Jada. Det finnes gode skytespill i dag også. Bioshock-serien er ett eksempel, med sin skumle stemning og stilige visuelle stil. Modern Warfare 2 og Battlefield: Bad Company er intense og underholdende, spesielt i multiplayer. Og la oss ikke glemme den hjernedøde Gears of War-serien og den retaderte fetteren Killzone, som begge har fin grafikk. Ti år gamle (jubileum, hurra!) Deus Ex er likevel hundre ganger bedre enn alle sammen. Fact.

Warren Spector og hans menn står bak et av tidenes mest kritikerroste spill, som definitivt hører hjemme på min topp 3-liste. Da jeg for noen dager siden igjen børstet støvet av de gamle originalcdene, og bestemte meg for å prøve herligheten på nytt, skal jeg innrømme at jeg var noe skeptisk. Var spillet like bra som jeg husket? Eller var det som med TV-serien Sledgehammer, som jeg når jeg var mindre følte var tidenes beste og morsomste tv-serie, men som jeg forstod etter gjensynet på TV2 Zebra, at var egentlig jævlig dårlig?

Allerede i møtet med spillet meny ble jeg beroliget. Den fantastiske tittellåten er intet mindre en, ja, fantastisk, og tåler sammenligning med annen episk spillmusikk (som for eksempel den fra Super Mario, Worms, CC: Red Alert, Monkey Island osv). Og den avanserte karakterskaperen, i hvert fall med tanke på at dette er et førstepersons skytespill, var fremdeles like kul.

I Deus Ex får nemlig spillerne muligheten til å skreddersy sine egne karakterer med de ferdighetene de ville fokusere på. Spillet byr så på mange forskjellige måter å løse alle problemene protagonist J.C. Denton møter på underveis. Et godt eksempel er møtet med terroristbasen i Battery Park. Her møter en et fort som er tungt bevoktet av slemme terrorister. Målet er å infiltrere basen for å få tak i informasjon om terroristenes planer. Jeg har selv klart dette på fire ulike måter og skisserer de kjapt for å vise valgfriheten:

Den simpleste måten å klare det på er å gå inn hovedinngangen og gå berserk. For å gjøre dette bør Denton ha spesialisert seg i tyngre våpen og “body armor”. Alternativt kan en ta bakveien, under vann, om man intervjuer sivile på stedet. Denne løsningen krever litt kreativitet og er dermed kanskje mer spennende i lengden. En tredje måte er å bygge opp en stige av kasser utenfor borgen. Dette krever tid og litt pusling, men når man endelig er på toppen kan man infiltrere basen derfra, særlig om man har høy snikeferdighet. Eventuelt kan man (fjerde måte), om man som meg har fokusert på skarpskytterferdigheten, plukke ut de ulike vaktene på rett tidspunkt slik at de andre ikke ser det.

Denne valgfriheten går igjen gjennom hele spillet og er uten tvil Deus Exs største styrke. Spillet fostrer også opp en uvanlig intrikat historie til å være et dataspill, og får for eksempel GTA3s narrasjon til å virke som en svak episode av Helene og Gutta. Her er det såkallte twists hele tiden, og det hele topper seg med flere alternative måter å fullføre spillet på. I tillegg er det glimrende implantatsystemet, hvor spilleren kan bruke implantater for å få bedre egenskaper, og det tilfredstillende ferdighetssystemet, rett og slett helt sjef.

Men spillet er ikke helt fritt for svakheter heller. 2d-spill, som mange av de vi gikk gjennom i vår omfattende adventure-spalte, har en tendens til å holde seg bedre visuelt sett enn 3d-spill, som må tåle sammenligning med dagens utgivelser, og dermed falmer ganske kjapt. Deus Ex benytter seg av den første Unreal Tournament-motoren, og det merkes. Grafikken er ikke mye å skryte av i dag, og kan skremme vekk GeForce-kidsa. I tillegg er ikke selve spillmekanismene veldig sterke, det er vanskelig å være en voldelig tøffing, fordi det rett og slett er vanskelig å treffe folk. I hvert fall i opphetet kamp. Dette fører til at det letteste er å snike seg og planlegge eventuelle drap, i stedenfor å bare gå berserk.

For meg er sistnevnte likevel ikke en stor svakhet. Det som gjør Deus Ex nettopp så annerledes er muligheten til å løse oppgaver på andre måter enn i andre skytespill. Det er ikke noen tvil, for meg er dette tidenes beste skytespill og fortjener dermed seks soleklare nostalgipølser. Dessverre lider det av utdatert grafikk og svakheter i spellmekanismene, noe som fører til at det ikke oppnår toppkarakter i dagens lys. Likevel er Deus Ex hjertelig anbefalt – spesielt til de som setter pris på andre ting enn testoteronfyllt gameplay og spektakulær grafikk. Så kan de som liker sistnevnte vente på det nye Deus Ex-spillet som er på vei. Spillet er en perle. Fact.

