Det tok jo ikke lange tida før det blei sagt om iPad’en at “det er jo berre ein forvokst iPod!”

Akkurat dette blei også teamet i den Hitler-videoen som naturleg nok måtte komme.

For oss som ikkje er heilt inne i Apple si verd kan det være vanskeleg å sjå at produkta deira skal være så mykje enklare å bruke enn til dømes ein “vanleg” PC. Det er vel ei tilvenningssak, men det kan jo fort bli for mykje av det gode og.

Og er det eigentleg nødvendig å kjøpe seg ein iPad? Om ein har ein iPod Touch elle iPhone kan ein jo berre oppgradere den.

Men alt dette til tross, det kan jo være at iPad blir en suksess. Den er jo trass alt superfantastisk!

Er ein først så opptatt av merkevarebygging som det Apple virkar å være, så er det ikkje til å komme utanom at populærkulturen har det moro med det.

Men for all del, det er ikkje meiniga å ta frå Apple-fansen gleda av å snart få eit nyyt produkt i samlinga si. Once you go Mac you never go back, er det ikkje det deie seier? Apple-fansen er jo litt av ein gjeng.

Så gjenstår det berre å sjå kva framtida vil bringe frå Apple. Er dei berre ute etter å tilby enkle, gode og fancy produkt som folk kan ha glede av, eller kjem dei til å utvikle Cylons og forårsake jordas undergang?

En ting de alle har til felles er at om de faktisk begynner å spille dette spillet så er de alle idioter. Ikke idioter fordi de spiller et Star Trek spill, eller er trekkies, for det finnes gode Star Trek spill, og alle Star Trek seriene og filmene er mer eller mindre mesterverk i seg selv, men de er idioter fordi de faktisk går hen sted og betaler gjerne 100 kr måneden for å spille et spill som de har betalt gjerne opp mot 500 kroner for i utgangspunktet.

Picard får høre at folk betaler 100 kr måneden for å spille Star Trek Online

 De nyttigste idiotene må være de som har betalt ekstra for å spille en beta-versjon (ikke ferdig versjon) for at spillets skapere skal kunne fikse feilene i spillet, om du har betalt for å spille en beta-versjon, er du enda dummere enn om du bare betaler for å få lov til å spille spillet ditt i utgangspunktet.

 Derfor er dette et dårlig spill, ikke fordi noe av spillet i seg selv er dårlig, men fordi at det faktisk vil koste like under 2000 kroner om du kjøper spillet i dag og spiller i et år fra 2.februar, ellers vil det ligge på rundt 1200 kroner i året.

En annen ting som gjør det dårlig er at det er et MMORPG. Ingen MMORPG er gode. De som spiller World of Warcraft tror det er bra, det er ikke det, og om du har spilt WoW i 4 år så har du antagelig kastet vekk fire år, og du har kastet vekk rundt en 6-7000 kroner i betaling pr måned for å spille et spill du alt har betalt for, og innkjøp av diverse tilleggspakker for å kunne henge med. Grunnen til at du har kastet vekk livet ditt er at MMORPG gir deg langdryge hjernedøde kjedelige oppdrag som består i å trykke på 1,2 eller 3 tasten ca 100 ganger for at du skal få lov til å få enda en digital dingseboms av en penisforlenger som ingen andre enn dine medidioter i spillet som har samme penisforlengeren ser noe som helst nytte eller glede i.

Siden spillet heller aldri tar slutt er det også elendig. Gode spill har en god historie, akkurat som en god film eller en god Star Trek episode. For at en skal ha et godt plot så må en nødvendigvis ha en begynnelse, en midtpunkt, et episk slag og en slutt. Et spill hvor du er en digital versjon av deg selv som går og gjør monotone arbeidsoppgaver og hvor du bare vandrer rundt som en del av et samfunn kan ikke ha en god underholdende historie utover det du vanligvis vil oppleve når du går på butikken, sitter på do elle kjører til jobb. Om drømmen med andre ord er å finne ut hvordan dassen på U.S.S Enterprise fungerer og betale 100 kroner måneden for å kunne tømme seg i den hver dag, så vil du antagelig finne et Star Trek MMORPG helt fantastisk.

Picard og Riker får høre at folk betaler ekstra for å betateste dassen deres.

