Den garantert virkelige bakmannen bak Kongo-saken og 9/11!

Denne gangen er vi ganske sikre på at vi har rett!

Det er helt klart at det er utfordringer knyttet til at veldig store deler av Oslo sin befolkning har en annen kultur enn majoriteten. Det er selvfølgelig ikke slik at det er muslimer som går rundt og dikterer samfunnet som er problemet, det har seg heller slik at mange kulturer har en annen kultur enn majoriteten som har en norsk kulturell bakgrunn.

Dette fører til problemer som at blant annet kvinnesynet ikke samsvarer med det sosialdemokratiske kvinnesynet hvor kvinnen er likestilt med mannen. Det er helt klart at i mange av disse minoritetskulturene så er kvinnesynet undertrykkende, men i mange tilfeller er det også bare annerledes.

Det er også mange nordmenn som har et annerledes kvinnesyn, og et annerledes syn på hvordan en ønsker å organisere sin familie. Mange syntes faktisk at det er greit å at en av foreldrene ikke deltar i arbeid utenfor hjemmet i en periode av livet og heller tar seg av barna. Disse familiene fikk før et tilskudd fra staten som en liten takk også for at de ikke påfører staten større utgifter ved å kreve barnehageplass i sin kommune.

Dessverre er det nå blitt slik at vi som et samfunn må selvfølgelig ha alle i arbeid. Produksjonen skal økes, og så fort produksjonen økes så økes forbruket. Karusellen er i gang. For at karusellen skal fungere må alle arbeide, og da kan en ikke drive og sitte hjemme med barn i lengre tid, ergo barnehageplass til alle, om de vil ha det eller ikke. Alibiet er selvfølgelig minoritetsproblemene som er å finne i Oslo.

Hvor lang tid det tar før barnehagene blir obligatoriske med bakgrunn i det samme? Ikke lenge om en skal tolke signalene fra de som ønsker kontantstøtten bort raskest mulig på AP sitt landsmøte.

I en verden som sliter med miljøproblemer er store på grunn av en forbrukerkultur uten likeså trenger vi vel strengt tatt ikke denne overproduksjonen som vi driver med ved å sette alle i arbeid og alle barn i barnehage? Om målet er både kvinner og menn i arbeid så burde det vel være mulig å halvere stillinger men å beholde lønnen, arbeidsmengden blir sikkert den samme uansett, i mange yrker er det mye dødtid.

Mange familier faller også i grus. Skillsmissestatistikken er høy, det må da være klart for mange at det er ikke nødvendigvis positivt med det samfunnet vi har nå? Det er skremmende å tenke seg at barn i fremtiden alle må oppleve barndommen fra innsiden av et klasserom eller en barnehage og at det som ellers venter dem i livet er arbeid og atter arbeid. Kontantstøtten gav andre som ønsket seg en annen familieform enn A4 familien med barnehage en mulighet, den muligheten ønsker enkelte i AP å ta bort fra dem.

Flere kilder i Ap sier til avisen at de forventer at den tidligere likestillingsministeren kan komme med historier som setter Jens Stoltenberg i et dårlig lys.

Dette høres veldig interessant ut, så er det noen som har noen idé om hvorfor Jens Stoltenberg skulle komme i et dårlig lys av en bok utgitt av egen statsråd? Hijab-saken får meg til å lure på om det kan være noe mer. Fortsettelse følger?

En skulle jo tro at en eller annen på den ene eller andre siden forstod at galskapen eksisterer i begge leirer. Det er faktisk et poeng fra Manfred Gerstenfeld at Norge var det enste landet hvor en statsråd var med i anti-Israel demonstrasjoner og fulgte demonstrasjonstogene til Palestina heiagjengene som etter hvert i sinne gikk amok i hovedstaden. På den andre siden sto FRP stødig på Israel sin side, for i deres øyner var det sikkert snikislamisering Israel kriget mot. Dessverre er det ikke så enkelt for sosialdemokratiske bloggere som først kommenterer FRP sitt forkastlige forsøk på å spille på fremmedfrykt og rasisme og resultatet av dette, for å så i neste vending kaste stein i glasshuset de nettopp har bygget ved å si at det finnes ikke et snev av antisemittisme i Norge men bare folk som er i mot krig. Om det fantes folk som bare var i mot krig, så hadde jeg faktisk ventet å se disse gå i demonstrasjonstog i mot andre kriger enn de Israel og USA er med i, men det er vel kanskje viktig hvem som er med i krigen også.

Nå håper jeg jo at flere er i stand til å se at norsk politisk debatt virkelig har både antisemittistiske undertoner og rasistiske undertoner. Vi begynner med andre ord å bli et foregangsland på begge områder. For å være helt ærlig hadde jeg faktisk ikke trodd at det skulle bli Norge som skulle bli stedet hvor fremmedfrykt og hat mot enkeltgrupperinger som jøder eller muslimer skulle bli en stor del av politikken til enkelte partier og personer. En får jo seg nesten lyst å stille seg spørsmålet om hvem som er den neste gruppen som kommer til å få gjennomgå?

