Over de siste månedene har vi i Den Ukentlige tatt på oss ett latterlig ambisiøst prosjekt. Nemlig å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sikkert skuffa mange (les Sierra-fans) og uenighetene innad i redaksjonen har vært like splitta som sveisen til Larry Laugher. Uansett, nå er lista endelig komplett og her kommer oppsummeringen!

Boblene:
Leisure Suite Larry in the Land of the Lounge Lizards (1987/91)
King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow (1992)
Gabriel Knight: Sins of the Fathers (1993)
The Neverhood (1996)
Hopkins FBI (1998)
The Longest Journey (1999)
Jack Orlando: A Cinematic Adventure (2001)
Les om spillene som såvidt ikke klarte lista!

Topp 20:

20. The Escape from Monkey Island (2000)
19. Runaway: A Road Adventure (2001)
18. Beneath A Steel Sky (1994)
17. The Dig (1995)
16. Discworld Noir (1999)
15. Little Big Adventure 2 (1997)
14. Runaway 2: The Dream of the Turtle (2006)
13. Blade Runner (1997
12. Broken Sword II: The Smoking Mirror (1997)
11. Indiana Jones and the Fate of Atlantis (1992)

10. Full Throttle (1995)
9. Sam and Max Hit the Road (1993)
8. Discworld (1995)
7. The Secret of Monkey Island (1990)
6. Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge (1991)

5. Discworld II: Mortality Bytes (1996)
4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
3. The Curse of Monkey Island (1997)
2. Grim Fandango (1998)
1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1996)

PS: En litt artig detalje er at ingen av adventure-guruene i redaksjonen plukket ut Broken Sword som sitt favorittspill, men når alle rangeringene var satt sammen var det lite tvil om at George Stobbart og kompani raget høyest. TjallThomas endte med The Curse of Monkey Island som sin absolutte favoritt, mens SkatSnorre valgte Maniac Mansion: Day of the Tentacle.

Det har ikke akkurat florert av tilbakemeldinger på artikkelserien, men om du føler vi har glemt noen titler, overvurdert (eller undervurdert) andre, eller bare syns vi  har gjort en perfekt jobb, er vi veldig åpne for tilbakemeldinger!

Er dette det nærmeste Den Ukentlige kommer et svett klimaks i bloggformatet? I de siste sju (!!!) månedene har vi brukt tiden på å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sett på piratklassikere, tullete trollmenn og arkeologer på eventyr for å nevne noen. Vårt oppdrag har vært å lyse opp en grafikkbasert form-over-innhold-hverdag med tilbakeblikk på en spillsjanger som er kjent for rendyrket kvalitet, adventure-sjangeren.

Nå er det bare to titler igjen og dekningen denne gangen er som seg hør og bør svært omfattende. Spillene representerer milestener innenfor sjangeren. Det ene staket ut kursen for gode spillthrillere med innhold og det andre er uten sidestykke når det gjelder cinematisk form.

2. Grim Fandango (1998)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Don Copal er en hard sjef!

Om spillet: Adventure-gudene LucasArts overgang til 3d i 1999s retrofantasieventyr Grim Fandango ble møtt med mye skepsis fra adventuretilhengere verden over. De fleste mente at den vakre tegnete 2d-grafikken neppe kunne gjenskapes i den forholdsvis nye 3d-teknologien, men LucasArts selv vurderte det nok slik at overgangen var nødvendig for at adventure-spillene skulle henge med i den nye utviklingen. Selv om de fleste adventure-fans i ettertid er enige i at 2d-grafikken er å foretrekke for å beholde sjarmen i sjangerspillene, er også de fleste enige i at Manny Calaveras reise mot underverdenen fremdeles er det beste forsøket som har blitt gjort på å få til et godt adventure-spill i 3d-verdenen.

Heis + ljå = tøfft.

Spillet handler om Manny Calavera, en underdanig reiseagent for DoD, Dødens Departement, som jobber med å gi avdøde mennesker reisepakker til underverdenen. Om reisen blir med tog, båt, bil eller til fots, er avgjort av hvor gode liv de avdøde har levd. De som har levd skikkelig dårlige liv får derimot andre oppgaver, slik som vår venn Manny, som ser ut til å være fanget i limbo for alltid. Og klientene han får hjelper han ikke lenger, i det som virker som en evighet har han måttet innfinne seg i å jobbe med håpløse tilfeller som stiller langt unna Mor Theresa-sjangeren.

Click here to view the embedded video.

Når da endelig Ghandi-kopien Meche tråkker over på den andre siden tror Manny at han har lagt gullegget. Gode klienter vil nemlig gjøre det mulig for Manny å selv komme seg til underverdenen. Til hans store forskrekkelse er selv Meche ikke kvalifisert til noe annet enn en gåstokk på hans døds-computer og hun må begynne den ensome ferden mot dødsriket alene. Manny på sin side blir vitne til et nett av korrupsjon og maktkamp, ikke bare i sitt eget departement, men også på langt høyere nivå. Det som følger er en 4 årig episk reise, først på jakt etter Meche og de korrupte kreftene i landet, men etterhvert en jakt på noe større, kjærligheten.

"Logokopper" er ikke bare kult i Norge Rundt.

Grim Fandango solgte aldri så mye som LucasArts hadde ønsket og ble betegnet som en økonomisk flopp på grunn av det sviktende salget. Kritikerne, derimot, elsket det og flere kårte det til årets beste spill på tross av at spillet kom ut samtidig som fantastiske Half Life. På metacritic.com, som samler anmeldelser fra de fleste engelskspråklige spillpublikasjoner og nettsteder og regner gjennomsnittet, ligger Grim Fandango per i dag på en 12. plass på listen over tidenes beste pc-spill, med lik poengsum som store klassikere som Quake, Civilization II og Command and Conquer. Spillet ligger også over moderne klassikere som World of Warcraft, Diablo, Knight of the Old Republic og Grand Theft Auto III for å nevne noen.

Click here to view the embedded video.

Snorre: Så var vi tilbake til ‘Daudens land’, min kjære medspaltist, TabuThomas! Denne gangen for å dekke det spillet som har rukket helt opp til andre plass i vår kåring av tidenes beste adventurespill. Det er lite tvil om at Manny Calaveras eventyr er velgjort og slikt, men hva syns du er spillet største styrke?

Thomas: Ja, du kan så si SnabelSnorre. Er veldig usikker på ka eg skal trekke fram som spillets desidert største styrke då både historie og dialog og musikk er Van Dammefett, men om eg absolutt er nødt å velge vil eg si settingen i spillet er en av dei meir kreative eg har sett. Hente døde til det mexicanske etterlivet? Why not.

Snorre: Først, angående settingen: hele noir-stemningen er så bra at få spill kan skimte med like god stemning. Selv om de helt syke humorperlene uteblir er vi alltid innlemma i Manny Calaveras småtragiske vesen i en verden som virkelig må sies å være blant de mest fantasifulle i adventure-verdenen (takk Tim Schafer).

Nummer to, grafikken. Det er klart at vi skulle hatt Grim Fandango i 2d, verdenen hadde passet ekstremt bra med like deilige tegninger som for eksempel Monkey Island III. Dermed trekker det litt ned, spesielt når man spiller, fordi 3d-motoren rett og slett lider litt under tida spillet kom ut. Karakterene er ikke akkurat stappet med detaljer, selv om omgivelsene ser fiffe ut. Litt opp trekker dog filmsekvensene, som knapt kunne blitt gjort bedre.

Men 3d-døden til tross, så syns jeg at det hele funker ganske greit visuelt (ettersom jeg sist spilte igjennom herligheten for ca. et halvt år siden). Men i 2d? Det hadde vært skikkelig… vått. Eller hva sier du ToyboxThomas?

Thomas: Eg slenger meg på den som den billige tøyta eg er Scatman Snorre, og det kan jo være våte drømma blir virkelighet no som Telltale er midt i en Monkey Island facelift, men det gjenstår skjønt å se. Vi har jo tidligere sagt at spill av den meir geniale sorten, som Monkey Island 3 har slitt med en litt for tam slutt, men eg vil meine der er rom for å påstå at Grim Fandango har klart å styre unna fella LucasArts gikk i med dei to siste MI-spillene. Enig?

Snorre: Ja, forsåvidt. Slutten har ofte vært en akilleshel for mange adventure-spill, ja for spill generelt. Det er ikke tilfelle i Grim Fandango som slutter megaepisk. Rart er det også å kjenne på følelsen av tomhet man sitter igjen med etter man har spilt seg ferdig. Spillet er forholdsvis stort og med mye variasjon, og med en gang kan det være litt vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd. Det er så mye å fortelle, men så vanskelig å fortelle alt. Og dette er en unik egenskap med Grim Fandango, ja, med de gode gamle adventure-spillene i sin helhet. Spilleren føler det som om han/hun har vært med på et eventyr og det er vemodig at det hele er over.

