Gaute Ormåsen – Synk eller svøm

Idol-Gaute driv tydlegvis fortsatt med musikk, og er først ute her. Og kva har så han å by på? Det går mest i ompa-musikk og alvorlig irriterande koring. Faktisk den mest irriterande koringa vi har høyrt til no i dette tiåret. Då hjelp det ikkje at sangen i grunn er heilt OK. Denne koringa burde nokon blitt satt i fengsel for.

Lene Alexandra – Primadonna

Denne songen er så dårleg at den faktisk kunne vore eit bidrag frå Kviterussland. Og i ein MGP-kontekst så er Kviterussland synonymt med bæsj. Eller, eg skulle ønske at denne songen var dårlegare enn det den er, for dei virkeleg dårlege sangane har jo ein viss underhaldningsverdi, det har ikkje denne. Dette blir berre boring.

Johnny Hide – Rewind Love

Det ein sit at med her er jo først og fremst at ein lurer på om artistnamnet til Johnny Hide skal utalast på norsk eller engelsk. Engelsk høyres i grunn tøffast ut, det leder tankane til ein flaggveivande amerikansk Nashville-countryrockar. Men denne songen handlar verken om hesteskjending eller fyllekøyring i ein Pick-Up, det er derimot ein kvalmande sukkersøt kozemozeoverdoze av ein song som det skal godt gjerast å høyre gjennom meir enn ein gong utan å å kjenne deg småkvalm.

Bjørn Johan Muri – Yes Man

Endå meir Idol-rask. Unge Muri frå Ålesund har tydlegvis latt seg inspirere av denne åttitalspopen som det skrekkelege Drammenorkesteret DonkeyBoy gjorde populær i fjor sommar. Men ein kan likevel ikkje komme unna at denne songen er milevis betre enn alt det andre vi har høyrt til no.

Elisabeth Carew – Rocketfuel

Tydleg at standaren har tatt seg opp no. Denne her er faktisk slett ikkje så ille, om framføringa ser bra ut på TV kan dette godt være kveldens vinnar. Rocketfuel er for øvrig Lørenskog-slang for heimebrent, om det var nokon som lurte på det.

Maria Haukaas Storeng – Make My Day

Og så får vi eit skikkeleg mageplask frå Nord-Norge. Det er berre i Frankrike at så kjedlege songar kan vinne.

Keep of Kalessin – The Dragontower

Å måtte høyre gjennom seks songar på rad utan ein einaste gitarsolo er eigentleg ei frykteleg oppleveing som ingen burde bli utsatt for, men slik er det blitt i dagens populærmusikk. Men her kjem det ein gjeng grimme unge menn med lang hår og bistre andlet som, iallefall slik eg tolkar teksten, brukar mestaparten av tida si på å spela fantasyrollespel heime på guterommet. Og her er det iallefall gitar så det held! Og det er ganske tøft.

Litauen: Sascha Son – Love

Snorre: Jeg kjenner likegyldheten strømme nedover ryggen. Sasha Son fra Litauen imponerer med et stort antall hatter til enhver anledning. Han imponerer ikke med stort annet. NEI DU E ISJE JØSTIN TIMBERLEIK!

Bjørnar: Sasha frå Litauen blir nokke berre ein parantes i årets Eurovison. Ein anonym pianosang som verken er god eller dårleg. Pluss for ein gitarsolo frå åttitalet, minus for at bekledninga hans bringer tankane til den musikalske unødvendigheten Justin Timberlake.

Thomas: Tja, heilt kurant bidrag fra Litauen og Sasha Son det her. Ikkje bare unngår han å kle seg som en transeksuell fjonball, han både spiller og synger bra. Sangen i seg sjøl er sikkert like vakker som dagen er lang, men då eg ikkje forstår bæret får akkurat det heller ligge. Melodi og tempo er derimot kanskje litt for labert for en sånn sprudlande konkurranse. Tvila på det blir nokken topp-plassering på Litauen, men det er i det minste ikkje beint fram jævlig å høre på.

Israel: Noa og Mira Awad – There Must Be Another Way

Snorre: Det er usikkert om det her er et forslag til ny tilnærmingspolitikk i midtøsten eller om det bare er jævlig. Vent. Det er vel egentlig ikke så usikkert likevel. Damene fra Israel får kanskje klapping fra 5 kvinner i det israelske tv-studioet, men dette holder ingen andre plasser. Plumbo!

Thomas: Bidraget til Israel er intet anna enn random. Noa og Mira Awad synger i hovedsak på morsmålet sitt nokke som jo alltid er et pluss, mens refrenget for ordens skyld er på engelsk. Sangen går for seg i rolig svalt tempo, men då eg ikkje forstår bæret av værset må nesten høydepunktet bli refrenget. Og det er bare bajs. Då dei dela etternavn gikk eg først ut ifra at dei var søstre, men etter kvert som sangen går sin vante gang blir det meir og meir usannsynlig. Dei ligna overhodet ikkje på kverandre. Ei er både søt og sjarmerande, til tross for sirkusteltet ho har kledd på seg, men den andre virka å ha meir arabiske aner enn førstnevnte såvel som et overbitt på størrelse med Gibraltarstredet. Egentlig er det her totalt uviktig informasjon, men NOKKE må eg gjo gi dokke. Bidraget i seg sjøl oppfordra jo såvidt ti ei einaste setning med konstruktiv kritikk. Vokalmessig heilt greit, til tross for at sangen er tørr som en ørken.

Bjørnar: Av og til virker det som om Israel går inn for å bli mislikt av alle andre land i heile verden. Akkurat no kan eg faktisk forstå sosialistane som ivrer for kulturell boikott av Israel, ikkje fordi eg er ein steinkastande palestinaaktivist, men fordi denne sangen skulle vi gjeren vore foruten. Som alltid syng Israel om fred og frihet og happy days, i år til og med med to damer, henholdsvis jødisk og arabisk, men så lenge sangen høyres ut som den blir framført av eit bulgarsk danseorkester, så er det mest stygge bilder Israel klarer i mane fram i meg.

Frankrike: Patricia Kaas – Et s’il fallait le faire

Bjørnar: Frankrike er, som ein av dei fire store, automatisk klare for finalen. Og det er bra for froskeskjendarlandet, for dette var stusselege greier. Sangen er like fengande som ein våt ullsokk. Nei, sangen er like fengande som tanken på  å bli daska med våte ullsokker av prins Charles. Dessutan er den på fransk, eit språk for spesielt interesserte. I fjor hadde Frankrike ein fantastisk sang, med golfbiler og kordamer med skjegg, i år er dei berre stusselege.

Snorre: Hahaha! Frankrike lærer aldri! I år, som utallige ganger før, bidrar de med en halvslakk ballade, men det som gjør i år litt annerledes er at dama har røykestemme og gjør et tappert forsøk å lage kaféjazz. Resultatet er ganske middelmådig og uten høydepunkter, derfor blir det bare 3 pølser på Patricia med munnen.

Thomas: Eg skal ikkje nekte for mine tidligere påstanda om ballada i dinna konkurransen, men ja.. det er rett og slett ett eller anna med fransk som gjør det meste masse tøffere. Holmgang, sirkusporno eller dokumentar om sibirske snøkrabba – samtlige hadde herja på baguettspråket. Sangen i seg sjøl er vel heller egentlig ikkje en typisk ballade om sukkersøte emoproblema. Det her er voksne problema. Patricia Kaas kunne like gjerne opptredd live på franske havnekneiper der ransmenn, fyllika og andre sjølstendig næringsdrivande sitter side om side og lar sine dystopiske kverdagsproblem ligge. Kjip Chanel 4, likør på boks og sjokolade fra Doktrasjv. Harmonisk skit rett og slett.

Sverige: Malena Ernman – La Voix

Snorre: Etter tre gjennomlyttinger må jeg pinlig nok erkjenne at Sveriges groteske techno-opera ikke er så alt for gale likevel. Melodien er lett å huske selv om Malena synger pinlig svakt på versene. Den absurde dansen trekker dog helhetsintrykket ned og dette må være et av tidenens jævligste sceneshow i Eurovision og det sier ikker rent lite! Det blir uansett 3 vasne pølser til Malena.

Thomas: Forferdelig merkelig bidrag. Malena Ernman har valgt å synge gørrkjedlige vers nesten heilt blotta for melodi, for så å skyte opp i sopranovokal på refrengen. Kanskje for å sette oss lyttera på spissen, sånn at vi merker at ho har skillz på sopranodelen. Og det har ho forsåvidt, men når sangen i seg sjøl er et einaste stort snork, så hjelper det lite å være flink. Det er og merkelig at ho, midt i en av sekvensane ho virka å digge, velga å gurgle på spytt før ho fortsetter sine rablande sjuke sopranoskrik. Det her va rett og slett banebrytande – på helt feil måte. Prøv å gurgle på cum istedet. MGP vinner du i allefall ikkje. 2 høylytte pølser.

Bjørnar: Sverige satser på opera i år. No kan eg ikkje eit ord fransk, men eg er villig til å vedde barten på at den franophone delen av teksten er like klisjefylt som den engelske. Nåvel. Tekst er uansett berre for spesielt interesserte. Sangen er ikkje så værst, ette ei par gjennomlyttingar sit den ganske bra, så ingen invendingar der. Problemet med dette er sjølvsagt dansarane, som slett ikkje dansar, men berre beveger seg veldig sakt rundt på scena i eit mønster som må ha blitt koreografert på sparket i fylla. Men akkurat det er jo litt moro og.

Kroatia: Igor Cukrov feat. Andrea – Liepa Tena

Snorre: Hahaha! Endelig får vi den første skikkelige balladen i Eurovision. Igor Cukrov, mannen med antagonistnavnet over alle, lever ikke helt op til den forventede framtoningen. Han er verken enøyd eller krokrygget, men heller stiglet og kledd inoe som ligner en tyrefekteruniform. Sangen er ganske boring, men de to gjør i hvert fall et forsøk med heftig gestikulering og tapper koreografi.

Bjørnar: Kroatia held seg unna den typiske balkanboogien i år, og det er eit trekk dei fort kan tjene stemmer på. Balladen dei serverer her gjer faktisk ikkje vondt i øyret i heile tatt, og den bli heller ikkje skjemma av dårlige sangstemmer eller eplepsiframkallande sceneshow. Både Igor og Andrea, Nicole Richie-mugshot-augene til tross, kjem heilt greit frå dette.

Thomas: Akk, der er fint få ting som gjør meg mo i knærne og mør i hofterota, og taktfaste romantiske balkanrytma er nok ikkje en av dei. Men Igor skal ha for forsøket. Både melodi og sidekick Andrea er godt over pari, og med hjelp av tidlaust fingerspill i bakgrunnen gir det låta et løft overall. Igor sjøl derimot har en del å hente på stemmefronten. Riktignok er han søt som ei Chicagopære, men når stemmebandet er like svakt som utvanna Munkholm, då bør man kanskje spørre seg om man kanskje burde gi faen i ballade, og heller satse på eurodance.

Portugal: Flor-de-lis – Todas As Ruas Do Amor

Snorre: Det er ikke lett å bli klok på Portugal. Flor-de-lis er ett lettere absurd fløytedrevet kaos med stusselig melodi. Her står kjærligheten i fokus sammen med trekkspill og toner av liksom-folkemusikk. Denne får nok lite poeng og fotjener strengt talt ikke annet.

Bjørnar: Trivelige saker frå Portugal. Dette er behageleg for øyret og fenger faktisk ikkje så reint lite heller. Eg trur Portugal fort kan sanke stemmer med denne, for Flor-de-lis er faktisk ein humørspreder oppi all elendigheten vi får servert på scena i Moskva. God stemning, 5 pølser!

Thomas: Portugal har, som Makedonia, valgt å sende et småhappy emovrak på scena for å jodle om kjærlighet og lignande fjas. Men der den Makedonske Avril Lavigne versjonen av “emo” har et visst fysisk og musikalsk grunnlag, har vår portugisiske emovenninne en del å ta igjen. Å knabbe sveisen til Pochahontas lura ingen, ei heller lura hennes lite flatterande antrekk dei mange single (les: desperate) mennene i østblokkland med ei hand på stemmetasten og ei hand på penis. Bekledningen er nemlig av den triste sorten, men det kommer man kanskje ikkje utenom når man både titt og ofte griner til Good Charlotte og kutta hovedpulsen med neglefil. Uansett, kort svart kjole over kjipe svarte jeans er ikkje veien å gå om man vil sanke dei famøse “runkestemmene”. Sjølve sangen er grei nok den, og vår portugisiske venn synger riktig så bra. Er det bra nok for Eurovision? Ja. Er det topp 5 materiale? Neppe.

Island: Johanna Gudrun Jonsdottir – Is It True?

Snorre: Johannea ser kanskje ut som om hun er med i Home and Away, men ellers er det fint lite å skryte av på Islands kjedlige bidrag. En god vokalist, litt stykere og en brukbar melodi < Pupper og beats. Island ender opp med tre pølser.

Thomas: La gå, Island slår til med en powerballade, nokke eg har dømt nord og ned tidligere, men det her var faktisk mektig imponerande. Ikkje bare er Johanna Jonsdottir flott å se på, ho synger herlig bra i tilegg. Sangen er, tross tempoet, fengande stort sett heile veien og eg både tror og håpa at den her biter fra seg på koninetet. Great stuff (døm meg). 5 freidige pølser.

Bjørnar: Island, ja. Våre finanskriseråka venner i vest er slett ikkje å sjå vekk frå i Moskva. For sagaøya stiller faktisk med ein særs likandes sang. Det er jo alltid vanskeleg å spå på forhånd om det er eit balladeår eller ikkje i Eurovision, men om det er det, så kan island i tilfelle nå hur längt som helst. Når Joahnna syng sangen sin kan ho nok få fleire potensielle stemmegivarar til å taste inn ei stemme. Ein positiv overraskelse frå Island.

Hellas: Sakis Rouvas – This is our Night

Snorre: Til og med nederlenderne misliker denne (sitat “it’s a joke sorry greece 0 point from netherland”)! Nabolandet Tyskland er derimot mer positive (sitat “Perfect song!!!Good Luck From Germany!!!Very good dancer!!”). Reelt sett ligger nok likevel kvaliteten på denne låta i midtskiktet i årets Eurovision. Det betyr på ingen måte at denne ikke kan leve opp til forventningene om topp 3-plassering. Karen er solbrun og per definisjon fiff på tross av sine småekle moves. 3 pølser og et tips om at denne kan vinne hele driten.

Bjørnar: Hellas satsar på ein skikkelig storsjarmør i år. Kanskje er dette vegen å gå for å stemmer frå det kvinnlege publikumet, kva veit eg. Sangen han syng, denne greske strandløva, er derimot ikkje noko å skryte av. Den er rimelig kjedeleg. Hellas sitt bidrag i år er like spennande som ein rull toalettpapir, og hadde det vore opp til meg så går det same vegen med Sakis som med toalettpapiret: i dass.

