Litauen: Sascha Son – Love

Snorre: Jeg kjenner likegyldheten strømme nedover ryggen. Sasha Son fra Litauen imponerer med et stort antall hatter til enhver anledning. Han imponerer ikke med stort annet. NEI DU E ISJE JØSTIN TIMBERLEIK!

Bjørnar: Sasha frå Litauen blir nokke berre ein parantes i årets Eurovison. Ein anonym pianosang som verken er god eller dårleg. Pluss for ein gitarsolo frå åttitalet, minus for at bekledninga hans bringer tankane til den musikalske unødvendigheten Justin Timberlake.

Thomas: Tja, heilt kurant bidrag fra Litauen og Sasha Son det her. Ikkje bare unngår han å kle seg som en transeksuell fjonball, han både spiller og synger bra. Sangen i seg sjøl er sikkert like vakker som dagen er lang, men då eg ikkje forstår bæret får akkurat det heller ligge. Melodi og tempo er derimot kanskje litt for labert for en sånn sprudlande konkurranse. Tvila på det blir nokken topp-plassering på Litauen, men det er i det minste ikkje beint fram jævlig å høre på.

Israel: Noa og Mira Awad – There Must Be Another Way

Snorre: Det er usikkert om det her er et forslag til ny tilnærmingspolitikk i midtøsten eller om det bare er jævlig. Vent. Det er vel egentlig ikke så usikkert likevel. Damene fra Israel får kanskje klapping fra 5 kvinner i det israelske tv-studioet, men dette holder ingen andre plasser. Plumbo!

Thomas: Bidraget til Israel er intet anna enn random. Noa og Mira Awad synger i hovedsak på morsmålet sitt nokke som jo alltid er et pluss, mens refrenget for ordens skyld er på engelsk. Sangen går for seg i rolig svalt tempo, men då eg ikkje forstår bæret av værset må nesten høydepunktet bli refrenget. Og det er bare bajs. Då dei dela etternavn gikk eg først ut ifra at dei var søstre, men etter kvert som sangen går sin vante gang blir det meir og meir usannsynlig. Dei ligna overhodet ikkje på kverandre. Ei er både søt og sjarmerande, til tross for sirkusteltet ho har kledd på seg, men den andre virka å ha meir arabiske aner enn førstnevnte såvel som et overbitt på størrelse med Gibraltarstredet. Egentlig er det her totalt uviktig informasjon, men NOKKE må eg gjo gi dokke. Bidraget i seg sjøl oppfordra jo såvidt ti ei einaste setning med konstruktiv kritikk. Vokalmessig heilt greit, til tross for at sangen er tørr som en ørken.

Bjørnar: Av og til virker det som om Israel går inn for å bli mislikt av alle andre land i heile verden. Akkurat no kan eg faktisk forstå sosialistane som ivrer for kulturell boikott av Israel, ikkje fordi eg er ein steinkastande palestinaaktivist, men fordi denne sangen skulle vi gjeren vore foruten. Som alltid syng Israel om fred og frihet og happy days, i år til og med med to damer, henholdsvis jødisk og arabisk, men så lenge sangen høyres ut som den blir framført av eit bulgarsk danseorkester, så er det mest stygge bilder Israel klarer i mane fram i meg.

Frankrike: Patricia Kaas – Et s’il fallait le faire

Bjørnar: Frankrike er, som ein av dei fire store, automatisk klare for finalen. Og det er bra for froskeskjendarlandet, for dette var stusselege greier. Sangen er like fengande som ein våt ullsokk. Nei, sangen er like fengande som tanken på  å bli daska med våte ullsokker av prins Charles. Dessutan er den på fransk, eit språk for spesielt interesserte. I fjor hadde Frankrike ein fantastisk sang, med golfbiler og kordamer med skjegg, i år er dei berre stusselege.

Snorre: Hahaha! Frankrike lærer aldri! I år, som utallige ganger før, bidrar de med en halvslakk ballade, men det som gjør i år litt annerledes er at dama har røykestemme og gjør et tappert forsøk å lage kaféjazz. Resultatet er ganske middelmådig og uten høydepunkter, derfor blir det bare 3 pølser på Patricia med munnen.

Thomas: Eg skal ikkje nekte for mine tidligere påstanda om ballada i dinna konkurransen, men ja.. det er rett og slett ett eller anna med fransk som gjør det meste masse tøffere. Holmgang, sirkusporno eller dokumentar om sibirske snøkrabba – samtlige hadde herja på baguettspråket. Sangen i seg sjøl er vel heller egentlig ikkje en typisk ballade om sukkersøte emoproblema. Det her er voksne problema. Patricia Kaas kunne like gjerne opptredd live på franske havnekneiper der ransmenn, fyllika og andre sjølstendig næringsdrivande sitter side om side og lar sine dystopiske kverdagsproblem ligge. Kjip Chanel 4, likør på boks og sjokolade fra Doktrasjv. Harmonisk skit rett og slett.

Sverige: Malena Ernman – La Voix

Snorre: Etter tre gjennomlyttinger må jeg pinlig nok erkjenne at Sveriges groteske techno-opera ikke er så alt for gale likevel. Melodien er lett å huske selv om Malena synger pinlig svakt på versene. Den absurde dansen trekker dog helhetsintrykket ned og dette må være et av tidenens jævligste sceneshow i Eurovision og det sier ikker rent lite! Det blir uansett 3 vasne pølser til Malena.

Thomas: Forferdelig merkelig bidrag. Malena Ernman har valgt å synge gørrkjedlige vers nesten heilt blotta for melodi, for så å skyte opp i sopranovokal på refrengen. Kanskje for å sette oss lyttera på spissen, sånn at vi merker at ho har skillz på sopranodelen. Og det har ho forsåvidt, men når sangen i seg sjøl er et einaste stort snork, så hjelper det lite å være flink. Det er og merkelig at ho, midt i en av sekvensane ho virka å digge, velga å gurgle på spytt før ho fortsetter sine rablande sjuke sopranoskrik. Det her va rett og slett banebrytande – på helt feil måte. Prøv å gurgle på cum istedet. MGP vinner du i allefall ikkje. 2 høylytte pølser.

Bjørnar: Sverige satser på opera i år. No kan eg ikkje eit ord fransk, men eg er villig til å vedde barten på at den franophone delen av teksten er like klisjefylt som den engelske. Nåvel. Tekst er uansett berre for spesielt interesserte. Sangen er ikkje så værst, ette ei par gjennomlyttingar sit den ganske bra, så ingen invendingar der. Problemet med dette er sjølvsagt dansarane, som slett ikkje dansar, men berre beveger seg veldig sakt rundt på scena i eit mønster som må ha blitt koreografert på sparket i fylla. Men akkurat det er jo litt moro og.

Kroatia: Igor Cukrov feat. Andrea – Liepa Tena

Snorre: Hahaha! Endelig får vi den første skikkelige balladen i Eurovision. Igor Cukrov, mannen med antagonistnavnet over alle, lever ikke helt op til den forventede framtoningen. Han er verken enøyd eller krokrygget, men heller stiglet og kledd inoe som ligner en tyrefekteruniform. Sangen er ganske boring, men de to gjør i hvert fall et forsøk med heftig gestikulering og tapper koreografi.

Bjørnar: Kroatia held seg unna den typiske balkanboogien i år, og det er eit trekk dei fort kan tjene stemmer på. Balladen dei serverer her gjer faktisk ikkje vondt i øyret i heile tatt, og den bli heller ikkje skjemma av dårlige sangstemmer eller eplepsiframkallande sceneshow. Både Igor og Andrea, Nicole Richie-mugshot-augene til tross, kjem heilt greit frå dette.

Thomas: Akk, der er fint få ting som gjør meg mo i knærne og mør i hofterota, og taktfaste romantiske balkanrytma er nok ikkje en av dei. Men Igor skal ha for forsøket. Både melodi og sidekick Andrea er godt over pari, og med hjelp av tidlaust fingerspill i bakgrunnen gir det låta et løft overall. Igor sjøl derimot har en del å hente på stemmefronten. Riktignok er han søt som ei Chicagopære, men når stemmebandet er like svakt som utvanna Munkholm, då bør man kanskje spørre seg om man kanskje burde gi faen i ballade, og heller satse på eurodance.

Portugal: Flor-de-lis – Todas As Ruas Do Amor

Snorre: Det er ikke lett å bli klok på Portugal. Flor-de-lis er ett lettere absurd fløytedrevet kaos med stusselig melodi. Her står kjærligheten i fokus sammen med trekkspill og toner av liksom-folkemusikk. Denne får nok lite poeng og fotjener strengt talt ikke annet.

Bjørnar: Trivelige saker frå Portugal. Dette er behageleg for øyret og fenger faktisk ikkje så reint lite heller. Eg trur Portugal fort kan sanke stemmer med denne, for Flor-de-lis er faktisk ein humørspreder oppi all elendigheten vi får servert på scena i Moskva. God stemning, 5 pølser!