Derfor slutter også den samtalen her, for at dere (om noen) som leser dette stikker i en bruktbutikk og graver frem Mannys eventyr og opplever alt selv. Grim Fandango er rett og slett et slikt spill som det er helt umulig å beskrive med ord. Vi sier som Vendela Kirsebom; “Prøv det” (ja, det er vel strengt talt ‘den’, men dette skjønner DUs oppegående leserskare)!

Click here to view the embedded video.

1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1999)
Revolution Software
Vanskelighetsgrad: Middels

Et mystisk kart viser vei for Nico og George.

Om spillet: Etter det strålende Beneath A Steel Sky (som også holder en fortjent plass på lista vår) lurte skaperne i Revolution på hva som skulle være neste skritt. Hvordan skulle de følge opp den dystopiske suksessen uten å skuffe den voksende mengden tilhengere av spillet? Løsningen ble å bruke en mer tradisjonell setting, med George Stobbart, amerikansk turist i Paris, i hovedrollen. Med på laget hadde teamet dessuten Watchmen-tegner Dave Gibbons (Red.: på nyversjonen fra i år vel og merke). Og anmelderne likte det de fikk se, Broken Sword: The Shadow of Templars ble mottatt som adventure-spillenes nye Messias, og var et av de best mottatte spillene blant fans og anmeldere i 1996.

Skumle ganger under jorden er alltid... Skumle.

Kommersielt var historien en litt annen. Som med Grim Fandango solgte ikke spillet ventet mengde og noe av skylden må sies å ligge på utgiver Virgin Interactive (kuriøs fakta: ga også ut Discworld 1 og 2). Noen smarte hoder i selskapet fikk den “brilliante” ideen at de skulle kjøre ulike titler på spillet i henholdsvis Europa og USA. Markedstilpasningen ville være “genial” og gjøre at flere ville få øye opp for spillet. Fail! I USA ble spillet utgitt under navnet Circle of Blood og forvirringen som fulgte gjorde at all PRen som ble gjort på henholdsvis hver side av dammen i stor grad utelukket hverandre. Resultatet ble at det amerikanske markedet ikke fikk med seg alt snakket spillet fikk i Europa (siden det hadde en annen tittel) og salgsmessig ble det dermed nesten en flopp i landet “over there”.

Click here to view the embedded video.

Men for de som klarte å komme over spillet i all forvirringen, ble salig belønnet. Spillet ble en slags tidlig Da Vinci-kode, med tempelriddere, religionshemmeligheter og en “Indiana Jones i storbyen”-feeling. Akkompagnert av Barrington Pheloungs nydelige lydspor og nydelige tegninger satte spillet en ny standard for 2d-adventurespill. Senere forsøk på å replikere stilen finner vi i begge Runaway-titlene, som på tross av sin overlegne grafikk ikke når sjarmen ved den visuelle stilen til knærne en gang.

Kirken er med - men denne gangen er det mer spennende enn da Vinci-koden!

Historien starter på en liten kafé i Paris en vakker solskinnsdag. Kjekkas og tørrhumorist George Stobbart er på ferie og nyter en kaffe ved brosteinsgaten da en mann kledd ut som en klovn kommer livlig inn i kaféen og etter hvert detonerer en bombe som tar livet av en dresskledd mann. Nysgjerrigheten til George er det ingenting å si på og det som følger er et heseblesende drama hvor George besøker bla. Skottland (og en utrolig irriterende geit), Irland, Spania, Afrika og Tunisia! For ikke å nevne Paris, som er malerisk og forførende gjenskapt.

PS: Det er ikke mange måneder siden Broken Sword: The Shadow of Templars Directors Cut ble sluppet både på DS og djevelmaskinen Wii. Forbedringene gjør det fantastiske spillet enda mer fantastisk, med en ny sidehistorie for Nico Collard, Georges trofaste journalistvenn/flørt.

Click here to view the embedded video.

Snorre: På mange måter ligner Dan Browns boksuksess Da Vinci-koden på det første spillet i Broken Sword-serien. Her er det hemmelige ordener, intriger på museer i Paris og dype konspirasjoner i de mest etablerte kroker av samfunnet. Men der stopper også likheten. For om Browns roman må finne seg i å være en lettvekter i bokhylla si på Norli, er Broken Sword kanskje den mest gjennomførte spillthrilleren gjennom tidene. Er det egentlig noe spillet mangler TommyT?

Thomas: Fint lite SammyLeeSnorre, Broken Sword 1 er det ultimate adventurespillet av den meir seriøse typen. For i motsetning til eksempelvis Monkey Island der man kan gå rundt med antent dynamitt i lomma så lenge man bare ønska, vil et lignande scenario resultere i en blodpøl med blondt hår, blå jakke og grønn bukse ka Broken Sword angår. Det stemmer, her kan man miste livet om man ikkje har tunga rett i munnen. Veit ikkje heilt kor en skal begynne for å beskrive dei mange plussene med spillet, men det er vel rimelig å påstå at det musikalske er nydelig, grafikken likeså, og når man i tillegg spikra på en story som e trangere enn Julia Bond, då e det vel fint lite som kan gjøre opplevelsen utrivelig SamarinSnorre? Klara du i det heile tatt å komme med et eksempel på utrivelighet?

Snorre: Svakheter i Broken Sword? Det er virkelig lettere sagt enn gjort. Historiemessig er det ikke mye å klage over, men en ting som kanskje irriterer litt når man nå spiller spillet igjen med mer kritiske øyner enn før, er at George bruker år og dag på å lunte dit du ber han gå. På store områder (som for eksempel utenfor kafeen i Paris) må du vente på at George har fått den egentlig stramme ræva si til andre siden av skjermen og vel så det før du får lov til å teste gummianda på kummelokket (blander spill her, hihi!). Men det er egentlig det eneste jeg kommer på, og det irriterer meg egentlig ikke så mye heller. Har du noe å sette ut på vår helt Stobbart?

Thomas: Tja, om eg absolutt må grave etter nokke vil eg si et par av vitsane han slår i løpet av sin eventyrlystne kverdag ikkje alltid går rett heim. Amerikanske menn med porøs hofterot, hagle ved senga og skrå i gebisset ler seg gjerne skakk. Resten av verden? Not so much (eksempel fra en samtale mellom hovedperson George Stobbart og sleipe André Lobineu, romantisk utfordrer når det gjelder spillets franske babe Nicole Collard):

George: If Nico's been hurt Andre, I'll break every bone in
your body!
André: That's typical of you. You don't think I care what
happens to Nicole?
George: It occurred to me that slimeballs don't have bones
to break.. But I kept that thought to myself.

Kanskje er det vanskelig å være morsom når man stort sett heile tida er i livsfare så sånn sett er vår protagonistvenn George faktisk unnskyldt et par tørre vitsa. Det er skjønt alt eg kommer på, og det trekker ei heller spillet nevneverdig ned. Alt i alt er Broken Sword 1 et fabelaktig spill eg trygt kan anbefale alle som har en slags interesse for point and click. Gjennomtenkte puzzles, ikkje for lett, ikkje for vanskelig – Strålande 2d grafikk og et magisk lydbilde gjør opplevelsen komplett for min del. Har du nokken avsluttande ord SpeltbunnSnorre?

Snorre: Nei, TrangeThomas, den er ‘brun’ som man sier. Spillet med tidenes tøffeste (og mest irriterende) geit, er et godt kompromiss og en verdig vinner til prisen tidenes beste adventure-spill!

Thomas: Amen ZuperZnorre. Då takka eg for turen i dinna omgang, så sees vi igjen når det e på tide å kåre vår tids beste pornofilma!

Click here to view the embedded video.

… Og det var det! Endelig er vår gjennomgang av tidenes beste adventure-spill fullendt, og vi håper dere er fornøyde med resultatet. Selv om alle plasseringene kanskje ikke er felles håper vi at vi har fått dekket mange av de spillene dere gamle adventure-fanatikere der ute (om det er noen) har satt pris på opp igjennom tidens løp. Hvis ikke er det bare å starte sin egen blogg og lage en like omfattende liste!

‹‹ Nummer 4/3 – Oppsummering ››

Lucasarts er adventure-sjangerens ubestridte konge. Enten det er karibiske forviklinger og snakkende hodeskaller eller grufulle monstre og teleportering på høyt nivå, så har firmaet gang på gang visst seg fra sin geniale side. Det er på tide å sjekke ut plass nummer 4 og 3 på lista over tidenes beste adventure-spill!

4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Dave Grossman og Tim Schafer er på ferde igjen i 1993 og denne gangen uten Ron Gilberts styrende hånd hengende over seg. Day of the Tentacle er oppfølgeren til adventure-klassikeren Maniac Mansion og følger i samme spor med galgenhumor og en lettere absurd historie. Denne gangen kan spillerne fråtse i tre ulike karakterer som kan styres på hver sine punkt i kampen mot de grønne tentaklene.