Thomas: Som Ungarn stilla Hellas med en sang som hører heime på diverse samleplater man hadde i bobla på 90 tallet, og som man fremdeles finner i kasser på loftet under bamsa, legoklossa og analt bleikemiddel. Riktignok lena vår venn Sakis Rouvas seg litt meir mot Eurodance sjangeren enn technomølet fra Ungarn, og sjøl om den sjangeren klara seg relativt OK i Eurovision er det alikevel vanskelig å strø om seg med superlativ. Teksten er like sukkersøt som artisten, og det er vel relativt åpenbart at det blir spilt på sex i håp om å smelte dei mange peppermøene på kontinentet. Sangen er sånn ca. heilt grei den, men eg ser ikkje heilt kordan det kan være en favoritt. Sjeleglad skal vi dessuten være for at teamet bak Sakis Rouvas har tatt seg bryet med å barbere kroppen hans silkemjuk, for vi veit vel alle kordan en greker ser ut i barings. Pluss for det.

Armenia: Inga og Anush Arkashayan – Jan Jan

Snorre: Armenia presterer faktisk å sende et brukbart bidrag til årets finale. Tre ugudelige kvinnemennesker, et par dansere som nok kan forvente seg et søksmål fra Apple i nærmeste fremtid og glade mennesker i urbane omgivelser. Sangen er småfengene på tross av de grufulle forsøkene på etniske variasjonsparti. 4 pølser!

Thomas: Det mest folkelige innslaget til no. Tradisjonsinstrument og tradisjonklær blanda med ei låt som både er folkelig og moderne på samme tid. Ikkje ulikt vår egen Alexander Rybak altså. Men om patriotismen skal få rådde litt er det ikkje i nærheten av vårt halvrussiske bidrag. Uansett, pluss for å oppretholde dei normene som følger MGP. Eg har og per no fått fløytehelvetet på hjernen, men eg trekke ikkje av den grunn. 4 tradisjonspølser.

Bjørnar: Armenia stille med eit slags techo-etnisk bidrag i år, med den festlige tittelen Jan Jan. To syngedamer, søstre til og med, utstyrt med folkedrakter og ta-meg-no-blikk levere faktisk varene her. Denne sangen fenger. Dei ubegripelig kjipe neonfarga fløytene trekk ned for Armenia, og det er jo litt skuffande, i og med at nettopp Armenia var heilt i toppssjiktet eye-candymessig i fjor. Jerevan står nok stille når Inga og Anush går på scena, en det når nok ikkje helit til topps. Men dei skal uansett ha for forsøket.

Russland: Anastasia Prykhodko – Mamo

Bjørnar: Anastasia her både ser ut som, høyres ut som og ter seg som ho har tatt seg ein slurk vodka for mykje før ho gikk på scena. Men det er tydlegvis dette russarane liker. Om det ikkje kjem ordre frå Kreml om at stemmeopptellinga må går “riktig” for seg, så kan dette fort enda langt nede på resultatlista for arrangørlandet. Sangen mangler melodi, vokalen er småskrikete (eller snarare gjennomført jævlig), og sceneshowet fråværande. Å kaste pølser for denne sangen er som å finne ein råten løk i grønnsakskuffa i kjøleskapet. Ein har ikkje lyst til å ta i den, men ein er berre nødt til det. 2 pølser, fordi det er tendensa til eit småfengade refreng, og fordi eg er redd for at ellers komme FSB sine dødsskvadroner og tar meg.

Snorre: I fjor vant Russland med en bleik Justin Timberlake kopi som nesten hadde samleie med en androgyn kunstløper på scena. Hvordan best følge det opp? Jo, dansebåtpop med Anastasia! “Mamo” er kun en strålende låt i et alternativt univers hvor folk som Jan Thomas vinner Nobelprisene og folk som Kåre Willoch jobber som fergekonduktører. Finalen er kaotisk og intens… jævlig.

Thomas: Kjedelig popvrøvl fra Xenia Zargeyevna Onatopp’s emo-lillesøster. Kor er James Bond når man virkelig trenger han?

Azerbaijan: AySel og Arash – Always

Snorre: Det er ikke tilfeldig at støtteerklæringene stømmer inn fra tyrkere på Youtube til AySel og Arash. Denne sangen er mistenkelig lik Tyrkias oddsfavoritt Hadise, men holder på ingen måte det samme nivået. Selv tre to meter høye metaldudes med rumpelangt hår klarer ikke å friske opp dette småpatetiske forsøket på landeplage. pølser? Tja, jeg lander på to.

Bjørnar: Nei, dette er då berre ufifft. Ein dårleg sang framført av folk som ikkje er noko flinke til å synge.

Thomas: Ja jøss, Azerbaijans svar på Dwayne Johnson/The Rock får her vrikke seg i 3 minutta med det som etter all sannsynlighet er det mest strøkne kvinnemennesket landet kan oppdrive. Colgatesmilet blenda oss kver gang dei får augekontakt mens han åpenbart sitra lett i spenning når hans perverse illusjona om nachspillelskov på bjørnepels slår inn. Aysel derimot prøva så godt ho kan å dra ei relativt bedriten låt litt lenger opp på pølsestigen, men blir merkbart forstyrra av vår blankpolerte kamerat i tidlaus skinnjakke på grunn av hans stusselige stemmeband såvel som hans miserable forsøk på a1 sine patenterte dansemoves. Vladimir Smirnov er dermed -fremdeles- det einaste nevneverdige mennesket som er født under Azerbaijans erotiske tinder. 2 kjipe pølser.

Bosnia: Regina – Bistra Voda

Snorre: Lavmælt (!) fra Bozzznia! Beatles-kledde rockere med perfekte hairdues og moteriktige Coldplay-trommer i et abolutt godkjent sammensurium. Sange sniker seg inn på lytteren sakte, men sikkert, og mye kan tyde på at Bosnia kan klare topp 10 denne gangen. 4 pølser!

Bjørnar: Regina, som vise seg å være eit band og ikkje ei syngedame, men sangen er slett ikkje ille av den grunn. Bosnia spelar balkan-boogie så godt som nokon, og i akkurat den sjangeren har vi høyrt langt værre enn dette.

Thomas: Bosnia er en av dei nasjonane som ofte sanka mang ei stemme uten at en heilt kan sette fingeren på korfor. Årets bidrag er på ingen måte dårlig i den grad Kviterussland, Finland og andre pølselause nasjona er dårlige, men spesielt kickass er det desverre ikkje. Sangen er relativt sutrere, men blir gjennomført heilt greit av vår venn Regina. Eg forventa tross alt ikkje en happy hardcore technolåt fra en mann som etter all sannsynlighet ikkje har opplevd et harmonisk heimland. Feminint artistnavn til tross, der fins nok mang en fant der ute som i år igjen slenger mang ei pølse mot Bosnia. 3-dagers-skjegg og trommesett fra Sirkus Agora slår ikkje feil. 3 pølser fra meg.

Moldova: Nelly Ciobanu – Hora din Moldova

Snorre: Fantastisk! Her er alt med! Fyrverkeri, etniske rytmer og herlig folkedans. Dette er en innertier, med den kvinnelige versjonen av Dracula som karismatisk frontfigur. Det skal mye til for å ikke la seg sjarmere av sangen om hora fra Moldova, da må du i hvert fall være en kald jævel! Karen som roper RRRHA i bakgrunnen gjør det hele bare enda mer sjarmerende! Pølsebonanza, Moldova skal få en stor og fin pølse å kose seg med.

Bjørnar: Hora din Moldova er jo eit tøft navn for ein sang, men det betyr berre noko så kjeldeleg som dans frå Moldova eller noko sant. Ein bør kanskje være forsiktig med slik ein utilsørt nasjonalisme når ein skal framføre verket sitt for heile Europa, spesielt når ein representerer eit land som består av ein mafiastyrt utbrytarrepublikk og resten av landet driv å krangler om kven som vann parlamentsvalet no nyleg. Denne sangen er like forvirrande som det inntrykket ein sit med om Moldova, så det er nok ikkje rart den er populær der borte. For oss her i dei siviliserte delane av Europa så har dette ikkje noko apell.

Thomas: Absurd folkelig bidrag fra våre venna i Moldova. Introen minna mest om musikken som dukka opp når vi får nærbilder av triste menn i episke actioneventyr som bekler seg med “Ka faen gjør eg no?” blikket før to massive hæra mosa inn i kverandre, mens vi videre får lystige trompet-tona som på mange måte kunne minne om nokke Zorro har på iPoden. Nelly Ciabanu og hennes medsammensvorne gjør virkelig det som skal til for å holde det så folkelig som mulig, både sang, stemme, dans og kostyme representera på alle måta Moldova. Det at vi ikkje forstår ka som blir sagt er bare en del av sjarmen, men sangtittelen er jo smått festlig sett med norske øyne. Friskaste bidraget til no i bunken. 4 pølser.

Malta: Chiara – What If We

Snorre: Der Finland tok turen tilbake til 1995, sikter Chiara fra Malta seg inn ca.10 år tidligere på det begivenhetsrike 80-tallet. Dette er en power-ballade med brast og bram og dama sjøl synger absolutt ikke gale. Problemet er at det hele er for anonymt og kjedelig, på tross av det Baywatch-aktige pianoet som lurer seg inn. 2 anonyme pølser til Malta.

Bjørnar: Våre venner i wikipedia fortel oss at Chiara har vore med i MGP to gonger før, og dei to gongane har enda på henholdsvis tredje og andreplass. Reint logisk vil det altså bety at i år vinner Malta. Men logikk har ikkje mykje å seie i denne konkuransen, heldigvis. Denne sangen er ikkje serlig fengande i utgangspunktet, og åttitalsarrangementet hjelper ikkje akkurat på i så måte.

Thomas: Sweet Jesus. Chiara, ei dinosaurkvinne på størrelse med USS Hannover, gir oss her det som går under betegnelsen “powerballade” på folkemunne. Men i motsetning til Island sitt bidrag i samme suspekte sjanger, klarte ikkje Chiara å sjarmere meg på samme måte. Ikkje bare har ho tilbragt storparten av sitt voksne liv slevande over en Quarterpounder med tilbehør på McDonalds, no Sir – ho har og prestert å sette en av notidas største jamreballader til live. Det her sjarmera desverre ingen andre enn Michael Mifsud og/eller tvekjønn med dvergtendensa. 1 tårevåt pølse.

Estland: Urban Symphony – Rändajad

Bjørnar: Kanskje er 2009 det store stryker-året? Positiv overraskelse, dette. Ein av heile to vokalistar som og spelar fele på scena, den andre er sjølvsagt kozeklumpen frå Nesodden, Alexander Rybak. Men Estland kan fort bli ein dark horse i Moskva, då dette er noko som kan fenge både Torbjørn Telefonstemmer og Jørgen Jurymedlem. Estland har rett og slett det litt av det lille ekstra.

Snorre: Urban Symphony er faktisk fiffere enn navnet skulle tilsi. Det er tydelig at det ikke bare er gutelarkjen Rybak som kan traktere en fiolin i årets internasjonale finale. Denne dama er til og med hundre ganger penere enn vår norsk/hviterussiske pannebartmann. Dette er etnisk moro med en skikkelig horete pannelugg, men selve sangen er ikke helt på nivået til eventyrkisen, og dermed blir det ikke mer enn 4 pølser (som i Eurovision-sammenheng strengt talt er latterlig bra).

Thomas: Urban bruk av felegnikking skal angivelig være the shit på kontinentet i år, og sjøl om det urbane symfoni”orkesteret” fra Estland ikkje har høvdingskillz på felefronten skal det alikevel være rom for å påstå at det her er over middels bra. Litt hjelper det kanskje på, i allefall for oss parresitrande hannkjønn, at vokalisten på alle måta er som snytt ut av voldelig bukkakehentai.

Danmark: Niles Brinck – Belive Again

Snorre: At Ronan Keating skulle finne på å teste seg ut i Eurovision var vel noe de fleste kunne forutse allrede under herjinga med “Love is a rollingcoaster” en gang på sensommeren rundt milleniumskiftet. Danmark har i år en flott poplåt med et moteriktig (skjerf i åpen skjorte) image og en herlig vindmasking som strengt talt griser Carolas patetiske forsøk sist år. Det er vanskelig å mislike danskene, med unntak av synet på fotball er de gjennomført hyggelige folk med hyggelig musikk. 4 pølser!

Bjørnar: Triveleg P4-pop frå våre venner i sør. Vår mann Niels høyres ut som han er frykteleg forkjøla når han syng, men slik er det vel når ein er dansk, språket er jo meir ein halslidelse enn eit språk. Men trass i at sangen er helt grei vil nok Danmark fortsatt være eit land kjend for øl, bacon, pølser og porno når Eurovision er over for i år. Om dei er heldige når dei finalen, men ei toppplasering blir det ikkje på danskane.

Thomas: Alright. Danmark slår til med en sang som bare kan klassifiseras som “Eurovision-materiale”. Det er det her som setter swingfoten til Olga og Svetlana i gang. Fire tonn brunkrem gjør Niels Brinck mjuk som en beverpung, og eg kan ikkje skjønne anna enn at den her komme til å herje i Øst-Europas trange stuer. Kickass.

Tyskland: Alex swings Oscar sings- Miss Kiss Kiss Bang

Bjørnar: Tyskland er som vanleg noko for seg sjøl. Münchens svar på Ricky Martin, saman med denne swingande Alex, vi får tru det er han med hestehalen på piano, saman med eit orkester og eit utal dansarar, servere ein sang der hovedmålet synast å være å snike inn mest mulig hint til ein helt annan sang enn den dei faktisk framfører. Det er sikkert like greit, for dette var skrale greier. Fryktelig skrale, faktisk.

Snorre: Alex Swings Oscar! Solbrun prettyboy med Paradise-friserte øyenbryn og ein kar bak piano med tidenes ansiktshår(sår) bidrar til at Tyskland overrasker atter en gang. Landet er jo helt umulig å spå i Eurovision! Og om det var noen som lurte, ja, så er det faktisk positivt. Tyskland bidrar med en av årets mest fengende og dumme låter. Denne kan nå langt!

Thomas: Då har vi fått det bekrefta. Uansett om det var Monica, Erica, Rita, Tina, Sandra, Mary eller Jessica som fikk æren av å få eggstokkane glasert av Lou Bega back in the days så er det åpenbart at en av dei er tysk, og at vedkommande har gitt liv til han her. Lou Begas orgieavkom til tross, Alex (Oscar?) svinga relativt fett på dansefoten. Friskt bidrag. 4 pølser, -1 for blazeren. Herre.

Tyrkia: Hadise – Dum Tek Tek

Snorre: Det første bidraget det lukter topp3 av hittil. Dum Tek Tek er en typisk balkanpop-inspirert danselåt. Dama er halvfin og danserne kjører mystisk-looken. Her har vi kanskje den største konkurenten til vårt bidrag, men egentlig er denne sangen rimelig kjip.