Thomas: Portugal har, som Makedonia, valgt å sende et småhappy emovrak på scena for å jodle om kjærlighet og lignande fjas. Men der den Makedonske Avril Lavigne versjonen av “emo” har et visst fysisk og musikalsk grunnlag, har vår portugisiske emovenninne en del å ta igjen. Å knabbe sveisen til Pochahontas lura ingen, ei heller lura hennes lite flatterande antrekk dei mange single (les: desperate) mennene i østblokkland med ei hand på stemmetasten og ei hand på penis. Bekledningen er nemlig av den triste sorten, men det kommer man kanskje ikkje utenom når man både titt og ofte griner til Good Charlotte og kutta hovedpulsen med neglefil. Uansett, kort svart kjole over kjipe svarte jeans er ikkje veien å gå om man vil sanke dei famøse “runkestemmene”. Sjølve sangen er grei nok den, og vår portugisiske venn synger riktig så bra. Er det bra nok for Eurovision? Ja. Er det topp 5 materiale? Neppe.

Island: Johanna Gudrun Jonsdottir – Is It True?

Snorre: Johannea ser kanskje ut som om hun er med i Home and Away, men ellers er det fint lite å skryte av på Islands kjedlige bidrag. En god vokalist, litt stykere og en brukbar melodi < Pupper og beats. Island ender opp med tre pølser.

Thomas: La gå, Island slår til med en powerballade, nokke eg har dømt nord og ned tidligere, men det her var faktisk mektig imponerande. Ikkje bare er Johanna Jonsdottir flott å se på, ho synger herlig bra i tilegg. Sangen er, tross tempoet, fengande stort sett heile veien og eg både tror og håpa at den her biter fra seg på koninetet. Great stuff (døm meg). 5 freidige pølser.

Bjørnar: Island, ja. Våre finanskriseråka venner i vest er slett ikkje å sjå vekk frå i Moskva. For sagaøya stiller faktisk med ein særs likandes sang. Det er jo alltid vanskeleg å spå på forhånd om det er eit balladeår eller ikkje i Eurovision, men om det er det, så kan island i tilfelle nå hur längt som helst. Når Joahnna syng sangen sin kan ho nok få fleire potensielle stemmegivarar til å taste inn ei stemme. Ein positiv overraskelse frå Island.

Hellas: Sakis Rouvas – This is our Night

Snorre: Til og med nederlenderne misliker denne (sitat “it’s a joke sorry greece 0 point from netherland”)! Nabolandet Tyskland er derimot mer positive (sitat “Perfect song!!!Good Luck From Germany!!!Very good dancer!!”). Reelt sett ligger nok likevel kvaliteten på denne låta i midtskiktet i årets Eurovision. Det betyr på ingen måte at denne ikke kan leve opp til forventningene om topp 3-plassering. Karen er solbrun og per definisjon fiff på tross av sine småekle moves. 3 pølser og et tips om at denne kan vinne hele driten.

Bjørnar: Hellas satsar på ein skikkelig storsjarmør i år. Kanskje er dette vegen å gå for å stemmer frå det kvinnlege publikumet, kva veit eg. Sangen han syng, denne greske strandløva, er derimot ikkje noko å skryte av. Den er rimelig kjedeleg. Hellas sitt bidrag i år er like spennande som ein rull toalettpapir, og hadde det vore opp til meg så går det same vegen med Sakis som med toalettpapiret: i dass.

Thomas: Som Ungarn stilla Hellas med en sang som hører heime på diverse samleplater man hadde i bobla på 90 tallet, og som man fremdeles finner i kasser på loftet under bamsa, legoklossa og analt bleikemiddel. Riktignok lena vår venn Sakis Rouvas seg litt meir mot Eurodance sjangeren enn technomølet fra Ungarn, og sjøl om den sjangeren klara seg relativt OK i Eurovision er det alikevel vanskelig å strø om seg med superlativ. Teksten er like sukkersøt som artisten, og det er vel relativt åpenbart at det blir spilt på sex i håp om å smelte dei mange peppermøene på kontinentet. Sangen er sånn ca. heilt grei den, men eg ser ikkje heilt kordan det kan være en favoritt. Sjeleglad skal vi dessuten være for at teamet bak Sakis Rouvas har tatt seg bryet med å barbere kroppen hans silkemjuk, for vi veit vel alle kordan en greker ser ut i barings. Pluss for det.

Armenia: Inga og Anush Arkashayan – Jan Jan

Snorre: Armenia presterer faktisk å sende et brukbart bidrag til årets finale. Tre ugudelige kvinnemennesker, et par dansere som nok kan forvente seg et søksmål fra Apple i nærmeste fremtid og glade mennesker i urbane omgivelser. Sangen er småfengene på tross av de grufulle forsøkene på etniske variasjonsparti. 4 pølser!

Thomas: Det mest folkelige innslaget til no. Tradisjonsinstrument og tradisjonklær blanda med ei låt som både er folkelig og moderne på samme tid. Ikkje ulikt vår egen Alexander Rybak altså. Men om patriotismen skal få rådde litt er det ikkje i nærheten av vårt halvrussiske bidrag. Uansett, pluss for å oppretholde dei normene som følger MGP. Eg har og per no fått fløytehelvetet på hjernen, men eg trekke ikkje av den grunn. 4 tradisjonspølser.

Bjørnar: Armenia stille med eit slags techo-etnisk bidrag i år, med den festlige tittelen Jan Jan. To syngedamer, søstre til og med, utstyrt med folkedrakter og ta-meg-no-blikk levere faktisk varene her. Denne sangen fenger. Dei ubegripelig kjipe neonfarga fløytene trekk ned for Armenia, og det er jo litt skuffande, i og med at nettopp Armenia var heilt i toppssjiktet eye-candymessig i fjor. Jerevan står nok stille når Inga og Anush går på scena, en det når nok ikkje helit til topps. Men dei skal uansett ha for forsøket.

Russland: Anastasia Prykhodko – Mamo

Bjørnar: Anastasia her både ser ut som, høyres ut som og ter seg som ho har tatt seg ein slurk vodka for mykje før ho gikk på scena. Men det er tydlegvis dette russarane liker. Om det ikkje kjem ordre frå Kreml om at stemmeopptellinga må går “riktig” for seg, så kan dette fort enda langt nede på resultatlista for arrangørlandet. Sangen mangler melodi, vokalen er småskrikete (eller snarare gjennomført jævlig), og sceneshowet fråværande. Å kaste pølser for denne sangen er som å finne ein råten løk i grønnsakskuffa i kjøleskapet. Ein har ikkje lyst til å ta i den, men ein er berre nødt til det. 2 pølser, fordi det er tendensa til eit småfengade refreng, og fordi eg er redd for at ellers komme FSB sine dødsskvadroner og tar meg.

Snorre: I fjor vant Russland med en bleik Justin Timberlake kopi som nesten hadde samleie med en androgyn kunstløper på scena. Hvordan best følge det opp? Jo, dansebåtpop med Anastasia! “Mamo” er kun en strålende låt i et alternativt univers hvor folk som Jan Thomas vinner Nobelprisene og folk som Kåre Willoch jobber som fergekonduktører. Finalen er kaotisk og intens… jævlig.

Thomas: Kjedelig popvrøvl fra Xenia Zargeyevna Onatopp’s emo-lillesøster. Kor er James Bond når man virkelig trenger han?

Azerbaijan: AySel og Arash – Always

Snorre: Det er ikke tilfeldig at støtteerklæringene stømmer inn fra tyrkere på Youtube til AySel og Arash. Denne sangen er mistenkelig lik Tyrkias oddsfavoritt Hadise, men holder på ingen måte det samme nivået. Selv tre to meter høye metaldudes med rumpelangt hår klarer ikke å friske opp dette småpatetiske forsøket på landeplage. pølser? Tja, jeg lander på to.

Bjørnar: Nei, dette er då berre ufifft. Ein dårleg sang framført av folk som ikkje er noko flinke til å synge.

Thomas: Ja jøss, Azerbaijans svar på Dwayne Johnson/The Rock får her vrikke seg i 3 minutta med det som etter all sannsynlighet er det mest strøkne kvinnemennesket landet kan oppdrive. Colgatesmilet blenda oss kver gang dei får augekontakt mens han åpenbart sitra lett i spenning når hans perverse illusjona om nachspillelskov på bjørnepels slår inn. Aysel derimot prøva så godt ho kan å dra ei relativt bedriten låt litt lenger opp på pølsestigen, men blir merkbart forstyrra av vår blankpolerte kamerat i tidlaus skinnjakke på grunn av hans stusselige stemmeband såvel som hans miserable forsøk på a1 sine patenterte dansemoves. Vladimir Smirnov er dermed -fremdeles- det einaste nevneverdige mennesket som er født under Azerbaijans erotiske tinder. 2 kjipe pølser.