Nostalgipølser:

Dagens pølsekurs:

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Fotballspill er ikke lenger revolusjonerende, i stor grad fordi de rett og slett er blitt så gode og virkelighetsnære at et genialt framskritt knapt er mulig lengre. Spillefølelsen har blitt mer realistisk, som i den siste PES-utgivelsen, hvor tregere reaksjonstider har ført til et frustrerende gameplay, eller i årets skamroste FIFA-utgave, hvor spillet er lite nyansert på tross av mange gode nyvinninger. Men realisme er ikke alltid forbundet med moro som en fort ser om man går tilbake til sjangerens røtter. Ok, ikke helt tilbake. Fem år holder i massevis.

Året var 2005, Chelsea hadde nylig tatt steget opp blant de aller beste av velkjente grunner og Arsenal var bedre de er i dag. Resultatet var at en stjerne fra hvert lag ble valgt ut til å bli Konamis årlige fotballtittel Pro Evolution Soccer 5 sine fjes utad. Blåtrøyekaptein John Terry, seinere mer kjent for utroskap og stygge albuer, representerte spillets forsvarsfibrer. Og superspiss Thierry Henry, som den gang var mer kjent for å være balløyas beste spiller enn en handser og fallen målkonge, var symbolet for det offensive. Rammene var satt for mye moro.

En av de største styrkene til PES5 var utvilsomt det varierte gameplayet. Det var nesten urettferdig å sammenligne spillet med datidenes utgaver av erkerivalen FIFA, da kvalitetsforskjellen var så enorm at man etter et møte med den japanske varianten knapt kunne beskrive EASports lisenskonge som noe annet enn flau. Selv om det fantes oppskriftsmessige måter å score mål på, etter at man hadde blitt bedre kjent med spillet, var variasjonen av mål overraskende stor.

I tillegg var det for første gang i et fotballspill skikkelig vanskelig å forsvare seg. Noen kan argumentere for at det var slik allerede i forgjengeren, men PES5 gjorde det enda vanskeligere ved å gi mer realistiske egenskaper til spillerne, noe som blant annet førte til at Christer Basma ville ha seriøse problemer med Ronaldinho i en løpsduell. Tidligere, som i klassikeren FIFA98, var det nesten kriminelt enkelt å stoppe angripere selv om de var langt raskere enn din respektive forsvarsspiller. I PES5 måtte spillerne lese spillet nøyere for ikke å bli revet i fillebiter av motstanderen.

Spillet var selvsagt ikke uten sine svakheter, som man kan se i videoen under. Men på tross av dette er det få, om noen, spill som i ettertid har fanget sjarmen med ballsporten på samme måte. Og selv om FIFA-serien de siste årene har tatt igjen PES kvalitetsmessig, og ifølge mange gått forbi, er det for meg ingen tvil om at Pro Evolution Soccer 5 fremdeles er det beste fotballspillet jeg har spilt.

Spillet får full pott på nostalgipølsene for meg:

… og det er fremdeles artig å trekke frem, spesielt om man er flere:

PS: Den legendariske Playstation 2-versjonen er bakgrunn for denne vurderingen.

Det legendariske firmaet Microprose er kjent for å ha pressa ut et stort antall kultspill. Bill Stealy og strategiguddommen Sid Meier stod bak tidløse klassikere som Pirates!, Civilization, Railroad Tycoon, og sist, men ikke minst, den to geniale Master Of Orion-spillene. Og det er det andre spillet i serien som denne gangen får vår oppmerksomhet i vår retrospalte Klassikeren.

Taktikk i rommet
Master of Orion II: The Battle at Antares minner på mange måter om sin langt mer kjente halvbror Civilization. Konseptet er å utvide din rase i et rom av selvvalgt størrelse, enten ved hjelp av diplomati, spionering, krig eller litt av alt på en gang. Med 13 ulike raser, med vidt ulike egenskaper, samt muligheten til å lage sin egen, var valgfriheten sjokkerende og på linje med ingenting annet som spillerne hadde sett før.

Evt. seier kan nås enten gjennom krig eller diplomati og rasen man velger har stor innvirkning for hvilke av målene som er realistiske å nå. Med brutale Sakkra er diplomati nesten umulig, og i hvert fall ikke lønnssomt, mens for forskerfolket Psilon derimot, er en fredlig løsning det mest realistiske. Produksjon, forskning og ekspansjon fungerer dessuten som hånd i hanske sammen, og en føler sjelden at en mister oversikten over hva som skjer.

Prisbelønt moro
Spillet stiller seg også inn i linjen av kritikerroste Microprose-spill og ga spesielt gode skussmål for at spillet fungerte godt sammen på tross av bredden i gameplayet. En svakhet med spillet i dag er likevel at det kan bli i overkant enkelt, selv på vanskeligste vanskelighetsgrad, for spillere som har kommet inn i det. Men med unntak av dette er det framdeles flott rommoro, med herlig retrografikk og gode multiplayer-muligheter.

Nostalgipølser:

Dagens pølsekurs:

Click here to view the embedded video.