 Om du derimot ønsker å spille et godt Star Trek spill med en god historie uten å bli avbrutt av at spillfiguren forsiden av deg plutselig begynner å komme med utbrudd som «LOL» eller prøver å sjekke opp det 13 år gammle medlemmet av mannskapet så kan du kanskje ta en titt på den gamle perlen Bridge Commander .

Er du en Star Trek fan, så spar heller pengene dine. Star Trek Online kommer til å bli en flopp, akkurat som alle andre MMORPG untatt WoW. Eneste grunnen til at WoW klarer å holde på sine millioner av spillere er fordi at disse spillerne er så ute av kontakt med virkeligheten at selv om Internett nesten flyter over av porno, så tilfredstiller de seg heller ved å se på dansende alver fra WoW i en grafikk som får det første Super Mario fra 80 tallet til å se ut som en grafisk perle.

Så selv om jeg ikke har brukt et sekund på å teste ut spillet så kan jeg allerede gi spillet karakteren det fortjener:

 

Salgsuksessen til morderiske og ukristne spill som Modern Warfare 2 som håvet inn 3 milliarder de fem første dagene det var i salg blir bare smuler i forhold til hva dette spillet kommer til å få av inntekter.

Se traileren og løp og kjøp du også!

Over de siste månedene har vi i Den Ukentlige tatt på oss ett latterlig ambisiøst prosjekt. Nemlig å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sikkert skuffa mange (les Sierra-fans) og uenighetene innad i redaksjonen har vært like splitta som sveisen til Larry Laugher. Uansett, nå er lista endelig komplett og her kommer oppsummeringen!

Boblene:
Leisure Suite Larry in the Land of the Lounge Lizards (1987/91)
King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow (1992)
Gabriel Knight: Sins of the Fathers (1993)
The Neverhood (1996)
Hopkins FBI (1998)
The Longest Journey (1999)
Jack Orlando: A Cinematic Adventure (2001)
Les om spillene som såvidt ikke klarte lista!

Topp 20:

20. The Escape from Monkey Island (2000)
19. Runaway: A Road Adventure (2001)
18. Beneath A Steel Sky (1994)
17. The Dig (1995)
16. Discworld Noir (1999)
15. Little Big Adventure 2 (1997)
14. Runaway 2: The Dream of the Turtle (2006)
13. Blade Runner (1997
12. Broken Sword II: The Smoking Mirror (1997)
11. Indiana Jones and the Fate of Atlantis (1992)

10. Full Throttle (1995)
9. Sam and Max Hit the Road (1993)
8. Discworld (1995)
7. The Secret of Monkey Island (1990)
6. Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge (1991)

5. Discworld II: Mortality Bytes (1996)
4. Maniac Mansion: Day of the Tentacle (1993)
3. The Curse of Monkey Island (1997)
2. Grim Fandango (1998)
1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1996)

PS: En litt artig detalje er at ingen av adventure-guruene i redaksjonen plukket ut Broken Sword som sitt favorittspill, men når alle rangeringene var satt sammen var det lite tvil om at George Stobbart og kompani raget høyest. TjallThomas endte med The Curse of Monkey Island som sin absolutte favoritt, mens SkatSnorre valgte Maniac Mansion: Day of the Tentacle.

Det har ikke akkurat florert av tilbakemeldinger på artikkelserien, men om du føler vi har glemt noen titler, overvurdert (eller undervurdert) andre, eller bare syns vi  har gjort en perfekt jobb, er vi veldig åpne for tilbakemeldinger!

Er dette det nærmeste Den Ukentlige kommer et svett klimaks i bloggformatet? I de siste sju (!!!) månedene har vi brukt tiden på å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sett på piratklassikere, tullete trollmenn og arkeologer på eventyr for å nevne noen. Vårt oppdrag har vært å lyse opp en grafikkbasert form-over-innhold-hverdag med tilbakeblikk på en spillsjanger som er kjent for rendyrket kvalitet, adventure-sjangeren.

Nå er det bare to titler igjen og dekningen denne gangen er som seg hør og bør svært omfattende. Spillene representerer milestener innenfor sjangeren. Det ene staket ut kursen for gode spillthrillere med innhold og det andre er uten sidestykke når det gjelder cinematisk form.