Bosnia: Regina – Bistra Voda

Snorre: Lavmælt (!) fra Bozzznia! Beatles-kledde rockere med perfekte hairdues og moteriktige Coldplay-trommer i et abolutt godkjent sammensurium. Sange sniker seg inn på lytteren sakte, men sikkert, og mye kan tyde på at Bosnia kan klare topp 10 denne gangen. 4 pølser!

Bjørnar: Regina, som vise seg å være eit band og ikkje ei syngedame, men sangen er slett ikkje ille av den grunn. Bosnia spelar balkan-boogie så godt som nokon, og i akkurat den sjangeren har vi høyrt langt værre enn dette.

Thomas: Bosnia er en av dei nasjonane som ofte sanka mang ei stemme uten at en heilt kan sette fingeren på korfor. Årets bidrag er på ingen måte dårlig i den grad Kviterussland, Finland og andre pølselause nasjona er dårlige, men spesielt kickass er det desverre ikkje. Sangen er relativt sutrere, men blir gjennomført heilt greit av vår venn Regina. Eg forventa tross alt ikkje en happy hardcore technolåt fra en mann som etter all sannsynlighet ikkje har opplevd et harmonisk heimland. Feminint artistnavn til tross, der fins nok mang en fant der ute som i år igjen slenger mang ei pølse mot Bosnia. 3-dagers-skjegg og trommesett fra Sirkus Agora slår ikkje feil. 3 pølser fra meg.

Moldova: Nelly Ciobanu – Hora din Moldova

Snorre: Fantastisk! Her er alt med! Fyrverkeri, etniske rytmer og herlig folkedans. Dette er en innertier, med den kvinnelige versjonen av Dracula som karismatisk frontfigur. Det skal mye til for å ikke la seg sjarmere av sangen om hora fra Moldova, da må du i hvert fall være en kald jævel! Karen som roper RRRHA i bakgrunnen gjør det hele bare enda mer sjarmerende! Pølsebonanza, Moldova skal få en stor og fin pølse å kose seg med.

Bjørnar: Hora din Moldova er jo eit tøft navn for ein sang, men det betyr berre noko så kjeldeleg som dans frå Moldova eller noko sant. Ein bør kanskje være forsiktig med slik ein utilsørt nasjonalisme når ein skal framføre verket sitt for heile Europa, spesielt når ein representerer eit land som består av ein mafiastyrt utbrytarrepublikk og resten av landet driv å krangler om kven som vann parlamentsvalet no nyleg. Denne sangen er like forvirrande som det inntrykket ein sit med om Moldova, så det er nok ikkje rart den er populær der borte. For oss her i dei siviliserte delane av Europa så har dette ikkje noko apell.

Thomas: Absurd folkelig bidrag fra våre venna i Moldova. Introen minna mest om musikken som dukka opp når vi får nærbilder av triste menn i episke actioneventyr som bekler seg med “Ka faen gjør eg no?” blikket før to massive hæra mosa inn i kverandre, mens vi videre får lystige trompet-tona som på mange måte kunne minne om nokke Zorro har på iPoden. Nelly Ciabanu og hennes medsammensvorne gjør virkelig det som skal til for å holde det så folkelig som mulig, både sang, stemme, dans og kostyme representera på alle måta Moldova. Det at vi ikkje forstår ka som blir sagt er bare en del av sjarmen, men sangtittelen er jo smått festlig sett med norske øyne. Friskaste bidraget til no i bunken. 4 pølser.

Malta: Chiara – What If We

Snorre: Der Finland tok turen tilbake til 1995, sikter Chiara fra Malta seg inn ca.10 år tidligere på det begivenhetsrike 80-tallet. Dette er en power-ballade med brast og bram og dama sjøl synger absolutt ikke gale. Problemet er at det hele er for anonymt og kjedelig, på tross av det Baywatch-aktige pianoet som lurer seg inn. 2 anonyme pølser til Malta.

Bjørnar: Våre venner i wikipedia fortel oss at Chiara har vore med i MGP to gonger før, og dei to gongane har enda på henholdsvis tredje og andreplass. Reint logisk vil det altså bety at i år vinner Malta. Men logikk har ikkje mykje å seie i denne konkuransen, heldigvis. Denne sangen er ikkje serlig fengande i utgangspunktet, og åttitalsarrangementet hjelper ikkje akkurat på i så måte.

Thomas: Sweet Jesus. Chiara, ei dinosaurkvinne på størrelse med USS Hannover, gir oss her det som går under betegnelsen “powerballade” på folkemunne. Men i motsetning til Island sitt bidrag i samme suspekte sjanger, klarte ikkje Chiara å sjarmere meg på samme måte. Ikkje bare har ho tilbragt storparten av sitt voksne liv slevande over en Quarterpounder med tilbehør på McDonalds, no Sir – ho har og prestert å sette en av notidas største jamreballader til live. Det her sjarmera desverre ingen andre enn Michael Mifsud og/eller tvekjønn med dvergtendensa. 1 tårevåt pølse.

Estland: Urban Symphony – Rändajad

Bjørnar: Kanskje er 2009 det store stryker-året? Positiv overraskelse, dette. Ein av heile to vokalistar som og spelar fele på scena, den andre er sjølvsagt kozeklumpen frå Nesodden, Alexander Rybak. Men Estland kan fort bli ein dark horse i Moskva, då dette er noko som kan fenge både Torbjørn Telefonstemmer og Jørgen Jurymedlem. Estland har rett og slett det litt av det lille ekstra.

Snorre: Urban Symphony er faktisk fiffere enn navnet skulle tilsi. Det er tydelig at det ikke bare er gutelarkjen Rybak som kan traktere en fiolin i årets internasjonale finale. Denne dama er til og med hundre ganger penere enn vår norsk/hviterussiske pannebartmann. Dette er etnisk moro med en skikkelig horete pannelugg, men selve sangen er ikke helt på nivået til eventyrkisen, og dermed blir det ikke mer enn 4 pølser (som i Eurovision-sammenheng strengt talt er latterlig bra).

Thomas: Urban bruk av felegnikking skal angivelig være the shit på kontinentet i år, og sjøl om det urbane symfoni”orkesteret” fra Estland ikkje har høvdingskillz på felefronten skal det alikevel være rom for å påstå at det her er over middels bra. Litt hjelper det kanskje på, i allefall for oss parresitrande hannkjønn, at vokalisten på alle måta er som snytt ut av voldelig bukkakehentai.

Danmark: Niles Brinck – Belive Again

Snorre: At Ronan Keating skulle finne på å teste seg ut i Eurovision var vel noe de fleste kunne forutse allrede under herjinga med “Love is a rollingcoaster” en gang på sensommeren rundt milleniumskiftet. Danmark har i år en flott poplåt med et moteriktig (skjerf i åpen skjorte) image og en herlig vindmasking som strengt talt griser Carolas patetiske forsøk sist år. Det er vanskelig å mislike danskene, med unntak av synet på fotball er de gjennomført hyggelige folk med hyggelig musikk. 4 pølser!

Bjørnar: Triveleg P4-pop frå våre venner i sør. Vår mann Niels høyres ut som han er frykteleg forkjøla når han syng, men slik er det vel når ein er dansk, språket er jo meir ein halslidelse enn eit språk. Men trass i at sangen er helt grei vil nok Danmark fortsatt være eit land kjend for øl, bacon, pølser og porno når Eurovision er over for i år. Om dei er heldige når dei finalen, men ei toppplasering blir det ikkje på danskane.

Thomas: Alright. Danmark slår til med en sang som bare kan klassifiseras som “Eurovision-materiale”. Det er det her som setter swingfoten til Olga og Svetlana i gang. Fire tonn brunkrem gjør Niels Brinck mjuk som en beverpung, og eg kan ikkje skjønne anna enn at den her komme til å herje i Øst-Europas trange stuer. Kickass.

Tyskland: Alex swings Oscar sings- Miss Kiss Kiss Bang

Bjørnar: Tyskland er som vanleg noko for seg sjøl. Münchens svar på Ricky Martin, saman med denne swingande Alex, vi får tru det er han med hestehalen på piano, saman med eit orkester og eit utal dansarar, servere ein sang der hovedmålet synast å være å snike inn mest mulig hint til ein helt annan sang enn den dei faktisk framfører. Det er sikkert like greit, for dette var skrale greier. Fryktelig skrale, faktisk.

Snorre: Alex Swings Oscar! Solbrun prettyboy med Paradise-friserte øyenbryn og ein kar bak piano med tidenes ansiktshår(sår) bidrar til at Tyskland overrasker atter en gang. Landet er jo helt umulig å spå i Eurovision! Og om det var noen som lurte, ja, så er det faktisk positivt. Tyskland bidrar med en av årets mest fengende og dumme låter. Denne kan nå langt!

Thomas: Då har vi fått det bekrefta. Uansett om det var Monica, Erica, Rita, Tina, Sandra, Mary eller Jessica som fikk æren av å få eggstokkane glasert av Lou Bega back in the days så er det åpenbart at en av dei er tysk, og at vedkommande har gitt liv til han her. Lou Begas orgieavkom til tross, Alex (Oscar?) svinga relativt fett på dansefoten. Friskt bidrag. 4 pølser, -1 for blazeren. Herre.

