Så mye som Sharon Jones & the Dap Kings lever i fortiden musikalsk, så er “I Learned the Hard Way”  veldig mye et album for 2010.  Jones er fremdeles den forsmådde kvinnen hun har vært på de siste platene, men hun tar også opp andre temaer enn hjertesorg. Funk godsaken “Money”  om den økonmiske krisen er den sangen som mest direkte  tar opp våre nåværende problemer, men selv “Windowshopping”  om typens vandrende øye/utroskap, kan tolkes til å omhandle andre viktiger temaer. Jones synes å være klar over at omfanget, av hvordan hjertesorg kan settes i perspektiv, og hennes sang er på sitt mest subtile og tilbakeholdne, og blir som resultat enda mektigere. Der tiligere album, og liveshow, har vist Jones som artist, viser dette albumet sangeren.  Jones og Dap-Kings fikk sitt store gjennombrudd med “100 Days, 100 Nights”  men dette albumet er deres klart beste så langt. Beste sang er “Money”.

Click here to view the embedded video.

Robert Plant – Band of Joy

Når planene om en oppfølger til det kriktikerroste duett albumet “Raising Sand”  med Alison Krauss falt i grus, tok Plant kontakt med gitaristen fra samme album Buddy Miller for å produsere et roots album. Med Miller’s upåklaglige smak og store kunnskaper om roots musikk, så har “band of Joy” blitt et glimrende album. Plant høres løs og inspirert ut, på alt fra det romantiske “Falling in Love Again” til goth-roots saken “Silver Rider” og den blues-aktige ”Central Two-O-Nine”.  Skriv det opp til en ekte vekkelse for Plant, en rockelegende som har funnet en måte å komme over byrden av hans strålende fortid ved å omfavne det sublime lyden av en annen.

Click here to view the embedded video.

The Roots – How I Got Over

2010 har vært et travelt år for The Roots, de tok jobben som husbandet til Jimmy Fallon, samarbeidet med John Legend 70 talls soul hyllesten “Wake Up” i tillegg til å gi ut sin beste ple noensinne.  Det er et nervepirrende funky album om harde tider, med dystre “reportasjer” fra ghettoen men også mer oppløftende gospelaktige sanger samt innslag av indie rock fra gjester som Joanna Newsom, Monsters of Folk og medlemmer av Dirty Projectors. Beste Sanger er “Walk Alone” og “Dear God 2.0″

Click here to view the embedded video.

Kanye West – My Beatiful Dark Twisted Fantasy

Med My Beautiful Dark Twisted Fantasy, har Kanye West laget musikk som er like rotete som hans liv, men på en glimrende måte. Når han ikke krangler med Matt Lauer eller legger ut bisarre meldinger på Twitter. Så har han vært opptatt med å konstruere et hip-hop epos, sanger fulle av den type grandiose gester som bare tåper forsøker og bare villt talentfulle klarer å gjennomføre med suksess. Jo mer han stablet på, streng seksjoner, Elton John piano soloer, Bon Iver gjesteopptredener, King Crimson og Rick James samplinger jo bedre ble musikken. Kanye har aldri vært mer underholdene (“Have you ever had sex with a pharaoh?/I put the pussy in a sarcophagus”) eller vært så innsiktsfull om sin tendens til å selvsabotere forhold. Fra oppkvikkende prog-rock  “Power” til den skumle men praktfulle ”Runaway” til den form skiftende “Hell of a Life” har han fått andres musikk til å virke litt kjedelig.  Er albumet mørkt/dystert?Jepp.  Twisted? Selfølgelig. Men fremfor alt er det vakkert.

Click here to view the embedded video.

The Gaslight Anthem – American Slang

Soul-punk  bandet The Gaslight Anthem (fra New Jersey) manglet ikke på konkurranse  når det kom til bli hvem som  til å bli erklært Springsteens arvtagere i 2010. Men bare “American Slang” matchet Springsteen’s New Jersey referanser og  hadde refreng like knyttneve-pumpende fengende som Springsteens.  Forelsket i biler og plater og jenter (i eller ut av sine sommerklær), vokalist Brian Fallon tapper inn i en rik kilde til all-american romanse, det eneste som mangler er en beskrivelse av han og damens pengeproblemer. “It takes so long to find the words and the beat” synger Fallon i “Stay Lucky” han har funnet de nå. Beste sanger “The Diamond Church Street Choir” og “Old Haunts”

Click here to view the embedded video.

Johnny Cash –

Det sier seg selv at de siste innspillingene Cash gjorde er historisk betydningsfulle, og det faktum at Cash visste at han var døende gjør det til et fascinerende, om til tider skremmende lytting. Album som blir utgitt etter artistens død er ofte ganske ujevne men dette er er konsistent bra og en verdig avslutning på American serien som gjorde opp det siste tiåret i Cash sitt liv og karriere. Musikken er naken og og rå, ofte bare bestående av en aukustisk gitar og  Benmont Tench’s orgel, Johnny’s stemme er tynn og sløret og alder, sykdom og sorg har tydelig satt sitt preg. Det er en glimrende samlig låter men den beste er albummets siste låt, den tradisjonelle farvelsangen fra Hawaii, Aloha Oe et nydelig og fredfyllt farvel

Click here to view the embedded video.

Jamey Johnson – The Guitar Song

Jamey Johnson valgte å følge opp hans kritikerroste album fra 2008 “That Lonsome Song”  med et ambisiøst dobbeltalbum med seig old-school country. En slagst hyllest til låtskrivere og sangere fra countryens storhetsperiode, han tar med seg det best fra fortiden og moderniserer det. Det er en episk personlige kamp i et klima av samfunnsmessig uro. Sangene er satt i en verden av evigvarende nesten-katastrofer, hvor de rike drar i marionett-strenger, de misfornøyde forbereder seg på opprør og alle andre har dameproblemer. Gode tider ikke hva de pleide å være kunne vært Johnson’s motto men albumet er også fylt med fering av mindre øyeblikk av glede, og med en evig bevegelse mot frelse og håp.  De beste sangene fra albumet er “That’s How I Don’t Love You Anymore” og “California Riots”

Click here to view the embedded video.

Bilal – Airtight’s Revenge

Dette var faktisk et veldig godt år for ukonvensjonelle afro amerikanske artister. Men Bilal som gjør en veldig velkommen retur til musikk scenen etter nesten et tiår, overgikk alle konkurrentene med sin vilt oppfinnsomme, vilt underholdende album. Det er arbeidet til en kunstner som er i full kontroll over sine ferdigheter,han redefinerer sitt forhold til sitt publikum fordi musikken har bare tatt ham et sted vi ikke hadde forventet. Når du hører “Robots” eller “Cake and Eat It Too” så hører du Bilal artikulere det kjente på ukjente måter som gjør det nytt og spennende.  Viss du digget de siste abumene til Kanye West og Janelle Monàe vil du digge dette albumet også.   

 Justin Townes Earle – Harlem River Blues

Er dette det beste hillbilly albumet som noensinne har kommet ut av New Yorks East Village? Tvilsomt, men det er vanskelig å komme på noen bedre i skrivende stund. Justin Townes Earle (sønn av Steve Earle) kommer fra den rkitige bakgrunen og det vises. Han er jævlig smart (men har et rusproblem som vel har gjort at karrieren hans ikke har nådd fullt potensial enda)  han demonstrerer en visdom og klarhet i formål som står i motsetning til hans alder på 28. På sitt fjerde album på like mange år er det tydelig at han er blitt mer selvsikker og vet hva han vil.  Hold det enkelt, si sannheten, og ikke la dem kødde for masse med arrangementene. Dette er ikke komersiell country/americana/bluegrass på noen som helst måte. Men mens de mer radiovennlige/topp 40 orienterte abumene i samme genre vill være glemt om noen måneder vil dette albumet bestå i årtier. Beste sang er Harlem River Blues, en sang om selvmord som en kan danse til.

Click here to view the embedded video.

 Drive-By Truckers – The Big To-Do

Karakterstudier er vel og bra, men de er mye mer intressante viss de rocker. Eksempel “The Fourth Night of My Drinking” som er pen og morsom spilt på piano, høres ut som en enorm sky av lengsel og angst når den blir utsatt for Drive-By Trucker’s tredoble gitar angrep. Sangtemaene deres er lånt fra avisoverskriftene,  harde økonomiske tider, en prestekone som dreper sin perverse mann. Men du lytter fordi rytmeseksjonen er en kraftpakke, deres akkordprogresjonar er unike, og gitaristene har en forkjærlighet for støyende soloer. Selv om den andre halvdelen har et par filler sanger er det i den store tradisjonen med filler som høres ganske bra når du setter den på. Og sette den på bør du, fordi på sykt vakre gitar-toner, kan ingen ta dette bandet. Beste sanger “Birtday Boy” “This Fucking Job” og “Get Downtown”.