En ting er i alle fall sikkert, så lenge begge sider kun ser flisen i den andres øyner, men ikke bjelken i sine egne og fortsetter å kaste stein i glasshus kommer vi til å fortsette å være et foregangsland på rasisme og antisemittisme.

Da kan en jo like gjerne lure på hvorfor det ikke er prinsippløst å gå til angrep på frelsesarmen sin ungdomsorganisasjon og si at en skal ta fra dem statsstøtten fordi de ikke åpner for homofile, når en ikke går til angrep på Islamsk råd på samme måte?

Nå hører det til historien at selv om en sendte en del merkelige spørsmål til frelsesarmen og truet dem med å ta fra dem statsstøtten så fant en ut at det var nok best å la være å slutte med angrepene. Kanskje forsto regjeringen at det plutselig var en del andre organisasjoner som også måtte blitt angrepet og truet med å miste statsstøtten.

Mohn burde jo spørre seg selv om hun er villig til å være like prinsipiell som hun sier FRP ikke er. Siden Islamsk råd og Levende Ord har noen av de samme meningene, skal de fra nå av behandles på samme måte?

Senere viste det seg at tallene Amnesty hadde operert med var noe tvilsomme. For oss vanlige mennesker så definerer vi vold det å slå et annet menneske. Amnesty definerte det å være høyrøstet og å smelle med dørene som vold, og de oppblåste tallene til Amnesty knuste bare kampanjens troverdighet i tusen biter. Fokuset deres var også kun på hvordan kvinner oppfattet situasjonen, menn som blir mishandlet var det ingen som ønsket å se.

Ikke mange er klar over at kvinner slår oftere enn menn, selv om de naturligvis ikke står for den mest skadelige og grove volden, noe som kanskje kan forklarest med mindre fysisk styrke hos jentene og at en mer aggressiv oppførsel i idrett og under oppveksten blir mer belønnet om du er gutt enn om du er jente. Men selv om menn og antagelig også barn er like mye utsatt for psykisk og fysisk mishandling fra kvinner som barn og kvinner er av menn så finnes det ingen krisesenter for menn.

Myen om den voldelige mannen lever i beste velgående. Enkelte organisasjoner som Forum for Menn og Omsorg retter fokuset på det de oppfatter som en urettferdig behandling av menn i rettssystemet og i samfunnet for øvrig når det kommer til samlivsbrudd og omsorg av barn. Anklagene kan hagle i en følelsesmessig situasjon som samlivsbrudd og barnefordeling, både fra menn og kvinner, men det ser ut som om det er kvinnene som oftest vinner frem.

Nå ønsker altså de fleste politikere å sette fotlenker på voldsmenn. Dette slik at offeret skal slippe å gå rundt med voldsalarm og byrden overføres til den dømte overgriperen og ikke offeret. Problemet oppstår da om den dømte overgriperen ikke har gjort overgrep men har blitt offer selv for beskyldninger i sammenheng med samlivsbrudd eller barnefordeling, er ikke da denne straffen en hindring på vei mot forsoning? Menn er allerede demonisert såpass gjennom kampanjen til Amnesty og igjennom mytene som vi mennesker fortsatt tror på. Om det er den dømte voldsmannen som skal bære lenke så blir nok kanskje terskelen lavere for å putte den på han enn å finne andre alternativ. At den voldsdømte da må flytte ut av sitt nærmiljø og kanskje langt bort for å unngå at alarmen går av ved uhell eller kanskje til og med ved provokasjon fra offeret som kan bruke en slik mulighet til å hevne seg ser det ikke ut til å være mye tanke over.

Selv de som er voldsdømte i nære relasjoner må få terapi og det må komme til forsoning mellom de og offeret, spesielt om det er barn inne i bildet og om de er nødt å dele samme nærmiljø. Forslaget med lenker fører bare til en demonisering av overgriperen etter at de har mottatt straff i fengsel, og en forlengelse av konflikten. Det er ikke ideelt siden mange overgrep kan være enkelttilfeller og offer og overgriper kan være nødt å omgås hverandre i ettertid. Ikke alle klarer å holde hodet kaldt under samlivsbrudd og vold som smelling med dører og høyrøstet kjefting er ikke en umulighet, fysisk vold fra begge parter er heller ikke umulig. Men mens mannen får et negativt stempel og antagelig ikke blir trodd om de forteller om at de opplever vold, så gjelder det ikke kvinnene som også blir utsatt for den groveste volden som har de mest synlige skadene.

