Den Ukentlige

Ja, i dag braker det heile altså i gang. Første semifinale i Eurovision 2009 går av stabelen bort i Moskva, og vi nytter høvet til å fullføre vår gjennomgang av årets bidrag.

Estland: Urban Symphony – Rändajad

Bjørnar: Kanskje er 2009 det store stryker-året? Positiv overraskelse, dette. Ein av heile to vokalistar som og spelar fele på scena, den andre er sjølvsagt kozeklumpen frå Nesodden, Alexander Rybak. Men Estland kan fort bli ein dark horse i Moskva, då dette er noko som kan fenge både Torbjørn Telefonstemmer og Jørgen Jurymedlem. Estland har rett og slett det litt av det lille ekstra.

Snorre: Urban Symphony er faktisk fiffere enn navnet skulle tilsi. Det er tydelig at det ikke bare er gutelarkjen Rybak som kan traktere en fiolin i årets internasjonale finale. Denne dama er til og med hundre ganger penere enn vår norsk/hviterussiske pannebartmann. Dette er etnisk moro med en skikkelig horete pannelugg, men selve sangen er ikke helt på nivået til eventyrkisen, og dermed blir det ikke mer enn 4 pølser (som i Eurovision-sammenheng strengt talt er latterlig bra).

Thomas: Urban bruk av felegnikking skal angivelig være the shit på kontinentet i år, og sjøl om det urbane symfoni”orkesteret” fra Estland ikkje har høvdingskillz på felefronten skal det alikevel være rom for å påstå at det her er over middels bra. Litt hjelper det kanskje på, i allefall for oss parresitrande hannkjønn, at vokalisten på alle måta er som snytt ut av voldelig bukkakehentai.

Nederland: The Troopers – Shine

Bjørnar: Eg veit ærlig talt ikkje kva eg skal seie om dette. Voksne menn kledd i aliminiumsfolie. Det er godt mulig det er ein ironi i dette som eg ikkje tar, men det får så være. Love will make us glow in the dark. Fy faen!

Snorre: Star Trek-statistene The Toppers er akkurat det vi forventer fra Nederland. Skitne, kjipe og folkelige. Det er ikke godt å si hva skarrelandet tenker med denne låta, men på tross av det latterlige sceneshowet og den billige melodien er det noe ved karene som henger fast etter man har hørt den et par ganger. På den måten deler “shine” mange egenskaper med syfliis, med unntak av at alt håp nok er ute for lengst om du skulle rote deg bort i førstnevnte. 1 syk pølse.

Thomas: Dopnasjonen Nederland har for all del gjort som forventa (av meg i allefall). En stormfull Torsdag bestemte 3 smørblide munnsår å sette seg ned med 5g Purple Haze for å finne ut kas “genialt” påfunn dei kunne snekre sammen til årets store høydepunkt, Eurovision. Då ideane ikkje kom på løpande band djupt inne i narkotåka såg en av dei sitt snitt til å slappe av med Westlife-kavalkade på MTV. Vips. Boyband. Dei ringer Hoyt, kompis/sprøytenarkoman klesdesigner og får han til å lage dei freshaste (les: jævligste) dressane verden har sett. Deretter blir det brukt 7 effektive minutta på melodi og tekst før våre venna i The Toppers vender nesa mot Red Light District for å finne 3 velvillige fruentimmer som uten å mukke stilla til samstemt koring av verdens aller jævligste sang på direktesendt fjernsyn. Etter masse om og men er alt på plass, og The Toppers er nestemann ut. Men The Toppers mangla ett eller anna.. det lille ekstra. Topper #3 tar en lovlig magesug av fellesjointen og får en ide. Sangen heiter Shine.. speil.. små homofile speil i handflata som vi briefa med under refrenget. DET tar oss til finalen det. Og jammen faen stemte det.
- Lørdagsjointen hollenderane sverga til har nok gjort sitt til å få ditta makkverket såpass langt. Det her er rett og slett banebrytande åndsvakt. 1 narkoman pølse.

Frankrike: Patricia Kaas – Et s’il fallait le faire

Bjørnar: Frankrike er, som ein av dei fire store, automatisk klare for finalen. Og det er bra for froskeskjendarlandet, for dette var stusselege greier. Sangen er like fengande som ein våt ullsokk. Nei, sangen er like fengande som tanken på  å bli daska med våte ullsokker av prins Charles. Dessutan er den på fransk, eit språk for spesielt interesserte. I fjor hadde Frankrike ein fantastisk sang, med golfbiler og kordamer med skjegg, i år er dei berre stusselege.