Click here to view the embedded video.

Spania: Daniel Diges – Algo Pequenito

Snorre: Moppen Daniel Diges er Spanias representant i årets Eurovision-finale. Det er betryggende å se at Daniel i hvert fall har fått en frodig hårvekst fra faren Manuel som stakk av fra barndomshjemmet kort tid etter sønnens unnfangelse. Mer bekymringsverdig er det at sjarmen og talentet føk ut av døren med han. Det er i det hele tatt fascinerende hvor latterlige bidragene fra de automatisk kvalifiserte nasjonene er. Daniel Diges er en våt og latterlig svamp, og egner seg best til å vaske do med.

Bjørnar: Spania skal ha for at dei prøver, men her kjem dei til å feile stygt. Dette blir nok å finne blandt dei fem siste i finalen. Desse sirkusfaktene blir berre merkeleg.

Norge: Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Snorre: Didrik Solli-Tangen er altså mannen som skal ta opp arven fra fjorårets suksessrusser Aleksander Rybak. Og Diddy, som sin onkel Donkey, har en vanskelig oppgave foran seg. Uten en semifinale å eksponere sitt glatte ansikt kan det bli vanskelig for Sollitangen og komme seg til topps. Heldigvis minner visse partier i låta om Michael Jacksons Free Willy-låt og andre om Rolf Løvlands You Raise Me Up, og dette kan kanskje vekke noe latent i alle de østeuropeiske hjem der ute. Det spørs om Norge, i beste Irland-stil, får arrangere Eurovision to år på rad, men Dolly Tangen har en god mulighet på topp 5!

Bjørnar: Det er godt mogleg at Diddy T er kveldens beste vokalist, og det er då på ingen måte ein dårleg song song som skal forsvare fedrelandets ære denne laurdagskvelden. Men sjølv om sangen er god så er deneigentleg ikkje ein song ein bit seg merke i, den blir litt for anonym. Dessutan er det fleire gode ballader å konkurere  med, Norge, Irland og Israel vil nok stele stemmer frå kvarandre, og eit tidleg startnummer for Diddy er nok ikkje ideelt med tanke på ei toppplassering. Dessutan tyder alt på at det ikkje er eit balladeår i år.
Men det gjer ikkje så mykje. Vi har uansett allreie slått svenskane, og det er jo det viktigaste.

Storbritannia: Josh Dubovie – That Sounds Good to Me

Snorre: England har mange fiffe ting. Joey Barton, Sporty Spice og Steve Hacketts gitarsolo på siste del av Genesis’ klassiker The Lamia for å nevne noen. Men i Melodi Grand Prix ser det til å gå helt på trynet hver eneste gang. Josh Dubovie er det siste beviset på akkurat det. Han er like talentfull som en flaske Mountain Dew, like vakker som et dødt dyrekadaver i forbikjøringsfila på E6, og like innbydende som underlivskreps. Og låta? Den tåler sammenligningen med folkemord rimelig greit. Josh får likevel en pølse ekstra, rett og slett fordi det er så mye dritt i konkurransen som er enda verre.

Bjørnar: Det er ikkje nokon andre i Europa som har bidratt med så mykje bra til populærmusikken som britane. Men i moderne Eurovisionsamanheng er dei musikalske dverger. Og her presterer dei nok ein gong å bæsje seg sjølv i munnen. That Sounds Good to Me er ikkje ein song, det er berre eit makkverk av tilfeldig lyd. Tidenes nullpoengskandidat.

Frankrike: Jessy Matador – Allez Ola Olé

Sneglefolket står for et av de beste Eurovision-bidragene i nyere historie med Sebastien Telliers fantastiske Divine. I år er bidraget mer afrikanskinspirert og minner mest om noe som kunne vært en del av soundtracket til fotballspillene FIFA. Salomon Kalou og hans vakre kvinnelige motstykke gulper opp rundt tjue ord på tre minutter, mens de svinger seg primalt og håper på knull. Sangen er ensformig, ganske irriterende og faktisk en skikkelig outsider. Frankrike har sin beste mulighet på topplassering på flere år og kan klare topp 10. Konkurransens beste!

Bjørnar: Etter det som er lagt ut på nettet av prøvene til Frankrike på scena i hallen på Fornebu kjem det til å bli betydlig mindre lettkledde damer på scena enn det er i videoen, og det er sjølvsagt ein stor, stor skuffelse frå froskeskjendarane, men songen er då uansett fengande.

Tyskland: Lena – Satelite

Snorre: Forhåndsfavoritten Lena Meyer er mye bedre enn sin argeste konkurrent (skal vi tro oddsselskapene) Aserbadjan. For på tross av konkurransens absolutt verste engelskuttale (prestasjon!) og en latterlig laber sangstemme, har luftballong-Lena en god låt etter MGP-standard. Tyskland kan igjen invadere store deler av Europa, men det spørs om de vil slite når de kommer østover (høhø). Topp 3?

Bjørnar: Så er vi komne til Unser Star für Oslo, sjølvaste Lena frå Hannover. Rett nok vil ungjenter som syng om undertøyet sitt gjerne være noko vi forbinder med ei anna av dei gamle aksemaktene, og tyskarar sitt forhold til det engelske språket kan vi ha det mykje moro med, som til dømes her og her, men vi kjem likevel ikkje unna at dette er ein svært så fengande song. Kombinert med eit gunstig startnummer i finalen trur eg faktisk at Tyskland kjem til å vinne heile greia!

Irland: Niamh Kavanagh – It’s for You

Snorre: Småkjipe fløyteballader er akkurat der hvor Irland fremdeles befinner seg, etter 3048958 år. Denne gangen er det transen Niamh Kavanagh som står i spissen og dette er like kjedelig som prim. Klisjeposteien avsluttes med et intetsigende variasjonsparti som er like spennende som Mette Marit. Men siden nivået er så ufattelig lavt i Eurovision, fortjener vel dette 3 pølser.

Bjørnar: Sirupsballade. Dette blir for kjedleg frå irane, denne songen er ikkje bra nok til at den fenger, og heller ikkje så himmelropande patetisk at den byr på ufrivillig underhaldning. Dopausekandidat.

Thomas: La gå, Irland må få lov til å lage musikk på sitt vis, men når Ronan Keating og hans skeive venna gjorde akkurat det samme gjennom den astronomisk jævlige boybandsjangeren, sitter eg desverre igjen med et nostalgisk minne fra 90 tallet då Westlife toppa hitlistene og ingen hokjønn ville lukte på undertegna en gang då eg på ingen måte såg ut som verken Nick, Nack, Homo eller Helvete. Fuck you Irland.

Bulgaria: Miro – Angel si ti

Snorre: Dette må bare bli bra! Bulgaria er Grand Prix ufyselige bastardunge og det ser ut til at det går sport i å drite seg mer ut for hvert år som går. Denne gangen er det Miro, en 50 år gammel bussjåfør som har brukt 4 millioner leva (bulgarsk valuta) på å operere seg etter sitt store idol, Chad Michael Murray i One Tree Hill, som er stjerna. Dette er helt absurd håpløst og det skamjævlige variasjonspartiet på slutten hører ikke en gang hjemme i heste-VM. Dø!

Bjørnar: Miro, ein sprøyte gal bulgarar opptrer saman med dansarar som det virkar som han har rekruttert frå turnforeninga i Sofia, er sjølvsagt ein opptur i forhold til sverd-og-sandalar-falsett-helvetet Bulgaria gav oss i fjor, men ein god del av underhaldningsverdien er og vekke frå Bulgaria.

Thomas: Bulgarske Miro går til og med sjølvaste Petr Elfimov en høy gang i det å være et ultrajævlig stykke menneske. Seks tonn horejuggel fra Hennes&Mauritz e fail i seg sjøl, men la oss for all del plusse på vindmaskin som tilfeldigvis blåse av han skjorta han hadde «glømt» å kneppe igjen, det eksepsjonelt jævlige fåregliset, tribaltatoveringa bak øret, og det faktum at sangen hans e like fiff som en drill i urinrøret. Fy faen.

