Man kommer selvsagt ikke unna en autotune-låt om dette heller:

Og som om det ikke var nok, har noen brilliante karer allerede laget en autotune-låt av det hele. Enda mer fantastisk:

Gruppe A

Denne gongen kjem arrangørlandet til å ryke ut i gruppespelet. La oss berre håpe at opprørspolitiet der nede klare å handtere hordane av skuffa sørafrikanarar når dette skjer. For det kjem til å skje. Frankrike vinn gruppa, utan å imponere, då imponere er eit ord som landslagssjef Domenech ikkje veit kva betyr, og Mexico stikk av med andreplassen framfor nasa til Uruguay.

1. Frankrike
2. Mexico
3. Uruguay
4. Sør-Afrika

Gruppe B

Argentina vinn denne gruppa, og det klart. Såpass klart at Maradona trur han allreie har vunne VM, og då blir det trøbbel i neste runde. Sør-Korea tar andreplassen, og sjølv ikkje med svensk trenar blir det noko å juble for for Nigeria, som ikkje går vidare. Hellas blir heilt sist, reiser heim i skam og ingen kjem til å sakne dei.

1. Argentina
2. Sør-Korea
3. Nigeria
4. Hellas

Gruppe C

England vidare utan problem, og får med seg Slovenia som vinn nøkkrlkampen mot USA. Algerie reiser heim til kamelane sine for å finne trøst der etter å ha enda sist med null poeng.

1. England
2. Slovenia
3. USA
4. Algerie

Gruppe D

Tyskland skal være best her, trass i skadar på nøkkelspelarar i nesten alle lagdelar. Mykje ungt og spennade i dette laget, og det held til gruppeseier, vidare saman med Serbia. Ingen afrikansk suksess her heller, Ghana og Australia ryk ut.

1. Tyskland
2. Serbia
3. Ghana
4. Australia

Gruppe E

Nederland ser sterke ut i år, og cruiser glatt gjennom denne gruppa, saman med Kamerun, som nok er det sterkaste afrikanske laget i år. Japan kjem ikkje vidare, og heilt sist ender Danmark. LOL@Danmark!! Usymaptiske møkkaland (I ein fotballkontekst, sjølvsagt)

1. Nederland
2. Kamerun
3. Japan
4. Danmark

Gruppe F

Dei regjerande mestrane vidare, framfor Paraguay, som og ser sterke ut. Slovakia ryk ut i gruppespelet, men dei slår då i det minste løkrulllaget New Zealand.

1. Italia
2. Paraguay
3. Slovakia
4. New Zealand

Gruppe G

I år er det dette som blir kalla dødens gruppe. Tja, det er vel å ta litt i. Brasil er i særklasse, Portugal er gode og Elfenbenskysten er oppskrytt, og når i tillegg Drogba ikkje kan komme ut å leike fordi han har brote albogen eller kva det no var, så held det iallefall ikkje. Nord-Korea får juling og blir sendt rett i straffearbeid når dei kjem heim.

1. Brasil
2. Portugal
3. Elfenbenskysten
4. Nord-Korea

Gruppe H

Det er eigentleg berre ein ting som er spennande her: Kven blir nummer 2? For Spania vinn og Honduras blir sist. Eg trur på Sveits. Chile er gode, sikkert betre enn alpejodlarane spelar for spelar, men eg trur likevel Sveits går vidare.

1. Spania
2. Sveits
3. Chile
4. Honduras

Dette gjer oss følgane åttendedelsfinalar:

Frankrike – Sør-Korea

Frankrike vidare. Utan å imponere, men froskeskjendarane har flaks og vinn kampen.

England – Serbia

England vidare. Fordi dei rett og slett er eit litt betre lag.

Nederland – Paraguay

Nederland vidare. Nederland har alt som skal til for å gjere det überbra i årets VM, og det har ikkje Paraguay i like stor grad.

Brasil – Sveits

Brasil vidare. Fordi dei er mykje betre enn Sveits.

Argentina – Mexico

Mexico vidare. Reprise av åttandedelsfinalen for fire år sidan, men denne gongen vinn Mexico. Argentina kjem til å ta for lett på denne kampen, og då ryk dei ut.

Tyskland – Slovenia

Tyskland vidare. Tyskland humper og går, og Slovenia kan ikkje stoppe dei.

Italia – Kamerun

Kamerun vidare. Eit afrikansk lag kan gjere det i år, og det er Kamerun. Italia ryk ut her, etter ein svært dårleg kamp.

Spania – Potugal

Spania vidare. Iberisk duell her, og denne gongen er Spania storebror.

Vi får då desse kvartfinalane:

Frankrike – England

England vidare. Slutt på flaksen for Frankrike, England er i semifinale.

Nederland – Brasil

Brasil vidare. Nederland har mykje å by på framover på bana, men mot eit bunnsolid Brasil held det ikkje.

Mexico – Tyskland

Tyskland vidare. Tyskland er sterkare enn Mexico, så då blir det slik.

Kamerun – Spania

Spania vidare. Takk og forvel til Afrika. No er det dei tradisjonelle fotballkontinenta som skal gjer opp om dette.

Semifinalane:

England – Brasil

Brasil vidare. Brasil klare greit å slå ut England.

Tyskland – Spania

Spania vidare. Spania var best i EM-finalen for to år sidan, og dei er best no.

Bronsefinale: England – Tyskland

England vinn. Tett og jevn kamp som England avgjer på slutten.

Finale: Brasil – Spania

Brasil vinn. For først gong sidan VM i 1950 møtast Brasil og Spania i ein kamp som kan avgjere kven som vinn mesterskapet. Den gongen spelte ein ei finalegruppe med 4 lag, der Spania sjølvsagt enda sist, til og med bak Sverige. Og VM-spøkelset er ikkje heilt vekke for Spania, Brasil vinn denne kampen, og dermed heile VM. Vi gratulerer!

