Vi vurderer Eurovision 2010 – del 3
Det er ti dagar til Europa sine fremste musikalske utøvarar tar scene til den første semifinalen i Eurovisionfinalen 2010. Manglande talent skal skjulast bak kostymer, koreografi og vindmaskiner, og stemmekveget framfor TV-skjermane skal lurast til å stemme. Men heldigvis lar ikkje kulturredaksjonen seg lure. Her får du sanninga om sju nye songar!
Makedonia: Gojko Taneski, Billy Zver og Pejcin – Jas ja imam silata
Bjørnar: Uff. Balkanboogie utan kuk. Å sende sånne songar til Eurovision er litt som å tørke seg bak med sandpapir. Ein burde aller helst latt være.
Snorre: Jaja mensan! Her har virkelig alt gått galt! Gjoko og hans skeive fetter leverer en intetsigende zviske om kjærlighet, helt til Billy bryter inn med knallhard makedonsk rap. Musikalsk armageddon! Selvskading er kulere enn dette!
Thomas: Herre fred. Plagiat e kjipt nok, men å plagiere Linkin Park (av -alle- folk) må nesten være det teitaste man kan gjøre, ved siden av å myrde spedbarn med øks. Vår «venn» Gjoko gjør sitt ytterste for å framstå som hipp og kul, sine 74 år til tross, mens hans rappe-kollega på scena Billy Zver (lol) befesta sin status som konkurransens aller største nullpunkt. Kirsebæret på toppen av den prinsipielt jævlige kaka e at girarshreddinga på mellomspillet e playback, nokke som bare kan bety at han som faktisk spilla gitar på scena e like musikalsk begava som en peppermyntekondom. What the fuck Makedonia?
Kviterussland: 3+2 – Butterflies
Bjørnar: Ja, dette var ein positiv overraskelse frå store ledar Lukashenko sine syngande undersåttar. Det skal sjølvsagt mykje til for å toppe fjorårets episke Eyes that never lies med sjølvaste Petr Elfimov, men dette er ein småsjarmerande song frå kviterusserane.
Snorre: “We are so fragile just like melting snow”. Fem ulike sangere og en pianizt står for hviterussernes bidrag i år. Det er nok meningen at modulationen på slutten skal svøpe ivrige MGP-homser inn i paradis, men den gang ei. “Butterflies” blir aldri noe mer enn en middelmådig og flau pastisj over landets kulturelle lavmål. Men det kunne faktisk vært langt verre.
Thomas: Ta vårt eget bidrag, del Didrik Zolli i fem, og vips, så får du nokke som e 97% likt det vi her heime håpa skal gå heilt til topps (bare kviterussisk). Litt kjedeligere melodi enn vår uten en svulstig avslutning, men om Norge komme til å klatre rundt på toppen e den her nesten nødt til å følge hakk i hel då den i bunn og grunn e kliss lik.
Island: Hera Björk – Je ne sais quoi
Bjørnar: Ach, ja! Ich LIEBE dette! Dette er jo Eurodance! Eurodance av den gode gamle skulen! Denne korte keyboardtrallen like før refrenget kunne jo vore tatt rett ut frå E-Type sin klassiske Angels Crying. Det einaste som trekk ned er det smått patetiske sceneshowet. Dei står heilt i ro og er kledd som eit begravelsesfølge.
Snorre: Island har jo hatt en vane for å ha brukbare og trygge bidrag de siste årene, men i år har vulkannasjonen våget seg ut på ny lava. “Je ne sais quoi” (oi, fransk er kult!) er tittelen på denne ABBA-aktige klubblåta og sangerinne/vulkankvinne Hera Björk synger bra. Låta er desverre like underholdende som Norske Talenter.
Thomas: Sjøl om E-Type gikk av moten for den oppegåande delen av verden en eller anna gang på det skeive nittitallet e det jo viden kjent at østblokkene fremdeles elska eurodance, såvel som turkise jeans og frisørprinsippene fra 1917. Dermed tror eg trygt vi kan spå den her som en mulig vinnerkandidat. Og det e litt trist egentlig. Hera Björk e for all del flink å synge, men når sangen e daff (all eurodance e forsåvidt det), sceneshowet e fraværande og det einaste visuelle med heile framføringa e ei røykmaskin som nærmast lura oss til å tro at den karatefeite ryggtavla hennes står i full fyr, så blir det ikkje fryktelig masse å skrive heim om.
Litauen: InCulto – Eastern European Funk
Bjørnar: Litauen har faktisk ein tradisjon med å sende litt merkelege bidrag til den internasjonale finalen, men der We Are The Winners frå 2006 rett og slett var awesome er dette berre tragisk. Totalt ufunky.
