er jo det viktigaste.

Storbritannia: Josh Dubovie – That Sounds Good to Me

Snorre: England har mange fiffe ting. Joey Barton, Sporty Spice og Steve Hacketts gitarsolo på siste del av Genesis’ klassiker The Lamia for å nevne noen. Men i Melodi Grand Prix ser det til å gå helt på trynet hver eneste gang. Josh Dubovie er det siste beviset på akkurat det. Han er like talentfull som en flaske Mountain Dew, like vakker som et dødt dyrekadaver i forbikjøringsfila på E6, og like innbydende som underlivskreps. Og låta? Den tåler sammenligningen med folkemord rimelig greit. Josh får likevel en pølse ekstra, rett og slett fordi det er så mye dritt i konkurransen som er enda verre.

Bjørnar: Det er ikkje nokon andre i Europa som har bidratt med så mykje bra til populærmusikken som britane. Men i moderne Eurovisionsamanheng er dei musikalske dverger. Og her presterer dei nok ein gong å bæsje seg sjølv i munnen. That Sounds Good to Me er ikkje ein song, det er berre eit makkverk av tilfeldig lyd. Tidenes nullpoengskandidat.

Frankrike: Jessy Matador – Allez Ola Olé

Sneglefolket står for et av de beste Eurovision-bidragene i nyere historie med Sebastien Telliers fantastiske Divine. I år er bidraget mer afrikanskinspirert og minner mest om noe som kunne vært en del av soundtracket til fotballspillene FIFA. Salomon Kalou og hans vakre kvinnelige motstykke gulper opp rundt tjue ord på tre minutter, mens de svinger seg primalt og håper på knull. Sangen er ensformig, ganske irriterende og faktisk en skikkelig outsider. Frankrike har sin beste mulighet på topplassering på flere år og kan klare topp 10. Konkurransens beste!

Bjørnar: Etter det som er lagt ut på nettet av prøvene til Frankrike på scena i hallen på Fornebu kjem det til å bli betydlig mindre lettkledde damer på scena enn det er i videoen, og det er sjølvsagt ein stor, stor skuffelse frå froskeskjendarane, men songen er då uansett fengande.

Tyskland: Lena – Satelite

Snorre: Forhåndsfavoritten Lena Meyer er mye bedre enn sin argeste konkurrent (skal vi tro oddsselskapene) Aserbadjan. For på tross av konkurransens absolutt verste engelskuttale (prestasjon!) og en latterlig laber sangstemme, har luftballong-Lena en god låt etter MGP-standard. Tyskland kan igjen invadere store deler av Europa, men det spørs om de vil slite når de kommer østover (høhø). Topp 3?

Bjørnar: Så er vi komne til Unser Star für Oslo, sjølvaste Lena frå Hannover. Rett nok vil ungjenter som syng om undertøyet sitt gjerne være noko vi forbinder med ei anna av dei gamle aksemaktene, og tyskarar sitt forhold til det engelske språket kan vi ha det mykje moro med, som til dømes her og her, men vi kjem likevel ikkje unna at dette er ein svært så fengande song. Kombinert med eit gunstig startnummer i finalen trur eg faktisk at Tyskland kjem til å vinne heile greia!

Irland: Niamh Kavanagh – It’s for You

Snorre: Småkjipe fløyteballader er akkurat der hvor Irland fremdeles befinner seg, etter 3048958 år. Denne gangen er det transen Niamh Kavanagh som står i spissen og dette er like kjedelig som prim. Klisjeposteien avsluttes med et intetsigende variasjonsparti som er like spennende som Mette Marit. Men siden nivået er så ufattelig lavt i Eurovision, fortjener vel dette 3 pølser.

Bjørnar: Sirupsballade. Dette blir for kjedleg frå irane, denne songen er ikkje bra nok til at den fenger, og heller ikkje så himmelropande patetisk at den byr på ufrivillig underhaldning. Dopausekandidat.

Thomas: La gå, Irland må få lov til å lage musikk på sitt vis, men når Ronan Keating og hans skeive venna gjorde akkurat det samme gjennom den astronomisk jævlige boybandsjangeren, sitter eg desverre igjen med et nostalgisk minne fra 90 tallet då Westlife toppa hitlistene og ingen hokjønn ville lukte på undertegna en gang då eg på ingen måte såg ut som verken Nick, Nack, Homo eller Helvete. Fuck you Irland.

Bulgaria: Miro – Angel si ti

Snorre: Dette må bare bli bra! Bulgaria er Grand Prix ufyselige bastardunge og det ser ut til at det går sport i å drite seg mer ut for hvert år som går. Denne gangen er det Miro, en 50 år gammel bussjåfør som har brukt 4 millioner leva (bulgarsk valuta) på å operere seg etter sitt store idol, Chad Michael Murray i One Tree Hill, som er stjerna. Dette er helt absurd håpløst og det skamjævlige variasjonspartiet på slutten hører ikke en gang hjemme i heste-VM. Dø!

Bjørnar: Miro, ein sprøyte gal bulgarar opptrer saman med dansarar som det virkar som han har rekruttert frå turnforeninga i Sofia, er sjølvsagt ein opptur i forhold til sverd-og-sandalar-falsett-helvetet Bulgaria gav oss i fjor, men ein god del av underhaldningsverdien er og vekke frå Bulgaria.

Thomas: Bulgarske Miro går til og med sjølvaste Petr Elfimov en høy gang i det å være et ultrajævlig stykke menneske. Seks tonn horejuggel fra Hennes&Mauritz e fail i seg sjøl, men la oss for all del plusse på vindmaskin som tilfeldigvis blåse av han skjorta han hadde «glømt» å kneppe igjen, det eksepsjonelt jævlige fåregliset, tribaltatoveringa bak øret, og det faktum at sangen hans e like fiff som en drill i urinrøret. Fy faen.

Kypros: Jon Lilygreen og The Islanders – Life Looks Better in Spring

Snorre: Kypros er enda et fryktelig Eurovision-land og denne gangen er det Jon Lilygreen som skal vise oss veien til helvete. Eller? Jon har med seg en gammel gitar på scenen og viser sine evige skillz gjennom flere vanskelige parti. Ok. Kanskje ikke. Men dette er helt kurrante greier fra liksomøya og med litt hype kan sikkert dette gjøre det skikkelig bra.

Bjørnar: Det her var då ikkje så gale frå partyøya i sør. I staden for greskinspirert djevelskap får får i år ein ganske så sjarmerande popsong frå gitar-Jon og øyfolket.

Thomas: Kypros, ferie/partyøya som framfor alt e kjent som tilfluktssted for skandinavisk søppelungdom med radioaktivt bleikningsmiddel marinert inn i hodebunnen, og svarte brita på scooter. Alt som følge av ubehagelig mange varmegrader i parringsmåneden Juli, og det faktum at dei innfødte mannebeistene stort sett e Pål-Bang Hansen stygge (kvil i fred). Derfor e det så merkelig at Jon Lilygreen (gay-alert) klara seg såpass bra. Han ser ikkje gjennomført jævlig ut, nokke alle gjorde den gang undertegna beklageligvis satte sine føtter på øya, og sangen er faktisk bra nok til at samtlige diskotek på Party-stripa i Agia Napa vil nekte å spille den, rett og slett av prinsipp. Her e der både gitar, trommer og godkjent vokal, og sånt må det jo nesten vanke belønning for.

Kroatia: Feminnem – Lako je sve

Snorre: Østeuropeiske ballader er alltid spennende saker. Tre slitne babes står for kroatenes bidrag til årets internasjonale finale på Fornebu. Synge kan de, heldigvis, og selv om melodien er midt på treet klarer de kunststykket å få frem en helt ok ballade. Det er en prestasjon i Eurovision. Til slutt, litt kudos for bandnavnet: Feminnem!

Bjørnar: Å skulle høyre bidraget frå Kroatia betyr jo vanlegvis å måtte stålsette seg for ein dose skikkeleg balkanboogie, men i år byr dei i staden på ei framandspråkleg girliegroup med konkurransen sitt kanskje festlegaste namn. Og musikken? Den er vel eigentleg ganske middels, akkurat som damene.

Thomas: Feminnem; navnet kunne på alle måta tilsi at det her skulle være ei ny Ng3 gruppe med Ottar-attitude som gnåla om respekt og likestilling. Sjøl om det takk og pris ikkje e tilfellet kan ikkje sangen sias å være nokke anna enn heilt grei. Ballada florera det visst av i år, men Kroatia skal ha for å klare å grave opp 3 flotte kvinner som i tillegg har musikalsk gehør. Sangen i seg sjøl va skjønt litt daff, til og med til ballade å være.

Georgia: Sopho Nizharadze – Shine

Snorre: Enda en ballade og nå står landet som er like viktig som rotta på halen til Jabba de Hutt for tur. Låttittelen “Shine” er aldri et bra utgangspunkt. Sensuelle mannlige dansere ei heller, men dette får man vel finne seg i når det er Eurovision. Pyroeffekter får ikke dette makkverket opp på et akseptabelt nivå, en finner seg heller ønskende at en av dansernes smokinger skal ta fyr.

Bjørnar: I år er Georgia med igjen, etter å ha blitt utestengt frå finalen i fjor grunne politiske hensyn, bitande politisk satire med tekstlinjer som “We don’t wanna Put-in, negative mood is killing the groove” vart for mykje for den store bjørnen i Moskva. Men i år, når finalen foregår i demokratiet, friheten og fredsprisens høgborg, er Georgia sjølvsagt med. Comebacket har Georgia markert med å kaste seg på balladetoget, men dette er nok ein av dei svakaste bidraga i den kategoriem, sjølv om songen er signert same lætskrivar som står bak vår eigene Diddy-T sin song.

Thomas: Søtt som sukker, og tynt som suppe. Det her va provoserande kjedelig.

Tyrkia: maNga – We Could Be the Same

Snorre: Tyrkia er landet som bare trenger å være litt etniske for å ende i topp 10. I år har de derimot tatt en annen retning. Et slags Incubus-aktig oppsett, med kjekk vokalist, stor variasjon i de ulike partiene og DJ-scratching gjør faktisk at tyrkerne kan ha hode hevet høyere enn vanlig. Det er selvfølgelig kjipt å miste den erketypiske tyrkiske baben med flere dansetrinn enn rene noter, men det går bra når resultatet er såpass ok som dette.

Bjørnar: Tempo og endlege noko som iallefall er tilnærma rock’n'roll frå Tyrkia. Ein OK song med eit fengande refreng, det her kan sikkert holde til ei god plassering for tyrkarane.

Thomas: Endelig en nasjon som tør å tenke litt uttafor boksen, og Tyrkia skuffa heller ikkje i år på den fronten, og undertegna må innrømme sporadiske krampetrekninga i dansefoten når han høre den melodien her. Frontmann Manga har ei over middels godkjent stemme, og sjøl med ultraskeiv bekledning (les: ULTRAskeiv) velga eg å tro at den her kan nå relativt langt.

Sveits: Michael von der Heide – Il pleut de l’or

Bjørnar: Vår sveitsiske venn Michael kan nok ikkje rekne med at det regnar gull over han når vinnaren av MGP skal kårast på laurdag, for eg kan aldri i verda forestille meg at dette skal fenge nokon nok til å bruke pengar på å stemme på det.

Snorre: Foruten å ha store ører trives Michael best hjemme i sin burleske alpehytte ved bakenden av le Gay Mountain. Her bruker han mesteparten av tiden på å føre fremmedlegemmer opp i røyret eller så utfolder han seg i sin favorittsport: watersport. Og væsken fra denne aktiviteten han har tatt med seg inn i sin ultraskeive popsviske. Dette er i det minste nøytralt, i motsetning til hans lands egentlige innsats under andre verdenskrig. Auf widersen Michael!, og kom aldri tilbake.

Thomas: Megakjipt discovrøvl fra sjokoladealpene. Bonuspølse for at Dumbo framføra, trekkpølse fordi han ikkje har på seg sirkushatt eller trykke trynet fullt i peanøtter.

Sverige: Anna Bergendahl – This Is My Life

Snorre: Anna Bergendahl er verken transseksuell operasanger eller pestrammet glittersvenske og er dermed et steg i riktig retning for våre trivelige naboer i øst. Med sin småtrivelige ballade “This is my life” var Anna det nest beste i årets Melodifestival, etter Dolph Lundgren. Og selv om alle på scenen er håpløst bekledde i hvit, og koristene håpløst vaier latterlig frem og tilbake i bakgrunnen, kan ikke dette hindre Anna fra å ha et sterkt bidrag, sett i lys av konkurrentene.

Bjørnar: Sverige, ja. Som alltid er vel svenskane sjølvutnemnde storfavorittar, og for all del, dette kan jo fort ende på topp 10, om dei kjem seg vidare frå semifinalen. Songen i seg sjølv er jo grei den, og unge Anna er jo sjarmerande der ho står på scena med gitar og SU-sko. At ho ikkje er verdas beste vokalist kamuflerast jo greit med at ho har såkalla “særpreg” i stemma, og alle som har sett ein talentkonkurranse der Jan Fredrik Karlsen sit i juryen veit jo at det er det viktigaste av alt.

Thomas: Söta bror har lært av fjorårets feil og gått for sukkersøt pop til fordel for jamrande sopranskrik. Oppskriftsmessig blond kvinne med daterape-antrekk kan vel muligens sette en og anna balkanereksjon i høygir, og sånn sett kan det jo bli mang ei stemme på Sverige. Heilt ok det her.