Spania: Daniel Diges – Algo Pequenito

Snorre: Moppen Daniel Diges er Spanias representant i årets Eurovision-finale. Det er betryggende å se at Daniel i hvert fall har fått en frodig hårvekst fra faren Manuel som stakk av fra barndomshjemmet kort tid etter sønnens unnfangelse. Mer bekymringsverdig er det at sjarmen og talentet føk ut av døren med han. Det er i det hele tatt fascinerende hvor latterlige bidragene fra de automatisk kvalifiserte nasjonene er. Daniel Diges er en våt og latterlig svamp, og egner seg best til å vaske do med.

Bjørnar: Spania skal ha for at dei prøver, men her kjem dei til å feile stygt. Dette blir nok å finne blandt dei fem siste i finalen. Desse sirkusfaktene blir berre merkeleg.

Norge: Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours

Snorre: Didrik Solli-Tangen er altså mannen som skal ta opp arven fra fjorårets suksessrusser Aleksander Rybak. Og Diddy, som sin onkel Donkey, har en vanskelig oppgave foran seg. Uten en semifinale å eksponere sitt glatte ansikt kan det bli vanskelig for Sollitangen og komme seg til topps. Heldigvis minner visse partier i låta om Michael Jacksons Free Willy-låt og andre om Rolf Løvlands You Raise Me Up, og dette kan kanskje vekke noe latent i alle de østeuropeiske hjem der ute. Det spørs om Norge, i beste Irland-stil, får arrangere Eurovision to år på rad, men Dolly Tangen har en god mulighet på topp 5!

Bjørnar: Det er godt mogleg at Diddy T er kveldens beste vokalist, og det er då på ingen måte ein dårleg song song som skal forsvare fedrelandets ære denne laurdagskvelden. Men sjølv om sangen er god så er deneigentleg ikkje ein song ein bit seg merke i, den blir litt for anonym. Dessutan er det fleire gode ballader å konkurere  med, Norge, Irland og Israel vil nok stele stemmer frå kvarandre, og eit tidleg startnummer for Diddy er nok ikkje ideelt med tanke på ei toppplassering. Dessutan tyder alt på at det ikkje er eit balladeår i år.
Men det gjer ikkje så mykje. Vi har uansett allreie slått svenskane, og det er jo det viktigaste.

Storbritannia: Josh Dubovie – That Sounds Good to Me

Snorre: England har mange fiffe ting. Joey Barton, Sporty Spice og Steve Hacketts gitarsolo på siste del av Genesis’ klassiker The Lamia for å nevne noen. Men i Melodi Grand Prix ser det til å gå helt på trynet hver eneste gang. Josh Dubovie er det siste beviset på akkurat det. Han er like talentfull som en flaske Mountain Dew, like vakker som et dødt dyrekadaver i forbikjøringsfila på E6, og like innbydende som underlivskreps. Og låta? Den tåler sammenligningen med folkemord rimelig greit. Josh får likevel en pølse ekstra, rett og slett fordi det er så mye dritt i konkurransen som er enda verre.

Bjørnar: Det er ikkje nokon andre i Europa som har bidratt med så mykje bra til populærmusikken som britane. Men i moderne Eurovisionsamanheng er dei musikalske dverger. Og her presterer dei nok ein gong å bæsje seg sjølv i munnen. That Sounds Good to Me er ikkje ein song, det er berre eit makkverk av tilfeldig lyd. Tidenes nullpoengskandidat.

Frankrike: Jessy Matador – Allez Ola Olé

Sneglefolket står for et av de beste Eurovision-bidragene i nyere historie med Sebastien Telliers fantastiske Divine. I år er bidraget mer afrikanskinspirert og minner mest om noe som kunne vært en del av soundtracket til fotballspillene FIFA. Salomon Kalou og hans vakre kvinnelige motstykke gulper opp rundt tjue ord på tre minutter, mens de svinger seg primalt og håper på knull. Sangen er ensformig, ganske irriterende og faktisk en skikkelig outsider. Frankrike har sin beste mulighet på topplassering på flere år og kan klare topp 10. Konkurransens beste!

Bjørnar: Etter det som er lagt ut på nettet av prøvene til Frankrike på scena i hallen på Fornebu kjem det til å bli betydlig mindre lettkledde damer på scena enn det er i videoen, og det er sjølvsagt ein stor, stor skuffelse frå froskeskjendarane, men songen er då uansett fengande.

Tyskland: Lena – Satelite

Snorre: Forhåndsfavoritten Lena Meyer er mye bedre enn sin argeste konkurrent (skal vi tro oddsselskapene) Aserbadjan. For på tross av konkurransens absolutt verste engelskuttale (prestasjon!) og en latterlig laber sangstemme, har luftballong-Lena en god låt etter MGP-standard. Tyskland kan igjen invadere store deler av Europa, men det spørs om de vil slite når de kommer østover (høhø). Topp 3?

Bjørnar: Så er vi komne til Unser Star für Oslo, sjølvaste Lena frå Hannover. Rett nok vil ungjenter som syng om undertøyet sitt gjerne være noko vi forbinder med ei anna av dei gamle aksemaktene, og tyskarar sitt forhold til det engelske språket kan vi ha det mykje moro med, som til dømes her og her, men vi kjem likevel ikkje unna at dette er ein svært så fengande song. Kombinert med eit gunstig startnummer i finalen trur eg faktisk at Tyskland kjem til å vinne heile greia!