Thomas: Jadu, favorittstempelet kvila visst på Tyrkia og Hadise i år, nokke ho gjerne kan takke korte toppa og magedansmoves for. Hadise er nemlig relaivt strøken (i det minste i low quality på youtube), og hennes forførende blikk og stramme bekledning vil uten tvil sette sinner (og underliv) i kok rundt på kontinentet. Sangen er ei enkel poplåt med diverse hint av tyrkisk tilstedeværelse, og som vi alle veit, så er det jo hintene til tradisjonsmusikk  som virkelig sette stemmetommelen i gir. Låta har en viss spenst, og melodien med opphav i det sære fløytespillet går ikkje i glømmeboka med det første. Eg ser kanskje ikkje kordan ho her skal gruse alt og alle, men sjansane for at veldreide damer får poeng fra Øst-Europa er ikkje nødvendigvis små.

Bjørnar: Tyrkia levere som alltid. Trommer, fløyter, magedans og full pakke. Det heile blir servert til oss av søtsaka Hadise, noko som sjølvsagt bidrar til å trekke det heile ytterlegare opp. Det er ikkje utan grunn at Tyrkia blir rekna som ein av dei store favorittane i år, og det ville nok ikkje overraske mange om neste års Eurovision finn stad i Istanbul.

Albania: Kejsi Tola – Carry Me in Your Dreams

Snorre: Her passer jo strengt talt ikke musikken med vokalen! Et annet spørsmål som reiser seg er hvordan Kejsi skal klare seg uten det store filharmoniske orkesteret i bakgrunnen. Joda, helt fint, med tanke på at vi ikke hører noe til dem. Høydepunktet er den Muse-aktige gitarsoloen (som garantert er spilt på en synth) som kommer midtveis i låta. Ellers er dette litt middels, men samtidig får man en snikende følelse av at dette kan sanke en del stemmer i den internasjonale finalen. 3 tjukke pølser til Albania.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at Kejsi Tola ser ut som ho er drita full. Men ho er forsåvidt flink til å synge. Problemet er at sangen er jævlig. Dette er ein nullpoengskandidat.

Thomas: Kraftbidrag fra Albania i år. Stemma til Kejsi Tola er der ingenting å trekke på, og sangen i seg sjøl har både folkelige såvel som moderne trekk. En god blanding av sure albanske fløyter og gitar som bakgrunn for en relativt fengande melodi skal ikkje dømmas nord og ned av meg i allefall. Et aldri så lite minus for det totale fraværet av sceneshow, men då ho har valgt å stå der mutters aleine så har ho gjerne valgt det sjøl. Og eg ser for all del kordan det er vanskelig å herje under dei instrumentale partiene når man går i stiletthæler og ultrakort minikjole. Det å vise seg fram på den måten ville stått stikk i strid med dei sunne religiøse verdiane Kejsi Tola og Albania generelt er tufta på, det forstår jo til og med eg.

Norge: Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Ja, hva skal man egentlig si om Aleksander Rybak? Det føles kanskje litt urettferdig å ikke gi han flere pølser enn det Tsjekkia fikk, men jeg syns fremdeles at sangen mangler det lille ekstra som hadde gjort den til overlegen favoritt. Uansett er nok dette det nærmeste vi kommer en internasjonal vinner siden Nocturne i 1995. Dette blir topp5 på “idol-taperen”!

Bjørnar: Heia Norge! Eg skal innrømme eg likte Idol-Tone sin sommarfuglsang best av sangane i årets norske finale, men Fairytale er ein god nummer to, for all del. Og så har den dessutan det lille ekstra, som det heiter. For unge herr Rybak sin sang har den positive/negative egenskapen (stryk det som ikkje passar) at den fester seg i knollen med ein gong, og det kan slå positivt ut når folk og fe på kontinentet skal stemme fram vinnaren. Stort pluss for finalens i særklasse beste danseoppvisning skal han og få. Vi slenger på ei ekstra pølse for partiotismens skuld, og då ender vi på full pott!

Thomas: Så var vi her, bidraget vi alle håpa skal gå heilt til topps i verdens gjevaste musikktevling. Kanskje er det patriotismen som rår når eg uten å mukke slenger 6 saftige pølser på bordet, men det føla eg rett og slett er lov i dinna sammenhengen. Om vi absolutt må finne nokke å trekke for er det kanskje ei litt svak stemme, men så er den ikkje svak nok til at det har nokke å si, så ja.. who cares. For Alexander Rybak har meir på gang enn felegnikk, og kviterussisk dna. Han er nemlig søt som sukker. Kem hadde ikkje naila den ungfolen her på sløydbenken i måneskinn? That’s right.

Ukraina: Svetlana Loboda – Be My Valentine! (Anti-Crisis Girl)

Snorre: Svetlana rir inn i våre hjerter fra første stund! Det er ingenting som chicks i horekostyme som gradvis kler av seg omringet av en gjeng fulle menn i hvite cowboyboots. Når Svetlana selv setter seg seg ned og hamrer løs på trommesettet på slutten er det ikke lenger noen tvil. Dette er en latterlig sang innpakket i mye moro. Dermed blir det også 3 pølser på Ukraina, selv om jeg angrer allerede

Bjørnar: Sangen, og heile framføringa frå Ukraina er ikkje anna enn ein serie av dårlege idear satt i samanheng. Her prøver ein å mikse austlig og vestlig populærmusikk og resultatet blir ein slags uhellig balkanboogie. Like sjarmerande som muggsopp og like fengande som flass.

Thomas: Hah. Ikkje bare har Svetlana og resten av hennes transeksuelle entourage knabba åpningslåten til Sirkus Agora, dei har og reist til Russland, gravd opp liket til Josef Stalin, klipt av han barten, og trykt den i trynet på en av hennes middelmådige dansera. Stønninga i begynnelsen får det ei heller til å buldre i trusene, men eg tror på ingen måte eg gjør skam på verken meg, min penis, eller mitt kjønn av den grunn då ukrainsk fisteporno desverre blei tabubelagt i 1987. Maken til crap.

Romania: Elena Gheorghe – The Balkan Girls

Snorre: Balkan girls like to party, like to party! Ja, det får en si. For Elena og jentene hennes er flotte å se på og det obligatoriske kjoleskiftet funker selvsagt alltid bra. Sangen er derimot jalla-deluxe og dette imponerer bare den nedre delen av kroppen. Derfor: 2 harde hetrofile pølser.

Thomas: Eg trekke herved alt eg sa om Tyrkia sine tendenser ti å spille på sex då Romania er i en klasse for seg sjøl på dette området. Elena går sjøl relativt lettkled på scena mens ho vrinska strofa om kjærlighet og fyll på relativt gebrokken engelsk, som tradisjonen tro, er satt til en statisk dancebeat. Alt ligger dermed til rette for ENDA et bidrag som enda opp midt på treet. Ikkje bra, ikkje dårlig. Heilt jeævlig random. Dette hadde vore faktum hadde ikkje Romania hatt et aldri så lite ess i ermet. Stageshow. Lettkledd stageshow. Veldreide damer som bedriver yoga faktisk. Kickass.

Bjørnar: Elena frå Romania syng ein sang som ikkje virker å ha anna budskap enn at jenter frå balkan er løsaktige tøser, og det er jo forsåvidt ikkje noko som eg føler for å protestere mot akkurat no. For det kan ikkje være tvil om at Romania satser på at pupper og lår skal bringe dei til toppen i år. Akkurat den delen av framføringa står lett til seks pølser, men ein må jo være så kjip å ta sjølve sangen med i betraktninga og. Men av ein eller annan grunn så fenger denne sangen meg. Refrenget setter seg fast i hovudet, og då har sangen opnnådd det den prøver på. Fem pølser til Elena og veninnene hennas frå Romania.

Storbritannia: Jade Ewen – My Time

Bjørnar: Britane hadde ein artig vri på sin nasjonale konkuranse i år. Dei valgte ut sangen på forhånd, og brukte heller tida på å finne ut kven som skulle synge den i eit idol-liknade TV-konsept. Sikkert moro, det. Valet fall altså på unge Jade Ewen, og det må jo kunne kallast eit godt val, for ho kan jo faktisk, i motsetning til veldig mange andre i denne konkuransen, synge. Sangen er laga av Andrew Loyd Webber, han som driv å lager musikaler og greier, og britane klarer nok å fiske ein del stemmer med denne.

Snorre: Det lukter overraskelse av England i år! Etter diverse jævlige opptredener, med flyselskap-inspirerte Scooch som absolutte lavpunkt, viser Jade at det mest kreative landet innenfor populærmusikk  de siste tiårene i år faktisk gidder å bidra med noe brukbart. Det lukter topp 10 av My Time, selv om den nok må finne seg i å komme litt bak de etniskinspirerte storfavorittene fra Hellas, Tyrkia og Norge. Låta er litt kjedelig, men Jade er et funn.

Thomas: Jade har vel egentlig tatt balladesjangeren så langt det er mulig å ta den. Glorete bekledning, imponerande stemmeband, serious face, og en ganske standard balladetekst om kor utrolig sweet livet er. Vanligvis relativt anonymt med andre ord. Men Jade har, i motsetning til enkelte andre balladebidrag i årets Eurovision, et alvorlig harmonisk stemmeband. Og det er jo heilt greit.

Finland: Waldo’s People – Loose Control

Snorre: Finland pleier alltid å bringe friske bidrag til resten av Europa i Eurovisison. Det var derfor bare et tidsspørsmål før de kom til å bryte denne tradisjonen. Waldo’s People sin sang er nemlig bæsj, toppa med bæsj og et refreng stappfullt av bæsj. Dette er en E-type-kopi og attpåtil en dårlig en! Pell dere tilbake til 1995.

Bjørnar: Fysjameg. Finland har i år henta inspirasjonen sin frå Boomfunk MC’s. Vi får altså servert talentlaus rapping, falsk sang i refrenget og det heile er tonesatt med technorytmer. Hadde det ikkje vore for sangen til Bulgaria så hadde nok Loose Controll vore ein klar kandidat til tittelen som årets værste sang.

Thomas: Waldo og hans entourage av skabbete pay2play tøyter bevisa her for meg, såvel som resten av verden, at det einaste finnane virkelig kan er å styrte vokda. Standhaftig narkotrance med tilhørande freestyle er i dei aller fleste Eurovision-sammenhenga dødt løp. Lose Control er den sjuke gasella på steppene, stemmebandet til Linni Meister, ja til og med forhuda til Jahn Teigen. Alt på en gang. Tydeligvis har Waldo drømt om ei karriere som den nye utgaven av Bomfunk MCs, men djeez. Blir det her den nye Freestyler skal eg tatovere “Frank” på skaftet.

Spania: Soraya Arnelas – La noche es para mi

Bjørnar: Tja, dette er lang frå noko “El Robocop”. Soraya gir oss ein sang det går 13 på dusinet av. Det er sånne sanger som får deg til å lure på kva som går på andre kanlar, eller sette spørsmål ved om det i heile tatt er fornuftig å bruke tid på å sjå på dette. Den korte kjolen til tross, dette er fint lite interessant. La oss håpe Soraya lar håret gro fram mot den internasjonale finalen, då mannefrisyre er turn-off.

Snorre: Etnisk åpning. Velforma babe med frekk kjole. Snåle mannlige dansere i sølvbekledde bukser. Come set me free! Soraya klarer å få liv i publikum og kan nok sanke en del stemmer på sine lange bein. MEN når det er sagt er sangen fullstendig søppel og det rolige variasjonspartiet fremkaller spontandiare selv hos folk som ikke har spist kylling til middag.

Thomas: Altså, for all del. Soraya og Spania levera her et heilt kurant bidrag som er en finale verdig. Både sang og lysshow er utrolig spanskprega og det blir gjennomført så godt det går, uten at eg kan se den heilt i toppsjiktet då den blir en anelse anonym for den slags. Men som så mange andre bidrag er der alltid nokke som kan forbedras, og i Spania sitt tilfelle er det danserane Soraya har valgt å dra meg seg. Kvinne eller ei, eg kan vanskelig se for meg av 5 menn med ultrastore svettemerker og speilglatte skinnbukser tenner dokke nevneverdig. Dansinga i seg sjøl er heilt grei, men som sagt.. Lysegrå skjorte når man dansa vettet av seg i varmeframkallande tightpants er kanskje ikkje verdens mest geniale sjakktrekk. Bruk svart i finalen, så slipper vi i allefall å beskue 5 monsunvåte armhuler en andre gang. Pølser? 3.

Alle desse vurderingane er gjort etter framføringane i dei nasjonale finalane, og ikkje på bakgrunn av semifinalane. Det er sikkert derfor det er ein del merkelige refransar til kostymer og liknade i omtalane. Du finn våre vurderingar av alle semifinalistane, og meir til, ved å trykke på Eurovision-banneret til høgre på sida her.

Nåvel, vi har altså vurdert alle finalistane. Men kven vinn? På bakgrunn av pølsekasta våre tipper vi på følgande sluttresultat.

1. Norge – 17 pølser!

2. Estland, Tyrkia, Island og Armenia deler andreplassen med 12 pølser kvar.

6. Bosnia, Romania, Storbritannia og Danmark blir dermed alle nummer 6, med 11 pølser.

10. Frankrike, Portugal og Tyskland deler tiandeplassen med, passande nok, 10 pølser kvar.

13. Kroatia og Sverige får begge 9 pølser og deler dermed trettandeplassen.

15. Litauen, Hellas, Albania og Spania havner lang nede på lista, med beskjedne 8 pølser.

19. Moldova er eit fattig land, også når det kjem til pølser. Dei har berre sju.

20. Russland, Malta og Ukraina delar tjuandeplassen med 8 pølser kvar.

23. Israel og Azerbaijan får begge fem pølser og deler dermed plass nummer 23.

25. Finland er årets soleklare nullpoengskandidat. 3 pølser, absolutt bunnkarakater, til den vilt ufiffe finske sangen.

Estland: Urban Symphony – Rändajad

Bjørnar: Kanskje er 2009 det store stryker-året? Positiv overraskelse, dette. Ein av heile to vokalistar som og spelar fele på scena, den andre er sjølvsagt kozeklumpen frå Nesodden, Alexander Rybak. Men Estland kan fort bli ein dark horse i Moskva, då dette er noko som kan fenge både Torbjørn Telefonstemmer og Jørgen Jurymedlem. Estland har rett og slett det litt av det lille ekstra.

Snorre: Urban Symphony er faktisk fiffere enn navnet skulle tilsi. Det er tydelig at det ikke bare er gutelarkjen Rybak som kan traktere en fiolin i årets internasjonale finale. Denne dama er til og med hundre ganger penere enn vår norsk/hviterussiske pannebartmann. Dette er etnisk moro med en skikkelig horete pannelugg, men selve sangen er ikke helt på nivået til eventyrkisen, og dermed blir det ikke mer enn 4 pølser (som i Eurovision-sammenheng strengt talt er latterlig bra).

