Spania: Daniel Diges – Algo Pequenito

Snorre: Moppen Daniel Diges er Spanias representant i årets Eurovision-finale. Det er betryggende å se at Daniel i hvert fall har fått en frodig hårvekst fra faren Manuel som stakk av fra barndomshjemmet kort tid etter sønnens unnfangelse. Mer bekymringsverdig er det at sjarmen og talentet føk ut av døren med han. Det er i det hele tatt fascinerende hvor latterlige bidragene fra de automatisk kvalifiserte nasjonene er. Daniel Diges er en våt og latterlig svamp, og egner seg best til å vaske do med.

Bjørnar: Spania skal ha for at dei prøver, men her kjem dei til å feile stygt. Dette blir nok å finne blandt dei fem siste i finalen. Desse sirkusfaktene blir berre merkeleg.

Norge: Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Snorre: Didrik Solli-Tangen er altså mannen som skal ta opp arven fra fjorårets suksessrusser Aleksander Rybak. Og Diddy, som sin onkel Donkey, har en vanskelig oppgave foran seg. Uten en semifinale å eksponere sitt glatte ansikt kan det bli vanskelig for Sollitangen og komme seg til topps. Heldigvis minner visse partier i låta om Michael Jacksons Free Willy-låt og andre om Rolf Løvlands You Raise Me Up, og dette kan kanskje vekke noe latent i alle de østeuropeiske hjem der ute. Det spørs om Norge, i beste Irland-stil, får arrangere Eurovision to år på rad, men Dolly Tangen har en god mulighet på topp 5!

Bjørnar: Det er godt mogleg at Diddy T er kveldens beste vokalist, og det er då på ingen måte ein dårleg song song som skal forsvare fedrelandets ære denne laurdagskvelden. Men sjølv om sangen er god så er deneigentleg ikkje ein song ein bit seg merke i, den blir litt for anonym. Dessutan er det fleire gode ballader å konkurere  med, Norge, Irland og Israel vil nok stele stemmer frå kvarandre, og eit tidleg startnummer for Diddy er nok ikkje ideelt med tanke på ei toppplassering. Dessutan tyder alt på at det ikkje er eit balladeår i år.
Men det gjer ikkje så mykje. Vi har uansett allreie slått svenskane, og det er jo det viktigaste.

Storbritannia: Josh Dubovie – That Sounds Good to Me

Snorre: England har mange fiffe ting. Joey Barton, Sporty Spice og Steve Hacketts gitarsolo på siste del av Genesis’ klassiker The Lamia for å nevne noen. Men i Melodi Grand Prix ser det til å gå helt på trynet hver eneste gang. Josh Dubovie er det siste beviset på akkurat det. Han er like talentfull som en flaske Mountain Dew, like vakker som et dødt dyrekadaver i forbikjøringsfila på E6, og like innbydende som underlivskreps. Og låta? Den tåler sammenligningen med folkemord rimelig greit. Josh får likevel en pølse ekstra, rett og slett fordi det er så mye dritt i konkurransen som er enda verre.

Bjørnar: Det er ikkje nokon andre i Europa som har bidratt med så mykje bra til populærmusikken som britane. Men i moderne Eurovisionsamanheng er dei musikalske dverger. Og her presterer dei nok ein gong å bæsje seg sjølv i munnen. That Sounds Good to Me er ikkje ein song, det er berre eit makkverk av tilfeldig lyd. Tidenes nullpoengskandidat.

Frankrike: Jessy Matador – Allez Ola Olé

Sneglefolket står for et av de beste Eurovision-bidragene i nyere historie med Sebastien Telliers fantastiske Divine. I år er bidraget mer afrikanskinspirert og minner mest om noe som kunne vært en del av soundtracket til fotballspillene FIFA. Salomon Kalou og hans vakre kvinnelige motstykke gulper opp rundt tjue ord på tre minutter, mens de svinger seg primalt og håper på knull. Sangen er ensformig, ganske irriterende og faktisk en skikkelig outsider. Frankrike har sin beste mulighet på topplassering på flere år og kan klare topp 10. Konkurransens beste!

