Den Ukentlige

Det er trønderane som får fornøyelsen av å være vertskap for den første av årets delfinalar i Melodi Grand Prix. Det er dei sikkert stolte av. Men kva slags musikk er det eigentleg vi kan forvente frå scena i kveld? Fløyelsmjuk øyremasasje eller brutal trommehinnvoldtekt? Med eit pågangsmot kun overgått av eigen inkompetanse tar vi her ei aldri så liten pølsebonanza for dagens artistar.

read more »

Enhver nettavis/blog med respekt for seg selv må ha restaurantanmeldere. Hva hadde vel Dagbladet vært uten kultursnobbene Robinson & Fredag? Og hvem hadde giddet å lese Bergens Tidende hadde det ikke vært for forsidejournalistene Smitt & Smule?

Men når vi i Den Ukentlige nå starter vår egen restaurantguide gjør vi det med litt andre premisser innabords enn de allerede omtalte. Vi har nemlig ingen snobbete minstekrav, i vår spalte vil alle mulige spisesteder få prøvd seg ut mot våre perplekse tunger, enten det er snakk om dyre sushirestauranter, kebabsjapper eller junkfood-hull. Men før moroa setter i gang overlater vi ordet til Oskar, vår eminente kåserist og søppelbeboer, som introduserer matekspertene ubønnhørlig! read more »

Kultfilm regissør Paul Verhoeven står bak tre store filmer som splitter filmelskere verden over. Politidystopien RoboCop (1987), Total Recall (1990) og Starship Troopers (1997). Felles for de alle er at de var overbevisende og imponerende når de kom ut, men har slitt litt med tidens toll. Mellomstemann, Total Recall, er et typisk eksempel på dette, med interessant tematikk mikset sammen med Arnold Schwarzeneggers typiske oneliners. Det er liten tvil om at filmen er morsom, (enten den vil det eller ikke,) men er den bra også? read more »

Jude Law er igjen i søkelyset i vår nye scifi-spalte. Men det er mer tilfeldigheter enn noe annet. For i science fiction-utopien/dystopien Gattaca fra 1997 er det Ethan Hawke og en visuelt slående stil som imponerer mest. Filmen stikker seg ut som en av få godkjente scifi-filmer ved siden av teknologiorgien The Matrix på 90-tallet. read more »

David Cronenberg er et velkjent navn på skrekkhimmelen. Med kultfilmer som Videodrome (1983) og The Dead Zone fra samme år, og ikke minst den velkjente remaken av The Fly fra året etter har han brent seg inn i mange science fiction-hjerter emostyle. I nyere tid står han bak Viggo Mortensens to beste rolleopptredener, History of Violence (2005) og megabrutale Eastern Promises (2007). Men en plass i mellom står en av Cronenberg-filmene som splitter flest fans av scifi-sjangeren, småabsurde eXistenZ (1999). read more »

80-tallet var Kurt Russells lekegrind. I store kinosuksesser som actionkomedien Tango & Cash med Sylvester Stallone, “krimeposet” Tequila Sunrise og det myk-scifi-”eposet” Escape from New York var kjekkasen tiårets svar på Christian Bale. Samtidig var en ny skrekkonge på vei opp i Hollywood. John Carpenter hadde allerede stått bak 1980s The Fog og nevnte Escape from New York, men regissørens andre samarbeid med Kurt Russell skulle vise seg å bli langt mer minneverdig enn disse to. read more »

Den Ukentlige ønsker våre lesere velkommen til en ny serie artikler som vil fortsette ut over høsten, over vinteren og kanskje også enda lengre om interessen er der. Med det passende skeive navnet Scifi-hjørnet vil redaksjonen sette fokus på en av de mest fascinerende (men også mest oversette) sjangerene innenfor filmens verden. Her skal alt fra myk science fiction, som filmklassikerne i den originale Star Wars-triologien, og mindre tilgjengelige verk, som Tarkovskys russiske scifi-klassiker Stalker, igjennom en nøye vurderingsprosess.

