Den Ukentlige

Er dette det nærmeste Den Ukentlige kommer et svett klimaks i bloggformatet? I de siste sju (!!!) månedene har vi brukt tiden på å kåre tidenes beste adventure-spill. Vi har sett på piratklassikere, tullete trollmenn og arkeologer på eventyr for å nevne noen. Vårt oppdrag har vært å lyse opp en grafikkbasert form-over-innhold-hverdag med tilbakeblikk på en spillsjanger som er kjent for rendyrket kvalitet, adventure-sjangeren.

Nå er det bare to titler igjen og dekningen denne gangen er som seg hør og bør svært omfattende. Spillene representerer milestener innenfor sjangeren. Det ene staket ut kursen for gode spillthrillere med innhold og det andre er uten sidestykke når det gjelder cinematisk form.

2. Grim Fandango (1998)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Adventure-gudene LucasArts overgang til 3d i 1999s retrofantasieventyr Grim Fandango ble møtt med mye skepsis fra adventuretilhengere verden over. De fleste mente at den vakre tegnete 2d-grafikken neppe kunne gjenskapes i den forholdsvis nye 3d-teknologien, men LucasArts selv vurderte det nok slik at overgangen var nødvendig for at adventure-spillene skulle henge med i den nye utviklingen. Selv om de fleste adventure-fans i ettertid er enige i at 2d-grafikken er å foretrekke for å beholde sjarmen i sjangerspillene, er også de fleste enige i at Manny Calaveras reise mot underverdenen fremdeles er det beste forsøket som har blitt gjort på å få til et godt adventure-spill i 3d-verdenen.

Spillet handler om Manny Calavera, en underdanig reiseagent for DoD, Dødens Departement, som jobber med å gi avdøde mennesker reisepakker til underverdenen. Om reisen blir med tog, båt, bil eller til fots, er avgjort av hvor gode liv de avdøde har levd. De som har levd skikkelig dårlige liv får derimot andre oppgaver, slik som vår venn Manny, som ser ut til å være fanget i limbo for alltid. Og klientene han får hjelper han ikke lenger, i det som virker som en evighet har han måttet innfinne seg i å jobbe med håpløse tilfeller som stiller langt unna Mor Theresa-sjangeren.

Tilbake til 50-tallet. Awesome trailer!

Når da endelig Ghandi-kopien Meche tråkker over på den andre siden tror Manny at han har lagt gullegget. Gode klienter vil nemlig gjøre det mulig for Manny å selv komme seg til underverdenen. Til hans store forskrekkelse er selv Meche ikke kvalifisert til noe annet enn en gåstokk på hans døds-computer og hun må begynne den ensome ferden mot dødsriket alene. Manny på sin side blir vitne til et nett av korrupsjon og maktkamp, ikke bare i sitt eget departement, men også på langt høyere nivå. Det som følger er en 4 årig episk reise, først på jakt etter Meche og de korrupte kreftene i landet, men etterhvert en jakt på noe større, kjærligheten.

Grim Fandango solgte aldri så mye som LucasArts hadde ønsket og ble betegnet som en økonomisk flopp på grunn av det sviktende salget. Kritikerne, derimot, elsket det og flere kårte det til årets beste spill på tross av at spillet kom ut samtidig som fantastiske Half Life. På metacritic.com, som samler anmeldelser fra de fleste engelskspråklige spillpublikasjoner og nettsteder og regner gjennomsnittet, ligger Grim Fandango per i dag på en 12. plass på listen over tidenes beste pc-spill, med lik poengsum som store klassikere som Quake, Civilization II og Command and Conquer. Spillet ligger også over moderne klassikere som World of Warcraft, Diablo, Knight of the Old Republic og Grand Theft Auto III for å nevne noen.

Glottis viser seg å være litt av en barsanger!