Bjørnar: Etter det som er lagt ut på nettet av prøvene til Frankrike på scena i hallen på Fornebu kjem det til å bli betydlig mindre lettkledde damer på scena enn det er i videoen, og det er sjølvsagt ein stor, stor skuffelse frå froskeskjendarane, men songen er då uansett fengande.

Tyskland: Lena – Satelite

Snorre: Forhåndsfavoritten Lena Meyer er mye bedre enn sin argeste konkurrent (skal vi tro oddsselskapene) Aserbadjan. For på tross av konkurransens absolutt verste engelskuttale (prestasjon!) og en latterlig laber sangstemme, har luftballong-Lena en god låt etter MGP-standard. Tyskland kan igjen invadere store deler av Europa, men det spørs om de vil slite når de kommer østover (høhø). Topp 3?

Bjørnar: Så er vi komne til Unser Star für Oslo, sjølvaste Lena frå Hannover. Rett nok vil ungjenter som syng om undertøyet sitt gjerne være noko vi forbinder med ei anna av dei gamle aksemaktene, og tyskarar sitt forhold til det engelske språket kan vi ha det mykje moro med, som til dømes her og her, men vi kjem likevel ikkje unna at dette er ein svært så fengande song. Kombinert med eit gunstig startnummer i finalen trur eg faktisk at Tyskland kjem til å vinne heile greia!

A1 -Don’t Wanna Louse You Again

Bjørnar: Dette er jo eigentleg ein heilt OK radiovennleg popsong, som lenge er på god veg til å få med seg 5 pølser i bagasjen. Men det er heilt til det er Christian Ingebrigtsen sin tur til å synge. Han har, i motsetnad til dei to andre (var det ikkje fire av desse tøysgutane ein gong i tida og?) slett ikkje lagt av seg verken boybandstemme eller boybandblikket, og slik kan vi sjølvsagt ikkje ha det. Eg lurer og på om alle desse ungpikehyla vi høyrer i bakgrunnen er lydenav jenter som faktisk sit i salen, eller om det er ein ferdig innspelt del av songen? Uansett, dette er ein mogleg vinnar

Snorre: Hurra, A1 er tilbake! Denne gangen med en lettspiselig poplåt akkompagnert med en stil plagiert fra Coldplay (plagiert fra Beatles). Idolproduser David Eriksen (GRØSS) har fått med seg tre av de fire originale sukkerbitene, og sammen synger de om kjærlighet og tap dandert over cirka fire akkorder. Låta er nok likevel kveldens beste, og kan være vårt beste kort i forhold til å komme blant de fem beste i den internasjonale finalen. Det er trist!

Thomas: Greit, eg skal være den første til å innrømme at eg satte meg ned med intensjona om å gi ei einaste radioaktiv pølse, rett og slett fordi det er snakk om et gammalt mainstreamboyband som saumfarte radioen og dermed øregangane mine mang en gang for et halvt tiår sia (eller meir). No, etter en oppskriftsmessig sang på 3:12 må eg desverre innse at det her er ett av dei bedre innslagene våre i år. Kanskje er det alle fjortispikers drøm Ben som trekker det heile opp no som han har sneia den homofile (beklager uttrykket) midtskillen sin, men den her swinga 100 ganga meir enn både Maria og Maria til sammen. Eg skulle gjerne gitt 4 pølser, men pedofiliblikket til Christian «desperat etter rampelys, så eg laga en jallasang til FRP» Ingebrigtsen trekker seriøse mengda ned. Dermed enda eg på 3 relativt saftige pølser.

Maria Haukaas Storeng – Make My Day

Bjørnar: I eit balladeinfisert finaleheat er dette det klart svakaste på denne fronten. Det er klart at Idol-Maria kan synge, men det har då ingenting å seie når songen er like engasjerande som ein episode av Dharma & Greg på TV, like orginal som ein clip-show episode av Hope & Faith og like lite undeholdande som alle norske stand-up-komikarar utanm Dagfinn Lyngbø. Det er nok ikkje din dag i dag, Maria.

Snorre: Idol/GP-Maria fornekter seg ikke, verken på klesfronten eller evnen til å synke til uante dybder. Make My Day fortjener kun definisjonen promp, og ingenting annet. At dette makkverket har funnet frem til finalen kan bare være resultat av to ting, 1) at avstemningen har vært korrupt, eller, 2) at idol-kjendisen har inngått en pakt med buksedraktdjevelen.