PS: Spillet er nok vanskelig å oppdrive i butikk nå til dags, men det finnes både for PC og Mac på nettet. Et kjapt søk på Google og eventuelt mindre lovlige søkemotorer (noe Den Ukentlige selvsagt ikke støtter) burde gi gode muligheter for at dere kan teste ut denne perlen!

Gamle spill er i vinden som aldri før. Stadig flere leter i fortidens spillskattekamre i frustrasjon over mangelen på innovativitet i dagens spillmarked, enten det er hos grafikkbeist som Killzone 2 eller hos EA Sports evigvarende minioppussing av sine sportsfranchiser. Men det er ikke alltid lett å finne frem i det havet av geniale titler som finnes i fordums tid. Derfor tar vi i Den Ukentlige-redaksjonen på oss dette ansvaret og begir oss inn på oppgaven med stor iver og glede.

I artikkelserien “Klassikeren” vil vi ta for oss de spillene vi husker som klassikere fra tiden som har vært. Uten utgangspunkt i eventuelle epoker, plattformer eller sjangre tar vi fatt på de spillene vi mener fortjener enda litt mer oppmerksomhet. Mens noen av dem vil være kjente og kjære for de mange, som Mario-spillene, Sonic-serien og bilvolden i Death Rally, vil andre være forholdsvis ukjente for den gemene hop.

Våre faste pølsekast er selvsagt også med. I denne artikkelen vil vi til og med rutte med to av dem, dvs. hele tolv mulige pølser! “Nostalgipølsene” vil vurdere hvor bra spillet var den gangen vi koste oss med det for første gang, mens “dagens pølsekurs” tar for seg hvor godt tittelen holder seg i dag. Kommentarfeltet åpner også for deres vurderinger. Enten dere er enige eller uenige er vi åpen for tilbakemeldinger, minner eller forslag til andre titler som må med.

Da gjenstår det bare å si det som en klisjé; reisen til fortiden begynner nå!

Over de siste månedene har vi i Den Ukentlige tatt på oss ett latterlig ambisiøst prosjekt. Nemlig å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sikkert skuffa mange (les Sierra-fans) og uenighetene innad i redaksjonen har vært like splitta som sveisen til Larry Laugher. Uansett, nå er lista endelig komplett og her kommer oppsummeringen!

Boblene:
Leisure Suite Larry in the Land of the Lounge Lizards (1987/91)
King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow (1992)
Gabriel Knight: Sins of the Fathers (1993)
The Neverhood (1996)
Hopkins FBI (1998)
The Longest Journey (1999)
Jack Orlando: A Cinematic Adventure (2001)
Les om spillene som såvidt ikke klarte lista!

Topp 20:

20. The Escape from Monkey Island (2000)
19. Runaway: A Road Adventure (2001)
18. Beneath A Steel Sky (1994)
17. The Dig (1995)
16. Discworld Noir (1999)
15. Little Big Adventure 2 (1997)
14. Runaway 2: The Dream of the Turtle (2006)
13. Blade Runner (1997
12. Broken Sword II: The Smoking Mirror (1997)
11. Indiana Jones and the Fate of Atlantis (1992)

10. Full Throttle (1995)
9. Sam and Max Hit the Road (1993)
8. Discworld (1995)
7. The Secret of Monkey Island (1990)
6. Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge (1991)

5. Discworld II: Mortality Bytes (1996)
4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
3. The Curse of Monkey Island (1997)
2. Grim Fandango (1998)
1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1996)

PS: En litt artig detalje er at ingen av adventure-guruene i redaksjonen plukket ut Broken Sword som sitt favorittspill, men når alle rangeringene var satt sammen var det lite tvil om at George Stobbart og kompani raget høyest. TjallThomas endte med The Curse of Monkey Island som sin absolutte favoritt, mens SkatSnorre valgte Maniac Mansion: Day of the Tentacle.

Det har ikke akkurat florert av tilbakemeldinger på artikkelserien, men om du føler vi har glemt noen titler, overvurdert (eller undervurdert) andre, eller bare syns vi  har gjort en perfekt jobb, er vi veldig åpne for tilbakemeldinger!

Er dette det nærmeste Den Ukentlige kommer et svett klimaks i bloggformatet? I de siste sju (!!!) månedene har vi brukt tiden på å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sett på piratklassikere, tullete trollmenn og arkeologer på eventyr for å nevne noen. Vårt oppdrag har vært å lyse opp en grafikkbasert form-over-innhold-hverdag med tilbakeblikk på en spillsjanger som er kjent for rendyrket kvalitet, adventure-sjangeren.

Nå er det bare to titler igjen og dekningen denne gangen er som seg hør og bør svært omfattende. Spillene representerer milestener innenfor sjangeren. Det ene staket ut kursen for gode spillthrillere med innhold og det andre er uten sidestykke når det gjelder cinematisk form.

