Kalenderåret 2010 er for lengst passert og de fleste mediene har allerede oppsummert sine favorittplater fra året som gikk. Så også Den Ukentlige. Men smaken er som baken og derfor vil jeg presentere enn alternativ liste med mine subjektivt utvalgte titler, for å følge opp tradisjonen fra ifjor.

1. Halcyon Digest – Deerhunter

Min store favoritt fra året som gikk er Deerhunters Halcyon Digest. Deres forrige utgivelse, fantastiske Microcastle, holder seg fremdeles svært godt for undertegnede, men Halcyon Digest tar kaka. Plata har nesten utelukkende låter som hadde kommet inn på de fleste andre album fra året som gikk. Her er det bare å begynne å glede seg til neste album fra bandet.

2. The Age of Adz – Sufjan Stevens

Kanye West er ikke lenger alene om å kunne få autotune til å være tøfft. Sufjan gjør det også bedre! Singer/songwriteren tar den helt ut på sitt siste elektronika prosjekt, men dette er fremdeles god gammel Sufjan.

3. The ArchAndroid – Janelle Monáe

Årets mest funky plate kommer fra stjerneskuddet Janelle Monáe. Ikke bare er hun hundre ganger mer talentfull enn Beyoncé, hun har også særpreg. Dette er årets udiskutable shake-a-leg-plate!

4. Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty – Big Boi

Et samlet internasjonalt musikkorps gikk bananas når Outkast bedre halvdel kom med det etterlengtede soloalbummet tidligere i år. Kanye West-hypen ser ut til å ha gjort at mange glemmer at Big Boi har levert det desidert beste hiphop-albummet i år. Denne plata fortjener bedre.

5. The Monitor – Titus Andronicus

The Monitor er noe så sjeldent som et skikkelig konseptalbum om borgerkrigen i USA. Her handler det om piss, oppkast og øl, men under alt griseriet ligger noen av årets aller beste melodier. I tillegg fenger det som bare faen.

6. Heartland – Owen Pallett

Arcade Fire-venn Owen Pallett står for et av årets mest unike soloplater. Dette er følsomt, vakkert og ikke minst – originalt. Fiolin er inn som aldri før!

7. The Suburbs – Arcade Fire

Canada-gjessenes siste plate varierer fra det fantastiske til det fantastisk kjedelige, men her er det nok høydepunkt til at den fortjener en plass høyt oppe blant årets beste utgivelser.

8. Cosmo Gramma – Flying Lotus

Cosmo Gramma er ikke bare en av de mest avslappende platene på lenge, den inneholder også en overflod av flotte låter. Jazz, hiphop og elektronika på en gang = suksess!

9. High Violet – The National

Fine The Boxer var mitt første bekjentskap med gutta i The National. Selv om High Violet ikke helt når nivået til den plata, er det flust med godt materiale her. Blood Buzz Ohio er en av de beste låtene fra 2010.

10. My Beautiful Dark Twisted Fantasy – Kanye West

Kanyes femte plate er mange ting. Merkelig, ustabil og overvurdert. Men det finnes også gull her, bla. Runaway som leverer en av tidenes beste vocoder-soloer innenfor popsjangeren, og ikke minst superlåta All Of The Lights med ca. 100 musikalske gjester. Dette er en mer konsentrert videreføring av forrige plate, og det mest spennende Kanye har gjort på lenge.

11. Teen Dream – Beach House

Teen Dream er kosete melankolsk sommerpop. Intet mer, intet mindre. Det funker også.

12. Before Today – Ariel Pink’s Haunted Graffiti

Snålingen Ariel har med Before Today klart å gjøre seg kjent for flere enn langhårede indiehoder på USAs vestkyst. Her er det både klasselåter og reinspikka dritt, men summen av alt er overraskende bra. Best av alle er hitsingelen Round Round.