Kypros: Jon Lilygreen og The Islanders – Life Looks Better in Spring

Snorre: Kypros er enda et fryktelig Eurovision-land og denne gangen er det Jon Lilygreen som skal vise oss veien til helvete. Eller? Jon har med seg en gammel gitar på scenen og viser sine evige skillz gjennom flere vanskelige parti. Ok. Kanskje ikke. Men dette er helt kurrante greier fra liksomøya og med litt hype kan sikkert dette gjøre det skikkelig bra.

Bjørnar: Det her var då ikkje så gale frå partyøya i sør. I staden for greskinspirert djevelskap får får i år ein ganske så sjarmerande popsong frå gitar-Jon og øyfolket.

Thomas: Kypros, ferie/partyøya som framfor alt e kjent som tilfluktssted for skandinavisk søppelungdom med radioaktivt bleikningsmiddel marinert inn i hodebunnen, og svarte brita på scooter. Alt som følge av ubehagelig mange varmegrader i parringsmåneden Juli, og det faktum at dei innfødte mannebeistene stort sett e Pål-Bang Hansen stygge (kvil i fred). Derfor e det så merkelig at Jon Lilygreen (gay-alert) klara seg såpass bra. Han ser ikkje gjennomført jævlig ut, nokke alle gjorde den gang undertegna beklageligvis satte sine føtter på øya, og sangen er faktisk bra nok til at samtlige diskotek på Party-stripa i Agia Napa vil nekte å spille den, rett og slett av prinsipp. Her e der både gitar, trommer og godkjent vokal, og sånt må det jo nesten vanke belønning for.

Kroatia: Feminnem – Lako je sve

Snorre: Østeuropeiske ballader er alltid spennende saker. Tre slitne babes står for kroatenes bidrag til årets internasjonale finale på Fornebu. Synge kan de, heldigvis, og selv om melodien er midt på treet klarer de kunststykket å få frem en helt ok ballade. Det er en prestasjon i Eurovision. Til slutt, litt kudos for bandnavnet: Feminnem!

Bjørnar: Å skulle høyre bidraget frå Kroatia betyr jo vanlegvis å måtte stålsette seg for ein dose skikkeleg balkanboogie, men i år byr dei i staden på ei framandspråkleg girliegroup med konkurransen sitt kanskje festlegaste namn. Og musikken? Den er vel eigentleg ganske middels, akkurat som damene.

Thomas: Feminnem; navnet kunne på alle måta tilsi at det her skulle være ei ny Ng3 gruppe med Ottar-attitude som gnåla om respekt og likestilling. Sjøl om det takk og pris ikkje e tilfellet kan ikkje sangen sias å være nokke anna enn heilt grei. Ballada florera det visst av i år, men Kroatia skal ha for å klare å grave opp 3 flotte kvinner som i tillegg har musikalsk gehør. Sangen i seg sjøl va skjønt litt daff, til og med til ballade å være.

Georgia: Sopho Nizharadze – Shine

Snorre: Enda en ballade og nå står landet som er like viktig som rotta på halen til Jabba de Hutt for tur. Låttittelen “Shine” er aldri et bra utgangspunkt. Sensuelle mannlige dansere ei heller, men dette får man vel finne seg i når det er Eurovision. Pyroeffekter får ikke dette makkverket opp på et akseptabelt nivå, en finner seg heller ønskende at en av dansernes smokinger skal ta fyr.

Bjørnar: I år er Georgia med igjen, etter å ha blitt utestengt frå finalen i fjor grunne politiske hensyn, bitande politisk satire med tekstlinjer som “We don’t wanna Put-in, negative mood is killing the groove” vart for mykje for den store bjørnen i Moskva. Men i år, når finalen foregår i demokratiet, friheten og fredsprisens høgborg, er Georgia sjølvsagt med. Comebacket har Georgia markert med å kaste seg på balladetoget, men dette er nok ein av dei svakaste bidraga i den kategoriem, sjølv om songen er signert same lætskrivar som står bak vår eigene Diddy-T sin song.

Thomas: Søtt som sukker, og tynt som suppe. Det her va provoserande kjedelig.

Tyrkia: maNga – We Could Be the Same

Snorre: Tyrkia er landet som bare trenger å være litt etniske for å ende i topp 10. I år har de derimot tatt en annen retning. Et slags Incubus-aktig oppsett, med kjekk vokalist, stor variasjon i de ulike partiene og DJ-scratching gjør faktisk at tyrkerne kan ha hode hevet høyere enn vanlig. Det er selvfølgelig kjipt å miste den erketypiske tyrkiske baben med flere dansetrinn enn rene noter, men det går bra når resultatet er såpass ok som dette.

Bjørnar: Tempo og endlege noko som iallefall er tilnærma rock’n'roll frå Tyrkia. Ein OK song med eit fengande refreng, det her kan sikkert holde til ei god plassering for tyrkarane.

Thomas: Endelig en nasjon som tør å tenke litt uttafor boksen, og Tyrkia skuffa heller ikkje i år på den fronten, og undertegna må innrømme sporadiske krampetrekninga i dansefoten når han høre den melodien her. Frontmann Manga har ei over middels godkjent stemme, og sjøl med ultraskeiv bekledning (les: ULTRAskeiv) velga eg å tro at den her kan nå relativt langt.

Sveits: Michael von der Heide – Il pleut de l’or

Bjørnar: Vår sveitsiske venn Michael kan nok ikkje rekne med at det regnar gull over han når vinnaren av MGP skal kårast på laurdag, for eg kan aldri i verda forestille meg at dette skal fenge nokon nok til å bruke pengar på å stemme på det.

Snorre: Foruten å ha store ører trives Michael best hjemme i sin burleske alpehytte ved bakenden av le Gay Mountain. Her bruker han mesteparten av tiden på å føre fremmedlegemmer opp i røyret eller så utfolder han seg i sin favorittsport: watersport. Og væsken fra denne aktiviteten han har tatt med seg inn i sin ultraskeive popsviske. Dette er i det minste nøytralt, i motsetning til hans lands egentlige innsats under andre verdenskrig. Auf widersen Michael!, og kom aldri tilbake.

Thomas: Megakjipt discovrøvl fra sjokoladealpene. Bonuspølse for at Dumbo framføra, trekkpølse fordi han ikkje har på seg sirkushatt eller trykke trynet fullt i peanøtter.

Sverige: Anna Bergendahl – This Is My Life

Snorre: Anna Bergendahl er verken transseksuell operasanger eller pestrammet glittersvenske og er dermed et steg i riktig retning for våre trivelige naboer i øst. Med sin småtrivelige ballade “This is my life” var Anna det nest beste i årets Melodifestival, etter Dolph Lundgren. Og selv om alle på scenen er håpløst bekledde i hvit, og koristene håpløst vaier latterlig frem og tilbake i bakgrunnen, kan ikke dette hindre Anna fra å ha et sterkt bidrag, sett i lys av konkurrentene.

Bjørnar: Sverige, ja. Som alltid er vel svenskane sjølvutnemnde storfavorittar, og for all del, dette kan jo fort ende på topp 10, om dei kjem seg vidare frå semifinalen. Songen i seg sjølv er jo grei den, og unge Anna er jo sjarmerande der ho står på scena med gitar og SU-sko. At ho ikkje er verdas beste vokalist kamuflerast jo greit med at ho har såkalla “særpreg” i stemma, og alle som har sett ein talentkonkurranse der Jan Fredrik Karlsen sit i juryen veit jo at det er det viktigaste av alt.

Thomas: Söta bror har lært av fjorårets feil og gått for sukkersøt pop til fordel for jamrande sopranskrik. Oppskriftsmessig blond kvinne med daterape-antrekk kan vel muligens sette en og anna balkanereksjon i høygir, og sånn sett kan det jo bli mang ei stemme på Sverige. Heilt ok det her.

Aserbajdsjan: Safura – Drip Drop

Snorre: Safura, etter kjønnssykdommen, er visst en av favorittene til å vinne årets finale på Fornebu. Og om sangen er like smittsom som henne, skal en ikke se bort i fra at Azerbadjan har en brukbar mulighet.

Bjørnar: Slitsom song. Men eg trur Safura kan tjene mykje på å frisk opp framføringa si til si Fornebu-framføring. Om ho og lar være å sjå ut som trofékona til ein austeuropeisk mafiaboss på håret så hadde det vore fint.

Thomas: Ei sangerinne som ruva høyere enn en mellomstor kyklop, akkompagnert av en flokk dansera med dverdtendensa (ved siden av Safura såklart). Sangen var jo og skikkelig bra, og gikk rett heim hos meg.