Snorre: Så var vi tilbake til ‘Daudens land’, min kjære medspaltist, TabuThomas! Denne gangen for å dekke det spillet som har rukket helt opp til andre plass i vår kåring av tidenes beste adventurespill. Det er lite tvil om at Manny Calaveras eventyr er velgjort og slikt, men hva syns du er spillet største styrke?

Thomas: Ja, du kan så si SnabelSnorre. Er veldig usikker på ka eg skal trekke fram som spillets desidert største styrke då både historie og dialog og musikk er Van Dammefett, men om eg absolutt er nødt å velge vil eg si settingen i spillet er en av dei meir kreative eg har sett. Hente døde til det mexicanske etterlivet? Why not.

Snorre: Først, angående settingen: hele noir-stemningen er så bra at få spill kan skimte med like god stemning. Selv om de helt syke humorperlene uteblir er vi alltid innlemma i Manny Calaveras småtragiske vesen i en verden som virkelig må sies å være blant de mest fantasifulle i adventure-verdenen (takk Tim Schafer).

Nummer to, grafikken. Det er klart at vi skulle hatt Grim Fandango i 2d, verdenen hadde passet ekstremt bra med like deilige tegninger som for eksempel Monkey Island III. Dermed trekker det litt ned, spesielt når man spiller, fordi 3d-motoren rett og slett lider litt under tida spillet kom ut. Karakterene er ikke akkurat stappet med detaljer, selv om omgivelsene ser fiffe ut. Litt opp trekker dog filmsekvensene, som knapt kunne blitt gjort bedre.

Men 3d-døden til tross, så syns jeg at det hele funker ganske greit visuelt (ettersom jeg sist spilte igjennom herligheten for ca. et halvt år siden). Men i 2d? Det hadde vært skikkelig… vått. Eller hva sier du ToyboxThomas?

Thomas: Eg slenger meg på den som den billige tøyta eg er Scatman Snorre, og det kan jo være våte drømma blir virkelighet no som Telltale er midt i en Monkey Island facelift, men det gjenstår skjønt å se. Vi har jo tidligere sagt at spill av den meir geniale sorten, som Monkey Island 3 har slitt med en litt for tam slutt, men eg vil meine der er rom for å påstå at Grim Fandango har klart å styre unna fella LucasArts gikk i med dei to siste MI-spillene. Enig?

Snorre: Ja, forsåvidt. Slutten har ofte vært en akilleshel for mange adventure-spill, ja for spill generelt. Det er ikke tilfelle i Grim Fandango som slutter megaepisk. Rart er det også å kjenne på følelsen av tomhet man sitter igjen med etter man har spilt seg ferdig. Spillet er forholdsvis stort og med mye variasjon, og med en gang kan det være litt vanskelig å få oversikt over hva som har skjedd. Det er så mye å fortelle, men så vanskelig å fortelle alt. Og dette er en unik egenskap med Grim Fandango, ja, med de gode gamle adventure-spillene i sin helhet. Spilleren føler det som om han/hun har vært med på et eventyr og det er vemodig at det hele er over.

Derfor slutter også den samtalen her, for at dere (om noen) som leser dette stikker i en bruktbutikk og graver frem Mannys eventyr og opplever alt selv. Grim Fandango er rett og slett et slikt spill som det er helt umulig å beskrive med ord. Vi sier som Vendela Kirsebom; “Prøv det” (ja, det er vel strengt talt ‘den’, men dette skjønner DUs oppegående leserskare)!

Til tider usaklig humor.

1. Broken Sword: The Shadow of the Templars (1999)
Revolution Software
Vanskelighetsgrad: Middels

Om spillet: Etter det strålende Beneath A Steel Sky (som også holder en fortjent plass på lista vår) lurte skaperne i Revolution på hva som skulle være neste skritt. Hvordan skulle de følge opp den dystopiske suksessen uten å skuffe den voksende mengden tilhengere av spillet? Løsningen ble å bruke en mer tradisjonell setting, med George Stobbart, amerikansk turist i Paris, i hovedrollen. Med på laget hadde teamet dessuten Watchmen-tegner Dave Gibbons (Red.: på nyversjonen fra i år vel og merke). Og anmelderne likte det de fikk se, Broken Sword: The Shadow of Templars ble mottatt som adventure-spillenes nye Messias, og var et av de best mottatte spillene blant fans og anmeldere i 1996.

