At ikke journalistene stemmer FRP betyr uansett ikke at partiet får for lite oppmerksomhet eller at ikke det riktige bildet av partiet kommer ut. Der velgerne til FRP er uenig med dekningen av partiet så finner de uansett på sin egen virkelighet og ikke bryr seg med hva mediene skriver om partiet.

Hvorfor er det slik at alt det negative som kommer frem om FRP preller av som om partiet skulle vært laget av teflon? Jo, fordi velgerne verken tror på dekningen i media, eller hva FRP selv sier. FRP har blitt et parti hvor folk som har noe i mot hva enn det måtte være i Norge tror de har noe å hente.

Folk ser ut til å tro at FRP skal kunne gjøre alt som ingen andre har gjort. Velgerne fyller partiet med sine drømmer og håp, og later som om medias dekning er angrep på partiet og dermed deres drømmer og håp i stedet for å se virkeligheten for hva den egentlig er. Selv når FRP selv går ut og sier noe som er i mot velgernes drømmer og håp så lar ikke velgerne illusjonene gå i tusen knas, nei det er feilsitering, og det er ikke det de egentlig mente.

FRP får til tross for hva journalistene stemmer, uforholdsmessig mye omtale. Ikke er det rart heller. FRP sier noe om alt som skjer, de vet at de ikke trenger å stå for det så de bare babler i vei om det ene og det andre uten tanke på konsekvensene, og velgerne de sluker det rått. Men siden FRP har noe å si om alt, så får de alltid spalteplass, og siden så mange elsker partiet som de har fylt til topps med sine drømmer og håp, og siden så mange elsker å hate partiet, så leser mange saker som omhandler FRP.

Kanskje ligger det også et lite ønske inne hos journalistene og andre som skriver om FRP at om en bare sprer kunnskap og informasjon om partiet så vil folk se partiet for hva det virkelig er i stedet for å bare pøse på med sine egne drømmer og håp og ikke stemme på det. Dessverre tror jeg at det må mer til enn det, jeg tror FRP må få makt og kjøre landet godt på dyngen før de som har bygget seg opp en illusjon om hva FRP er klarer å gi slipp på illusjonen og heller se virkeligheten for hva den er.

Det er vi bloggere som er den frie presse! Vi er uredde, kunskapsrike og vi representer folket. Vi er mannen i gata! At det ikke blir lagt bedre til rette for bloggernes rolle i samfunnet er intet mindre enn en skandale! For eksempel, la oss ta Twingly, denne tjenesten som lar oss bloggere linke våre blogger til nettavisene, slik at vi kan utfylle de til tider hjelpeløse journalistene med vår kunnskap om emnet, en kunnskap som stort sett alltid overgår det journalisten kan bidra med i sin ufrie nyhetsformidling, uansett hvor kunnskapsrik journalisten måtte være.

Så hvorfor er det bare to av de store norske nettavisene som tilbyr twingly ping-funksjonen? VG og Dagbladet gjør det. Kun de to. Nettavisen, Bergens Tidene, Adresseavisen og  Aftenposten gjør det ikke. Alle disse er store nettaviser. Hvorfor velger de å frarøve sine lesere et langt bedre journalistisk tilbud på denne måten? Det er jo helt uforståelig!

Ikke engang NRK tilbyr sine nettlesere denne tjensten. At ikke staten som eier er sitt ansvar bevisst og gir beskjed om at folket, skattebetalerene som finasierer NRK, har krav på det beste mulige nyhetstilbudet i landet, som selvsagt er det vi bloggere bidrar med, er helt uhyrlig!

Det burde være en selvfølge at folk fikk sannheten servert fra den best mulige formidler, som er de frie bloggerne, ikke vage ufrie journalister. Folk trenger å vite om politikk, om miljøvern, om aktuelle saker, om finansmarkedet! Folket trenger kunnskap, ikke bare informasjon! Og kunnskapen får man gjennom bloggene!

Det er i hele tatt ett stort demokratisk problem at pressen, den fjerde statsmakt, stenger folket ute fra debatten på denne måten!

Det som er saka er at ho Tina Fey klagar over anonym netthets. Folk som driv å hatar ho på nettet. Fey er ho som blei kjent etter at folk oppdaga at ho var flink til å parodiere Sarah Palin, republikanarane sin visepresidentkandidat ved valet i fjor haust, og nybakt besemor. Gratulerer, forresten!

I ettertid har Palin sagt at ho ikkje synst det var noko særlig å bli parodiert, men det er likevel vanskeleg å få alt for mykje sympati med Palin i denne saka, både fordi såpass profilerte personar bør tåle såpass, og fordi det ville være politisk ukorrekt: Alle veit jo at republikanarar er onde, fæle, dumme mennesker som er skyld i alt som er gale her i verden.

På same måte er det vanskelig å ha så mykje sympati med Tina Fey. Når ein er såpass profilert er det ikkje til å unngå at enkelte reagerer negativt. Og i internettets tidsalder er negative reaksjonar noko ein kan kaste fritt rundt seg for eit stort publikum, heilt anonymt. Men berre det at ein har mulightene til det er sjølvsagt ikkje noko unnskyldning til å være ufin. Her på DU opererer vi slik at kven som helst kan legge igjen ein kommentar anonymt, og i enkelte saker kan det føre til at temperaturen blir svært høg blandt dei som tar seg tid til å kommentere oss.

Anonymiteten internett fører med seg er altså ikkje berre eit gode. At ein kan skjule seg bak eit anonymt navn gjer at ein kan ta sterkare i, og seie kva ein eigentleg meinar, utan å måtte ta omsynt til kva slags sosiale konsekvensar det ville ha fått om ein skulle seie det same med fullt navn. Nettet er og ein stad alle kan slippe til, med like muligheter or alle til å få fram meiningane sine. På den andre sida er anonymiteten ein invitasjon for enkelte til å spy ut hatefulle, rasistiske og direkte hjernedøde kommentarer, som sjølvsagt kan virke svært sårande om dei dreier seg om enkeltpersonar slik tilfellet er med Tina Fey.

Det heile koker altså ned til to ting: Anonymitet opphever ikkje kravet om at ein må kunne vise eit minimum av folkeskikk, og det at ein har mulighet til å seie meininga si på nettet er på ingen måte med på å gjere det nødvendig å offentliggjere meiningane sine.

Til dømes kan det godt tenkast at eg kunne tenke meg å skrive noko om eit program eg såg på TV, om eg var av den oppfatninga at det var verdt å nevnast. Det har eg då og faktisk gjort og, om Bonanza. Men det er ein ting å skrive om det ein likar å sjå på TV om ein skriv på eit slikt fora som dette, ein annan ting er å gjere det dersom ein er journalist i ei av landets største aviser. Denne artikkelen hos Dagbladet handlar om noko journalisten har sett på TV, funne å være eit festleg program, og at det difor var noko som var verd å dele med Dagbladet sine lesarar.

Som i ein privat blog så får vi hos Dagbladet ein presantasjon av programmet, A Colbert Christmas: The Greatest Gift Of All, ei oppsumering av høgdepunkt, illustrert med klipp frå youtube. Vi blir og opplyst om at det kjem ein DVD av programmet i sal snart.

Det er ikkje det at dette er eit dårleg program, snarare tvert imot, Stephen Colbert har ved fleire høve vist at han er ein festleg type, men at ei avis av Dagbladet sin størrelse skal drive nærast blogging om personlege TV-favorittar på denne måten er vel ikkje heilt foreneleg med ei rolle som ein seriøs nyhetsformidlar?