2. Grim Fandango (1998)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Don Copal er en hard sjef!

Om spillet: Adventure-gudene LucasArts overgang til 3d i 1999s retrofantasieventyr Grim Fandango ble møtt med mye skepsis fra adventuretilhengere verden over. De fleste mente at den vakre tegnete 2d-grafikken neppe kunne gjenskapes i den forholdsvis nye 3d-teknologien, men LucasArts selv vurderte det nok slik at overgangen var nødvendig for at adventure-spillene skulle henge med i den nye utviklingen. Selv om de fleste adventure-fans i ettertid er enige i at 2d-grafikken er å foretrekke for å beholde sjarmen i sjangerspillene, er også de fleste enige i at Manny Calaveras reise mot underverdenen fremdeles er det beste forsøket som har blitt gjort på å få til et godt adventure-spill i 3d-verdenen.

Heis + ljå = tøfft.

Spillet handler om Manny Calavera, en underdanig reiseagent for DoD, Dødens Departement, som jobber med å gi avdøde mennesker reisepakker til underverdenen. Om reisen blir med tog, båt, bil eller til fots, er avgjort av hvor gode liv de avdøde har levd. De som har levd skikkelig dårlige liv får derimot andre oppgaver, slik som vår venn Manny, som ser ut til å være fanget i limbo for alltid. Og klientene han får hjelper han ikke lenger, i det som virker som en evighet har han måttet innfinne seg i å jobbe med håpløse tilfeller som stiller langt unna Mor Theresa-sjangeren.

Click here to view the embedded video.

Når da endelig Ghandi-kopien Meche tråkker over på den andre siden tror Manny at han har lagt gullegget. Gode klienter vil nemlig gjøre det mulig for Manny å selv komme seg til underverdenen. Til hans store forskrekkelse er selv Meche ikke kvalifisert til noe annet enn en gåstokk på hans døds-computer og hun må begynne den ensome ferden mot dødsriket alene. Manny på sin side blir vitne til et nett av korrupsjon og maktkamp, ikke bare i sitt eget departement, men også på langt høyere nivå. Det som følger er en 4 årig episk reise, først på jakt etter Meche og de korrupte kreftene i landet, men etterhvert en jakt på noe større, kjærligheten.

"Logokopper" er ikke bare kult i Norge Rundt.

Grim Fandango solgte aldri så mye som LucasArts hadde ønsket og ble betegnet som en økonomisk flopp på grunn av det sviktende salget. Kritikerne, derimot, elsket det og flere kårte det til årets beste spill på tross av at spillet kom ut samtidig som fantastiske Half Life. På metacritic.com, som samler anmeldelser fra de fleste engelskspråklige spillpublikasjoner og nettsteder og regner gjennomsnittet, ligger Grim Fandango per i dag på en 12. plass på listen over tidenes beste pc-spill, med lik poengsum som store klassikere som Quake, Civilization II og Command and Conquer. Spillet ligger også over moderne klassikere som World of Warcraft, Diablo, Knight of the Old Republic og Grand Theft Auto III for å nevne noen.

Click here to view the embedded video.

Snorre: Så var vi tilbake til ‘Daudens land’, min kjære medspaltist, TabuThomas! Denne gangen for å dekke det spillet som har rukket helt opp til andre plass i vår kåring av tidenes beste adventurespill. Det er lite tvil om at Manny Calaveras eventyr er velgjort og slikt, men hva syns du er spillet største styrke?

Thomas: Ja, du kan så si SnabelSnorre. Er veldig usikker på ka eg skal trekke fram som spillets desidert største styrke då både historie og dialog og musikk er Van Dammefett, men om eg absolutt er nødt å velge vil eg si settingen i spillet er en av dei meir kreative eg har sett. Hente døde til det mexicanske etterlivet? Why not.

Snorre: Først, angående settingen: hele noir-stemningen er så bra at få spill kan skimte med like god stemning. Selv om de helt syke humorperlene uteblir er vi alltid innlemma i Manny Calaveras småtragiske vesen i en verden som virkelig må sies å være blant de mest fantasifulle i adventure-verdenen (takk Tim Schafer).