Store deler av spillpressen har hyllet spillet som et av tidenes beste spill, deriblant adventureekspertene i Adventure Gamers, som rangerte spillet helt på topp på lista over tidenes beste adventure-spill.

PS: Hele soundtracket på din PC? Jada, bare besøk MixnMojo!

Snorre: Nå nærmer det seg toppen! Og hvilket spill er det da bedre å snakke om en oppfølgeren til Maniac Mansion, nemlig det fantastiske Day of the Tentacle. Tre fantastiske karakterer får vi styre denne gangen og humoren er en av de merkeligste verden har sett i et tradisjonelt adventurespill. Foresten, hvilken av karakterene liker du best TransseksuelleThomas?

Thomas: Vel StreptokokkSnorre, eg (som dei fleste andre) digga nok Bernard hardast då han på alle måta tilfredsstilla dei beinharde kravene ein antihelt trenger. Colabunnbriller, tweedbukse, store Mikkemustresko og tre obligatoriske penna i brystlomma gjør Bernard til den ultimate geek, den ultimate taper, den ultimate hovedperson. I tillegg er han kompis med tentakla, og det e jo relativt kickass bare det. Ka huska så du best fra DOTA SabeltannSnorre?

Snorre: Spillet har jo mange morsomme episoder, uansett om det er i nåtida, fortida eller fremtida, eller hvor nå enn karakterene befinner seg. Men for meg syns jeg at det tøffeste er det faktumet at du kan spille hele det første spillet på en PC i spillet. Ellers gir jo spillet oss mange historiske personer som det er festlig å hilse på (bla. flere tidligere amerikanske presidenter). Det er i det hele tatt en hel del å kose seg med i LucasArts-klassikeren! Hadde ikke det vært fett med et nytt kapittel i serien TarmskyllThomaz?

Thomas: Utvilsomt SkrotumSnorre, no som både Monkey Island og Sam and Max har vært under kniven og står standhaftige i livet med ny drakt og nye pixels så burde jo så absolutt sistemann i sjangerens sjukaste trekløver og bli påspandert et ansiktsløft. Både historie og generell humor har holdt stand mot tidas tann, og er på alle måta verdige en remake. La oss tro og håpe at LucasArts tenka det samme SosionomSnorre. Har du nokke meir å tilføye et relativt fantastisk spill då eg stort sett er tom?

Snorre: Nei, jeg tror det er på tide å bevege oss videre til det neste spillet på lista, tidenes beste piratspill som ikke Sid Meier har laget!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

3. The Curse of Monkey Island (1997)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Det tredje spillet i den annerkjente Monkey Island-serien er også det som kommer høyest opp på vår liste. Der hvor mange spillmagasiner har rangert de to foregående spillene enda høyere, mener vi at det nettopp er det tredje spillet i serien som er det beste, mest minneverdige og morsomste.

Guybrush Threepwood må igjen ut på eventyr i Karibia og vi får et gjensyn både med grusomme LeChuck, vakre Elaine Marley, Stan og mange (MANGE) flere. Når Guybrush frir til Elaine etter å ha sunket skuta til LeChuck har han oversett en viktig ting. Ringen (som han fant for noen små øyeblikk siden) er forhekset og Elaine fryser fast til gull. Vår helt ser seg dermed tvunget til å løse knipen for å i det hele tatt ha muligheten til å dra på bryllupsreise.

PS: Et av tidenes beste soundtrack fortjener en plass på harddisken din! Hvor finner du så dette? Jo, på MixnMojo!

Snorre: Ahoy matey! Vi skal til Karibien TropeThomas, blant de mest kjente settinger for oss adventurefans. Guybrush vs. LeChuck atter en gang, med en solid dose humor, absurde påfunn og sarkastiske hodeskaller. Jeg er vel ikke langt fra sannheten når jeg tipper at dette er ditt all time-favorittspill Mr. T?

Thomas: Nei, i og med at det her ER mitt all-time favorittspill SatanistSnorre, så traff du vel relativt bra. Det buldra lett i trusene så snart Guybrush sin velfriserte mullet er tema for diskusjon, og vi kan vel alle si oss enige i at den 3 utgaven av vår skjøre men skarpe piratkompis e den mest sjarmerande, både pixelmessig og dialogmessig. Monkey Island 3 står som et standhaftig testament på det et klassisk PNC-spill skal inneholde; veldreid 2d, hysterisk manus, vakker musikk og (for første gang i serien), voice-over på samtlige karaktera man både er og møter gjennom spillets gang. Kem er så den store favoritten i MI 3 SnabelkølleSnorre? Kan det være hodeskallen du så freidig nevnte innledningsvis?

Snorre: Murray er rett og slett sjef, noe hans første møte med Guybrush er et godt bevis på:

Guybrush møter et snakkende skjeletthode.
Murray: I'm a powerful demonic force! I'm the harbinger of your doom!
And the forces of darkness will applaud me as I STRIDE through the
gates of hell carrying your head on a pike!
Guybrush Threepwood: Stride?
Murray: All right then, roll! ROLL through the gates of hell.
Must you take the fun out of everything?

Men Murray er slett ikke den eneste birollen som stjeler showet i Monkey Island 3. Vi får et gjensyn med gamle helter (og antihelter), samt en LeChuck som på tross av et noe svakt antiklimaks mot slutten, er i bedre form en noensinne før. Også de små og forholdsvis ubetydelige karakterene er gjennomførte her, som Cabana-gutten som står for en annen ikonisk scene (med en ikke helt ubetydelig referanse til et beslekta prosjekt):

Cabana Boy: Let me see your membership card and I'll let you through!
Guybrush Threepwood: You don't need to see my identification.
Cabana Boy: I don't need to see your identification.
Guybrush Threepwood: I'm not the pirate you're looking for.
Cabana Boy: You're not the pirate I'm looking for.
Guybrush Threepwood: I can go about my business.
Cabana Boy: You can go about your business.
Guybrush Threepwood: Move along.
Cabana Boy: Move along, move along... hey! Your mind tricks won't
work on me, boy!

Faktisk er det eneste svake med spillet, etter min mening, den allerede nevnte antiklimatiske slutten. Uten å røpe hva som skjer, hva syns du om avslutningen på det monumentale spillet?

Thomas: Eg må nok beklageligvis si meg enig. Riktignok er den av det kreative slaget, men rettferdiggjør på ingen måte kvaliteten resten av spillet opprettholder, en skjebne MI4 og måtte lide. Det blir rett og slett for kjedelig og lite spennande, desverre. Bortsett fra slutten er spillet derimot en fryd å spille seg igjennom, nokke eg både tror og håpa du er enig i SuperSnorre. Har du nokken avsluttande ord?

Snorre: Ja TrondThomas, til slutt vil jeg bare komme med en liten innrømmelse til våre lesere. Etter å først ha plassert MI 3 vesentlig lavere enn jeg burde på min toppliste ble jeg minnet på hvor godt spillet egentlig var da jeg prøvde det igjen. Derfor vil jeg avslutte med å si at det er ingen tvil om at det fortjener en plass blant de absolutt beste adventure-spillene noensinne. Tre ganger ahoy for Guybrush og kompani!

Thomas: Amen (p)SoreasisSnorre!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Hemmeligheten blir snart avslørt. I neste (og siste!) artikkel blir det klart hvem som har stjålet 2. og 1. plassen på vår omfattende liste over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 6/5 – Nummer 2/1 ››

Jaggu fins det mye bæsj, tull, andre eskrementer og uoriginale påfunn i dagens spillkosmos (for ordens skyld noe bra også) . For litt over 10 år siden var det derimot annerledes. En sint pirat med brennende skjegg og en trollmann og hans apekompis. Selv om farene og utfordringene kanskje er ulike, har de to neste spillene i hvert fall til felles en ting – to latterlige og geniale protagonister. Vi tar for oss plass nummer 6 og 5 på lista over tidenes beste adventure-spill!

6. Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge (1991)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Om det første Monkey Island spillet var en stor suksess, var det ingenting mot oppfølgeren LeChuck’s Revenge som kom i 1991. Guybrush må ut på nye eventyr og denne gangen er han på jakt etter skatten Big Whoop og eventyret foregår selvfølgelig ikke uten forviklinger. Bak roret på produksjonen satt igjen den orgasmiske trioen Ron Gilbert, Tim Schafer og Dave Grossman, og de skuffet ikke.

Selv om det ikke er mange år mellom de to første spillene ser 2eren merkbart bedre ut rent grafisk sett. 2d-grafikken er enormt sjarmerende og tegneserieaktig nok til å gi de fantastiske dialogene, og ikke minst Guybrush monologer, det perfekte visuelle uttrykk. Ferden er også denne gangen lagt til det piratidylliske Karibien og vi får besøke Booty, Dink, Scabb og Dinky Island. Historien introduserer oss også for en ny “bad guy“, selv om det aldri er tvil om at han-vi-etterhvert-kjenner-så-godt vil dukke opp før eller siden.