Ukraina: Aloysha – Sweet People

Snorre: Hadde bare Alyosha vært flink til å synge, låta hennes bra og fremførelsen spennende, kunne dette gått skikkelig bra for Øst-Europas undulatland Ukraina. Intetsigende shit.

Bjørnar: Ukraina har gått vekk frå sin tradisjonelle crazy bananas-stil i Eurovision, og satsar i år på å framstå som Europa sin sosiale samvittighet. Det er jo fint det. en sangen er ikkje fin, den er kjedeleg.

Thomas: Istedetfor å drikke en kaffe med speedball og gå amok i tospann med en ultrakjip dunkebeat fra aller lavaste hylle har Ukraina i år valgt å gå for et litt kjøligere og meir melankolsk bidrag, i håp om å dra i land neste års folkefest. Litt kjedelig blei det desverre, men i forhold til ka Ukraina, og østblokkene generelt, e i stand til å produsere så va det her heilt greit.

Nederland: Sieneke – Ik ben verliefd (Sha-la-lie)

Snorre: Nederland må være verdens mest skada land. Hasjdronninga Sieneke synger om donger og bærer paljetthelvetet som om armageddon nærmer seg utenfor døra. Så koster hun bare 200 euro, og med tanke på hvor dårlig euroen står stilt er det verdi for pengene. Eller ikke.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at våre nederlandske stylist-venner har fått det for seg at dei skal få den 18 år gamle Sieneke til å sjå ut som ho er 44 år, men det er vel kanskje for at ho skal passe betre inn i den dænsbænd-stilen som Nederland satsar på i år. Og å går for ein slik sang er sjølvsagt å stille seg lageleg til for hugg, men pokker heller, Nederland lykkast til tusen. La gå, det høyres ut som eit bulgarsk danseorkester på eit høgfjellshotell som slit med økonomien, og at dette tivoli-pianopartiet i starten av sangen vekker stygge minne om trancemonsteret The Darkside, som herja rundt for ein ti års tid sidan i meg, så tar eg meg sjølv i å like denne songen, og det heilt utan ironisk distanse.

Thomas: Ka skjer? Stilla -sjølvaste- technonasjonen med folkelig countrydansbandmusikk som generelt sett e mynta på hjerneskada 70 åringa med fungerande swingfot, folk fra Hedmark og typen til mamma? Eg har ikkje ord. Litt på grunn av det overnevnte, men mest fordi countrydansbandmusikk e det jævligste eg veit om. Den her tar eg på gefühlen.

Romania: Paula Seling og Ovi – Playing with Fire

Snorre: Norskrumenske Ovi og hans østblokkmotstykke står for et langt friskere bidrag enn den foregående apokalypsen fra Nederland. Her får vi en fyrrig duett/duell mellom mann og lakkledd kvinne med et par lekre pianolinjer som krydder på topp. Romania kan klare topp 10!

Bjørnar: Romania kan gjere det stort i år, då dei kjem med ein song som har det alt for mange av balladane som er med i år manglar, nemleg tempo og det å skamlaust spele på den kvinnlege vokalisten sin utsjånad for å sanke stemmer. No er i rettferdighetens namn ikkje Piano-Paula ikkje samanliknbar med fagre Elena som var med for Romania i fjor, men kledd i SM-varianten av styggedomen OnePice skal ein ikkje sjå vekk frå at Paula og Ovi frå Bryne kan gjere at Romania endar høgt på listene i år.

Thomas: Det her ligna på dei bandopptakene mamma og pappa hadde på en lurvete VHS i 1984, som seinere blei via til å forevige mine sju første bursdagsselskap på vår skapers Tellus. Det e egentlig alt eg har å si. Crap, slutt.

Slovenia: Ansambel Zlindra og Kalamari – Naradnozabavni Rock

Snorre: H-E-R-R-E-G-U-D! Kleint, jævlig og incestiøst. Slovenia står for årets frykteligste bidrag så langt og jeg kan ikke forestille meg at det kommer til å komme noe verre. Bli hjemme neste år.

Bjørnar: Kombinasjonen av folkemusikk med fiff kvinnleg vokalist og ein trønderrockar frå åttitalet kan kanskje virke litt merkeleg, men i Slovenia kan alt gå an, der er dei like tøysete og rare alle mann. For dette fungerer!

Thomas: Sjukt folkelig (og koselig) fra Slovenia, minus han rocka fyren i skinnjakke som, etter alt å dømme, ikkje har hatt gleden av dampande elskov på bjørnefell sia 1992. Hans sugande blikk og diverse frekke berøringa mot sin kvinnelige motpart vitna om et liv som gatemusikant på Slovenias mange landeveia, der samtlige kvinner (som ikkje ga han en tier) stort sett gikk rett forbi.

Makedonia: Gojko Taneski, Billy Zver og Pejcin – Jas ja imam silata

Bjørnar: Uff. Balkanboogie utan kuk. Å sende sånne songar til Eurovision er litt som å tørke seg bak med sandpapir. Ein burde aller helst latt være.

Snorre: Jaja mensan! Her har virkelig alt gått galt! Gjoko og hans skeive fetter leverer en intetsigende zviske om kjærlighet, helt til Billy bryter inn med knallhard makedonsk rap. Musikalsk armageddon! Selvskading er kulere enn dette!

Thomas: Herre fred. Plagiat e kjipt nok, men å plagiere Linkin Park (av -alle- folk) må nesten være det teitaste man kan gjøre, ved siden av å myrde spedbarn med øks. Vår «venn» Gjoko gjør sitt ytterste for å framstå som hipp og kul, sine 74 år til tross, mens hans rappe-kollega på scena Billy Zver (lol) befesta sin status som konkurransens aller største nullpunkt. Kirsebæret på toppen av den prinsipielt jævlige kaka e at girarshreddinga på mellomspillet e playback, nokke som bare kan bety at han som faktisk spilla gitar på scena e like musikalsk begava som en peppermyntekondom. What the fuck Makedonia?

Kviterussland: 3+2 – Butterflies

Bjørnar: Ja, dette var ein positiv overraskelse frå store ledar Lukashenko sine syngande undersåttar. Det skal sjølvsagt mykje til for å toppe fjorårets episke Eyes that never lies med sjølvaste Petr Elfimov, men dette er ein småsjarmerande song frå kviterusserane.

Snorre: “We are so fragile just like melting snow”. Fem ulike sangere og en pianizt står for hviterussernes bidrag i år. Det er nok meningen at modulationen på slutten skal svøpe ivrige MGP-homser inn i paradis, men den gang ei. “Butterflies” blir aldri noe mer enn en middelmådig og flau pastisj over landets kulturelle lavmål. Men det kunne faktisk vært langt verre.

Thomas: Ta vårt eget bidrag, del Didrik Zolli i fem, og vips, så får du nokke som e 97% likt det vi her heime håpa skal gå heilt til topps (bare kviterussisk). Litt kjedeligere melodi enn vår uten en svulstig avslutning, men om Norge komme til å klatre rundt på toppen e den her nesten nødt til å følge hakk i hel då den i bunn og grunn e kliss lik.

Island: Hera Björk – Je ne sais quoi

Bjørnar: Ach, ja! Ich LIEBE dette! Dette er jo Eurodance! Eurodance av den gode gamle skulen! Denne korte keyboardtrallen like før refrenget kunne jo vore tatt rett ut frå E-Type sin klassiske Angels Crying. Det einaste som trekk ned er det smått patetiske sceneshowet. Dei står heilt i ro og er kledd som eit begravelsesfølge.

Snorre: Island har jo hatt en vane for å ha brukbare og trygge bidrag de siste årene, men i år har vulkannasjonen våget seg ut på ny lava. “Je ne sais quoi” (oi, fransk er kult!) er tittelen på denne ABBA-aktige klubblåta og sangerinne/vulkankvinne Hera Björk synger bra. Låta er desverre like underholdende som Norske Talenter.

Thomas: Sjøl om E-Type gikk av moten for den oppegåande delen av verden en eller anna gang på det skeive nittitallet e det jo viden kjent at østblokkene fremdeles elska eurodance, såvel som turkise jeans og frisørprinsippene fra 1917. Dermed tror eg trygt vi kan spå den her som en mulig vinnerkandidat. Og det e litt trist egentlig. Hera Björk e for all del flink å synge, men når sangen e daff (all eurodance e forsåvidt det), sceneshowet e fraværande og det einaste visuelle med heile framføringa e ei røykmaskin som nærmast lura oss til å tro at den karatefeite ryggtavla hennes står i full fyr, så blir det ikkje fryktelig masse å skrive heim om.