Irland: Niamh Kavanagh – It’s for You

Snorre: Småkjipe fløyteballader er akkurat der hvor Irland fremdeles befinner seg, etter 3048958 år. Denne gangen er det transen Niamh Kavanagh som står i spissen og dette er like kjedelig som prim. Klisjeposteien avsluttes med et intetsigende variasjonsparti som er like spennende som Mette Marit. Men siden nivået er så ufattelig lavt i Eurovision, fortjener vel dette 3 pølser.

Bjørnar: Sirupsballade. Dette blir for kjedleg frå irane, denne songen er ikkje bra nok til at den fenger, og heller ikkje så himmelropande patetisk at den byr på ufrivillig underhaldning. Dopausekandidat.

Thomas: La gå, Irland må få lov til å lage musikk på sitt vis, men når Ronan Keating og hans skeive venna gjorde akkurat det samme gjennom den astronomisk jævlige boybandsjangeren, sitter eg desverre igjen med et nostalgisk minne fra 90 tallet då Westlife toppa hitlistene og ingen hokjønn ville lukte på undertegna en gang då eg på ingen måte såg ut som verken Nick, Nack, Homo eller Helvete. Fuck you Irland.

Bulgaria: Miro – Angel si ti

Snorre: Dette må bare bli bra! Bulgaria er Grand Prix ufyselige bastardunge og det ser ut til at det går sport i å drite seg mer ut for hvert år som går. Denne gangen er det Miro, en 50 år gammel bussjåfør som har brukt 4 millioner leva (bulgarsk valuta) på å operere seg etter sitt store idol, Chad Michael Murray i One Tree Hill, som er stjerna. Dette er helt absurd håpløst og det skamjævlige variasjonspartiet på slutten hører ikke en gang hjemme i heste-VM. Dø!

Bjørnar: Miro, ein sprøyte gal bulgarar opptrer saman med dansarar som det virkar som han har rekruttert frå turnforeninga i Sofia, er sjølvsagt ein opptur i forhold til sverd-og-sandalar-falsett-helvetet Bulgaria gav oss i fjor, men ein god del av underhaldningsverdien er og vekke frå Bulgaria.

Thomas: Bulgarske Miro går til og med sjølvaste Petr Elfimov en høy gang i det å være et ultrajævlig stykke menneske. Seks tonn horejuggel fra Hennes&Mauritz e fail i seg sjøl, men la oss for all del plusse på vindmaskin som tilfeldigvis blåse av han skjorta han hadde «glømt» å kneppe igjen, det eksepsjonelt jævlige fåregliset, tribaltatoveringa bak øret, og det faktum at sangen hans e like fiff som en drill i urinrøret. Fy faen.

Kypros: Jon Lilygreen og The Islanders – Life Looks Better in Spring

Snorre: Kypros er enda et fryktelig Eurovision-land og denne gangen er det Jon Lilygreen som skal vise oss veien til helvete. Eller? Jon har med seg en gammel gitar på scenen og viser sine evige skillz gjennom flere vanskelige parti. Ok. Kanskje ikke. Men dette er helt kurrante greier fra liksomøya og med litt hype kan sikkert dette gjøre det skikkelig bra.

Bjørnar: Det her var då ikkje så gale frå partyøya i sør. I staden for greskinspirert djevelskap får får i år ein ganske så sjarmerande popsong frå gitar-Jon og øyfolket.

Thomas: Kypros, ferie/partyøya som framfor alt e kjent som tilfluktssted for skandinavisk søppelungdom med radioaktivt bleikningsmiddel marinert inn i hodebunnen, og svarte brita på scooter. Alt som følge av ubehagelig mange varmegrader i parringsmåneden Juli, og det faktum at dei innfødte mannebeistene stort sett e Pål-Bang Hansen stygge (kvil i fred). Derfor e det så merkelig at Jon Lilygreen (gay-alert) klara seg såpass bra. Han ser ikkje gjennomført jævlig ut, nokke alle gjorde den gang undertegna beklageligvis satte sine føtter på øya, og sangen er faktisk bra nok til at samtlige diskotek på Party-stripa i Agia Napa vil nekte å spille den, rett og slett av prinsipp. Her e der både gitar, trommer og godkjent vokal, og sånt må det jo nesten vanke belønning for.

Kroatia: Feminnem – Lako je sve

Snorre: Østeuropeiske ballader er alltid spennende saker. Tre slitne babes står for kroatenes bidrag til årets internasjonale finale på Fornebu. Synge kan de, heldigvis, og selv om melodien er midt på treet klarer de kunststykket å få frem en helt ok ballade. Det er en prestasjon i Eurovision. Til slutt, litt kudos for bandnavnet: Feminnem!

Bjørnar: Å skulle høyre bidraget frå Kroatia betyr jo vanlegvis å måtte stålsette seg for ein dose skikkeleg balkanboogie, men i år byr dei i staden på ei framandspråkleg girliegroup med konkurransen sitt kanskje festlegaste namn. Og musikken? Den er vel eigentleg ganske middels, akkurat som damene.

Thomas: Feminnem; navnet kunne på alle måta tilsi at det her skulle være ei ny Ng3 gruppe med Ottar-attitude som gnåla om respekt og likestilling. Sjøl om det takk og pris ikkje e tilfellet kan ikkje sangen sias å være nokke anna enn heilt grei. Ballada florera det visst av i år, men Kroatia skal ha for å klare å grave opp 3 flotte kvinner som i tillegg har musikalsk gehør. Sangen i seg sjøl va skjønt litt daff, til og med til ballade å være.

Georgia: Sopho Nizharadze – Shine

Snorre: Enda en ballade og nå står landet som er like viktig som rotta på halen til Jabba de Hutt for tur. Låttittelen “Shine” er aldri et bra utgangspunkt. Sensuelle mannlige dansere ei heller, men dette får man vel finne seg i når det er Eurovision. Pyroeffekter får ikke dette makkverket opp på et akseptabelt nivå, en finner seg heller ønskende at en av dansernes smokinger skal ta fyr.