PS: Du kan som vanlig med Monkey Island-spillene finne hele soundtracket hos MixnMojo! I tillegg har fantastiske nyheter kommet ut av Star Wars-fabrikken LucasArts. Du kan sjekke ut spillet her og det ser faktisk helt fantastisk ut! Og det er også verdt å nevne at tidenes rykter var sanne, det kommer et helt nytt MI-spill (ja, VIRKELIG).

Snorre: Oppfølgertid TanteThomas! Hvorfor er det slik at oppfølgerne på adventure-fronten er så mye bedre enn de som kommer ut av Hollywood? Monkey Island 2 er jo et utrolig godt eksempel på dette. Jeg syns spillet er enda mer moro enn det første, delvis på grunn av den enda mer sjarmerende grafikken og den enda latterlige historien. Kan du komme på morsommere kannibaler i et spill TispeThomas?

Thomas: Du kan så spørre SafranSnorre, men det er vel vanskelig å overgå vegeterianerkannibaler i dei fleste kannibalistiske sammenhenger. Historien i Monkey Island 2 er jo som du sier unektelig hysterisk, og gjennom den får vi og møte nokken av sjørøveruniversets aller mest fargerike karaktera. Eg trenger vel kanskje ikkje hinte til kem eg snakka om SoperSnorre, du e jo tross alt proff? Skitt, la gå – Where ever you go on sea or on land, you can’t ever hide from …?

Snorre: Largo er en fascinerende skapning! En liten bølle med bh må jo bare bli en uforglemmelig karakter. Og han er ikke alene om å være festlig heller. Bruktbåtselgeren Stan, Meathook og Karbienbabe no. 1 Elaine Marley gjør rollelista rimelig unik. Det hele koker også ned til et imponerende klimaks på slutten, med kjærlighet og slossing i skjønn harmoni. Spillet har vel egentlig alt TroyFraTV2MagasinetThomas?

Thomas: Joda SiriLillMannesSnorre, spillet har det meste en adventuredigger vil digge. Den einaste grunnen til at MI2 ikkje konkurrera heilt i toppen er kanskje det faktum at det ikkje kom før ordentlig lyd og voiceover var aktuelt for nokken PCspill som helst, og det kan vi jo på ingen måte klandre Lucasarts for. Alt i alt et kremspill SøppelSnorre. Har du kanskje en avsluttande kommentar?

Snorre: Eg vil sitere en minneverdig og rimelig død kokk fra spillet, gode gamle Rapp Scallion: “Violets are blue. Roses are read. We’re coming aboard. Prepare to eat lead.”

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

5. Discworld II: Mortality Bytes (1996)
Perfect Entertainment
Vanskelighetsgrad: Vanskelig

Om spillet: Det skal ikke være en hemmelighet at det var stor uenighet i redaksjonen når det gjaldt rangeringen av Discworld 2 i forhold til originalen. Selv om vi var enstemmige i at dette var topp 10-materiale, var det mange runder som måtte tas før Discworld II: Mortality Bytes fikk den høyeste plasseringen. Men at spillet fortjener en høy plassering er det derimot liten tvil om. Spillet er nemlig den perfekte oppfølgeren til klassikeren på Playstation1 og denne gang var det PCen som fikk nytte av gutta i Perfect Entertainments kreativitet.

Når Døden tar ferie befinner Ankh-Morpork seg i en merkelig situasjon. Ingen dør lenger. Så når Rincewind og hans bestekompis (og orangutang) Biblotekaren en kveld blir offer for en enorm bombe uten en skramme etterpå, er det bare et tidsspørsmål før vår liksommagiker får i oppdrag å redde verden igjen. I en hysterisk jakt på Døden får vi møte mange minneverdige karakterer og noen av tidenes vanskeligste oppgaver. Reisen er dessuten spekkfull av referanser, til alt fra Monty Python, King Kong og Hollywood. Tidenes morsomste adventure-spill? Godt mulig!

Snorre: Jeg er glad i apekatter og det vet jeg også at du er TriceratopsThomas. Har du noensinne sett en apekatt som også er en bibliotekar?

Thomas: Kan vel egentlig ikkje skryte på meg det StrykerlubeSnorre, med mindre bibliotekarapen fra det første spillet er en heilt anna ape. Det tror eg nemlig ingenting på, så svaret blir dermed nei. Men det eg  HAR sett før er Rincewind som no er tilbake i oppfølgeren til det både eg, du og stort sett alle andre ser på som verdens kanskje aller vanskeligste spill. Kordan er så Discworld 2 i forhold til sin famøse forgjenger SugejobbSnorre?

Snorre: Jeg syns faktisk det er bedre ToyotaThomas. Det første er kanskje større, vanskeligere og helt latterlig morsomt, men i Discworld 2: Mortality Bytes får vi for første gang møte et spill som fullstendig definerer ordet absurd. Som avslutningssekvensen med et stk liten nevnt ape og en skikkelig slem enorm heks. Eller den gangen man for å komme seg inn en dør må feste et klistermerke med et høyt tall fast på en vekt som av en eller annen grunn henger rett ned fra himmelen og dermed gjør vekten enda tyngre og klar til “ramming” (ikke slik ramming) av nevnte dør. Spillet er egentlig like usaklig som setningsoppbygningen vi ble vitne til i min siste setning. Tøffere enn hele Toybox-diskografien spør du meg. Hva syns du om vikariatet som Døden selv da ToyboyThomas?

Thomas: Syns vel på alle måta at vikariatet som doktor Død er fifft nok SuperZnorre, sjøl om det ikkje alltid er ein dans på roser. Men uansett kor mange ubrukelige eventyr vi måtte begi oss ut på i Death sitt fravær, så er det meste verdt det når man tidvis får lov til å steine demonstrantkvinner i Midt-Østen. Nokken avsluttande ord til våre ikkje-eksisterande lesera ZacEfronZnorre?

Snorre: “Eat lead!”

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Det er ikke trollmenn, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand, vi møter når neste gang ser 4. og 3. plass på lista over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 8/7 – Nummer 4/3 ››

Med Eric Idle fra Monty Python på laget vartet spillstudioet Perfect 10 Productions midt på 90-tallet opp med ett av tidenes morsomste spill. Fem år tidligere hadde Lucasarts startet det som kom til å bli tidenes mest suksessfulle adventure-serie. I dag ser vi på nummer 8 og 7 på lista over tidenes beste adventure-spill!

8. Discworld (1995)
Perfect 10 Productions
Vanskelighetsgrad: Tilnærmet umulig (sprenger skalaen)

Om spillet: Terry Pratchetts ultrapopulære tulleserie Discworld står fremdeles høyt på fantasy-litteraturens salgslister i hele Europa. Selv om bøkene ofte kun har det felles at de foregår på nettopp Discworld, er det for spillelskere umulig å komme utenom “magikeren” Rincewind. I 1995s fantastiske Discworld: The Trouble With Dragons blir vi vitne til et av de vanskeligste og morsomste adventure-spillene igjennom tidene.

Eric Idle har stemmen til Rincewind, den mest håpløse magikeren i Ankh-Morpork, den største byen på Discworlds overflate. Som Rincewind må vi ødelegge en slem drage som sakte ødelegger byen og terroriserer dens innbyggere. Tiden er verdifull, for hvis ikke vår merkelige magiker klarer å drepe dragen før en ridder i skinnende rustning gjør det, ja, da skjønner hele byen at det ikke er bruk for magikere lenger. Spillet bidrar med så mange klassiske episoder at det nesten er umulig å få oversikt samt visse løsninger som er bortimot umulig å finne ut av uten å jukse seg til løsningen på internett. Mange vil nok argumentere for at det fortjener en plass høyere på lista, men konkurransen er hard og derfor blir det med en knallsterk åttende plass på Rincewind og kompisene på Unseen University.

Snorre: Med en gang vi entrer topp 10 kommer alle de absurde spillene inn (Sam and Max sist)! Hvorfor liker vi egentlig disse merkelige titlene TampongThomas? Har vi hjernefeil?

Thomas: Et godt spørsmål SamarinSnorre, som ikkje uten videre lar seg besvare. Visst er dei to seinaste spillene på lista riktig så tullete, men det er vel på mange måta akkurat det som gir dei det lille unike ekstra. Er det fett å løse krimgåter med våre venna i Runaway og Hopkins FBI? Så absolutt. Er det enda litt fiffere å kjøpe magiske bananer som åpner portala til andre dimensjona? Er det fiffere å gå igjennom nevnte portal og finne seg sjøl dritings i parken 24 tima i forveien med en sommerfugl fanga i alkoholdandert utpust? Er det fiffere å bruke diverse reptilskapninga for å få tak i nevnte sommerfugl for så å la den fly lykkelig omkring ved ei tilfeldig lampe på en tilfeldig plass i byen? Er det fiffere at det begynner å regne ved den lampa på grunn av det overnevnte sånn at han som står under må ta av seg klesplagget du desperat trenger for å komme deg videre til neste narkotikapuzzle? Er det fiffere? Ja jøss ScatpornSnorre, det er fiffere. Vil du si nokke om kas vanskelighetsgrad spillet byr på?