Tyrkia: Hadise – Dum Tek Tek

Snorre: Det første bidraget det lukter topp3 av hittil. Dum Tek Tek er en typisk balkanpop-inspirert danselåt. Dama er halvfin og danserne kjører mystisk-looken. Her har vi kanskje den største konkurenten til vårt bidrag, men egentlig er denne sangen rimelig kjip.

Thomas: Jadu, favorittstempelet kvila visst på Tyrkia og Hadise i år, nokke ho gjerne kan takke korte toppa og magedansmoves for. Hadise er nemlig relaivt strøken (i det minste i low quality på youtube), og hennes forførende blikk og stramme bekledning vil uten tvil sette sinner (og underliv) i kok rundt på kontinentet. Sangen er ei enkel poplåt med diverse hint av tyrkisk tilstedeværelse, og som vi alle veit, så er det jo hintene til tradisjonsmusikk  som virkelig sette stemmetommelen i gir. Låta har en viss spenst, og melodien med opphav i det sære fløytespillet går ikkje i glømmeboka med det første. Eg ser kanskje ikkje kordan ho her skal gruse alt og alle, men sjansane for at veldreide damer får poeng fra Øst-Europa er ikkje nødvendigvis små.

Bjørnar: Tyrkia levere som alltid. Trommer, fløyter, magedans og full pakke. Det heile blir servert til oss av søtsaka Hadise, noko som sjølvsagt bidrar til å trekke det heile ytterlegare opp. Det er ikkje utan grunn at Tyrkia blir rekna som ein av dei store favorittane i år, og det ville nok ikkje overraske mange om neste års Eurovision finn stad i Istanbul.

Albania: Kejsi Tola – Carry Me in Your Dreams

Snorre: Her passer jo strengt talt ikke musikken med vokalen! Et annet spørsmål som reiser seg er hvordan Kejsi skal klare seg uten det store filharmoniske orkesteret i bakgrunnen. Joda, helt fint, med tanke på at vi ikke hører noe til dem. Høydepunktet er den Muse-aktige gitarsoloen (som garantert er spilt på en synth) som kommer midtveis i låta. Ellers er dette litt middels, men samtidig får man en snikende følelse av at dette kan sanke en del stemmer i den internasjonale finalen. 3 tjukke pølser til Albania.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at Kejsi Tola ser ut som ho er drita full. Men ho er forsåvidt flink til å synge. Problemet er at sangen er jævlig. Dette er ein nullpoengskandidat.

Thomas: Kraftbidrag fra Albania i år. Stemma til Kejsi Tola er der ingenting å trekke på, og sangen i seg sjøl har både folkelige såvel som moderne trekk. En god blanding av sure albanske fløyter og gitar som bakgrunn for en relativt fengande melodi skal ikkje dømmas nord og ned av meg i allefall. Et aldri så lite minus for det totale fraværet av sceneshow, men då ho har valgt å stå der mutters aleine så har ho gjerne valgt det sjøl. Og eg ser for all del kordan det er vanskelig å herje under dei instrumentale partiene når man går i stiletthæler og ultrakort minikjole. Det å vise seg fram på den måten ville stått stikk i strid med dei sunne religiøse verdiane Kejsi Tola og Albania generelt er tufta på, det forstår jo til og med eg.

Norge: Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Ja, hva skal man egentlig si om Aleksander Rybak? Det føles kanskje litt urettferdig å ikke gi han flere pølser enn det Tsjekkia fikk, men jeg syns fremdeles at sangen mangler det lille ekstra som hadde gjort den til overlegen favoritt. Uansett er nok dette det nærmeste vi kommer en internasjonal vinner siden Nocturne i 1995. Dette blir topp5 på “idol-taperen”!

Bjørnar: Heia Norge! Eg skal innrømme eg likte Idol-Tone sin sommarfuglsang best av sangane i årets norske finale, men Fairytale er ein god nummer to, for all del. Og så har den dessutan det lille ekstra, som det heiter. For unge herr Rybak sin sang har den positive/negative egenskapen (stryk det som ikkje passar) at den fester seg i knollen med ein gong, og det kan slå positivt ut når folk og fe på kontinentet skal stemme fram vinnaren. Stort pluss for finalens i særklasse beste danseoppvisning skal han og få. Vi slenger på ei ekstra pølse for partiotismens skuld, og då ender vi på full pott!

Thomas: Så var vi her, bidraget vi alle håpa skal gå heilt til topps i verdens gjevaste musikktevling. Kanskje er det patriotismen som rår når eg uten å mukke slenger 6 saftige pølser på bordet, men det føla eg rett og slett er lov i dinna sammenhengen. Om vi absolutt må finne nokke å trekke for er det kanskje ei litt svak stemme, men så er den ikkje svak nok til at det har nokke å si, så ja.. who cares. For Alexander Rybak har meir på gang enn felegnikk, og kviterussisk dna. Han er nemlig søt som sukker. Kem hadde ikkje naila den ungfolen her på sløydbenken i måneskinn? That’s right.

Ukraina: Svetlana Loboda – Be My Valentine! (Anti-Crisis Girl)

Snorre: Svetlana rir inn i våre hjerter fra første stund! Det er ingenting som chicks i horekostyme som gradvis kler av seg omringet av en gjeng fulle menn i hvite cowboyboots. Når Svetlana selv setter seg seg ned og hamrer løs på trommesettet på slutten er det ikke lenger noen tvil. Dette er en latterlig sang innpakket i mye moro. Dermed blir det også 3 pølser på Ukraina, selv om jeg angrer allerede

Bjørnar: Sangen, og heile framføringa frå Ukraina er ikkje anna enn ein serie av dårlege idear satt i samanheng. Her prøver ein å mikse austlig og vestlig populærmusikk og resultatet blir ein slags uhellig balkanboogie. Like sjarmerande som muggsopp og like fengande som flass.

Thomas: Hah. Ikkje bare har Svetlana og resten av hennes transeksuelle entourage knabba åpningslåten til Sirkus Agora, dei har og reist til Russland, gravd opp liket til Josef Stalin, klipt av han barten, og trykt den i trynet på en av hennes middelmådige dansera. Stønninga i begynnelsen får det ei heller til å buldre i trusene, men eg tror på ingen måte eg gjør skam på verken meg, min penis, eller mitt kjønn av den grunn då ukrainsk fisteporno desverre blei tabubelagt i 1987. Maken til crap.

Romania: Elena Gheorghe – The Balkan Girls

Snorre: Balkan girls like to party, like to party! Ja, det får en si. For Elena og jentene hennes er flotte å se på og det obligatoriske kjoleskiftet funker selvsagt alltid bra. Sangen er derimot jalla-deluxe og dette imponerer bare den nedre delen av kroppen. Derfor: 2 harde hetrofile pølser.

Thomas: Eg trekke herved alt eg sa om Tyrkia sine tendenser ti å spille på sex då Romania er i en klasse for seg sjøl på dette området. Elena går sjøl relativt lettkled på scena mens ho vrinska strofa om kjærlighet og fyll på relativt gebrokken engelsk, som tradisjonen tro, er satt til en statisk dancebeat. Alt ligger dermed til rette for ENDA et bidrag som enda opp midt på treet. Ikkje bra, ikkje dårlig. Heilt jeævlig random. Dette hadde vore faktum hadde ikkje Romania hatt et aldri så lite ess i ermet. Stageshow. Lettkledd stageshow. Veldreide damer som bedriver yoga faktisk. Kickass.

Bjørnar: Elena frå Romania syng ein sang som ikkje virker å ha anna budskap enn at jenter frå balkan er løsaktige tøser, og det er jo forsåvidt ikkje noko som eg føler for å protestere mot akkurat no. For det kan ikkje være tvil om at Romania satser på at pupper og lår skal bringe dei til toppen i år. Akkurat den delen av framføringa står lett til seks pølser, men ein må jo være så kjip å ta sjølve sangen med i betraktninga og. Men av ein eller annan grunn så fenger denne sangen meg. Refrenget setter seg fast i hovudet, og då har sangen opnnådd det den prøver på. Fem pølser til Elena og veninnene hennas frå Romania.

Storbritannia: Jade Ewen – My Time

Bjørnar: Britane hadde ein artig vri på sin nasjonale konkuranse i år. Dei valgte ut sangen på forhånd, og brukte heller tida på å finne ut kven som skulle synge den i eit idol-liknade TV-konsept. Sikkert moro, det. Valet fall altså på unge Jade Ewen, og det må jo kunne kallast eit godt val, for ho kan jo faktisk, i motsetning til veldig mange andre i denne konkuransen, synge. Sangen er laga av Andrew Loyd Webber, han som driv å lager musikaler og greier, og britane klarer nok å fiske ein del stemmer med denne.