Kommersielt var historien en litt annen. Som med Grim Fandango solgte ikke spillet ventet mengde og noe av skylden må sies å ligge på utgiver Virgin Interactive (kuriøs fakta: ga også ut Discworld 1 og 2). Noen smarte hoder i selskapet fikk den “brilliante” ideen at de skulle kjøre ulike titler på spillet i henholdsvis Europa og USA. Markedstilpasningen ville være “genial” og gjøre at flere ville få øye opp for spillet. Fail! I USA ble spillet utgitt under navnet Circle of Blood og forvirringen som fulgte gjorde at all PRen som ble gjort på henholdsvis hver side av dammen i stor grad utelukket hverandre. Resultatet ble at det amerikanske markedet ikke fikk med seg alt snakket spillet fikk i Europa (siden det hadde en annen tittel) og salgsmessig ble det dermed nesten en flopp i landet “over there”.

Innbydende trailer.

Men for de som klarte å komme over spillet i all forvirringen, ble salig belønnet. Spillet ble en slags tidlig Da Vinci-kode, med tempelriddere, religionshemmeligheter og en “Indiana Jones i storbyen”-feeling. Akkompagnert av Barrington Pheloungs nydelige lydspor og nydelige tegninger satte spillet en ny standard for 2d-adventurespill. Senere forsøk på å replikere stilen finner vi i begge Runaway-titlene, som på tross av sin overlegne grafikk ikke når sjarmen ved den visuelle stilen til knærne en gang.

Historien starter på en liten kafé i Paris en vakker solskinnsdag. Kjekkas og tørrhumorist George Stobbart er på ferie og nyter en kaffe ved brosteinsgaten da en mann kledd ut som en klovn kommer livlig inn i kaféen og etter hvert detonerer en bombe som tar livet av en dresskledd mann. Nysgjerrigheten til George er det ingenting å si på og det som følger er et heseblesende drama hvor George besøker bla. Skottland (og en utrolig irriterende geit), Irland, Spania, Afrika og Tunisia! For ikke å nevne Paris, som er malerisk og forførende gjenskapt.

PS: Det er ikke mange måneder siden Broken Sword: The Shadow of Templars Directors Cut ble sluppet både på DS og djevelmaskinen Wii. Forbedringene gjør det fantastiske spillet enda mer fantastisk, med en ny sidehistorie for Nico Collard, Georges trofaste journalistvenn/flørt.

Første møte med Nico.

Snorre: På mange måter ligner Dan Browns boksuksess Da Vinci-koden på det første spillet i Broken Sword-serien. Her er det hemmelige ordener, intriger på museer i Paris og dype konspirasjoner i de mest etablerte kroker av samfunnet. Men der stopper også likheten. For om Browns roman må finne seg i å være en lettvekter i bokhylla si på Norli, er Broken Sword kanskje den mest gjennomførte spillthrilleren gjennom tidene. Er det egentlig noe spillet mangler TommyT?

Thomas: Fint lite SammyLeeSnorre, Broken Sword 1 er det ultimate adventurespillet av den meir seriøse typen. For i motsetning til eksempelvis Monkey Island der man kan gå rundt med antent dynamitt i lomma så lenge man bare ønska, vil et lignande scenario resultere i en blodpøl med blondt hår, blå jakke og grønn bukse ka Broken Sword angår. Det stemmer, her kan man miste livet om man ikkje har tunga rett i munnen. Veit ikkje heilt kor en skal begynne for å beskrive dei mange plussene med spillet, men det er vel rimelig å påstå at det musikalske er nydelig, grafikken likeså, og når man i tillegg spikra på en story som e trangere enn Julia Bond, då e det vel fint lite som kan gjøre opplevelsen utrivelig SamarinSnorre? Klara du i det heile tatt å komme med et eksempel på utrivelighet?