13. Brothers – The Black Keys

Bluesrockerne i The Black Keys har gjort seg bemerket på to kanter i året som har gått. På den ene siden med noen av de mest interessante lavbudsjettvideoene noensinne, med en minneverdig dinosaurleke i hovedrollen, og på den andre siden med herlige låter som Next Girl og fantastiske Tighten Up. Brothers er skikkelig cool godbit.

14. My Father Will Guide Me Up a Rope to the Sky - The Swans

Mørkt, monotont og utrolig spennende. The Swans siste plate har splittet fansen (skal vi tro internettreaksjonene), men for meg er dette en av de mest innfløkte platene fra året som gikk. Gi den en sjanse og du vil bli overrasket.

15. How I Got Over - The Roots

Et av USAs tøffeste band gjorde 2010 minneverdig med How I Got Over. Med på laget er gjesteopptredener av John Legend og superfantastiske Jim James fra My Morning Jacket. Fett!

16. Diamond Eyes - Deftones

Deftones overraskelsesplate har mye godt for fansen sågar som for andre. Bla. nydelige Sex Tape er et stort høydepunkt og en av de flotteste låtene kalenderåret 2010 hadde å by på. Førstesingelen Rocket Skates fikk også fortjent radiotid på til vanlig kjipe P3.

17. Plastic Beach – Gorillaz

Variasjon er nøkkelordet på Gorillaz siste innsats. Damon Albarn integrerer rappere som Snoop Dogg sømløst i sitt fantasifulle univers. Resultatet er Gorillaz beste til nå. Singelen Stylo står bla. igjen som en av de tøffeste fra året som gikk.

18. Heavy Metal Fruit – Motorpsycho

Gutta i Motorpsycho har nok hørt mye på Yes i det siste. Bla. Heavy Metal Fruits siste spor, Gullibles Travels, minner veldig om tittelsporet på klassikeren Close To The Edge stilmessig. Dette gjør fint lite. Heavy Metal Fruit er ingen ny klassiker, men den er jaggu bra likevel.

19. There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is A Heaven, Let’s Keep It A Secret – Bring Me The Horizon

Med sin semi-growling og innslag av Mew-harmonier har Bring Me The Horizon presterte en av de mest interessante platene fra 2010. Ikke alt holder like høyt nivå, men toppene gjør denne plata selvskrevet på topp 20-lista.

20. Contra – Vampire Weekend

Musikkåret 2010 begynte fint med Vampire Weekends andre plate Contra, som er en flott oppfølger til overraskelsesdebuten. Dette albummet har holdt seg bedre hos undertegnede enn debuten, som jeg fort gikk lei. I tillegg er Contraden uoffisielle lyden av sommer 2010!

Så mye som Sharon Jones & the Dap Kings lever i fortiden musikalsk, så er “I Learned the Hard Way”  veldig mye et album for 2010.  Jones er fremdeles den forsmådde kvinnen hun har vært på de siste platene, men hun tar også opp andre temaer enn hjertesorg. Funk godsaken “Money”  om den økonmiske krisen er den sangen som mest direkte  tar opp våre nåværende problemer, men selv “Windowshopping”  om typens vandrende øye/utroskap, kan tolkes til å omhandle andre viktiger temaer. Jones synes å være klar over at omfanget, av hvordan hjertesorg kan settes i perspektiv, og hennes sang er på sitt mest subtile og tilbakeholdne, og blir som resultat enda mektigere. Der tiligere album, og liveshow, har vist Jones som artist, viser dette albumet sangeren.  Jones og Dap-Kings fikk sitt store gjennombrudd med “100 Days, 100 Nights”  men dette albumet er deres klart beste så langt. Beste sang er “Money”.

Click here to view the embedded video.