Snorre: Det lukter overraskelse av England i år! Etter diverse jævlige opptredener, med flyselskap-inspirerte Scooch som absolutte lavpunkt, viser Jade at det mest kreative landet innenfor populærmusikk  de siste tiårene i år faktisk gidder å bidra med noe brukbart. Det lukter topp 10 av My Time, selv om den nok må finne seg i å komme litt bak de etniskinspirerte storfavorittene fra Hellas, Tyrkia og Norge. Låta er litt kjedelig, men Jade er et funn.

Thomas: Jade har vel egentlig tatt balladesjangeren så langt det er mulig å ta den. Glorete bekledning, imponerande stemmeband, serious face, og en ganske standard balladetekst om kor utrolig sweet livet er. Vanligvis relativt anonymt med andre ord. Men Jade har, i motsetning til enkelte andre balladebidrag i årets Eurovision, et alvorlig harmonisk stemmeband. Og det er jo heilt greit.

Finland: Waldo’s People – Loose Control

Snorre: Finland pleier alltid å bringe friske bidrag til resten av Europa i Eurovisison. Det var derfor bare et tidsspørsmål før de kom til å bryte denne tradisjonen. Waldo’s People sin sang er nemlig bæsj, toppa med bæsj og et refreng stappfullt av bæsj. Dette er en E-type-kopi og attpåtil en dårlig en! Pell dere tilbake til 1995.

Bjørnar: Fysjameg. Finland har i år henta inspirasjonen sin frå Boomfunk MC’s. Vi får altså servert talentlaus rapping, falsk sang i refrenget og det heile er tonesatt med technorytmer. Hadde det ikkje vore for sangen til Bulgaria så hadde nok Loose Controll vore ein klar kandidat til tittelen som årets værste sang.

Thomas: Waldo og hans entourage av skabbete pay2play tøyter bevisa her for meg, såvel som resten av verden, at det einaste finnane virkelig kan er å styrte vokda. Standhaftig narkotrance med tilhørande freestyle er i dei aller fleste Eurovision-sammenhenga dødt løp. Lose Control er den sjuke gasella på steppene, stemmebandet til Linni Meister, ja til og med forhuda til Jahn Teigen. Alt på en gang. Tydeligvis har Waldo drømt om ei karriere som den nye utgaven av Bomfunk MCs, men djeez. Blir det her den nye Freestyler skal eg tatovere “Frank” på skaftet.

Spania: Soraya Arnelas – La noche es para mi

Bjørnar: Tja, dette er lang frå noko “El Robocop”. Soraya gir oss ein sang det går 13 på dusinet av. Det er sånne sanger som får deg til å lure på kva som går på andre kanlar, eller sette spørsmål ved om det i heile tatt er fornuftig å bruke tid på å sjå på dette. Den korte kjolen til tross, dette er fint lite interessant. La oss håpe Soraya lar håret gro fram mot den internasjonale finalen, då mannefrisyre er turn-off.

Snorre: Etnisk åpning. Velforma babe med frekk kjole. Snåle mannlige dansere i sølvbekledde bukser. Come set me free! Soraya klarer å få liv i publikum og kan nok sanke en del stemmer på sine lange bein. MEN når det er sagt er sangen fullstendig søppel og det rolige variasjonspartiet fremkaller spontandiare selv hos folk som ikke har spist kylling til middag.

Thomas: Altså, for all del. Soraya og Spania levera her et heilt kurant bidrag som er en finale verdig. Både sang og lysshow er utrolig spanskprega og det blir gjennomført så godt det går, uten at eg kan se den heilt i toppsjiktet då den blir en anelse anonym for den slags. Men som så mange andre bidrag er der alltid nokke som kan forbedras, og i Spania sitt tilfelle er det danserane Soraya har valgt å dra meg seg. Kvinne eller ei, eg kan vanskelig se for meg av 5 menn med ultrastore svettemerker og speilglatte skinnbukser tenner dokke nevneverdig. Dansinga i seg sjøl er heilt grei, men som sagt.. Lysegrå skjorte når man dansa vettet av seg i varmeframkallande tightpants er kanskje ikkje verdens mest geniale sjakktrekk. Bruk svart i finalen, så slipper vi i allefall å beskue 5 monsunvåte armhuler en andre gang. Pølser? 3.

Alle desse vurderingane er gjort etter framføringane i dei nasjonale finalane, og ikkje på bakgrunn av semifinalane. Det er sikkert derfor det er ein del merkelige refransar til kostymer og liknade i omtalane. Du finn våre vurderingar av alle semifinalistane, og meir til, ved å trykke på Eurovision-banneret til høgre på sida her.

Nåvel, vi har altså vurdert alle finalistane. Men kven vinn? På bakgrunn av pølsekasta våre tipper vi på følgande sluttresultat.

1. Norge – 17 pølser!

2. Estland, Tyrkia, Island og Armenia deler andreplassen med 12 pølser kvar.

6. Bosnia, Romania, Storbritannia og Danmark blir dermed alle nummer 6, med 11 pølser.

10. Frankrike, Portugal og Tyskland deler tiandeplassen med, passande nok, 10 pølser kvar.

13. Kroatia og Sverige får begge 9 pølser og deler dermed trettandeplassen.

15. Litauen, Hellas, Albania og Spania havner lang nede på lista, med beskjedne 8 pølser.

19. Moldova er eit fattig land, også når det kjem til pølser. Dei har berre sju.

20. Russland, Malta og Ukraina delar tjuandeplassen med 8 pølser kvar.

23. Israel og Azerbaijan får begge fem pølser og deler dermed plass nummer 23.

25. Finland er årets soleklare nullpoengskandidat. 3 pølser, absolutt bunnkarakater, til den vilt ufiffe finske sangen.

Som alltid, nye høgdepunkt og nye lavmål. N’joy!

Serbia: Marko Kon og Milan Nikolic – Cipela

Snorre: Her har noe gått alvorlig galt. Det mest skremmende må jo være at Marko Kon i (inne i?) Milan Nikolic beseira ett antall andre finalister i den nasjonale finalen. Det overrasker heller ikke at finalen ser ut til å ha blitt sendt klokka halv 8 om morgenen, ingentin annet kan forklare hvorfor afrokuken og hans trekkspill-kompis har tatt seg videre til den internasjonale finalen.

Bjørnar: Serbia, ja. Trekkspel er jo forsåvidt eit spennade instrument, men i denne samanhengen er det så alt for lite til å redde denne sangen. Serbia sitt bidrag er like spennande som ein påskekrim utan eit mord. B to the O to the R to the I to the N to the G, fo shizzle.

Thomas: Sorry, men serbisk Leonard Cohen funka dårligere enn alle andre versjona av Leonard Cohen. Mindre flatterande trekkspillknoting over en en tirade av beats fra eJay hjelper heller ikkje spesielt masse på. Stageshow fins ikkje, men der er kanskje ikkje spesielt stort rom for det akkurat i dinna sammenhengen så det kan man egentlig ikkje trekke dei for. Snorkebidrag, men 2 pølser skal dei ha.

Polen: Lidia Kopania – I Don’t Wanna Leave

Snorre: Veik ballade med en lettere absurd fødselsdans (med en hinne som blir brutt = no go) fra Polen denne gangen. Det eneste som redder Lidia fra 0 poeng på slutten av Eurovision-kvelden er nok de lange beina. Det blir ikke mange harde pølser av bein though. 2 pølser og please leave.

Bjørnar: Polen er faktisk ein outsidar til å vinne heile sjiten i år. Ikkje det at dei har noko særlig til sang å slå i bordet med, for ho Lidia sin sang om at og ikkje vil dra er ikkje anna enn middelmådige greier, men likevel så sit eg med ei stygge kjensle av at dette vil være rett opp i røret til alt for mange stemmeberettiga europearar i mai. Men hadde det vore opp til meg så hadde ikkje Polen komme til finalen ein gong.

Thomas: Akk, årets Eurovision visa seg visst å være fylt til randen av powerballada, og sjøl føla eg at eg begynner å gå tom for ting å beskrive dei med. Stort sett er sjangeren skabbete anonym. Sangen er verken eksepsjonell eller rævdårlig. Den er stort sett heilt grei. Og i Lidia Kopania sitt tilfelle stemme det her (igjen) godt overens. Sangen er fin nok den, men i skrivande stund har eg glømt 90%. Lidia sjøl er både søt og sjarmerande, 40kg øyenskygge til tross, og det her blir vel som så veldig mange andre bidrag bare en filler. Ikkje bra, ikkje dårlig. Random.

Norge: Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Ja, hva skal man egentlig si om Aleksander Rybak? Det føles kanskje litt urettferdig å ikke gi han flere pølser enn det Tsjekkia fikk, men jeg syns fremdeles at sangen mangler det lille ekstra som hadde gjort den til overlegen favoritt. Uansett er nok dette det nærmeste vi kommer en internasjonal vinner siden Nocturne i 1995. Dette blir topp5 på “idol-taperen”!

