Scifi-hjørnet: “Gattaca” (1997)
Jude Law er igjen i søkelyset i vår nye scifi-spalte. Men det er mer tilfeldigheter enn noe annet. For i science fiction-utopien/dystopien Gattaca fra 1997 er det Ethan Hawke og en visuelt slående stil som imponerer mest. Filmen stikker seg ut som en av få godkjente scifi-filmer ved siden av teknologiorgien The Matrix på 90-tallet.
Spol noen år videre fra i dag. I en fjern, men samtidig nær, framtid, skilles det bare mellom under- og overmennesker. Ved hjelp av ny teknologi kan man ved fødselen spå hvor stor sannsynlighet et spedbarn har for sykdommer og hvor lang levetid det har. Vincent, i Hawkes skikkelse, har fått den dårlige enden av skjebnespillet. Med overhengende sannsynlighet for hjertesykdommer og depresjoner, samt levetid anslått til å være ca. 30 år, ser mulighetene mørke ut. Men ved hjelp av selvmordskandidaten Jerome Eugene (Law), et intellektuelt, men også lam (som følge av nevnte selvmordsforsøk), overmenneske klekker Vincent ut en plan for å nå de målene skjebnen har nektet ham.
Gattaca er fremfor alt en bitende samfunnskritikk og treffende framtidsfrykt ved hjelp av god spenningsoppbygning og en imponerende historie. Filmen ser også umåtelig bra ut, med sin tidløse art deco-stil som spalter fremtidsteknologi med 50-tallet. Skuespillerensemblet er dessuten perfekte i sin setting og veier opp for mangelen på scener som virkelig skiller seg ut.
Konklusjon:
En av 90-tallets beste myk-scifi-filmer holder seg like godt i dag som da den kom ut. Vakker visuell stil og en tankevekkende problematisering av sosiale klasser gjør at Gattaca lett kan anbefales til både scifi-fantaster og andre dødelige.
Linker:
Gattaca på The Internet Movie Database
Gattaca på Wikipedia
Trailer.