Aserbajdsjan: Safura – Drip Drop

Snorre: Safura, etter kjønnssykdommen, er visst en av favorittene til å vinne årets finale på Fornebu. Og om sangen er like smittsom som henne, skal en ikke se bort i fra at Azerbadjan har en brukbar mulighet.

Bjørnar: Slitsom song. Men eg trur Safura kan tjene mykje på å frisk opp framføringa si til si Fornebu-framføring. Om ho og lar være å sjå ut som trofékona til ein austeuropeisk mafiaboss på håret så hadde det vore fint.

Thomas: Ei sangerinne som ruva høyere enn en mellomstor kyklop, akkompagnert av en flokk dansera med dverdtendensa (ved siden av Safura såklart). Sangen var jo og skikkelig bra, og gikk rett heim hos meg.

Ukraina: Aloysha – Sweet People

Snorre: Hadde bare Alyosha vært flink til å synge, låta hennes bra og fremførelsen spennende, kunne dette gått skikkelig bra for Øst-Europas undulatland Ukraina. Intetsigende shit.

Bjørnar: Ukraina har gått vekk frå sin tradisjonelle crazy bananas-stil i Eurovision, og satsar i år på å framstå som Europa sin sosiale samvittighet. Det er jo fint det. en sangen er ikkje fin, den er kjedeleg.

Thomas: Istedetfor å drikke en kaffe med speedball og gå amok i tospann med en ultrakjip dunkebeat fra aller lavaste hylle har Ukraina i år valgt å gå for et litt kjøligere og meir melankolsk bidrag, i håp om å dra i land neste års folkefest. Litt kjedelig blei det desverre, men i forhold til ka Ukraina, og østblokkene generelt, e i stand til å produsere så va det her heilt greit.

Nederland: Sieneke – Ik ben verliefd (Sha-la-lie)

Snorre: Nederland må være verdens mest skada land. Hasjdronninga Sieneke synger om donger og bærer paljetthelvetet som om armageddon nærmer seg utenfor døra. Så koster hun bare 200 euro, og med tanke på hvor dårlig euroen står stilt er det verdi for pengene. Eller ikke.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at våre nederlandske stylist-venner har fått det for seg at dei skal få den 18 år gamle Sieneke til å sjå ut som ho er 44 år, men det er vel kanskje for at ho skal passe betre inn i den dænsbænd-stilen som Nederland satsar på i år. Og å går for ein slik sang er sjølvsagt å stille seg lageleg til for hugg, men pokker heller, Nederland lykkast til tusen. La gå, det høyres ut som eit bulgarsk danseorkester på eit høgfjellshotell som slit med økonomien, og at dette tivoli-pianopartiet i starten av sangen vekker stygge minne om trancemonsteret The Darkside, som herja rundt for ein ti års tid sidan i meg, så tar eg meg sjølv i å like denne songen, og det heilt utan ironisk distanse.

Thomas: Ka skjer? Stilla -sjølvaste- technonasjonen med folkelig countrydansbandmusikk som generelt sett e mynta på hjerneskada 70 åringa med fungerande swingfot, folk fra Hedmark og typen til mamma? Eg har ikkje ord. Litt på grunn av det overnevnte, men mest fordi countrydansbandmusikk e det jævligste eg veit om. Den her tar eg på gefühlen.

Romania: Paula Seling og Ovi – Playing with Fire

Snorre: Norskrumenske Ovi og hans østblokkmotstykke står for et langt friskere bidrag enn den foregående apokalypsen fra Nederland. Her får vi en fyrrig duett/duell mellom mann og lakkledd kvinne med et par lekre pianolinjer som krydder på topp. Romania kan klare topp 10!

Bjørnar: Romania kan gjere det stort i år, då dei kjem med ein song som har det alt for mange av balladane som er med i år manglar, nemleg tempo og det å skamlaust spele på den kvinnlege vokalisten sin utsjånad for å sanke stemmer. No er i rettferdighetens namn ikkje Piano-Paula ikkje samanliknbar med fagre Elena som var med for Romania i fjor, men kledd i SM-varianten av styggedomen OnePice skal ein ikkje sjå vekk frå at Paula og Ovi frå Bryne kan gjere at Romania endar høgt på listene i år.

Thomas: Det her ligna på dei bandopptakene mamma og pappa hadde på en lurvete VHS i 1984, som seinere blei via til å forevige mine sju første bursdagsselskap på vår skapers Tellus. Det e egentlig alt eg har å si. Crap, slutt.

Slovenia: Ansambel Zlindra og Kalamari – Naradnozabavni Rock

Snorre: H-E-R-R-E-G-U-D! Kleint, jævlig og incestiøst. Slovenia står for årets frykteligste bidrag så langt og jeg kan ikke forestille meg at det kommer til å komme noe verre. Bli hjemme neste år.

Bjørnar: Kombinasjonen av folkemusikk med fiff kvinnleg vokalist og ein trønderrockar frå åttitalet kan kanskje virke litt merkeleg, men i Slovenia kan alt gå an, der er dei like tøysete og rare alle mann. For dette fungerer!

Thomas: Sjukt folkelig (og koselig) fra Slovenia, minus han rocka fyren i skinnjakke som, etter alt å dømme, ikkje har hatt gleden av dampande elskov på bjørnefell sia 1992. Hans sugande blikk og diverse frekke berøringa mot sin kvinnelige motpart vitna om et liv som gatemusikant på Slovenias mange landeveia, der samtlige kvinner (som ikkje ga han en tier) stort sett gikk rett forbi.

Makedonia: Gojko Taneski, Billy Zver og Pejcin – Jas ja imam silata

Bjørnar: Uff. Balkanboogie utan kuk. Å sende sånne songar til Eurovision er litt som å tørke seg bak med sandpapir. Ein burde aller helst latt være.

Snorre: Jaja mensan! Her har virkelig alt gått galt! Gjoko og hans skeive fetter leverer en intetsigende zviske om kjærlighet, helt til Billy bryter inn med knallhard makedonsk rap. Musikalsk armageddon! Selvskading er kulere enn dette!

Thomas: Herre fred. Plagiat e kjipt nok, men å plagiere Linkin Park (av -alle- folk) må nesten være det teitaste man kan gjøre, ved siden av å myrde spedbarn med øks. Vår «venn» Gjoko gjør sitt ytterste for å framstå som hipp og kul, sine 74 år til tross, mens hans rappe-kollega på scena Billy Zver (lol) befesta sin status som konkurransens aller største nullpunkt. Kirsebæret på toppen av den prinsipielt jævlige kaka e at girarshreddinga på mellomspillet e playback, nokke som bare kan bety at han som faktisk spilla gitar på scena e like musikalsk begava som en peppermyntekondom. What the fuck Makedonia?

Kviterussland: 3+2 – Butterflies

Bjørnar: Ja, dette var ein positiv overraskelse frå store ledar Lukashenko sine syngande undersåttar. Det skal sjølvsagt mykje til for å toppe fjorårets episke Eyes that never lies med sjølvaste Petr Elfimov, men dette er ein småsjarmerande song frå kviterusserane.

Snorre: “We are so fragile just like melting snow”. Fem ulike sangere og en pianizt står for hviterussernes bidrag i år. Det er nok meningen at modulationen på slutten skal svøpe ivrige MGP-homser inn i paradis, men den gang ei. “Butterflies” blir aldri noe mer enn en middelmådig og flau pastisj over landets kulturelle lavmål. Men det kunne faktisk vært langt verre.

Thomas: Ta vårt eget bidrag, del Didrik Zolli i fem, og vips, så får du nokke som e 97% likt det vi her heime håpa skal gå heilt til topps (bare kviterussisk). Litt kjedeligere melodi enn vår uten en svulstig avslutning, men om Norge komme til å klatre rundt på toppen e den her nesten nødt til å følge hakk i hel då den i bunn og grunn e kliss lik.

Island: Hera Björk – Je ne sais quoi

Bjørnar: Ach, ja! Ich LIEBE dette! Dette er jo Eurodance! Eurodance av den gode gamle skulen! Denne korte keyboardtrallen like før refrenget kunne jo vore tatt rett ut frå E-Type sin klassiske Angels Crying. Det einaste som trekk ned er det smått patetiske sceneshowet. Dei står heilt i ro og er kledd som eit begravelsesfølge.

Snorre: Island har jo hatt en vane for å ha brukbare og trygge bidrag de siste årene, men i år har vulkannasjonen våget seg ut på ny lava. “Je ne sais quoi” (oi, fransk er kult!) er tittelen på denne ABBA-aktige klubblåta og sangerinne/vulkankvinne Hera Björk synger bra. Låta er desverre like underholdende som Norske Talenter.

Thomas: Sjøl om E-Type gikk av moten for den oppegåande delen av verden en eller anna gang på det skeive nittitallet e det jo viden kjent at østblokkene fremdeles elska eurodance, såvel som turkise jeans og frisørprinsippene fra 1917. Dermed tror eg trygt vi kan spå den her som en mulig vinnerkandidat. Og det e litt trist egentlig. Hera Björk e for all del flink å synge, men når sangen e daff (all eurodance e forsåvidt det), sceneshowet e fraværande og det einaste visuelle med heile framføringa e ei røykmaskin som nærmast lura oss til å tro at den karatefeite ryggtavla hennes står i full fyr, så blir det ikkje fryktelig masse å skrive heim om.

Litauen: InCulto – Eastern European Funk

Bjørnar: Litauen har faktisk ein tradisjon med å sende litt merkelege bidrag til den internasjonale finalen, men der We Are The Winners frå 2006 rett og slett var awesome er dette berre tragisk. Totalt ufunky.

Snorre: Holy shit! Litauen slår til med et av de snålere Eurovision-bidragene i historien, og det er litt av en bragd! Låta er rimelig jævlig, men det kan faktisk være at dette på et nivå er genialt. Er dette i tillegg første gang vi får se mannlig stripping i Eurovision? Eastern European Funk er forvirrende greier, men det skiller seg i hvert fall ut, og det er positivt.

Thomas: Koreografi på Blümchen-nivå, Duckhuntfløyter, glittertruser og verdens mest random sang i harmonisk firspann erlik pølseparty. Det e sånn et transeksuelt nachspill ser ut (mest sannsynlig).

Armenia: Eva Rivas – Apricot Stone

Bjørnar: Dette skal vistnok vere ein av storfavorittane i år, men for min del kan Eva Rivas få ha aprikossteinen sin i fred. Kjedleg melodi og gnålete sangstemme.

Snorre: Eva Rives slår til med en skikkelig etnisk godlåt med den småsnåle tittelen Apricot Stone. Her har vi etnisk gitar, etnisk engelsk og en etnisk kappekledd fyr med etnisk fløyte. Resultatet er helt midt på treet i MGP-sammenheng.

Thomas: Halvveis i sangen hoppa eg over på wikipedia for å lese om parringsritualene til dvergantilopen. Ikkje nødvendigvis fordi dvergantilopen og deires preferansa når det kommer til dampande elskov e nevneverdig facinerande, men heller fordi Eva Rivas og Armenia sitt bidrag e et jamrande stort gjesp. TV-kavalkade med Herodes Falsks beste hadde vært festligere (og Herodes Falsk e jævlig i undertegnas øyne). Likhetstrekk mellom Eva og Angelina Jolie fortjena ei lita bonuspølse, men det e bare fordi eg ikkje har masturbert på ukesvis. Snork x5.

Israel: Harel Skaat – Milim

Bjørnar: Hebraisk er eit utakknemleg språk å synge på, så Harel skal absolutt har kredz for å synge på morsmålet. Og Israel sin ballade er slett ikkje blandt dei værste i denne konkuransen.

Snorre: Israel slo til med et av tidenes mest begredelige bidrag i fjor og det skal ikke mye til for at Harel Skaat skal toppe det i år. Harel er en glatt femiklatt med grei stemme og med en av de mer brukbare balladene i bakhånd klarer han nok å kapre noen stemmer ute i Europa. Power rock-avslutningen setter også litt fart i låta, men Harel og co kan godt måtte finne seg i å komme til kort i forhold til feks Portugal og Norge (om Israel i det hele tatt når finalerunden).

Thomas: Det må være bittert å være Yossi Benayoun om dagen. Ikkje får han spille Champions League neste år, ikkje e han spesielt flink i fotball og no e han heller ikkje lenger Israels kjekkaste mannebein. Men akkurat som Yossi Benayoun e en middelmådig fotballspiller e Harel Skaat (kjekkas til tross) en middelmådig artist. Ikkje dårlig, men ikkje eksepsjonell heller. Alle som kan skryte på seg sangstemme kan synge et makkverk om kvinner som forlot oss for nokke penere, nokke rikere, eller nokke med vesentlig større penis. Det her e skikkelig midt på treet, og pølsekastet blir deretter.

Danmark: Chanée og N’evergreen – In a Moment like This

Bjørnar: Danmark ein dårleg start grunna eit artistsnamn (N’evergreen) som ein skulle tru var for jævlig til å bli brukt i år 2010, i alle fall frå eit av dei siviliserte, vestlege landa i eurovisjonen. Men pytt sånn, kva kan vi vel vente får være pølse & porno-naboar i sør? Sjølve songen dei kjem med er eit typisk kjedeleg oppkok utan sjarm, og det einaste minneverdige er den i overkant tydlege tjuvlåninga frå ein anna song.

Snorre: Police i Eurovision? Chanée og Tomas N’evergreen (fryktelig navn) står for årets klareste plagiatkandidat og en skal ikke se bort i fra at denne kan få problemer om den blir populær. Duetter har visst seg i blant å være populære hos Eurovision-fansen og i visse ukultiverte deler av Europa kan det godt hende at Chanée og Tomas kan tjene på at befolkningen sannsynligvis aldri har hørt Every Breathe You Take. Låta eller? Midt på treet.