Bjørnar: Heia Norge! Eg skal innrømme eg likte Idol-Tone sin sommarfuglsang best av sangane i årets norske finale, men Fairytale er ein god nummer to, for all del. Og så har den dessutan det lille ekstra, som det heiter. For unge herr Rybak sin sang har den positive/negative egenskapen (stryk det som ikkje passar) at den fester seg i knollen med ein gong, og det kan slå positivt ut når folk og fe på kontinentet skal stemme fram vinnaren. Stort pluss for finalens i særklasse beste danseoppvisning skal han og få. Vi slenger på ei ekstra pølse for partiotismens skuld, og då ender vi på full pott!

Thomas: Så var vi her, bidraget vi alle håpa skal gå heilt til topps i verdens gjevaste musikktevling. Kanskje er det patriotismen som rår når eg uten å mukke slenger 6 saftige pølser på bordet, men det føla eg rett og slett er lov i dinna sammenhengen. Om vi absolutt må finne nokke å trekke for er det kanskje ei litt svak stemme, men så er den ikkje svak nok til at det har nokke å si, så ja.. who cares. For Alexander Rybak har meir på gang enn felegnikk, og kviterussisk dna. Han er nemlig søt som sukker. Kem hadde ikkje naila den ungfolen her på sløydbenken i måneskinn? That’s right. (6 pølser).

Kypros: Christina Metaxa – Firefly

Snorre: Sangen starter som en karakteristisk U2-ballade (uten The Edges_banebrytende_gitar vel og merke), men kommer selv med det forløsende “jump” aldri skikkelig i gang. Kypros er møkka kjedlige og vi må nok konstatere at for en gangs skyld har øyboerne tatt for lite partydop. Christina Metaxa må nok være strålende fornøyd om hun i det hele tatt kommer inn i det gjeveste selskap og få spille på finalekvelden denne gangen.

Bjørnar: Eg spår at etter at årets Evrovision er over er fortsatt det folk flest forbinde med Kypros ein stad der folk reiser når dei skal til syden for å bade og sols seg og drikke og herje og alt mulig. For aldri i verden om denne totalt anonyme sangen kjem til å gjere Kypros til det nye Grand Prix-landet. Min høgt respekterte kollega over her trekk linjene frå denne sangen til U2, og Firefly kunne nok lett tatt ein plass i reportoaret til verdas nest kjedligaste band.

Thomas: Sukkersøtt og rolig fra Christina Metaxa, nokke som stort sett går under kategorien “kjedelig”. I dinna sammenhengen skal eg derimot gjøre et hederlig unntak. Ikkje bare har ho et egg i handa, eg er og temmelig sikker på at eg såg ho her naken på Aya Napa. 4 freidige pølser.

Slovakia: Kamil Mikulcik og Nela Pociskova – Let’ tmou

Snorre: Alt har gått til helvete. Gråtende barn kaster op i gatene. En gammel mann har akutt gangsperr. Hvorfor? Jo, fordi på scena står Stephen Dorff og Jennifer Love Hewitt og signerer verdens undergang. Alt har gått til helvete og jeg får personlig lyst lyst til å kreve inn 5 pølser av Slovakia. Men siden vi i DU ikke kan gi minus 5 pølser, får det holde med ypperste bunnkarakter: 1 pølse. Nå gjelder det bare å krysse fingrene manisk for at den slovakiske duoen ikkje klarer å spre sin kjetterske undergangspest til resten av Europa.

Bjørnar: Kjedelig ballade på eit språk eg ikkje forstår.

Thomas: Rip me a new one. Ikkje bare er sannsynligheten for at dei to her har fista kverandre på bakrommet i forkant til stede, dei er og heilt komplett tonedøve. En duett som tar ordet “donkeyballs” til nye høyda. Teletubbiane sjefa meir enn det makkverket her. Takk for i tubby-dag.

Danmark: Niles Brinck – Belive Again

Snorre: At Ronan Keating skulle finne på å teste seg ut i Eurovision var vel noe de fleste kunne forutse allrede under herjinga med “Love is a rollingcoaster” en gang på sensommeren rundt milleniumskiftet. Danmark har i år en flott poplåt med et moteriktig (skjerf i åpen skjorte) image og en herlig vindmasking som strengt talt griser Carolas patetiske forsøk sist år. Det er vanskelig å mislike danskene, med unntak av synet på fotball er de gjennomført hyggelige folk med hyggelig musikk. 4 pølser!

Bjørnar: Triveleg P4-pop frå våre venner i sør. Vår mann Niels høyres ut som han er frykteleg forkjøla når han syng, men slik er det vel når ein er dansk, språket er jo meir ein halslidelse enn eit språk. Men trass i at sangen er helt grei vil nok Danmark fortsatt være eit land kjend for øl, bacon, pølser og porno når Eurovision er over for i år. Om dei er heldige når dei finalen, men ei toppplasering blir det ikkje på danskane.

Thomas: Alright. Danmark slår til med en sang som bare kan klassifiseras som “Eurovision-materiale”. Det er det her som setter swingfoten til Olga og Svetlana i gang. Fire tonn brunkrem gjør Niels Brinck mjuk som en beverpung, og eg kan ikkje skjønne anna enn at den her komme til å herje i Øst-Europas trange stuer. Kickass.

Slovenia: Quartissimo feat. Martina Majerle – Love Symphony

Snorre: Slovenia slår på stortromma! Sceneshowet er like harry som sex i campingvogn og lar det faktisk drøy over 1 minutt før vokalen kommer inn (selv om sangen er bare 3 minutter). Det tar i tilegg faktisk enda mer tid før vi endelig får se Martina Majerle som først tråkker ut i sentrum når det er drøye 40 sekund igjen av låta. Og da er det også for sent. Quartissimo (fy faen) og co blir aldri mer enn et kjedelig stunt med en ensformig melodi i bakgrunnen.

Bjærnar: Quartissimo (hehe, “tiss”) skal ein ikkje kjimse av. Kombinasjonen av åttitalsrock og strykeinstrumenter høyras ganske så bra ut i mine øyrer. Ekspertane seier jo at i år er det store stryker-året. Slovenia stiller med ei småfiff blond syngedame, så kvifor dei ikkje viser ho fram før på slutten av sangen er litt merkelig. Umulig ein rasjonell framgangsmåte om dei ønsker å oppnå flest mogleg stemmer. Nåvel, vi kan jo gratulere Slovenia med årets dårlegaste tekst, og det heile opplevast som litt uferdig. Derfor blir det ikkje meir enn  midt på treet.

Thomas: Friskt bidrag fra Slovenia det her. Det instrumentale i bidraget kan vel sias å være relativt sjef, og sånt går rett heim i Eurovisionsammenheng (velga eg å tro). Vokalmessig er Martina Majerle relativt sterk om enn litt skrantande på dei aller lysaste partiene. Teksten er og heller kort og ho begynner ikkje å synge før vel halvveis ute i sangen, men ka gjør vel det når en har 4 robuste konebankera på strykeinstrument som herja relativt hardt? Sjefo.

Eurovisiongjennomgang del 1

Eurovisiongjennomgang del 2

Eurovisiongjennomgang del 3

Espen Hana -Two of a Kind

Snorre: Kroneksempel på dumpekandidat. Intetsigende, usjarmerende og fryktelig lite originalt. Alt pakka inn i en kjip orgie av oransje lys, et liksomkult bakgrunnsband og en lettere henslengt vokalist med grisete elvisblikk.

Bjørnar: ikkje min kopp med te, akkurat. Kjedelig er vel den beste beskrivinga. Og Espen Hana har jo, som han syng notthing more to offer så då blir det berre kjedelig, då. Folk kunne virkelig spart seg å stemme denne fram til finalen.

Alexander: Litt smørsanger over dette. Jeg lider ikke når jeg hører på det, men selv om det er hakket over heismusikk så er dette noe som passe best som fyllstoff på lokalradioen og det slår nok ikke an i MGP. En står sulten tilbake: to pølser.

Ovi – Seven Seconds

Thomas: Ronan Keating synger som kjendt masse uinteressant fjas og tull, men har til tross for det klart å skaffe seg til rette millionvis av kroner og et ukjendt antal copycats – som Ovi. The kiss I never got to taste? Ka med pølser du aldri får smake? Sia vi i redaksjonen ikkje kan gi 0 pølser må du nesten få ei. Men den er turbokjip. Fjott.

Snorre: Småkjipt forsøk på stømlinjeforma pop fra småkjipe Ovi. det her er en sang det er nesten umulig å syns noe om, fullstendig uten særpreg.

Bjørnar: Ovi, ja. Ovi-gutten. Sangen er jo ikkje dårlig, langt der i frå, men den er noko som er endå verre: den er kjedelig og den er anonym. Sju sekund etter at den er slutt er den gløymt, og då ha Ovi allreie gått den den værst felle ein kan gå i i MGP: Anonymitetsfella. Om du absolutt må gå på do under ein av sangane, så går du medan Ovi syng, for du går ikkje glipp av noko.