Nummer to, grafikken. Det er klart at vi skulle hatt Grim Fandango i 2d, verdenen hadde passet ekstremt bra med like deilige tegninger som for eksempel Monkey Island III. Dermed trekker det litt ned, spesielt når man spiller, fordi 3d-motoren rett og slett lider litt under tida spillet kom ut. Karakterene er ikke akkurat stappet med detaljer, selv om omgivelsene ser fiffe ut. Litt opp trekker dog filmsekvensene, som knapt kunne blitt gjort bedre.

Men 3d-døden til tross, så syns jeg at det hele funker ganske greit visuelt (ettersom jeg sist spilte igjennom herligheten for ca. et halvt år siden). Men i 2d? Det hadde vært skikkelig… vått. Eller hva sier du ToyboxThomas?

Thomas: Eg slenger meg på den som den billige tøyta eg er Scatman Snorre, og det kan jo være våte drømma blir virkelighet no som Telltale er midt i en Monkey Island facelift, men det gjenstår skjønt å se. Vi har jo tidligere sagt at spill av den meir geniale sorten, som Monkey Island 3 har slitt med en litt for tam slutt, men eg vil meine der er rom for å påstå at Grim Fandango har klart å styre unna fella LucasArts gikk i med dei to siste MI-spillene. Enig?

Snorre: Ja, forsåvidt. Slutten har ofte vært en akilleshel for mange adventure-spill, ja for spill generelt. Det er ikke tilfelle i Grim Fandango som slutter megaepisk. Rart er det også å kjenne på følelsen av tomhet man sitter igjen med etter man har spilt seg ferdig. Spillet er forholdsvis stort og med mye variasjon, og med en gang kan det være litt vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd. Det er så mye å fortelle, men så vanskelig å fortelle alt. Og dette er en unik egenskap med Grim Fandango, ja, med de gode gamle adventure-spillene i sin helhet. Spilleren føler det som om han/hun har vært med på et eventyr og det er vemodig at det hele er over.

Derfor slutter også den samtalen her, for at dere (om noen) som leser dette stikker i en bruktbutikk og graver frem Mannys eventyr og opplever alt selv. Grim Fandango er rett og slett et slikt spill som det er helt umulig å beskrive med ord. Vi sier som Vendela Kirsebom; “Prøv det” (ja, det er vel strengt talt ‘den’, men dette skjønner DUs oppegående leserskare)!

Click here to view the embedded video.

1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1999)
Revolution Software
Vanskelighetsgrad: Middels

Et mystisk kart viser vei for Nico og George.

Om spillet: Etter det strålende Beneath A Steel Sky (som også holder en fortjent plass på lista vår) lurte skaperne i Revolution på hva som skulle være neste skritt. Hvordan skulle de følge opp den dystopiske suksessen uten å skuffe den voksende mengden tilhengere av spillet? Løsningen ble å bruke en mer tradisjonell setting, med George Stobbart, amerikansk turist i Paris, i hovedrollen. Med på laget hadde teamet dessuten Watchmen-tegner Dave Gibbons (Red.: på nyversjonen fra i år vel og merke). Og anmelderne likte det de fikk se, Broken Sword: The Shadow of Templars ble mottatt som adventure-spillenes nye Messias, og var et av de best mottatte spillene blant fans og anmeldere i 1996.

Skumle ganger under jorden er alltid... Skumle.

Kommersielt var historien en litt annen. Som med Grim Fandango solgte ikke spillet ventet mengde og noe av skylden må sies å ligge på utgiver Virgin Interactive (kuriøs fakta: ga også ut Discworld 1 og 2). Noen smarte hoder i selskapet fikk den “brilliante” ideen at de skulle kjøre ulike titler på spillet i henholdsvis Europa og USA. Markedstilpasningen ville være “genial” og gjøre at flere ville få øye opp for spillet. Fail! I USA ble spillet utgitt under navnet Circle of Blood og forvirringen som fulgte gjorde at all PRen som ble gjort på henholdsvis hver side av dammen i stor grad utelukket hverandre. Resultatet ble at det amerikanske markedet ikke fikk med seg alt snakket spillet fikk i Europa (siden det hadde en annen tittel) og salgsmessig ble det dermed nesten en flopp i landet “over there”.

Click here to view the embedded video.