Robert Plant – Band of Joy

Når planene om en oppfølger til det kriktikerroste duett albumet “Raising Sand”  med Alison Krauss falt i grus, tok Plant kontakt med gitaristen fra samme album Buddy Miller for å produsere et roots album. Med Miller’s upåklaglige smak og store kunnskaper om roots musikk, så har “band of Joy” blitt et glimrende album. Plant høres løs og inspirert ut, på alt fra det romantiske “Falling in Love Again” til goth-roots saken “Silver Rider” og den blues-aktige ”Central Two-O-Nine”.  Skriv det opp til en ekte vekkelse for Plant, en rockelegende som har funnet en måte å komme over byrden av hans strålende fortid ved å omfavne det sublime lyden av en annen.

Click here to view the embedded video.

The Roots – How I Got Over

2010 har vært et travelt år for The Roots, de tok jobben som husbandet til Jimmy Fallon, samarbeidet med John Legend 70 talls soul hyllesten “Wake Up” i tillegg til å gi ut sin beste ple noensinne.  Det er et nervepirrende funky album om harde tider, med dystre “reportasjer” fra ghettoen men også mer oppløftende gospelaktige sanger samt innslag av indie rock fra gjester som Joanna Newsom, Monsters of Folk og medlemmer av Dirty Projectors. Beste Sanger er “Walk Alone” og “Dear God 2.0″

Click here to view the embedded video.

Kanye West – My Beatiful Dark Twisted Fantasy

Med My Beautiful Dark Twisted Fantasy, har Kanye West laget musikk som er like rotete som hans liv, men på en glimrende måte. Når han ikke krangler med Matt Lauer eller legger ut bisarre meldinger på Twitter. Så har han vært opptatt med å konstruere et hip-hop epos, sanger fulle av den type grandiose gester som bare tåper forsøker og bare villt talentfulle klarer å gjennomføre med suksess. Jo mer han stablet på, streng seksjoner, Elton John piano soloer, Bon Iver gjesteopptredener, King Crimson og Rick James samplinger jo bedre ble musikken. Kanye har aldri vært mer underholdene (“Have you ever had sex with a pharaoh?/I put the pussy in a sarcophagus”) eller vært så innsiktsfull om sin tendens til å selvsabotere forhold. Fra oppkvikkende prog-rock  “Power” til den skumle men praktfulle ”Runaway” til den form skiftende “Hell of a Life” har han fått andres musikk til å virke litt kjedelig.  Er albumet mørkt/dystert?Jepp.  Twisted? Selfølgelig. Men fremfor alt er det vakkert.

Click here to view the embedded video.

The Gaslight Anthem – American Slang

Soul-punk  bandet The Gaslight Anthem (fra New Jersey) manglet ikke på konkurranse  når det kom til bli hvem som  til å bli erklært Springsteens arvtagere i 2010. Men bare “American Slang” matchet Springsteen’s New Jersey referanser og  hadde refreng like knyttneve-pumpende fengende som Springsteens.  Forelsket i biler og plater og jenter (i eller ut av sine sommerklær), vokalist Brian Fallon tapper inn i en rik kilde til all-american romanse, det eneste som mangler er en beskrivelse av han og damens pengeproblemer. “It takes so long to find the words and the beat” synger Fallon i “Stay Lucky” han har funnet de nå. Beste sanger “The Diamond Church Street Choir” og “Old Haunts”

Click here to view the embedded video.

Johnny Cash –

Det sier seg selv at de siste innspillingene Cash gjorde er historisk betydningsfulle, og det faktum at Cash visste at han var døende gjør det til et fascinerende, om til tider skremmende lytting. Album som blir utgitt etter artistens død er ofte ganske ujevne men dette er er konsistent bra og en verdig avslutning på American serien som gjorde opp det siste tiåret i Cash sitt liv og karriere. Musikken er naken og og rå, ofte bare bestående av en aukustisk gitar og  Benmont Tench’s orgel, Johnny’s stemme er tynn og sløret og alder, sykdom og sorg har tydelig satt sitt preg. Det er en glimrende samlig låter men den beste er albummets siste låt, den tradisjonelle farvelsangen fra Hawaii, Aloha Oe et nydelig og fredfyllt farvel

Click here to view the embedded video.

