Vi vurderer Eurovision 2010 – De seks siste finalistene!
Dagen er komen, heile Europa si merksemd rettar seg i dag mot Bærum, der pannebånda har måtte vike plassen for alle mulige former for mindre god smak i klesveien, og ikkje minst populærmusikk av ymse kvalitet. Kulturredaksjonen har ingåande vurdet alle bidraga i årets finaleveke, og her kjem som seg hør og børe dei fem siste,inkludert vår eigen Diddy-T!
Spania: Daniel Diges – Algo Pequenito
Snorre: Moppen Daniel Diges er Spanias representant i årets Eurovision-finale. Det er betryggende å se at Daniel i hvert fall har fått en frodig hårvekst fra faren Manuel som stakk av fra barndomshjemmet kort tid etter sønnens unnfangelse. Mer bekymringsverdig er det at sjarmen og talentet føk ut av døren med han. Det er i det hele tatt fascinerende hvor latterlige bidragene fra de automatisk kvalifiserte nasjonene er. Daniel Diges er en våt og latterlig svamp, og egner seg best til å vaske do med.
Bjørnar: Spania skal ha for at dei prøver, men her kjem dei til å feile stygt. Dette blir nok å finne blandt dei fem siste i finalen. Desse sirkusfaktene blir berre merkeleg.
Norge: Didrik Solli-Tangen – My Heart is Yours
Snorre: Didrik Solli-Tangen er altså mannen som skal ta opp arven fra fjorårets suksessrusser Aleksander Rybak. Og Diddy, som sin onkel Donkey, har en vanskelig oppgave foran seg. Uten en semifinale å eksponere sitt glatte ansikt kan det bli vanskelig for Sollitangen og komme seg til topps. Heldigvis minner visse partier i låta om Michael Jacksons Free Willy-låt og andre om Rolf Løvlands You Raise Me Up, og dette kan kanskje vekke noe latent i alle de østeuropeiske hjem der ute. Det spørs om Norge, i beste Irland-stil, får arrangere Eurovision to år på rad, men Dolly Tangen har en god mulighet på topp 5!
Bjørnar: Det er godt mogleg at Diddy T er kveldens beste vokalist, og det er då på ingen måte ein dårleg song song som skal forsvare fedrelandets ære denne laurdagskvelden. Men sjølv om sangen er god så er deneigentleg ikkje ein song ein bit seg merke i, den blir litt for anonym. Dessutan er det fleire gode ballader å konkurere med, Norge, Irland og Israel vil nok stele stemmer frå kvarandre, og eit tidleg startnummer for Diddy er nok ikkje ideelt med tanke på ei toppplassering. Dessutan tyder alt på at det ikkje er eit balladeår i år.
Men det gjer ikkje så mykje. Vi har uansett allreie slått svenskane, og det er jo det viktigaste.
Storbritannia: Josh Dubovie – That Sounds Good to Me
Snorre: England har mange fiffe ting. Joey Barton, Sporty Spice og Steve Hacketts gitarsolo på siste del av Genesis’ klassiker The Lamia for å nevne noen. Men i Melodi Grand Prix ser det til å gå helt på trynet hver eneste gang. Josh Dubovie er det siste beviset på akkurat det. Han er like talentfull som en flaske Mountain Dew, like vakker som et dødt dyrekadaver i forbikjøringsfila på E6, og like innbydende som underlivskreps. Og låta? Den tåler sammenligningen med folkemord rimelig greit. Josh får likevel en pølse ekstra, rett og slett fordi det er så mye dritt i konkurransen som er enda verre.
Bjørnar: Det er ikkje nokon andre i Europa som har bidratt med så mykje bra til populærmusikken som britane. Men i moderne Eurovisionsamanheng er dei musikalske dverger. Og her presterer dei nok ein gong å bæsje seg sjølv i munnen. That Sounds Good to Me er ikkje ein song, det er berre eit makkverk av tilfeldig lyd. Tidenes nullpoengskandidat.
Frankrike: Jessy Matador – Allez Ola Olé
Sneglefolket står for et av de beste Eurovision-bidragene i nyere historie med Sebastien Telliers fantastiske Divine. I år er bidraget mer afrikanskinspirert og minner mest om noe som kunne vært en del av soundtracket til fotballspillene FIFA. Salomon Kalou og hans vakre kvinnelige motstykke gulper opp rundt tjue ord på tre minutter, mens de svinger seg primalt og håper på knull. Sangen er ensformig, ganske irriterende og faktisk en skikkelig outsider. Frankrike har sin beste mulighet på topplassering på flere år og kan klare topp 10. Konkurransens beste!
Bjørnar: Etter det som er lagt ut på nettet av prøvene til Frankrike på scena i hallen på Fornebu kjem det til å bli betydlig mindre lettkledde damer på scena enn det er i videoen, og det er sjølvsagt ein stor, stor skuffelse frå froskeskjendarane, men songen er då uansett fengande.
Tyskland: Lena – Satelite
Snorre: Forhåndsfavoritten Lena Meyer er mye bedre enn sin argeste konkurrent (skal vi tro oddsselskapene) Aserbadjan. For på tross av konkurransens absolutt verste engelskuttale (prestasjon!) og en latterlig laber sangstemme, har luftballong-Lena en god låt etter MGP-standard. Tyskland kan igjen invadere store deler av Europa, men det spørs om de vil slite når de kommer østover (høhø). Topp 3?
Bjørnar: Så er vi komne til Unser Star für Oslo, sjølvaste Lena frå Hannover. Rett nok vil ungjenter som syng om undertøyet sitt gjerne være noko vi forbinder med ei anna av dei gamle aksemaktene, og tyskarar sitt forhold til det engelske språket kan vi ha det mykje moro med, som til dømes her og her, men vi kjem likevel ikkje unna at dette er ein svært så fengande song. Kombinert med eit gunstig startnummer i finalen trur eg faktisk at Tyskland kjem til å vinne heile greia!