Thomas: Gir ordene ‘svak’ og ‘aids’ ei heilt ny meining, og vekka følelsa i meg; følelsa som burde gått i grava med Hitler. 1 pølse (såvidt).

Venke Knutson – Jealous Cause I Love You

Bjørnar: Dette er i grunn ein ganske frisk song, med eit fengande refreng. Hipp hurra for det, lizm. Men kan liksom ikkje sjå for meg at nokon kjem til å stemme på dette.

Snorre: Vel vel vel, vi møtes igjen frøken Knutson! Dette er jo typisk deg, anoreksilett pop blottet for en eneste milimeter med kvalitet. Sjarmerende!, hører jeg de lobotomerte hviske. Nei, kongekrabbe infisert med syfilisorm hører mer hjemme i norske farvann enn du gjør i den internasjonale finalen. Rumpeodør > denne låta. Any day.

Thomas: Tredje blondine ut gjør det minst like dårlig som dei andre to. Sukkersøtt og jævlig. Eg foretrekker koldbrann på penis. 1 radioaktiv pølse.

Bjørn Johan Muri – Yes Man

Bjørnar: Endå ein som bygger karriera si på at han ikkje vann Idol. Og unge BJ frå Ålesund kastar seg desverre på denne überjævlige musikkforma som DonkeyBoy fekk spelt i hel på radio i fjor sommar. Slik musikk burde lisensbetalarane bli spart for. Dette er rett og slett grusomt. Dette er ein song for rosabloggarar og lokalpatriotiske sunnmøringar. Alle andre som finn noko musiklask verdi i dette burde la seg undersøke av lege.

Snorre: Idol-Bjørn Johan er i beste fall stallfyll i finalen, noe også hans avansement fra semitaperrunden vitner om. Med sin småsjarmerende popsviske kommer han til kort mot Didrik og kompani. Delvis fordi folk elsker ballader, delvis fordi låta er veik og like kjip som Skeidar-bord. Men han kommer i det minste ut av det med pittelitt respekt i behold, og det er mer enn man kan si for forrige deltager.

Thomas: Merkelig kjedelig bidrag fra enda en Idolmann som fremdeles klora seg fast i rampelyset. 100 ganga bedre enn Gaute (lol), men 100 ganga dårligere enn dei beste. Dansetrinnene hjalp heller ikkje på.

Maria Arresdondo – The Touch

Bjørnar: Skyt meg, men eg liker faktisk dette. Ikkje i den forstand at eg kunne tenke meg å stemme på Maria med det rare etternamnet, men songen er då heilt grei, den. Den manglar sjølvsagt den gåsehudfaktoren ein ballade treng for å vinne fram i ein slik konkurranse, men så er det jo heller ingen som trur at denne kjem til å vinne heller.

Snorre: Maria kan faktisk synge! Dette er også milevis bedre enn buksedrakt-Marias flørt med djevelen, men et polsk performanceshow hadde strengt talt slått henne med god margin. Med GP-kongen Rolf Løvland bak melodi og tekst burde dette bli innertier! Men The Touch makter dessverre aldri å bli noe mer enn en kjip og anonym liksomballade. Kjedelig kjedelig kjedelig!

Thomas: Når eg ser Maria Arredondo komme seilande mot kamera i sin turkise Askepottkjole kan eg vel egentlig si på forhånd kas sang ho kommer til å servere. Vi snakka på ingen måte om en ny «The Anthem» (takk gud), men vi har vel så altfor mange ganga før sett kordan sukkersøte disneyballada framført av yndige blondiner (som 90% av østblokkene hadde tatt stor glede i å besudle) gjør det internasjonalt. Jepp, ganske jævlig.

Alexander Stenerud – Give It To Me

Bjørnar: Ein må respektere mister Stenerud for å gå på scena med sjølvtilliten til ein greker, men desverre held songen hans ein kvalitet vi som regel må til Kviterussland for å finne makan til. Slik overdramatisk synthpop er musikken sin svar på Paradise Hotel og all den viagra-reklame-spamen ein finn i søppelmailen sin, svineinfluensa og alt som er kjipt og gale i verda. Då hjelper det ikkje at Stenerud i grunn er flink til å synge.