Men for de som klarte å komme over spillet i all forvirringen, ble salig belønnet. Spillet ble en slags tidlig Da Vinci-kode, med tempelriddere, religionshemmeligheter og en “Indiana Jones i storbyen”-feeling. Akkompagnert av Barrington Pheloungs nydelige lydspor og nydelige tegninger satte spillet en ny standard for 2d-adventurespill. Senere forsøk på å replikere stilen finner vi i begge Runaway-titlene, som på tross av sin overlegne grafikk ikke når sjarmen ved den visuelle stilen til knærne en gang.

Kirken er med - men denne gangen er det mer spennende enn da Vinci-koden!

Historien starter på en liten kafé i Paris en vakker solskinnsdag. Kjekkas og tørrhumorist George Stobbart er på ferie og nyter en kaffe ved brosteinsgaten da en mann kledd ut som en klovn kommer livlig inn i kaféen og etter hvert detonerer en bombe som tar livet av en dresskledd mann. Nysgjerrigheten til George er det ingenting å si på og det som følger er et heseblesende drama hvor George besøker bla. Skottland (og en utrolig irriterende geit), Irland, Spania, Afrika og Tunisia! For ikke å nevne Paris, som er malerisk og forførende gjenskapt.

PS: Det er ikke mange måneder siden Broken Sword: The Shadow of Templars Directors Cut ble sluppet både på DS og djevelmaskinen Wii. Forbedringene gjør det fantastiske spillet enda mer fantastisk, med en ny sidehistorie for Nico Collard, Georges trofaste journalistvenn/flørt.

Click here to view the embedded video.

Snorre: På mange måter ligner Dan Browns boksuksess Da Vinci-koden på det første spillet i Broken Sword-serien. Her er det hemmelige ordener, intriger på museer i Paris og dype konspirasjoner i de mest etablerte kroker av samfunnet. Men der stopper også likheten. For om Browns roman må finne seg i å være en lettvekter i bokhylla si på Norli, er Broken Sword kanskje den mest gjennomførte spillthrilleren gjennom tidene. Er det egentlig noe spillet mangler TommyT?

Thomas: Fint lite SammyLeeSnorre, Broken Sword 1 er det ultimate adventurespillet av den meir seriøse typen. For i motsetning til eksempelvis Monkey Island der man kan gå rundt med antent dynamitt i lomma så lenge man bare ønska, vil et lignande scenario resultere i en blodpøl med blondt hår, blå jakke og grønn bukse ka Broken Sword angår. Det stemmer, her kan man miste livet om man ikkje har tunga rett i munnen. Veit ikkje heilt kor en skal begynne for å beskrive dei mange plussene med spillet, men det er vel rimelig å påstå at det musikalske er nydelig, grafikken likeså, og når man i tillegg spikra på en story som e trangere enn Julia Bond, då e det vel fint lite som kan gjøre opplevelsen utrivelig SamarinSnorre? Klara du i det heile tatt å komme med et eksempel på utrivelighet?

Snorre: Svakheter i Broken Sword? Det er virkelig lettere sagt enn gjort. Historiemessig er det ikke mye å klage over, men en ting som kanskje irriterer litt når man nå spiller spillet igjen med mer kritiske øyner enn før, er at George bruker år og dag på å lunte dit du ber han gå. På store områder (som for eksempel utenfor kafeen i Paris) må du vente på at George har fått den egentlig stramme ræva si til andre siden av skjermen og vel så det før du får lov til å teste gummianda på kummelokket (blander spill her, hihi!). Men det er egentlig det eneste jeg kommer på, og det irriterer meg egentlig ikke så mye heller. Har du noe å sette ut på vår helt Stobbart?

Thomas: Tja, om eg absolutt må grave etter nokke vil eg si et par av vitsane han slår i løpet av sin eventyrlystne kverdag ikkje alltid går rett heim. Amerikanske menn med porøs hofterot, hagle ved senga og skrå i gebisset ler seg gjerne skakk. Resten av verden? Not so much (eksempel fra en samtale mellom hovedperson George Stobbart og sleipe André Lobineu, romantisk utfordrer når det gjelder spillets franske babe Nicole Collard):

George: If Nico's been hurt Andre, I'll break every bone in
your body!
André: That's typical of you. You don't think I care what
happens to Nicole?
George: It occurred to me that slimeballs don't have bones
to break.. But I kept that thought to myself.

