Vi vurderer Eurovision 2010 – Del 4
Då er ein faktisk i full gong med Eurovision-veka nede på austlandet, og kulturredaksjonen kjem derfor halsande etter med ein gjennomgang av endå fleire av semifinalistane som skal i ilden på torsdag! Denne gongen tar vi for oss alt frå våre venner svenskane til tidlegare sovjetrepublikkar med merkeleg namn.
Sveits: Michael von der Heide – Il pleut de l’or
Bjørnar: Vår sveitsiske venn Michael kan nok ikkje rekne med at det regnar gull over han når vinnaren av MGP skal kårast på laurdag, for eg kan aldri i verda forestille meg at dette skal fenge nokon nok til å bruke pengar på å stemme på det.
Snorre: Foruten å ha store ører trives Michael best hjemme i sin burleske alpehytte ved bakenden av le Gay Mountain. Her bruker han mesteparten av tiden på å føre fremmedlegemmer opp i røyret eller så utfolder han seg i sin favorittsport: watersport. Og væsken fra denne aktiviteten han har tatt med seg inn i sin ultraskeive popsviske. Dette er i det minste nøytralt, i motsetning til hans lands egentlige innsats under andre verdenskrig. Auf widersen Michael!, og kom aldri tilbake.
Thomas: Megakjipt discovrøvl fra sjokoladealpene. Bonuspølse for at Dumbo framføra, trekkpølse fordi han ikkje har på seg sirkushatt eller trykke trynet fullt i peanøtter.
Sverige: Anna Bergendahl – This Is My Life
Snorre: Anna Bergendahl er verken transseksuell operasanger eller pestrammet glittersvenske og er dermed et steg i riktig retning for våre trivelige naboer i øst. Med sin småtrivelige ballade “This is my life” var Anna det nest beste i årets Melodifestival, etter Dolph Lundgren. Og selv om alle på scenen er håpløst bekledde i hvit, og koristene håpløst vaier latterlig frem og tilbake i bakgrunnen, kan ikke dette hindre Anna fra å ha et sterkt bidrag, sett i lys av konkurrentene.
Bjørnar: Sverige, ja. Som alltid er vel svenskane sjølvutnemnde storfavorittar, og for all del, dette kan jo fort ende på topp 10, om dei kjem seg vidare frå semifinalen. Songen i seg sjølv er jo grei den, og unge Anna er jo sjarmerande der ho står på scena med gitar og SU-sko. At ho ikkje er verdas beste vokalist kamuflerast jo greit med at ho har såkalla “særpreg” i stemma, og alle som har sett ein talentkonkurranse der Jan Fredrik Karlsen sit i juryen veit jo at det er det viktigaste av alt.
Thomas: Söta bror har lært av fjorårets feil og gått for sukkersøt pop til fordel for jamrande sopranskrik. Oppskriftsmessig blond kvinne med daterape-antrekk kan vel muligens sette en og anna balkanereksjon i høygir, og sånn sett kan det jo bli mang ei stemme på Sverige. Heilt ok det her.
Aserbajdsjan: Safura – Drip Drop
Snorre: Safura, etter kjønnssykdommen, er visst en av favorittene til å vinne årets finale på Fornebu. Og om sangen er like smittsom som henne, skal en ikke se bort i fra at Azerbadjan har en brukbar mulighet.
Bjørnar: Slitsom song. Men eg trur Safura kan tjene mykje på å frisk opp framføringa si til si Fornebu-framføring. Om ho og lar være å sjå ut som trofékona til ein austeuropeisk mafiaboss på håret så hadde det vore fint.
Thomas: Ei sangerinne som ruva høyere enn en mellomstor kyklop, akkompagnert av en flokk dansera med dverdtendensa (ved siden av Safura såklart). Sangen var jo og skikkelig bra, og gikk rett heim hos meg.
Ukraina: Aloysha – Sweet People
Snorre: Hadde bare Alyosha vært flink til å synge, låta hennes bra og fremførelsen spennende, kunne dette gått skikkelig bra for Øst-Europas undulatland Ukraina. Intetsigende shit.
Bjørnar: Ukraina har gått vekk frå sin tradisjonelle crazy bananas-stil i Eurovision, og satsar i år på å framstå som Europa sin sosiale samvittighet. Det er jo fint det. en sangen er ikkje fin, den er kjedeleg.