Bjørnar: I år er Georgia med igjen, etter å ha blitt utestengt frå finalen i fjor grunne politiske hensyn, bitande politisk satire med tekstlinjer som “We don’t wanna Put-in, negative mood is killing the groove” vart for mykje for den store bjørnen i Moskva. Men i år, når finalen foregår i demokratiet, friheten og fredsprisens høgborg, er Georgia sjølvsagt med. Comebacket har Georgia markert med å kaste seg på balladetoget, men dette er nok ein av dei svakaste bidraga i den kategoriem, sjølv om songen er signert same lætskrivar som står bak vår eigene Diddy-T sin song.

Thomas: Søtt som sukker, og tynt som suppe. Det her va provoserande kjedelig.

Tyrkia: maNga – We Could Be the Same

Snorre: Tyrkia er landet som bare trenger å være litt etniske for å ende i topp 10. I år har de derimot tatt en annen retning. Et slags Incubus-aktig oppsett, med kjekk vokalist, stor variasjon i de ulike partiene og DJ-scratching gjør faktisk at tyrkerne kan ha hode hevet høyere enn vanlig. Det er selvfølgelig kjipt å miste den erketypiske tyrkiske baben med flere dansetrinn enn rene noter, men det går bra når resultatet er såpass ok som dette.

Bjørnar: Tempo og endlege noko som iallefall er tilnærma rock’n'roll frå Tyrkia. Ein OK song med eit fengande refreng, det her kan sikkert holde til ei god plassering for tyrkarane.

Thomas: Endelig en nasjon som tør å tenke litt uttafor boksen, og Tyrkia skuffa heller ikkje i år på den fronten, og undertegna må innrømme sporadiske krampetrekninga i dansefoten når han høre den melodien her. Frontmann Manga har ei over middels godkjent stemme, og sjøl med ultraskeiv bekledning (les: ULTRAskeiv) velga eg å tro at den her kan nå relativt langt.

Sveits: Michael von der Heide – Il pleut de l’or

Bjørnar: Vår sveitsiske venn Michael kan nok ikkje rekne med at det regnar gull over han når vinnaren av MGP skal kårast på laurdag, for eg kan aldri i verda forestille meg at dette skal fenge nokon nok til å bruke pengar på å stemme på det.

Snorre: Foruten å ha store ører trives Michael best hjemme i sin burleske alpehytte ved bakenden av le Gay Mountain. Her bruker han mesteparten av tiden på å føre fremmedlegemmer opp i røyret eller så utfolder han seg i sin favorittsport: watersport. Og væsken fra denne aktiviteten han har tatt med seg inn i sin ultraskeive popsviske. Dette er i det minste nøytralt, i motsetning til hans lands egentlige innsats under andre verdenskrig. Auf widersen Michael!, og kom aldri tilbake.

Thomas: Megakjipt discovrøvl fra sjokoladealpene. Bonuspølse for at Dumbo framføra, trekkpølse fordi han ikkje har på seg sirkushatt eller trykke trynet fullt i peanøtter.

Sverige: Anna Bergendahl – This Is My Life

Snorre: Anna Bergendahl er verken transseksuell operasanger eller pestrammet glittersvenske og er dermed et steg i riktig retning for våre trivelige naboer i øst. Med sin småtrivelige ballade “This is my life” var Anna det nest beste i årets Melodifestival, etter Dolph Lundgren. Og selv om alle på scenen er håpløst bekledde i hvit, og koristene håpløst vaier latterlig frem og tilbake i bakgrunnen, kan ikke dette hindre Anna fra å ha et sterkt bidrag, sett i lys av konkurrentene.

Bjørnar: Sverige, ja. Som alltid er vel svenskane sjølvutnemnde storfavorittar, og for all del, dette kan jo fort ende på topp 10, om dei kjem seg vidare frå semifinalen. Songen i seg sjølv er jo grei den, og unge Anna er jo sjarmerande der ho står på scena med gitar og SU-sko. At ho ikkje er verdas beste vokalist kamuflerast jo greit med at ho har såkalla “særpreg” i stemma, og alle som har sett ein talentkonkurranse der Jan Fredrik Karlsen sit i juryen veit jo at det er det viktigaste av alt.

Thomas: Söta bror har lært av fjorårets feil og gått for sukkersøt pop til fordel for jamrande sopranskrik. Oppskriftsmessig blond kvinne med daterape-antrekk kan vel muligens sette en og anna balkanereksjon i høygir, og sånn sett kan det jo bli mang ei stemme på Sverige. Heilt ok det her.

Aserbajdsjan: Safura – Drip Drop

Snorre: Safura, etter kjønnssykdommen, er visst en av favorittene til å vinne årets finale på Fornebu. Og om sangen er like smittsom som henne, skal en ikke se bort i fra at Azerbadjan har en brukbar mulighet.

Bjørnar: Slitsom song. Men eg trur Safura kan tjene mykje på å frisk opp framføringa si til si Fornebu-framføring. Om ho og lar være å sjå ut som trofékona til ein austeuropeisk mafiaboss på håret så hadde det vore fint.

Thomas: Ei sangerinne som ruva høyere enn en mellomstor kyklop, akkompagnert av en flokk dansera med dverdtendensa (ved siden av Safura såklart). Sangen var jo og skikkelig bra, og gikk rett heim hos meg.

Ukraina: Aloysha – Sweet People

Snorre: Hadde bare Alyosha vært flink til å synge, låta hennes bra og fremførelsen spennende, kunne dette gått skikkelig bra for Øst-Europas undulatland Ukraina. Intetsigende shit.

