Platedryss! Vi anmelder 9 kritikerfavoritter!
Tidligere har vi fått kjeft for å være for fokusert på gode klassikere framfor nye utgivelser på musikkfronten. Da svarte vi med anmeldelser av tre nye “hippe” band. Men vi hviler ikke på laurbærene. Derfor anmelder vi nå 9 nylig utgitte kritikerfavoritter; Bill Callahan, Camera Obscura, The Felice Brothers, Mastodon, Mirah, Plush, The Prodigy, Super Furry Animals og Ungdomskulen!
Bill Callahan – Sometimes I wish I were an Eagle
For inde-hoder er kanskje Bill Callahan mest kjent under navnet Smog. Sometimes I wish I were an Eagle er også bare det andre albummet utgitt under eget navn over en 20 år lang karriere. Musikkritikere har elsket det og tommelen peker opp hos oss i DU-redaksjonen også. Callahan lager vakre melodier, men forteller enda vakrere historier.
Camera Obscura – My Maudlin Career
Kritikerrost indie-pop er det neste på programmet! Skottene i Camera Obscura lager glad sommer musikk med vemodige/glade fraser om en annen. Dette er lyden av juli og singelen French Navy fester seg til hjernebarken etter en enkelt gjennomhøring. For oss var det velbrukte penger på iTunes-store og det vil det nok være for dere også!
The Felice Brothers – Yonder is the Clock
Tre brødre fra New York med sterke meninger om USA ombord. The Felice Brothers gir oss et trist, men ofte morsomt og håpefullt, blikk på USA. Her er det historier i beste Mark Twain-stil (tittelen på plate er forøvrig hentet derfra) og det er vanskelig å ikke kjenne Springsteen-vibrasjoner nedover skuldrene ved gjennomlytting. Anbefaling fra oss i Den Ukentlige!
Mastodon – Crack The Skye
Gutta i Mastodon er det nærmeste vi kommer “heavy shit” i denne gjennomgangen. Siden kritikerfavorittene Remission og Leviathan og salgsfenomenet Blood Mountain har rockerne klart å manifestere seg som et av de mest populære nye hardrock-bandene på vår jord. Crack the Skye følger også innledningsvis formelen til disse, men i blant tar albummet uante veier og dette er positivt. Kvaliteten er likevel ikke jevn nok til noen toppkarakter.
Mirah – (a)spera
Indiedame med smak for flotte melodier. På noe jalla titulerte (a)spera tar Mirah for seg temaer som alle kan relatere seg med, for eksempel kjærlighet og tap. Dette er skreddersydd og gjennomført pop for folk som liker å sitte under trær og tenker seg om når andre bader, råner eller bedriver hor. Kanskje ikke full av høydepunkter, men likevel et fint bekjentskap.
Plush – Fed
Liam Hayes a.k.a Plush sitt soloalbum Fed kom kanskje ut på slutten av fjoråret. Men vi i Den Ukentlige-redaksjonen er så imponerte at det her passer seg med oppmerksomhet, på tross av at vi er litt seint ute. Med nydelige pop-arrangementer er dette nærmest en skjult perle og svært nære seks pølser på skalaen. Løp og kjøp kjøp kjøp!
The Prodigy – Invaders Must Die
Prodigy er tilbake! Gutta bak kjempehiter som Posion, Breathe og Smack My Bitch Up planlegger igjen å ta verden med storm. Og det begynner forsåvidt godt også. Singelen Omen er absolutt en fengende affære, men ellers blir dette noe tynt. Redaksjonen forstår heller ikke hvorfor de store tabloidavisene i Norge har blåst opp dette til å være genialt. Vi mener nemlig dette er helt middels.
Super Furry Animals – Dark Days/Light Years
Pop-gudene fra Wales er ute med ny plate. I beste psykideliske stil mikser de elektronikaelementer inn i sin allerede velkjente kvalitetsformula. Bandet lager aldri dårlige plater og det gjør de ikke denne gangen heller. Men inntertier syns vi ikke det er. Til det mangler de helt store høydepunktene. På tross av det er dette verdt pengene Platekompaniet presser ut av deg i butikken. Det skal mye til for å bli skuffet når disse gutta er bak roret.
Ungdomskulen – Bisexual
Enda et Bergensband? Redaksjonen har etter hvert blitt lei liksombandene (som Kakkmaddafakka og han unge Mathias-karen med det svarte håret) som kommer ut av vestlandshovedstaden. Ungdomskulen må vel dermed bli enda en smertefull dose kopiering? Nei! Bisexual fremstår tvert i mot som et forsøk på noe banebrytende og fungerer dermed som en perfekt videreføring av debutalbummet Cry-Baby . Dette er progressiv rock som kanskje ikke er like kult som King Crimson, men ganske forbanna kult likevel! Invester i det første gode norske albummet siden… [lang tenkepause] Aldri.
Savner du slaktoffer? Denne gangen tok vi små sjanser ved å velge ut annerkjente kritikerfavoritter. Neste gang lover vi blod!
