Plateanmeldelse: Muse “The Resistance”
De tre Devon-gutta (plassen, ikke den Devon) i bandet Muse har i løpet av årene siden Showbiz (1999) og Origin of Symmetry (2001) beveget seg lengre og lengre inn i popland. Delvis med kraftsalva Absolution (2003), og enda gjennom rett-fram-skiva Black Holes And Revelations (2006), har bandet kasta fra seg det alternative soundet til fordel for noe som de fleste kan like.
Samtidig har utviklinga gjort bandet langt mindre spennende. Det mørke soundet (bla. med referanser til Rakhmaninov) har blitt erstattet med fengende poplåter, som den siste platas store singelhit, U2-inspirerte Starlight. Derfor lovde det så godt for framtida, da Muse for tre år siden avsluttet den heller middelmådige Black Holes… med spacecowboy-infernoet Knights of Cydonia. Hadde bandet tenkt å ta en Kid A og overraske sine fans fullstendig ved neste korsvei? Svaret er delvis ja. Etter et intenst lyttemaraton er vår anmelder klar for å felle dom over trioens siste forsøk.
Det er like greit å røpe med en gang at Muse ikke har gjort noe drastisk steg mot de alternative. Bandet har i stedet dyrket popelementene sine fullt ut, og dermed er også The Resistance blitt en svært tilgjengelig plate. Vokalist Matthew Bellamy har selv tidligere uttrykt at han skulle ønske bandet kunne lage glade sanger også, ikke bare “kniv i hjertet”/emoballader slik som majestetiske Citizen Erased (som for ordens skyld undertegnede kanskje syns er bandets aller beste). Vel, nå kan han fryde seg, for The Resistance er den rake motsetning til de mer innadvendte låtene fra tidligere av.
Bandet sparker i gang plata med Uprising, og hva annet kan man si enn at dette er typisk Muse. Låta er også førstesingel, og føyer seg inn i rekken av sterke popsingler fra bandet, fra Muscle Museum (1999) til nevnte Starlight (2006). Taktfaste “hey!” brukes for å sette stemninga, men dette er ikke noe å bruke utropstegn på, for låta i seg selv er ganske strømlinjeforma og kjip. Tittelsporet følger, en helt grei powerballade med fyrrige vers. Depeche Mode-inspirerte Undisclosed Desires er tredje spor ut og vanskelig å svelge. Dette føles for anmelder som en sviske, men hva vet vel jeg, flere Muse-fans har hyllet låta for det “freshe” soundet.
Websingelen United States of Eurasia (+ Collateral Damage) imponerer mest hittill, selv om låta låner så heftig fra Queen at en kan spørre seg om Freddie Mercury er stått opp fra de døde. Bellamy fabler om motstand og fred, hei og hopp, og det hele blir så svulstig og banalt at det faktisk går ann. Låta slutter med en noe fritt tolket variant av en av Chopins vakreste pianosonetter. Til lyden av barn som leker hører vi militærfartøyene nærme seg, mens den klassiske sonetten gråter følsomt som bakteppe. La det være klart, selv om det er artig påfunn så er det heller ikke til å komme bort fra at det føles noe billig og trygt. Men dette er det mulig at det bare er jeg som syns og om målet er å introdusere Chopin til nye lyttere så skal jeg hive meg på hurrakoret fortere enn svint.
Guiding Light, en harry powerballade med skarpe synther og flau tekst, Unnatural Selection, kanskje den beste kvikke låta på plata, og MK Ultra, som virkelig høres ut som den er laget på undertegnedes MicroKorg. Arpeggiator-helvete følges opp med megasvulstige I Belong To You/Mon Cæur S’ouvre à ta Voix, som rett og slett er et sammensurium av mange uheldige komponenter, cheesy tekst og barpiano. På en eller annen merkelig måte er det likevel tiltalende (med vekt på merkelig) og det på tross av helkjip “blåsersolo” mot slutten.
Det har vært knyttet mye stemning til platas siste tre spor, siden avsløringen av låttitlene på Muse sin Twitterkonto, som er en symfonisk triologi med strykere i sentrum over Matts følsomme stemme. Innfrir de? Ja, delvis. Dette er ikke et nytt progmesterverk, som de mest optimistiske håpet på, men det er likevel de klart sterkeste sporene på albummet. Part I minner mistenkelig om Megalomania fra superalbummet Origin of Symmetry, men lever likevel sitt eget liv på grunn av de nydelig orkestrerte strykerne på toppen.
Splitter nok fansen
Selv om det er materiale her både for “gamle” Muse-fans (Exogenesis-triologien) og “nye” (Uprising, Undisclosed Desires) er det ikke nok til å overbevise meg. Resultatet er bandets mest ukonsentrerte forsøk, selv om plata er hakket vassere enn Black Holes… Samtidig er The Resistance nok også enda et steg mot bandet verdensdominasjon. Vokalist Bellamy har alltid gått Bono og Martin (Red: Coldplay) en høy gang, og viser igjen at han er blant de fremste rockevokalistene på planeten. På scenen er bandet fremdeles overlegent alt annet. Kombinert med en lettfattelig popformula kan ikke dette gå galt – i hvert fall ikke på inntektsiden.
Men for andre plate på rad er det de avsluttende sporene som imponerer mest, og denne gangen er det tre av dem.
Muse nærmer seg noe i hvert fall – det skal de ha.
Muse opptrer på BBC med førstesingelen Uprising.