Litauen: InCulto – Eastern European Funk

Bjørnar: Litauen har faktisk ein tradisjon med å sende litt merkelege bidrag til den internasjonale finalen, men der We Are The Winners frå 2006 rett og slett var awesome er dette berre tragisk. Totalt ufunky.

Snorre: Holy shit! Litauen slår til med et av de snålere Eurovision-bidragene i historien, og det er litt av en bragd! Låta er rimelig jævlig, men det kan faktisk være at dette på et nivå er genialt. Er dette i tillegg første gang vi får se mannlig stripping i Eurovision? Eastern European Funk er forvirrende greier, men det skiller seg i hvert fall ut, og det er positivt.

Thomas: Koreografi på Blümchen-nivå, Duckhuntfløyter, glittertruser og verdens mest random sang i harmonisk firspann erlik pølseparty. Det e sånn et transeksuelt nachspill ser ut (mest sannsynlig).

Armenia: Eva Rivas – Apricot Stone

Bjørnar: Dette skal vistnok vere ein av storfavorittane i år, men for min del kan Eva Rivas få ha aprikossteinen sin i fred. Kjedleg melodi og gnålete sangstemme.

Snorre: Eva Rives slår til med en skikkelig etnisk godlåt med den småsnåle tittelen Apricot Stone. Her har vi etnisk gitar, etnisk engelsk og en etnisk kappekledd fyr med etnisk fløyte. Resultatet er helt midt på treet i MGP-sammenheng.

Thomas: Halvveis i sangen hoppa eg over på wikipedia for å lese om parringsritualene til dvergantilopen. Ikkje nødvendigvis fordi dvergantilopen og deires preferansa når det kommer til dampande elskov e nevneverdig facinerande, men heller fordi Eva Rivas og Armenia sitt bidrag e et jamrande stort gjesp. TV-kavalkade med Herodes Falsks beste hadde vært festligere (og Herodes Falsk e jævlig i undertegnas øyne). Likhetstrekk mellom Eva og Angelina Jolie fortjena ei lita bonuspølse, men det e bare fordi eg ikkje har masturbert på ukesvis. Snork x5.

Israel: Harel Skaat – Milim

Bjørnar: Hebraisk er eit utakknemleg språk å synge på, så Harel skal absolutt har kredz for å synge på morsmålet. Og Israel sin ballade er slett ikkje blandt dei værste i denne konkuransen.

Snorre: Israel slo til med et av tidenes mest begredelige bidrag i fjor og det skal ikke mye til for at Harel Skaat skal toppe det i år. Harel er en glatt femiklatt med grei stemme og med en av de mer brukbare balladene i bakhånd klarer han nok å kapre noen stemmer ute i Europa. Power rock-avslutningen setter også litt fart i låta, men Harel og co kan godt måtte finne seg i å komme til kort i forhold til feks Portugal og Norge (om Israel i det hele tatt når finalerunden).

Thomas: Det må være bittert å være Yossi Benayoun om dagen. Ikkje får han spille Champions League neste år, ikkje e han spesielt flink i fotball og no e han heller ikkje lenger Israels kjekkaste mannebein. Men akkurat som Yossi Benayoun e en middelmådig fotballspiller e Harel Skaat (kjekkas til tross) en middelmådig artist. Ikkje dårlig, men ikkje eksepsjonell heller. Alle som kan skryte på seg sangstemme kan synge et makkverk om kvinner som forlot oss for nokke penere, nokke rikere, eller nokke med vesentlig større penis. Det her e skikkelig midt på treet, og pølsekastet blir deretter.

Danmark: Chanée og N’evergreen – In a Moment like This

Bjørnar: Danmark ein dårleg start grunna eit artistsnamn (N’evergreen) som ein skulle tru var for jævlig til å bli brukt i år 2010, i alle fall frå eit av dei siviliserte, vestlege landa i eurovisjonen. Men pytt sånn, kva kan vi vel vente får være pølse & porno-naboar i sør? Sjølve songen dei kjem med er eit typisk kjedeleg oppkok utan sjarm, og det einaste minneverdige er den i overkant tydlege tjuvlåninga frå ein anna song.

Snorre: Police i Eurovision? Chanée og Tomas N’evergreen (fryktelig navn) står for årets klareste plagiatkandidat og en skal ikke se bort i fra at denne kan få problemer om den blir populær. Duetter har visst seg i blant å være populære hos Eurovision-fansen og i visse ukultiverte deler av Europa kan det godt hende at Chanée og Tomas kan tjene på at befolkningen sannsynligvis aldri har hørt Every Breathe You Take. Låta eller? Midt på treet.

Thomas: Det einaste som e verdt å nevne ved Danmarks heller anonyme bidrag e uberplagiatet av Every breath you take. Sceneshow eller eksentrisk horekostyme e ikkje å finne, som i ballada flest. Versene e melodisk havregrøt, mens refrenget naturlig nok e svulstig som få (det e jo tross alt påkrevd). Anonymt og døll.

Bosnia: Vukasin Brajic – Thunder and Lightning

Bjørnar: Når ein spelar rock og/eller roll så er jo alltid lyn og torden vinnarar når det kjem til kva ein skal synge om, men det her er er ikkje bra. Thunder and lightning holding hands syng vår mann Vukasin, og det heile blir eit slags hippie-god-damned-liberal-peace-on-earth-mumbo-jumbo-vås. Og då kan korkje stykarar eller åttitalsgitar redde det Bosniske bidraget.

Snorre: Bosnia stod for et av de mer brukbare bidragene i fjor med sin smårocka Viva la Vida-kopi. I år beveger landet seg igjen innenfor poprocksjangeren med Vukasin Brajics puddelballade “Thunder And Lightning”. Dette er både svulstig, harry og rimelig middelmådig, men med Eurovision-brillene på er nok Bosnia klare for nok en finalerunde.
2 sterke pølser

Thomas: Det e sjelden kost at et Balkanland styra unna en sjanse til å promotere sine merksnodige musikkpreferansa gjennom syredandert eurotrance og dvaske asfaltprostituerte dansechicks med spygrønne miniskjørt. Det har skjønt Bosnia gjort, og Vukasin Brajic e dermed, i likhet med Daniel Powter, en ganske kjip fyr med en ganske kjip sound.

Polen: Marcin Mrozinski – Leganda

Bjørnar: Kva pokker er det polakkane vil fram til med dette her? Det startar med at dei står å skrik til kvarandre på scena, så blir det danseoppvisning medan Marcin med bruktbilselgarblikket syng, og så er det plutseleg slutt.

Snorre: Folkemusikk og pop i herlig fusjon – akkurat slik vi vil se det i Eurovision! Marcin Mrozinski begynner dramatisk med et urbrøl før det etniske ofres til fordel for en fiolindrevet pop. Det svinger ikke akkurat i dansefoten og 95% av Marcins vokal er sur, men det stopper ikke dette fra å være et brukbart billag som med litt flaks kan komme inn på topp 10

Thomas: Alle kan vel si seg enige i at ens musikalske preferansa erlik oppkast når man har konsumert nok alkohol. Undertegna setter for eksempel altfor stor pris på RnB på huleboernivå når antallet konsumerte Gintonic har passert 5. Ka får man då om man prøva å faktisk produsere musikk i et land der pils (og brennevin for den del) e billigere enn en rosinbolle? 2 pølser. Maks.

Belgia: Tom Dice – Me and My Guitar

Bjørnar: Gud hjelpe oss alle, her kjem Belgia. Eit land internasjonalt berømt for misbruk av barn og genmanipulering, eit land som ikkje eingong klarer å stable på beina ei fungerande regjering, har ei historie som dei aller kjipaste koloniherrane i heile Afrika og tilber dopa syklistar som om dei var halvgudar. Det skulle berre mangle at musikken deira er like rævjævlig som resten av landet, og det er den. Denne singer/songwriter eller trist mann med gitar som syng om føleslasne sine er den absolutt værste musikkformen som nokonsinne har eksistert. Til og med danseband, ganstarap og U2 er milevis betre enn dette. Dette er ikkje musikk, det er ein forbrytelse mot menneskeheten. Typisk Belgisk, med andre ord.