Bjørnar: Ukraina har gått vekk frå sin tradisjonelle crazy bananas-stil i Eurovision, og satsar i år på å framstå som Europa sin sosiale samvittighet. Det er jo fint det. en sangen er ikkje fin, den er kjedeleg.

Thomas: Istedetfor å drikke en kaffe med speedball og gå amok i tospann med en ultrakjip dunkebeat fra aller lavaste hylle har Ukraina i år valgt å gå for et litt kjøligere og meir melankolsk bidrag, i håp om å dra i land neste års folkefest. Litt kjedelig blei det desverre, men i forhold til ka Ukraina, og østblokkene generelt, e i stand til å produsere så va det her heilt greit.

Nederland: Sieneke – Ik ben verliefd (Sha-la-lie)

Snorre: Nederland må være verdens mest skada land. Hasjdronninga Sieneke synger om donger og bærer paljetthelvetet som om armageddon nærmer seg utenfor døra. Så koster hun bare 200 euro, og med tanke på hvor dårlig euroen står stilt er det verdi for pengene. Eller ikke.

Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at våre nederlandske stylist-venner har fått det for seg at dei skal få den 18 år gamle Sieneke til å sjå ut som ho er 44 år, men det er vel kanskje for at ho skal passe betre inn i den dænsbænd-stilen som Nederland satsar på i år. Og å går for ein slik sang er sjølvsagt å stille seg lageleg til for hugg, men pokker heller, Nederland lykkast til tusen. La gå, det høyres ut som eit bulgarsk danseorkester på eit høgfjellshotell som slit med økonomien, og at dette tivoli-pianopartiet i starten av sangen vekker stygge minne om trancemonsteret The Darkside, som herja rundt for ein ti års tid sidan i meg, så tar eg meg sjølv i å like denne songen, og det heilt utan ironisk distanse.

Thomas: Ka skjer? Stilla -sjølvaste- technonasjonen med folkelig countrydansbandmusikk som generelt sett e mynta på hjerneskada 70 åringa med fungerande swingfot, folk fra Hedmark og typen til mamma? Eg har ikkje ord. Litt på grunn av det overnevnte, men mest fordi countrydansbandmusikk e det jævligste eg veit om. Den her tar eg på gefühlen.

Romania: Paula Seling og Ovi – Playing with Fire

Snorre: Norskrumenske Ovi og hans østblokkmotstykke står for et langt friskere bidrag enn den foregående apokalypsen fra Nederland. Her får vi en fyrrig duett/duell mellom mann og lakkledd kvinne med et par lekre pianolinjer som krydder på topp. Romania kan klare topp 10!

Bjørnar: Romania kan gjere det stort i år, då dei kjem med ein song som har det alt for mange av balladane som er med i år manglar, nemleg tempo og det å skamlaust spele på den kvinnlege vokalisten sin utsjånad for å sanke stemmer. No er i rettferdighetens namn ikkje Piano-Paula ikkje samanliknbar med fagre Elena som var med for Romania i fjor, men kledd i SM-varianten av styggedomen OnePice skal ein ikkje sjå vekk frå at Paula og Ovi frå Bryne kan gjere at Romania endar høgt på listene i år.

Thomas: Det her ligna på dei bandopptakene mamma og pappa hadde på en lurvete VHS i 1984, som seinere blei via til å forevige mine sju første bursdagsselskap på vår skapers Tellus. Det e egentlig alt eg har å si. Crap, slutt.

Slovenia: Ansambel Zlindra og Kalamari – Naradnozabavni Rock

Snorre: H-E-R-R-E-G-U-D! Kleint, jævlig og incestiøst. Slovenia står for årets frykteligste bidrag så langt og jeg kan ikke forestille meg at det kommer til å komme noe verre. Bli hjemme neste år.

Bjørnar: Kombinasjonen av folkemusikk med fiff kvinnleg vokalist og ein trønderrockar frå åttitalet kan kanskje virke litt merkeleg, men i Slovenia kan alt gå an, der er dei like tøysete og rare alle mann. For dette fungerer!

Thomas: Sjukt folkelig (og koselig) fra Slovenia, minus han rocka fyren i skinnjakke som, etter alt å dømme, ikkje har hatt gleden av dampande elskov på bjørnefell sia 1992. Hans sugande blikk og diverse frekke berøringa mot sin kvinnelige motpart vitna om et liv som gatemusikant på Slovenias mange landeveia, der samtlige kvinner (som ikkje ga han en tier) stort sett gikk rett forbi.

Makedonia: Gojko Taneski, Billy Zver og Pejcin – Jas ja imam silata

Bjørnar: Uff. Balkanboogie utan kuk. Å sende sånne songar til Eurovision er litt som å tørke seg bak med sandpapir. Ein burde aller helst latt være.

Snorre: Jaja mensan! Her har virkelig alt gått galt! Gjoko og hans skeive fetter leverer en intetsigende zviske om kjærlighet, helt til Billy bryter inn med knallhard makedonsk rap. Musikalsk armageddon! Selvskading er kulere enn dette!

Thomas: Herre fred. Plagiat e kjipt nok, men å plagiere Linkin Park (av -alle- folk) må nesten være det teitaste man kan gjøre, ved siden av å myrde spedbarn med øks. Vår «venn» Gjoko gjør sitt ytterste for å framstå som hipp og kul, sine 74 år til tross, mens hans rappe-kollega på scena Billy Zver (lol) befesta sin status som konkurransens aller største nullpunkt. Kirsebæret på toppen av den prinsipielt jævlige kaka e at girarshreddinga på mellomspillet e playback, nokke som bare kan bety at han som faktisk spilla gitar på scena e like musikalsk begava som en peppermyntekondom. What the fuck Makedonia?