Thomas: Det einaste som e verdt å nevne ved Danmarks heller anonyme bidrag e uberplagiatet av Every breath you take. Sceneshow eller eksentrisk horekostyme e ikkje å finne, som i ballada flest. Versene e melodisk havregrøt, mens refrenget naturlig nok e svulstig som få (det e jo tross alt påkrevd). Anonymt og døll.

Bosnia: Vukasin Brajic – Thunder and Lightning

Bjørnar: Når ein spelar rock og/eller roll så er jo alltid lyn og torden vinnarar når det kjem til kva ein skal synge om, men det her er er ikkje bra. Thunder and lightning holding hands syng vår mann Vukasin, og det heile blir eit slags hippie-god-damned-liberal-peace-on-earth-mumbo-jumbo-vås. Og då kan korkje stykarar eller åttitalsgitar redde det Bosniske bidraget.

Snorre: Bosnia stod for et av de mer brukbare bidragene i fjor med sin smårocka Viva la Vida-kopi. I år beveger landet seg igjen innenfor poprocksjangeren med Vukasin Brajics puddelballade “Thunder And Lightning”. Dette er både svulstig, harry og rimelig middelmådig, men med Eurovision-brillene på er nok Bosnia klare for nok en finalerunde.
2 sterke pølser

Thomas: Det e sjelden kost at et Balkanland styra unna en sjanse til å promotere sine merksnodige musikkpreferansa gjennom syredandert eurotrance og dvaske asfaltprostituerte dansechicks med spygrønne miniskjørt. Det har skjønt Bosnia gjort, og Vukasin Brajic e dermed, i likhet med Daniel Powter, en ganske kjip fyr med en ganske kjip sound.

Polen: Marcin Mrozinski – Leganda

Bjørnar: Kva pokker er det polakkane vil fram til med dette her? Det startar med at dei står å skrik til kvarandre på scena, så blir det danseoppvisning medan Marcin med bruktbilselgarblikket syng, og så er det plutseleg slutt.

Snorre: Folkemusikk og pop i herlig fusjon – akkurat slik vi vil se det i Eurovision! Marcin Mrozinski begynner dramatisk med et urbrøl før det etniske ofres til fordel for en fiolindrevet pop. Det svinger ikke akkurat i dansefoten og 95% av Marcins vokal er sur, men det stopper ikke dette fra å være et brukbart billag som med litt flaks kan komme inn på topp 10

Thomas: Alle kan vel si seg enige i at ens musikalske preferansa erlik oppkast når man har konsumert nok alkohol. Undertegna setter for eksempel altfor stor pris på RnB på huleboernivå når antallet konsumerte Gintonic har passert 5. Ka får man då om man prøva å faktisk produsere musikk i et land der pils (og brennevin for den del) e billigere enn en rosinbolle? 2 pølser. Maks.

Belgia: Tom Dice – Me and My Guitar

Bjørnar: Gud hjelpe oss alle, her kjem Belgia. Eit land internasjonalt berømt for misbruk av barn og genmanipulering, eit land som ikkje eingong klarer å stable på beina ei fungerande regjering, har ei historie som dei aller kjipaste koloniherrane i heile Afrika og tilber dopa syklistar som om dei var halvgudar. Det skulle berre mangle at musikken deira er like rævjævlig som resten av landet, og det er den. Denne singer/songwriter eller trist mann med gitar som syng om føleslasne sine er den absolutt værste musikkformen som nokonsinne har eksistert. Til og med danseband, ganstarap og U2 er milevis betre enn dette. Dette er ikkje musikk, det er ein forbrytelse mot menneskeheten. Typisk Belgisk, med andre ord.

Snorre: Dette er en darkhorse! Selv om undertegnede intenst misliker trenden med disse følsomme gitarguttene (Jason Mraæsj, Jack Johnson) så har TerningTom evnen til å skille seg litt ut fra resten i denne konkurransen. Med sin Damian Rice-aktige vokal kommer han til å sjarmere mange kvinner og enda flere Eurovision-menn, og vi skal ikke se bort i fra at dette kan bli en skikkelig høy plassering. På tross av at melodien er ganske kjip.

Thomas: I motsetning til fjorårets Elvis-bidrag fra vaffelnasjonen Belgia har dei i år sendt en fyr som i det minste virka å være en genuin musiker og ikkje et pillevrak. Tom Dice e skjør og yndig, som en jomfruelig blomst, og klara alt i alt å framstå som hakket kvassere enn en del andre bidrag. Det her va på ingen måte gjennomført jævlig å høre på, og kan muligens være en topp 5 kandidat (reint musikalsk i allefall).

Malta: Thea Garret – My Dream

Bjørnar: Kjeldeleg ballade. Men med eit så svulstig arrangement at det er umogleg å slakte det heilt. Midt på treet frå øyfolket i sør.

Snorre: Malta fortsetter tradisjonen med stappmette kvinner og traurige ballader. Thea er dessverre verken like flink eller feit som fjorårets kvinnelige Jabba the Hutt. Sangen er dessuten kjipere enn kanelboller uten kanel. Dette er bæsj.

Thomas: Vanligvis hadde eg jo slakta ballada som nokke fargelaust og kjedelig, men då patriotismen skal få råde etter kvert får eg vel bare innse at ballada ikkje kan bli totalslakta i år (som i fjor). Problemet med ballada e jo at der bare står ei dame eller en mann, rett opp og ned, og skrike av full hals til en monoton og daff melodi som (i mange tilfeller) kunne dyssa dei fleste i søvn. Det her e en sånn en, og hadde ho ikkje sprengt lydmuren på slutten hadde eg mest sannsynlig tatt kvelden for 2 minutt sia. Pluss for det då eg ikkje vil legge meg heilt enda.

Albania: Juliana Pasha – It’s All About You

Bjørnar: Gotta love Albania. Det her er jo så stereotypisk austblokk som det kan bli. Når ein ser klippet er det jo som ein blir tatt 20 år tilbake i tid. Bildet og scena og fargane ser jo så tidleg nittitals ut at ein kan lure på om albanarane vil spare pengar og heller sende songen som blei nummer 2 i 1993 framfor å stelle i stand ein ny finale i år. Songen i seg sjølv er ikkje noko å skryte av, så det blir desverre ikkje meir enn dei årvissse tre minutta Albania får på seg til å minne resten av Europa på at det faktisk finnast eit land som heiter Albania. Resten av Europa kjem som vanleg til å reagere med eit skuldertrekk.

Snorre: Juliana Pasha er sikkert teknodronning i metropolen Tirana, men i den europeiske finalen vil nok publikum ha skikkelig gangsyn. Dette er svakt, kanskje ikke Venke Knutson-svakt, men i hvert fall Maria Haukaas Storeng-svakt. Sorry Juliana, it’s not all about you.

Thomas: Bidraget til Albania eller filmmusikken fra Mighty Ducks-filmane som Emilio Estevez udødeliggjorde på 90tallet? Men sjøl om undertegna e usikker på akkurat det e der derimot ingen tvil i mi sjel om at det her e temmelig crap å høre på.

Hellas: Giorgios Alkaios med venner – Opa

Bjørnar: Fy faen. Eg håpar Hellas aldri kjem seg ut av denne gjeldskrisa si og går konkurs og må selge heile landet til Tyskland sånn at dei aldri kan være med i MGP igjen. Dette er noko av det jævligaste eg har sett. Musikalsk er det fullstendig verdilaust, og det einaste grekarane har å by på er ufrivillig komikk. Som til dømes Giorgos sine halvhjerta forsøk på å følge dansarane sin koreografi, Giorgos som ikkje klarer å slå på trommene i takt med dei ferdig innspelte trommeslaga og sjølvsagt mobiltelefonsoloen. Mobiltelfonar har vel ikkje laga slike lydar på snart ti år?

Snorre: Kan fjorårets klamydiajævlige bidrag toppes fra økonomiens høyborg? Åja! Sjelden har det vært vanskeligere å fatte at Platon og OL kommer fra filosofiens hjemland. Godt voksne Giorgos og hans unge mannevenner er tapere og koreografien er ultrateit. Mobiltelefonsoloen som Giorgos har klart å presse inn mot slutten av sangen stadfester denne låtas elendighet. Å gi noe mer enn en pølse vil være å for alltid tilsmusse min journalistiske integritet.

Thomas: Fantastisk sært. Med primaldominerande huleboerkoreografi, sms-lyda og menn i lærvest gjør Hellas sitt for å bidra til enda et episk MGP-øyeblikk. I alle andre sammenhenga hadde samtlige vært fastspent i tvangstrøyer, men i MGP-sammenheng e det her like fantastisk som det e merkelig.

Portugal: Filipa Azevedo – Ha dias assim

Bjørnar: Portugal er landet som har gitt oss verdas eklaste fotballspelarar, så då burde dei vel klare å få fram ei fiff syngedame med ein fengande song og? Desverre blir det berre nesten for Filipa. Midt på treet for Portugal.

Snorre:En søt jente som sikkert finner på alt i senga, i god portugisisk tradisjon, og en svulstig pianodrevet ballade, er Portugals oppskrift for å få den europeiske finalen til Lisboa neste år. Og selv om pianospillet er ultrakjipt og melodien litt anonym skinner Filipas vokal gjennom og hever låta et par hakk. Ikke ulikt vår egen Didrik Solli-Tangen har denne låta gode og kjipe parti, men helhetlig er det blant det bedre konkurransen har å by på.

Thomas: Merkelig at en nasjon fylt til randen med barnemordera og usmakelige fotballspillera skal klare å mane fram ei kvinne som både er vakker og musikalsk begava (på samme tid). Eg ønska Filipa Azevedo alt godt i livet, men må vel beklageligvis innse at Deco, Liedson og Criztiano alle har gitt ho aids (og 4 lausunga) før fylte 30. Stakkar.

Moldova: SunStroke Project og Olia Tira – Run Away

Bjørnar: Idiotsong. Men so er jo Moldova sitt mest kjende bidrag til den internasjonale populærmusikken ingen ringare enn O-zone, og det skal jo litt til å toppe den gjengen med gladgutar som herja hitlistene på det tidlege 2000-talet. Og det Moldova kjem draksande med i år er det langt frå noko O-zone over. Dette er ein god gamaldags møkkasong, og då hjelper det ikkje med neonfarga feler.

Thomas: Ja jøss, eurodance et crackreir verdig akkompagnert av trendfiolin med billig horejuggel og en saksofonist som e like musikalsk begava som undertegna e i vannpolo.

Russland: Peter Nalitch and Friends – Lost and Forgotten

Bjørnar: For å seie det med internettgenereasjonens språk, eg veit ikkje om eg skal OMGe eller LOLe. What are you doing man? I’m looking at your photo! Dette er rett og slett fantastisk frå russarane si side, så ufatteleg uforståeleg og forvirrande at det ikkje liknar noko som helst. Men eg trur ikkje det held til finaleplass for falsett-Peter og drikkekompisane hans.

Thomas: Hysterisk festlig. Latinorytma med sibirsk vri som stort sett høres ulovlig jævlig ut, men pluss på en mullet-russer med hobbitansikt, ei erotisk bilderamme, og flatterande demimskjorte, så e det vel lite som står i veien for  akseptabel plassering, grusom sangstemme til tross. Alle veit jo at Eurovision ikkje handla om å ha det beste musikalske bidraget, men om å framstå som mest mulig tilbakeståande. Russland har fatta det.

Estland: Malcolm Lincoln og Manpower 4 – Siren

Bjørnar: Malcolm Lincoln er faktisk ikkje ein fyr, men ei gruppe som består av Robin Jukhental og Madis Kubu. Men det hjelper ikkje med tøffe namn når dei ikkje har noko som helst musikalsk å by på.

Thomas: Fy faen.. Hadde eg ikkje vært pålagt å være solidarisk hadde eg gitt ditta makkverket 0. Mot min vilje får den dermed ei einaste aidsinfisert pølse som bare hadde blitt konsumert av radioaktive hyener. Maken til bæsj.

Slovakia: Kristina – Horehronie

Bjørnar: Horehronie. Hore-Rooney. Neida, Horehronie er ein region i Slovakia som slovakane ynskje å marknadsføre som turistmål for resten av Europa, og det går sjølvsagt ut over den musikalske kvaliteten når det er turistkontoret framfor profesjonelle musikarar som står for framføringa.

Thomas: Ikkje fantastisk, men ikkje øglejævlig heller. Kristina satsa på eget morsmål og sverga til et slags keltisk huleboertema, en kombinasjon som fungera heilt greit. For 100% huleboertroverdighet burde nok dei fire danserane gått oldtidsamok og taktfast pløyd over barmfagre Kristina i tur og orden, men då det ikkje forekommer uteblir desverre bonuspølsa. Uansett, ok bidrag det her.

Finland: Kunnkuiskajaat – Tylöki ellää

Bjørnar: Finland har tydlegvis henta inspirasjonen sin frå internett i år, for dette er jo svært så likt på finnane sitt fremste birdag til desse nymotens sosiale mediane, nemleg leekspin. Dei er jo eit spesielt folk desse finnane. Ta skulesystemet deira, til dømes. Politikarane seierjo stadig at vi skal kopiere det her til lands, for det er visstnok så veldig bra. Men kva er vel det finske skulesystemet kjende for? Er det alle skulemassakerane som er så fristande? Om det er musikkundervisninga må det iallefall være lov til å stille seg tvilande til. Men no er det jo faktisk sånn i Finland at grunnen til at dei flest gjer det bra i skulen der borte er at alkoholisme blir sett på som ein fullt ut akseptable yrkesveg, der er jo til dømes frå denne yrkesgruppa finnane har funne dansaren sine i år. Men uansett, litt artig er jo denne finske songen, sjølv om ingen kjem til å stemme på den.