Snorre: Haha, du kan få sagt det, min gode venn, ToriSpellingfantastThomas! Syns også du får ganske godt frem hvordan vanskelighetsgraden faktisk er, nemlig “umulig+”. Til tider er jo heile spillet ridiculous, jeg innrømmer at jeg selv måtte jukse med en guide for å klare hele, men akkurat på Discworld tror jeg ikke det fins en sjel som har fått det til uten (her oppfordres det til å kommentere fra dere lesere). Nå er det ganske så mange år siden eg satt i slottet i Holten med en kompis og styrte Rincewind på Playstation1, men jeg minnes fremdeles hvordan vi slet i ukesvis bare med å få dragepusten, noe som strengt talt er av det enklere å få til i spillet! Men du har jo nettopp prøvd deg på ny siden du er så priviligert å ha Windows. Var det like vanskelig den dag i dag som da vi leika actionhelt i skogen og klipte ut bilder av Lek i 12årsalderen?

Thomas: Knis, fullstendig korrekt kjære StraponSnorre, Discworld var umulig som hormonell 12 åring, og det er minst like umulig den dag i dag, då rett og slett fordi spillets mange puzzles bare er beint fram usakelige. Men der man stort sett river seg i håret over å stå fast er det faktisk heilt greit når det er snakk om Rincewind og Discworld generelt. Spillet byr på mange festlige karaktera med mangt et satirisk gullkorn å skjule. Både stemning, musikk og dialog er faktisk heilt sjef, og der eg vanligvis nerd-raga over verdens simplaste puzzle i Broken Sword er det heilt OK å bruke 2 uker på å finne ut at en pakke popcorn faktisk SKAL spleisas med en julesokk. Har du nokke du vil tilføye til slutt Snorre-sama?

Snorre: Det meste som kan sies er vel blitt sagt TeabagThomas! Dermed kan vi trygt ta av oss wizard outfitsa og gjøre oss klar til “sverd-fight” i Karibien!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

7. The Secret of Monkey Island (1990)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Lucasarts (for tiden under navnet Lucasfilm Games), kongene av adventure-spill, ga i 1990 liv til verdens beste spillserie for pirater. The Secret of Monkey Island var det første spillet av 4 som for lengst har oppnådd kultstatus hos oss som har peiling på gode adventure-spill. Ron Gilbert, Tim Schafer og Dave Grossman kom sammen til en orgasmisk trio av kreativ genialitet.

Vi styrer Guybrush Threepwood, en ung kæll som er gira på å bli fryktløs pirat. Han må igjennom flere usaklige utfordringer for å få bevist at han er en pirat, men ikke lenge ute i spillet dukker viktigere ting opp på agendaen for unge Guybrush. Guvernør og superbabe Elaine Marley blir kidnappet og Guybrush må ut på tokt for å redde henne.

Spillet fikk i sin tid fantastiske anmeldelser og flere kjendiser har gått ut og kalt det sitt favorittspill (bla. Steven Spielberg og Elijah Wood). Selv om vi her på Den Ukentlige driter hardt i kjendiser er dette to som vi nå trygt kan stryke fra dopapiret. Har du ikke prøvd Monkey Island-serien før er dette den eneste plassen å begynne. Knallsterk anbefaling fra oss.

PS: Du kan få hele soundtracket til spillet på fantastiske MixnMojo!

Snorre: Pirathilsen kjære TerpentinThomas! Nå er det på tide å ta for seg en virkelig stor klassiker, av mange kanskje regnet som den aller største klassikeren av alle de store klassikerne! The Secret of Monkey Island er jo første møte med tidenes adventure-helt, den mektige Guybrush Threepwood! Siden en av de morsomste tingene med dette spillet (og serien generelt) er de hysteriske “ordduellene”, hvor den beste replikken er den eneste måten å vinne en intens sverdkamp på, syns jeg det bare er rett og rimelig at vi kjører litt klassiske insults fram og tilbake i vår lille samtale. Derfor stiller jeg deg spørsmålet, hvem er tøffest, Guybrush eller ParadisePetter? Og bare så du vet det: My sword is famous all over the Caribbean!

Thomas: Too bad no one’s ever heard of YOU at all, SpritkokerSnorre. Men rett har du like fullt, sjøl om det er masse meir til det fabelaktige Monkey Island universet enn insult sword fighting. For det første skal det jo siast at vår eminente protagonist Guybrush er hysterisk sjef på sin vei gjennom dinna episke utgaven av dei karibiske øyer. Satt til den tidlause LucasArtsmodellen som la grunnlag for andre listeverdige adventurespill gjør Secret of Monkey Island det forrykande bra, der story, puzzles, humor og musikk går alvorlig langt over pari. I tillegg skal det jo nevnast at Monkey Island er innehaver av en antagonist som er MINST like herlig som protagonist Guybrush, nemlig vår zombie/spøkelses/uberpiratvenn LeChuck. Eg får vel spørre om det er nokke du vil si om han SoperSnorre, sjøl om: You are a pain in the backside, sir!

Snorre: Jazzå TanktopThomas, your hemorrhoids are flaring up again, eh? Men det er greit, er det nemlig en jeg vil snakke om så er det vår gode sadistvenn LeChuck. En av mine favorittscener i Monkey Island 1 er nemlig den hvor Bob, en stakkars uskyldig minion av nevnte piratkaptein har en dypere samtale med “captain evil”:

Bob: Captain LeChuck… sir… I…
LeChuck: Ah… There’s nothin’ like the hot winds of hell blowin’ in your face.
Bob: No sir… Nothing like it… Ah… Sir… I…
LeChuck: It’s days like this that make ye glad to be dead.
Bob: Oh, yes sir… glad to be dead…
LeChuck: Ye are glad to be dead, RIGHT?
Bob: Oh yes sir. I feel so luck that you happened to capture my ship, then murder me and everyone on board… yes sir… lucky.
LeChuck: Glad to hear it.

For selv om LeChuck til tider kan være ganske ond, så gjemmer det seg nok en varm antihelt under det etterhvert brennende skjegget. Et hvert eventyr må ha en god fiende, en fiende som man kan like, og akkurat disse kriteriene oppnår vår pirathomie med glans. Han er både episk og helteit på en gang. Er det noen andre karakterer som er verdt å like TupacThomas? Forresten, disser du meg for at ingen har hørt om meg? I got this scar on my face during a mighty struggle! Bare så du veit det!

Thomas: La det være sagt SopranoSnorre, I hope now you’ve learned to stop picking your nose. Det er vel rimelig å nevne Stan som en av dei hyggeligste gjengangerane i Monkey Island, og seriens desidert hyppaste businessmann. Alt fra lik-kister til forsikring prøva Stan å prakke på Guybrush gjennom serien. I Monkey 1 er det riktignok snakk om skip, men uansett ka han måtte selge går det som regel stort sett til helvete med vår venn Stan ka monkeymaking angår. Det var stort sett det eg hadde på hjertet SyfilizSnorre. Har du nokken avsluttande ord til leserane til tross for at You have the manners of a beggar. (?)

Snorre: Mannerene kommer av at I wanted to make sure you’d feel comfortable with me. Men nei, jeg er rimelig fornøyd. Det er ikke stort annet å si enn at alle som leser dette må google seg fram til denne klassikeren fort som faen. Mange timer med moro venter dere. Med vennlig hilsen SolariumSnorre og ThaimassørThomas!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

… Vi nærmer oss toppen, og neste gang er det igjen pirater og trollmenn som stjeler overskriftene når vi ser på 6. og 5. plass på lista over tidenes beste adventure-spill!

‹‹ Nummer 10/9 – Nummer 6/5 ››

Topp 10! Endelig er det på tide å sjekke ut hvilke adventure-spill som har klart å komme seg inn på den ypperste halvdelen av lista vår over tidenes beste adventure-spill. I dagens grafikkbaserte spillmarked hvor innhold ofte kommer i annen rekke er det mildt sagt fifft å ta en kikk på klassikere som klarer seg uten nymotens nVidia-teknologi. Stikkord denne gang er (ikke særlig overraskende) Lucasarts, bikere og voldsglade kosedyr!

10. Full Throttle (1995)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Enkel

Om spillet: I 1995 kom Lucasarts med adventure-spillet Full Throttle med motorsykkelmiljøet som en noe overraskende hovedkontekst. MC-moroa ble et stort steg vekk fra de mer tradisjonelle fantasipregede titlene Lucasarts hadde skjenket til menneskeheten tidligere. Men det var rom for fantasi i Full Throttle også. Spillet var nemlig satt til en dystopisk fremtid hvor kjøretøyene er i ferd med å bli utdatert som motstykke til luftputefartøy.

