No one wins. One side just looses more slowly.
Prez

Nytt perspektiv
Selv om vi allerede fra første stund følger utviklingen videre i valgkampen rundt borgermesterstillingen i Baltimore og Marlo Stanfields vei mot toppen, er kanskje det mest spennende de nye karakterene på bydelens offentlige ungdomsskole. Dukie, Randy, Michael og Naymond er fire unge og dypt forskjellige gutter som vokser opp i USAs mest kriminelle nabolag og karakterutviklingen matcher det meste vi har sett på TV før.

Samtidig ser vi lite til favoritten McNulty, som har fått seg en gatejobb, og på tross av gjentatte overtalelsesforsøk om skikkelig detektivarbeid fra Daniels, som finner seg selv høyere og høyere i politihierarkiet for hver dag som går, er fornøyd der han er. Den umiddelbare skuffelsen av at vi ikke ser mye til han går derimot fort over på grunn av The Wires allerede fantastiske persongalleri, som bare blir bedre og bedre.

Tidenes beste sesongavslutning?
Karakterutviklingen var definitivt en de store styrkene i de tre første sesongene av serien, og dette er ikke annerledes denne sesongen heller. Dette er også en nøkkel til at ting blir mer spennende, de dynamiske karakterene er mye mer spennende enn i husmorspornografien i Frustrerte Fruer og de statiske og urealistiske skikkelsene i Lost, Prison Break osv.

En annen ting som er verdt og merke seg er at sesongavslutningen må være noe av det beste undertegnede har sett (og ja, jeg har sett den smått legendariske Six Feet Under-finalen). Alle snorer knyttes sammen i et følelsemessig klimaks som matcher det meste tvhistorien har å bidra med. Den følelsesmessige biten er også det som hever sesong 4 fra de foregående, som på tross av sin “strålendehet”, kanskje manglet den mellommenneskelige dimensjonen fra å være perfekt TV.

Beste hittill
Fjerde sesong av The Wire står dermed også igjen som den sterkeste hittil. Her finnes det ingen unnskyldninger, få på deg Fubu-buksa og Michael Jordan-drakten, og løp til nærmeste DVD-butikk. “T’is what it is!”

PS: Ekstramaterialet er ikke vurdert.

Om videoklippene:
Vi anbefaler SVÆRT sterkt at du om du ikke har sett serien før styrer unna
Youtube for å sjekke ut flere klipp. Et kjapt søk på “the wire” på videotjenesten
kan ødelegge hele serien for deg fordi det meste som skjer blir avslørt i søkeresultatene.
Derfor anbefaler vi at du kikker på følgende klipp, som er frie fra eventuelle spoilere.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Don’t matter how many times you get burnt, you just keep doin’ the same.
Bodie

Bedring i sikte?
Situasjonen ser verre ut enn noensinne før. Dop og død flyter om hverandre i gatene og mens folket blir fattigere blir skurkene rikere. Avdelingssjef Howard “Bunny” Colvin  sine områder ser verst ut av dem alle. Mens han teller ned dagene til han skal pensjonere seg har han et dypt ønske om å få til et siste løft, en siste bedring av situasjonen, slik at han kan gå med æren i behold. Hans desperasjon tar form i et modig, men kontroversielt eksperiment, som utprøves uten fullmakt, rett under nesene til hans overordnede.

Samtidig er rådmann Tommy Carcetti stadig mer lei av den håpløse borgermesteren og hans inkompetente stabb. Han bestemmer seg for å stille til valg for å bli den nye ordføreren. Det han ikke har tenkt godt nok over er hvor vanskelig det er å bli en hvit borgermester i svarte Baltimore.

Pessimistisk
Sånn sett byr det tredje kapittelet av The Wire på et enda dypere dykk i den alvorlige situasjonen i Amerikas mest kriminelle tettsted. Vi får se mer av hva som skjer i maktens korridorer, der hvor endring virkelig kan skje, men samtidig får vi se hvor få som vil gjøre noe. Gata blir nærmest en anti-utopi, en dystopi uten mulighet for å forandre seg. Et helvete uten syndsforlatelse. Og selv om “Bunny” Colvins forsøk strider med mange av de moderne retningslinjene vi har for lovgivning i praksis, viser han oss også håpløsheten politiet føler på gatenivå. I dystopiske framtidsberetninger finnes det i det minste håp i horisonten.

PS: Ekstramaterialet er ikke vurdert.

Om videoklippene:
Vi anbefaler SVÆRT sterkt at du om du ikke har sett serien før styrer unna
Youtube for å sjekke ut flere klipp. Et kjapt søk på “the wire” på videotjenesten
kan ødelegge hele serien for deg fordi det meste som skjer blir avslørt i søkeresultatene.
Derfor anbefaler vi at du kikker på følgende klipp, som er frie fra eventuelle spoilere.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Business, always business.
The Greek

Når fjorten vakre kvinner blir funnet døde i bukta utenfor Baltimore-kysten ser McNulty igjen en mulighet til å starte en ny etterforskning, uten videre støtte fra gutta på høyere nivå i politiet. Siden sist har “vår helt” blitt forflyttet til havnepolitiet, mest mot sin egen vilje, og bruker dagene på å la seg bestikke av nyrike på lystcruise. Når igjen muligheten dukker opp for litt “real police work” er han ikke vanskelig å be.