Thomas: Finland stilla i år med en sang som kunne vært bakgrunnsmusikk for sirkusbjørna, og det e midt i blinken i dinna konkurransen. Pluss for bruk at retroinstrumentet trekkspill og det faktum at ho som faktisk traktera det ikkje følger den finske trenden og kler seg som et emovrak. Lystig og lett, til tross for feleplagiatet (i tospann med Moldova). Felegnikk e jo -så- 2009.

Latvia: Aisha – What For?

Bjørnar: Herlighet. Den dårlegaste teksten nokon sinne framført av ei dame som ikkje kan synge og med eit sceneshow som ville ha blitt latterlegjort på UKM. I Brezjnev sine dagar hadde dei blitt kaste i fengsel for dette, men no til dags får dei eksponering på internasjonal TV. Fy faen!

Thomas: Kor skal vi begynne for å beskrive bidraget til vår kjære venna i øst? Der stort sett alle andre land velga å bruke dansera, både på godt og vondt, velga derimot Aisha å hyre med seg tre vaskekoner fra sitt lokale vaskeri i Riga som, over tre relativt jævlige minutt, klara å vaske det som sikkert tilsvara klesskapet til en latvisk anleggsarbeider. Bra jobba. I tillegg e Aisha vokalmessig like svak som ereksjonane til bestefar, men til tross for det tar ho seg opp på refrengene. 2 dvaske pølser.

Serbia: Milan Stankovic – Ovo je Balkan

Bjørnar: Serbia stille sjølvsagt opp med Balkan-boogie av den gode gamle skulen her. Problemet for serberane blir jo då at det er svært få i Europa som forbind Balkan med noko som helst positivt, og denne songen betrar ikkje akkurat det inntrykket. Og sveisen til vår syngande venn Milan gjer det heile endå værre.

Thomas: Ja, for pokker. Balkanboogie på sitt ypperste. Milan Stankovìc framstår ei som serbera flest. Respektabel tannstilling, et ansikt som minna om en krysning av asiat, samt trolldeig og den patenterte sveisen til Nick Carter gjør det her til nokke utenom det vanlige. Nokke eg bare kan anta e nasjonalkostymet der til lands e svøpt om samtlige dansera, og sjøl om converse kanskje ikkje går i harmonisk tospann med den funka det fordi. Det her var rett og slett heilt magisk spesielt, og i mitt tilfelle slo det tilfeldigvis ut positivt. 5 saftige pølser fra meg.

A1 -Don’t Wanna Louse You Again

Bjørnar: Dette er jo eigentleg ein heilt OK radiovennleg popsong, som lenge er på god veg til å få med seg 5 pølser i bagasjen. Men det er heilt til det er Christian Ingebrigtsen sin tur til å synge. Han har, i motsetnad til dei to andre (var det ikkje fire av desse tøysgutane ein gong i tida og?) slett ikkje lagt av seg verken boybandstemme eller boybandblikket, og slik kan vi sjølvsagt ikkje ha det. Eg lurer og på om alle desse ungpikehyla vi høyrer i bakgrunnen er lydenav jenter som faktisk sit i salen, eller om det er ein ferdig innspelt del av songen? Uansett, dette er ein mogleg vinnar

Snorre: Hurra, A1 er tilbake! Denne gangen med en lettspiselig poplåt akkompagnert med en stil plagiert fra Coldplay (plagiert fra Beatles). Idolproduser David Eriksen (GRØSS) har fått med seg tre av de fire originale sukkerbitene, og sammen synger de om kjærlighet og tap dandert over cirka fire akkorder. Låta er nok likevel kveldens beste, og kan være vårt beste kort i forhold til å komme blant de fem beste i den internasjonale finalen. Det er trist!

Thomas: Greit, eg skal være den første til å innrømme at eg satte meg ned med intensjona om å gi ei einaste radioaktiv pølse, rett og slett fordi det er snakk om et gammalt mainstreamboyband som saumfarte radioen og dermed øregangane mine mang en gang for et halvt tiår sia (eller meir). No, etter en oppskriftsmessig sang på 3:12 må eg desverre innse at det her er ett av dei bedre innslagene våre i år. Kanskje er det alle fjortispikers drøm Ben som trekker det heile opp no som han har sneia den homofile (beklager uttrykket) midtskillen sin, men den her swinga 100 ganga meir enn både Maria og Maria til sammen. Eg skulle gjerne gitt 4 pølser, men pedofiliblikket til Christian «desperat etter rampelys, så eg laga en jallasang til FRP» Ingebrigtsen trekker seriøse mengda ned. Dermed enda eg på 3 relativt saftige pølser.

Maria Haukaas Storeng – Make My Day

Bjørnar: I eit balladeinfisert finaleheat er dette det klart svakaste på denne fronten. Det er klart at Idol-Maria kan synge, men det har då ingenting å seie når songen er like engasjerande som ein episode av Dharma & Greg på TV, like orginal som ein clip-show episode av Hope & Faith og like lite undeholdande som alle norske stand-up-komikarar utanm Dagfinn Lyngbø. Det er nok ikkje din dag i dag, Maria.

Snorre: Idol/GP-Maria fornekter seg ikke, verken på klesfronten eller evnen til å synke til uante dybder. Make My Day fortjener kun definisjonen promp, og ingenting annet. At dette makkverket har funnet frem til finalen kan bare være resultat av to ting, 1) at avstemningen har vært korrupt, eller, 2) at idol-kjendisen har inngått en pakt med buksedraktdjevelen.

Thomas: Gir ordene ‘svak’ og ‘aids’ ei heilt ny meining, og vekka følelsa i meg; følelsa som burde gått i grava med Hitler. 1 pølse (såvidt).

Venke Knutson – Jealous Cause I Love You

Bjørnar: Dette er i grunn ein ganske frisk song, med eit fengande refreng. Hipp hurra for det, lizm. Men kan liksom ikkje sjå for meg at nokon kjem til å stemme på dette.

Snorre: Vel vel vel, vi møtes igjen frøken Knutson! Dette er jo typisk deg, anoreksilett pop blottet for en eneste milimeter med kvalitet. Sjarmerende!, hører jeg de lobotomerte hviske. Nei, kongekrabbe infisert med syfilisorm hører mer hjemme i norske farvann enn du gjør i den internasjonale finalen. Rumpeodør > denne låta. Any day.

Thomas: Tredje blondine ut gjør det minst like dårlig som dei andre to. Sukkersøtt og jævlig. Eg foretrekker koldbrann på penis. 1 radioaktiv pølse.

Bjørn Johan Muri – Yes Man

Bjørnar: Endå ein som bygger karriera si på at han ikkje vann Idol. Og unge BJ frå Ålesund kastar seg desverre på denne überjævlige musikkforma som DonkeyBoy fekk spelt i hel på radio i fjor sommar. Slik musikk burde lisensbetalarane bli spart for. Dette er rett og slett grusomt. Dette er ein song for rosabloggarar og lokalpatriotiske sunnmøringar. Alle andre som finn noko musiklask verdi i dette burde la seg undersøke av lege.

Snorre: Idol-Bjørn Johan er i beste fall stallfyll i finalen, noe også hans avansement fra semitaperrunden vitner om. Med sin småsjarmerende popsviske kommer han til kort mot Didrik og kompani. Delvis fordi folk elsker ballader, delvis fordi låta er veik og like kjip som Skeidar-bord. Men han kommer i det minste ut av det med pittelitt respekt i behold, og det er mer enn man kan si for forrige deltager.

Thomas: Merkelig kjedelig bidrag fra enda en Idolmann som fremdeles klora seg fast i rampelyset. 100 ganga bedre enn Gaute (lol), men 100 ganga dårligere enn dei beste. Dansetrinnene hjalp heller ikkje på.

Maria Arresdondo – The Touch

Bjørnar: Skyt meg, men eg liker faktisk dette. Ikkje i den forstand at eg kunne tenke meg å stemme på Maria med det rare etternamnet, men songen er då heilt grei, den. Den manglar sjølvsagt den gåsehudfaktoren ein ballade treng for å vinne fram i ein slik konkurranse, men så er det jo heller ingen som trur at denne kjem til å vinne heller.

Snorre: Maria kan faktisk synge! Dette er også milevis bedre enn buksedrakt-Marias flørt med djevelen, men et polsk performanceshow hadde strengt talt slått henne med god margin. Med GP-kongen Rolf Løvland bak melodi og tekst burde dette bli innertier! Men The Touch makter dessverre aldri å bli noe mer enn en kjip og anonym liksomballade. Kjedelig kjedelig kjedelig!

Thomas: Når eg ser Maria Arredondo komme seilande mot kamera i sin turkise Askepottkjole kan eg vel egentlig si på forhånd kas sang ho kommer til å servere. Vi snakka på ingen måte om en ny «The Anthem» (takk gud), men vi har vel så altfor mange ganga før sett kordan sukkersøte disneyballada framført av yndige blondiner (som 90% av østblokkene hadde tatt stor glede i å besudle) gjør det internasjonalt. Jepp, ganske jævlig.

Alexander Stenerud – Give It To Me

Bjørnar: Ein må respektere mister Stenerud for å gå på scena med sjølvtilliten til ein greker, men desverre held songen hans ein kvalitet vi som regel må til Kviterussland for å finne makan til. Slik overdramatisk synthpop er musikken sin svar på Paradise Hotel og all den viagra-reklame-spamen ein finn i søppelmailen sin, svineinfluensa og alt som er kjipt og gale i verda. Då hjelper det ikkje at Stenerud i grunn er flink til å synge.

Snorre: Det er vanskelig å holde seg alvorlig i første møte med Alexander og hans svulstige eurotrash-ballade Give It To Me. Men etter å ha kommet over den kjipe koreografien har faktisk denne låta litt mer med seg enn først antatt. NOT! Potensialet innenfor sjangeren er dessverre uansett ikke akkurat himmelhøyt og det ender i skjærsilden for Alex og hans horekledde dansere.

Thomas: Nei x 73.

Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Bjørnar: Her har vi altså kveldens store favoritt. Og kvifor ikkje? Didrik viser oss ei mektig stemme, ser ut som han er tatt rett ut frå ei undertøyreklame for Dressmann og ser inn i kamera med eit trusefuktarblikk sjølv erfarne boybandartistar ville misunne han. Så då kan vi vel leve med at han ser ut som ein dokost på håret og har på seg den styggaste dressjakka på denne sida av Miami Vice. Og kven veit, kanskje 2010 er eit år for svulstige balladar?

Snorre: Ungpikesjarmøren Didrik er kanskje knapt fylt fjorten, men har likevel en voksen stemme som kan bære han rett til internasjonal finale på Fornebue i mai. Og på tross av en litt klisjeaktig låt, med kraftige ingredienser av Secret Gardens You Raise Me Up og, ikke minst, Michael Jacksons Free Willy-låt Will You Be There, har absolutt Didrik det lille ekstra som trengs for å vinne den norske finalen. My Heart Is Yours blir nok vårt bidrag i år og har kvaliteter nok til å kunne gjøre det brukbart blant møkket fra middelhavsregionen.

Thomas: La gå, kanskje er det kvalmande pompøst, kanskje er det alle klisjèers mor, kanskje er livet som sibirsk snøkrabbe et bra et. I alle tilfeller sitter eg igjen med magefølelsen om at den her komme til å vinne, og dermed bli vårt internasjonale bidrag. Kem sier vel nei takk til mannlig powerballade. Enkelte vil kanskje kalle han kjekk, men dei fleste kan gjerne være enig i at han e ganske flink å synge. Sweet Didrik. 4 powerpølser.

Keep of Kalessin – The Dragontower

Bjørnar: Det er sjølvsagt denne songen som bør vinne i kveld. Kvifor det, vil kanskje nokon spørre. Både A1 og ballade-Didrik vil då ha langt større vinnarsjansar i den internasjonale finalen! Vel, kva pokker skal vi eigentleg vinne ein gong til etter? Vi er då faen ikkje irske heller! I motsetnad til folket på saueskjendarøya i vest har vi faktisk andre måtar å hevde oss internasjonalt på enn med den fæle musikken vår. Snart er det jo OL og greier. I år er vi jo faktisk direkte kvalifisert til finalen, vi treng ikkje tenke eit sekund på at vi må sende noko folk faktisk kunne tenke seg å stemme på. Vi har faktisk ein gylden mulighet til å gje langfingeren til heile Eurovision, og kva betre måte å gjere det på enn å stemme fram dei langåra trønderrockerane i Keep of Kalessin? Når dei i tilleg kjem med kveldens klart beste musikalske bidrag burde dette ærleg talt vor ein no-brainer!

Snorre: Liksom-metal har vi hørt før i Grand Prix, men det gjør absolutt ingenting at vi får litt mer! Her får vi servert flammer, stygge gitarer og kommers-growling, alt skrudd sammen ved hjelp av inspirasjon fra de ypperste metalavguder. Melodien er nok desverre litt for middelmådig til at dette kan utfordre om edelt metal i den internasjonale finalen på Fornebu, men i dette selskapet skiller Keep Of Kalessin seg positivt ut.

Thomas: Jadu, powermetal fra guttane i Keep of Kalessin er jo på alle måta et forfriskande innslag innimellom alt popvrøvlet fra utdaterte runnerups fra Idol 2003. Men uansett kor fett det måtte være å synge om draga, sverd og bøffe menn i rustning akkompagnert av leikande fingerspill og trommevirvla, så er sangen, sjangeren til tross, relativt kjedelig. Refrenget er og temmelig svakt til powermetal å være. Uansett, friskt med et band for en gangs skyld.