2. Grim Fandango (1998)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Don Copal er en hard sjef!

Om spillet: Adventure-gudene LucasArts overgang til 3d i 1999s retrofantasieventyr Grim Fandango ble møtt med mye skepsis fra adventuretilhengere verden over. De fleste mente at den vakre tegnete 2d-grafikken neppe kunne gjenskapes i den forholdsvis nye 3d-teknologien, men LucasArts selv vurderte det nok slik at overgangen var nødvendig for at adventure-spillene skulle henge med i den nye utviklingen. Selv om de fleste adventure-fans i ettertid er enige i at 2d-grafikken er å foretrekke for å beholde sjarmen i sjangerspillene, er også de fleste enige i at Manny Calaveras reise mot underverdenen fremdeles er det beste forsøket som har blitt gjort på å få til et godt adventure-spill i 3d-verdenen.

Heis + ljå = tøfft.

Spillet handler om Manny Calavera, en underdanig reiseagent for DoD, Dødens Departement, som jobber med å gi avdøde mennesker reisepakker til underverdenen. Om reisen blir med tog, båt, bil eller til fots, er avgjort av hvor gode liv de avdøde har levd. De som har levd skikkelig dårlige liv får derimot andre oppgaver, slik som vår venn Manny, som ser ut til å være fanget i limbo for alltid. Og klientene han får hjelper han ikke lenger, i det som virker som en evighet har han måttet innfinne seg i å jobbe med håpløse tilfeller som stiller langt unna Mor Theresa-sjangeren.

Click here to view the embedded video.

Når da endelig Ghandi-kopien Meche tråkker over på den andre siden tror Manny at han har lagt gullegget. Gode klienter vil nemlig gjøre det mulig for Manny å selv komme seg til underverdenen. Til hans store forskrekkelse er selv Meche ikke kvalifisert til noe annet enn en gåstokk på hans døds-computer og hun må begynne den ensome ferden mot dødsriket alene. Manny på sin side blir vitne til et nett av korrupsjon og maktkamp, ikke bare i sitt eget departement, men også på langt høyere nivå. Det som følger er en 4 årig episk reise, først på jakt etter Meche og de korrupte kreftene i landet, men etterhvert en jakt på noe større, kjærligheten.

"Logokopper" er ikke bare kult i Norge Rundt.

Grim Fandango solgte aldri så mye som LucasArts hadde ønsket og ble betegnet som en økonomisk flopp på grunn av det sviktende salget. Kritikerne, derimot, elsket det og flere kårte det til årets beste spill på tross av at spillet kom ut samtidig som fantastiske Half Life. På metacritic.com, som samler anmeldelser fra de fleste engelskspråklige spillpublikasjoner og nettsteder og regner gjennomsnittet, ligger Grim Fandango per i dag på en 12. plass på listen over tidenes beste pc-spill, med lik poengsum som store klassikere som Quake, Civilization II og Command and Conquer. Spillet ligger også over moderne klassikere som World of Warcraft, Diablo, Knight of the Old Republic og Grand Theft Auto III for å nevne noen.

Click here to view the embedded video.

Snorre: Så var vi tilbake til ‘Daudens land’, min kjære medspaltist, TabuThomas! Denne gangen for å dekke det spillet som har rukket helt opp til andre plass i vår kåring av tidenes beste adventurespill. Det er lite tvil om at Manny Calaveras eventyr er velgjort og slikt, men hva syns du er spillet største styrke?

Thomas: Ja, du kan så si SnabelSnorre. Er veldig usikker på ka eg skal trekke fram som spillets desidert største styrke då både historie og dialog og musikk er Van Dammefett, men om eg absolutt er nødt å velge vil eg si settingen i spillet er en av dei meir kreative eg har sett. Hente døde til det mexicanske etterlivet? Why not.

Snorre: Først, angående settingen: hele noir-stemningen er så bra at få spill kan skimte med like god stemning. Selv om de helt syke humorperlene uteblir er vi alltid innlemma i Manny Calaveras småtragiske vesen i en verden som virkelig må sies å være blant de mest fantasifulle i adventure-verdenen (takk Tim Schafer).

Nummer to, grafikken. Det er klart at vi skulle hatt Grim Fandango i 2d, verdenen hadde passet ekstremt bra med like deilige tegninger som for eksempel Monkey Island III. Dermed trekker det litt ned, spesielt når man spiller, fordi 3d-motoren rett og slett lider litt under tida spillet kom ut. Karakterene er ikke akkurat stappet med detaljer, selv om omgivelsene ser fiffe ut. Litt opp trekker dog filmsekvensene, som knapt kunne blitt gjort bedre.

Men 3d-døden til tross, så syns jeg at det hele funker ganske greit visuelt (ettersom jeg sist spilte igjennom herligheten for ca. et halvt år siden). Men i 2d? Det hadde vært skikkelig… vått. Eller hva sier du ToyboxThomas?

Thomas: Eg slenger meg på den som den billige tøyta eg er Scatman Snorre, og det kan jo være våte drømma blir virkelighet no som Telltale er midt i en Monkey Island facelift, men det gjenstår skjønt å se. Vi har jo tidligere sagt at spill av den meir geniale sorten, som Monkey Island 3 har slitt med en litt for tam slutt, men eg vil meine der er rom for å påstå at Grim Fandango har klart å styre unna fella LucasArts gikk i med dei to siste MI-spillene. Enig?