Skikkelige skurker
Men introduksjonen av den mer maritime arenaen gir oss likevel ingen grunn til å bli bekymret. Stringer, Omar og kompani er tilbake og vi mister aldri følge med gata, dopet og konfliktene som vi ble så godt kjent med i første sesong. Drapsetterforskningen på kaia eskalerer samtidig med de siste utfordringene på gata. Etter hvert merker også Bunk, Lester og kompani at alt dritten henger sammen.

I tillegg får vi også et innblikk i mange spennende karakterer som arbeider med cargo-trafikken. Seriens skapere er ikke redde for å pøse på med nye karakterer (en kikk inn på de offisielle sidene viser oss over 60 viktige karakterer) og setninga “Var det Cheese? Eller Poot? Eller Wee-Bey?” er dømt til å forekomme (i hvert fall i lignende form) i løpet av handlingsforløpet. Men her ligger også The Wires styrke, også i sesong 2, karakterene er bort i mot utelukkende fascinerende og velspilte.

Enda vanskeligere å komme inn i
Det eneste aberet som står i veien for at du blir sugd inn i seriens fantastiske nettverk har vi allerede nevnt. Det kan til tider være ekstremt detaljefokusert og slitsomt sakte for den utålmodige seer. Andre sesong er heller ikke noe annerledes, tvert imot tar det kanskje enda lengre tid enn det gjorde sist i å bli skikkelig integrert i handlingen. Men gull og grønne skoger venter for de som holder ut, siste halvdel av sesongen er en maktdemonstrasjon i godt tv-drama og når mørket fader inn og basslinja begynner for siste gang har vi allerede begynt å se frem til neste sesong.

PS: Ekstramaterialet er ikke vurdert.

Om videoklippene:
Vi anbefaler SVÆRT sterkt at du om du ikke har sett serien før styrer unna
Youtube for å sjekke ut flere klipp. Et kjapt søk på “the wire” på videotjenesten
kan ødelegge hele serien for deg fordi det meste som skjer blir avslørt i søkeresultatene.
Derfor anbefaler vi at du kikker på følgende klipp, som er frie fra eventuelle spoilere.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Come at the king, you best not miss.
- Omar Little

Svaret er “dessverre” ja, selv om det alltid er herlig å være uenig med Dagbladet. For om du er som meg, fan av relativt tradisjonelle spenningsdrama som Sopranos og Dexter, så kommer du mest sannsynligvis til å like The Wire enda bedre. Om du syns Silvio Dante (i Steven van Zandt fra Brucerns band sin skikkelse) er verdens tøffeste er det nemlig bare fordi du aldri har sett Omar Little med hagla i, ja du gjetta riktig, The Wire.

Komplisert og tidkrevende
Du er ikke mange minuttene inn i første episode før du begynner å slite med å henge med. Først ser det ut til å være kun to sider som kjemper om makta over gata, politiet og de kriminelle, men det viser seg fort at det på ingen måte er så enkelt. Sidene er nemlig på ingen måte en indikator på hvem som er “good guys” og “bad guys”, og dette blir bare tydeligere desto lengre man kommer ut i serien.

Serien begynner med vår helt, Jimmy McNulty, en tilsynelatende klisjeaktig deprimert “purk” med store alkoholproblemer, som nesten har gitt opp kampen mot narkotika og kriminalitet på Baltimores gater. En pajsan som jobber under narkosjefen Avon Barksdale blir frikjent for et mord etter at hovedvitne skifter forklaring i retten. Begeret renner over for McNulty og han går bak ryggen på sine overordnete for å få til en etterforskning av Barksdale og kompani.

Fantastisk persongalleri
En umiddelbar styrke med serien er utvilsomt det fantastiske persongalleriet. Her har de ikke spart på casting-pengene og det er godt over 30 ulike karakterer å bli kjent med bare i den første sesongen. Noen av dem er også fantastiske, som McNultys hysteriske partner Bunk Moreland, supergangsteren Stringer Bell og ikke minst, Omar Little. Det er ikke uten grunn at selveste Barack Obama (hurra!) har uttrykt sin store fascinasjon for Omar, som på utsiden egentlig bare bedriver tiden med å true og stjele fra andre. Men han har også karisma, følelser og en overraskende dobbelthet i den kalde og kyniske gangsterverdenen. Omar er nemlig homofil i byen som gjør eierskap på uttrykket alpha-males.

Soleklar anbefaling
Det er ikke vrient å anbefale The Wire til alle og enhver som liker god TV. Til tider kan den kanskje være vrien å følge med på, med et vell av detaljer vi ikke har sett på TV siden… aldri. Ting går seint framover og krever seerens fulle oppmerksomhet. Men om du gir den det, om du setter deg ned og følger med, er det ingen vei tilbake. Det ser ut til at Obama og Dagbladet har rett igjen.

PS: Ekstramaterialet er ikke vurdert.

Om videoklippene:
Vi anbefaler SVÆRT sterkt at du om du ikke har sett serien før styrer unna
Youtube for å sjekke ut flere klipp. Et kjapt søk på “the wire” på videotjenesten
kan ødelegge hele serien for deg fordi det meste som skjer blir avslørt i søkeresultatene.
Derfor anbefaler vi at du kikker på følgende klipp, som er frie fra eventuelle spoilere.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.