Snorre: Dette er en darkhorse! Selv om undertegnede intenst misliker trenden med disse følsomme gitarguttene (Jason Mraæsj, Jack Johnson) så har TerningTom evnen til å skille seg litt ut fra resten i denne konkurransen. Med sin Damian Rice-aktige vokal kommer han til å sjarmere mange kvinner og enda flere Eurovision-menn, og vi skal ikke se bort i fra at dette kan bli en skikkelig høy plassering. På tross av at melodien er ganske kjip.

Thomas: I motsetning til fjorårets Elvis-bidrag fra vaffelnasjonen Belgia har dei i år sendt en fyr som i det minste virka å være en genuin musiker og ikkje et pillevrak. Tom Dice e skjør og yndig, som en jomfruelig blomst, og klara alt i alt å framstå som hakket kvassere enn en del andre bidrag. Det her va på ingen måte gjennomført jævlig å høre på, og kan muligens være en topp 5 kandidat (reint musikalsk i allefall).

Malta: Thea Garret – My Dream

Bjørnar: Kjeldeleg ballade. Men med eit så svulstig arrangement at det er umogleg å slakte det heilt. Midt på treet frå øyfolket i sør.

Snorre: Malta fortsetter tradisjonen med stappmette kvinner og traurige ballader. Thea er dessverre verken like flink eller feit som fjorårets kvinnelige Jabba the Hutt. Sangen er dessuten kjipere enn kanelboller uten kanel. Dette er bæsj.

Thomas: Vanligvis hadde eg jo slakta ballada som nokke fargelaust og kjedelig, men då patriotismen skal få råde etter kvert får eg vel bare innse at ballada ikkje kan bli totalslakta i år (som i fjor). Problemet med ballada e jo at der bare står ei dame eller en mann, rett opp og ned, og skrike av full hals til en monoton og daff melodi som (i mange tilfeller) kunne dyssa dei fleste i søvn. Det her e en sånn en, og hadde ho ikkje sprengt lydmuren på slutten hadde eg mest sannsynlig tatt kvelden for 2 minutt sia. Pluss for det då eg ikkje vil legge meg heilt enda.

Albania: Juliana Pasha – It’s All About You

Bjørnar: Gotta love Albania. Det her er jo så stereotypisk austblokk som det kan bli. Når ein ser klippet er det jo som ein blir tatt 20 år tilbake i tid. Bildet og scena og fargane ser jo så tidleg nittitals ut at ein kan lure på om albanarane vil spare pengar og heller sende songen som blei nummer 2 i 1993 framfor å stelle i stand ein ny finale i år. Songen i seg sjølv er ikkje noko å skryte av, så det blir desverre ikkje meir enn dei årvissse tre minutta Albania får på seg til å minne resten av Europa på at det faktisk finnast eit land som heiter Albania. Resten av Europa kjem som vanleg til å reagere med eit skuldertrekk.

Snorre: Juliana Pasha er sikkert teknodronning i metropolen Tirana, men i den europeiske finalen vil nok publikum ha skikkelig gangsyn. Dette er svakt, kanskje ikke Venke Knutson-svakt, men i hvert fall Maria Haukaas Storeng-svakt. Sorry Juliana, it’s not all about you.

Thomas: Bidraget til Albania eller filmmusikken fra Mighty Ducks-filmane som Emilio Estevez udødeliggjorde på 90tallet? Men sjøl om undertegna e usikker på akkurat det e der derimot ingen tvil i mi sjel om at det her e temmelig crap å høre på.

Hellas: Giorgios Alkaios med venner – Opa

Bjørnar: Fy faen. Eg håpar Hellas aldri kjem seg ut av denne gjeldskrisa si og går konkurs og må selge heile landet til Tyskland sånn at dei aldri kan være med i MGP igjen. Dette er noko av det jævligaste eg har sett. Musikalsk er det fullstendig verdilaust, og det einaste grekarane har å by på er ufrivillig komikk. Som til dømes Giorgos sine halvhjerta forsøk på å følge dansarane sin koreografi, Giorgos som ikkje klarer å slå på trommene i takt med dei ferdig innspelte trommeslaga og sjølvsagt mobiltelefonsoloen. Mobiltelfonar har vel ikkje laga slike lydar på snart ti år?

Snorre: Kan fjorårets klamydiajævlige bidrag toppes fra økonomiens høyborg? Åja! Sjelden har det vært vanskeligere å fatte at Platon og OL kommer fra filosofiens hjemland. Godt voksne Giorgos og hans unge mannevenner er tapere og koreografien er ultrateit. Mobiltelefonsoloen som Giorgos har klart å presse inn mot slutten av sangen stadfester denne låtas elendighet. Å gi noe mer enn en pølse vil være å for alltid tilsmusse min journalistiske integritet.

Thomas: Fantastisk sært. Med primaldominerande huleboerkoreografi, sms-lyda og menn i lærvest gjør Hellas sitt for å bidra til enda et episk MGP-øyeblikk. I alle andre sammenhenga hadde samtlige vært fastspent i tvangstrøyer, men i MGP-sammenheng e det her like fantastisk som det e merkelig.

Portugal: Filipa Azevedo – Ha dias assim

Bjørnar: Portugal er landet som har gitt oss verdas eklaste fotballspelarar, så då burde dei vel klare å få fram ei fiff syngedame med ein fengande song og? Desverre blir det berre nesten for Filipa. Midt på treet for Portugal.

Snorre:En søt jente som sikkert finner på alt i senga, i god portugisisk tradisjon, og en svulstig pianodrevet ballade, er Portugals oppskrift for å få den europeiske finalen til Lisboa neste år. Og selv om pianospillet er ultrakjipt og melodien litt anonym skinner Filipas vokal gjennom og hever låta et par hakk. Ikke ulikt vår egen Didrik Solli-Tangen har denne låta gode og kjipe parti, men helhetlig er det blant det bedre konkurransen har å by på.

Thomas: Merkelig at en nasjon fylt til randen med barnemordera og usmakelige fotballspillera skal klare å mane fram ei kvinne som både er vakker og musikalsk begava (på samme tid). Eg ønska Filipa Azevedo alt godt i livet, men må vel beklageligvis innse at Deco, Liedson og Criztiano alle har gitt ho aids (og 4 lausunga) før fylte 30. Stakkar.

Moldova: SunStroke Project og Olia Tira – Run Away

Bjørnar: Idiotsong. Men so er jo Moldova sitt mest kjende bidrag til den internasjonale populærmusikken ingen ringare enn O-zone, og det skal jo litt til å toppe den gjengen med gladgutar som herja hitlistene på det tidlege 2000-talet. Og det Moldova kjem draksande med i år er det langt frå noko O-zone over. Dette er ein god gamaldags møkkasong, og då hjelper det ikkje med neonfarga feler.

Thomas: Ja jøss, eurodance et crackreir verdig akkompagnert av trendfiolin med billig horejuggel og en saksofonist som e like musikalsk begava som undertegna e i vannpolo.

Russland: Peter Nalitch and Friends – Lost and Forgotten

Bjørnar: For å seie det med internettgenereasjonens språk, eg veit ikkje om eg skal OMGe eller LOLe. What are you doing man? I’m looking at your photo! Dette er rett og slett fantastisk frå russarane si side, så ufatteleg uforståeleg og forvirrande at det ikkje liknar noko som helst. Men eg trur ikkje det held til finaleplass for falsett-Peter og drikkekompisane hans.

Thomas: Hysterisk festlig. Latinorytma med sibirsk vri som stort sett høres ulovlig jævlig ut, men pluss på en mullet-russer med hobbitansikt, ei erotisk bilderamme, og flatterande demimskjorte, så e det vel lite som står i veien for  akseptabel plassering, grusom sangstemme til tross. Alle veit jo at Eurovision ikkje handla om å ha det beste musikalske bidraget, men om å framstå som mest mulig tilbakeståande. Russland har fatta det.

Estland: Malcolm Lincoln og Manpower 4 – Siren

Bjørnar: Malcolm Lincoln er faktisk ikkje ein fyr, men ei gruppe som består av Robin Jukhental og Madis Kubu. Men det hjelper ikkje med tøffe namn når dei ikkje har noko som helst musikalsk å by på.

Thomas: Fy faen.. Hadde eg ikkje vært pålagt å være solidarisk hadde eg gitt ditta makkverket 0. Mot min vilje får den dermed ei einaste aidsinfisert pølse som bare hadde blitt konsumert av radioaktive hyener. Maken til bæsj.

