Klassikeren: Deus Ex
Jada. Det finnes gode skytespill i dag også. Bioshock-serien er ett eksempel, med sin skumle stemning og stilige visuelle stil. Modern Warfare 2 og Battlefield: Bad Company er intense og underholdende, spesielt i multiplayer. Og la oss ikke glemme den hjernedøde Gears of War-serien og den retaderte fetteren Killzone, som begge har fin grafikk. Ti år gamle (jubileum, hurra!) Deus Ex er likevel hundre ganger bedre enn alle sammen. Fact.
Warren Spector og hans menn står bak et av tidenes mest kritikerroste spill, som definitivt hører hjemme på min topp 3-liste. Da jeg for noen dager siden igjen børstet støvet av de gamle originalcdene, og bestemte meg for å prøve herligheten på nytt, skal jeg innrømme at jeg var noe skeptisk. Var spillet like bra som jeg husket? Eller var det som med TV-serien Sledgehammer, som jeg når jeg var mindre følte var tidenes beste og morsomste tv-serie, men som jeg forstod etter gjensynet på TV2 Zebra, at var egentlig jævlig dårlig?
Allerede i møtet med spillet meny ble jeg beroliget. Den fantastiske tittellåten er intet mindre en, ja, fantastisk, og tåler sammenligning med annen episk spillmusikk (som for eksempel den fra Super Mario, Worms, CC: Red Alert, Monkey Island osv). Og den avanserte karakterskaperen, i hvert fall med tanke på at dette er et førstepersons skytespill, var fremdeles like kul.
I Deus Ex får nemlig spillerne muligheten til å skreddersy sine egne karakterer med de ferdighetene de ville fokusere på. Spillet byr så på mange forskjellige måter å løse alle problemene protagonist J.C. Denton møter på underveis. Et godt eksempel er møtet med terroristbasen i Battery Park. Her møter en et fort som er tungt bevoktet av slemme terrorister. Målet er å infiltrere basen for å få tak i informasjon om terroristenes planer. Jeg har selv klart dette på fire ulike måter og skisserer de kjapt for å vise valgfriheten:
Den simpleste måten å klare det på er å gå inn hovedinngangen og gå berserk. For å gjøre dette bør Denton ha spesialisert seg i tyngre våpen og “body armor”. Alternativt kan en ta bakveien, under vann, om man intervjuer sivile på stedet. Denne løsningen krever litt kreativitet og er dermed kanskje mer spennende i lengden. En tredje måte er å bygge opp en stige av kasser utenfor borgen. Dette krever tid og litt pusling, men når man endelig er på toppen kan man infiltrere basen derfra, særlig om man har høy snikeferdighet. Eventuelt kan man (fjerde måte), om man som meg har fokusert på skarpskytterferdigheten, plukke ut de ulike vaktene på rett tidspunkt slik at de andre ikke ser det.
Denne valgfriheten går igjen gjennom hele spillet og er uten tvil Deus Exs største styrke. Spillet fostrer også opp en uvanlig intrikat historie til å være et dataspill, og får for eksempel GTA3s narrasjon til å virke som en svak episode av Helene og Gutta. Her er det såkallte twists hele tiden, og det hele topper seg med flere alternative måter å fullføre spillet på. I tillegg er det glimrende implantatsystemet, hvor spilleren kan bruke implantater for å få bedre egenskaper, og det tilfredstillende ferdighetssystemet, rett og slett helt sjef.
Men spillet er ikke helt fritt for svakheter heller. 2d-spill, som mange av de vi gikk gjennom i vår omfattende adventure-spalte, har en tendens til å holde seg bedre visuelt sett enn 3d-spill, som må tåle sammenligning med dagens utgivelser, og dermed falmer ganske kjapt. Deus Ex benytter seg av den første Unreal Tournament-motoren, og det merkes. Grafikken er ikke mye å skryte av i dag, og kan skremme vekk GeForce-kidsa. I tillegg er ikke selve spillmekanismene veldig sterke, det er vanskelig å være en voldelig tøffing, fordi det rett og slett er vanskelig å treffe folk. I hvert fall i opphetet kamp. Dette fører til at det letteste er å snike seg og planlegge eventuelle drap, i stedenfor å bare gå berserk.
For meg er sistnevnte likevel ikke en stor svakhet. Det som gjør Deus Ex nettopp så annerledes er muligheten til å løse oppgaver på andre måter enn i andre skytespill. Det er ikke noen tvil, for meg er dette tidenes beste skytespill og fortjener dermed seks soleklare nostalgipølser. Dessverre lider det av utdatert grafikk og svakheter i spellmekanismene, noe som fører til at det ikke oppnår toppkarakter i dagens lys. Likevel er Deus Ex hjertelig anbefalt – spesielt til de som setter pris på andre ting enn testoteronfyllt gameplay og spektakulær grafikk. Så kan de som liker sistnevnte vente på det nye Deus Ex-spillet som er på vei. Spillet er en perle. Fact.
Nostalgipølser:
Dagens pølsekurs:
Trailer som viser mye av spillets variasjon.
Episk temamusikk!