Alexander: Her er det litt mer schwung over musikken og sangen løfter seg klart over lokalradioen og høres ut som noe som sikkert kunne gått videre i Idol eller Norske Talenter. Men ufarlig pop går ikke til tops i MGP, tre pølser.

Publiners – Te Stein

Thomas: Publiners har sett sitt snitt til å designe en sang til ære for den irske pubkulturen såvel som sjårøverfantane frå 1814. problemet er bare at Halvdan Sivertsen gjorde nøyaktig det same. Og han var aleine. 6 virile trøndera til tross, det her hadde sikkert swinga på tequilafylla. 3 pølser fra meg.

Snorre: Den her minna jo mistenkelig om en annen norsk sang – Månemannen av Vamp. Og denne er enda kjedligere. Det stusselige forsøket på å blande inn tradisjonelle toner kommer nok ikke til å imponere andre enn de stusselige middelhavslanda (les Albania). Gitarsoloen trekker litt opp – men bare litt.

Bjørnar: Publiners er egentlig eit navn som både er tåpeleg og blodharry og passande og festlig og kreativt på same tid. Og sangen er ikkje værst, den. Å være inspirert av Vamp er ikkje det værste ein kan være. Eg tek meg sjølv i å like dette betre og betre.

Alexander: Ja nå begynner vi å snakke! Dette er musikk som både Østeuropeere og nordmenn kam like. Det er nok ikke en vinnerlåt, men det er fengende og en kjeder seg ikke når en hører på det. Dette er noe jeg kunne ha hørt på flere ganger.

Alexander Stenerud – Find my Girl

Thomas: Det første minuttet satt eg og la alle fordomma til side. Han kan delvis synge, og til tross for at klærne/sveisen tilsier at han burde forlist med Titanic var der delvis en harmonisk melodi på gang. Eg kjente lukta av fem pølser og alt var stas. Så, uten forvarsle, hoppa sangen over i Scootertempo, med Scooterbeats og skjærnade vokal om How much is the fish? 1 jævla pølse din soper.

Snorre: Litt Morten Harket over han her. Kombinasjonen av sår vokal og balkanrytmer kan kanskje slå til i kulturnasjoner som Serbia, men melodien faller litt igjennom. Kveldens beste hittil for meg, men det er egentlig ikke så mye å skryte av.

Bjørnar: Død og pine. Eg veit ærleg talt ikkje kor eg skal begynne. Det går ikkje an å lage ein meir gjennomført ufiff sang om ein prøver. Det først verset er greit nok, men så bryter helvete laus, med all sin jævleskap. Danskebåtbeats og åttitalspompøs produksjon av ein slik karakter at ein må anstrenge seg for å holde oppkastet tilbake, eit hjelpelaust stykke musikk. At Stenerud i tilleg ser ut som formannen i sjølvdiggerklubben på scena bidrar heller ikkje positivt. Denne sangen er lyden av partydop, av børsmeglarar, av pannebåndssossar og alt som er gale i verda. Fy Faen!

Alexander: Dette oser det MGP materiale av. En kan nærmest se for seg hele Østeuropeiske familier ledet an av en gammel bestemor med fire av sine naturlige tenner i behold stående foran tv-apparatet og juble. Dette kan jo faktisk slå an i MGP.

Velvet Inc. – Tricky

Snorre: Spice Girls anno 2009, bare med mindre pene jenter. Sangen som ble en av vinnerne av tidenes jævligst Grand Prix-time er egentlig ganske fengende, på tross av sitt noe klumsete sceneshow. Desverre har vi hørt dette hundrevis av ganger før.

Bjørnar: It’s MILF-time! Men sjølv ikkje kveldens kortaste skjørt kan skjule det klossete sceneshowet. Sange er småfengande, men det er to bidrag som kjem seinare i kveld som stiller dette så grenslaust i skyggen at det ikkje er på langt nær godt nok. Kan godt nappe laksen til Velvet, men stemme på dei? Ikkje tale om.

Alexander: Nei fysj! Dette kunne kanskje slått an i Hellas og landene på Balkan, men utover det tror jeg ikke det har mye apell. Dette kunne like godt blitt framført av Linni Meister med sin bedårende smurfestemme.

Alexander Rybak – Fairytale

Thomas: Fantastisk! Endelig en som har fatta ka Eurovision går i. Folkelige feletona som brusa rundt en sukkesøt tekst om liv og kjærlighet. Plussa vi på en bunad eller lignande lukta eg mang en 12-poenger fra veroesjuke peppermøer i det ganske land, såvel som Europa. Kem sier vel nei til dobbelthaketendenser og pannebart? 6 hyggelige pølser.

Snorre: Det er ikke så vanskelig å skjønne at Alexander var bland oddsfavorittene lenge før konkuransen begynte. Det her er bombastisk felepop, med rytemr som best hører hjemme på Balkan. er selv i konflikt (ikke etnisk, men med meg selv) om jeg liker det jeg hører. Tror likevel dette kan nå langt i internasjonal sammenheng. 5 pølser!

Bjørnar: Yeah! Det beste musikalske som nokonsinne har komme frå det einaste landet i Europa som endå ikkje har skjønt at diktatorar med bart er berre soo last century, Kviterussland. Takk Gud for at familien Rybak emigrerte til gamle Noreg, for dette er saker! Fengande melodi, strålande sceneshow, her er alt på stell. Denne er blandt favorittane til å vinne i Moskva i følge utanlandske bookmakarar. Send han til Moskva, folkens! 5 pølser!

Alexander:  Dette fenger ja. En kan levende forestille seg at felemusikk og pop kan slå an internasjonalt! At mine to navnebrødre leverer varene er hevet over enhver tvil, men Rybak er nok hakket vassere enn Stenerud.

Thomas Brøndbo – Det vart en storm

Snorre: Thomas er nok kanskje koseligere enn sin bror Bjarne, ment “Det vart en storm” er ikke akkurat noen ny “Vinsjan på Kaia”. En god ballade hadde vært forfriskende i det dance-sirkuset GP har blitt de seinere årene, men dette er ingen frelser, snarere en vassen bæsj.

Bjørnar: Eg gratulere Brøndbo med tidenes anti-klimaks, gir han to pølser og gleder meg til Idol-Tone sin sang.

Alexander: Dette er som de sier over dammen “a dime a dusin” her til lands. Ikke kan en se for seg at europeere som ikke har brukt trygda på å følge DDE på turne skal syntes dette er noe knall heller. Trygt o g underholdende, men det når ikke helt opp.

Tone Damli Aaberge – Butterflies

Thomas: Det her skulle på alle måta vært vårt bidrag i det internasjonale Eurovision. Sukkersøt pop som vil smelte østeuropeiske bestemødre, og et ansikt som vilsikre ho både stemmer, frierbrev og attentatforsøk frå single kåte østblokkmenn. Sjefo Tone! 5 pølser fra meg.

Snorre: Kveldens beste bidrag lukter det plagiat av lang vei. Om den her vinner den norsk finalen – noe man ikke skal se bort fra – kan det godt være at Tone får dama fra Eurythmics på nakken. Men sangen er fengende den og er et perfekt bidrag sett i Grand Prix-setting. Man kan komme langt (og mye) med den her (høhø). 4 sterke pølser!

Bjørnar: Dette er den klart beste sangen i kveld. Den er nok ikkje same stemmesankeren som Alexander Rybak, men dette er likevel min favoritt. Dette er feel-goodmusikk, og søtsaken frå Sogndal fortjener ei ekstra pølse fordi ho er så snill og dukker opp på TV-skjermen min. Så då blir det full pupp pott!

Alexander: Kan den tidligere jailbaiten fra Sogndal slå an internasjonalt? Det kan hun nok. Et internasjonalt publikum vil kunne elske denne låten, men det spørs nok om hun ikke mangler det lille ekstra som de store stemmeresrvoarene i Øst-Europa trenger. Om Tone hadde kastet på seg et forseggjort kostyme i sceneshowet og kasta inn et orgel og ei fele i sangen et sted kunne ho nok nådd til topps.

Jajamennsann, Alexander Rybak vann og skal til Moskva. Rezpkt!

Kulturredaksjonen har jo det handicapet i vår vurdering av sangane at vi ikkje har sett nokon av dei live, kun hør dei på youtube. Men det er likvel ingen hindring for oss, vi køyrer på med skråskikre vurderinger og bombastiske konklusjoner!

Sichelle – Left Right

Snorre: Skulle ønske jeg kunne si “fuck deg” til Sichelle og dømme bidraget henne til Grand Prix-helvete. Desverre var den helt ok, verken god eller grisedårlig. Middelmådighet, 3 vasne pølser.

Thomas: Som alle vi entusiasta veit så hører RnB på ingen måte heime i Eurovision i motsetning til suspekt finsk metall og generell/genial garbage fra østblokklnadene. Då det jo er vi nordmenn som eventuelt stemmer det her fram til internasjonalt nivå har den kanskje en liten sjanse til å nå dit, men det er tvilsomt at nokke så kjedelig vil sjarmerer Olga og Svetlana foran kålpølser og kakkelovn. 2 tørre pølser.