Slovakia: Kristina – Horehronie

Bjørnar: Horehronie. Hore-Rooney. Neida, Horehronie er ein region i Slovakia som slovakane ynskje å marknadsføre som turistmål for resten av Europa, og det går sjølvsagt ut over den musikalske kvaliteten når det er turistkontoret framfor profesjonelle musikarar som står for framføringa.

Thomas: Ikkje fantastisk, men ikkje øglejævlig heller. Kristina satsa på eget morsmål og sverga til et slags keltisk huleboertema, en kombinasjon som fungera heilt greit. For 100% huleboertroverdighet burde nok dei fire danserane gått oldtidsamok og taktfast pløyd over barmfagre Kristina i tur og orden, men då det ikkje forekommer uteblir desverre bonuspølsa. Uansett, ok bidrag det her.

Finland: Kunnkuiskajaat – Tylöki ellää

Bjørnar: Finland har tydlegvis henta inspirasjonen sin frå internett i år, for dette er jo svært så likt på finnane sitt fremste birdag til desse nymotens sosiale mediane, nemleg leekspin. Dei er jo eit spesielt folk desse finnane. Ta skulesystemet deira, til dømes. Politikarane seierjo stadig at vi skal kopiere det her til lands, for det er visstnok så veldig bra. Men kva er vel det finske skulesystemet kjende for? Er det alle skulemassakerane som er så fristande? Om det er musikkundervisninga må det iallefall være lov til å stille seg tvilande til. Men no er det jo faktisk sånn i Finland at grunnen til at dei flest gjer det bra i skulen der borte er at alkoholisme blir sett på som ein fullt ut akseptable yrkesveg, der er jo til dømes frå denne yrkesgruppa finnane har funne dansaren sine i år. Men uansett, litt artig er jo denne finske songen, sjølv om ingen kjem til å stemme på den.

Thomas: Finland stilla i år med en sang som kunne vært bakgrunnsmusikk for sirkusbjørna, og det e midt i blinken i dinna konkurransen. Pluss for bruk at retroinstrumentet trekkspill og det faktum at ho som faktisk traktera det ikkje følger den finske trenden og kler seg som et emovrak. Lystig og lett, til tross for feleplagiatet (i tospann med Moldova). Felegnikk e jo -så- 2009.

Latvia: Aisha – What For?

Bjørnar: Herlighet. Den dårlegaste teksten nokon sinne framført av ei dame som ikkje kan synge og med eit sceneshow som ville ha blitt latterlegjort på UKM. I Brezjnev sine dagar hadde dei blitt kaste i fengsel for dette, men no til dags får dei eksponering på internasjonal TV. Fy faen!

Thomas: Kor skal vi begynne for å beskrive bidraget til vår kjære venna i øst? Der stort sett alle andre land velga å bruke dansera, både på godt og vondt, velga derimot Aisha å hyre med seg tre vaskekoner fra sitt lokale vaskeri i Riga som, over tre relativt jævlige minutt, klara å vaske det som sikkert tilsvara klesskapet til en latvisk anleggsarbeider. Bra jobba. I tillegg e Aisha vokalmessig like svak som ereksjonane til bestefar, men til tross for det tar ho seg opp på refrengene. 2 dvaske pølser.

Serbia: Milan Stankovic – Ovo je Balkan

Bjørnar: Serbia stille sjølvsagt opp med Balkan-boogie av den gode gamle skulen her. Problemet for serberane blir jo då at det er svært få i Europa som forbind Balkan med noko som helst positivt, og denne songen betrar ikkje akkurat det inntrykket. Og sveisen til vår syngande venn Milan gjer det heile endå værre.

Thomas: Ja, for pokker. Balkanboogie på sitt ypperste. Milan Stankovìc framstår ei som serbera flest. Respektabel tannstilling, et ansikt som minna om en krysning av asiat, samt trolldeig og den patenterte sveisen til Nick Carter gjør det her til nokke utenom det vanlige. Nokke eg bare kan anta e nasjonalkostymet der til lands e svøpt om samtlige dansera, og sjøl om converse kanskje ikkje går i harmonisk tospann med den funka det fordi. Det her var rett og slett heilt magisk spesielt, og i mitt tilfelle slo det tilfeldigvis ut positivt. 5 saftige pølser fra meg.

A1 -Don’t Wanna Louse You Again

Bjørnar: Dette er jo eigentleg ein heilt OK radiovennleg popsong, som lenge er på god veg til å få med seg 5 pølser i bagasjen. Men det er heilt til det er Christian Ingebrigtsen sin tur til å synge. Han har, i motsetnad til dei to andre (var det ikkje fire av desse tøysgutane ein gong i tida og?) slett ikkje lagt av seg verken boybandstemme eller boybandblikket, og slik kan vi sjølvsagt ikkje ha det. Eg lurer og på om alle desse ungpikehyla vi høyrer i bakgrunnen er lydenav jenter som faktisk sit i salen, eller om det er ein ferdig innspelt del av songen? Uansett, dette er ein mogleg vinnar

Snorre: Hurra, A1 er tilbake! Denne gangen med en lettspiselig poplåt akkompagnert med en stil plagiert fra Coldplay (plagiert fra Beatles). Idolproduser David Eriksen (GRØSS) har fått med seg tre av de fire originale sukkerbitene, og sammen synger de om kjærlighet og tap dandert over cirka fire akkorder. Låta er nok likevel kveldens beste, og kan være vårt beste kort i forhold til å komme blant de fem beste i den internasjonale finalen. Det er trist!

Thomas: Greit, eg skal være den første til å innrømme at eg satte meg ned med intensjona om å gi ei einaste radioaktiv pølse, rett og slett fordi det er snakk om et gammalt mainstreamboyband som saumfarte radioen og dermed øregangane mine mang en gang for et halvt tiår sia (eller meir). No, etter en oppskriftsmessig sang på 3:12 må eg desverre innse at det her er ett av dei bedre innslagene våre i år. Kanskje er det alle fjortispikers drøm Ben som trekker det heile opp no som han har sneia den homofile (beklager uttrykket) midtskillen sin, men den her swinga 100 ganga meir enn både Maria og Maria til sammen. Eg skulle gjerne gitt 4 pølser, men pedofiliblikket til Christian «desperat etter rampelys, så eg laga en jallasang til FRP» Ingebrigtsen trekker seriøse mengda ned. Dermed enda eg på 3 relativt saftige pølser.

Maria Haukaas Storeng – Make My Day

Bjørnar: I eit balladeinfisert finaleheat er dette det klart svakaste på denne fronten. Det er klart at Idol-Maria kan synge, men det har då ingenting å seie når songen er like engasjerande som ein episode av Dharma & Greg på TV, like orginal som ein clip-show episode av Hope & Faith og like lite undeholdande som alle norske stand-up-komikarar utanm Dagfinn Lyngbø. Det er nok ikkje din dag i dag, Maria.

Snorre: Idol/GP-Maria fornekter seg ikke, verken på klesfronten eller evnen til å synke til uante dybder. Make My Day fortjener kun definisjonen promp, og ingenting annet. At dette makkverket har funnet frem til finalen kan bare være resultat av to ting, 1) at avstemningen har vært korrupt, eller, 2) at idol-kjendisen har inngått en pakt med buksedraktdjevelen.

Thomas: Gir ordene ‘svak’ og ‘aids’ ei heilt ny meining, og vekka følelsa i meg; følelsa som burde gått i grava med Hitler. 1 pølse (såvidt).

Venke Knutson – Jealous Cause I Love You

Bjørnar: Dette er i grunn ein ganske frisk song, med eit fengande refreng. Hipp hurra for det, lizm. Men kan liksom ikkje sjå for meg at nokon kjem til å stemme på dette.

Snorre: Vel vel vel, vi møtes igjen frøken Knutson! Dette er jo typisk deg, anoreksilett pop blottet for en eneste milimeter med kvalitet. Sjarmerende!, hører jeg de lobotomerte hviske. Nei, kongekrabbe infisert med syfilisorm hører mer hjemme i norske farvann enn du gjør i den internasjonale finalen. Rumpeodør > denne låta. Any day.

Thomas: Tredje blondine ut gjør det minst like dårlig som dei andre to. Sukkersøtt og jævlig. Eg foretrekker koldbrann på penis. 1 radioaktiv pølse.