Kviterussland: 3+2 – Butterflies

Bjørnar: Ja, dette var ein positiv overraskelse frå store ledar Lukashenko sine syngande undersåttar. Det skal sjølvsagt mykje til for å toppe fjorårets episke Eyes that never lies med sjølvaste Petr Elfimov, men dette er ein småsjarmerande song frå kviterusserane.

Snorre: “We are so fragile just like melting snow”. Fem ulike sangere og en pianizt står for hviterussernes bidrag i år. Det er nok meningen at modulationen på slutten skal svøpe ivrige MGP-homser inn i paradis, men den gang ei. “Butterflies” blir aldri noe mer enn en middelmådig og flau pastisj over landets kulturelle lavmål. Men det kunne faktisk vært langt verre.

Thomas: Ta vårt eget bidrag, del Didrik Zolli i fem, og vips, så får du nokke som e 97% likt det vi her heime håpa skal gå heilt til topps (bare kviterussisk). Litt kjedeligere melodi enn vår uten en svulstig avslutning, men om Norge komme til å klatre rundt på toppen e den her nesten nødt til å følge hakk i hel då den i bunn og grunn e kliss lik.

Island: Hera Björk – Je ne sais quoi

Bjørnar: Ach, ja! Ich LIEBE dette! Dette er jo Eurodance! Eurodance av den gode gamle skulen! Denne korte keyboardtrallen like før refrenget kunne jo vore tatt rett ut frå E-Type sin klassiske Angels Crying. Det einaste som trekk ned er det smått patetiske sceneshowet. Dei står heilt i ro og er kledd som eit begravelsesfølge.

Snorre: Island har jo hatt en vane for å ha brukbare og trygge bidrag de siste årene, men i år har vulkannasjonen våget seg ut på ny lava. “Je ne sais quoi” (oi, fransk er kult!) er tittelen på denne ABBA-aktige klubblåta og sangerinne/vulkankvinne Hera Björk synger bra. Låta er desverre like underholdende som Norske Talenter.

Thomas: Sjøl om E-Type gikk av moten for den oppegåande delen av verden en eller anna gang på det skeive nittitallet e det jo viden kjent at østblokkene fremdeles elska eurodance, såvel som turkise jeans og frisørprinsippene fra 1917. Dermed tror eg trygt vi kan spå den her som en mulig vinnerkandidat. Og det e litt trist egentlig. Hera Björk e for all del flink å synge, men når sangen e daff (all eurodance e forsåvidt det), sceneshowet e fraværande og det einaste visuelle med heile framføringa e ei røykmaskin som nærmast lura oss til å tro at den karatefeite ryggtavla hennes står i full fyr, så blir det ikkje fryktelig masse å skrive heim om.

Litauen: InCulto – Eastern European Funk

Bjørnar: Litauen har faktisk ein tradisjon med å sende litt merkelege bidrag til den internasjonale finalen, men der We Are The Winners frå 2006 rett og slett var awesome er dette berre tragisk. Totalt ufunky.

Snorre: Holy shit! Litauen slår til med et av de snålere Eurovision-bidragene i historien, og det er litt av en bragd! Låta er rimelig jævlig, men det kan faktisk være at dette på et nivå er genialt. Er dette i tillegg første gang vi får se mannlig stripping i Eurovision? Eastern European Funk er forvirrende greier, men det skiller seg i hvert fall ut, og det er positivt.

Thomas: Koreografi på Blümchen-nivå, Duckhuntfløyter, glittertruser og verdens mest random sang i harmonisk firspann erlik pølseparty. Det e sånn et transeksuelt nachspill ser ut (mest sannsynlig).

Armenia: Eva Rivas – Apricot Stone

Bjørnar: Dette skal vistnok vere ein av storfavorittane i år, men for min del kan Eva Rivas få ha aprikossteinen sin i fred. Kjedleg melodi og gnålete sangstemme.

Snorre: Eva Rives slår til med en skikkelig etnisk godlåt med den småsnåle tittelen Apricot Stone. Her har vi etnisk gitar, etnisk engelsk og en etnisk kappekledd fyr med etnisk fløyte. Resultatet er helt midt på treet i MGP-sammenheng.

Thomas: Halvveis i sangen hoppa eg over på wikipedia for å lese om parringsritualene til dvergantilopen. Ikkje nødvendigvis fordi dvergantilopen og deires preferansa når det kommer til dampande elskov e nevneverdig facinerande, men heller fordi Eva Rivas og Armenia sitt bidrag e et jamrande stort gjesp. TV-kavalkade med Herodes Falsks beste hadde vært festligere (og Herodes Falsk e jævlig i undertegnas øyne). Likhetstrekk mellom Eva og Angelina Jolie fortjena ei lita bonuspølse, men det e bare fordi eg ikkje har masturbert på ukesvis. Snork x5.

Israel: Harel Skaat – Milim

Bjørnar: Hebraisk er eit utakknemleg språk å synge på, så Harel skal absolutt har kredz for å synge på morsmålet. Og Israel sin ballade er slett ikkje blandt dei værste i denne konkuransen.

Snorre: Israel slo til med et av tidenes mest begredelige bidrag i fjor og det skal ikke mye til for at Harel Skaat skal toppe det i år. Harel er en glatt femiklatt med grei stemme og med en av de mer brukbare balladene i bakhånd klarer han nok å kapre noen stemmer ute i Europa. Power rock-avslutningen setter også litt fart i låta, men Harel og co kan godt måtte finne seg i å komme til kort i forhold til feks Portugal og Norge (om Israel i det hele tatt når finalerunden).