Thomas: Urban bruk av felegnikking skal angivelig være the shit på kontinentet i år, og sjøl om det urbane symfoni”orkesteret” fra Estland ikkje har høvdingskillz på felefronten skal det alikevel være rom for å påstå at det her er over middels bra. Litt hjelper det kanskje på, i allefall for oss parresitrande hannkjønn, at vokalisten på alle måta er som snytt ut av voldelig bukkakehentai.

Nederland: The Troopers – Shine

Bjørnar: Eg veit ærlig talt ikkje kva eg skal seie om dette. Voksne menn kledd i aliminiumsfolie. Det er godt mulig det er ein ironi i dette som eg ikkje tar, men det får så være. Love will make us glow in the dark. Fy faen!

Snorre: Star Trek-statistene The Toppers er akkurat det vi forventer fra Nederland. Skitne, kjipe og folkelige. Det er ikke godt å si hva skarrelandet tenker med denne låta, men på tross av det latterlige sceneshowet og den billige melodien er det noe ved karene som henger fast etter man har hørt den et par ganger. På den måten deler “shine” mange egenskaper med syfliis, med unntak av at alt håp nok er ute for lengst om du skulle rote deg bort i førstnevnte. 1 syk pølse.

Thomas: Dopnasjonen Nederland har for all del gjort som forventa (av meg i allefall). En stormfull Torsdag bestemte 3 smørblide munnsår å sette seg ned med 5g Purple Haze for å finne ut kas “genialt” påfunn dei kunne snekre sammen til årets store høydepunkt, Eurovision. Då ideane ikkje kom på løpande band djupt inne i narkotåka såg en av dei sitt snitt til å slappe av med Westlife-kavalkade på MTV. Vips. Boyband. Dei ringer Hoyt, kompis/sprøytenarkoman klesdesigner og får han til å lage dei freshaste (les: jævligste) dressane verden har sett. Deretter blir det brukt 7 effektive minutta på melodi og tekst før våre venna i The Toppers vender nesa mot Red Light District for å finne 3 velvillige fruentimmer som uten å mukke stilla til samstemt koring av verdens aller jævligste sang på direktesendt fjernsyn. Etter masse om og men er alt på plass, og The Toppers er nestemann ut. Men The Toppers mangla ett eller anna.. det lille ekstra. Topper #3 tar en lovlig magesug av fellesjointen og får en ide. Sangen heiter Shine.. speil.. små homofile speil i handflata som vi briefa med under refrenget. DET tar oss til finalen det. Og jammen faen stemte det.
- Lørdagsjointen hollenderane sverga til har nok gjort sitt til å få ditta makkverket såpass langt. Det her er rett og slett banebrytande åndsvakt. 1 narkoman pølse.

Frankrike: Patricia Kaas – Et s’il fallait le faire

Bjørnar: Frankrike er, som ein av dei fire store, automatisk klare for finalen. Og det er bra for froskeskjendarlandet, for dette var stusselege greier. Sangen er like fengande som ein våt ullsokk. Nei, sangen er like fengande som tanken på  å bli daska med våte ullsokker av prins Charles. Dessutan er den på fransk, eit språk for spesielt interesserte. I fjor hadde Frankrike ein fantastisk sang, med golfbiler og kordamer med skjegg, i år er dei berre stusselege.

Snorre: Hahaha! Frankrike lærer aldri! I år, som utallige ganger før, bidrar de med en halvslakk ballade, men det som gjør i år litt annerledes er at dama har røykestemme og gjør et tappert forsøk å lage kaféjazz. Resultatet er ganske middelmådig og uten høydepunkter, derfor blir det bare 3 pølser på Patricia med munnen.

Thomas: Eg skal ikkje nekte for mine tidligere påstanda om ballada i dinna konkurransen, men ja.. det er rett og slett ett eller anna med fransk som gjør det meste masse tøffere. Holmgang, sirkusporno eller dokumentar om sibirske snøkrabba – samtlige hadde herja på baguettspråket. Sangen i seg sjøl er vel heller egentlig ikkje en typisk ballade om sukkersøte emoproblema. Det her er voksne problema. Patricia Kaas kunne like gjerne opptredd live på franske havnekneiper der ransmenn, fyllika og andre sjølstendig næringsdrivande sitter side om side og lar sine dystopiske kverdagsproblem ligge. Kjip Chanel 4, likør på boks og sjokolade fra Doktrasjv. Harmonisk skit rett og slett.

Russland: Anastasia Prykhodko – Mamo

Bjørnar: Anastasia her både ser ut som, høyres ut som og ter seg som ho har tatt seg ein slurk vodka for mykje før ho gikk på scena. Men det er tydlegvis dette russarane liker. Om det ikkje kjem ordre frå Kreml om at stemmeopptellinga må går “riktig” for seg, så kan dette fort enda langt nede på resultatlista for arrangørlandet. Sangen mangler melodi, vokalen er småskrikete (eller snarare gjennomført jævlig), og sceneshowet fråværande. Å kaste pølser for denne sangen er som å finne ein råten løk i grønnsakskuffa i kjøleskapet. Ein har ikkje lyst til å ta i den, men ein er berre nødt til det. 2 pølser, fordi det er tendensa til eit småfengade refreng, og fordi eg er redd for at ellers komme FSB sine dødsskvadroner og tar meg.

Snorre: I fjor vant Russland med en bleik Justin Timberlake kopi som nesten hadde samleie med en androgyn kunstløper på scena. Hvordan best følge det opp? Jo, dansebåtpop med Anastasia! “Mamo” er kun en strålende låt i et alternativt univers hvor folk som Jan Thomas vinner Nobelprisene og folk som Kåre Willoch jobber som fergekonduktører. Finalen er kaotisk og intens… jævlig.

Thomas: Kjedelig popvrøvl fra Xenia Zargeyevna Onatopp’s emo-lillesøster. Kor er James Bond når man virkelig trenger han?

Tyskland: Alex swings Oscar sings- Miss Kiss Kiss Bang

Bjørnar: Tyskland er som vanleg noko for seg sjøl. Münchens svar på Ricky Martin, saman med denne swingande Alex, vi får tru det er han med hestehalen på piano, saman med eit orkester og eit utal dansarar, servere ein sang der hovedmålet synast å være å snike inn mest mulig hint til ein helt annan sang enn den dei faktisk framfører. Det er sikkert like greit, for dette var skrale greier. Fryktelig skrale, faktisk. Men Tyskland bidrar iallefall med å avkrefte myta om at ein i utgangspunktet dårleg sang blir betre av å ha masse blåseinstrument på scena. Det best augeblikket i denne viseoen er den korte tida vi har publikum i bildet, og ein tydleg ser at absolutt ingen engasjerer seg i sangen.

Snorre: Alex Swings Oscar! Solbrun prettyboy med Paradise-friserte øyenbryn og ein kar bak piano med tidenes ansiktshår(sår) bidrar til at Tyskland overrasker atter en gang. Landet er jo helt umulig å spå i Eurovision! Og om det var noen som lurte, ja, så er det faktisk positivt. Tyskland bidrar med en av årets mest fengende og dumme låter. Denne kan nå langt!

Thomas: Då har vi fått det bekrefta. Uansett om det var Monica, Erica, Rita, Tina, Sandra, Mary eller Jessica som fikk æren av å få eggstokkane glasert av Lou Bega back in the days så er det åpenbart at en av dei er tysk, og at vedkommande har gitt liv til han her. Lou Begas orgieavkom til tross, Alex (Oscar?) svinga relativt fett på dansefoten. Friskt bidrag. 4 pølser, -1 for blazeren. Herre.

Storbritannia: Jade Ewen – My Time

Bjørnar: Britane hadde ein artig vri på sin nasjonale konkuranse i år. Dei valgte ut sangen på forhånd, og brukte heller tida på å finne ut kven som skulle synge den i eit idol-liknade TV-konsept. Sikkert moro, det. Valet fall altså på unge Jade Ewen, og det må jo kunne kallast eit godt val, for ho kan jo faktisk, i motsetning til veldig mange andre i denne konkuransen, synge. Sangen er laga av Andrew Loyd Webber, han som driv å lager musikaler og greier, og britane klarer nok å fiske ein del stemmer med denne.

Snorre: Det lukter overraskelse av England i år! Etter diverse jævlige opptredener, med flyselskap-inspirerte Scooch som absolutte lavpunkt, viser Jade at det mest kreative landet innenfor populærmusikk  de siste tiårene i år faktisk gidder å bidra med noe brukbart. Det lukter topp 10 av My Time, selv om den nok må finne seg i å komme litt bak de etniskinspirerte storfavorittene fra Hellas, Tyrkia og Norge. Låta er litt kjedelig, men Jade er et funn.

Thomas: Jade har vel egentlig tatt balladesjangeren så langt det er mulig å ta den. Glorete bekledning, imponerande stemmeband, serious face, og en ganske standard balladetekst om kor utrolig sweet livet er. Vanligvis relativt anonymt med andre ord. Men Jade har, i motsetning til enkelte andre balladebidrag i årets Eurovision, et alvorlig harmonisk stemmeband. Og det er jo heilt greit.

Spania: Soraya Arnelas – La noche es para mi

Bjørnar: Tja, dette er lang frå noko “El Robocop”. Soraya gir oss ein sang det går 13 på dusinet av. Det er sånne sanger som får deg til å lure på kva som går på andre kanlar, eller sette spørsmål ved om det i heile tatt er fornuftig å bruke tid på å sjå på dette. Den korte kjolen til tross, dette er fint lite interessant. La oss håpe Soraya lar håret gro fram mot den internasjonale finalen, då mannefrisyre er turn-off.

Snorre: Etnisk åpning. Velforma babe med frekk kjole. Snåle mannlige dansere i sølvbekledde bukser. Come set me free! Soraya klarer å få liv i publikum og kan nok sanke en del stemmer på sine lange bein. MEN når det er sagt er sangen fullstendig søppel og det rolige variasjonspartiet fremkaller spontandiare selv hos folk som ikke har spist kylling til middag.

Thomas: Altså, for all del. Soraya og Spania levera her et heilt kurant bidrag som er en finale verdig. Både sang og lysshow er utrolig spanskprega og det blir gjennomført så godt det går, uten at eg kan se den heilt i toppsjiktet då den blir en anelse anonym for den slags. Men som så mange andre bidrag er der alltid nokke som kan forbedras, og i Spania sitt tilfelle er det danserane Soraya har valgt å dra meg seg. Kvinne eller ei, eg kan vanskelig se for meg av 5 menn med ultrastore svettemerker og speilglatte skinnbukser tenner dokke nevneverdig. Dansinga i seg sjøl er heilt grei, men som sagt.. Lysegrå skjorte når man dansa vettet av seg i varmeframkallande tightpants er kanskje ikkje verdens mest geniale sjakktrekk. Bruk svart i finalen, så slipper vi i allefall å beskue 5 monsunvåte armhuler en andre gang. Pølser? 3.

Bonusspor: Georgia! Stefane & 3G – We Dont’t Wanna Put In

Bjørnar: Georgia får kanskje ikkje være med i Moskva, men dei får være med her. La oss ført av alt slå fast at det ikkje er noko stort tap for Eurovision at georgierane held seg heime, for dette er noko av det værste som har komme derifrå sia Josef Stalin. Hjelpelaus disco-schmisco med bart og lilla tights. Den såkalla politiske brodden i sangen er på barnehagenivå, Putin burde ha bomba alle musikkstudio i Tiblisi medan han først var i gong. Negative mood, 1 pølse.

Snorre: Georgia var tøffe i trynet og nektet å være med når de ikke fikk lov til å disse Putin. Discogjengen Stefane & 3G hadde nok ikke hatt store sjansen til å gjøre det veldig bra uansett, men de bidrar i hvert fall med masse glede og fargen rosa. Dette er helt ålreit fra Georgia, men det er ingen grunn til å savne den av musikalske grunner i finalen i Moskva.

Thomas: Sorry, Mario Kart musikk med tekst er ikkje sjef på TV.

Få for all del med deg resten av vår vilt fiffe Eurovisiongjennomgang!
Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5

Ungarn: Zoli Adok – Dance with Me

Snorre: Førsteintrykket av Jamiroquai-kopien Adok Zoli fra Ungarn er en skeiv George Michael fan i blå latexkostyme. Og det er ingenting galt med det for de som liker slikt! Nå lukter det kanskje slakt på den blonde dansenymfen, men her må jeg faktisk skuffe de som er ute etter blod. Denne sangen er småcatchy og passer betgnelsen europop mer enn samtlige bidrag fra årets Eurovision som hittil har befestet hjernebarken. Bra jobba Ungarn! 4 blodpølser.

Bjørnar: Det artige med årets bidrag frå Ungarn er jo at denne sangen faktisk var tredjevalet i den nasjonale uttakinga, men via omvegar var det altså han Adok som skal stå på scena i Moskva. Så kva har så ungararane å by på? Eg kan ikkje seie eg er serlig begeistra for dette. Ein rimelig kjedeleg sang om dansing. Adok dansar kanskje til han blir sår, men det blir berre midt på treet.

Thomas: Ærlig talt. Opptrer vi i Eurovision eller befinner vi oss på methadonfestival i Amsterdam? Vi har vel alle erfart at sanga som hører heime på Yabba-Dabba Dance ikkje hører heime i dinna konkurransen, og når man i tillegg disponera heile tour-garderoben til Boy George så er det heile dømt bra til helvete. Dinna sangen får maks 12 poeng, samtlige fra technoglade Nederland. På pølseskalaen blir det “desverre” bare ei dvask pølse.

Azerbaijan: AySel og Arash – Always

Snorre: Det er ikke tilfeldig at støtteerklæringene stømmer inn fra tyrkere på Youtube til AySel og Arash. Denne sangen er mistenkelig lik Tyrkias oddsfavoritt Hadise, men holder på ingen måte det samme nivået. Selv tre to meter høye metaldudes med rumpelangt hår klarer ikke å friske opp dette småpatetiske forsøket på landeplage. pølser? Tja, jeg lander på to.

Bjørnar: Nei, dette er då berre ufifft. Ein dårleg sang framført av folk som ikkje er noko flinke til å synge.

Thomas: Ja jøss, Azerbaijans svar på Dwayne Johnson/The Rock får her vrikke seg i 3 minutta med det som etter all sannsynlighet er det mest strøkne kvinnemennesket landet kan oppdrive. Colgatesmilet blenda oss kver gang dei får augekontakt mens han åpenbart sitra lett i spenning når hans perverse illusjona om nachspillelskov på bjørnepels slår inn. Aysel derimot prøva så godt ho kan å dra ei relativt bedriten låt litt lenger opp på pølsestigen, men blir merkbart forstyrra av vår blankpolerte kamerat i tidlaus skinnjakke på grunn av hans stusselige stemmeband såvel som hans miserable forsøk på a1 sine patenterte dansemoves. Vladimir Smirnov er dermed -fremdeles- det einaste nevneverdige mennesket som er født under Azerbaijans erotiske tinder. 2 kjipe pølser.