Litauen: Sascha Son – Love

Snorre: Jeg kjenner likegyldheten strømme nedover ryggen. Sasha Son fra Litauen imponerer med et stort antall hatter til enhver anledning. Han imponerer ikke med stort annet. NEI DU E ISJE JØSTIN TIMBERLEIK!

Bjørnar: Sasha frå Litauen blir nokke berre ein parantes i årets Eurovison. Ein anonym pianosang som verken er god eller dårleg. Pluss for ein gitarsolo frå åttitalet, minus for at bekledninga hans bringer tankane til den musikalske unødvendigheten Justin Timberlake.

Thomas: Tja, heilt kurant bidrag fra Litauen og Sasha Son det her. Ikkje bare unngår han å kle seg som en transeksuell fjonball, han både spiller og synger bra. Sangen i seg sjøl er sikkert like vakker som dagen er lang, men då eg ikkje forstår bæret får akkurat det heller ligge. Melodi og tempo er derimot kanskje litt for labert for en sånn sprudlande konkurranse. Tvila på det blir nokken topp-plassering på Litauen, men det er i det minste ikkje beint fram jævlig å høre på.

Israel: Noa og Mira Awad – There Must Be Another Way

Snorre: Det er usikkert om det her er et forslag til ny tilnærmingspolitikk i midtøsten eller om det bare er jævlig. Vent. Det er vel egentlig ikke så usikkert likevel. Damene fra Israel får kanskje klapping fra 5 kvinner i det israelske tv-studioet, men dette holder ingen andre plasser. Plumbo!

Thomas: Bidraget til Israel er intet anna enn random. Noa og Mira Awad synger i hovedsak på morsmålet sitt nokke som jo alltid er et pluss, mens refrenget for ordens skyld er på engelsk. Sangen går for seg i rolig svalt tempo, men då eg ikkje forstår bæret av værset må nesten høydepunktet bli refrenget. Og det er bare bajs. Då dei dela etternavn gikk eg først ut ifra at dei var søstre, men etter kvert som sangen går sin vante gang blir det meir og meir usannsynlig. Dei ligna overhodet ikkje på kverandre. Ei er både søt og sjarmerande, til tross for sirkusteltet ho har kledd på seg, men den andre virka å ha meir arabiske aner enn førstnevnte såvel som et overbitt på størrelse med Gibraltarstredet. Egentlig er det her totalt uviktig informasjon, men NOKKE må eg gjo gi dokke. Bidraget i seg sjøl oppfordra jo såvidt ti ei einaste setning med konstruktiv kritikk. Vokalmessig heilt greit, til tross for at sangen er tørr som en ørken.

Bjørnar: Av og til virker det som om Israel går inn for å bli mislikt av alle andre land i heile verden. Akkurat no kan eg faktisk forstå sosialistane som ivrer for kulturell boikott av Israel, ikkje fordi eg er ein steinkastande palestinaaktivist, men fordi denne sangen skulle vi gjeren vore foruten. Som alltid syng Israel om fred og frihet og happy days, i år til og med med to damer, henholdsvis jødisk og arabisk, men så lenge sangen høyres ut som den blir framført av eit bulgarsk danseorkester, så er det mest stygge bilder Israel klarer i mane fram i meg.

Frankrike: Patricia Kaas – Et s’il fallait le faire

Bjørnar: Frankrike er, som ein av dei fire store, automatisk klare for finalen. Og det er bra for froskeskjendarlandet, for dette var stusselege greier. Sangen er like fengande som ein våt ullsokk. Nei, sangen er like fengande som tanken på  å bli daska med våte ullsokker av prins Charles. Dessutan er den på fransk, eit språk for spesielt interesserte. I fjor hadde Frankrike ein fantastisk sang, med golfbiler og kordamer med skjegg, i år er dei berre stusselege.

Snorre: Hahaha! Frankrike lærer aldri! I år, som utallige ganger før, bidrar de med en halvslakk ballade, men det som gjør i år litt annerledes er at dama har røykestemme og gjør et tappert forsøk å lage kaféjazz. Resultatet er ganske middelmådig og uten høydepunkter, derfor blir det bare 3 pølser på Patricia med munnen.

Thomas: Eg skal ikkje nekte for mine tidligere påstanda om ballada i dinna konkurransen, men ja.. det er rett og slett ett eller anna med fransk som gjør det meste masse tøffere. Holmgang, sirkusporno eller dokumentar om sibirske snøkrabba – samtlige hadde herja på baguettspråket. Sangen i seg sjøl er vel heller egentlig ikkje en typisk ballade om sukkersøte emoproblema. Det her er voksne problema. Patricia Kaas kunne like gjerne opptredd live på franske havnekneiper der ransmenn, fyllika og andre sjølstendig næringsdrivande sitter side om side og lar sine dystopiske kverdagsproblem ligge. Kjip Chanel 4, likør på boks og sjokolade fra Doktrasjv. Harmonisk skit rett og slett.

Sverige: Malena Ernman – La Voix

Snorre: Etter tre gjennomlyttinger må jeg pinlig nok erkjenne at Sveriges groteske techno-opera ikke er så alt for gale likevel. Melodien er lett å huske selv om Malena synger pinlig svakt på versene. Den absurde dansen trekker dog helhetsintrykket ned og dette må være et av tidenens jævligste sceneshow i Eurovision og det sier ikker rent lite! Det blir uansett 3 vasne pølser til Malena.

Thomas: Forferdelig merkelig bidrag. Malena Ernman har valgt å synge gørrkjedlige vers nesten heilt blotta for melodi, for så å skyte opp i sopranovokal på refrengen. Kanskje for å sette oss lyttera på spissen, sånn at vi merker at ho har skillz på sopranodelen. Og det har ho forsåvidt, men når sangen i seg sjøl er et einaste stort snork, så hjelper det lite å være flink. Det er og merkelig at ho, midt i en av sekvensane ho virka å digge, velga å gurgle på spytt før ho fortsetter sine rablande sjuke sopranoskrik. Det her va rett og slett banebrytande – på helt feil måte. Prøv å gurgle på cum istedet. MGP vinner du i allefall ikkje. 2 høylytte pølser.

Bjørnar: Sverige satser på opera i år. No kan eg ikkje eit ord fransk, men eg er villig til å vedde barten på at den franophone delen av teksten er like klisjefylt som den engelske. Nåvel. Tekst er uansett berre for spesielt interesserte. Sangen er ikkje så værst, ette ei par gjennomlyttingar sit den ganske bra, så ingen invendingar der. Problemet med dette er sjølvsagt dansarane, som slett ikkje dansar, men berre beveger seg veldig sakt rundt på scena i eit mønster som må ha blitt koreografert på sparket i fylla. Men akkurat det er jo litt moro og.

Kroatia: Igor Cukrov feat. Andrea – Liepa Tena

Snorre: Hahaha! Endelig får vi den første skikkelige balladen i Eurovision. Igor Cukrov, mannen med antagonistnavnet over alle, lever ikke helt op til den forventede framtoningen. Han er verken enøyd eller krokrygget, men heller stiglet og kledd inoe som ligner en tyrefekteruniform. Sangen er ganske boring, men de to gjør i hvert fall et forsøk med heftig gestikulering og tapper koreografi.

Bjørnar: Kroatia held seg unna den typiske balkanboogien i år, og det er eit trekk dei fort kan tjene stemmer på. Balladen dei serverer her gjer faktisk ikkje vondt i øyret i heile tatt, og den bli heller ikkje skjemma av dårlige sangstemmer eller eplepsiframkallande sceneshow. Både Igor og Andrea, Nicole Richie-mugshot-augene til tross, kjem heilt greit frå dette.

Thomas: Akk, der er fint få ting som gjør meg mo i knærne og mør i hofterota, og taktfaste romantiske balkanrytma er nok ikkje en av dei. Men Igor skal ha for forsøket. Både melodi og sidekick Andrea er godt over pari, og med hjelp av tidlaust fingerspill i bakgrunnen gir det låta et løft overall. Igor sjøl derimot har en del å hente på stemmefronten. Riktignok er han søt som ei Chicagopære, men når stemmebandet er like svakt som utvanna Munkholm, då bør man kanskje spørre seg om man kanskje burde gi faen i ballade, og heller satse på eurodance.

Portugal: Flor-de-lis – Todas As Ruas Do Amor

Snorre: Det er ikke lett å bli klok på Portugal. Flor-de-lis er ett lettere absurd fløytedrevet kaos med stusselig melodi. Her står kjærligheten i fokus sammen med trekkspill og toner av liksom-folkemusikk. Denne får nok lite poeng og fotjener strengt talt ikke annet.

Bjørnar: Trivelige saker frå Portugal. Dette er behageleg for øyret og fenger faktisk ikkje så reint lite heller. Eg trur Portugal fort kan sanke stemmer med denne, for Flor-de-lis er faktisk ein humørspreder oppi all elendigheten vi får servert på scena i Moskva. God stemning, 5 pølser!

Thomas: Portugal har, som Makedonia, valgt å sende et småhappy emovrak på scena for å jodle om kjærlighet og lignande fjas. Men der den Makedonske Avril Lavigne versjonen av “emo” har et visst fysisk og musikalsk grunnlag, har vår portugisiske emovenninne en del å ta igjen. Å knabbe sveisen til Pochahontas lura ingen, ei heller lura hennes lite flatterande antrekk dei mange single (les: desperate) mennene i østblokkland med ei hand på stemmetasten og ei hand på penis. Bekledningen er nemlig av den triste sorten, men det kommer man kanskje ikkje utenom når man både titt og ofte griner til Good Charlotte og kutta hovedpulsen med neglefil. Uansett, kort svart kjole over kjipe svarte jeans er ikkje veien å gå om man vil sanke dei famøse “runkestemmene”. Sjølve sangen er grei nok den, og vår portugisiske venn synger riktig så bra. Er det bra nok for Eurovision? Ja. Er det topp 5 materiale? Neppe.

Island: Johanna Gudrun Jonsdottir – Is It True?

Snorre: Johannea ser kanskje ut som om hun er med i Home and Away, men ellers er det fint lite å skryte av på Islands kjedlige bidrag. En god vokalist, litt stykere og en brukbar melodi < Pupper og beats. Island ender opp med tre pølser.

Thomas: La gå, Island slår til med en powerballade, nokke eg har dømt nord og ned tidligere, men det her var faktisk mektig imponerande. Ikkje bare er Johanna Jonsdottir flott å se på, ho synger herlig bra i tilegg. Sangen er, tross tempoet, fengande stort sett heile veien og eg både tror og håpa at den her biter fra seg på koninetet. Great stuff (døm meg). 5 freidige pølser.

Bjørnar: Island, ja. Våre finanskriseråka venner i vest er slett ikkje å sjå vekk frå i Moskva. For sagaøya stiller faktisk med ein særs likandes sang. Det er jo alltid vanskeleg å spå på forhånd om det er eit balladeår eller ikkje i Eurovision, men om det er det, så kan island i tilfelle nå hur längt som helst. Når Joahnna syng sangen sin kan ho nok få fleire potensielle stemmegivarar til å taste inn ei stemme. Ein positiv overraskelse frå Island.

Hellas: Sakis Rouvas – This is our Night

Snorre: Til og med nederlenderne misliker denne (sitat “it’s a joke sorry greece 0 point from netherland”)! Nabolandet Tyskland er derimot mer positive (sitat “Perfect song!!!Good Luck From Germany!!!Very good dancer!!”). Reelt sett ligger nok likevel kvaliteten på denne låta i midtskiktet i årets Eurovision. Det betyr på ingen måte at denne ikke kan leve opp til forventningene om topp 3-plassering. Karen er solbrun og per definisjon fiff på tross av sine småekle moves. 3 pølser og et tips om at denne kan vinne hele driten.

Bjørnar: Hellas satsar på ein skikkelig storsjarmør i år. Kanskje er dette vegen å gå for å stemmer frå det kvinnlege publikumet, kva veit eg. Sangen han syng, denne greske strandløva, er derimot ikkje noko å skryte av. Den er rimelig kjedeleg. Hellas sitt bidrag i år er like spennande som ein rull toalettpapir, og hadde det vore opp til meg så går det same vegen med Sakis som med toalettpapiret: i dass.

Thomas: Som Ungarn stilla Hellas med en sang som hører heime på diverse samleplater man hadde i bobla på 90 tallet, og som man fremdeles finner i kasser på loftet under bamsa, legoklossa og analt bleikemiddel. Riktignok lena vår venn Sakis Rouvas seg litt meir mot Eurodance sjangeren enn technomølet fra Ungarn, og sjøl om den sjangeren klara seg relativt OK i Eurovision er det alikevel vanskelig å strø om seg med superlativ. Teksten er like sukkersøt som artisten, og det er vel relativt åpenbart at det blir spilt på sex i håp om å smelte dei mange peppermøene på kontinentet. Sangen er sånn ca. heilt grei den, men eg ser ikkje heilt kordan det kan være en favoritt. Sjeleglad skal vi dessuten være for at teamet bak Sakis Rouvas har tatt seg bryet med å barbere kroppen hans silkemjuk, for vi veit vel alle kordan en greker ser ut i barings. Pluss for det.

Armenia: Inga og Anush Arkashayan – Jan Jan

Snorre: Armenia presterer faktisk å sende et brukbart bidrag til årets finale. Tre ugudelige kvinnemennesker, et par dansere som nok kan forvente seg et søksmål fra Apple i nærmeste fremtid og glade mennesker i urbane omgivelser. Sangen er småfengene på tross av de grufulle forsøkene på etniske variasjonsparti. 4 pølser!