Thomas: Det må være bittert å være Yossi Benayoun om dagen. Ikkje får han spille Champions League neste år, ikkje e han spesielt flink i fotball og no e han heller ikkje lenger Israels kjekkaste mannebein. Men akkurat som Yossi Benayoun e en middelmådig fotballspiller e Harel Skaat (kjekkas til tross) en middelmådig artist. Ikkje dårlig, men ikkje eksepsjonell heller. Alle som kan skryte på seg sangstemme kan synge et makkverk om kvinner som forlot oss for nokke penere, nokke rikere, eller nokke med vesentlig større penis. Det her e skikkelig midt på treet, og pølsekastet blir deretter.

Danmark: Chanée og N’evergreen – In a Moment like This

Bjørnar: Danmark ein dårleg start grunna eit artistsnamn (N’evergreen) som ein skulle tru var for jævlig til å bli brukt i år 2010, i alle fall frå eit av dei siviliserte, vestlege landa i eurovisjonen. Men pytt sånn, kva kan vi vel vente får være pølse & porno-naboar i sør? Sjølve songen dei kjem med er eit typisk kjedeleg oppkok utan sjarm, og det einaste minneverdige er den i overkant tydlege tjuvlåninga frå ein anna song.

Snorre: Police i Eurovision? Chanée og Tomas N’evergreen (fryktelig navn) står for årets klareste plagiatkandidat og en skal ikke se bort i fra at denne kan få problemer om den blir populær. Duetter har visst seg i blant å være populære hos Eurovision-fansen og i visse ukultiverte deler av Europa kan det godt hende at Chanée og Tomas kan tjene på at befolkningen sannsynligvis aldri har hørt Every Breathe You Take. Låta eller? Midt på treet.

Thomas: Det einaste som e verdt å nevne ved Danmarks heller anonyme bidrag e uberplagiatet av Every breath you take. Sceneshow eller eksentrisk horekostyme e ikkje å finne, som i ballada flest. Versene e melodisk havregrøt, mens refrenget naturlig nok e svulstig som få (det e jo tross alt påkrevd). Anonymt og døll.

Bosnia: Vukasin Brajic – Thunder and Lightning

Bjørnar: Når ein spelar rock og/eller roll så er jo alltid lyn og torden vinnarar når det kjem til kva ein skal synge om, men det her er er ikkje bra. Thunder and lightning holding hands syng vår mann Vukasin, og det heile blir eit slags hippie-god-damned-liberal-peace-on-earth-mumbo-jumbo-vås. Og då kan korkje stykarar eller åttitalsgitar redde det Bosniske bidraget.

Snorre: Bosnia stod for et av de mer brukbare bidragene i fjor med sin smårocka Viva la Vida-kopi. I år beveger landet seg igjen innenfor poprocksjangeren med Vukasin Brajics puddelballade “Thunder And Lightning”. Dette er både svulstig, harry og rimelig middelmådig, men med Eurovision-brillene på er nok Bosnia klare for nok en finalerunde.
2 sterke pølser

Thomas: Det e sjelden kost at et Balkanland styra unna en sjanse til å promotere sine merksnodige musikkpreferansa gjennom syredandert eurotrance og dvaske asfaltprostituerte dansechicks med spygrønne miniskjørt. Det har skjønt Bosnia gjort, og Vukasin Brajic e dermed, i likhet med Daniel Powter, en ganske kjip fyr med en ganske kjip sound.

Polen: Marcin Mrozinski – Leganda

Bjørnar: Kva pokker er det polakkane vil fram til med dette her? Det startar med at dei står å skrik til kvarandre på scena, så blir det danseoppvisning medan Marcin med bruktbilselgarblikket syng, og så er det plutseleg slutt.

Snorre: Folkemusikk og pop i herlig fusjon – akkurat slik vi vil se det i Eurovision! Marcin Mrozinski begynner dramatisk med et urbrøl før det etniske ofres til fordel for en fiolindrevet pop. Det svinger ikke akkurat i dansefoten og 95% av Marcins vokal er sur, men det stopper ikke dette fra å være et brukbart billag som med litt flaks kan komme inn på topp 10

Thomas: Alle kan vel si seg enige i at ens musikalske preferansa erlik oppkast når man har konsumert nok alkohol. Undertegna setter for eksempel altfor stor pris på RnB på huleboernivå når antallet konsumerte Gintonic har passert 5. Ka får man då om man prøva å faktisk produsere musikk i et land der pils (og brennevin for den del) e billigere enn en rosinbolle? 2 pølser. Maks.

Belgia: Tom Dice – Me and My Guitar

Bjørnar: Gud hjelpe oss alle, her kjem Belgia. Eit land internasjonalt berømt for misbruk av barn og genmanipulering, eit land som ikkje eingong klarer å stable på beina ei fungerande regjering, har ei historie som dei aller kjipaste koloniherrane i heile Afrika og tilber dopa syklistar som om dei var halvgudar. Det skulle berre mangle at musikken deira er like rævjævlig som resten av landet, og det er den. Denne singer/songwriter eller trist mann med gitar som syng om føleslasne sine er den absolutt værste musikkformen som nokonsinne har eksistert. Til og med danseband, ganstarap og U2 er milevis betre enn dette. Dette er ikkje musikk, det er ein forbrytelse mot menneskeheten. Typisk Belgisk, med andre ord.

Snorre: Dette er en darkhorse! Selv om undertegnede intenst misliker trenden med disse følsomme gitarguttene (Jason Mraæsj, Jack Johnson) så har TerningTom evnen til å skille seg litt ut fra resten i denne konkurransen. Med sin Damian Rice-aktige vokal kommer han til å sjarmere mange kvinner og enda flere Eurovision-menn, og vi skal ikke se bort i fra at dette kan bli en skikkelig høy plassering. På tross av at melodien er ganske kjip.