Jamey Johnson – The Guitar Song

Jamey Johnson valgte å følge opp hans kritikerroste album fra 2008 “That Lonsome Song”  med et ambisiøst dobbeltalbum med seig old-school country. En slagst hyllest til låtskrivere og sangere fra countryens storhetsperiode, han tar med seg det best fra fortiden og moderniserer det. Det er en episk personlige kamp i et klima av samfunnsmessig uro. Sangene er satt i en verden av evigvarende nesten-katastrofer, hvor de rike drar i marionett-strenger, de misfornøyde forbereder seg på opprør og alle andre har dameproblemer. Gode tider ikke hva de pleide å være kunne vært Johnson’s motto men albumet er også fylt med fering av mindre øyeblikk av glede, og med en evig bevegelse mot frelse og håp.  De beste sangene fra albumet er “That’s How I Don’t Love You Anymore” og “California Riots”

Click here to view the embedded video.

Bilal – Airtight’s Revenge

Dette var faktisk et veldig godt år for ukonvensjonelle afro amerikanske artister. Men Bilal som gjør en veldig velkommen retur til musikk scenen etter nesten et tiår, overgikk alle konkurrentene med sin vilt oppfinnsomme, vilt underholdende album. Det er arbeidet til en kunstner som er i full kontroll over sine ferdigheter,han redefinerer sitt forhold til sitt publikum fordi musikken har bare tatt ham et sted vi ikke hadde forventet. Når du hører “Robots” eller “Cake and Eat It Too” så hører du Bilal artikulere det kjente på ukjente måter som gjør det nytt og spennende.  Viss du digget de siste abumene til Kanye West og Janelle Monàe vil du digge dette albumet også.   

 Justin Townes Earle – Harlem River Blues

Er dette det beste hillbilly albumet som noensinne har kommet ut av New Yorks East Village? Tvilsomt, men det er vanskelig å komme på noen bedre i skrivende stund. Justin Townes Earle (sønn av Steve Earle) kommer fra den rkitige bakgrunen og det vises. Han er jævlig smart (men har et rusproblem som vel har gjort at karrieren hans ikke har nådd fullt potensial enda)  han demonstrerer en visdom og klarhet i formål som står i motsetning til hans alder på 28. På sitt fjerde album på like mange år er det tydelig at han er blitt mer selvsikker og vet hva han vil.  Hold det enkelt, si sannheten, og ikke la dem kødde for masse med arrangementene. Dette er ikke komersiell country/americana/bluegrass på noen som helst måte. Men mens de mer radiovennlige/topp 40 orienterte abumene i samme genre vill være glemt om noen måneder vil dette albumet bestå i årtier. Beste sang er Harlem River Blues, en sang om selvmord som en kan danse til.

Click here to view the embedded video.

 Drive-By Truckers – The Big To-Do

Karakterstudier er vel og bra, men de er mye mer intressante viss de rocker. Eksempel “The Fourth Night of My Drinking” som er pen og morsom spilt på piano, høres ut som en enorm sky av lengsel og angst når den blir utsatt for Drive-By Trucker’s tredoble gitar angrep. Sangtemaene deres er lånt fra avisoverskriftene,  harde økonomiske tider, en prestekone som dreper sin perverse mann. Men du lytter fordi rytmeseksjonen er en kraftpakke, deres akkordprogresjonar er unike, og gitaristene har en forkjærlighet for støyende soloer. Selv om den andre halvdelen har et par filler sanger er det i den store tradisjonen med filler som høres ganske bra når du setter den på. Og sette den på bør du, fordi på sykt vakre gitar-toner, kan ingen ta dette bandet. Beste sanger “Birtday Boy” “This Fucking Job” og “Get Downtown”.

Click here to view the embedded video.

Kanskje som MacGyver?

Click here to view the embedded video.

Eller Dallas?

Click here to view the embedded video.

Eller kanskje Hawaii Five-O?

Click here to view the embedded video.