Snorre: Ja, forsåvidt. Slutten har ofte vært en akilleshel for mange adventure-spill, ja for spill generelt. Det er ikke tilfelle i Grim Fandango som slutter megaepisk. Rart er det også å kjenne på følelsen av tomhet man sitter igjen med etter man har spilt seg ferdig. Spillet er forholdsvis stort og med mye variasjon, og med en gang kan det være litt vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd. Det er så mye å fortelle, men så vanskelig å fortelle alt. Og dette er en unik egenskap med Grim Fandango, ja, med de gode gamle adventure-spillene i sin helhet. Spilleren føler det som om han/hun har vært med på et eventyr og det er vemodig at det hele er over.

Derfor slutter også den samtalen her, for at dere (om noen) som leser dette stikker i en bruktbutikk og graver frem Mannys eventyr og opplever alt selv. Grim Fandango er rett og slett et slikt spill som det er helt umulig å beskrive med ord. Vi sier som Vendela Kirsebom; “Prøv det” (ja, det er vel strengt talt ‘den’, men dette skjønner DUs oppegående leserskare)!

Click here to view the embedded video.

1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1999)
Revolution Software
Vanskelighetsgrad: Middels

Et mystisk kart viser vei for Nico og George.

Om spillet: Etter det strålende Beneath A Steel Sky (som også holder en fortjent plass på lista vår) lurte skaperne i Revolution på hva som skulle være neste skritt. Hvordan skulle de følge opp den dystopiske suksessen uten å skuffe den voksende mengden tilhengere av spillet? Løsningen ble å bruke en mer tradisjonell setting, med George Stobbart, amerikansk turist i Paris, i hovedrollen. Med på laget hadde teamet dessuten Watchmen-tegner Dave Gibbons (Red.: på nyversjonen fra i år vel og merke). Og anmelderne likte det de fikk se, Broken Sword: The Shadow of Templars ble mottatt som adventure-spillenes nye Messias, og var et av de best mottatte spillene blant fans og anmeldere i 1996.

Skumle ganger under jorden er alltid... Skumle.

Kommersielt var historien en litt annen. Som med Grim Fandango solgte ikke spillet ventet mengde og noe av skylden må sies å ligge på utgiver Virgin Interactive (kuriøs fakta: ga også ut Discworld 1 og 2). Noen smarte hoder i selskapet fikk den “brilliante” ideen at de skulle kjøre ulike titler på spillet i henholdsvis Europa og USA. Markedstilpasningen ville være “genial” og gjøre at flere ville få øye opp for spillet. Fail! I USA ble spillet utgitt under navnet Circle of Blood og forvirringen som fulgte gjorde at all PRen som ble gjort på henholdsvis hver side av dammen i stor grad utelukket hverandre. Resultatet ble at det amerikanske markedet ikke fikk med seg alt snakket spillet fikk i Europa (siden det hadde en annen tittel) og salgsmessig ble det dermed nesten en flopp i landet “over there”.

Click here to view the embedded video.

Men for de som klarte å komme over spillet i all forvirringen, ble salig belønnet. Spillet ble en slags tidlig Da Vinci-kode, med tempelriddere, religionshemmeligheter og en “Indiana Jones i storbyen”-feeling. Akkompagnert av Barrington Pheloungs nydelige lydspor og nydelige tegninger satte spillet en ny standard for 2d-adventurespill. Senere forsøk på å replikere stilen finner vi i begge Runaway-titlene, som på tross av sin overlegne grafikk ikke når sjarmen ved den visuelle stilen til knærne en gang.

Kirken er med - men denne gangen er det mer spennende enn da Vinci-koden!

Historien starter på en liten kafé i Paris en vakker solskinnsdag. Kjekkas og tørrhumorist George Stobbart er på ferie og nyter en kaffe ved brosteinsgaten da en mann kledd ut som en klovn kommer livlig inn i kaféen og etter hvert detonerer en bombe som tar livet av en dresskledd mann. Nysgjerrigheten til George er det ingenting å si på og det som følger er et heseblesende drama hvor George besøker bla. Skottland (og en utrolig irriterende geit), Irland, Spania, Afrika og Tunisia! For ikke å nevne Paris, som er malerisk og forførende gjenskapt.

PS: Det er ikke mange måneder siden Broken Sword: The Shadow of Templars Directors Cut ble sluppet både på DS og djevelmaskinen Wii. Forbedringene gjør det fantastiske spillet enda mer fantastisk, med en ny sidehistorie for Nico Collard, Georges trofaste journalistvenn/flørt.

Click here to view the embedded video.

Snorre: På mange måter ligner Dan Browns boksuksess Da Vinci-koden på det første spillet i Broken Sword-serien. Her er det hemmelige ordener, intriger på museer i Paris og dype konspirasjoner i de mest etablerte kroker av samfunnet. Men der stopper også likheten. For om Browns roman må finne seg i å være en lettvekter i bokhylla si på Norli, er Broken Sword kanskje den mest gjennomførte spillthrilleren gjennom tidene. Er det egentlig noe spillet mangler TommyT?