Thomas: I motsetning til fjorårets Elvis-bidrag fra vaffelnasjonen Belgia har dei i år sendt en fyr som i det minste virka å være en genuin musiker og ikkje et pillevrak. Tom Dice e skjør og yndig, som en jomfruelig blomst, og klara alt i alt å framstå som hakket kvassere enn en del andre bidrag. Det her va på ingen måte gjennomført jævlig å høre på, og kan muligens være en topp 5 kandidat (reint musikalsk i allefall).

Malta: Thea Garret – My Dream

Bjørnar: Kjeldeleg ballade. Men med eit så svulstig arrangement at det er umogleg å slakte det heilt. Midt på treet frå øyfolket i sør.

Snorre: Malta fortsetter tradisjonen med stappmette kvinner og traurige ballader. Thea er dessverre verken like flink eller feit som fjorårets kvinnelige Jabba the Hutt. Sangen er dessuten kjipere enn kanelboller uten kanel. Dette er bæsj.

Thomas: Vanligvis hadde eg jo slakta ballada som nokke fargelaust og kjedelig, men då patriotismen skal få råde etter kvert får eg vel bare innse at ballada ikkje kan bli totalslakta i år (som i fjor). Problemet med ballada e jo at der bare står ei dame eller en mann, rett opp og ned, og skrike av full hals til en monoton og daff melodi som (i mange tilfeller) kunne dyssa dei fleste i søvn. Det her e en sånn en, og hadde ho ikkje sprengt lydmuren på slutten hadde eg mest sannsynlig tatt kvelden for 2 minutt sia. Pluss for det då eg ikkje vil legge meg heilt enda.

Albania: Juliana Pasha – It’s All About You

Bjørnar: Gotta love Albania. Det her er jo så stereotypisk austblokk som det kan bli. Når ein ser klippet er det jo som ein blir tatt 20 år tilbake i tid. Bildet og scena og fargane ser jo så tidleg nittitals ut at ein kan lure på om albanarane vil spare pengar og heller sende songen som blei nummer 2 i 1993 framfor å stelle i stand ein ny finale i år. Songen i seg sjølv er ikkje noko å skryte av, så det blir desverre ikkje meir enn dei årvissse tre minutta Albania får på seg til å minne resten av Europa på at det faktisk finnast eit land som heiter Albania. Resten av Europa kjem som vanleg til å reagere med eit skuldertrekk.

Snorre: Juliana Pasha er sikkert teknodronning i metropolen Tirana, men i den europeiske finalen vil nok publikum ha skikkelig gangsyn. Dette er svakt, kanskje ikke Venke Knutson-svakt, men i hvert fall Maria Haukaas Storeng-svakt. Sorry Juliana, it’s not all about you.

Thomas: Bidraget til Albania eller filmmusikken fra Mighty Ducks-filmane som Emilio Estevez udødeliggjorde på 90tallet? Men sjøl om undertegna e usikker på akkurat det e der derimot ingen tvil i mi sjel om at det her e temmelig crap å høre på.

Hellas: Giorgios Alkaios med venner – Opa

Bjørnar: Fy faen. Eg håpar Hellas aldri kjem seg ut av denne gjeldskrisa si og går konkurs og må selge heile landet til Tyskland sånn at dei aldri kan være med i MGP igjen. Dette er noko av det jævligaste eg har sett. Musikalsk er det fullstendig verdilaust, og det einaste grekarane har å by på er ufrivillig komikk. Som til dømes Giorgos sine halvhjerta forsøk på å følge dansarane sin koreografi, Giorgos som ikkje klarer å slå på trommene i takt med dei ferdig innspelte trommeslaga og sjølvsagt mobiltelefonsoloen. Mobiltelfonar har vel ikkje laga slike lydar på snart ti år?

Snorre: Kan fjorårets klamydiajævlige bidrag toppes fra økonomiens høyborg? Åja! Sjelden har det vært vanskeligere å fatte at Platon og OL kommer fra filosofiens hjemland. Godt voksne Giorgos og hans unge mannevenner er tapere og koreografien er ultrateit. Mobiltelefonsoloen som Giorgos har klart å presse inn mot slutten av sangen stadfester denne låtas elendighet. Å gi noe mer enn en pølse vil være å for alltid tilsmusse min journalistiske integritet.

Thomas: Fantastisk sært. Med primaldominerande huleboerkoreografi, sms-lyda og menn i lærvest gjør Hellas sitt for å bidra til enda et episk MGP-øyeblikk. I alle andre sammenhenga hadde samtlige vært fastspent i tvangstrøyer, men i MGP-sammenheng e det her like fantastisk som det e merkelig.

Portugal: Filipa Azevedo – Ha dias assim

Bjørnar: Portugal er landet som har gitt oss verdas eklaste fotballspelarar, så då burde dei vel klare å få fram ei fiff syngedame med ein fengande song og? Desverre blir det berre nesten for Filipa. Midt på treet for Portugal.

Snorre:En søt jente som sikkert finner på alt i senga, i god portugisisk tradisjon, og en svulstig pianodrevet ballade, er Portugals oppskrift for å få den europeiske finalen til Lisboa neste år. Og selv om pianospillet er ultrakjipt og melodien litt anonym skinner Filipas vokal gjennom og hever låta et par hakk. Ikke ulikt vår egen Didrik Solli-Tangen har denne låta gode og kjipe parti, men helhetlig er det blant det bedre konkurransen har å by på.

Thomas: Merkelig at en nasjon fylt til randen med barnemordera og usmakelige fotballspillera skal klare å mane fram ei kvinne som både er vakker og musikalsk begava (på samme tid). Eg ønska Filipa Azevedo alt godt i livet, men må vel beklageligvis innse at Deco, Liedson og Criztiano alle har gitt ho aids (og 4 lausunga) før fylte 30. Stakkar.