Det er ikke nødvendigvis slik det trenger å være. Kan en buss kjøre ene veien kan den, om ikke det innføres enveiskjøring vestover på alle veier i Oslo, også kjøre østover.

Vi kan ikke ha det slik at det er A og B-skoler i Oslo bare på grunn av at elevmassen på disse skolene har større kulturell og økonomisk kapital enn andre i byen. Vi kan ikke la det oppstå “innvandrer-skoler” og “hvite-skoler” hvor det over 90% av det ene eller det andre, vi må bekjempe dette med alle midler, og ikke gjøre som FrP og Høyre gjorde i Søndagsrevyen på NRK si at dette er ikke kommunens ansvar men enkeltindividets ansvar fordi de velger å bo på feil plass.

En kan ikke lesse det over på innvandrerforeldre som selv ikke kan norsk, og som ikke har en norsk omgangskrets, å lære barna norsk slik FrP og høyre vil. En må faktisk ta innover seg det faktiske problemet og gjøre noe for å løse det. En kan ikke skylde på enkeltindividet, muslimene og heller satse på å spre rasisme og intoleranse.

Det er dessverre slik at det å faktisk gjøre noe for integrering annet enn å kjefte og slenge om seg med flåsete påstander det er ikke interessant for FrP.

Sett opp busser! Buss noen elever fra Øst vestover og noen elever fra Vest østover så får vi kanskje over 60% etnisk norske på skolene likevel.

I samme omgang kan en legge planer for større skoler hvor en kan bruke skolebuss som utgangspunkt for å plukke opp elever fra større områder i byen slik at en ikke har ørten forskjellige skoler på hvert hjørne i Oslo med hver sin ledelse, administrasjon og tilhørende byråkrater i utdanningsetaten, og samtidig så kan en legge opp ruten på disse skolebussene til at en ikke får monokulturer på noen skoler. Alt dette kan kommunen gjøre, men den styrer Høyre og FrP. Så da er det bedre å legge ansvaret alle andre steder.

Man kommer selvsagt ikke unna en autotune-låt om dette heller:

Og som om det ikke var nok, har noen brilliante karer allerede laget en autotune-låt av det hele. Enda mer fantastisk:

Gruppe A

Denne gongen kjem arrangørlandet til å ryke ut i gruppespelet. La oss berre håpe at opprørspolitiet der nede klare å handtere hordane av skuffa sørafrikanarar når dette skjer. For det kjem til å skje. Frankrike vinn gruppa, utan å imponere, då imponere er eit ord som landslagssjef Domenech ikkje veit kva betyr, og Mexico stikk av med andreplassen framfor nasa til Uruguay.

1. Frankrike
2. Mexico
3. Uruguay
4. Sør-Afrika

Gruppe B

Argentina vinn denne gruppa, og det klart. Såpass klart at Maradona trur han allreie har vunne VM, og då blir det trøbbel i neste runde. Sør-Korea tar andreplassen, og sjølv ikkje med svensk trenar blir det noko å juble for for Nigeria, som ikkje går vidare. Hellas blir heilt sist, reiser heim i skam og ingen kjem til å sakne dei.

1. Argentina
2. Sør-Korea
3. Nigeria
4. Hellas

Gruppe C

England vidare utan problem, og får med seg Slovenia som vinn nøkkrlkampen mot USA. Algerie reiser heim til kamelane sine for å finne trøst der etter å ha enda sist med null poeng.

1. England
2. Slovenia
3. USA
4. Algerie

Gruppe D

Tyskland skal være best her, trass i skadar på nøkkelspelarar i nesten alle lagdelar. Mykje ungt og spennade i dette laget, og det held til gruppeseier, vidare saman med Serbia. Ingen afrikansk suksess her heller, Ghana og Australia ryk ut.