Thomas: Fint lite SammyLeeSnorre, Broken Sword 1 er det ultimate adventurespillet av den meir seriøse typen. For i motsetning til eksempelvis Monkey Island der man kan gå rundt med antent dynamitt i lomma så lenge man bare ønska, vil et lignande scenario resultere i en blodpøl med blondt hår, blå jakke og grønn bukse ka Broken Sword angår. Det stemmer, her kan man miste livet om man ikkje har tunga rett i munnen. Veit ikkje heilt kor en skal begynne for å beskrive dei mange plussene med spillet, men det er vel rimelig å påstå at det musikalske er nydelig, grafikken likeså, og når man i tillegg spikra på en story som e trangere enn Julia Bond, då e det vel fint lite som kan gjøre opplevelsen utrivelig SamarinSnorre? Klara du i det heile tatt å komme med et eksempel på utrivelighet?

Snorre: Svakheter i Broken Sword? Det er virkelig lettere sagt enn gjort. Historiemessig er det ikke mye å klage over, men en ting som kanskje irriterer litt når man nå spiller spillet igjen med mer kritiske øyner enn før, er at George bruker år og dag på å lunte dit du ber han gå. På store områder (som for eksempel utenfor kafeen i Paris) må du vente på at George har fått den egentlig stramme ræva si til andre siden av skjermen og vel så det før du får lov til å teste gummianda på kummelokket (blander spill her, hihi!). Men det er egentlig det eneste jeg kommer på, og det irriterer meg egentlig ikke så mye heller. Har du noe å sette ut på vår helt Stobbart?

Thomas: Tja, om eg absolutt må grave etter nokke vil eg si et par av vitsane han slår i løpet av sin eventyrlystne kverdag ikkje alltid går rett heim. Amerikanske menn med porøs hofterot, hagle ved senga og skrå i gebisset ler seg gjerne skakk. Resten av verden? Not so much (eksempel fra en samtale mellom hovedperson George Stobbart og sleipe André Lobineu, romantisk utfordrer når det gjelder spillets franske babe Nicole Collard):

George: If Nico's been hurt Andre, I'll break every bone in
your body!
André: That's typical of you. You don't think I care what
happens to Nicole?
George: It occurred to me that slimeballs don't have bones
to break.. But I kept that thought to myself.

Kanskje er det vanskelig å være morsom når man stort sett heile tida er i livsfare så sånn sett er vår protagonistvenn George faktisk unnskyldt et par tørre vitsa. Det er skjønt alt eg kommer på, og det trekker ei heller spillet nevneverdig ned. Alt i alt er Broken Sword 1 et fabelaktig spill eg trygt kan anbefale alle som har en slags interesse for point and click. Gjennomtenkte puzzles, ikkje for lett, ikkje for vanskelig – Strålande 2d grafikk og et magisk lydbilde gjør opplevelsen komplett for min del. Har du nokken avsluttande ord SpeltbunnSnorre?

Snorre: Nei, TrangeThomas, den er ‘brun’ som man sier. Spillet med tidenes tøffeste (og mest irriterende) geit, er et godt kompromiss og en verdig vinner til prisen tidenes beste adventure-spill!

Thomas: Amen ZuperZnorre. Då takka eg for turen i dinna omgang, så sees vi igjen når det e på tide å kåre vår tids beste pornofilma!

Click here to view the embedded video.

… Og det var det! Endelig er vår gjennomgang av tidenes beste adventure-spill fullendt, og vi håper dere er fornøyde med resultatet. Selv om alle plasseringene kanskje ikke er felles håper vi at vi har fått dekket mange av de spillene dere gamle adventure-fanatikere der ute (om det er noen) har satt pris på opp igjennom tidens løp. Hvis ikke er det bare å starte sin egen blogg og lage en like omfattende liste!

‹‹ Nummer 4/3 – Oppsummering ››

Det var en grå dag i oktober 1984. Spillutgiverne Electronic Arts hadde fått nyss om mulighetene som lå i et interessant spillkonsept med navnet tIM (The Incredible Machine). Ved hjelp av fysikk og logikk skulle guttunger med mopedbart over hele verden få bryne seg på en drøss med vanskelige gåter med ingredienser som basketballer, solcellepanel og apekatter på sykkel. Kabalen gikk derimot ikke opp for utgiverne og de skulle få angre på at de ikke hadde forsøkt hardere snaue 10 år seinere.

Kevin Ryan og Jeff Tunnell klarte nemlig endelig å forløse potensialet til konseptet på sensommeren 1992. Ved hjelp av Sierra Entertainment ble spillet publisert for MS-DOS og Macintosh i 1992, men det var først i 1993 at spillet gjorde stor suksess. Med det splitter nye Windows-operativsystemet solgte spillet, nå under tittelen The Even More Incredible Machine, som hakka møkk i 1993. I stedenfor de originale 80 nivåene hadde spillet i tillegg fått smått utrolige 160 brett, noen så vanskelige at det bare var latterlig.