Protagonisten Ben, en tøff biker som opererer som leder for motorsykkelgjengen The Polecats, må ut på en heftig reise som involverer nærsynte bikeraliens, en skikkelig slem visepresident (i Mark Hamills skikkelse) og uventet kjærlighet. Med fantastisk musikk og episke filmsekvenser blir spilleren vitne til en intens thriller som avsluttes med et enormt klimaks. I ettertid har Lucasarts flere ganger forsøkt å lage oppfølgere til kultspillet, men forsøkene har vært fåfengte i å replisere den magien som det første spillet klarte å skape, og de har dermed blitt kansellerte.

Snorre: Full Throttle har jo det meste som er viktig for å ha det moro, eksos, tøffe menn og lærbukser. Det er kanskje en uortodoks mikstur i et adventure-spill, sjøl fra LucasArts, men jeg syns det funker som fy. Et av mine favorittøyeblikk (latterlig lite) er det første klikket med musa du gjør, når du slår deg selv ut av søppelspannet i begynnelsen. Bare det at du starter spillet uten protagonisten i bildet, men heller gjemt i et søppelspann, gir en indikator på hvor utrolig tøft spillet kommer til å bli. Husker du noen fiffe øyeblikk, kompanjong og adventuregud TrapesThomas?

Thomas: Tja SirkusSnorre, då Full Throttle var nokke eg satte meir enn stor pris på i mine tøysete ungdomsår er det desverre så lenge sia eg spilte det, at alle kremscener desverre har gått i glømmeboksen detaljmessig. Det eg fremdeles huska best er kordan man bølla med andre bolebikera i full fart langs motorveien. No er kanskje ikkje det så spektakulært for dei av oss som henger i biker-miljøet til vanlig, men som vi alle veit så er jo LucasArts et selskap som stort sett avstår fra vold når det kommer til PnC spill. Her i Full Throttle skjer riktignok det. Både stemning, setting og gameplay tillata sporadisk myrding, og i rein Interstate 76 stil er det nettopp det som skjer, side om side langs landeveiane. Og man tar det som menn. Som bikerz. Kor viktig var/er Full Throttle for deg som spill SirkuzSnorre?

Snorre: Jo, det skal jeg fortelle deg min ofte alt for lettkledde venn. Selv om Full Throttle er latterlig kort, her snakker vi omtrent kortere enn minieposet The Dig, og til tider alt for enkelt, er det fremdeles et av de spillene jeg syns LucasArts har fått stilmessig best til. Mens klassikerne i Monkey Island-serien og Discworld-spillene er til tider umenneskelig festlige kan de ikke akkurat klassifiseres som stilreine. Her er det masse humor og ulike referanser i hytt og pine. Full Throttle føles derimot som en film – en historie som lever innenfor et visst tidsrom i et flott avgrenset handlingsrom. Når spillet er ferdig husker du starten, ikke bare fordi du sannsynligvis begynte å spille for en halvtime siden, men fordi det hele henger bedre sammen enn de fleste andre adventure-spill. Derfor syns jeg det er viktig og at det fortjener sin plass akkurat i utkanten av topp 10-lista. For mange (fantastiske) adventure-spill er nesten for tullete oppbygd (her ser vi bort i fra våre venner i Revolution) og nettopp derfor er Bens mandige eventyr viktig – ikke bare for meg, men vel så mye adventuresjangeren i seg selv. Har du noen siste ord å tilføye rundt kunstverket Full Throttle min “innenfor-bmi-normalen-og-kjekke” venn TrapezThomas?

Thomas: Mjukt som en pung SirkuzSnorre. Eg har ingenting på hjertet.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

9. Sam and Max Hit the Road (1993)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: 1993 hadde mer oppløftende ting enn Schindlers Liste. Adventure-spillet Sam & Max Hit the Road var Lucasarts første med et fullt sett av voice-acting, atpåtil med profesjonelle skuespillere som ga sine stemmer til spillets to hovedpersoner. Sam – en antropomorf (menneskelig) hund og Max – en rabiat kaninskapning drar ut på nye eventyr, denne gangen for å finne en bortkommen “bigfot”.

Spillet har mange usannsynlig morsomme sekvenser og ble godt mottatt ved utgivelse for blant annet dette. Spillet har mange minispill inne i spillet selv, noe som gjør spillopplevelsen mer variert enn mange andre adventurespill. Selv om det aldri kom noen oppfølger fra Lucasarts, har spillselskapet Telltale Games, en samling av tidligere Lucasarts ansatte, i de siste årene gitt ut to oppfølgere til spillet – med episodisk innhold. Sam & Max lever derfor fremdeles i beste velgående. PS: Soundtracket til spillet er forøvrig tilgjengelig gratis hos Mix’nMojo.

Snorre: Sam and Max! Endelig er det på tide å se på et skikkelig sjukt spill. Det eneste som mangler i Sam and Max må jo være en skikkelig voldtekstkontrovers, for her finner du det meste av aparte ting som går ann å ta seg til. Halshogging har ikke vært så morsomt siden middelalderen! Hva syns du om den relativt heftige bruken av good old fashioned violence myman Thomas G?

Thomas: Akk SnoopSnorre, det finske gjetordet “Du skal alltid slå ihjel på fylla” har vel aldri vært meir på sin plass. For Sam og Max, vårt voldsglade protagonistpar, elska å lemleste tilfeldig forbipasserande. Det skal ikkje masse til heller. Det er jo kanskje lett å gjøre narr av forvokste kaniner uten klær eller hunda med Dick Tracy kostyme, men når ei følge av det vil være utradering av ens respektive tanngarde, så er det jo store grunna til å sitre over det her spillet, då dei fleste man møta på sin vei er både hjerneskada og frekke i munnen. Sånt betyr vold. Og det lika vi fra ghettoen. Vil du kanskje si litt om spillets handling, sånn bortsett fra å myrde folk Snorre-sama?

Snorre: Jo, Sam og massemorderMax har absolutt noe å bryne seg på i spillets gang. En yeti har rømt fra et lokalt sirkus og de har fått det farlige oppdraget å få fatt på hårballen igjen. Yetien, med det passende navnet Bruno, har dessuten kidnappet Trixie, jenta med giraffhals, som er sirkusets andre store attraksjon. Men alt er slett ikke som det ser ut og her snakker vi om interspecies relations på høyt plan – så høyt at det knapt hadde funnet plass på thatsphucked dot com. Spillet tilbyr en heseblesende, om noe kort, historie som tvinger fram latter opptil flere ganger. Hvem syns du er tøffest – Sam, Max eller kanskje løsetøsa som lar seg binde med tau på første date i introen?

Thomas: Som tilhenger av sporadisk vold er det jo på alle måta Max som herja mest, sjøl om velvillige bondagetøyter såklart når høyt opp dei og. Egentlig er det relativt vanskelig å plukke ut favorittkaraktera fra Sam and Max, då dei aller fleste man møta på har sin egen sjarm og sine egne sære forma for kommunikasjon.

Snorre: Tror vi avslutter moroa der og lar leserne få oppleve sjarmen selv. Spillet er tilgjengelig på diverse bruktsider og om man er skikkelig naughty kan man “kanskje” også finne det online på mer slaskete vis.

Click here to view the embedded video.

… Neste gang får vi stifte kjennskap til både pirater og trollmenn av den mest inkompetente sorten når vi ser på 8. og 7. plass på lista over tidenes beste adventure-spill.

‹‹ Nummer 12/11 – Nummer 8/7 ››

Tidenes beste adventure-spill? Ingen enkel sak å avgjøre. Vårt forsøk er i alle fall kommet til plass nummer 12 og 11. Det er nemlig på tide se på to oppfølgere som begge i årenes løp har blitt en del av kanon for adventure-fans verden over. En arkeolog og en liksom-arkeolog drar begge ut på sine respektive eventyr, og felles for dem begge er at mysteriene de vil løse har betydning for hele verdens skjebne. Et av spillene presenteres denne gangen av en very special guest star, adventurefantast nummer tre i redaksjonen, BringebærBjørnar.

12. Broking Sword II: The Smoking Mirror (1997)
Revolution
Vanskelighetsgrad: Enkel

Bjørnar: Som alt anna var dataspel betre før. Det kan innimellom bli for masse grafikkfanatisme og detaljrunking, og det at ein faktisk utviklar eit underholdningsprodukt bli gløymt. Det var jo sikkert på akkurat same måte før i tida og, men i dag er dåtidas systemkrav ikkje anna enn ein fis i eit fiskeslolager. Men det betyr altså ikkje at underholdningsverdien har blitt dårligare. La oss presentere Broken Sword II: The Smoking Mirror.

The Smoking Mirror kom ut i 1997, og var sjølvsagt svært fancy for si tid. Det var oppfølgaren til det første Broken Sword-spelet, The Shadow of the Templars, men det har du kanskje allreie funne ut av, i og med at navnet spesifiserar at det her er snakk om ein oppfølgar. Og dei er det jo mange av i dataspelas verden, som i underholdningsindustrien elles.