Snorre: Holy shit! Litauen slår til med et av de snålere Eurovision-bidragene i historien, og det er litt av en bragd! Låta er rimelig jævlig, men det kan faktisk være at dette på et nivå er genialt. Er dette i tillegg første gang vi får se mannlig stripping i Eurovision? Eastern European Funk er forvirrende greier, men det skiller seg i hvert fall ut, og det er positivt.
Thomas: Koreografi på Blümchen-nivå, Duckhuntfløyter, glittertruser og verdens mest random sang i harmonisk firspann erlik pølseparty. Det e sånn et transeksuelt nachspill ser ut (mest sannsynlig).
Armenia: Eva Rivas – Apricot Stone
Bjørnar: Dette skal vistnok vere ein av storfavorittane i år, men for min del kan Eva Rivas få ha aprikossteinen sin i fred. Kjedleg melodi og gnålete sangstemme.
Snorre: Eva Rives slår til med en skikkelig etnisk godlåt med den småsnåle tittelen Apricot Stone. Her har vi etnisk gitar, etnisk engelsk og en etnisk kappekledd fyr med etnisk fløyte. Resultatet er helt midt på treet i MGP-sammenheng.
Thomas: Halvveis i sangen hoppa eg over på wikipedia for å lese om parringsritualene til dvergantilopen. Ikkje nødvendigvis fordi dvergantilopen og deires preferansa når det kommer til dampande elskov e nevneverdig facinerande, men heller fordi Eva Rivas og Armenia sitt bidrag e et jamrande stort gjesp. TV-kavalkade med Herodes Falsks beste hadde vært festligere (og Herodes Falsk e jævlig i undertegnas øyne). Likhetstrekk mellom Eva og Angelina Jolie fortjena ei lita bonuspølse, men det e bare fordi eg ikkje har masturbert på ukesvis. Snork x5.
Israel: Harel Skaat – Milim
Bjørnar: Hebraisk er eit utakknemleg språk å synge på, så Harel skal absolutt har kredz for å synge på morsmålet. Og Israel sin ballade er slett ikkje blandt dei værste i denne konkuransen.
Snorre: Israel slo til med et av tidenes mest begredelige bidrag i fjor og det skal ikke mye til for at Harel Skaat skal toppe det i år. Harel er en glatt femiklatt med grei stemme og med en av de mer brukbare balladene i bakhånd klarer han nok å kapre noen stemmer ute i Europa. Power rock-avslutningen setter også litt fart i låta, men Harel og co kan godt måtte finne seg i å komme til kort i forhold til feks Portugal og Norge (om Israel i det hele tatt når finalerunden).
Thomas: Det må være bittert å være Yossi Benayoun om dagen. Ikkje får han spille Champions League neste år, ikkje e han spesielt flink i fotball og no e han heller ikkje lenger Israels kjekkaste mannebein. Men akkurat som Yossi Benayoun e en middelmådig fotballspiller e Harel Skaat (kjekkas til tross) en middelmådig artist. Ikkje dårlig, men ikkje eksepsjonell heller. Alle som kan skryte på seg sangstemme kan synge et makkverk om kvinner som forlot oss for nokke penere, nokke rikere, eller nokke med vesentlig større penis. Det her e skikkelig midt på treet, og pølsekastet blir deretter.
Danmark: Chanée og N’evergreen – In a Moment like This
Bjørnar: Danmark ein dårleg start grunna eit artistsnamn (N’evergreen) som ein skulle tru var for jævlig til å bli brukt i år 2010, i alle fall frå eit av dei siviliserte, vestlege landa i eurovisjonen. Men pytt sånn, kva kan vi vel vente får være pølse & porno-naboar i sør? Sjølve songen dei kjem med er eit typisk kjedeleg oppkok utan sjarm, og det einaste minneverdige er den i overkant tydlege tjuvlåninga frå ein anna song.
Snorre: Police i Eurovision? Chanée og Tomas N’evergreen (fryktelig navn) står for årets klareste plagiatkandidat og en skal ikke se bort i fra at denne kan få problemer om den blir populær. Duetter har visst seg i blant å være populære hos Eurovision-fansen og i visse ukultiverte deler av Europa kan det godt hende at Chanée og Tomas kan tjene på at befolkningen sannsynligvis aldri har hørt Every Breathe You Take. Låta eller? Midt på treet.
Thomas: Det einaste som e verdt å nevne ved Danmarks heller anonyme bidrag e uberplagiatet av Every breath you take. Sceneshow eller eksentrisk horekostyme e ikkje å finne, som i ballada flest. Versene e melodisk havregrøt, mens refrenget naturlig nok e svulstig som få (det e jo tross alt påkrevd). Anonymt og døll.