Kanskje er det vanskelig å være morsom når man stort sett heile tida er i livsfare så sånn sett er vår protagonistvenn George faktisk unnskyldt et par tørre vitsa. Det er skjønt alt eg kommer på, og det trekker ei heller spillet nevneverdig ned. Alt i alt er Broken Sword 1 et fabelaktig spill eg trygt kan anbefale alle som har en slags interesse for point and click. Gjennomtenkte puzzles, ikkje for lett, ikkje for vanskelig – Strålande 2d grafikk og et magisk lydbilde gjør opplevelsen komplett for min del. Har du nokken avsluttande ord SpeltbunnSnorre?

Snorre: Nei, TrangeThomas, den er ‘brun’ som man sier. Spillet med tidenes tøffeste (og mest irriterende) geit, er et godt kompromiss og en verdig vinner til prisen tidenes beste adventure-spill!

Thomas: Amen ZuperZnorre. Då takka eg for turen i dinna omgang, så sees vi igjen når det e på tide å kåre vår tids beste pornofilma!

Click here to view the embedded video.

… Og det var det! Endelig er vår gjennomgang av tidenes beste adventure-spill fullendt, og vi håper dere er fornøyde med resultatet. Selv om alle plasseringene kanskje ikke er felles håper vi at vi har fått dekket mange av de spillene dere gamle adventure-fanatikere der ute (om det er noen) har satt pris på opp igjennom tidens løp. Hvis ikke er det bare å starte sin egen blogg og lage en like omfattende liste!

‹‹ Nummer 4/3 – Oppsummering ››

Kultfilm regissør Paul Verhoeven står bak tre store filmer som splitter filmelskere verden over. Politidystopien RoboCop (1987), Total Recall (1990) og Starship Troopers (1997). Felles for de alle er at de var overbevisende og imponerende når de kom ut, men har slitt litt med tidens toll. Mellomstemann, Total Recall, er et typisk eksempel på dette, med interessant tematikk mikset sammen med Arnold Schwarzeneggers typiske oneliners. Det er liten tvil om at filmen er morsom, (enten den vil det eller ikke,) men er den bra også?

Svaret er et skikkelig tja. På den ene siden er den eksistensielle problematikken drivende for at du hele tiden sitter på tuppen av stolen. Men slutten føles noe billig og det som begynte som et interessant og forvirrende tankeeksperiment blir etter hvert skikkelig hjernedød actiongørr.

Kort fortalt handler Total Recall om Douglas Quaid (Arnold), lykkelig nevearbeider i et framtidssamfunn lignende vårt. Med sin vakre kone (Sharon Stone) har han tilsynelatende det perfekte liv. Men noe får han ikke til å stemme. Et dypt ønske om å dra til Mars og virkelighetsnære drømmer om planeten får Douglas til å tro at noe ikke stemmer. Det hele utvikler seg til et heseblesende eventyr, med mye frivillig og ufrivillig komikk, samt ekstreme doser vold (Arnold-style!).

Arnold blir et problem. Kommentarene hans er vittige, men så dumme og dårlig spilte at den fascinerende siden av filmen kommer i skyggen av det overspilte og humoristiske. Det virker som om Arnold selv har fått mulighet til å påvirke manus og det er ikke heldig. 22 “fuck you” og platte kommentarer som den i videoklippet under (hysterisk morsom) kastes mot seerne over en lav kam.

Konklusjon:
Resultatet er en film som både er tøff og elendig, på samme tid. De gangene vi lurer på hva som er virkelig er filmen i sitt ess, mens når Arnold banker tøffinger og hilser på dverger med maskingevær og trepuppede kvinner, vel, framstår som en vits. Historien er likevel så bra at det holder til godkjent for Arnold og co, på tross av at det iblant virker som om regissøren ikke selv har enset de interessante undertonene.

(PS: For ordens skyld, regissør Verhoeven har også regissert hiten Basic Instinct, fra 1992, men siden denne anmeldelsen er i science fictions ånd fokuserer vi på framtidsberetningene)

Linker:
Total Recall på The Internet Movie Database
Total Recall på Wikipedia

Click here to view the embedded video.