Nåvel. Vår helt er George Stobbart. Ein ukueleg optimist som alltid har ein kjapp replikk på lager. Men det er jo ikkje slik å forstå at vår venn George ruler gata aleine her, som seg hør og bør har han eit kvinnebekjendtskap med på laget; Nico Collard. Sjølvsagt finnast det og ein skurk, slemmingen Karzac, som har slemme planer om å gjenopplive slemme gamle slemmingar. George har altså ein ganske omfattande oppgåve å hanskast med.

Jaudå. George og Nico si reise jorda rundt på jakt etter mystiske Maya-steinar byr på artige karakterer, utfordrande oppgaver, humor, spenning og alt ein måtte ønske seg. Kort og godt, ein klassiker.

Click here to view the embedded video.

11. Indiana Jones and the Fate of Atlantis (1992)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Enkel

Snorre: Det er ikke uten grunn at Indiana Jones and the Fate of Atlantis av mange regnes som det aller beste adventure-spillet noensinne. Spillet har dannet malen for adventure-spill som Day of the Tentacle, Broken Sword-serien og ja, egentlig stort sett alle spill som har kommet etter det i sjangeren. På mange måter er det dessuten forut for sin tid. Det er nemlig tre måter å runde spillet på. “The Wits Path” krever hjerneaktivitet og problemløsning, “The Fists Path” ja, knyttnever, og “The Team Path” at Indy samarbeider med Sophia Hapgood, en synsk arkeolog (!) og Indys kjæresteemne.

Man blir fra første stund sugd inn i et drama fylt av nazister, gamle skatter og overnaturlige elementer – ting som vi kjenner fra de offisielle filmene om Indiana Jones. Blant plassene vi får besøke er Monte Carlo, Algerie, Kreta og selvsagt det mytiske riket Atlantis og med oss får vi et kobbel med minneverdige karakterer. Spillet introduserer også ulike endinger (som vi også så i Blade Runner), men her er det bare snakk om to.

I en kåring av de beste adventure-spillene noensinne blir det vanskelig å komme utenom Indiana Jones. Med en drivende god historie og interessante gåter, samt nyskapende bruk av inventory (gjenstander Indy bærer med seg) er Indiana Jones and the Fate of Atlantas et grisebra spill fra start til slutt, selv om det føles noe kort i forhold til for eksempel The Curse of Monkey Island. Uansett, den tiden du bruker med Indy er skikkelig fiff og muligheten for å fullføre spillet på flere måter gjør det spennende å spille om og om igjen.

Click here to view the embedded video.

… Og der var vi ferdig med spill 20-11. Neste gang er det på tide å begynne på selve kremen av kremen, de ti aller beste adventurespillene vi i DU har spilt.

‹‹ Nummer 14/13 – Nummer 10/9 ››

]]> http://denukentlige.com/2009/04/13/tidenes-adventure-spill-nummer-1211/feed/ 0 http://denukentlige.com/2009/04/07/tidenes-adventure-spill-nummer-1413/ http://denukentlige.com/2009/04/07/tidenes-adventure-spill-nummer-1413/#comments Tue, 07 Apr 2009 00:29:46 +0000 Snorre http://denukentlige.com/?p=2230

På 14. og 13. plass på lista over tidenes beste adventure-spill finner vi to klassikere som ble utgitt med nesten ti års mellomrom. Bidraget fra 2006 er det nyeste spillet på lista og viser at det er mulig å fremdeles lage gode adventure-spill. Det andre spillet, fra 1997, viser også at det er mulig å lage gode spill av gode (eller dårlige) filmer. Bring it!

14. Runaway 2: The Dream of the Turtle (2006)
Pendulo Studios
Vanskelighetsgrad: Middels

Thomas: Jaja, enda et Brian Basco eventyr på topp 20. Som vi jo har presisert så mange ganga tidligere er det ikkje slagerspill det er snakk om når det kommer til Runaway serien. Til det er den rett og slett for ny, men det er og nettopp derfor vi velga å ta den med. I et landsskap som ikkje akkurat skriker single-player er det en fornøyelig overraskelse når et par brunstige spanjola setter seg ned og snekra sammen et godt gammalt 2d PnC. Men at serien bare er nevnt fordi den er ny er ikkje heilt sant, for som Runaway 1 står Runaway 2 relativt støtt på egne bein.

Brian Basco er tilbake, no som det faste følget til superbaben fra nummer 1, og allerede første piksel er et testament på kor godt grep veldreide damer har på en mann og hans testikla. Brian Basco har nemlig gjennomgått en extreme makeover. Den sjenerte uproposjonerte bokormen fra det første spillet er blitt en hunk av dimensjona: Muskuløs, brillelaus og “tøff” på håret (i følge enkelte), og han er på tur med sin bedre halvdel til tropeland. Etter at dei begge har vist litt hud bærer det av gårde på utflukt via fly. Og det skulle jo tilsi shitloads med trøbbel for vår eminente protagonist Brian Basco.

Runaway 2 er mjukt som en oter grafikkmessig, ikkje ulikt det første. Dialog og puzzles er ikkje half-assed dinna gangen, og storyen er fengande stort sett spillet igjennom. Karakterane man møta er ikkje kjedelige, og locations (temmelig viktig) er godt gjennomtenkt. Runaway 2 går kanskje ikkje inn i historiebøkene som verdens beste PnC, men vel verdt pengane, eller tida du bruka på å laste det ned gratis.

Click here to view the embedded video.

13. Blade Runner (1997)
Westwood Studios
Vanskelighetsgrad: Middels

Snorre: Westwood var mest kjent for Command & Conquer serien da filmspillet Blade Runner kom ut i 1997. At Harrison Fords Deckard ikke en gang var med i historien bidro ikke til at spillet fikk mer oppmerksomhet heller. Men det skulle (for de som var heldige/smarte nok til å gå til anskaffelse av spillet) vise seg å bare være positivt. Spillet klarte i større grad å stå på egne bein enn de fleste andre “spilmatiseringer”. Detektiv Ray McCoy må finne replikanter, som hans motstykke i Fords skikkelse, men graden av frihet er stor for spilleren når det gjelder hvordan han/hun skal gjøre det. Hovedgeskjeften når man spiller blir dermed å samle bevis og intervjue mulige mistenkte og vitner som kan hjelpe deg å komme nærmere. Som i filmen er det mulig å ende det hele på en mer alternativ måte, men det skal vi ikke komme nærmere inn på (fordi vi verken vil røpe filmens eller spillets slutt).

Det første jeg gjorde når jeg rundet spillet var å ringe en kamerat for å skryte, men da jeg fikk vite at han hadde rundet det også ble jeg mildt sagt overrasket. Blade Runner gir spilleren mulighet til å fullføre på 13 ulike måter, noe som virket som en helt enorm valgfrihet den gang. Dette er selvsagt ikke så imponerende lenger, særlig med tanke på et spill som Oblivion, men det som skiller seg ut ved Blade Runner er at alle valgene føles mer velkonstruerte. Spilleren er med i en film, som føles dynamisk og interessant. Dessverre er spillet altfor kort og grafikken har merkelig nok ikke overlevd like bra som i adventure-spillene fra noen år tidligere. Den tredimensjonale 2d-grafikken blir på dagens 20/24-tommere ekstremt kornete og ser på ingen måte like digg ut som den gjorde på den gamle 14-tommeren.

Likevel anbefaler vi i DU sterkt at du tar en titt på Westwoods mest interessante tittel. Blade Runner er et annerledes adventure-spill, med gode muligheter for flere gjennomspillinger uansett om du dreper kokken med kjøttøksa eller ikke.

Click here to view the embedded video.

… Kun to spill gjenstår før vi begynner på de ti aller beste spillene på lista. Nøkkelord er klassiker og ein badass-aztecergud når vi neste gang ser nærmere på plass nummer 12 og 11!

‹‹ Nummer 16/15 – Nummer 12/11 ››

Så var det tid for å hoppe frem litt i tid i forhold til spillene vi så på sist på lista over tidenes beste adventure-spill. Plass nummer 16 og 15 er omtrent så forskjellige som de kan bli og omtrent det eneste de har felles er at begge hadde ett tøft utgangspunkt som oppfølgere til store suksesstitler. Vi i DU mener begge spillene kan være stolte av seg selv og at det ene til og med kanskje er bedre enn forgjengeren.