Overgripere bør bli dømt for det de har gjort, men de må også få en mulighet til å komme tilbake til samfunnet. Ordningen med fotlenke kan være et alternativ for de verste overgriperne, psykopater som aldri klarer å la offeret være i fred og stadig gjør nye psykiske og fysiske overgrep. Faren er uansett der for at slik vårt samfunn etter hvert tenker om menn som den farlige overgriper, som en som ikke kan vise omsorg og som er potensielt farlig så fort det kommer til samlivsbrudd så er dette en ordning som kan føre til mer problemer for mange vanlige mennesker som følelsene går amok for når livet som de kjenner det bryter sammen enn det vil hjelpe til mot psykopater og de som utøver vold regelmessig og over tid.

Hvorfor tar de politiske partiene de standpunktene de tar her til lands? Er det fordi de virkelig støtter den ene eller den andre parten og mener de bør stille seg i heiagjengen eller er det fordi de tror de kan tjene på eller er nødt til å være med i heiagjengene på hver side for å ikke tape politisk på et nøytralt standpunkt?

Selv KRF, Israel sin vanligvis beste heiagjeng her til lands har denne gang valgt å ta et mindre fast standpunkt. Noe som kanskje ikke er rart når en ser de enorme lidelsene på Gaza som blir dekket i media. Kanskje blir det for mye selv for dem å unnskylde? Eller kanskje er mediene sin dekning slik at for KRF ville det være for vanskelig politisk å stå som supporter for Israel. FRP som er et mye større parti kan selvfølgelig plukke opp fakkelen som KRF legger fra seg. FRP lever og ånder av konflikt og uenighet med venstresiden, i tillegg har de en mye større velgergruppe enn KRF som de kan lene seg på. Det er forventet at de skal ta den motsatte siden av venstresiden og dermed gjør de bare det som er forventet av dem og kan kanskje til og med tjene litt på det ved å ta velgere fra KRF som mener de ikke tar et sterkt nok pro-Israel standpunkt.

KRF derimot har etter hvert blitt nevnt av flere som en mulig partner for AP. Om KRF hadde forfulgt sin pro-Israel linje sterkt nå så nært valget ville et eventuelt samarbeidet være veldig vanskelig å få til. Velgerne deres ville tatt helt motsatte verdivalg og ville ikke kunne akseptere et samarbeid.

AP kan også miste mye i sin støtte til Palestina. Venstresiden i AP, ungdomspartiet og SV og deres ungdomsparti har dratt AP i en retning som snart kan plasserer dem i heiagjengen til Palestina. AP som det ansvarlige partiet det også er prøver også å være bærer av den norske tradisjonen som fredsmegler i Midtøsten, selv om alle de avtalene vårt land har vært med på ikke lenger er verdt papiret de er skrevet på. Utenriksforsker Asle Toje fra BIviser også at statistisk er denne hjelpen vi har gitt med å danne disse avtalene kanskje ikke noe positiv i det lange løp uansett, og en bør heller la partene kjempe seg ferdig.

En annen mindre positiv sak som partiene på venstresiden er nødt å bortforklare er hvordan demonstrasjoner i det siste har utviklet seg til gatekamper som er rene gavepakker for FRP. En kan selvfølgelig bortforklare dette, som mange prøver, med at dette er minoritetsungdom som bruker denne muligheten til å vise sin misnøye. Det er sikkert noe av dette også, men en kommer da ikke unna det at venstresiden har vært med på å skape denne heiagjeng mentaliteten som har gitt disse en unnskylding og anledning til å gå amok i hovedstaden. Ikke minst om en bortforklarer dette med minoritetsungdoms problem er gavepakken til FRP der fortsatt. Opptøyene lar seg ikke hviske vekk og det er venstresiden sin Palestina-heiagjeng som må bære ansvaret.

Så hett som Midtøsten er så har vi nå fått en situasjon hvor Midtøsten-konflikten har blitt en innenrikspolitisk sak. Det er ikke sannsynlig at en utenrikspolitisk sak har stor påvirkning på det kommende valget, men partiene posisjonerer seg med denne konflikten. De velger å flagge sine farger, plassere seg godt på venstre og høyre siden. Valget kommer til å stå i mellom FRP eller venstresiden som nå sitter med makten. Om AP taper det de vinner på finanskrisen på grunn av deres standpunkt i konflikten i Midtøsten får vi ikke se før det kommer nye meningsmålinger. Problemet AP og de andre regjeringspartiene nå har fått er at de har vært med på å gi unnskyldning og anledning til opptøyene i Oslo. Innvandringspolitikken kommer på grunn av dette til å bli veldig viktig i det kommende valget og da spørs det om AP og venstresiden kan møte FRP som dessverre har satt premissene for innvandringsdebatten på deres hjemmebane og vinne.