Den Ukentlige

Då er vi komne til dei seks siste semifinalistane, same dag som den siste semifinalen går av stabelen i Oslo. Her finn du kulturredaksjonen sine vurderingar av kven av dei håpfulle musikarane som har det som trengs for å gå til finalen, og kvn som må reise heim til spott og spe frå folk og fe og heile internett.

Irland: Niamh Kavanagh – It’s for You

Snorre: Småkjipe fløyteballader er akkurat der hvor Irland fremdeles befinner seg, etter 3048958 år. Denne gangen er det transen Niamh Kavanagh som står i spissen og dette er like kjedelig som prim. Klisjeposteien avsluttes med et intetsigende variasjonsparti som er like spennende som Mette Marit. Men siden nivået er så ufattelig lavt i Eurovision, fortjener vel dette 3 pølser.

Bjørnar: Sirupsballade. Dette blir for kjedleg frå irane, denne songen er ikkje bra nok til at den fenger, og heller ikkje så himmelropande patetisk at den byr på ufrivillig underhaldning. Dopausekandidat.

Thomas: La gå, Irland må få lov til å lage musikk på sitt vis, men når Ronan Keating og hans skeive venna gjorde akkurat det samme gjennom den astronomisk jævlige boybandsjangeren, sitter eg desverre igjen med et nostalgisk minne fra 90 tallet då Westlife toppa hitlistene og ingen hokjønn ville lukte på undertegna en gang då eg på ingen måte såg ut som verken Nick, Nack, Homo eller Helvete. Fuck you Irland.

Bulgaria: Miro – Angel si ti

Snorre: Dette må bare bli bra! Bulgaria er Grand Prix ufyselige bastardunge og det ser ut til at det går sport i å drite seg mer ut for hvert år som går. Denne gangen er det Miro, en 50 år gammel bussjåfør som har brukt 4 millioner leva (bulgarsk valuta) på å operere seg etter sitt store idol, Chad Michael Murray i One Tree Hill, som er stjerna. Dette er helt absurd håpløst og det skamjævlige variasjonspartiet på slutten hører ikke en gang hjemme i heste-VM. Dø!

Bjørnar: Miro, ein sprøyte gal bulgarar opptrer saman med dansarar som det virkar som han har rekruttert frå turnforeninga i Sofia, er sjølvsagt ein opptur i forhold til sverd-og-sandalar-falsett-helvetet Bulgaria gav oss i fjor, men ein god del av underhaldningsverdien er og vekke frå Bulgaria.

Thomas: Bulgarske Miro går til og med sjølvaste Petr Elfimov en høy gang i det å være et ultrajævlig stykke menneske. Seks tonn horejuggel fra Hennes&Mauritz e fail i seg sjøl, men la oss for all del plusse på vindmaskin som tilfeldigvis blåse av han skjorta han hadde «glømt» å kneppe igjen, det eksepsjonelt jævlige fåregliset, tribaltatoveringa bak øret, og det faktum at sangen hans e like fiff som en drill i urinrøret. Fy faen.

Kypros: Jon Lilygreen og The Islanders – Life Looks Better in Spring

Snorre: Kypros er enda et fryktelig Eurovision-land og denne gangen er det Jon Lilygreen som skal vise oss veien til helvete. Eller? Jon har med seg en gammel gitar på scenen og viser sine evige skillz gjennom flere vanskelige parti. Ok. Kanskje ikke. Men dette er helt kurrante greier fra liksomøya og med litt hype kan sikkert dette gjøre det skikkelig bra.

Bjørnar: Det her var då ikkje så gale frå partyøya i sør. I staden for greskinspirert djevelskap får får i år ein ganske så sjarmerande popsong frå gitar-Jon og øyfolket.

Thomas: Kypros, ferie/partyøya som framfor alt e kjent som tilfluktssted for skandinavisk søppelungdom med radioaktivt bleikningsmiddel marinert inn i hodebunnen, og svarte brita på scooter. Alt som følge av ubehagelig mange varmegrader i parringsmåneden Juli, og det faktum at dei innfødte mannebeistene stort sett e Pål-Bang Hansen stygge (kvil i fred). Derfor e det så merkelig at Jon Lilygreen (gay-alert) klara seg såpass bra. Han ser ikkje gjennomført jævlig ut, nokke alle gjorde den gang undertegna beklageligvis satte sine føtter på øya, og sangen er faktisk bra nok til at samtlige diskotek på Party-stripa i Agia Napa vil nekte å spille den, rett og slett av prinsipp. Her e der både gitar, trommer og godkjent vokal, og sånt må det jo nesten vanke belønning for.