Det var en grå dag i oktober 1984. Spillutgiverne Electronic Arts hadde fått nyss om mulighetene som lå i et interessant spillkonsept med navnet tIM (The Incredible Machine). Ved hjelp av fysikk og logikk skulle guttunger med mopedbart over hele verden få bryne seg på en drøss med vanskelige gåter med ingredienser som basketballer, solcellepanel og apekatter på sykkel. Kabalen gikk derimot ikke opp for utgiverne og de skulle få angre på at de ikke hadde forsøkt hardere snaue 10 år seinere.

Kevin Ryan og Jeff Tunnell klarte nemlig endelig å forløse potensialet til konseptet på sensommeren 1992. Ved hjelp av Sierra Entertainment ble spillet publisert for MS-DOS og Macintosh i 1992, men det var først i 1993 at spillet gjorde stor suksess. Med det splitter nye Windows-operativsystemet solgte spillet, nå under tittelen The Even More Incredible Machine, som hakka møkk i 1993. I stedenfor de originale 80 nivåene hadde spillet i tillegg fått smått utrolige 160 brett, noen så vanskelige at det bare var latterlig.

Konseptet bak spillet var like enkelt som det var genialt. Ved hjelp av en rekke objekter skulle spillerne gjøre et enkelt oppdrag, for eksempel “sprekke ballongen” eller “få basketballen i korga”. På hvert nivå fikk man utdelt nye gjenstander som skulle brukes for å løse problemet. Og spillet nøyet seg ikke med realistisk fysikk, her var også cause and effect, lufttrykk og gravitasjon noen av ingrediensene. Rett og slett genialt.

I tillegg til de ulike oppgavene var det også en egen “freeform-modus”, hvor spillere kunne gå berserk med alle gjenstandene og dermed lage alle mulige merkelige mekanismer og reaksjoner.

Utallige oppfølgere, men kun en original
The Incredible Machine fikk også uttallige oppfølgere som du kan lese mer om her, men med unntak av små forbedringer klarte de aldri å skape noe så banebrytende som originalen. Men tIM har påvirket spillparadigmet i dag likevel. I de senere år har vi sett flere spill som helt tydelig henter inspirasjon fra klassikeren, som Half Life moden Gary’s Mod og herlige Portal. Men like banebrytende som originalen var de ikke. Og det spørs vel om så mange flere spill vil bli det.

Desverre er ikke tilgjengeligheten på titlene som den en gang var. Likevel er det mulig å spore det opp på nettet om man leter godt nok (og kanskje benytter noen mindre lovlige alternativer). Undertegnede fant spillet her, her og her, men kan desverre ikke gå god for noen av sidene siden disse versjonene kun støtter Windows. Spillet finnes også tilgjengelig for Mac-brukere igjennom diverse DOS-konverteringer.

Click here to view the embedded video.

Jude Law er igjen i søkelyset i vår nye scifi-spalte. Men det er mer tilfeldigheter enn noe annet. For i science fiction-utopien/dystopien Gattaca fra 1997 er det Ethan Hawke og en visuelt slående stil som imponerer mest. Filmen stikker seg ut som en av få godkjente scifi-filmer ved siden av teknologiorgien The Matrix på 90-tallet.

Spol noen år videre fra i dag. I en fjern, men samtidig nær, framtid, skilles det bare mellom under- og overmennesker. Ved hjelp av ny teknologi kan man ved fødselen spå hvor stor sannsynlighet et spedbarn har for sykdommer og hvor lang levetid det har. Vincent, i Hawkes skikkelse, har fått den dårlige enden av skjebnespillet. Med overhengende sannsynlighet for hjertesykdommer og depresjoner, samt levetid anslått til å være ca. 30 år, ser mulighetene mørke ut. Men ved hjelp av selvmordskandidaten Jerome Eugene (Law), et intellektuelt, men også lam (som følge av nevnte selvmordsforsøk), overmenneske klekker Vincent ut en plan for å nå de målene skjebnen har nektet ham.

Gattaca er fremfor alt en bitende samfunnskritikk og treffende framtidsfrykt ved hjelp av god spenningsoppbygning og en imponerende historie. Filmen ser også umåtelig bra ut, med sin tidløse art deco-stil som spalter fremtidsteknologi med 50-tallet. Skuespillerensemblet er dessuten perfekte i sin setting og veier opp for mangelen på scener som virkelig skiller seg ut.