Hellas: Sakis Rouvas – This is our Night

Snorre: Til og med nederlenderne misliker denne (sitat “it’s a joke sorry greece 0 point from netherland”)! Nabolandet Tyskland er derimot mer positive (sitat “Perfect song!!!Good Luck From Germany!!!Very good dancer!!”). Reelt sett ligger nok likevel kvaliteten på denne låta i midtskiktet i årets Eurovision. Det betyr på ingen måte at denne ikke kan leve opp til forventningene om topp 3-plassering. Karen er solbrun og per definisjon fiff på tross av sine småekle moves. 3 pølser og et tips om at denne kan vinne hele driten.

Bjørnar: Hellas satsar på ein skikkelig storsjarmør i år. Kanskje er dette vegen å gå for å stemmer frå det kvinnlege publikumet, kva veit eg. Sangen han syng, denne greske strandløva, er derimot ikkje noko å skryte av. Den er rimelig kjedeleg. Hellas sitt bidrag i år er like spennande som ein rull toalettpapir, og hadde det vore opp til meg så går det same vegen med Sakis som med toalettpapiret: i dass.

Thomas: Som Ungarn stilla Hellas med en sang som hører heime på diverse samleplater man hadde i bobla på 90 tallet, og som man fremdeles finner i kasser på loftet under bamsa, legoklossa og analt bleikemiddel. Riktignok lena vår venn Sakis Rouvas seg litt meir mot Eurodance sjangeren enn technomølet fra Ungarn, og sjøl om den sjangeren klara seg relativt OK i Eurovision er det alikevel vanskelig å strø om seg med superlativ. Teksten er like sukkersøt som artisten, og det er vel relativt åpenbart at det blir spilt på sex i håp om å smelte dei mange peppermøene på kontinentet. Sangen er sånn ca. heilt grei den, men eg ser ikkje heilt kordan det kan være en favoritt. Sjeleglad skal vi dessuten være for at teamet bak Sakis Rouvas har tatt seg bryet med å barbere kroppen hans silkemjuk, for vi veit vel alle kordan en greker ser ut i barings. Pluss for det. 3 pølser.

Litauen: Sascha Son – Love

Snorre: Jeg kjenner likegyldheten strømme nedover ryggen. Sasha Son fra Litauen imponerer med et stort antall hatter til enhver anledning. Han imponerer ikke med stort annet. NEI DU E ISJE JØSTIN TIMBERLEIK!

Bjørnar: Sasha frå Litauen blir nokke berre ein parantes i årets Eurovison. Ein anonym pianosang som verken er god eller dårleg. Pluss for ein gitarsolo frå åttitalet, minus for at bekledninga hans bringer tankane til den musikalske unødvendigheten Justin Timberlake.

Thomas: Tja, heilt kurant bidrag fra Litauen og Sasha Son det her. Ikkje bare unngår han å kle seg som en transeksuell fjonball, han både spiller og synger bra. Sangen i seg sjøl er sikkert like vakker som dagen er lang, men då eg ikkje forstår bæret får akkurat det heller ligge. Melodi og tempo er derimot kanskje litt for labert for en sånn sprudlande konkurranse. Tvila på det blir nokken topp-plassering på Litauen, men det er i det minste ikkje beint fram jævlig å høre på. 3 pølser.

Moldova: Nelly Ciobanu – Hora din Moldova

Snorre: Fantastisk! Her er alt med! Fyrverkeri, etniske rytmer og herlig folkedans. Dette er en innertier, med den kvinnelige versjonen av Dracula som karismatisk frontfigur. Det skal mye til for å ikke la seg sjarmere av sangen om hora fra Moldova, da må du i hvert fall være en kald jævel! Karen som roper RRRHA i bakgrunnen gjør det hele bare enda mer sjarmerende! Pølsebonanza, Moldova skal få en stor og fin pølse å kose seg med.

Bjørnar: Hora din Moldova er jo eit tøft navn for ein sang, men det betyr berre noko så kjeldeleg som dans frå Moldova eller noko sant. Ein bør kanskje være forsiktig med slik ein utilsørt nasjonalisme når ein skal framføre verket sitt for heile Europa, spesielt når ein representerer eit land som består av ein mafiastyrt utbrytarrepublikk og resten av landet driv å krangler om kven som vann parlamentsvalet no nyleg. Denne sange er like forvirrande som det inntrykket ein sit med om Moldova, så det er nok ikkje rart den er populær der borte. For oss her i dei siviliserte delane av Europa så har dette ikkje noko  apell.

Thomas: Absurd folkelig bidrag fra våre venna i Moldova. Introen minna mest om musikken som dukka opp når vi får nærbilder av triste menn i episke actioneventyr som bekler seg med “Ka faen gjør eg no?” blikket før to massive hæra mosa inn i kverandre, mens vi videre får lystige trompet-tona som på mange måte kunne minne om nokke Zorro har på iPoden. Nelly Ciabanu og hennes medsammensvorne gjør virkelig det som skal til for å holde det så folkelig som mulig, både sang, stemme, dans og kostyme representera på alle måta Moldova. Det at vi ikkje forstår ka som blir sagt er bare en del av sjarmen, men sangtittelen er jo smått festlig sett med norske øyne. Friskaste bidraget til no i bunken. 4 pølser.

Albania: Kejsi Tola – Carry Me in Your Dreams

Snorre: Her passer jo strengt talt ikke musikken med vokalen! Et annet spørsmål som reiser seg er hvordan Kejsi skal klare seg uten det store filharmoniske orkesteret i bakgrunnen. Joda, helt fint, med tanke på at vi ikke hører noe til dem. Høydepunktet er den Muse-aktige gitarsoloen (som garantert er spilt på en synth) som kommer midtveis i låta. Ellers er dette litt middels, men samtidig får man en snikende følelse av at dette kan sanke en del stemmer i den internasjonale finalen. 3 tjukke pølser til Albania.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at Kejsi Tola ser ut som ho er drita full. Men ho er forsåvidt flink til å synge. Problemet er at sangen er jævlig. Dette er ein nullpoengskandidat.

Thomas: Kraftbidrag fra Albania i år. Stemma til Kejsi Tola er der ingenting å trekke på, og sangen i seg sjøl har både folkelige såvel som moderne trekk. En god blanding av sure albanske fløyter og gitar som bakgrunn for en relativt fengande melodi skal ikkje dømmas nord og ned av meg i allefall. Et aldri så lite minus for det totale fraværet av sceneshow, men då ho har valgt å stå der mutters aleine så har ho gjerne valgt det sjøl. Og eg ser for all del kordan det er vanskelig å herje under dei instrumentale partiene når man går i stiletthæler og ultrakort minikjole. Det å vise seg fram på den måten ville stått stikk i strid med dei sunne religiøse verdiane Kejsi Tola og Albania generelt er tufta på, det forstår jo til og med eg. 4 pølser.

Ukraina: Svetlana Loboda – Be My Valentine! (Anti-Crisis Girl)

Snorre: Svetlana rir inn i våre hjerter fra første stund! Det er ingenting som chicks i horekostyme som gradvis kler av seg omringet av en gjeng fulle menn i hvite cowboyboots. Når Svetlana selv setter seg seg ned og hamrer løs på trommesettet på slutten er det ikke lenger noen tvil. Dette er en latterlig sang innpakket i mye moro. Dermed blir det også 3 pølser på Ukraina, selv om jeg angrer allerede

Bjørnar: Sangen, og heile framføringa frå Ukraina er ikkje anna enn ein serie av dårlege idear satt i samanheng. Her prøver ein å mikse austlig og vestlig populærmusikk og resultatet blir ein slags uhellig balkanboogie. Like sjarmerande som muggsopp og like fengande som flass.

Thomas: Hah. Ikkje bare har Svetlana og resten av hennes transeksuelle entourage knabba åpningslåten til Sirkus Agora, dei har og reist til Russland, gravd opp liket til Josef Stalin, klipt av han barten, og trykt den i trynet på en av hennes middelmådige dansera. Stønninga i begynnelsen får det ei heller til å buldre i trusene, men eg tror på ingen måte eg gjør skam på verken meg, min penis, eller mitt kjønn av den grunn då ukrainsk fisteporno desverre blei tabubelagt i 1987. Maken til crap. 1 pølse.

Få og med deg resten av vår Eurovision-gjennomgang:

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4

Som alltid, nye høgdepunkt og nye lavmål. N’joy!

Serbia: Marko Kon og Milan Nikolic – Cipela

Snorre: Her har noe gått alvorlig galt. Det mest skremmende må jo være at Marko Kon i (inne i?) Milan Nikolic beseira ett antall andre finalister i den nasjonale finalen. Det overrasker heller ikke at finalen ser ut til å ha blitt sendt klokka halv 8 om morgenen, ingentin annet kan forklare hvorfor afrokuken og hans trekkspill-kompis har tatt seg videre til den internasjonale finalen.

Bjørnar: Serbia, ja. Trekkspel er jo forsåvidt eit spennade instrument, men i denne samanhengen er det så alt for lite til å redde denne sangen. Serbia sitt bidrag er like spennande som ein påskekrim utan eit mord. B to the O to the R to the I to the N to the G, fo shizzle.

Thomas: Sorry, men serbisk Leonard Cohen funka dårligere enn alle andre versjona av Leonard Cohen. Mindre flatterande trekkspillknoting over en en tirade av beats fra eJay hjelper heller ikkje spesielt masse på. Stageshow fins ikkje, men der er kanskje ikkje spesielt stort rom for det akkurat i dinna sammenhengen så det kan man egentlig ikkje trekke dei for. Snorkebidrag, men 2 pølser skal dei ha.

Polen: Lidia Kopania – I Don’t Wanna Leave

Snorre: Veik ballade med en lettere absurd fødselsdans (med en hinne som blir brutt = no go) fra Polen denne gangen. Det eneste som redder Lidia fra 0 poeng på slutten av Eurovision-kvelden er nok de lange beina. Det blir ikke mange harde pølser av bein though. 2 pølser og please leave.

Bjørnar: Polen er faktisk ein outsidar til å vinne heile sjiten i år. Ikkje det at dei har noko særlig til sang å slå i bordet med, for ho Lidia sin sang om at og ikkje vil dra er ikkje anna enn middelmådige greier, men likevel så sit eg med ei stygge kjensle av at dette vil være rett opp i røret til alt for mange stemmeberettiga europearar i mai. Men hadde det vore opp til meg så hadde ikkje Polen komme til finalen ein gong.

Thomas: Akk, årets Eurovision visa seg visst å være fylt til randen av powerballada, og sjøl føla eg at eg begynner å gå tom for ting å beskrive dei med. Stort sett er sjangeren skabbete anonym. Sangen er verken eksepsjonell eller rævdårlig. Den er stort sett heilt grei. Og i Lidia Kopania sitt tilfelle stemme det her (igjen) godt overens. Sangen er fin nok den, men i skrivande stund har eg glømt 90%. Lidia sjøl er både søt og sjarmerande, 40kg øyenskygge til tross, og det her blir vel som så veldig mange andre bidrag bare en filler. Ikkje bra, ikkje dårlig. Random.

Norge: Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Ja, hva skal man egentlig si om Aleksander Rybak? Det føles kanskje litt urettferdig å ikke gi han flere pølser enn det Tsjekkia fikk, men jeg syns fremdeles at sangen mangler det lille ekstra som hadde gjort den til overlegen favoritt. Uansett er nok dette det nærmeste vi kommer en internasjonal vinner siden Nocturne i 1995. Dette blir topp5 på “idol-taperen”!

Bjørnar: Heia Norge! Eg skal innrømme eg likte Idol-Tone sin sommarfuglsang best av sangane i årets norske finale, men Fairytale er ein god nummer to, for all del. Og så har den dessutan det lille ekstra, som det heiter. For unge herr Rybak sin sang har den positive/negative egenskapen (stryk det som ikkje passar) at den fester seg i knollen med ein gong, og det kan slå positivt ut når folk og fe på kontinentet skal stemme fram vinnaren. Stort pluss for finalens i særklasse beste danseoppvisning skal han og få. Vi slenger på ei ekstra pølse for partiotismens skuld, og då ender vi på full pott!

Thomas: Så var vi her, bidraget vi alle håpa skal gå heilt til topps i verdens gjevaste musikktevling. Kanskje er det patriotismen som rår når eg uten å mukke slenger 6 saftige pølser på bordet, men det føla eg rett og slett er lov i dinna sammenhengen. Om vi absolutt må finne nokke å trekke for er det kanskje ei litt svak stemme, men så er den ikkje svak nok til at det har nokke å si, så ja.. who cares. For Alexander Rybak har meir på gang enn felegnikk, og kviterussisk dna. Han er nemlig søt som sukker. Kem hadde ikkje naila den ungfolen her på sløydbenken i måneskinn? That’s right. (6 pølser).

Kypros: Christina Metaxa – Firefly

Snorre: Sangen starter som en karakteristisk U2-ballade (uten The Edges_banebrytende_gitar vel og merke), men kommer selv med det forløsende “jump” aldri skikkelig i gang. Kypros er møkka kjedlige og vi må nok konstatere at for en gangs skyld har øyboerne tatt for lite partydop. Christina Metaxa må nok være strålende fornøyd om hun i det hele tatt kommer inn i det gjeveste selskap og få spille på finalekvelden denne gangen.

Bjørnar: Eg spår at etter at årets Evrovision er over er fortsatt det folk flest forbinde med Kypros ein stad der folk reiser når dei skal til syden for å bade og sols seg og drikke og herje og alt mulig. For aldri i verden om denne totalt anonyme sangen kjem til å gjere Kypros til det nye Grand Prix-landet. Min høgt respekterte kollega over her trekk linjene frå denne sangen til U2, og Firefly kunne nok lett tatt ein plass i reportoaret til verdas nest kjedligaste band.

Thomas: Sukkersøtt og rolig fra Christina Metaxa, nokke som stort sett går under kategorien “kjedelig”. I dinna sammenhengen skal eg derimot gjøre et hederlig unntak. Ikkje bare har ho et egg i handa, eg er og temmelig sikker på at eg såg ho her naken på Aya Napa. 4 freidige pølser.

Slovakia: Kamil Mikulcik og Nela Pociskova – Let’ tmou

Snorre: Alt har gått til helvete. Gråtende barn kaster op i gatene. En gammel mann har akutt gangsperr. Hvorfor? Jo, fordi på scena står Stephen Dorff og Jennifer Love Hewitt og signerer verdens undergang. Alt har gått til helvete og jeg får personlig lyst lyst til å kreve inn 5 pølser av Slovakia. Men siden vi i DU ikke kan gi minus 5 pølser, får det holde med ypperste bunnkarakter: 1 pølse. Nå gjelder det bare å krysse fingrene manisk for at den slovakiske duoen ikkje klarer å spre sin kjetterske undergangspest til resten av Europa.