16. Discworld Noir (1999)
Perfect Entertainment
Vanskelighetsgrad: Vanskelig

Snorre: Når det tredje Discworld-spillet kom ut må det sies å ha hatt et grusomt utgangspunkt. For det første skulle man forsøke å opprettholde den utrolige humoren i de to første spillene, for det andre var ikke Monty Python-medlem Eric Idle med som skikkelsen Rincewind og for det tredje hadde serien gjort spranget fra 2d til “liksom-3d”, noe som fikk mange fans til å reagere negativt. Mange av bekymringene stemte forsåvidt overrens, spillet var ikke på nivå med sine forgjengere når det gjaldt den humoristiske biten og grafikken var ikke lenger like sjarmerende. Men etter den første skuffelsen ble det vanskelig å gjøre noe annet enn å glede seg over det man spilte. Hovedpersonen Lewton, en gretten detektiv, hadde flere perler på lager og Discworld-verdenen fikk vise seg fra en adskillig skumlere side. Drap i fleng hadde forsåvidt vært en ingrediens i tidligere spill også, men nå var den humoristiske avstanden fra det vekke. Resultatet ble som tittelen Noir antyder – mørkt.

I motsetning til Lucasarts Grim Fandango, som også brukte episke noir-elementer, ble Discworld Noir en mer utradisjonell historie som bidro til å friske opp sjangeren. Blant ingrediensene kunne vi finne varulver, kjærlighet mellom troll og mørk magi. Dessverre tok flere ting knekken på Discworld Noir og etterhvert utviklerteamet Perfect Entertainment. Spillet ble fort vanskelig å få tak i og solgte derfor ikke nok med tanke på hvor dyrt det var å utvikle. Et femtitalls timer med ypperlig stemmeskuespill og hundrevis av ulike plasser å boltre seg i viser i følge oss i DU at de dårlige salgstallene var ufortjente. Discworld Noir er et fantastisk adventure-spill, som nok fungerer mest om man ser det som en separat tittel skilt fra de to første spillene i serien. Om du skulle komme over spillets fire cder i en bruktbutikk eller på nettet råder vi deg til å flekke fram kredittkortet fort som fy – Discworld Noir er nemlig en opplevelse du bare må unne deg!

Click here to view the embedded video.

Click here to view the embedded video.

15. Little Big Adventure 2 (1997)
Adeline Software International
Vanskelighetsgrad: Enkel

Thomas: Herlige LBA2 blei utgitt opptil fleire ganga i løpet av gromårene 96-97 grunna grafikkfeil og generelle screwups fra teamet i Adeline Software. Broer man absolutt MÅTTE krysse eksisterte ikkje, og himmelen var alt fra behagelig blå til sjokkerande rosa. Pirkefeil altså. Til slutt fikk folk og fe labbane på det som skulle bli det endelige spillet. Og for et spill det var.

Vi påtar oss rolla som Twinsen. Han bor på planeten Twinsun og er stort sett the man i alle tenkelige sammenhenga. Etter å ha daska skurkefyren i LBA1 er det no utspekulerte aliens som har valgt å dandere Twinsun i all mulig djevelskap som skal få bryne seg på Twinsen og alt han har å by på. No tenker eg ikkje nødvendigvis på barbarsveisen hans eller hans relativt suspekte kjortel. Neida, Twinsen har våpen og.

For la det være sagt, sjølve rota til et vellykka spillkonsept er i nesten alle tilfeller dreping, og LBA2 er intet unntak. Riktignok sverga spillet til den typen vold vi kanskje kan klassifisere som barnevennlig, men koselig vold til tross, LBA2 er på ingen måte tufta på sunne kristne verdia. Twinsen bruka i hovedsak magi om han vil skade nokken, og det gjør han best med sin magiske ball. Nei, ikkje en ball han pakka på og kasta på folk. En magisk ball. Magic Ball. Det viktigste vi har faktisk. For den her bruka man ikkje bare til å ta folk av dage. Neida, den her fungera og som nøkkel for dei utallige dørene man er nødt å åpne for å komme seg framover. Og  kem har vel ikkje sett seg lei av spill der du er nødt å finne 6000 nøkla for å åpne like mange dører? Dei fleste (håpa eg). Av faktisk fysisk tilstedeværande våpen kan Twinsen velge i blant anna sverd, lasterpistol, en hanske (?) og en dart-gun som det så fint heiter. Til alle haglefans må eg bare beklage. LBA2 lar oss ikkje skyte bein og arma av  folk. Blod ser vi og fint lite til. Men folk dør, og då burde jo alle være happy.

Little Big Adventure 2 var storslagent i si tid. 3d grafikk og mobile kontrolla gjorde spillopplevelsen upåklagelig. Det, i tillegg til fiffe soundtracks gjør sitt til at det her er et retrospill vi i redaksjonen kan anbefale på det varmaste.

Click here to view the embedded video.

… Topp 10 nærmer seg med stormskritt, men først er det noen titler igjen som skal vises frem. Neste gang skal vi se på et av de nyeste spillene på listen samt et av de eneste spillene (som ikke Lucasarts har laget) som kan sies å være en vellykket adapsjon fra en film. Power!

‹‹ Nummer 18/17 – Nummer 14/13 ››

Sist kikka vi på to spill som kom kom ut i det 21 århundre. Nittitallet var derimot de mest gyldne årene for adventure-sjangeren. To av de beste og mest nyskapende spillene kom rundt 1995 og begge hadde en guffen og nærmest dystopisk stemning til felles. Det er på tide å sjekke ut plass nummer 18 og 17 på lista over tidenes beste adventure-spill!

18. Beneath a Steel Sky (1994)
Revolution
Vanskelighetsgrad: Middels

Snorre: Beneath a Steel Sky er utvilsomt noe av det mørkeste som er laget av innenfor adventure-sjangeren, og dataspill generelt, noensinne. I stedet for å benytte seg av tradisjonelle skremmeteknikker som mørke rom og plutselige overraskelser møter man i Beneath a Steel Sky en fullstendig opplyst og tom verden. Det dystopiske universet (lokalisert en plass i Australia i fremtiden) bærer preg av at atombomber og krig har tæret ned naturen, og alt som er igjen er store metalliske bygninger og nådeløs ørken.

Science-fiction er en overraskende lite brukt sjanger i adventure-spill og det er vanskelig å skjønne etter å ha spilt Beneath a Steel Sky. Når det hele er over sitter du igjen med mange løse ender og en verden som byr opp til mange mulige veier videre. Det er likevel vanskelig å skylde på utvikler Revolution, siden de senere har laget Broken Sword-serien, som representerer mye av det samme som Beneath a Steel Sky, men i en helt annen kontekst. Et annet alternativ for sci-fi-hungrende adventure-fantaster er faktisk neste spill ut på lista.

Jeg har i hvert fall ikke noe problem med å anbefale spillet fremdeles og kan betrygge eventuelle lesere om at det er nesten like kult i dag som det var den gang det kom ut. Spillet har også nå blitt tilgjengelig som freeware og kan enkelt finnes med et lite Google-søk eller fra Revolutions offisielle nettsted. Spillet kan først og fremst spilles igjennom den glimrende spillmotoren ScummVM som du finner her. Her er det ingen grunn til å vente.

Click here to view the embedded video.

17. The Dig (1995)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Enkel

Snorre: The Dig er et romepos av dimensjoner. Med fantastiske minimalistiske settinger, stemningsfull dialog og et av tidenes beste lydspor er spillet høyt elsket blant adventure-fans over hele verden. Kort fortalt handler det om en astroide som er på vei mot jorden i heseblesende fart. Fem astronauter blir sendt mot astroiden for å plante en atombombe på utsiden av den, slik at eksplosjonen endrer astroidens kurs, bort fra jorden. Selv om det hele høres ut som filmkalkunen Armageddon fra 1998 (med bla Bruce Willis) er dette alt annet enn kalkunpaté. Med blant annet selveste Steven Spielberg med på laget, samt mange store navn fra Lucas-bransjene, er The Dig svært gjennomført og godt fortalt. At 256 farger kunne være skamvakkert er også The Dig et eksempel på. Utforskelsen av astroiden og det som følger fungerer som setting for et psykologisk spill mellom de fem astronautene. Flere begynner etterhvert å oppføre seg merkelig og grusomme hendelser skjer. Følelsen av en ukjent kraft til stede, skjult, fører til at spillet aldri blir kjedelig.

Selv om spillet krever heftige 66mhz og 1mb lagringsplass har ikke Gates og gutta funnet det for godt at det skulle fungere på operativsystem etter Windows 98. Heldigvis gjør ScummVM noe med det og tilbyr muligheten til å spille klassikeren på blant annet PC, Mac, Iphone, DS osv. Ellers må det nevnes at noen flotte folk til og med har tatt på seg ansvaret å dele dette fantastiske soundtracket (og mange andre fra Lucasarts sine spill) her.

Vi anbefaler en kopp med solbærtoddy, et mørkt rom og en datamaskin med The Dig koblet opp mot tven. Det er ikke bare nostalgisk, det er moro også.

Click here to view the embedded video.

… Veien mot toppen har såvidt begynt! Neste gang ser vi på to litt mer utradisjonelle valg, når vi viser frem plass nummer 16 og 15 på lista over tidenes beste adventure-spill!

‹‹ Nummer 20/19 – Nummer 16/15 ››