Snorre: Det er vanskelig å holde seg alvorlig i første møte med Alexander og hans svulstige eurotrash-ballade Give It To Me. Men etter å ha kommet over den kjipe koreografien har faktisk denne låta litt mer med seg enn først antatt. NOT! Potensialet innenfor sjangeren er dessverre uansett ikke akkurat himmelhøyt og det ender i skjærsilden for Alex og hans horekledde dansere.

Thomas: Nei x 73.

Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Bjørnar: Her har vi altså kveldens store favoritt. Og kvifor ikkje? Didrik viser oss ei mektig stemme, ser ut som han er tatt rett ut frå ei undertøyreklame for Dressmann og ser inn i kamera med eit trusefuktarblikk sjølv erfarne boybandartistar ville misunne han. Så då kan vi vel leve med at han ser ut som ein dokost på håret og har på seg den styggaste dressjakka på denne sida av Miami Vice. Og kven veit, kanskje 2010 er eit år for svulstige balladar?

Snorre: Ungpikesjarmøren Didrik er kanskje knapt fylt fjorten, men har likevel en voksen stemme som kan bære han rett til internasjonal finale på Fornebue i mai. Og på tross av en litt klisjeaktig låt, med kraftige ingredienser av Secret Gardens You Raise Me Up og, ikke minst, Michael Jacksons Free Willy-låt Will You Be There, har absolutt Didrik det lille ekstra som trengs for å vinne den norske finalen. My Heart Is Yours blir nok vårt bidrag i år og har kvaliteter nok til å kunne gjøre det brukbart blant møkket fra middelhavsregionen.

Thomas: La gå, kanskje er det kvalmande pompøst, kanskje er det alle klisjèers mor, kanskje er livet som sibirsk snøkrabbe et bra et. I alle tilfeller sitter eg igjen med magefølelsen om at den her komme til å vinne, og dermed bli vårt internasjonale bidrag. Kem sier vel nei takk til mannlig powerballade. Enkelte vil kanskje kalle han kjekk, men dei fleste kan gjerne være enig i at han e ganske flink å synge. Sweet Didrik. 4 powerpølser.

Keep of Kalessin – The Dragontower

Bjørnar: Det er sjølvsagt denne songen som bør vinne i kveld. Kvifor det, vil kanskje nokon spørre. Både A1 og ballade-Didrik vil då ha langt større vinnarsjansar i den internasjonale finalen! Vel, kva pokker skal vi eigentleg vinne ein gong til etter? Vi er då faen ikkje irske heller! I motsetnad til folket på saueskjendarøya i vest har vi faktisk andre måtar å hevde oss internasjonalt på enn med den fæle musikken vår. Snart er det jo OL og greier. I år er vi jo faktisk direkte kvalifisert til finalen, vi treng ikkje tenke eit sekund på at vi må sende noko folk faktisk kunne tenke seg å stemme på. Vi har faktisk ein gylden mulighet til å gje langfingeren til heile Eurovision, og kva betre måte å gjere det på enn å stemme fram dei langåra trønderrockerane i Keep of Kalessin? Når dei i tilleg kjem med kveldens klart beste musikalske bidrag burde dette ærleg talt vor ein no-brainer!

Snorre: Liksom-metal har vi hørt før i Grand Prix, men det gjør absolutt ingenting at vi får litt mer! Her får vi servert flammer, stygge gitarer og kommers-growling, alt skrudd sammen ved hjelp av inspirasjon fra de ypperste metalavguder. Melodien er nok desverre litt for middelmådig til at dette kan utfordre om edelt metal i den internasjonale finalen på Fornebu, men i dette selskapet skiller Keep Of Kalessin seg positivt ut.

Thomas: Jadu, powermetal fra guttane i Keep of Kalessin er jo på alle måta et forfriskande innslag innimellom alt popvrøvlet fra utdaterte runnerups fra Idol 2003. Men uansett kor fett det måtte være å synge om draga, sverd og bøffe menn i rustning akkompagnert av leikande fingerspill og trommevirvla, så er sangen, sjangeren til tross, relativt kjedelig. Refrenget er og temmelig svakt til powermetal å være. Uansett, friskt med et band for en gangs skyld.