Snorre: Svakheter i Broken Sword? Det er virkelig lettere sagt enn gjort. Historiemessig er det ikke mye å klage over, men en ting som kanskje irriterer litt når man nå spiller spillet igjen med mer kritiske øyner enn før, er at George bruker år og dag på å lunte dit du ber han gå. På store områder (som for eksempel utenfor kafeen i Paris) må du vente på at George har fått den egentlig stramme ræva si til andre siden av skjermen og vel så det før du får lov til å teste gummianda på kummelokket (blander spill her, hihi!). Men det er egentlig det eneste jeg kommer på, og det irriterer meg egentlig ikke så mye heller. Har du noe å sette ut på vår helt Stobbart?

Thomas: Tja, om eg absolutt må grave etter nokke vil eg si et par av vitsane han slår i løpet av sin eventyrlystne kverdag ikkje alltid går rett heim. Amerikanske menn med porøs hofterot, hagle ved senga og skrå i gebisset ler seg gjerne skakk. Resten av verden? Not so much (eksempel fra en samtale mellom hovedperson George Stobbart og sleipe André Lobineu, romantisk utfordrer når det gjelder spillets franske babe Nicole Collard):

George: If Nico's been hurt Andre, I'll break every bone in
your body!
André: That's typical of you. You don't think I care what
happens to Nicole?
George: It occurred to me that slimeballs don't have bones
to break.. But I kept that thought to myself.

Kanskje er det vanskelig å være morsom når man stort sett heile tida er i livsfare så sånn sett er vår protagonistvenn George faktisk unnskyldt et par tørre vitsa. Det er skjønt alt eg kommer på, og det trekker ei heller spillet nevneverdig ned. Alt i alt er Broken Sword 1 et fabelaktig spill eg trygt kan anbefale alle som har en slags interesse for point and click. Gjennomtenkte puzzles, ikkje for lett, ikkje for vanskelig – Strålande 2d grafikk og et magisk lydbilde gjør opplevelsen komplett for min del. Har du nokken avsluttande ord SpeltbunnSnorre?

Snorre: Nei, TrangeThomas, den er ‘brun’ som man sier. Spillet med tidenes tøffeste (og mest irriterende) geit, er et godt kompromiss og en verdig vinner til prisen tidenes beste adventure-spill!

Thomas: Amen ZuperZnorre. Då takka eg for turen i dinna omgang, så sees vi igjen når det e på tide å kåre vår tids beste pornofilma!

Et eksempel på det fantastiske soundtracket i aksjon.

… Og det var det! Endelig er vår gjennomgang av tidenes beste adventure-spill fullendt, og vi håper dere er fornøyde med resultatet. Selv om alle plasseringene kanskje ikke er felles håper vi at vi har fått dekket mange av de spillene dere gamle adventure-fanatikere der ute (om det er noen) har satt pris på opp igjennom tidens løp. Hvis ikke er det bare å starte sin egen blogg og lage en like omfattende liste!

‹‹ Nummer 4/3 – Oppsummering ››

Tags: Adventure, America Fuck Yeah!, André Lobineu, Barrington Pheloung, Beneath a Steel Sky, Broken Sword, Circle of Blood, Da Vinci-koden, dataspill, Dave Gibbons, George Stobbart, Glottis, Grim Fandango, Indiana Jones, Julia Bond, LucasArts, Manny Calavera, Meche, Nicole Collard, Point&Click, Revolution Software, The Shadow of the Templars, Tim Schafer

This entry was posted on mandag, oktober 19th, 2009 at 22:01 and is filed under Kultur, Teknologi. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.