Bjørnar: Kjedelig ballade på eit språk eg ikkje forstår.

Thomas: Rip me a new one. Ikkje bare er sannsynligheten for at dei to her har fista kverandre på bakrommet i forkant til stede, dei er og heilt komplett tonedøve. En duett som tar ordet “donkeyballs” til nye høyda. Teletubbiane sjefa meir enn det makkverket her. Takk for i tubby-dag.

Danmark: Niles Brinck – Belive Again

Snorre: At Ronan Keating skulle finne på å teste seg ut i Eurovision var vel noe de fleste kunne forutse allrede under herjinga med “Love is a rollingcoaster” en gang på sensommeren rundt milleniumskiftet. Danmark har i år en flott poplåt med et moteriktig (skjerf i åpen skjorte) image og en herlig vindmasking som strengt talt griser Carolas patetiske forsøk sist år. Det er vanskelig å mislike danskene, med unntak av synet på fotball er de gjennomført hyggelige folk med hyggelig musikk. 4 pølser!

Bjørnar: Triveleg P4-pop frå våre venner i sør. Vår mann Niels høyres ut som han er frykteleg forkjøla når han syng, men slik er det vel når ein er dansk, språket er jo meir ein halslidelse enn eit språk. Men trass i at sangen er helt grei vil nok Danmark fortsatt være eit land kjend for øl, bacon, pølser og porno når Eurovision er over for i år. Om dei er heldige når dei finalen, men ei toppplasering blir det ikkje på danskane.

Thomas: Alright. Danmark slår til med en sang som bare kan klassifiseras som “Eurovision-materiale”. Det er det her som setter swingfoten til Olga og Svetlana i gang. Fire tonn brunkrem gjør Niels Brinck mjuk som en beverpung, og eg kan ikkje skjønne anna enn at den her komme til å herje i Øst-Europas trange stuer. Kickass.

Slovenia: Quartissimo feat. Martina Majerle – Love Symphony

Snorre: Slovenia slår på stortromma! Sceneshowet er like harry som sex i campingvogn og lar det faktisk drøy over 1 minutt før vokalen kommer inn (selv om sangen er bare 3 minutter). Det tar i tilegg faktisk enda mer tid før vi endelig får se Martina Majerle som først tråkker ut i sentrum når det er drøye 40 sekund igjen av låta. Og da er det også for sent. Quartissimo (fy faen) og co blir aldri mer enn et kjedelig stunt med en ensformig melodi i bakgrunnen.

Bjærnar: Quartissimo (hehe, “tiss”) skal ein ikkje kjimse av. Kombinasjonen av åttitalsrock og strykeinstrumenter høyras ganske så bra ut i mine øyrer. Ekspertane seier jo at i år er det store stryker-året. Slovenia stiller med ei småfiff blond syngedame, så kvifor dei ikkje viser ho fram før på slutten av sangen er litt merkelig. Umulig ein rasjonell framgangsmåte om dei ønsker å oppnå flest mogleg stemmer. Nåvel, vi kan jo gratulere Slovenia med årets dårlegaste tekst, og det heile opplevast som litt uferdig. Derfor blir det ikkje meir enn  midt på treet.

Thomas: Friskt bidrag fra Slovenia det her. Det instrumentale i bidraget kan vel sias å være relativt sjef, og sånt går rett heim i Eurovisionsammenheng (velga eg å tro). Vokalmessig er Martina Majerle relativt sterk om enn litt skrantande på dei aller lysaste partiene. Teksten er og heller kort og ho begynner ikkje å synge før vel halvveis ute i sangen, men ka gjør vel det når en har 4 robuste konebankera på strykeinstrument som herja relativt hardt? Sjefo.

Eurovisiongjennomgang del 1

Eurovisiongjennomgang del 2

Eurovisiongjennomgang del 3

Vi fortsetter vår gjennomgang av årets sanger i den internasjonale finalen, nye høgdepunkt og nye lavmål står for tur.

Finland: Waldo’s People – Loose Control

Snorre: Finland pleier alltid å bringe friske bidrag til resten av Europa i Eurovisison. Det var derfor bare et tidsspørsmål før de kom til å bryte denne tradisjonen. Waldo’s People sin sang er nemlig bæsj, toppa med bæsj og et refreng stappfullt av bæsj. Dette er en E-type-kopi og attpåtil en dårlig en! Pell dere tilbake til 1995.

Bjørnar: Fysjameg. Finland har i år henta inspirasjonen sin frå Boomfunk MC’s. Vi får altså servert talentlaus rapping, falsk sang i refrenget og det heile er tonesatt med technorytmer. Hadde det ikkje vore for sangen til Bulgaria så hadde nok Loose Controll vore ein klar kandidat til tittelen som årets værste sang.

Thomas: Waldo og hans entourage av skabbete pay2play tøyter bevisa her for meg, såvel som resten av verden, at det einaste finnane virkelig kan er å styrte vokda. Standhaftig narkotrance med tilhørande freestyle er i dei aller fleste Eurovision-sammenhenga dødt løp. Lose Control er den sjuke gasella på steppene, stemmebandet til Linni Meister, ja til og med forhuda til Jahn Teigen. Alt på en gang. Tydeligvis har Waldo drømt om ei karriere som den nye utgaven av Bomfunk MCs, men djeez. Blir det her den nye Freestyler skal eg tatovere “Frank” på skaftet.

Portugal: Flor-de-lis – Todas As Ruas Do Amor

Snorre: Det er ikke lett å bli klok på Portugal. Flor-de-lis er ett lettere absurd fløytedrevet kaos med stusselig melodi. Her står kjærligheten i fokus sammen med trekkspill og toner av liksom-folkemusikk. Denne får nok lite poeng og fotjener strengt talt ikke annet.

Bjørnar: Trivelige saker frå Portugal. Dette er behageleg for øyret og fenger faktisk ikkje så reint lite heller. Eg trur Portugal fort kan sanke stemmer med denne, for Flor-de-lis er faktisk ein humørspreder oppi all elendigheten vi får servert på scena i Moskva. God stemning, 5 pølser!

Thomas: Portugal har, som Makedonia, valgt å sende et småhappy emovrak på scena for å jodle om kjærlighet og lignande fjas. Men der den Makedonske Avril Lavigne versjonen av “emo” har et visst fysisk og musikalsk grunnlag, har vår portugisiske emovenninne en del å ta igjen. Å knabbe sveisen til Pochahontas lura ingen, ei heller lura hennes lite flatterande antrekk dei mange single (les: desperate) mennene i østblokkland med ei hand på stemmetasten og ei hand på penis. Bekledningen er nemlig av den triste sorten, men det kommer man kanskje ikkje utenom når man både titt og ofte griner til Good Charlotte og kutta hovedpulsen med neglefil. Uansett, kort svart kjole over kjipe svarte jeans er ikkje veien å gå om man vil sanke dei famøse “runkestemmene”. Sjølve sangen er grei nok den, og vår portugisiske venn synger riktig så bra. Er det bra nok for Eurovision? Ja. Er det topp 5 materiale? Neppe.

Malta: Chiara – What If We

Snorre: Der Finland tok turen tilbake til 1995, sikter Chiara fra Malta seg inn ca.10 år tidligere på det begivenhetsrike 80-tallet. Dette er en power-ballade med brast og bram og dama sjøl synger absolutt ikke gale. Problemet er at det hele er for anonymt og kjedelig, på tross av det Baywatch-aktige pianoet som lurer seg inn. 2 anonyme pølser til Malta.

Bjørnar: Våre venner i wikipedia fortel oss at Chiara har vore med i MGP to gonger før, og dei to gongane har enda på henholdsvis tredje og andreplass. Reint logisk vil det altså bety at i år vinner Malta. Men logikk har ikkje mykje å seie i denne konkuransen, heldigvis. Denne sangen er ikkje serlig fengande i utgangspunktet, og åttitalsarrangementet hjelper ikkje akkurat på i så måte.

Thomas: Sweet Jesus. Chiara, ei dinosaurkvinne på størrelse med USS Hannover, gir oss her det som går under betegnelsen “powerballade” på folkemunne. Men i motsetning til Island sitt bidrag i samme suspekte sjanger, klarte ikkje Chiara å sjarmere meg på samme måte. Ikkje bare har ho tilbragt storparten av sitt voksne liv slevande over en Quarterpounder med tilbehør på McDonalds, no Sir – ho har og prestert å sette en av notidas største jamreballader til live. Det her sjarmera desverre ingen andre enn Michael Mifsud og/eller tvekjønn med dvergtendensa. 1 tårevåt pølse.

Bosnia: Regina – Bistra Voda

Snorre: Lavmælt (!) fra Bozzznia! Beatles-kledde rockere med perfekte hairdues og moteriktige Coldplay-trommer i et abolutt godkjent sammensurium. Sange sniker seg inn på lytteren sakte, men sikkert, og mye kan tyde på at Bosnia kan klare topp 10 denne gangen. 4 pølser!

Bjørnar: Regina, som vise seg å være eit band og ikkje ei syngedame, men sangen er slett ikkje ille av den grunn. Bosnia spelar balkan-boogie så godt som nokon, og i akkurat den sjangeren har vi høyrt langt værre enn dette.

Thomas: Bosnia er en av dei nasjonane som ofte sanka mang ei stemme uten at en heilt kan sette fingeren på korfor. Årets bidrag er på ingen måte dårlig i den grad Kviterussland, Finland og andre pølselause nasjona er dårlige, men spesielt kickass er det desverre ikkje. Sangen er relativt sutrere, men blir gjennomført heilt greit av vår venn Regina. Eg forventa tross alt ikkje en happy hardcore technolåt fra en mann som etter all sannsynlighet ikkje har opplevd et harmonisk heimland. Feminint artistnavn til tross, der fins nok mang en fant der ute som i år igjen slenger mang ei pølse mot Bosnia. 3-dagers-skjegg og trommesett fra Sirkus Agora slår ikkje feil. 3 pølser fra meg.

Kroatia: Igor Cukrov feat. Andrea – Liepa Tena

Snorre: Hahaha! Endelig får vi den første skikkelige balladen i Eurovision. Igor Cukrov, mannen med antagonistnavnet over alle, lever ikke helt op til den forventede framtoningen. Han er verken enøyd eller krokrygget, men heller stiglet og kledd inoe som ligner en tyrefekteruniform. Sangen er ganske boring, men de to gjør i hvert fall et forsøk med heftig gestikulering og tapper koreografi.

Bjørnar: Kroatia held seg unna den typiske balkanboogien i år, og det er eit trekk dei fort kan tjene stemmer på. Balladen dei serverer her gjer faktisk ikkje vondt i øyret i heile tatt, og den bli heller ikkje skjemma av dårlige sangstemmer eller eplepsiframkallande sceneshow. Både Igor og Andrea, Nicole Richie-mugshot-augene til tross, kjem heilt greit frå dette.

Thomas: Akk, der er fint få ting som gjør meg mo i knærne og mør i hofterota, og taktfaste romantiske balkanrytma er nok ikkje en av dei. Men Igor skal ha for forsøket. Både melodi og sidekick Andrea er godt over pari, og med hjelp av tidlaust fingerspill i bakgrunnen gir det låta et løft overall. Igor sjøl derimot har en del å hente på stemmefronten. Riktignok er han søt som ei Chicagopære, men når stemmebandet er like svakt som utvanna Munkholm, då bør man kanskje spørre seg om man kanskje burde gi faen i ballade, og heller satse på eurodance.

Irland: Sinéad Mulvey og Black Daisy – Et Cetera

Snorre: Grand prix-kongen Irland prøver i år noe nytt etter å ha forgjeves spydd ut typiske Johnny Logan-ballader i en årrekke. i år har derfor irene valgt å spy ut en elektro-power-pop låt med de catch ordene “Et Cetera” som hovedfokus i refrenget. Tidløst? Neppe. Dette er Blondie, bare jævlig. Damen mister også en pølse for fryktelige skinnende lilla tights.

Bjørnar: Det mest oppsiktsvekknde med Irland sitt bidrag er det trekke dei har gjort med å plassere trommisen lengst framme på scena, sjølv om ho synast tydelig ukonfortabel med å være framfor eit kamera. Men når vi først er inne på Irland så kan vi jo med det same slå fast at Irland er verdast mest oppskrytte land, musikalsk sett. Folkemusikken deira er lang frå så sjarmerande som alle skal ha det til, alle boybanda er heslige og U2 er verdas kjedligaste band. Då står vi berre igjen med Dubliners, og det er desverre ikkje dei som er med for Irland i år. Det er jo i heile tatt eit steg i riktig retning at irane har levande mennesker på scena i år, men det musikalske aspektet ved det heile er heller stusselig.

Thomas: Eg hata å innrømme at kjip radiopop fenga meg, men joda – 4-5 irske fruentimmer med NG3 attitude klara visst det. Den stusselige dancebeaten i bakgrunnen (som virka å være pålagt alle som ikkje bruke tradisjonsinstrument i dinna konkurransen) klara eg å overse. Både refreng og vers svinga fra Sinead Mulvey og hennes varierte entourage. Alt fra slank til tyrannosaurus large er representert på scena, og sjøl står ho der, i rosa glittertights, som et levande bevis på at Irland klara å produsere meir enn Ronan Keating, Westlife og Sinead O’Connor på musikkfronten. 4 kløver, 4 pølser.

Latvia: Intars Busulis – Probka

Snorre: Er det meningen at dette skal være en sang? Intars Busulis bidrar i år med et av det mest intesigende bidragene noensinne. Denne låta er bare kjedelig på tross av det liksom-melodiske refrenget og det kjipe sceneshowet. Det lukter bæsj av pølsene til Latvia i år og det er ikke vanskelig å skjønne hvor de har vært.

Bjørnar: Ingen skal beskylde Latvia for ikkje å fri til arrangørlandet. Dei har endra språk, og skal synge på russisk i Moskva. Om det er nok til å dempe russerane si vrede over at Latvia var blandt dei som hadde det aller travlast med å erklære seg sjølstendige etter at the glorious Soviet Union køyrde seg sjøl i grøfta for snart 20 år sia. Nåvel, sangen handla om å stå i trafikkkork, og slik høyres sangen ut og. Det er med andre ord ganske kjipe greier.

Thomas: Genialt, fantastisk og latterlig bidrag fra våre Latviske venna. Eg veit på ingen måte om det her er kickass eller beint fram trist, men Intars Busulis virka å elske det her så hardt at eg velga å gå fem på. Det at han har en krokrygg som er Quasimodo verdig skal eg rett og slett ignorere. Han digga faktisk sin egen låt så hardt at det nesten sidestilla prepubertal ungdom som møta Nick Carter for første gang. Bein, arma og krokrygg flyr rundt 6 heller forfjamsa sidekicks mens hans tidsriktige slips slynga seg rundt han som en klatreplante. 3kg hårgele til tross, det her hadde herja på spritfylla.