1. Tyskland
2. Serbia
3. Ghana
4. Australia

Gruppe E

Nederland ser sterke ut i år, og cruiser glatt gjennom denne gruppa, saman med Kamerun, som nok er det sterkaste afrikanske laget i år. Japan kjem ikkje vidare, og heilt sist ender Danmark. LOL@Danmark!! Usymaptiske møkkaland (I ein fotballkontekst, sjølvsagt)

1. Nederland
2. Kamerun
3. Japan
4. Danmark

Gruppe F

Dei regjerande mestrane vidare, framfor Paraguay, som og ser sterke ut. Slovakia ryk ut i gruppespelet, men dei slår då i det minste løkrulllaget New Zealand.

1. Italia
2. Paraguay
3. Slovakia
4. New Zealand

Gruppe G

I år er det dette som blir kalla dødens gruppe. Tja, det er vel å ta litt i. Brasil er i særklasse, Portugal er gode og Elfenbenskysten er oppskrytt, og når i tillegg Drogba ikkje kan komme ut å leike fordi han har brote albogen eller kva det no var, så held det iallefall ikkje. Nord-Korea får juling og blir sendt rett i straffearbeid når dei kjem heim.

1. Brasil
2. Portugal
3. Elfenbenskysten
4. Nord-Korea

Gruppe H

Det er eigentleg berre ein ting som er spennande her: Kven blir nummer 2? For Spania vinn og Honduras blir sist. Eg trur på Sveits. Chile er gode, sikkert betre enn alpejodlarane spelar for spelar, men eg trur likevel Sveits går vidare.

1. Spania
2. Sveits
3. Chile
4. Honduras

Dette gjer oss følgane åttendedelsfinalar:

Frankrike – Sør-Korea

Frankrike vidare. Utan å imponere, men froskeskjendarane har flaks og vinn kampen.

England – Serbia

England vidare. Fordi dei rett og slett er eit litt betre lag.

Nederland – Paraguay

Nederland vidare. Nederland har alt som skal til for å gjere det überbra i årets VM, og det har ikkje Paraguay i like stor grad.

Brasil – Sveits

Brasil vidare. Fordi dei er mykje betre enn Sveits.

Argentina – Mexico

Mexico vidare. Reprise av åttandedelsfinalen for fire år sidan, men denne gongen vinn Mexico. Argentina kjem til å ta for lett på denne kampen, og då ryk dei ut.

Tyskland – Slovenia

Tyskland vidare. Tyskland humper og går, og Slovenia kan ikkje stoppe dei.

Italia – Kamerun

Kamerun vidare. Eit afrikansk lag kan gjere det i år, og det er Kamerun. Italia ryk ut her, etter ein svært dårleg kamp.

Spania – Potugal

Spania vidare. Iberisk duell her, og denne gongen er Spania storebror.

Vi får då desse kvartfinalane:

Frankrike – England

England vidare. Slutt på flaksen for Frankrike, England er i semifinale.

Nederland – Brasil

Brasil vidare. Nederland har mykje å by på framover på bana, men mot eit bunnsolid Brasil held det ikkje.

Mexico – Tyskland

Tyskland vidare. Tyskland er sterkare enn Mexico, så då blir det slik.

Kamerun – Spania

Spania vidare. Takk og forvel til Afrika. No er det dei tradisjonelle fotballkontinenta som skal gjer opp om dette.

Semifinalane:

England – Brasil

Brasil vidare. Brasil klare greit å slå ut England.

Tyskland – Spania

Spania vidare. Spania var best i EM-finalen for to år sidan, og dei er best no.

Bronsefinale: England – Tyskland

England vinn. Tett og jevn kamp som England avgjer på slutten.

Finale: Brasil – Spania

Brasil vinn. For først gong sidan VM i 1950 møtast Brasil og Spania i ein kamp som kan avgjere kven som vinn mesterskapet. Den gongen spelte ein ei finalegruppe med 4 lag, der Spania sjølvsagt enda sist, til og med bak Sverige. Og VM-spøkelset er ikkje heilt vekke for Spania, Brasil vinn denne kampen, og dermed heile VM. Vi gratulerer!