Konseptet bak spillet var like enkelt som det var genialt. Ved hjelp av en rekke objekter skulle spillerne gjøre et enkelt oppdrag, for eksempel “sprekke ballongen” eller “få basketballen i korga”. På hvert nivå fikk man utdelt nye gjenstander som skulle brukes for å løse problemet. Og spillet nøyet seg ikke med realistisk fysikk, her var også cause and effect, lufttrykk og gravitasjon noen av ingrediensene. Rett og slett genialt.

I tillegg til de ulike oppgavene var det også en egen “freeform-modus”, hvor spillere kunne gå berserk med alle gjenstandene og dermed lage alle mulige merkelige mekanismer og reaksjoner.

Utallige oppfølgere, men kun en original
The Incredible Machine fikk også uttallige oppfølgere som du kan lese mer om her, men med unntak av små forbedringer klarte de aldri å skape noe så banebrytende som originalen. Men tIM har påvirket spillparadigmet i dag likevel. I de senere år har vi sett flere spill som helt tydelig henter inspirasjon fra klassikeren, som Half Life moden Gary’s Mod og herlige Portal. Men like banebrytende som originalen var de ikke. Og det spørs vel om så mange flere spill vil bli det.

Desverre er ikke tilgjengeligheten på titlene som den en gang var. Likevel er det mulig å spore det opp på nettet om man leter godt nok (og kanskje benytter noen mindre lovlige alternativer). Undertegnede fant spillet her, her og her, men kan desverre ikke gå god for noen av sidene siden disse versjonene kun støtter Windows. Spillet finnes også tilgjengelig for Mac-brukere igjennom diverse DOS-konverteringer.

Click here to view the embedded video.

Lucasarts er adventure-sjangerens ubestridte konge. Enten det er karibiske forviklinger og snakkende hodeskaller eller grufulle monstre og teleportering på høyt nivå, så har firmaet gang på gang visst seg fra sin geniale side. Det er på tide å sjekke ut plass nummer 4 og 3 på lista over tidenes beste adventure-spill!

4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Dave Grossman og Tim Schafer er på ferde igjen i 1993 og denne gangen uten Ron Gilberts styrende hånd hengende over seg. Day of the Tentacle er oppfølgeren til adventure-klassikeren Maniac Mansion og følger i samme spor med galgenhumor og en lettere absurd historie. Denne gangen kan spillerne fråtse i tre ulike karakterer som kan styres på hver sine punkt i kampen mot de grønne tentaklene.

Store deler av spillpressen har hyllet spillet som et av tidenes beste spill, deriblant adventureekspertene i Adventure Gamers, som rangerte spillet helt på topp på lista over tidenes beste adventure-spill.

PS: Hele soundtracket på din PC? Jada, bare besøk MixnMojo!

Snorre: Nå nærmer det seg toppen! Og hvilket spill er det da bedre å snakke om en oppfølgeren til Maniac Mansion, nemlig det fantastiske Day of the Tentacle. Tre fantastiske karakterer får vi styre denne gangen og humoren er en av de merkeligste verden har sett i et tradisjonelt adventurespill. Foresten, hvilken av karakterene liker du best TransseksuelleThomas?

Thomas: Vel StreptokokkSnorre, eg (som dei fleste andre) digga nok Bernard hardast då han på alle måta tilfredsstilla dei beinharde kravene ein antihelt trenger. Colabunnbriller, tweedbukse, store Mikkemustresko og tre obligatoriske penna i brystlomma gjør Bernard til den ultimate geek, den ultimate taper, den ultimate hovedperson. I tillegg er han kompis med tentakla, og det e jo relativt kickass bare det. Ka huska så du best fra DOTA SabeltannSnorre?

Snorre: Spillet har jo mange morsomme episoder, uansett om det er i nåtida, fortida eller fremtida, eller hvor nå enn karakterene befinner seg. Men for meg syns jeg at det tøffeste er det faktumet at du kan spille hele det første spillet på en PC i spillet. Ellers gir jo spillet oss mange historiske personer som det er festlig å hilse på (bla. flere tidligere amerikanske presidenter). Det er i det hele tatt en hel del å kose seg med i LucasArts-klassikeren! Hadde ikke det vært fett med et nytt kapittel i serien TarmskyllThomaz?

Thomas: Utvilsomt SkrotumSnorre, no som både Monkey Island og Sam and Max har vært under kniven og står standhaftige i livet med ny drakt og nye pixels så burde jo så absolutt sistemann i sjangerens sjukaste trekløver og bli påspandert et ansiktsløft. Både historie og generell humor har holdt stand mot tidas tann, og er på alle måta verdige en remake. La oss tro og håpe at LucasArts tenka det samme SosionomSnorre. Har du nokke meir å tilføye et relativt fantastisk spill då eg stort sett er tom?