Thomas: Det mest folkelige innslaget til no. Tradisjonsinstrument og tradisjonklær blanda med ei låt som både er folkelig og moderne på samme tid. Ikkje ulikt vår egen Alexander Rybak altså. Men om patriotismen skal få rådde litt er det ikkje i nærheten av vårt halvrussiske bidrag. Uansett, pluss for å oppretholde dei normene som følger MGP. Eg har og per no fått fløytehelvetet på hjernen, men eg trekke ikkje av den grunn. 4 tradisjonspølser.

Bjørnar: Armenia stille med eit slags techo-etnisk bidrag i år, med den festlige tittelen Jan Jan. To syngedamer, søstre til og med, utstyrt med folkedrakter og ta-meg-no-blikk levere faktisk varene her. Denne sangen fenger. Dei ubegripelig kjipe neonfarga fløytene trekk ned for Armenia, og det er jo litt skuffande, i og med at nettopp Armenia var heilt i toppssjiktet eye-candymessig i fjor. Jerevan står nok stille når Inga og Anush går på scena, en det når nok ikkje helit til topps. Men dei skal uansett ha for forsøket.

Russland: Anastasia Prykhodko – Mamo

Bjørnar: Anastasia her både ser ut som, høyres ut som og ter seg som ho har tatt seg ein slurk vodka for mykje før ho gikk på scena. Men det er tydlegvis dette russarane liker. Om det ikkje kjem ordre frå Kreml om at stemmeopptellinga må går “riktig” for seg, så kan dette fort enda langt nede på resultatlista for arrangørlandet. Sangen mangler melodi, vokalen er småskrikete (eller snarare gjennomført jævlig), og sceneshowet fråværande. Å kaste pølser for denne sangen er som å finne ein råten løk i grønnsakskuffa i kjøleskapet. Ein har ikkje lyst til å ta i den, men ein er berre nødt til det. 2 pølser, fordi det er tendensa til eit småfengade refreng, og fordi eg er redd for at ellers komme FSB sine dødsskvadroner og tar meg.

Snorre: I fjor vant Russland med en bleik Justin Timberlake kopi som nesten hadde samleie med en androgyn kunstløper på scena. Hvordan best følge det opp? Jo, dansebåtpop med Anastasia! “Mamo” er kun en strålende låt i et alternativt univers hvor folk som Jan Thomas vinner Nobelprisene og folk som Kåre Willoch jobber som fergekonduktører. Finalen er kaotisk og intens… jævlig.

Thomas: Kjedelig popvrøvl fra Xenia Zargeyevna Onatopp’s emo-lillesøster. Kor er James Bond når man virkelig trenger han?

Azerbaijan: AySel og Arash – Always

Snorre: Det er ikke tilfeldig at støtteerklæringene stømmer inn fra tyrkere på Youtube til AySel og Arash. Denne sangen er mistenkelig lik Tyrkias oddsfavoritt Hadise, men holder på ingen måte det samme nivået. Selv tre to meter høye metaldudes med rumpelangt hår klarer ikke å friske opp dette småpatetiske forsøket på landeplage. pølser? Tja, jeg lander på to.

Bjørnar: Nei, dette er då berre ufifft. Ein dårleg sang framført av folk som ikkje er noko flinke til å synge.

Thomas: Ja jøss, Azerbaijans svar på Dwayne Johnson/The Rock får her vrikke seg i 3 minutta med det som etter all sannsynlighet er det mest strøkne kvinnemennesket landet kan oppdrive. Colgatesmilet blenda oss kver gang dei får augekontakt mens han åpenbart sitra lett i spenning når hans perverse illusjona om nachspillelskov på bjørnepels slår inn. Aysel derimot prøva så godt ho kan å dra ei relativt bedriten låt litt lenger opp på pølsestigen, men blir merkbart forstyrra av vår blankpolerte kamerat i tidlaus skinnjakke på grunn av hans stusselige stemmeband såvel som hans miserable forsøk på a1 sine patenterte dansemoves. Vladimir Smirnov er dermed -fremdeles- det einaste nevneverdige mennesket som er født under Azerbaijans erotiske tinder. 2 kjipe pølser.

Bosnia: Regina – Bistra Voda

Snorre: Lavmælt (!) fra Bozzznia! Beatles-kledde rockere med perfekte hairdues og moteriktige Coldplay-trommer i et abolutt godkjent sammensurium. Sange sniker seg inn på lytteren sakte, men sikkert, og mye kan tyde på at Bosnia kan klare topp 10 denne gangen. 4 pølser!

Bjørnar: Regina, som vise seg å være eit band og ikkje ei syngedame, men sangen er slett ikkje ille av den grunn. Bosnia spelar balkan-boogie så godt som nokon, og i akkurat den sjangeren har vi høyrt langt værre enn dette.

Thomas: Bosnia er en av dei nasjonane som ofte sanka mang ei stemme uten at en heilt kan sette fingeren på korfor. Årets bidrag er på ingen måte dårlig i den grad Kviterussland, Finland og andre pølselause nasjona er dårlige, men spesielt kickass er det desverre ikkje. Sangen er relativt sutrere, men blir gjennomført heilt greit av vår venn Regina. Eg forventa tross alt ikkje en happy hardcore technolåt fra en mann som etter all sannsynlighet ikkje har opplevd et harmonisk heimland. Feminint artistnavn til tross, der fins nok mang en fant der ute som i år igjen slenger mang ei pølse mot Bosnia. 3-dagers-skjegg og trommesett fra Sirkus Agora slår ikkje feil. 3 pølser fra meg.

Moldova: Nelly Ciobanu – Hora din Moldova

Snorre: Fantastisk! Her er alt med! Fyrverkeri, etniske rytmer og herlig folkedans. Dette er en innertier, med den kvinnelige versjonen av Dracula som karismatisk frontfigur. Det skal mye til for å ikke la seg sjarmere av sangen om hora fra Moldova, da må du i hvert fall være en kald jævel! Karen som roper RRRHA i bakgrunnen gjør det hele bare enda mer sjarmerende! Pølsebonanza, Moldova skal få en stor og fin pølse å kose seg med.

Bjørnar: Hora din Moldova er jo eit tøft navn for ein sang, men det betyr berre noko så kjeldeleg som dans frå Moldova eller noko sant. Ein bør kanskje være forsiktig med slik ein utilsørt nasjonalisme når ein skal framføre verket sitt for heile Europa, spesielt når ein representerer eit land som består av ein mafiastyrt utbrytarrepublikk og resten av landet driv å krangler om kven som vann parlamentsvalet no nyleg. Denne sangen er like forvirrande som det inntrykket ein sit med om Moldova, så det er nok ikkje rart den er populær der borte. For oss her i dei siviliserte delane av Europa så har dette ikkje noko apell.

Thomas: Absurd folkelig bidrag fra våre venna i Moldova. Introen minna mest om musikken som dukka opp når vi får nærbilder av triste menn i episke actioneventyr som bekler seg med “Ka faen gjør eg no?” blikket før to massive hæra mosa inn i kverandre, mens vi videre får lystige trompet-tona som på mange måte kunne minne om nokke Zorro har på iPoden. Nelly Ciabanu og hennes medsammensvorne gjør virkelig det som skal til for å holde det så folkelig som mulig, både sang, stemme, dans og kostyme representera på alle måta Moldova. Det at vi ikkje forstår ka som blir sagt er bare en del av sjarmen, men sangtittelen er jo smått festlig sett med norske øyne. Friskaste bidraget til no i bunken. 4 pølser.

Malta: Chiara – What If We

Snorre: Der Finland tok turen tilbake til 1995, sikter Chiara fra Malta seg inn ca.10 år tidligere på det begivenhetsrike 80-tallet. Dette er en power-ballade med brast og bram og dama sjøl synger absolutt ikke gale. Problemet er at det hele er for anonymt og kjedelig, på tross av det Baywatch-aktige pianoet som lurer seg inn. 2 anonyme pølser til Malta.

Bjørnar: Våre venner i wikipedia fortel oss at Chiara har vore med i MGP to gonger før, og dei to gongane har enda på henholdsvis tredje og andreplass. Reint logisk vil det altså bety at i år vinner Malta. Men logikk har ikkje mykje å seie i denne konkuransen, heldigvis. Denne sangen er ikkje serlig fengande i utgangspunktet, og åttitalsarrangementet hjelper ikkje akkurat på i så måte.

Thomas: Sweet Jesus. Chiara, ei dinosaurkvinne på størrelse med USS Hannover, gir oss her det som går under betegnelsen “powerballade” på folkemunne. Men i motsetning til Island sitt bidrag i samme suspekte sjanger, klarte ikkje Chiara å sjarmere meg på samme måte. Ikkje bare har ho tilbragt storparten av sitt voksne liv slevande over en Quarterpounder med tilbehør på McDonalds, no Sir – ho har og prestert å sette en av notidas største jamreballader til live. Det her sjarmera desverre ingen andre enn Michael Mifsud og/eller tvekjønn med dvergtendensa. 1 tårevåt pølse.

Estland: Urban Symphony – Rändajad

Bjørnar: Kanskje er 2009 det store stryker-året? Positiv overraskelse, dette. Ein av heile to vokalistar som og spelar fele på scena, den andre er sjølvsagt kozeklumpen frå Nesodden, Alexander Rybak. Men Estland kan fort bli ein dark horse i Moskva, då dette er noko som kan fenge både Torbjørn Telefonstemmer og Jørgen Jurymedlem. Estland har rett og slett det litt av det lille ekstra.

Snorre: Urban Symphony er faktisk fiffere enn navnet skulle tilsi. Det er tydelig at det ikke bare er gutelarkjen Rybak som kan traktere en fiolin i årets internasjonale finale. Denne dama er til og med hundre ganger penere enn vår norsk/hviterussiske pannebartmann. Dette er etnisk moro med en skikkelig horete pannelugg, men selve sangen er ikke helt på nivået til eventyrkisen, og dermed blir det ikke mer enn 4 pølser (som i Eurovision-sammenheng strengt talt er latterlig bra).

Thomas: Urban bruk av felegnikking skal angivelig være the shit på kontinentet i år, og sjøl om det urbane symfoni”orkesteret” fra Estland ikkje har høvdingskillz på felefronten skal det alikevel være rom for å påstå at det her er over middels bra. Litt hjelper det kanskje på, i allefall for oss parresitrande hannkjønn, at vokalisten på alle måta er som snytt ut av voldelig bukkakehentai.

Danmark: Niles Brinck – Belive Again

Snorre: At Ronan Keating skulle finne på å teste seg ut i Eurovision var vel noe de fleste kunne forutse allrede under herjinga med “Love is a rollingcoaster” en gang på sensommeren rundt milleniumskiftet. Danmark har i år en flott poplåt med et moteriktig (skjerf i åpen skjorte) image og en herlig vindmasking som strengt talt griser Carolas patetiske forsøk sist år. Det er vanskelig å mislike danskene, med unntak av synet på fotball er de gjennomført hyggelige folk med hyggelig musikk. 4 pølser!

Bjørnar: Triveleg P4-pop frå våre venner i sør. Vår mann Niels høyres ut som han er frykteleg forkjøla når han syng, men slik er det vel når ein er dansk, språket er jo meir ein halslidelse enn eit språk. Men trass i at sangen er helt grei vil nok Danmark fortsatt være eit land kjend for øl, bacon, pølser og porno når Eurovision er over for i år. Om dei er heldige når dei finalen, men ei toppplasering blir det ikkje på danskane.

Thomas: Alright. Danmark slår til med en sang som bare kan klassifiseras som “Eurovision-materiale”. Det er det her som setter swingfoten til Olga og Svetlana i gang. Fire tonn brunkrem gjør Niels Brinck mjuk som en beverpung, og eg kan ikkje skjønne anna enn at den her komme til å herje i Øst-Europas trange stuer. Kickass.

Tyskland: Alex swings Oscar sings- Miss Kiss Kiss Bang

Bjørnar: Tyskland er som vanleg noko for seg sjøl. Münchens svar på Ricky Martin, saman med denne swingande Alex, vi får tru det er han med hestehalen på piano, saman med eit orkester og eit utal dansarar, servere ein sang der hovedmålet synast å være å snike inn mest mulig hint til ein helt annan sang enn den dei faktisk framfører. Det er sikkert like greit, for dette var skrale greier. Fryktelig skrale, faktisk.

Snorre: Alex Swings Oscar! Solbrun prettyboy med Paradise-friserte øyenbryn og ein kar bak piano med tidenes ansiktshår(sår) bidrar til at Tyskland overrasker atter en gang. Landet er jo helt umulig å spå i Eurovision! Og om det var noen som lurte, ja, så er det faktisk positivt. Tyskland bidrar med en av årets mest fengende og dumme låter. Denne kan nå langt!

Thomas: Då har vi fått det bekrefta. Uansett om det var Monica, Erica, Rita, Tina, Sandra, Mary eller Jessica som fikk æren av å få eggstokkane glasert av Lou Bega back in the days så er det åpenbart at en av dei er tysk, og at vedkommande har gitt liv til han her. Lou Begas orgieavkom til tross, Alex (Oscar?) svinga relativt fett på dansefoten. Friskt bidrag. 4 pølser, -1 for blazeren. Herre.

Tyrkia: Hadise – Dum Tek Tek

Snorre: Det første bidraget det lukter topp3 av hittil. Dum Tek Tek er en typisk balkanpop-inspirert danselåt. Dama er halvfin og danserne kjører mystisk-looken. Her har vi kanskje den største konkurenten til vårt bidrag, men egentlig er denne sangen rimelig kjip.