Les og vår Eurovisiongjennomgangs del 1 og del 2. Fullt på høgde med det beste frå utlandet!

Montenegro: Andrea Demirovic – Just Get Out of my Life

Snorre: Rimelig bleik affeære fra Europas yngste kulturnasjon. Det er tydelig at Montenegro tror de har funnet en oppskrift som kommer til å funke i den internasjonale finalen. Men der tar de grundig feil. Sengen er omtrent like kul som landet er stort og teksten er så banal at eventuelle emokids i publikumet kan komme til å gjøre alvor av selvmordstrusslene.

Thomas: Eg har lyst til å si at det er nytenkande og kreativt, men uansett kor lyst eg måtte ha til å glasere panneparten til Andrea Demirovic kommer vi ikkje utenom det faktum at det her rett og slett bare er jamrende kjedelig. Teksten er, som alltid, mynta på et voldelig eks-forhold som ho egentlig ikkje har komt heilt over, og av den grunn ser ho sitt snitt til å dele sine kjipe kverdagslige problem med resten av Europa. Melodien er forøvrig grusom, og kan på mange måter minne om nokke Pussycat Dolls kunne miksa på karatefylla. Til tross for alt det kjipe er refrenget (faktisk) halvveis fengande. Eg tror kanskje den her kan sanke litt poeng rundt på plata vår, for det er jo ingen hemmelighet kas musikkpreferansa som råda i østblokklandene. That’s right. Garbage. Ho skal forøvrig ha pluss for å runke mikrofonstativet på sensuelt vis. Det e sånn man sjarmera yrkisane kvinne! 3 likegyldige pølser.

Bjørnar: Ein person frå Montenegro kallast ein Montegriner. Det er jo litt artig. Men denne sangen er ikkje mykje artig, den er heller ganske trasig. Ein kan jo faktisk sjå publikum i salen her at dei kjeder seg. Publikum utanom denne festlige animasjonen nederst på skjermen, that is. Stille Andrea opp i denne lange kjolen i Moskva og, så blir det heller ingen ekstrapoeng å hente ved  å spele på babe-faktoren. Alt i alt, stusselege saker.

Tsjekkia: Gypsy.cz – Aven Romale

Snorre: Letter absurd (og oransj) orgie med ein lekker liten østblokkmann i trikot. Her får vi rap med kappe, trdisjonelle rytmer og en fryktelig balladevoldtekt mot slutten. De som trodde Tsjekkia var et sivilisert land tok tydligvis feil for dette er noe av det merkeligste vi kommer til å se i årets finale. Dommen? 5 pølser!

Thomas: Veit egentlig ikkje kor eg skal begynne for å beskrive Tsjekkia sitt helle spesielle bidrag. Superheltdrakta vår vokalmessig stusselige venn velga å ikle seg overgår til og med Green Lantern sin alvorlig homofile trikot, så ekstrastemmer blir det nok få av. Sangen i seg sjøl er like merkelig som bekledninga til tsjekkerane. Her får vi servert balladesekvensa og rap (!) frå aller lavaste hylle, og blanda med det sure felegnikket i bakgrunnen gir det her meg et brennande ønske om å kaldkvele sovande husdyr. 2 stusselige pølser.

Bjørnar:Etter fjorårets fantastiske (reint visuelt sett) bidrag frå Tsjekkia satsar tsjekkerane i år på noko merkelige sigøynergreier som aldri i verden kan bidra til å betre akkurat denne folkegruppa sitt genrerelt dårlege rykte. Det er klart ein får forhåpningar når det dukka opp ein kar i superheltkostyme på scena, men men dette er så lang frå supert som ein kan komme. Hjelpelaust bidrag frå eit land som tydlegvis ikkje har lyst til å komme vidare frå semifinalane.

Belgia: Patick Ouchene – Copycat

Snorre: I Belgia er det sikkert det sikkert sjarmerande å synge om babes som vil stjele sjela di og menneskelige sandwicher. Det funker desverrre ikke mer enn sånn halveis utenfor landets grenser på tross av jenter med horefarga hår.

Thomas: Rimelig anonymt fra Vaffelnasjonens svar på Elvis Presley. Voklaen var, ikkje uventa, Elviskaktig – men det såg eg altså komme. Teksten handla om at han imiterer Elvis, melodien er Elvisaktig, groupiehorene i bakgrunnen hadde sikkert sex med den faktiske Elvis, og Patrick Ouchène sjøl ligna fryktelig på Elvis – antrekksmessig altså. Pluss for troverdige dansemoves skal han ha, men det her skilla seg ikkje ut på nokken måte med mindre du lika godt voksne menn som mjau deg i øret. 3 grusomt anonyme pølser.

Bjørnar: Ja, dette var saker! Kjell-Elvis sin belgiske fetter levere ein fantastisk tåpelig sang om feite katter og rock’n'roll. Patrick-Elvis kan jo både synge og danse, han, og sangen er idiotfengande, og då fenger den sjølvsagt meg.

Hviterussland: Petr Elfimov – Eyes that never Lies

Snorre: WTF. Hviterussland slutter aldri å overraske i Eurovision-sammenheng. En klovn kledd i hvit latex med tidenes kjipeste hairdue ødlegger det mest for seg bare ved å entre scenen. Sangen i seg selv er ikke grisejævlig, sørgelig no kanskje hviterussernes Bohemian Rhapsody, men her er det umulig å gi noe annet enn 1 pølse.

Thomas: Nei nei nei. Ikkje bare ser Petr Elfimov ut som et vannskap Tsjernobyloffer – han er ikkje engang KLAR over det. han sprada frekt og freidig på scena iført rosa tanktop og kvite skinnpants med tilhørande harry cowboystøvla. Gliset han servera når han gjør sinn entrè er kvalmt som dagen er lang, og sveisen ligna på en kryssing av Limahl og et utrimma underliv. Vidare får vi et par slengkyss til publikum mens dei steinharde brystvortene strutta som et testament på kor utrolig kåt han er på seg sjøl. Når han først begynte å synge viste det seg at han hadde ei kickass stemme som er slåande like Lione i Rhapsody of Fire, men det hjelper faktisk ikkje i det heile tatt. Om sunn fornuft hadde råda hadde eg gitt deg 4 pølser, men då eg kan gjøre som eg vil får du berre ei. Klovn.

Bjørnar: Kviterussland sitt beste bidrag i år står sjølvsagt Norge for, i og med at Veslefrikk med fela er født i Minsk. Og jaggu var det godt at familien Rybak kom seg vekk derfrå, for Kviterussland er eit gjennomført jævlig land. Ikkje berre er dei Europas siste diktatur, med ein diktator som nok eingong beviser at statsleiarar med bart ikkje er noko særleg, då samanlikningsgrunnlaget stort sett består av Hitler, Stalin og Saddam Hussein. Ein annan ting er at Kviterussland ikkje har noko slags apparat for å fange opp katastrofetilfelle som denne Petr Elfimov, ein kar som garantert ikkje er rett skrudd saman. Framtoninga hans kan kanskje sjarmere Ludmila og Svetlana på svette nattklubbar i Minsk, Brest, Grodno eller Gomel, med det er rett og slett fordi dei ikkje veit betre i dette landet. Her ute i den frie verden faller han gjennom så det syng. Sangen er forøvrig heilt grei, om nokon har interesse av den oppi det heile.

Sverige: Malena Ernman – La Voix

Snorre: Etter tre gjennomlyttinger må jeg pinlig nok erkjenne at Sveriges groteske techno-opera ikke er så alt for gale likevel. Melodien er lett å huske selv om Malena synger pinlig svakt på versene. Den absurde dansen trekker dog helhetsintrykket ned og dette må være et av tidenens jævligste sceneshow i Eurovision og det sier ikker rent lite! Det blir uansett 3 vasne pølser til Malena.

Thomas: Forferdelig merkelig bidrag. Malena Ernman har valgt å synge gørrkjedlige vers nesten heilt blotta for melodi, for så å skyte opp i sopranovokal på refrengen. Kanskje for å sette oss lyttera på spissen, sånn at vi merker at ho har skillz på sopranodelen. Og det har ho forsåvidt, men når sangen i seg sjøl er et einaste stort snork, så hjelper det lite å være flink. Det er og merkelig at ho, midt i en av sekvensane ho virka å digge, velga å gurgle på spytt før ho fortsetter sine rablande sjuke sopranoskrik. Det her va rett og slett banebrytande – på helt feil måte. Prøv å gurgle på cum istedet. MGP vinner du i allefall ikkje. 2 høylytte pølser.

Bjørnar: Sverige satser på opera i år. No kan eg ikkje eit ord fransk, men eg er villig til å vedde barten på at den franophone delen av teksten er like klisjefylt som den engelske. Nåvel. Tekst er uansett berre for spesielt interesserte. Sangen er ikkje så værst, ette ei par gjennomlyttingar sit den ganske bra, så ingen invendingar der. Problemet med dette er sjølvsagt dansarane, som slett ikkje dansar, men berre beveger seg veldig sakt rundt på scena i eit mønster som må ha blitt koreografert på sparket i fylla. Men akkurat det er jo litt moro og.

Armenia: Inga og Anush Arkashayan – Jan Jan

Snorre: Armenia presterer faktisk å sende et brukbart bidrag til årets finale. Tre ugudelige kvinnemennesker, et par dansere som nok kan forvente seg et søksmål fra Apple i nærmeste fremtid og glade mennesker i urbane omgivelser. Sangen er småfengene på tross av de grufulle forsøkene på etniske variasjonsparti. 4 pølser!

Thomas: Det mest folkelige innslaget til no. Tradisjonsinstrument og tradisjonklær blanda med ei låt som både er folkelig og moderne på samme tid. Ikkje ulikt vår egen Alexander Rybak altså. Men om patriotismen skal få rådde litt er det ikkje i nærheten av vårt halvrussiske bidrag. Uansett, pluss for å oppretholde dei normene som følger MGP. Eg har og per no fått fløytehelvetet på hjernen, men eg trekke ikkje av den grunn. 4 tradisjonspølser.

Bjørnar: Armenia stille med eit slags techo-etnisk bidrag i år, med den festlige tittelen Jan Jan. To syngedamer, søstre til og med, utstyrt med folkedrakter og ta-meg-no-blikk levere faktisk varene her. Denne sangen fenger. Dei ubegripelig kjipe neonfarga fløytene trekk ned for Armenia, og det er jo litt skuffande, i og med at nettopp Armenia var heilt i toppssjiktet eye-candymessig i fjor. Jerevan står nok stille når Inga og Anush går på scena, en det når nok ikkje helit til topps. Men dei skal uansett ha for forsøket.

Andorra: Susanna Georgi – La teva decisio

Snorre: Fjortis som trakterer en gitar med hansker på. Susanne er en anelse emo, men musikken er i Vanessa Carlton-land. Dette er helt “ålreit” fra mininasjonen som har gitt oss… Fint lite.

Thomas: Sukkersøt pop/punk/whatever fra Susanne Georgi, østblokkens svar på Avril Lavigne. Låta er heilt grei, og ho synger på eget språk nokke som er et pluss i margen. Teksten heiter på engelsk Get a Life, og hadde vi forstått ka ho sa hadde vi nok mest sannsynlig hørt om tørre gutteproblem og den endelaus dyrkinga av kvinnelig attitude. Avril Lavigne med andre ord. 3 pølser med guttelus di emotøyte.

Bjørnar: You know that I’m right syng Susanna, og det kan godt være at ho har rett, problemet er at vi ikkje aner kva ho snakker om. Eller rettare sagt kva ho syng om. Andorrianarane har i år funne ei dansk dame til å synge for seg, då alle dei 26 andre innbyggarane i landet enten allreie har vore med, eller rett og slett ikkje hadde lyst. Andorra som land er jo mest kjend for å tape 0-9 kvar gong dei spelar fotballlandskamp, og MGP-resultata deira har ikkje vore serlig mykje mer imponerande. Og det blir det ikkje i år heller. Sangen er grei nok den, men det held ikkje heile vegen. Tre pølser til den smålubne fristerinna frå Pyreneane.

1. Rosenborg

Rosenborg vinn Tippeligaen 2009 med god margin, kanskje så mykje som ti poeng. Grunnen til det er jo rett og slett at årets RBK-utgåve virker å være så gode at dei andre laga ikkje har mulighet til å henge med. Bredden i stallen til trøndarane er stor, med klassespelarar i alle ledd. Klassespelarar i tippeligasamanheng, iallefall. Nåvel. Det som kan være eit minus med alle desse storspelarane som RBK har på lønningslista er at enkelte vil ut i verden for å stå på lang fiffare lønningslister i utlandet. Det kan jo skje med fleire spelarar, Skjelbred, Tettey og Sapara i første rekke, allrei til sommaren. Men RBK har jo i vinter at dei klarer å tiltrekke seg spelarar, så om det skulle blir salg i trøndelag, så blir det granatert kjøp og.

Svenske trenarar er jo i vinden som aldri før, og RBK sin svenske trenar virkar å være ein av dei betre. I tillegg har Sigar-Erik ein egenskap som ikkje mange norsk trenarar har, menlig evna til å forstå at formasjon ikkje er eit synonym for spelestil. Å sette opp laget utifrå ønske om å spele ein bestemt formasjon, sjølv om ikkje spelarmaterialet passar til denne formasjonen har vore ei av årsakene til at RBK har vore heller lite å skryte av dei siste åra, med untak av hausten 2006. Men i år blir alt så meget bedre, og allreie no kan vi gratulere Rosenborg med gullet.

2. Stabæk

Dei regjerande serimesterane har flytta frå kråkeslottet Nadderud og inn i Telenor Arena, ein grå og kjedelig boks som ikkje akkurat yter den fin fotballen Stabæk spelte i fjor rettferdighet. Men i motsetning til dei felste andre lag som bytter stadion så kjem Stabæk fortsatt til å prestere godt. Så godt at det blir sølvmedalje på dei. Grunnen til at det ikkje blir betre er først og fremst at laget er litt dårlegare enn i fjor. Alanzinho og Gunnarson er vekke, og erstattarane Kobayashi og Hoff er ikkje i stand til å fylle skoa til forgjengarane fullt ut. Begge er gode fotballspelarar, bevares, men Alanzinho og Gunnarson var, som Nils Johan Semb seier, outstanding i fjor, og med desse vekke er Stabæklaget som heilhet svekka.

Men ikkje så mykje svekka. Laget er solid og trenaren er god, men stallen er tynn. Men likevel, Stabæk blir å finne i toppen fordi Nannskog scorar mål, fordi Farnerud på midtbana eigentleg er atfor god for tippeligaen og fordi forsvaret er solid og keeperen er det same.