Kroatia: Feminnem – Lako je sve

Snorre: Østeuropeiske ballader er alltid spennende saker. Tre slitne babes står for kroatenes bidrag til årets internasjonale finale på Fornebu. Synge kan de, heldigvis, og selv om melodien er midt på treet klarer de kunststykket å få frem en helt ok ballade. Det er en prestasjon i Eurovision. Til slutt, litt kudos for bandnavnet: Feminnem!

Bjørnar: Å skulle høyre bidraget frå Kroatia betyr jo vanlegvis å måtte stålsette seg for ein dose skikkeleg balkanboogie, men i år byr dei i staden på ei framandspråkleg girliegroup med konkurransen sitt kanskje festlegaste namn. Og musikken? Den er vel eigentleg ganske middels, akkurat som damene.

Thomas: Feminnem; navnet kunne på alle måta tilsi at det her skulle være ei ny Ng3 gruppe med Ottar-attitude som gnåla om respekt og likestilling. Sjøl om det takk og pris ikkje e tilfellet kan ikkje sangen sias å være nokke anna enn heilt grei. Ballada florera det visst av i år, men Kroatia skal ha for å klare å grave opp 3 flotte kvinner som i tillegg har musikalsk gehør. Sangen i seg sjøl va skjønt litt daff, til og med til ballade å være.

Georgia: Sopho Nizharadze – Shine

Snorre: Enda en ballade og nå står landet som er like viktig som rotta på halen til Jabba de Hutt for tur. Låttittelen “Shine” er aldri et bra utgangspunkt. Sensuelle mannlige dansere ei heller, men dette får man vel finne seg i når det er Eurovision. Pyroeffekter får ikke dette makkverket opp på et akseptabelt nivå, en finner seg heller ønskende at en av dansernes smokinger skal ta fyr.

Bjørnar: I år er Georgia med igjen, etter å ha blitt utestengt frå finalen i fjor grunne politiske hensyn, bitande politisk satire med tekstlinjer som “We don’t wanna Put-in, negative mood is killing the groove” vart for mykje for den store bjørnen i Moskva. Men i år, når finalen foregår i demokratiet, friheten og fredsprisens høgborg, er Georgia sjølvsagt med. Comebacket har Georgia markert med å kaste seg på balladetoget, men dette er nok ein av dei svakaste bidraga i den kategoriem, sjølv om songen er signert same lætskrivar som står bak vår eigene Diddy-T sin song.

Thomas: Søtt som sukker, og tynt som suppe. Det her va provoserande kjedelig.

Tyrkia: maNga – We Could Be the Same

Snorre: Tyrkia er landet som bare trenger å være litt etniske for å ende i topp 10. I år har de derimot tatt en annen retning. Et slags Incubus-aktig oppsett, med kjekk vokalist, stor variasjon i de ulike partiene og DJ-scratching gjør faktisk at tyrkerne kan ha hode hevet høyere enn vanlig. Det er selvfølgelig kjipt å miste den erketypiske tyrkiske baben med flere dansetrinn enn rene noter, men det går bra når resultatet er såpass ok som dette.

Bjørnar: Tempo og endlege noko som iallefall er tilnærma rock’n'roll frå Tyrkia. Ein OK song med eit fengande refreng, det her kan sikkert holde til ei god plassering for tyrkarane.

Thomas: Endelig en nasjon som tør å tenke litt uttafor boksen, og Tyrkia skuffa heller ikkje i år på den fronten, og undertegna må innrømme sporadiske krampetrekninga i dansefoten når han høre den melodien her. Frontmann Manga har ei over middels godkjent stemme, og sjøl med ultraskeiv bekledning (les: ULTRAskeiv) velga eg å tro at den her kan nå relativt langt.

Tags: 2010, anmeldelse, Bulgaria, Eurovision, Georgia, gjennomgang, Irland, Kroatia, Kypros, Tyrkia

This entry was posted on torsdag, mai 27th, 2010 at 10:03 and is filed under Anmeldelser, Film og musikk, Kultur. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.