Thomas: Jadu, favorittstempelet kvila visst på Tyrkia og Hadise i år, nokke ho gjerne kan takke korte toppa og magedansmoves for. Hadise er nemlig relaivt strøken (i det minste i low quality på youtube), og hennes forførende blikk og stramme bekledning vil uten tvil sette sinner (og underliv) i kok rundt på kontinentet. Sangen er ei enkel poplåt med diverse hint av tyrkisk tilstedeværelse, og som vi alle veit, så er det jo hintene til tradisjonsmusikk  som virkelig sette stemmetommelen i gir. Låta har en viss spenst, og melodien med opphav i det sære fløytespillet går ikkje i glømmeboka med det første. Eg ser kanskje ikkje kordan ho her skal gruse alt og alle, men sjansane for at veldreide damer får poeng fra Øst-Europa er ikkje nødvendigvis små.

Bjørnar: Tyrkia levere som alltid. Trommer, fløyter, magedans og full pakke. Det heile blir servert til oss av søtsaka Hadise, noko som sjølvsagt bidrar til å trekke det heile ytterlegare opp. Det er ikkje utan grunn at Tyrkia blir rekna som ein av dei store favorittane i år, og det ville nok ikkje overraske mange om neste års Eurovision finn stad i Istanbul.

Albania: Kejsi Tola – Carry Me in Your Dreams

Snorre: Her passer jo strengt talt ikke musikken med vokalen! Et annet spørsmål som reiser seg er hvordan Kejsi skal klare seg uten det store filharmoniske orkesteret i bakgrunnen. Joda, helt fint, med tanke på at vi ikke hører noe til dem. Høydepunktet er den Muse-aktige gitarsoloen (som garantert er spilt på en synth) som kommer midtveis i låta. Ellers er dette litt middels, men samtidig får man en snikende følelse av at dette kan sanke en del stemmer i den internasjonale finalen. 3 tjukke pølser til Albania.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at Kejsi Tola ser ut som ho er drita full. Men ho er forsåvidt flink til å synge. Problemet er at sangen er jævlig. Dette er ein nullpoengskandidat.

Thomas: Kraftbidrag fra Albania i år. Stemma til Kejsi Tola er der ingenting å trekke på, og sangen i seg sjøl har både folkelige såvel som moderne trekk. En god blanding av sure albanske fløyter og gitar som bakgrunn for en relativt fengande melodi skal ikkje dømmas nord og ned av meg i allefall. Et aldri så lite minus for det totale fraværet av sceneshow, men då ho har valgt å stå der mutters aleine så har ho gjerne valgt det sjøl. Og eg ser for all del kordan det er vanskelig å herje under dei instrumentale partiene når man går i stiletthæler og ultrakort minikjole. Det å vise seg fram på den måten ville stått stikk i strid med dei sunne religiøse verdiane Kejsi Tola og Albania generelt er tufta på, det forstår jo til og med eg.

Norge: Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Ja, hva skal man egentlig si om Aleksander Rybak? Det føles kanskje litt urettferdig å ikke gi han flere pølser enn det Tsjekkia fikk, men jeg syns fremdeles at sangen mangler det lille ekstra som hadde gjort den til overlegen favoritt. Uansett er nok dette det nærmeste vi kommer en internasjonal vinner siden Nocturne i 1995. Dette blir topp5 på “idol-taperen”!

Bjørnar: Heia Norge! Eg skal innrømme eg likte Idol-Tone sin sommarfuglsang best av sangane i årets norske finale, men Fairytale er ein god nummer to, for all del. Og så har den dessutan det lille ekstra, som det heiter. For unge herr Rybak sin sang har den positive/negative egenskapen (stryk det som ikkje passar) at den fester seg i knollen med ein gong, og det kan slå positivt ut når folk og fe på kontinentet skal stemme fram vinnaren. Stort pluss for finalens i særklasse beste danseoppvisning skal han og få. Vi slenger på ei ekstra pølse for partiotismens skuld, og då ender vi på full pott!

Thomas: Så var vi her, bidraget vi alle håpa skal gå heilt til topps i verdens gjevaste musikktevling. Kanskje er det patriotismen som rår når eg uten å mukke slenger 6 saftige pølser på bordet, men det føla eg rett og slett er lov i dinna sammenhengen. Om vi absolutt må finne nokke å trekke for er det kanskje ei litt svak stemme, men så er den ikkje svak nok til at det har nokke å si, så ja.. who cares. For Alexander Rybak har meir på gang enn felegnikk, og kviterussisk dna. Han er nemlig søt som sukker. Kem hadde ikkje naila den ungfolen her på sløydbenken i måneskinn? That’s right.

Ukraina: Svetlana Loboda – Be My Valentine! (Anti-Crisis Girl)

Snorre: Svetlana rir inn i våre hjerter fra første stund! Det er ingenting som chicks i horekostyme som gradvis kler av seg omringet av en gjeng fulle menn i hvite cowboyboots. Når Svetlana selv setter seg seg ned og hamrer løs på trommesettet på slutten er det ikke lenger noen tvil. Dette er en latterlig sang innpakket i mye moro. Dermed blir det også 3 pølser på Ukraina, selv om jeg angrer allerede

Bjørnar: Sangen, og heile framføringa frå Ukraina er ikkje anna enn ein serie av dårlege idear satt i samanheng. Her prøver ein å mikse austlig og vestlig populærmusikk og resultatet blir ein slags uhellig balkanboogie. Like sjarmerande som muggsopp og like fengande som flass.

Thomas: Hah. Ikkje bare har Svetlana og resten av hennes transeksuelle entourage knabba åpningslåten til Sirkus Agora, dei har og reist til Russland, gravd opp liket til Josef Stalin, klipt av han barten, og trykt den i trynet på en av hennes middelmådige dansera. Stønninga i begynnelsen får det ei heller til å buldre i trusene, men eg tror på ingen måte eg gjør skam på verken meg, min penis, eller mitt kjønn av den grunn då ukrainsk fisteporno desverre blei tabubelagt i 1987. Maken til crap.

Romania: Elena Gheorghe – The Balkan Girls

Snorre: Balkan girls like to party, like to party! Ja, det får en si. For Elena og jentene hennes er flotte å se på og det obligatoriske kjoleskiftet funker selvsagt alltid bra. Sangen er derimot jalla-deluxe og dette imponerer bare den nedre delen av kroppen. Derfor: 2 harde hetrofile pølser.

Thomas: Eg trekke herved alt eg sa om Tyrkia sine tendenser ti å spille på sex då Romania er i en klasse for seg sjøl på dette området. Elena går sjøl relativt lettkled på scena mens ho vrinska strofa om kjærlighet og fyll på relativt gebrokken engelsk, som tradisjonen tro, er satt til en statisk dancebeat. Alt ligger dermed til rette for ENDA et bidrag som enda opp midt på treet. Ikkje bra, ikkje dårlig. Heilt jeævlig random. Dette hadde vore faktum hadde ikkje Romania hatt et aldri så lite ess i ermet. Stageshow. Lettkledd stageshow. Veldreide damer som bedriver yoga faktisk. Kickass.

Bjørnar: Elena frå Romania syng ein sang som ikkje virker å ha anna budskap enn at jenter frå balkan er løsaktige tøser, og det er jo forsåvidt ikkje noko som eg føler for å protestere mot akkurat no. For det kan ikkje være tvil om at Romania satser på at pupper og lår skal bringe dei til toppen i år. Akkurat den delen av framføringa står lett til seks pølser, men ein må jo være så kjip å ta sjølve sangen med i betraktninga og. Men av ein eller annan grunn så fenger denne sangen meg. Refrenget setter seg fast i hovudet, og då har sangen opnnådd det den prøver på. Fem pølser til Elena og veninnene hennas frå Romania.

Storbritannia: Jade Ewen – My Time

Bjørnar: Britane hadde ein artig vri på sin nasjonale konkuranse i år. Dei valgte ut sangen på forhånd, og brukte heller tida på å finne ut kven som skulle synge den i eit idol-liknade TV-konsept. Sikkert moro, det. Valet fall altså på unge Jade Ewen, og det må jo kunne kallast eit godt val, for ho kan jo faktisk, i motsetning til veldig mange andre i denne konkuransen, synge. Sangen er laga av Andrew Loyd Webber, han som driv å lager musikaler og greier, og britane klarer nok å fiske ein del stemmer med denne.

Snorre: Det lukter overraskelse av England i år! Etter diverse jævlige opptredener, med flyselskap-inspirerte Scooch som absolutte lavpunkt, viser Jade at det mest kreative landet innenfor populærmusikk  de siste tiårene i år faktisk gidder å bidra med noe brukbart. Det lukter topp 10 av My Time, selv om den nok må finne seg i å komme litt bak de etniskinspirerte storfavorittene fra Hellas, Tyrkia og Norge. Låta er litt kjedelig, men Jade er et funn.

Thomas: Jade har vel egentlig tatt balladesjangeren så langt det er mulig å ta den. Glorete bekledning, imponerande stemmeband, serious face, og en ganske standard balladetekst om kor utrolig sweet livet er. Vanligvis relativt anonymt med andre ord. Men Jade har, i motsetning til enkelte andre balladebidrag i årets Eurovision, et alvorlig harmonisk stemmeband. Og det er jo heilt greit.

Finland: Waldo’s People – Loose Control

Snorre: Finland pleier alltid å bringe friske bidrag til resten av Europa i Eurovisison. Det var derfor bare et tidsspørsmål før de kom til å bryte denne tradisjonen. Waldo’s People sin sang er nemlig bæsj, toppa med bæsj og et refreng stappfullt av bæsj. Dette er en E-type-kopi og attpåtil en dårlig en! Pell dere tilbake til 1995.

Bjørnar: Fysjameg. Finland har i år henta inspirasjonen sin frå Boomfunk MC’s. Vi får altså servert talentlaus rapping, falsk sang i refrenget og det heile er tonesatt med technorytmer. Hadde det ikkje vore for sangen til Bulgaria så hadde nok Loose Controll vore ein klar kandidat til tittelen som årets værste sang.

Thomas: Waldo og hans entourage av skabbete pay2play tøyter bevisa her for meg, såvel som resten av verden, at det einaste finnane virkelig kan er å styrte vokda. Standhaftig narkotrance med tilhørande freestyle er i dei aller fleste Eurovision-sammenhenga dødt løp. Lose Control er den sjuke gasella på steppene, stemmebandet til Linni Meister, ja til og med forhuda til Jahn Teigen. Alt på en gang. Tydeligvis har Waldo drømt om ei karriere som den nye utgaven av Bomfunk MCs, men djeez. Blir det her den nye Freestyler skal eg tatovere “Frank” på skaftet.

Spania: Soraya Arnelas – La noche es para mi

Bjørnar: Tja, dette er lang frå noko “El Robocop”. Soraya gir oss ein sang det går 13 på dusinet av. Det er sånne sanger som får deg til å lure på kva som går på andre kanlar, eller sette spørsmål ved om det i heile tatt er fornuftig å bruke tid på å sjå på dette. Den korte kjolen til tross, dette er fint lite interessant. La oss håpe Soraya lar håret gro fram mot den internasjonale finalen, då mannefrisyre er turn-off.

Snorre: Etnisk åpning. Velforma babe med frekk kjole. Snåle mannlige dansere i sølvbekledde bukser. Come set me free! Soraya klarer å få liv i publikum og kan nok sanke en del stemmer på sine lange bein. MEN når det er sagt er sangen fullstendig søppel og det rolige variasjonspartiet fremkaller spontandiare selv hos folk som ikke har spist kylling til middag.

Thomas: Altså, for all del. Soraya og Spania levera her et heilt kurant bidrag som er en finale verdig. Både sang og lysshow er utrolig spanskprega og det blir gjennomført så godt det går, uten at eg kan se den heilt i toppsjiktet då den blir en anelse anonym for den slags. Men som så mange andre bidrag er der alltid nokke som kan forbedras, og i Spania sitt tilfelle er det danserane Soraya har valgt å dra meg seg. Kvinne eller ei, eg kan vanskelig se for meg av 5 menn med ultrastore svettemerker og speilglatte skinnbukser tenner dokke nevneverdig. Dansinga i seg sjøl er heilt grei, men som sagt.. Lysegrå skjorte når man dansa vettet av seg i varmeframkallande tightpants er kanskje ikkje verdens mest geniale sjakktrekk. Bruk svart i finalen, så slipper vi i allefall å beskue 5 monsunvåte armhuler en andre gang. Pølser? 3.

Alle desse vurderingane er gjort etter framføringane i dei nasjonale finalane, og ikkje på bakgrunn av semifinalane. Det er sikkert derfor det er ein del merkelige refransar til kostymer og liknade i omtalane. Du finn våre vurderingar av alle semifinalistane, og meir til, ved å trykke på Eurovision-banneret til høgre på sida her.

Nåvel, vi har altså vurdert alle finalistane. Men kven vinn? På bakgrunn av pølsekasta våre tipper vi på følgande sluttresultat.

