Den Ukentlige

Då er vi komne til del to av vår årvisse vurdering av deltakarane i Eurovisjonen sin songkonkuranse. Som alltid er nivået svært varierande, og denne gongen skal vi innom ikkje mindre enn tre Balkan-land, noko som absolutt skulle borge for skyhøg underhaldningsverdi!

Bosnia: Vukasin Brajic – Thunder and Lightning

Bjørnar: Når ein spelar rock og/eller roll så er jo alltid lyn og torden vinnarar når det kjem til kva ein skal synge om, men det her er er ikkje bra. Thunder and lightning holding hands syng vår mann Vukasin, og det heile blir eit slags hippie-god-damned-liberal-peace-on-earth-mumbo-jumbo-vås. Og då kan korkje stykarar eller åttitalsgitar redde det Bosniske bidraget.

Snorre: Bosnia stod for et av de mer brukbare bidragene i fjor med sin smårocka Viva la Vida-kopi. I år beveger landet seg igjen innenfor poprocksjangeren med Vukasin Brajics puddelballade “Thunder And Lightning”. Dette er både svulstig, harry og rimelig middelmådig, men med Eurovision-brillene på er nok Bosnia klare for nok en finalerunde.
2 sterke pølser

Thomas: Det e sjelden kost at et Balkanland styra unna en sjanse til å promotere sine merksnodige musikkpreferansa gjennom syredandert eurotrance og dvaske asfaltprostituerte dansechicks med spygrønne miniskjørt. Det har skjønt Bosnia gjort, og Vukasin Brajic e dermed, i likhet med Daniel Powter, en ganske kjip fyr med en ganske kjip sound.

Polen: Marcin Mrozinski – Leganda

Bjørnar: Kva pokker er det polakkane vil fram til med dette her? Det startar med at dei står å skrik til kvarandre på scena, så blir det danseoppvisning medan Marcin med bruktbilselgarblikket syng, og så er det plutseleg slutt.

Snorre: Folkemusikk og pop i herlig fusjon – akkurat slik vi vil se det i Eurovision! Marcin Mrozinski begynner dramatisk med et urbrøl før det etniske ofres til fordel for en fiolindrevet pop. Det svinger ikke akkurat i dansefoten og 95% av Marcins vokal er sur, men det stopper ikke dette fra å være et brukbart billag som med litt flaks kan komme inn på topp 10

Thomas: Alle kan vel si seg enige i at ens musikalske preferansa erlik oppkast når man har konsumert nok alkohol. Undertegna setter for eksempel altfor stor pris på RnB på huleboernivå når antallet konsumerte Gintonic har passert 5. Ka får man då om man prøva å faktisk produsere musikk i et land der pils (og brennevin for den del) e billigere enn en rosinbolle? 2 pølser. Maks.

Belgia: Tom Dice – Me and My Guitar

Bjørnar: Gud hjelpe oss alle, her kjem Belgia. Eit land internasjonalt berømt for misbruk av barn og genmanipulering, eit land som ikkje eingong klarer å stable på beina ei fungerande regjering, har ei historie som dei aller kjipaste koloniherrane i heile Afrika og tilber dopa syklistar som om dei var halvgudar. Det skulle berre mangle at musikken deira er like rævjævlig som resten av landet, og det er den. Denne singer/songwriter eller trist mann med gitar som syng om føleslasne sine er den absolutt værste musikkformen som nokonsinne har eksistert. Til og med danseband, ganstarap og U2 er milevis betre enn dette. Dette er ikkje musikk, det er ein forbrytelse mot menneskeheten. Typisk Belgisk, med andre ord.

Snorre: Dette er en darkhorse! Selv om undertegnede intenst misliker trenden med disse følsomme gitarguttene (Jason Mraæsj, Jack Johnson) så har TerningTom evnen til å skille seg litt ut fra resten i denne konkurransen. Med sin Damian Rice-aktige vokal kommer han til å sjarmere mange kvinner og enda flere Eurovision-menn, og vi skal ikke se bort i fra at dette kan bli en skikkelig høy plassering. På tross av at melodien er ganske kjip.

Thomas: I motsetning til fjorårets Elvis-bidrag fra vaffelnasjonen Belgia har dei i år sendt en fyr som i det minste virka å være en genuin musiker og ikkje et pillevrak. Tom Dice e skjør og yndig, som en jomfruelig blomst, og klara alt i alt å framstå som hakket kvassere enn en del andre bidrag. Det her va på ingen måte gjennomført jævlig å høre på, og kan muligens være en topp 5 kandidat (reint musikalsk i allefall).

Malta: Thea Garret – My Dream

Bjørnar: Kjeldeleg ballade. Men med eit så svulstig arrangement at det er umogleg å slakte det heilt. Midt på treet frå øyfolket i sør.

Snorre: Malta fortsetter tradisjonen med stappmette kvinner og traurige ballader. Thea er dessverre verken like flink eller feit som fjorårets kvinnelige Jabba the Hutt. Sangen er dessuten kjipere enn kanelboller uten kanel. Dette er bæsj.

