Årets 10 Beste album Del 2
Sharon Jones & the Dap Kings – I Learned the Hard Way
Så mye som Sharon Jones & the Dap Kings lever i fortiden musikalsk, så er “I Learned the Hard Way” veldig mye et album for 2010. Jones er fremdeles den forsmådde kvinnen hun har vært på de siste platene, men hun tar også opp andre temaer enn hjertesorg. Funk godsaken “Money” om den økonmiske krisen er den sangen som mest direkte tar opp våre nåværende problemer, men selv “Windowshopping” om typens vandrende øye/utroskap, kan tolkes til å omhandle andre viktiger temaer. Jones synes å være klar over at omfanget, av hvordan hjertesorg kan settes i perspektiv, og hennes sang er på sitt mest subtile og tilbakeholdne, og blir som resultat enda mektigere. Der tiligere album, og liveshow, har vist Jones som artist, viser dette albumet sangeren. Jones og Dap-Kings fikk sitt store gjennombrudd med “100 Days, 100 Nights” men dette albumet er deres klart beste så langt. Beste sang er “Money”.
Robert Plant – Band of Joy
Når planene om en oppfølger til det kriktikerroste duett albumet “Raising Sand” med Alison Krauss falt i grus, tok Plant kontakt med gitaristen fra samme album Buddy Miller for å produsere et roots album. Med Miller’s upåklaglige smak og store kunnskaper om roots musikk, så har “band of Joy” blitt et glimrende album. Plant høres løs og inspirert ut, på alt fra det romantiske “Falling in Love Again” til goth-roots saken “Silver Rider” og den blues-aktige ”Central Two-O-Nine”. Skriv det opp til en ekte vekkelse for Plant, en rockelegende som har funnet en måte å komme over byrden av hans strålende fortid ved å omfavne det sublime lyden av en annen.
The Roots – How I Got Over
2010 har vært et travelt år for The Roots, de tok jobben som husbandet til Jimmy Fallon, samarbeidet med John Legend 70 talls soul hyllesten “Wake Up” i tillegg til å gi ut sin beste ple noensinne. Det er et nervepirrende funky album om harde tider, med dystre “reportasjer” fra ghettoen men også mer oppløftende gospelaktige sanger samt innslag av indie rock fra gjester som Joanna Newsom, Monsters of Folk og medlemmer av Dirty Projectors. Beste Sanger er “Walk Alone” og “Dear God 2.0″
Kanye West – My Beatiful Dark Twisted Fantasy
Med My Beautiful Dark Twisted Fantasy, har Kanye West laget musikk som er like rotete som hans liv, men på en glimrende måte. Når han ikke krangler med Matt Lauer eller legger ut bisarre meldinger på Twitter. Så har han vært opptatt med å konstruere et hip-hop epos, sanger fulle av den type grandiose gester som bare tåper forsøker og bare villt talentfulle klarer å gjennomføre med suksess. Jo mer han stablet på, streng seksjoner, Elton John piano soloer, Bon Iver gjesteopptredener, King Crimson og Rick James samplinger jo bedre ble musikken. Kanye har aldri vært mer underholdene (“Have you ever had sex with a pharaoh?/I put the pussy in a sarcophagus”) eller vært så innsiktsfull om sin tendens til å selvsabotere forhold. Fra oppkvikkende prog-rock “Power” til den skumle men praktfulle ”Runaway” til den form skiftende “Hell of a Life” har han fått andres musikk til å virke litt kjedelig. Er albumet mørkt/dystert?Jepp. Twisted? Selfølgelig. Men fremfor alt er det vakkert.
The Gaslight Anthem – American Slang
Soul-punk bandet The Gaslight Anthem (fra New Jersey) manglet ikke på konkurranse når det kom til bli hvem som til å bli erklært Springsteens arvtagere i 2010. Men bare “American Slang” matchet Springsteen’s New Jersey referanser og hadde refreng like knyttneve-pumpende fengende som Springsteens. Forelsket i biler og plater og jenter (i eller ut av sine sommerklær), vokalist Brian Fallon tapper inn i en rik kilde til all-american romanse, det eneste som mangler er en beskrivelse av han og damens pengeproblemer. “It takes so long to find the words and the beat” synger Fallon i “Stay Lucky” han har funnet de nå. Beste sanger “The Diamond Church Street Choir” og “Old Haunts” 