Ved hjelp av Kurt Russell-skalaen vil filmene bli vurdert som klassikere, eller det motsatte, slik at våre lesere skal kunne velge og vrake enten de kunne tenke seg å se Rutger Hauer i boxeren (Blade Runner), eller se Jar Jar Binks (grøss) sette sitt uforglemmelige stempel dypt inne i hjernebarken. Artiklene i scifi-hjørnet finner du her.

Sleng deg i veggen! Yougurtmonopolet er brutt! Av ein islansk ost!
For om ein skal være teknisk av seg så er det faktisk ein ost skyr er, det står nemlig på teh intarwbz, så då må det jo stemme. Q-meieria, det tapre vesle selskapet som utfordrar Tine sitt monopol/Blodkapitalistane som søker å køyre bøndeens samvirke Tine i grøfta (styk det som ikkje passar) har nemleg introdusert skyr i norske butikkhyller. Er det verdt å smake på?

read more »

De tre Devon-gutta (plassen, ikke den Devon) i bandet Muse har i løpet av årene siden Showbiz (1999) og Origin of Symmetry (2001) beveget seg lengre og lengre inn i popland. Delvis med kraftsalva Absolution (2003), og enda gjennom rett-fram-skiva Black Holes And Revelations (2006), har bandet kasta fra seg det alternative soundet til fordel for noe som de fleste kan like.

Samtidig har utviklinga gjort bandet langt mindre spennende. Det mørke soundet (bla. med referanser til Rakhmaninov) har blitt erstattet med fengende poplåter, som den siste platas store singelhit, U2-inspirerte Starlight. Derfor lovde det så godt for framtida, da Muse for tre år siden avsluttet den heller middelmådige Black Holes… med spacecowboy-infernoet Knights of Cydonia. Hadde bandet tenkt å ta en Kid A og overraske sine fans fullstendig ved neste korsvei? Svaret er delvis ja. Etter et intenst lyttemaraton er vår anmelder klar for å felle dom over trioens siste forsøk. read more »

Slik så Mew-oppsetningen ut for noen år siden, vi beklager mangelen på et oppdatert bilde.

Danske Mew bevisste med knallplata Frengers i 2003 at det kom mer interessante ting enn Toybox og “From Paris to Berlin” ut fra våre berusede naboer i sør. Oppfølgeren Mew And The Glass Handed Kites fra 2005 hadde også noen snev av brillianse over seg, selv om resultatet var mye mer variert enn tidligere. Den viste også at bandet var inne i en transformasjon, i retning av en noe mer progrettet pop, med et enda mer spennende sound enn før. Men når bassisten slutta i bandet like etterpå var det mange fans som fryktet for hvordan guttas fremtidige arbeid ville se ut. Det viste det seg å være ingen som helst grunn til! read more »

Siden det gikk til helvete med harmonien i At The Drive In har Omar Rodriguez-Lopez og kompis Cedric Bixler-Zavala latt alle kunstneriske krumspring få utspille seg i progprosjektet The Mars Volta. På det beste har de fått til magisk musikk, som på konseptalbummet Frances The Mute (05) og på den aggressive debuten De-Loused in the Comatorium (03). De siste årene har bandet tatt en litt annen og mer tilgjengelig retning delvis med Amputechture (06) og The Bedlam in Goliath (08) og veien mot det konforme fortsetter jaggu meg på Octahedron. read more »

Første, andre og tredje sesong av president Obamas yndlingsserie har alle blitt neddynket i baconpølser fra oss i Den Ukentlige. Der de fleste serier taper seg allerede den andre sesongen (som i tilfellet med en viss seriemorderserie), har The Wire motbevist anmelderklisjeene. Men før eller siden må vel moroa ta slutt? Er den nest siste sesongen søppel, genial eller noe midt i mellom? read more »