Snorre: Hahaha! Frankrike lærer aldri! I år, som utallige ganger før, bidrar de med en halvslakk ballade, men det som gjør i år litt annerledes er at dama har røykestemme og gjør et tappert forsøk å lage kaféjazz. Resultatet er ganske middelmådig og uten høydepunkter, derfor blir det bare 3 pølser på Patricia med munnen.

Thomas: Eg skal ikkje nekte for mine tidligere påstanda om ballada i dinna konkurransen, men ja.. det er rett og slett ett eller anna med fransk som gjør det meste masse tøffere. Holmgang, sirkusporno eller dokumentar om sibirske snøkrabba – samtlige hadde herja på baguettspråket. Sangen i seg sjøl er vel heller egentlig ikkje en typisk ballade om sukkersøte emoproblema. Det her er voksne problema. Patricia Kaas kunne like gjerne opptredd live på franske havnekneiper der ransmenn, fyllika og andre sjølstendig næringsdrivande sitter side om side og lar sine dystopiske kverdagsproblem ligge. Kjip Chanel 4, likør på boks og sjokolade fra Doktrasjv. Harmonisk skit rett og slett.

Russland: Anastasia Prykhodko – Mamo

Bjørnar: Anastasia her både ser ut som, høyres ut som og ter seg som ho har tatt seg ein slurk vodka for mykje før ho gikk på scena. Men det er tydlegvis dette russarane liker. Om det ikkje kjem ordre frå Kreml om at stemmeopptellinga må går “riktig” for seg, så kan dette fort enda langt nede på resultatlista for arrangørlandet. Sangen mangler melodi, vokalen er småskrikete (eller snarare gjennomført jævlig), og sceneshowet fråværande. Å kaste pølser for denne sangen er som å finne ein råten løk i grønnsakskuffa i kjøleskapet. Ein har ikkje lyst til å ta i den, men ein er berre nødt til det. 2 pølser, fordi det er tendensa til eit småfengade refreng, og fordi eg er redd for at ellers komme FSB sine dødsskvadroner og tar meg.

Snorre: I fjor vant Russland med en bleik Justin Timberlake kopi som nesten hadde samleie med en androgyn kunstløper på scena. Hvordan best følge det opp? Jo, dansebåtpop med Anastasia! “Mamo” er kun en strålende låt i et alternativt univers hvor folk som Jan Thomas vinner Nobelprisene og folk som Kåre Willoch jobber som fergekonduktører. Finalen er kaotisk og intens… jævlig.

Thomas: Kjedelig popvrøvl fra Xenia Zargeyevna Onatopp’s emo-lillesøster. Kor er James Bond når man virkelig trenger han?

Tyskland: Alex swings Oscar sings- Miss Kiss Kiss Bang

Bjørnar: Tyskland er som vanleg noko for seg sjøl. Münchens svar på Ricky Martin, saman med denne swingande Alex, vi får tru det er han med hestehalen på piano, saman med eit orkester og eit utal dansarar, servere ein sang der hovedmålet synast å være å snike inn mest mulig hint til ein helt annan sang enn den dei faktisk framfører. Det er sikkert like greit, for dette var skrale greier. Fryktelig skrale, faktisk. Men Tyskland bidrar iallefall med å avkrefte myta om at ein i utgangspunktet dårleg sang blir betre av å ha masse blåseinstrument på scena. Det best augeblikket i denne viseoen er den korte tida vi har publikum i bildet, og ein tydleg ser at absolutt ingen engasjerer seg i sangen.

Snorre: Alex Swings Oscar! Solbrun prettyboy med Paradise-friserte øyenbryn og ein kar bak piano med tidenes ansiktshår(sår) bidrar til at Tyskland overrasker atter en gang. Landet er jo helt umulig å spå i Eurovision! Og om det var noen som lurte, ja, så er det faktisk positivt. Tyskland bidrar med en av årets mest fengende og dumme låter. Denne kan nå langt!

Thomas: Då har vi fått det bekrefta. Uansett om det var Monica, Erica, Rita, Tina, Sandra, Mary eller Jessica som fikk æren av å få eggstokkane glasert av Lou Bega back in the days så er det åpenbart at en av dei er tysk, og at vedkommande har gitt liv til han her. Lou Begas orgieavkom til tross, Alex (Oscar?) svinga relativt fett på dansefoten. Friskt bidrag. 4 pølser, -1 for blazeren. Herre.

Storbritannia: Jade Ewen – My Time

Bjørnar: Britane hadde ein artig vri på sin nasjonale konkuranse i år. Dei valgte ut sangen på forhånd, og brukte heller tida på å finne ut kven som skulle synge den i eit idol-liknade TV-konsept. Sikkert moro, det. Valet fall altså på unge Jade Ewen, og det må jo kunne kallast eit godt val, for ho kan jo faktisk, i motsetning til veldig mange andre i denne konkuransen, synge. Sangen er laga av Andrew Loyd Webber, han som driv å lager musikaler og greier, og britane klarer nok å fiske ein del stemmer med denne.