3. Lillestrøm

Ja, i år blir det medalje på Lillestrøm. Økonomisk vanskelegstilte som dei er, så er det nok ikkje sikkert dei har råd til å feire meg kake og brus, men Henning Berg & Co kan nok i det minste koste på seg eit smil om munnen ut i november. Men gode resultat til tross, LSK får nok, nærast sjølvsagt, få nye fans i løpet av sesongen. Det kjem nok til å bli ein del 1-0-kampar som sikrer poengfangsten. Eit solid forsvar, med den spennande Håvard Nordtveit, som i år får vist fram for tippeligapublikumet om han er så god som alle skal ha det til, eller om han berre er eit boytoy for Arsene Wenger bort i London.

Men korleis kan dette LSK-laget som var så dårlige i fjor ta medalje i år? Grunnen er enkel: Fjorårets LSK-lag var gode nok for medalje på papiret. Årets utgave er gode nok i realiteten. Forsvaret er tett, Olivier Occean scorar mål, midtbane er spennande, spesielt lillebror Riise, som må prestere i år om han skal få oppfylt draumen om å komme seg ut i Europa og late som han er superstjerne. At Henning Berg er trenar er jo og eit pluss. For han er flink til å være trenar. La oss håpe han berre blir ut denne sesongen på Åråsen, og tar over landslaget til vinteren.

4. Vålerenga

Ja, Vålerenga blir nummer 4. Vanskelieg å tru no i mars, det er helt riktig, men sånn er det. For Vålerenga har faktisk eit spennande lag på gang. Ein god keeper, ei solid midtbane og ein spiss som scorer mål. Det som hindrer Vålerenga frå å blande seg inn i medaljekampen er forsvaret. For det er ikkje mykje å skryte av. Erik Hagen har i sesongoppkøyringa vist at han har det meir i kjeften enn i føtene, og landslagsspelaren Kjetil Wæhler har dratt til Danmark. Han er ikkje erstatta. Nåvel, alt er ikkje håplaust for blåtrøyene frå Oslo, det offansive spelet deira vil nok skaffe ein del poeng, sjølv om dei nok treng noko tid på å finne forma.

Ein ting som virkelig er problematisk med å tippe VIF så høgt oppe er at Vålerenga i særklasse er verdas mest usympatiske fotballlag. Ufyselege fans får ta skulda for det. Klanen er omtrent like sjarmerande som kraftig diarè. Det er ikkje vanskeleg å ønske Vålerenga nord og ned, men desverre blir det lang frå nedrykk for VIF i år.

5. Tromsø

Tromsø gjer det bra i år, akkurat som dei gjorde sist Per Mathias Høgmo var trenar der oppe. Og akkurat som sist Per Mathias Høgmo var trenar, så kjem Tromsø til å starte årest sesong vilt bra, men så dabbar det av utover hausten. Det held likevel til ein femteplass.

Tromsø har jo vore veldig gode i vinter. Det er jo vel og bra, men det hjelper ikkje når poenga skal delast ut. Når Reginiussen drar til utlandet i sommar blir laget svekka, og då klarer ikkje TIL å holde same nivået heilt inn. Men det held uansett til femteplass. Så er spørsmålet om Høgmo sin motivasjon for å være trenar held seg like sterk heile tida. Ut denne sesongen gjer det nok det, men det spørs om fenteplasse er nok til å sikre seg at Høgmo blir med vidare. Men uansett, Tromsø blir sterke i år, men ikkje så sterke som alles skal ha det til. Dei blir nummer fem

6. Molde

Molde kjem til å gjere det bra i år. Jose Mota er god for 10-12 mål, og han har to særs spennande senegalsarar rundt seg, Mame og Pape Diouf. Tenk at media ikkje gjer meir ut av dei ordspela navna til desse to innbyr til. Nåvel, angrepet er bra, midtbana er solid, Berg Hestad og Hoseth er kanskje ikkje akkurat nokon sjarmtroll, men gode fotballspelarar er dei begge.

Sjølv om dei ikkje akkurat har verdas beste dekning på benken, så har Molde eit solid lag, med gode spelarar i alle ledd. Spesielt angrepet ser som sagt sterkt ut. I tillegg har dei ein god trenar, og summen av alt dette er at Molde gjer det særs bra i 2009 og ender på sjetteplass.

7. Brann

Brann finn vi på sjuandeplass i år. Eigentleg er det synd og skam at Bergens stolthet blir å finne så langt nede på tabellen, men sånn er det. Bergensarane kan trøste seg med at det blir medalje på Brann neste år. I år er ein mellomsesong. Steinar Nilsen må få tid og tålmodighet nok frå dei som styrer og steller i Brann, inkludert media og supportarar, til å bygge opp att Brann etter totalkolpasen i fjor. Sjølvsagt er han rett mann for jobben.

Men tilbake til årets sesong. Brann kjem til å bli sterke  på heimebane, men det er ikkje nok til å blande seg inn i toppen. Det største problemet er kven som skal score måla for Brann. Karadas og Bjørnsson er begge store og sterke, men ikkje akkurat måljegarar, danske David Nielsen veit kor målet stor, men kan fort ende opp med fleire røde kort enn scoringar i år, og Erik Huseklepp, vel, det virker som Husekleppen ikkje helt har forstått at meininga er å sparke ballen mellom stengene, ikkje i eller like utanfor stengene. Når det er sagt, så er ikkje alt like bedrøveleg for Brann, i form er Håkon Opdal Tippeligaens beste keeper, i form er det islandske Ørneredet landets beste stopparpar, og i form er Brann si midtbane spekka med kvalitetsspelara. Problemet blir jo då å finne forma. Det er ikkje sikkert at alle gjer det.

8. Bodø/Glimt

Bodø/Glimt kjem til å åpne sesongen svakt, frykteleg svakt, og vil ligge i nedrykksumpa til godt ut i mai. Men så går det betre. Når Glimt først finn forma så kjem poenga til å ramle inn, iallefall på heimebane. Sjølv utan Trond Olsen, som var den store stjerna i fjor, så kjem Glimt til å fortsette i same spor, og dei kjem til å lykkast med det. Glimt er eit artig lag, eit lag som spelar fotball på sin måte og som stadig tryller fram spennande spelara, både frå eigen rekker og frå utlandet, som saman med veteranar som aldri synast å bli for gamle sørger for at Glimt er å rekne med i norsk fotball.

Kåre Ingbrigtsen er ein spennade trenar. No står han ovanfor den vanskelege andresesongen, men det blir nok ikkje noko problem. Glimt spelar sin fotball og tar det dei treng av poeng, så då blir det ein sesong i trygg avstand frå både nedrykksstrid og medaljekamp.

9. Lyn

I år er ikkje Lyn best i byn, Lyn kjem til å ende på ein anonym niandeplass. Anonym er i heile tatt eit godt ord for å beskrive Lyn. Få fans, få tilskuarar, lite mediedekning, lite penger  og så vidare. Dei er flinke til å utvikle talent, spesielt taltefulle ungdommar frå Afrika, men i år dukker det nok ikkje opp nokon trollmann som Lyn kan selge med milliongevinst.

Kent Bergersen har tatt over etter Henning Berg, utan at kursen er lagt om nevenverdig. Lyn blir nummer ni, meir er det ikkje å seie om den saka.

10. Fredrikstad

Her er det snakk om årets nedtur. For alle i og rundt FFK, altså. For resten av oss er dette ein varsla nedtur. For aldri i verden om FFK tar medalje i år igjen, dei kjem ikkje til å være i nærheten. For i motsetning til tidlegare års tendens der regjerande seriemester har fått ein katastrofesesong, er det i år fjorårets sølvvinnarar som får nedturen. Det blir nok lite populært, og Anders Grönhagen blir årets første trenar som må forlate jobben.

Men kvifor denne nedturen, spelarstallen frå i fjor er då inntakt? Stort sett, iallefall. Joda, den er inntakt, men ikkje forsterka. Dessutan har fleire nøkkelspelarar vore skadeplaga, og som kollektiv er årets utgåve svakare, lang svakare. Ei dårlege serieåpning ødelegg mykje av atmosferen i FFK, og til slutt endra dei på ein kjedelig tiandeplass.

11. Odd Grenland

Årets sterkaste nykommar.Ikkje berre var dei gode i fjor, som einaste av nykommaran har dei faktisk forsterka seg nevneverdig før tippeligacombacket. LSK-floppen Simen Brenne kan fort slå til, og brasilianaren Miorando er spennade. Kovacs på topp er og flink til å score mål. I Adeccoligaen, that is. Men han setter nok inn ein 5-6 mål i år og.

Trenar Fagermo er nok så langt unna å være eit sjarmtroll som det går an til å komme, men det er jo ikkje nødvendigvis negativt. Hank klarer å lose dette Odd-laget til sikkerplass med god margin, takka være ein stall med ein god del rutine, og spennade talent. Odd blir nummer 11, og bør være fornøgde med det.

12. Aalesund

Det er ein grunn til at AaFK styrer klar av direkte nedrykk i år, og det er Kjetil Rekdal. Rekdal klarer å piske det lille ekstar ut av det ikkje akkurat spektakulære mannskapet som iklær seg oransje trøye i Ålesund i år, og derfor blir det ikkje noko gjenntaking av fjorårets kvalifiseringsspel. Men det blir ikkje akkurat noko toppplasering heller.

Aarøy er forstatt stor som eit fjell, med Drillo som landslagssjef er han plutselig landslagsaktuell og, noko som i bunn og grunn berre skulle mangle, spisskompitansen tatt i betrektning. Nåvel, rundt Aarøy er det mykje ymse. Den nye mannen frå Jamaica, Demar Phillips, er spennade. Midtbana til Aalesund er også spennade og ganske solid, men ikkje noko å hoppe i taket for heller. Bakover på bana er det litt tynnare i rekkene, men Rekdal klarer nok å sy dette saman på ein måte som gjer at det ikkje blir altfor store lekasjar bak. Derfor blir Aalesund nummer 12.

13. Viking

Viking har gjor det særs stusseleg i årests sesongopkøyring, og toppa det heile med å få grisebank av Rosenborg sist helg. I tillegg til å spele dårlig fotball har Viking endå ikkje greidd å ansette ny assistenttrenar etter at Gunnar Halle slutta etter fjorårssesongen. Men la oss sjå på spelarane Viking har å rå med: Ein god keepertrio, først og fremst. På papiret er stallen solid, men i prakisis er ikkje dette Vikinglaget mykje å skryte av. Først og fremst, kven skal skåre måla? ijeh? Niang? Det er større sjanse for at Thomas Myhre scorar ti mål i årets sesong enn nokon av desse to. Alt i alt ser ikkje stallen særlig styrka ut i forhold til i fjor.

På benken sit Uwe Rösler, mannen som virkar å ha kronisk dårleg humør. Kanskje det er dette som er årsaken til at Viking ikkje evnar å lure fram anna enn hånflir frå publikum i år? Rösler får sparken i slutten av august, og Tom Nordli kjem inn og fører Viking til trygg plass. Det er i heile tatt mykje som minnar om 2006-sesongen med årets utgåve av Viking.

14. Strømsgodset

Strømsgodset, ja. Fjortandeplass er kanskje litt i overkant når ein ser på kva spelarmateriale Drammensklubben har tilgjengeleg, men likevel ungår dei direkte nedrykk. Først og fremst fordi nedrykkslaga er så dårlege, ikkje fordi Godset er så gode at det gjer noko. For gode er dei ikkje. Fleire nøkkelspelarar er vekke frå  fjor, og erstattarane lyser det ikkje akkurat toppkvalitet av.

Spørsmålet er først og fremst kven som skal score måla for Godset. Forsvaret dei stiller med er jo heilt katastrofe uansett, så Godset må score mål for å ta poeng. David Nielsen er vekker. Unge Marcus Pedersen er lovande, men får nok ikkje midtstopparar rundt om kring til å ligge våkne om natta og grue seg til kampane mot Strømsgodset. Det blir altså ein kjip sesong for Strømsgodset i år. Ein kjip sesong for eit kjipt lag.

15. Sandefjord

Sandefjord var eit godt førstedivisjonslag i fjor, og er eit godt førstedivisjonslag i år, i den forstand at forsterkningane dei har skaffa seg minner meir om førstedivisjonsspelarar enn om folks som skal herje i tippeligaen. Så då blir det nedrykk for gutta i blått frå kvalfangarbyen.

Og kjem vi til å sakne dei? Neppe. Verdas mest anonyme tippeligalag, det var knapt nok nokon andre enn Sandfjordfansen som i heile tatt fekk med seg at Sandefjord rykka opp i fjor. At Sandefjord i tillegg har det kjipaste stadionnavnet i heile verden, komplett.no Arena, gjer at dei aller fleste utanfor Sandefjord sine bygrenser vil være berre glad for å bli kvitt Sandefjord når hausten kjem og nedrykket er klart.

16. Start

Det ser stusseleg ut på bana for årets Start-lag. Spelarstallen består stort sett av gamlingar som det slett ikkje er sikkert at har det som skal til for å prestere på toppnivå lenger, og talent som aldri slo gjennom. Sørlandsklubben er derfor avhengige av at nokon av nykommarane frå utlandet fikser biffen. Problemet er jo at kvar gong Start henter ein utlending, så ender dei opp med ein flopp. For vi husker jo Alex Nyarko, vi husker Ygor, vi husker tl og med Anthony Annan, som viste seg å være ein storvegs spelar så fort han kom seg vekk frå Sør Arena. I år er det Christian Bolanos som visstnok skal være tha shit i Kristiansand. Og han bør være god, for resten av laget til Start skremmer ingen. Tippeligaens klart dårlegaste spelarstall.

På trenarbenken sit Knut Tørum. Start har jo kvitta seg med Arne Sandstø, som trente dei til opprykk i fjor, og laga mykje spetakkel i vinter før dei til slutt enda opp med Tørum som trenar. Han er ikkje god å bli klok, på denne Tørum. Han gjorde det godt som trenar i Moss, blei henta til Rosenborg som assistent til Høgmo, tok over då Høgmo gav seg og førte RBK til gull. Neste sesong fekk han sparken. Han kjem nok til å få sparken i år og, ikkje fordi han gjer ein dårlig jobb, men fordi Start kjem til å gjere ein fryktelig dårlig figur i årets serie uansett.

Sesongen 2009 oppsumert:

Medaljer: Rosenborg, Stabæk og Lillestrøm

Cup-mester: Lillestrøm, som slår Tromsø i finalen.

Direkte nedrykk: Sandefjord og Start

Opp frå 1. divisjon: Ham-Kam og Sogndal

Trenarar som får sparken: Knut Tørum, Uwe Rösler og Anders Grönhagen

Trenarane som tek over for dei som får sparken: Bård Borgersen, Tom Nordli og Knut Thorbjørn Eggen

Toppscorar: Trond Olsen, 16 mål. Daniel Nannskog og Olivier Occean blir nummer to, begge med 14 mål.

Ja, det var altså det heile. Når november kjem skal du sjå vi har truffe blink.