Om du var ute etter romantisk fantstisk lovah på nittitalet var det ein mann å henvende seg til, nemleg Shaggy. Men korleis hadde det seg at denne jamaicansamerkikanaren med bagrunn frå US Marine Corps gjorde popstjerne av seg og blei til sjølvaste Mr. Lovah-Lovah? Det skal vi no finne ut.
David Cronenberg er et velkjent navn på skrekkhimmelen. Med kultfilmer som Videodrome (1983) og The Dead Zone fra samme år, og ikke minst den velkjente remaken av The Fly fra året etter har han brent seg inn i mange science fiction-hjerter emostyle. I nyere tid står han bak Viggo Mortensens to beste rolleopptredener, History of Violence (2005) og megabrutale Eastern Promises (2007). Men en plass i mellom står en av Cronenberg-filmene som splitter flest fans av scifi-sjangeren, småabsurde eXistenZ (1999). read more »
80-tallet var Kurt Russells lekegrind. I store kinosuksesser som actionkomedien Tango & Cash med Sylvester Stallone, “krimeposet” Tequila Sunrise og det myk-scifi-”eposet” Escape from New York var kjekkasen tiårets svar på Christian Bale. Samtidig var en ny skrekkonge på vei opp i Hollywood. John Carpenter hadde allerede stått bak 1980s The Fog og nevnte Escape from New York, men regissørens andre samarbeid med Kurt Russell skulle vise seg å bli langt mer minneverdig enn disse to. read more »
Den Ukentlige ønsker våre lesere velkommen til en ny serie artikler som vil fortsette ut over høsten, over vinteren og kanskje også enda lengre om interessen er der. Med det passende skeive navnet Scifi-hjørnet vil redaksjonen sette fokus på en av de mest fascinerende (men også mest oversette) sjangerene innenfor filmens verden. Her skal alt fra myk science fiction, som filmklassikerne i den originale Star Wars-triologien, og mindre tilgjengelige verk, som Tarkovskys russiske scifi-klassiker Stalker, igjennom en nøye vurderingsprosess.
Ved hjelp av Kurt Russell-skalaen vil filmene bli vurdert som klassikere, eller det motsatte, slik at våre lesere skal kunne velge og vrake enten de kunne tenke seg å se Rutger Hauer i boxeren (Blade Runner), eller se Jar Jar Binks (grøss) sette sitt uforglemmelige stempel dypt inne i hjernebarken. Artiklene i scifi-hjørnet finner du her.
De tre Devon-gutta (plassen, ikke den Devon) i bandet Muse har i løpet av årene siden Showbiz (1999) og Origin of Symmetry (2001) beveget seg lengre og lengre inn i popland. Delvis med kraftsalva Absolution (2003), og enda gjennom rett-fram-skiva Black Holes And Revelations (2006), har bandet kasta fra seg det alternative soundet til fordel for noe som de fleste kan like.
Samtidig har utviklinga gjort bandet langt mindre spennende. Det mørke soundet (bla. med referanser til Rakhmaninov) har blitt erstattet med fengende poplåter, som den siste platas store singelhit, U2-inspirerte Starlight. Derfor lovde det så godt for framtida, da Muse for tre år siden avsluttet den heller middelmådige Black Holes… med spacecowboy-infernoet Knights of Cydonia. Hadde bandet tenkt å ta en Kid A og overraske sine fans fullstendig ved neste korsvei? Svaret er delvis ja. Etter et intenst lyttemaraton er vår anmelder klar for å felle dom over trioens siste forsøk. read more »
De fleste gutter i den siviliserte delen av verden har et spesielt forhold til et visst plagg i en viss science fiction-eventyrsaga. Vi snakker selvsagt om prinsesse Leias gullbikini i det tredje avsnittet av den originale Star Wars-triologien. Mange gutter har vel også fantasert om å få dama til å kle seg i det legendariske plagget og gjøre ting som Jabba aldri fikk gjøre muligheten til å selv gjøre med Leia, men ytterst få har faktisk vært så heldige at de har fått oppleve det. Da fins det heldigvis en trøst. Leias Metal Bikini er en fantastisk side med masse info om den legendariske brystholderen og ikke minst – enorme mengder med bilder av jenter fra hele kloden som har kledd seg i det gudommelige klesplagget!
Klikk på bildet for å sjekke ut herligheten!
Når selv TV-Norge erstatter nyhetene med slapstick humor og VG har meningsmålinger basert på hvem folk vil drikke øl med, så kan vel vi her i DU bringe videre Hitlers reaksjoner på hvordan borgerlig side har klart å kaste vekk mulighet på mulighet i dette valget:
Slik så Mew-oppsetningen ut for noen år siden, vi beklager mangelen på et oppdatert bilde.
Danske Mew bevisste med knallplata Frengers i 2003 at det kom mer interessante ting enn Toybox og “From Paris to Berlin” ut fra våre berusede naboer i sør. Oppfølgeren Mew And The Glass Handed Kites fra 2005 hadde også noen snev av brillianse over seg, selv om resultatet var mye mer variert enn tidligere. Den viste også at bandet var inne i en transformasjon, i retning av en noe mer progrettet pop, med et enda mer spennende sound enn før. Men når bassisten slutta i bandet like etterpå var det mange fans som fryktet for hvordan guttas fremtidige arbeid ville se ut. Det viste det seg å være ingen som helst grunn til! read more »
Nå er jeg ikke blant rapmusikkens største fans, men tydeligvis er det andre der ute som syntes at det ikke holder å ikke høre på musikken om en ikke liker den. Ikke uventet er det selvfølgelig en feminist.
read more »
I dag skal vi til Italia. Slik ein kulturnasjon kan sjølvsagt ikkje være bekjendt av å ikkje være representert i denne oversikat over nittitalets hottaste musikksjanger, nemle Eurodance. Og kva er vel då meir naturleg å dra fram frå musikkhistorias søppeldynge enn sjølvaste Eiffel 65?
Våre 4 siste spill i kåringen av tidenes adventure-spill er etter mye om og men snart klare for å se dagens lys. Med litt innsats kan vi da endelig få orden på den fullstendige kåringen og få svar på hva som er tidenes beste adventure-spill en gang for alle. Samtidig er det fint å si fremover, for adventure-spillene blomstrer som aldri før. LucasArts revitaliserer Monkey Island 1, Telltale lager nye kapittel i samme serie og sjelden har vel så mange indie-designere laget klassespill i sjangeren. Et eksempel på sistnevnte er Machinarium. Det er bare å kose seg med et klipp fra spillet mens Den Ukentlige-redaksjonen snekrer sammen avslutningen på den store adventure-kåringen!
I dag skal vi snakke om norsk rap. Norsk jente-rap. Det var nemleg slik at då det 21. århundret fortsatt var nytt og spanande så byrja kidsa rundt omkring så smått å rappe på norsk. Og det var jo greit nok det, for på denne tida var det stort sett engelsk det gikk i for norske rapparar, og nordmenn som prøver å framstå som ganstahz straight outta tha hood blir i bestefall tåpeleg. Problemet var berre at alle desse nye norskspråklege rapparane var av hankjønn. Det kan ein jo ikkje ha noko av i eit likestilt sosialdemokrati. Løysinga blei Christine. Her fekk vi skikkelig girl-power i rapform, og alle var strålande fornøgde med kvinneleg norsk hip-hop sitt store framtidshåp.