Konklusjon:
En av 90-tallets beste myk-scifi-filmer holder seg like godt i dag som da den kom ut. Vakker visuell stil og en tankevekkende problematisering av sosiale klasser gjør at Gattaca lett kan anbefales til både scifi-fantaster og andre dødelige.

Linker:
Gattaca på The Internet Movie Database
Gattaca på Wikipedia

Click here to view the embedded video.

David Cronenberg er et velkjent navn på skrekkhimmelen. Med kultfilmer som Videodrome (1983) og The Dead Zone fra samme år, og ikke minst den velkjente remaken av The Fly fra året etter har han brent seg inn i mange science fiction-hjerter emostyle. I nyere tid står han bak Viggo Mortensens to beste rolleopptredener, History of Violence (2005) og megabrutale Eastern Promises (2007). Men en plass i mellom står en av Cronenberg-filmene som splitter flest fans av scifi-sjangeren, småabsurde eXistenZ (1999).

Jude Law, Jennifer Jason Leigh og en strålende opplagt Willem Dafoe står for stjernefaktoren i filmen om dataspillet eXistenZ, en virtuell verden mye lik vår egen. Ted Pikul (Law) har hele livet holdt seg utenfor hysteriet rundt de virtuelle dataspillene, bedre og mer spennende varianter av det virkelige liv. Men da Allegra Geller (Leigh), spillskapergudinne og babe, skal introdusere sitt nye spill eXistenZ blir Ted kastet inn i en kamp mellom mørke og gode (?) krefter.

Det er vanskelig å si mye mer om handlingen uten å røpe hva som ligger bak. Men der filmen noen ganger virker i overkant absurd bør en vite at det er en underliggende mening bak og at dette vil vise seg til slutt. Slutten gir også rom til ulike tolkninger, men den mest sannsynlige er knyttet til et firbent dyr, uten at jeg skal fortelle mye mer enn det.

Konklusjon:
eXistenZ er en vanskelig film å gi et “Kurt Russell-kast”. På mange måter er symbolikken og diskursen rundt eksistensialismen og blandingen av teknologi og biologi bidragsytere til at filmen har en sterk gjensynsverdi. På den andre siden har den ikke eldes like vel som for eksempel Gattaca (1997), på tross av at filmen bare er 10 år gammel.

Lenker:
eXistenZ på The Internet Movie Database
eXistenZ på Wikipedia

Click here to view the embedded video.

80-tallet var Kurt Russells lekegrind. I store kinosuksesser som actionkomedien Tango & Cash med Sylvester Stallone, “krimeposet” Tequila Sunrise og det myk-scifi-”eposet” Escape from New York var kjekkasen tiårets svar på Christian Bale. Samtidig var en ny skrekkonge på vei opp i Hollywood. John Carpenter hadde allerede stått bak 1980s The Fog og nevnte Escape from New York, men regissørens andre samarbeid med Kurt Russell skulle vise seg å bli langt mer minneverdig enn disse to.

Stille formiddag på klodens sydligste punkt. Midt i ishavet Antarktis har en gruppe amerikanske forskere slått leir da et par tilsynelatende gale nordmenn dukker opp i et lite helikopter på himmelen. I full flykt på bakken, en enslig trekkhund, som løper for livet med nordboerene i helene. I bombe- og maskingæverregnet søker hunden tilflukt hos amerikanerne som redder den fra de “gale blondinene” fra nord. Men i dette tilfellet er hunden slett ikke menneskes beste venn…

The Thing kombinerer groteske spesialeffekter med en mørk historie om kamelonsk ondskap. Og det eneste som er sikkert er at det finnes ingen vei utenom den djevelske skapningen for Kurt Russell og co. Ishelvetet som bakteppe danner en perfekt og isolert stemning, og når det går mot natt skjønner vi at enden er nær. Spenningsoppbygningen er sterk, og vi vet aldri hvem vi kan stole på. Sånn sett er vi alltid på tå hev, helt fram til den klimatiske slutten, som er perfekt for sjangeren.

Konklusjon:
Med spesialeffekter som fremdeles imponerer og et godt skuespillerensemble slipper The Thing unna med litt lettvint historie. Tematikken i filmen er derimot alt annet enn lettvint, og under skrekkoverflaten lurer en overbevisende framtidsfrykt.

Lenker:
The Thing på The Internet Movie Database
The Thing på Wikipedia

Click here to view the embedded video.