Bjørn Johan Muri – Yes Man

Bjørnar: Endå ein som bygger karriera si på at han ikkje vann Idol. Og unge BJ frå Ålesund kastar seg desverre på denne überjævlige musikkforma som DonkeyBoy fekk spelt i hel på radio i fjor sommar. Slik musikk burde lisensbetalarane bli spart for. Dette er rett og slett grusomt. Dette er ein song for rosabloggarar og lokalpatriotiske sunnmøringar. Alle andre som finn noko musiklask verdi i dette burde la seg undersøke av lege.

Snorre: Idol-Bjørn Johan er i beste fall stallfyll i finalen, noe også hans avansement fra semitaperrunden vitner om. Med sin småsjarmerende popsviske kommer han til kort mot Didrik og kompani. Delvis fordi folk elsker ballader, delvis fordi låta er veik og like kjip som Skeidar-bord. Men han kommer i det minste ut av det med pittelitt respekt i behold, og det er mer enn man kan si for forrige deltager.

Thomas: Merkelig kjedelig bidrag fra enda en Idolmann som fremdeles klora seg fast i rampelyset. 100 ganga bedre enn Gaute (lol), men 100 ganga dårligere enn dei beste. Dansetrinnene hjalp heller ikkje på.

Maria Arresdondo – The Touch

Bjørnar: Skyt meg, men eg liker faktisk dette. Ikkje i den forstand at eg kunne tenke meg å stemme på Maria med det rare etternamnet, men songen er då heilt grei, den. Den manglar sjølvsagt den gåsehudfaktoren ein ballade treng for å vinne fram i ein slik konkurranse, men så er det jo heller ingen som trur at denne kjem til å vinne heller.

Snorre: Maria kan faktisk synge! Dette er også milevis bedre enn buksedrakt-Marias flørt med djevelen, men et polsk performanceshow hadde strengt talt slått henne med god margin. Med GP-kongen Rolf Løvland bak melodi og tekst burde dette bli innertier! Men The Touch makter dessverre aldri å bli noe mer enn en kjip og anonym liksomballade. Kjedelig kjedelig kjedelig!

Thomas: Når eg ser Maria Arredondo komme seilande mot kamera i sin turkise Askepottkjole kan eg vel egentlig si på forhånd kas sang ho kommer til å servere. Vi snakka på ingen måte om en ny «The Anthem» (takk gud), men vi har vel så altfor mange ganga før sett kordan sukkersøte disneyballada framført av yndige blondiner (som 90% av østblokkene hadde tatt stor glede i å besudle) gjør det internasjonalt. Jepp, ganske jævlig.

Alexander Stenerud – Give It To Me

Bjørnar: Ein må respektere mister Stenerud for å gå på scena med sjølvtilliten til ein greker, men desverre held songen hans ein kvalitet vi som regel må til Kviterussland for å finne makan til. Slik overdramatisk synthpop er musikken sin svar på Paradise Hotel og all den viagra-reklame-spamen ein finn i søppelmailen sin, svineinfluensa og alt som er kjipt og gale i verda. Då hjelper det ikkje at Stenerud i grunn er flink til å synge.

Snorre: Det er vanskelig å holde seg alvorlig i første møte med Alexander og hans svulstige eurotrash-ballade Give It To Me. Men etter å ha kommet over den kjipe koreografien har faktisk denne låta litt mer med seg enn først antatt. NOT! Potensialet innenfor sjangeren er dessverre uansett ikke akkurat himmelhøyt og det ender i skjærsilden for Alex og hans horekledde dansere.

Thomas: Nei x 73.

Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Bjørnar: Her har vi altså kveldens store favoritt. Og kvifor ikkje? Didrik viser oss ei mektig stemme, ser ut som han er tatt rett ut frå ei undertøyreklame for Dressmann og ser inn i kamera med eit trusefuktarblikk sjølv erfarne boybandartistar ville misunne han. Så då kan vi vel leve med at han ser ut som ein dokost på håret og har på seg den styggaste dressjakka på denne sida av Miami Vice. Og kven veit, kanskje 2010 er eit år for svulstige balladar?

Snorre: Ungpikesjarmøren Didrik er kanskje knapt fylt fjorten, men har likevel en voksen stemme som kan bære han rett til internasjonal finale på Fornebue i mai. Og på tross av en litt klisjeaktig låt, med kraftige ingredienser av Secret Gardens You Raise Me Up og, ikke minst, Michael Jacksons Free Willy-låt Will You Be There, har absolutt Didrik det lille ekstra som trengs for å vinne den norske finalen. My Heart Is Yours blir nok vårt bidrag i år og har kvaliteter nok til å kunne gjøre det brukbart blant møkket fra middelhavsregionen.

Thomas: La gå, kanskje er det kvalmande pompøst, kanskje er det alle klisjèers mor, kanskje er livet som sibirsk snøkrabbe et bra et. I alle tilfeller sitter eg igjen med magefølelsen om at den her komme til å vinne, og dermed bli vårt internasjonale bidrag. Kem sier vel nei takk til mannlig powerballade. Enkelte vil kanskje kalle han kjekk, men dei fleste kan gjerne være enig i at han e ganske flink å synge. Sweet Didrik. 4 powerpølser.

Keep of Kalessin – The Dragontower

Bjørnar: Det er sjølvsagt denne songen som bør vinne i kveld. Kvifor det, vil kanskje nokon spørre. Både A1 og ballade-Didrik vil då ha langt større vinnarsjansar i den internasjonale finalen! Vel, kva pokker skal vi eigentleg vinne ein gong til etter? Vi er då faen ikkje irske heller! I motsetnad til folket på saueskjendarøya i vest har vi faktisk andre måtar å hevde oss internasjonalt på enn med den fæle musikken vår. Snart er det jo OL og greier. I år er vi jo faktisk direkte kvalifisert til finalen, vi treng ikkje tenke eit sekund på at vi må sende noko folk faktisk kunne tenke seg å stemme på. Vi har faktisk ein gylden mulighet til å gje langfingeren til heile Eurovision, og kva betre måte å gjere det på enn å stemme fram dei langåra trønderrockerane i Keep of Kalessin? Når dei i tilleg kjem med kveldens klart beste musikalske bidrag burde dette ærleg talt vor ein no-brainer!

Snorre: Liksom-metal har vi hørt før i Grand Prix, men det gjør absolutt ingenting at vi får litt mer! Her får vi servert flammer, stygge gitarer og kommers-growling, alt skrudd sammen ved hjelp av inspirasjon fra de ypperste metalavguder. Melodien er nok desverre litt for middelmådig til at dette kan utfordre om edelt metal i den internasjonale finalen på Fornebu, men i dette selskapet skiller Keep Of Kalessin seg positivt ut.

Thomas: Jadu, powermetal fra guttane i Keep of Kalessin er jo på alle måta et forfriskande innslag innimellom alt popvrøvlet fra utdaterte runnerups fra Idol 2003. Men uansett kor fett det måtte være å synge om draga, sverd og bøffe menn i rustning akkompagnert av leikande fingerspill og trommevirvla, så er sangen, sjangeren til tross, relativt kjedelig. Refrenget er og temmelig svakt til powermetal å være. Uansett, friskt med et band for en gangs skyld.

Etter alle dei etter kvart svært mange spela om rørleggaren med bart, men utan rørleggarsprekk, sine eventyr er det kanskje fortsatt Super Mario Bros. 3 som står fram som Mario sitt greatest moment. Iallefall er det det for meg. Og det er ikkje berre fordi at eg knapt har spelt Mariospela til Nintendo 64, Gamecube og Wii, men i hovedsak fordi Super Mario Bros. 3 er awesome.

Det heile går sjølvsagt ut på å redde Prinsessa frå slemmingen Bowser, og i dagens moderne lyd-og-bilde-samfunn kan vi jo illustrere dette med ein filmsnutt:

Alle veit vel kva eit Mario-spel går ut på. Hopp og sprett og tjo og hei, heilt til ein har redda prinsessa. I tillegg til å hoppe kan ein og symje og fly der det måtte være behov for det. Super Mario Bros. 3 blei, som det meste anna som Nintendo har hatt suksess med utvikla av Shigeru Miyamoto, den prisvinnande banjospelaren frå Koyoto.

Ein skal gjennom åtte forskjellige verdener før ein er ferdig, eller ein kan like gjerne finne seg ei tryllefløyte og komme seg fram i verda utan å svette noko for det. Har ein verkeleg dårleg tid så kan ein jo gjere som han her.

Nostalgifaktoren går sjølvsagt gjennom taket her. Eit av tidenes beste spel.

Og det er sjølvsagt like moro i dag som det var den gong.