1. Norge – 17 pølser!

2. Estland, Tyrkia, Island og Armenia deler andreplassen med 12 pølser kvar.

6. Bosnia, Romania, Storbritannia og Danmark blir dermed alle nummer 6, med 11 pølser.

10. Frankrike, Portugal og Tyskland deler tiandeplassen med, passande nok, 10 pølser kvar.

13. Kroatia og Sverige får begge 9 pølser og deler dermed trettandeplassen.

15. Litauen, Hellas, Albania og Spania havner lang nede på lista, med beskjedne 8 pølser.

19. Moldova er eit fattig land, også når det kjem til pølser. Dei har berre sju.

20. Russland, Malta og Ukraina delar tjuandeplassen med 8 pølser kvar.

23. Israel og Azerbaijan får begge fem pølser og deler dermed plass nummer 23.

25. Finland er årets soleklare nullpoengskandidat. 3 pølser, absolutt bunnkarakater, til den vilt ufiffe finske sangen.

Estland: Urban Symphony – Rändajad

Bjørnar: Kanskje er 2009 det store stryker-året? Positiv overraskelse, dette. Ein av heile to vokalistar som og spelar fele på scena, den andre er sjølvsagt kozeklumpen frå Nesodden, Alexander Rybak. Men Estland kan fort bli ein dark horse i Moskva, då dette er noko som kan fenge både Torbjørn Telefonstemmer og Jørgen Jurymedlem. Estland har rett og slett det litt av det lille ekstra.

Snorre: Urban Symphony er faktisk fiffere enn navnet skulle tilsi. Det er tydelig at det ikke bare er gutelarkjen Rybak som kan traktere en fiolin i årets internasjonale finale. Denne dama er til og med hundre ganger penere enn vår norsk/hviterussiske pannebartmann. Dette er etnisk moro med en skikkelig horete pannelugg, men selve sangen er ikke helt på nivået til eventyrkisen, og dermed blir det ikke mer enn 4 pølser (som i Eurovision-sammenheng strengt talt er latterlig bra).

Thomas: Urban bruk av felegnikking skal angivelig være the shit på kontinentet i år, og sjøl om det urbane symfoni”orkesteret” fra Estland ikkje har høvdingskillz på felefronten skal det alikevel være rom for å påstå at det her er over middels bra. Litt hjelper det kanskje på, i allefall for oss parresitrande hannkjønn, at vokalisten på alle måta er som snytt ut av voldelig bukkakehentai.

Nederland: The Troopers – Shine

Bjørnar: Eg veit ærlig talt ikkje kva eg skal seie om dette. Voksne menn kledd i aliminiumsfolie. Det er godt mulig det er ein ironi i dette som eg ikkje tar, men det får så være. Love will make us glow in the dark. Fy faen!

Snorre: Star Trek-statistene The Toppers er akkurat det vi forventer fra Nederland. Skitne, kjipe og folkelige. Det er ikke godt å si hva skarrelandet tenker med denne låta, men på tross av det latterlige sceneshowet og den billige melodien er det noe ved karene som henger fast etter man har hørt den et par ganger. På den måten deler “shine” mange egenskaper med syfliis, med unntak av at alt håp nok er ute for lengst om du skulle rote deg bort i førstnevnte. 1 syk pølse.

Thomas: Dopnasjonen Nederland har for all del gjort som forventa (av meg i allefall). En stormfull Torsdag bestemte 3 smørblide munnsår å sette seg ned med 5g Purple Haze for å finne ut kas “genialt” påfunn dei kunne snekre sammen til årets store høydepunkt, Eurovision. Då ideane ikkje kom på løpande band djupt inne i narkotåka såg en av dei sitt snitt til å slappe av med Westlife-kavalkade på MTV. Vips. Boyband. Dei ringer Hoyt, kompis/sprøytenarkoman klesdesigner og får han til å lage dei freshaste (les: jævligste) dressane verden har sett. Deretter blir det brukt 7 effektive minutta på melodi og tekst før våre venna i The Toppers vender nesa mot Red Light District for å finne 3 velvillige fruentimmer som uten å mukke stilla til samstemt koring av verdens aller jævligste sang på direktesendt fjernsyn. Etter masse om og men er alt på plass, og The Toppers er nestemann ut. Men The Toppers mangla ett eller anna.. det lille ekstra. Topper #3 tar en lovlig magesug av fellesjointen og får en ide. Sangen heiter Shine.. speil.. små homofile speil i handflata som vi briefa med under refrenget. DET tar oss til finalen det. Og jammen faen stemte det.
- Lørdagsjointen hollenderane sverga til har nok gjort sitt til å få ditta makkverket såpass langt. Det her er rett og slett banebrytande åndsvakt. 1 narkoman pølse.

Frankrike: Patricia Kaas – Et s’il fallait le faire

Bjørnar: Frankrike er, som ein av dei fire store, automatisk klare for finalen. Og det er bra for froskeskjendarlandet, for dette var stusselege greier. Sangen er like fengande som ein våt ullsokk. Nei, sangen er like fengande som tanken på  å bli daska med våte ullsokker av prins Charles. Dessutan er den på fransk, eit språk for spesielt interesserte. I fjor hadde Frankrike ein fantastisk sang, med golfbiler og kordamer med skjegg, i år er dei berre stusselege.

Snorre: Hahaha! Frankrike lærer aldri! I år, som utallige ganger før, bidrar de med en halvslakk ballade, men det som gjør i år litt annerledes er at dama har røykestemme og gjør et tappert forsøk å lage kaféjazz. Resultatet er ganske middelmådig og uten høydepunkter, derfor blir det bare 3 pølser på Patricia med munnen.

Thomas: Eg skal ikkje nekte for mine tidligere påstanda om ballada i dinna konkurransen, men ja.. det er rett og slett ett eller anna med fransk som gjør det meste masse tøffere. Holmgang, sirkusporno eller dokumentar om sibirske snøkrabba – samtlige hadde herja på baguettspråket. Sangen i seg sjøl er vel heller egentlig ikkje en typisk ballade om sukkersøte emoproblema. Det her er voksne problema. Patricia Kaas kunne like gjerne opptredd live på franske havnekneiper der ransmenn, fyllika og andre sjølstendig næringsdrivande sitter side om side og lar sine dystopiske kverdagsproblem ligge. Kjip Chanel 4, likør på boks og sjokolade fra Doktrasjv. Harmonisk skit rett og slett.

Russland: Anastasia Prykhodko – Mamo

Bjørnar: Anastasia her både ser ut som, høyres ut som og ter seg som ho har tatt seg ein slurk vodka for mykje før ho gikk på scena. Men det er tydlegvis dette russarane liker. Om det ikkje kjem ordre frå Kreml om at stemmeopptellinga må går “riktig” for seg, så kan dette fort enda langt nede på resultatlista for arrangørlandet. Sangen mangler melodi, vokalen er småskrikete (eller snarare gjennomført jævlig), og sceneshowet fråværande. Å kaste pølser for denne sangen er som å finne ein råten løk i grønnsakskuffa i kjøleskapet. Ein har ikkje lyst til å ta i den, men ein er berre nødt til det. 2 pølser, fordi det er tendensa til eit småfengade refreng, og fordi eg er redd for at ellers komme FSB sine dødsskvadroner og tar meg.

Snorre: I fjor vant Russland med en bleik Justin Timberlake kopi som nesten hadde samleie med en androgyn kunstløper på scena. Hvordan best følge det opp? Jo, dansebåtpop med Anastasia! “Mamo” er kun en strålende låt i et alternativt univers hvor folk som Jan Thomas vinner Nobelprisene og folk som Kåre Willoch jobber som fergekonduktører. Finalen er kaotisk og intens… jævlig.

Thomas: Kjedelig popvrøvl fra Xenia Zargeyevna Onatopp’s emo-lillesøster. Kor er James Bond når man virkelig trenger han?

Tyskland: Alex swings Oscar sings- Miss Kiss Kiss Bang

Bjørnar: Tyskland er som vanleg noko for seg sjøl. Münchens svar på Ricky Martin, saman med denne swingande Alex, vi får tru det er han med hestehalen på piano, saman med eit orkester og eit utal dansarar, servere ein sang der hovedmålet synast å være å snike inn mest mulig hint til ein helt annan sang enn den dei faktisk framfører. Det er sikkert like greit, for dette var skrale greier. Fryktelig skrale, faktisk. Men Tyskland bidrar iallefall med å avkrefte myta om at ein i utgangspunktet dårleg sang blir betre av å ha masse blåseinstrument på scena. Det best augeblikket i denne viseoen er den korte tida vi har publikum i bildet, og ein tydleg ser at absolutt ingen engasjerer seg i sangen.

Snorre: Alex Swings Oscar! Solbrun prettyboy med Paradise-friserte øyenbryn og ein kar bak piano med tidenes ansiktshår(sår) bidrar til at Tyskland overrasker atter en gang. Landet er jo helt umulig å spå i Eurovision! Og om det var noen som lurte, ja, så er det faktisk positivt. Tyskland bidrar med en av årets mest fengende og dumme låter. Denne kan nå langt!

Thomas: Då har vi fått det bekrefta. Uansett om det var Monica, Erica, Rita, Tina, Sandra, Mary eller Jessica som fikk æren av å få eggstokkane glasert av Lou Bega back in the days så er det åpenbart at en av dei er tysk, og at vedkommande har gitt liv til han her. Lou Begas orgieavkom til tross, Alex (Oscar?) svinga relativt fett på dansefoten. Friskt bidrag. 4 pølser, -1 for blazeren. Herre.

Storbritannia: Jade Ewen – My Time

Bjørnar: Britane hadde ein artig vri på sin nasjonale konkuranse i år. Dei valgte ut sangen på forhånd, og brukte heller tida på å finne ut kven som skulle synge den i eit idol-liknade TV-konsept. Sikkert moro, det. Valet fall altså på unge Jade Ewen, og det må jo kunne kallast eit godt val, for ho kan jo faktisk, i motsetning til veldig mange andre i denne konkuransen, synge. Sangen er laga av Andrew Loyd Webber, han som driv å lager musikaler og greier, og britane klarer nok å fiske ein del stemmer med denne.

Snorre: Det lukter overraskelse av England i år! Etter diverse jævlige opptredener, med flyselskap-inspirerte Scooch som absolutte lavpunkt, viser Jade at det mest kreative landet innenfor populærmusikk  de siste tiårene i år faktisk gidder å bidra med noe brukbart. Det lukter topp 10 av My Time, selv om den nok må finne seg i å komme litt bak de etniskinspirerte storfavorittene fra Hellas, Tyrkia og Norge. Låta er litt kjedelig, men Jade er et funn.

Thomas: Jade har vel egentlig tatt balladesjangeren så langt det er mulig å ta den. Glorete bekledning, imponerande stemmeband, serious face, og en ganske standard balladetekst om kor utrolig sweet livet er. Vanligvis relativt anonymt med andre ord. Men Jade har, i motsetning til enkelte andre balladebidrag i årets Eurovision, et alvorlig harmonisk stemmeband. Og det er jo heilt greit.

Spania: Soraya Arnelas – La noche es para mi

Bjørnar: Tja, dette er lang frå noko “El Robocop”. Soraya gir oss ein sang det går 13 på dusinet av. Det er sånne sanger som får deg til å lure på kva som går på andre kanlar, eller sette spørsmål ved om det i heile tatt er fornuftig å bruke tid på å sjå på dette. Den korte kjolen til tross, dette er fint lite interessant. La oss håpe Soraya lar håret gro fram mot den internasjonale finalen, då mannefrisyre er turn-off.

Snorre: Etnisk åpning. Velforma babe med frekk kjole. Snåle mannlige dansere i sølvbekledde bukser. Come set me free! Soraya klarer å få liv i publikum og kan nok sanke en del stemmer på sine lange bein. MEN når det er sagt er sangen fullstendig søppel og det rolige variasjonspartiet fremkaller spontandiare selv hos folk som ikke har spist kylling til middag.

Thomas: Altså, for all del. Soraya og Spania levera her et heilt kurant bidrag som er en finale verdig. Både sang og lysshow er utrolig spanskprega og det blir gjennomført så godt det går, uten at eg kan se den heilt i toppsjiktet då den blir en anelse anonym for den slags. Men som så mange andre bidrag er der alltid nokke som kan forbedras, og i Spania sitt tilfelle er det danserane Soraya har valgt å dra meg seg. Kvinne eller ei, eg kan vanskelig se for meg av 5 menn med ultrastore svettemerker og speilglatte skinnbukser tenner dokke nevneverdig. Dansinga i seg sjøl er heilt grei, men som sagt.. Lysegrå skjorte når man dansa vettet av seg i varmeframkallande tightpants er kanskje ikkje verdens mest geniale sjakktrekk. Bruk svart i finalen, så slipper vi i allefall å beskue 5 monsunvåte armhuler en andre gang. Pølser? 3.

Bonusspor: Georgia! Stefane & 3G – We Dont’t Wanna Put In

Bjørnar: Georgia får kanskje ikkje være med i Moskva, men dei får være med her. La oss ført av alt slå fast at det ikkje er noko stort tap for Eurovision at georgierane held seg heime, for dette er noko av det værste som har komme derifrå sia Josef Stalin. Hjelpelaus disco-schmisco med bart og lilla tights. Den såkalla politiske brodden i sangen er på barnehagenivå, Putin burde ha bomba alle musikkstudio i Tiblisi medan han først var i gong. Negative mood, 1 pølse.

Snorre: Georgia var tøffe i trynet og nektet å være med når de ikke fikk lov til å disse Putin. Discogjengen Stefane & 3G hadde nok ikke hatt store sjansen til å gjøre det veldig bra uansett, men de bidrar i hvert fall med masse glede og fargen rosa. Dette er helt ålreit fra Georgia, men det er ingen grunn til å savne den av musikalske grunner i finalen i Moskva.

Thomas: Sorry, Mario Kart musikk med tekst er ikkje sjef på TV.

Få for all del med deg resten av vår vilt fiffe Eurovisiongjennomgang!
Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5