Thomas: Vanligvis hadde eg jo slakta ballada som nokke fargelaust og kjedelig, men då patriotismen skal få råde etter kvert får eg vel bare innse at ballada ikkje kan bli totalslakta i år (som i fjor). Problemet med ballada e jo at der bare står ei dame eller en mann, rett opp og ned, og skrike av full hals til en monoton og daff melodi som (i mange tilfeller) kunne dyssa dei fleste i søvn. Det her e en sånn en, og hadde ho ikkje sprengt lydmuren på slutten hadde eg mest sannsynlig tatt kvelden for 2 minutt sia. Pluss for det då eg ikkje vil legge meg heilt enda.

Albania: Juliana Pasha – It’s All About You

Bjørnar: Gotta love Albania. Det her er jo så stereotypisk austblokk som det kan bli. Når ein ser klippet er det jo som ein blir tatt 20 år tilbake i tid. Bildet og scena og fargane ser jo så tidleg nittitals ut at ein kan lure på om albanarane vil spare pengar og heller sende songen som blei nummer 2 i 1993 framfor å stelle i stand ein ny finale i år. Songen i seg sjølv er ikkje noko å skryte av, så det blir desverre ikkje meir enn dei årvissse tre minutta Albania får på seg til å minne resten av Europa på at det faktisk finnast eit land som heiter Albania. Resten av Europa kjem som vanleg til å reagere med eit skuldertrekk.

Snorre: Juliana Pasha er sikkert teknodronning i metropolen Tirana, men i den europeiske finalen vil nok publikum ha skikkelig gangsyn. Dette er svakt, kanskje ikke Venke Knutson-svakt, men i hvert fall Maria Haukaas Storeng-svakt. Sorry Juliana, it’s not all about you.

Thomas: Bidraget til Albania eller filmmusikken fra Mighty Ducks-filmane som Emilio Estevez udødeliggjorde på 90tallet? Men sjøl om undertegna e usikker på akkurat det e der derimot ingen tvil i mi sjel om at det her e temmelig crap å høre på.

Hellas: Giorgios Alkaios med venner – Opa

Bjørnar: Fy faen. Eg håpar Hellas aldri kjem seg ut av denne gjeldskrisa si og går konkurs og må selge heile landet til Tyskland sånn at dei aldri kan være med i MGP igjen. Dette er noko av det jævligaste eg har sett. Musikalsk er det fullstendig verdilaust, og det einaste grekarane har å by på er ufrivillig komikk. Som til dømes Giorgos sine halvhjerta forsøk på å følge dansarane sin koreografi, Giorgos som ikkje klarer å slå på trommene i takt med dei ferdig innspelte trommeslaga og sjølvsagt mobiltelefonsoloen. Mobiltelfonar har vel ikkje laga slike lydar på snart ti år?

Snorre: Kan fjorårets klamydiajævlige bidrag toppes fra økonomiens høyborg? Åja! Sjelden har det vært vanskeligere å fatte at Platon og OL kommer fra filosofiens hjemland. Godt voksne Giorgos og hans unge mannevenner er tapere og koreografien er ultrateit. Mobiltelefonsoloen som Giorgos har klart å presse inn mot slutten av sangen stadfester denne låtas elendighet. Å gi noe mer enn en pølse vil være å for alltid tilsmusse min journalistiske integritet.

Thomas: Fantastisk sært. Med primaldominerande huleboerkoreografi, sms-lyda og menn i lærvest gjør Hellas sitt for å bidra til enda et episk MGP-øyeblikk. I alle andre sammenhenga hadde samtlige vært fastspent i tvangstrøyer, men i MGP-sammenheng e det her like fantastisk som det e merkelig.

Portugal: Filipa Azevedo – Ha dias assim

Bjørnar: Portugal er landet som har gitt oss verdas eklaste fotballspelarar, så då burde dei vel klare å få fram ei fiff syngedame med ein fengande song og? Desverre blir det berre nesten for Filipa. Midt på treet for Portugal.

Snorre:En søt jente som sikkert finner på alt i senga, i god portugisisk tradisjon, og en svulstig pianodrevet ballade, er Portugals oppskrift for å få den europeiske finalen til Lisboa neste år. Og selv om pianospillet er ultrakjipt og melodien litt anonym skinner Filipas vokal gjennom og hever låta et par hakk. Ikke ulikt vår egen Didrik Solli-Tangen har denne låta gode og kjipe parti, men helhetlig er det blant det bedre konkurransen har å by på.

Thomas: Merkelig at en nasjon fylt til randen med barnemordera og usmakelige fotballspillera skal klare å mane fram ei kvinne som både er vakker og musikalsk begava (på samme tid). Eg ønska Filipa Azevedo alt godt i livet, men må vel beklageligvis innse at Deco, Liedson og Criztiano alle har gitt ho aids (og 4 lausunga) før fylte 30. Stakkar.

Tags: Albania, Belgia, Bosnia, Eurovision, Hellas, Malta, Polen, Portugal

This entry was posted on mandag, mai 10th, 2010 at 12:10 and is filed under Anmeldelser, Film og musikk, Kultur. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.