Snorre: Det lukter overraskelse av England i år! Etter diverse jævlige opptredener, med flyselskap-inspirerte Scooch som absolutte lavpunkt, viser Jade at det mest kreative landet innenfor populærmusikk  de siste tiårene i år faktisk gidder å bidra med noe brukbart. Det lukter topp 10 av My Time, selv om den nok må finne seg i å komme litt bak de etniskinspirerte storfavorittene fra Hellas, Tyrkia og Norge. Låta er litt kjedelig, men Jade er et funn.

Thomas: Jade har vel egentlig tatt balladesjangeren så langt det er mulig å ta den. Glorete bekledning, imponerande stemmeband, serious face, og en ganske standard balladetekst om kor utrolig sweet livet er. Vanligvis relativt anonymt med andre ord. Men Jade har, i motsetning til enkelte andre balladebidrag i årets Eurovision, et alvorlig harmonisk stemmeband. Og det er jo heilt greit.

Spania: Soraya Arnelas – La noche es para mi

Bjørnar: Tja, dette er lang frå noko “El Robocop”. Soraya gir oss ein sang det går 13 på dusinet av. Det er sånne sanger som får deg til å lure på kva som går på andre kanlar, eller sette spørsmål ved om det i heile tatt er fornuftig å bruke tid på å sjå på dette. Den korte kjolen til tross, dette er fint lite interessant. La oss håpe Soraya lar håret gro fram mot den internasjonale finalen, då mannefrisyre er turn-off.

Snorre: Etnisk åpning. Velforma babe med frekk kjole. Snåle mannlige dansere i sølvbekledde bukser. Come set me free! Soraya klarer å få liv i publikum og kan nok sanke en del stemmer på sine lange bein. MEN når det er sagt er sangen fullstendig søppel og det rolige variasjonspartiet fremkaller spontandiare selv hos folk som ikke har spist kylling til middag.

Thomas: Altså, for all del. Soraya og Spania levera her et heilt kurant bidrag som er en finale verdig. Både sang og lysshow er utrolig spanskprega og det blir gjennomført så godt det går, uten at eg kan se den heilt i toppsjiktet då den blir en anelse anonym for den slags. Men som så mange andre bidrag er der alltid nokke som kan forbedras, og i Spania sitt tilfelle er det danserane Soraya har valgt å dra meg seg. Kvinne eller ei, eg kan vanskelig se for meg av 5 menn med ultrastore svettemerker og speilglatte skinnbukser tenner dokke nevneverdig. Dansinga i seg sjøl er heilt grei, men som sagt.. Lysegrå skjorte når man dansa vettet av seg i varmeframkallande tightpants er kanskje ikkje verdens mest geniale sjakktrekk. Bruk svart i finalen, så slipper vi i allefall å beskue 5 monsunvåte armhuler en andre gang. Pølser? 3.

Bonusspor: Georgia! Stefane & 3G – We Dont’t Wanna Put In

Bjørnar: Georgia får kanskje ikkje være med i Moskva, men dei får være med her. La oss ført av alt slå fast at det ikkje er noko stort tap for Eurovision at georgierane held seg heime, for dette er noko av det værste som har komme derifrå sia Josef Stalin. Hjelpelaus disco-schmisco med bart og lilla tights. Den såkalla politiske brodden i sangen er på barnehagenivå, Putin burde ha bomba alle musikkstudio i Tiblisi medan han først var i gong. Negative mood, 1 pølse.

Snorre: Georgia var tøffe i trynet og nektet å være med når de ikke fikk lov til å disse Putin. Discogjengen Stefane & 3G hadde nok ikke hatt store sjansen til å gjøre det veldig bra uansett, men de bidrar i hvert fall med masse glede og fargen rosa. Dette er helt ålreit fra Georgia, men det er ingen grunn til å savne den av musikalske grunner i finalen i Moskva.

Thomas: Sorry, Mario Kart musikk med tekst er ikkje sjef på TV.

Få for all del med deg resten av vår vilt fiffe Eurovisiongjennomgang!
Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5

Tags: 2009, Don't wanna Put In, Estland, Eurovision, Frankrike, Georgia, Nederland, Russland, Shine, Spania, Storbritannia, Tyskland

This entry was posted on tirsdag, mai 12th, 2009 at 09:50 and is filed under Anmeldelser, Film og musikk, Kultur. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.