Klassikeren: Pro Evolution Soccer 5
Fotballspill er ikke lenger revolusjonerende, i stor grad fordi de rett og slett er blitt så gode og virkelighetsnære at et genialt framskritt knapt er mulig lengre. Spillefølelsen har blitt mer realistisk, som i den siste PES-utgivelsen, hvor tregere reaksjonstider har ført til et frustrerende gameplay, eller i årets skamroste FIFA-utgave, hvor spillet er lite nyansert på tross av mange gode nyvinninger. Men realisme er ikke alltid forbundet med moro som en fort ser om man går tilbake til sjangerens røtter. Ok, ikke helt tilbake. Fem år holder i massevis.
Året var 2005, Chelsea hadde nylig tatt steget opp blant de aller beste av velkjente grunner og Arsenal var bedre de er i dag. Resultatet var at en stjerne fra hvert lag ble valgt ut til å bli Konamis årlige fotballtittel Pro Evolution Soccer 5 sine fjes utad. Blåtrøyekaptein John Terry, seinere mer kjent for utroskap og stygge albuer, representerte spillets forsvarsfibrer. Og superspiss Thierry Henry, som den gang var mer kjent for å være balløyas beste spiller enn en handser og fallen målkonge, var symbolet for det offensive. Rammene var satt for mye moro.
En av de største styrkene til PES5 var utvilsomt det varierte gameplayet. Det var nesten urettferdig å sammenligne spillet med datidenes utgaver av erkerivalen FIFA, da kvalitetsforskjellen var så enorm at man etter et møte med den japanske varianten knapt kunne beskrive EASports lisenskonge som noe annet enn flau. Selv om det fantes oppskriftsmessige måter å score mål på, etter at man hadde blitt bedre kjent med spillet, var variasjonen av mål overraskende stor.
I tillegg var det for første gang i et fotballspill skikkelig vanskelig å forsvare seg. Noen kan argumentere for at det var slik allerede i forgjengeren, men PES5 gjorde det enda vanskeligere ved å gi mer realistiske egenskaper til spillerne, noe som blant annet førte til at Christer Basma ville ha seriøse problemer med Ronaldinho i en løpsduell. Tidligere, som i klassikeren FIFA98, var det nesten kriminelt enkelt å stoppe angripere selv om de var langt raskere enn din respektive forsvarsspiller. I PES5 måtte spillerne lese spillet nøyere for ikke å bli revet i fillebiter av motstanderen.
Spillet var selvsagt ikke uten sine svakheter, som man kan se i videoen under. Men på tross av dette er det få, om noen, spill som i ettertid har fanget sjarmen med ballsporten på samme måte. Og selv om FIFA-serien de siste årene har tatt igjen PES kvalitetsmessig, og ifølge mange gått forbi, er det for meg ingen tvil om at Pro Evolution Soccer 5 fremdeles er det beste fotballspillet jeg har spilt.
Spillet får full pott på nostalgipølsene for meg:
… og det er fremdeles artig å trekke frem, spesielt om man er flere:
PS: Den legendariske Playstation 2-versjonen er bakgrunn for denne vurderingen.