Snorre: Nei, jeg tror det er på tide å bevege oss videre til det neste spillet på lista, tidenes beste piratspill som ikke Sid Meier har laget!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

3. The Curse of Monkey Island (1997)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Det tredje spillet i den annerkjente Monkey Island-serien er også det som kommer høyest opp på vår liste. Der hvor mange spillmagasiner har rangert de to foregående spillene enda høyere, mener vi at det nettopp er det tredje spillet i serien som er det beste, mest minneverdige og morsomste.

Guybrush Threepwood må igjen ut på eventyr i Karibia og vi får et gjensyn både med grusomme LeChuck, vakre Elaine Marley, Stan og mange (MANGE) flere. Når Guybrush frir til Elaine etter å ha sunket skuta til LeChuck har han oversett en viktig ting. Ringen (som han fant for noen små øyeblikk siden) er forhekset og Elaine fryser fast til gull. Vår helt ser seg dermed tvunget til å løse knipen for å i det hele tatt ha muligheten til å dra på bryllupsreise.

PS: Et av tidenes beste soundtrack fortjener en plass på harddisken din! Hvor finner du så dette? Jo, på MixnMojo!

Snorre: Ahoy matey! Vi skal til Karibien TropeThomas, blant de mest kjente settinger for oss adventurefans. Guybrush vs. LeChuck atter en gang, med en solid dose humor, absurde påfunn og sarkastiske hodeskaller. Jeg er vel ikke langt fra sannheten når jeg tipper at dette er ditt all time-favorittspill Mr. T?

Thomas: Nei, i og med at det her ER mitt all-time favorittspill SatanistSnorre, så traff du vel relativt bra. Det buldra lett i trusene så snart Guybrush sin velfriserte mullet er tema for diskusjon, og vi kan vel alle si oss enige i at den 3 utgaven av vår skjøre men skarpe piratkompis e den mest sjarmerande, både pixelmessig og dialogmessig. Monkey Island 3 står som et standhaftig testament på det et klassisk PNC-spill skal inneholde; veldreid 2d, hysterisk manus, vakker musikk og (for første gang i serien), voice-over på samtlige karaktera man både er og møter gjennom spillets gang. Kem er så den store favoritten i MI 3 SnabelkølleSnorre? Kan det være hodeskallen du så freidig nevnte innledningsvis?

Snorre: Murray er rett og slett sjef, noe hans første møte med Guybrush er et godt bevis på:

Guybrush møter et snakkende skjeletthode.
Murray: I'm a powerful demonic force! I'm the harbinger of your doom!
And the forces of darkness will applaud me as I STRIDE through the
gates of hell carrying your head on a pike!
Guybrush Threepwood: Stride?
Murray: All right then, roll! ROLL through the gates of hell.
Must you take the fun out of everything?

Men Murray er slett ikke den eneste birollen som stjeler showet i Monkey Island 3. Vi får et gjensyn med gamle helter (og antihelter), samt en LeChuck som på tross av et noe svakt antiklimaks mot slutten, er i bedre form en noensinne før. Også de små og forholdsvis ubetydelige karakterene er gjennomførte her, som Cabana-gutten som står for en annen ikonisk scene (med en ikke helt ubetydelig referanse til et beslekta prosjekt):

Cabana Boy: Let me see your membership card and I'll let you through!
Guybrush Threepwood: You don't need to see my identification.
Cabana Boy: I don't need to see your identification.
Guybrush Threepwood: I'm not the pirate you're looking for.
Cabana Boy: You're not the pirate I'm looking for.
Guybrush Threepwood: I can go about my business.
Cabana Boy: You can go about your business.
Guybrush Threepwood: Move along.
Cabana Boy: Move along, move along... hey! Your mind tricks won't
work on me, boy!

Faktisk er det eneste svake med spillet, etter min mening, den allerede nevnte antiklimatiske slutten. Uten å røpe hva som skjer, hva syns du om avslutningen på det monumentale spillet?

Thomas: Eg må nok beklageligvis si meg enig. Riktignok er den av det kreative slaget, men rettferdiggjør på ingen måte kvaliteten resten av spillet opprettholder, en skjebne MI4 og måtte lide. Det blir rett og slett for kjedelig og lite spennande, desverre. Bortsett fra slutten er spillet derimot en fryd å spille seg igjennom, nokke eg både tror og håpa du er enig i SuperSnorre. Har du nokken avsluttande ord?

Snorre: Ja TrondThomas, til slutt vil jeg bare komme med en liten innrømmelse til våre lesere. Etter å først ha plassert MI 3 vesentlig lavere enn jeg burde på min toppliste ble jeg minnet på hvor godt spillet egentlig var da jeg prøvde det igjen. Derfor vil jeg avslutte med å si at det er ingen tvil om at det fortjener en plass blant de absolutt beste adventure-spillene noensinne. Tre ganger ahoy for Guybrush og kompani!

Thomas: Amen (p)SoreasisSnorre!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Hemmeligheten blir snart avslørt. I neste (og siste!) artikkel blir det klart hvem som har stjålet 2. og 1. plassen på vår omfattende liste over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 6/5 – Nummer 2/1 ››