Bjørnar: I can’t do nothing right synge Sichelle. Akkurat der er ho spot on. For dette er så lang frå riktig som ein kan komme. Denne typen r’nb’-sjit er udiskutadelt den absolutt den aller mest jævlige musikken som finst. Og sjølv i ein så ufyseleg sjanger skiller dette seg ut i negativ retning. Eg kan ikkje huske sist eg høyrde ein song som eg umidelbart mislikte så sterkt. Møkk elendig usjarmerande drittmusikk.

The Rebelettes – Soul Train

Snorre: It’s contagious! Teksten stemmer, sangen er smittefarlig, men ikke på den gode måten. The Rebelettes fester seg fast overalt på kroppen, og etterpå føler jeg meg skitten og brukt. Skabbete, kjip og fulstendig uinteressant. Nesten dumpekandidat.

Thomas: Funky og fengande låt til tross, så har eg glømt den sekundet den slutter av. Ingenting som får meg til å humre ned fosterstilling, eller rive meg i dei få skjeggbustane eg har og rope “Heia Norge”. Anonyme greier, men for all del ikkje dårlig. 3 anonyme pølser.

Bjørnar: Ei av fjorårets beste plater gav oss sangen Rock’n'Roll Train. Og eg trur dei aller fleste heller vil reise med rocke-toget enn på dette soul-toget. For dette var anonyme greier. I det sangen er ferdig klarer ikkje i heile tatt å huske noko som helst av den. Det heile framførelsen høyrast slapp og uinspirert ut. Skjønt, Soul Train er jo enkelt dobbelt så bra som første sang ut i kveld, men det dobbelte av 1 er jo ikkje meir enn 2.

Ovi – Seven Seconds

Snorre: Småkjipt forsøk på strømlinjeforma pop fra småkjipe Ovi. Det her er en sang som det er nesten umulig å syns noe om, fullstendig uten særpreg.

Thomas: Ronan Keating synger som kjent masse uinteressant fjas og tull, men har til tross for det klart å skaffe seg til rette millionvis av kroner og et ukjent antall copycats – som Ovi. The kiss I never got to taste? Ka med pølser du aldri får smake? Sia vi i redaksjonen ikkje kan gi 0 polser må du nesten få ei. Men den er turbokjip. Fjott.

Bjørnar: Ja, men dette var då ein opptur i forhold til dei først sangane. Sympatisk radio-pop frå Ovi. Lett å like, men det blir ikkje meir enn “helt greit” og midt på treet.

Jane Helen – Shuffled

Snorre: Klarer ikke helt bestemme meg for om dette er tøffe saker eller bare teit. Lykkes jo mildt sagt godt i å gjøre noe annerledes (i hvert fall i GP-sammenheng), men er et stykke fra å være en av mine favoritter. Likevel 4 solide pølser.

Thomas: Uventa og sprek sang med tanke på at vi faktisk snakka om Eurovision. Det skal skjønt kanskje masse til å seile heilt til topps med Animal Alpha kvining og tyngre riff då alle generasjona bruka stemmene sine flittig ka Eurovision angår. Pluss for unikt og sprekt bidrag, men det er heller tvilsomt om Europa f. 1930-68 vil sette Fender foran Ukrainsk trekkspill når alt kommer til alt. 4 rockepølser fra meg i allefall.

Bjørnar: Så var det tid for litt rock. Det burde bli bra. Men så feil kan ein ta. Gud hjelpe meg for eit hjelpelaust stykke musikk. La oss forklare: Det heiter faktisk MELODI Grand Prix. Denne sangen HAR IKKJE melodi! Berre tilfeldige gitarlydar og trommer. Og så har vi teksten. Get the fuck away-AA, som dei synger. Med fare for å høyres ut som ei jordmor frå Sunnmøre, så vil eg på stå at med mindre du er gangstah-rapper, så er banning i tekstane kun eit teikn på total mangel på språkleg kreativitet i låtskrivinga. Nei, get the fuck away frå øyrene mine, Jane Helen, get the fuck away frå TV-en min, frå heile offentlighten. Fysjameg.

Foxy – Do It Again

Snorre: Deler bare navnet med Steely Dans fiffe klassiker. Det her er 5% tøffe synthlyder og 95% audiovoldtekt. Teksten er en orgie i banale strofer, medl inja “do it again” som klimaks. Sånn ca. 100 ganger. Og hva er 100 – 99? 1 pølse.

Thomas: Fy i faen. Som om ikkje skrekkbidraget til Ovi var nok, så følger Foxy (for øvrig klodens tørraste artistnavn, nest etter Kjartan Salvesen) opp med nokke som bare kan klassifiserast som “oppkast”. Den patetiske ejay “beaten” er i og for seg ille nok, men når ikkje engang den klara å overdøve et stemmeband som på alle måta virka å være marinert i maursyre, då er det på tide å vurdere om du heller burde bli partyplanner eller dyrlege. Det her kunne bare vært tøfft om du hadde vært innsmurt i Crystal-meth. 1 ubrukelig pølse.

Bjørnar: Denne sangen er som potetstappe på pose. Tilsett vatn og melk og rør rundt, og vips så har du ei smaklaus velling ståande på bordet, samtidig som at ein veit at hadde ein gidda å lagt litt innsats i dette så hadde ein kunne servert ein mykje betre heimelaga potetstappe. Denne sangen er ingenting. Halvfabrikat utan sjarm.

Sunny – Carrie

Snorre: Bra førsteinntrykk! Men så viser det seg at det ikke er snakk om en cover av Europes udødlige klassiker. Likevel klarer Sunny noenlunde å lande på begge beina. Låta er helt grei og det kan jaggu vise seg nok i GP-sammenheng! Pluss for retrostil, minus for grisejævlig koring. God mulighet til å nå sistesjansen. 3 pølser.

Thomas:  Hyggelig happy-pop har vist seg å sjarmere Eurovisionpublikumet tidligere, men over årene har vi vel alle lært at der ikkje er nokke som slår folkedrakt, folkedans og retroinstrument som panfløyte, trekkspill og munnharpe. Bland det her med skjærande vokal på ditt eige språk, ja så er du sikra nokken 12-pointers. Sunny tar ingen av delene i bruk. Ho kan synge, ho går i tidsriktig tøy, og ho har alle tennene i behold. Det her sjarmera nok ikkje kontinentet, men er et hyggelig bidrag uansett. 4 pølser.

Bjørnar: Har tekstlinja I was naked and wet, men det er faktisk ikkje berre derfor eg liker denne sangen. Den er faktisk vilt likandes. Gla’-pop som får deg til å glede deg til sommaren. Carrie kan kanskje kallast eit musiklask motstykke til Europe sin klassiker med same navn, med denne sangen er nesten lik bra. Får ei pølse meir enn den fortjener, fordi alt det vi har hørt før i kveld har vore så elendig. Happy Days!

Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Det er ikke så vanskelig å skjønne at Alexander var bland oddsfavorittene allerede lenge før konkuransen begynte. Det her er bombastisk felepop, med rytmer som best hører hjemme på Balkan. Er selv i konflikt (ikke etnisk, men med meg selv) om jeg liker det jeg hører. Tror likevel dette kan nå langt i internasjonal sammenheng. 5 pølser!

Thomas: Fantastisk! Endelig en som har fatta ka Eurovision går i. Folkelige feletona som brusa rundt en sukkersøt tekst om liv og kjærlighet. Plussa vi på en bunad eller lignande lukta eg mang en 12-poenge fra verpesjuke peppermøer i det ganske land, såvel som Europa. Kem sier vel nei til dobbelthaketendenser og pannebart? 6 hyggelige pølser.

Bjørnar: Veslefrikk med fela har jo den fordelen at han har ein sang som festar seg. Melodien skiller seg ut frå konkurentane i positiv forstand, og at han går vidare til finalen er det ikkje tvil om. Er spent på korleis live-framføringa av denne gjer seg på TV. Sangen er slett ikkje værst, men er egentlig meir fengande enn den er bra.

Det var det. Har du lyst til å berike din kunnskap om dagens deltakarar, om ikkje anna så får å kunne briljere i diskusjonen rundt lønsjbordet på måndag, sa kan du få slukka kunnskapstørsten her.

Update: Hepp, som vanleg var ikkje folket, dei tullingane, heilt einige med oss, og sendte Ovi til Oslo saman med Alexander Rybak. Vi gratulerer!

Ps. Den første delfinalen i den svenske utgaven av MGP, Melodifestivalen, gikk av stabelen i kveld. Kulturredaksjonen kan med glede fastslå at om nivået der var representativt for Söta Bror i år, så slår vi svenskefaen lett, uansett om det blir Alexander eller Tone i Moskva. Og det er jo det viktigaste, er det ikkje det?