Plateanmeldelse: Mew “No More Stories/Are Told Today/I’m Sorry/They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I’m Tired/Let’s Wash Away”
Slik så Mew-oppsetningen ut for noen år siden, vi beklager mangelen på et oppdatert bilde.
Danske Mew bevisste med knallplata Frengers i 2003 at det kom mer interessante ting enn Toybox og “From Paris to Berlin” ut fra våre berusede naboer i sør. Oppfølgeren Mew And The Glass Handed Kites fra 2005 hadde også noen snev av brillianse over seg, selv om resultatet var mye mer variert enn tidligere. Den viste også at bandet var inne i en transformasjon, i retning av en noe mer progrettet pop, med et enda mer spennende sound enn før. Men når bassisten slutta i bandet like etterpå var det mange fans som fryktet for hvordan guttas fremtidige arbeid ville se ut. Det viste det seg å være ingen som helst grunn til!
Mew er et godt eksempel på et typisk “hat/elsk”-band. Med et sound som kan karakteriseres som “stadion/indie/prog/pop/falsetto” favner slett ikke deres musikk alle de som sitter hjemme i stuene og hører på radio eller ser på (grøss) Svisj. “Ensformige” Special og “kjipe” Comforting Sounds kan fort bli litt mye å fordøye, selv om musikken på ingen måte hører inne under den mest avanserte paraplyen.
For meg har dette derimot aldri vært noe problem, jeg har hatt et lignene forhold til Mew som landets mange plateanmeldere: på sitt beste syns jeg bandet er fantastisk, og på sitt svakeste iblant skikkelig middelmådig (les fillersporene på … And the Glass Handed Kites). Heldigvis er det mye av det første, og lite av det siste, på deres siste plate, verket med det upraktiske navnet No More Stories/Are Told Today/I’m Sorry/They Washed Away… osv (les innleggets tittel om du er interessert i den fulle tittelen).
Herligheten begynner med mystiske New Terrain, som domineres av baklengslyder og herlige trommer signert bandets batterist. Låta er visstnok en annen melodi baklengs, nærmere bestemt Nervous, og gir derfor lytterne mulighet til å reversere den og få en ekstra overraskelse på toppen av de 14 sporene plata allerede inneholder. Kjapt kommer også Introducing Palace Players og Repeaterbeater, platens to første singler, som absolutt er solid låthåndtverk, spesielt førstnevnte, som også har blitt ihelspilt noe på norsk radio.
Neste høydepunkt er Silas The Magic Car, navngitt etter et av bandmedlemmene (Silas!), som kanskje står frem som den låten ved siden av Introducing Palace Players, som har størst singelpotensiale. Låta er intet mindre enn nydelig og overgangene mellom vers og refreng er originale og stilfulle (du kan høre på denne siden, nærmere bestemt under artikkelen). Det majestetiske eposet Cartoons and Macrame Wounds er nestemann ut, før svært korte A Dream gir oss platetittelen i form av et sunget dikt, inderlig (og uforståelig) utført av vokalist Jonas Bjerre.
Andre halvdel av plata begynner mer uptempo, og her er det låta Hawaii som skiller seg ut, med et sound som høres mest ut som en fusjon av Arcade Fire, Animal Collective og ja, Mew. Enda en flott poplåt med singelpotensiale og en umåtelig vakker slutt. Høydepunktet på plata (etter min mening) er derimot nest siste spor ut, den fantastiske Sometimes Life Isn’t Easy, som med sin snåle, men flotte, saksofonintro skifter fullstendig karakter flere ganger. På denne er det meste overdådig, med barnestemmer som synger med glede på refrenget på tross av den noe deprimerende teksten.
Det hele avsluttes med et slags rulletekstpotpurri, Reprise, som er stemningsfult og vakkert, og ikke minst et verdig punktum på bandets sterkeste utgivelse hittill. Sekserne fra blant annet Dagsavisen, Aftenposten og Bergens Tidene (!) er kanskje litt i det meste laget, men plata er ikke langt unna toppkarakteren og vi i Den Ukentlige lander dermed på det samme som Dagbladet (grøss!).
Anbefalte spor for kjøp på iTunes:
New Terrain, Introducing Palace Players, Repeaterbeater, Silas The Magic Car, Hawaii, Sometimes Life Isn’t Easy, Reprise
Sometimes Life Isn’t Easy
Silas The Magic Car