Thomas: Istedetfor å drikke en kaffe med speedball og gå amok i tospann med en ultrakjip dunkebeat fra aller lavaste hylle har Ukraina i år valgt å gå for et litt kjøligere og meir melankolsk bidrag, i håp om å dra i land neste års folkefest. Litt kjedelig blei det desverre, men i forhold til ka Ukraina, og østblokkene generelt, e i stand til å produsere så va det her heilt greit.
Nederland: Sieneke – Ik ben verliefd (Sha-la-lie)
Snorre: Nederland må være verdens mest skada land. Hasjdronninga Sieneke synger om donger og bærer paljetthelvetet som om armageddon nærmer seg utenfor døra. Så koster hun bare 200 euro, og med tanke på hvor dårlig euroen står stilt er det verdi for pengene. Eller ikke.
Bjørnar: Det første ein legg merke til her er jo at våre nederlandske stylist-venner har fått det for seg at dei skal få den 18 år gamle Sieneke til å sjå ut som ho er 44 år, men det er vel kanskje for at ho skal passe betre inn i den dænsbænd-stilen som Nederland satsar på i år. Og å går for ein slik sang er sjølvsagt å stille seg lageleg til for hugg, men pokker heller, Nederland lykkast til tusen. La gå, det høyres ut som eit bulgarsk danseorkester på eit høgfjellshotell som slit med økonomien, og at dette tivoli-pianopartiet i starten av sangen vekker stygge minne om trancemonsteret The Darkside, som herja rundt for ein ti års tid sidan i meg, så tar eg meg sjølv i å like denne songen, og det heilt utan ironisk distanse.
Thomas: Ka skjer? Stilla -sjølvaste- technonasjonen med folkelig countrydansbandmusikk som generelt sett e mynta på hjerneskada 70 åringa med fungerande swingfot, folk fra Hedmark og typen til mamma? Eg har ikkje ord. Litt på grunn av det overnevnte, men mest fordi countrydansbandmusikk e det jævligste eg veit om. Den her tar eg på gefühlen.
Romania: Paula Seling og Ovi – Playing with Fire
Snorre: Norskrumenske Ovi og hans østblokkmotstykke står for et langt friskere bidrag enn den foregående apokalypsen fra Nederland. Her får vi en fyrrig duett/duell mellom mann og lakkledd kvinne med et par lekre pianolinjer som krydder på topp. Romania kan klare topp 10!
Bjørnar: Romania kan gjere det stort i år, då dei kjem med ein song som har det alt for mange av balladane som er med i år manglar, nemleg tempo og det å skamlaust spele på den kvinnlege vokalisten sin utsjånad for å sanke stemmer. No er i rettferdighetens namn ikkje Piano-Paula ikkje samanliknbar med fagre Elena som var med for Romania i fjor, men kledd i SM-varianten av styggedomen OnePice skal ein ikkje sjå vekk frå at Paula og Ovi frå Bryne kan gjere at Romania endar høgt på listene i år.
Thomas: Det her ligna på dei bandopptakene mamma og pappa hadde på en lurvete VHS i 1984, som seinere blei via til å forevige mine sju første bursdagsselskap på vår skapers Tellus. Det e egentlig alt eg har å si. Crap, slutt.
Slovenia: Ansambel Zlindra og Kalamari – Naradnozabavni Rock
Snorre: H-E-R-R-E-G-U-D! Kleint, jævlig og incestiøst. Slovenia står for årets frykteligste bidrag så langt og jeg kan ikke forestille meg at det kommer til å komme noe verre. Bli hjemme neste år.
Bjørnar: Kombinasjonen av folkemusikk med fiff kvinnleg vokalist og ein trønderrockar frå åttitalet kan kanskje virke litt merkeleg, men i Slovenia kan alt gå an, der er dei like tøysete og rare alle mann. For dette fungerer!
Thomas: Sjukt folkelig (og koselig) fra Slovenia, minus han rocka fyren i skinnjakke som, etter alt å dømme, ikkje har hatt gleden av dampande elskov på bjørnefell sia 1992. Hans sugande blikk og diverse frekke berøringa mot sin kvinnelige motpart vitna om et liv som gatemusikant på Slovenias mange landeveia, der samtlige kvinner (som ikkje ga han en tier) stort sett gikk rett forbi.
