Tidenes adventure-spill: nummer 10/9
Topp 10! Endelig er det på tide å sjekke ut hvilke adventure-spill som har klart å komme seg inn på den ypperste halvdelen av lista vår over tidenes beste adventure-spill. I dagens grafikkbaserte spillmarked hvor innhold ofte kommer i annen rekke er det mildt sagt fifft å ta en kikk på klassikere som klarer seg uten nymotens nVidia-teknologi. Stikkord denne gang er (ikke særlig overraskende) Lucasarts, bikere og voldsglade kosedyr!
10. Full Throttle (1995)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Enkel
Om spillet: I 1995 kom Lucasarts med adventure-spillet Full Throttle med motorsykkelmiljøet som en noe overraskende hovedkontekst. MC-moroa ble et stort steg vekk fra de mer tradisjonelle fantasipregede titlene Lucasarts hadde skjenket til menneskeheten tidligere. Men det var rom for fantasi i Full Throttle også. Spillet var nemlig satt til en dystopisk fremtid hvor kjøretøyene er i ferd med å bli utdatert som motstykke til luftputefartøy.
Protagonisten Ben, en tøff biker som opererer som leder for motorsykkelgjengen The Polecats, må ut på en heftig reise som involverer nærsynte bikeraliens, en skikkelig slem visepresident (i Mark Hamills skikkelse) og uventet kjærlighet. Med fantastisk musikk og episke filmsekvenser blir spilleren vitne til en intens thriller som avsluttes med et enormt klimaks. I ettertid har Lucasarts flere ganger forsøkt å lage oppfølgere til kultspillet, men forsøkene har vært fåfengte i å replisere den magien som det første spillet klarte å skape, og de har dermed blitt kansellerte.
Snorre: Full Throttle har jo det meste som er viktig for å ha det moro, eksos, tøffe menn og lærbukser. Det er kanskje en uortodoks mikstur i et adventure-spill, sjøl fra LucasArts, men jeg syns det funker som fy. Et av mine favorittøyeblikk (latterlig lite) er det første klikket med musa du gjør, når du slår deg selv ut av søppelspannet i begynnelsen. Bare det at du starter spillet uten protagonisten i bildet, men heller gjemt i et søppelspann, gir en indikator på hvor utrolig tøft spillet kommer til å bli. Husker du noen fiffe øyeblikk, kompanjong og adventuregud TrapesThomas?
Thomas: Tja SirkusSnorre, då Full Throttle var nokke eg satte meir enn stor pris på i mine tøysete ungdomsår er det desverre så lenge sia eg spilte det, at alle kremscener desverre har gått i glømmeboksen detaljmessig. Det eg fremdeles huska best er kordan man bølla med andre bolebikera i full fart langs motorveien. No er kanskje ikkje det så spektakulært for dei av oss som henger i biker-miljøet til vanlig, men som vi alle veit så er jo LucasArts et selskap som stort sett avstår fra vold når det kommer til PnC spill. Her i Full Throttle skjer riktignok det. Både stemning, setting og gameplay tillata sporadisk myrding, og i rein Interstate 76 stil er det nettopp det som skjer, side om side langs landeveiane. Og man tar det som menn. Som bikerz. Kor viktig var/er Full Throttle for deg som spill SirkuzSnorre?
Snorre: Jo, det skal jeg fortelle deg min ofte alt for lettkledde venn. Selv om Full Throttle er latterlig kort, her snakker vi omtrent kortere enn minieposet The Dig, og til tider alt for enkelt, er det fremdeles et av de spillene jeg syns LucasArts har fått stilmessig best til. Mens klassikerne i Monkey Island-serien og Discworld-spillene er til tider umenneskelig festlige kan de ikke akkurat klassifiseres som stilreine. Her er det masse humor og ulike referanser i hytt og pine. Full Throttle føles derimot som en film – en historie som lever innenfor et visst tidsrom i et flott avgrenset handlingsrom. Når spillet er ferdig husker du starten, ikke bare fordi du sannsynligvis begynte å spille for en halvtime siden, men fordi det hele henger bedre sammen enn de fleste andre adventure-spill. Derfor syns jeg det er viktig og at det fortjener sin plass akkurat i utkanten av topp 10-lista. For mange (fantastiske) adventure-spill er nesten for tullete oppbygd (her ser vi bort i fra våre venner i Revolution) og nettopp derfor er Bens mandige eventyr viktig – ikke bare for meg, men vel så mye adventuresjangeren i seg selv. Har du noen siste ord å tilføye rundt kunstverket Full Throttle min “innenfor-bmi-normalen-og-kjekke” venn TrapezThomas?
Thomas: Mjukt som en pung SirkuzSnorre. Eg har ingenting på hjertet.
De fire første magiske minuttene av spillet.
Ben visste allerede i 1995 at neseringer suger.
Filmatisk trailer.
9. Sam and Max Hit the Road (1993)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels
Om spillet: 1993 hadde mer oppløftende ting enn Schindlers Liste. Adventure-spillet Sam & Max Hit the Road var Lucasarts første med et fullt sett av voice-acting, atpåtil med profesjonelle skuespillere som ga sine stemmer til spillets to hovedpersoner. Sam – en antropomorf (menneskelig) hund og Max – en rabiat kaninskapning drar ut på nye eventyr, denne gangen for å finne en bortkommen “bigfot”.
Spillet har mange usannsynlig morsomme sekvenser og ble godt mottatt ved utgivelse for blant annet dette. Spillet har mange minispill inne i spillet selv, noe som gjør spillopplevelsen mer variert enn mange andre adventurespill. Selv om det aldri kom noen oppfølger fra Lucasarts, har spillselskapet Telltale Games, en samling av tidligere Lucasarts ansatte, i de siste årene gitt ut to oppfølgere til spillet – med episodisk innhold. Sam & Max lever derfor fremdeles i beste velgående. PS: Soundtracket til spillet er forøvrig tilgjengelig gratis hos Mix’nMojo.
Snorre: Sam and Max! Endelig er det på tide å se på et skikkelig sjukt spill. Det eneste som mangler i Sam and Max må jo være en skikkelig voldtekstkontrovers, for her finner du det meste av aparte ting som går ann å ta seg til. Halshogging har ikke vært så morsomt siden middelalderen! Hva syns du om den relativt heftige bruken av good old fashioned violence myman Thomas G?
Thomas: Akk SnoopSnorre, det finske gjetordet “Du skal alltid slå ihjel på fylla” har vel aldri vært meir på sin plass. For Sam og Max, vårt voldsglade protagonistpar, elska å lemleste tilfeldig forbipasserande. Det skal ikkje masse til heller. Det er jo kanskje lett å gjøre narr av forvokste kaniner uten klær eller hunda med Dick Tracy kostyme, men når ei følge av det vil være utradering av ens respektive tanngarde, så er det jo store grunna til å sitre over det her spillet, då dei fleste man møta på sin vei er både hjerneskada og frekke i munnen. Sånt betyr vold. Og det lika vi fra ghettoen. Vil du kanskje si litt om spillets handling, sånn bortsett fra å myrde folk Snorre-sama?
Snorre: Jo, Sam og massemorderMax har absolutt noe å bryne seg på i spillets gang. En yeti har rømt fra et lokalt sirkus og de har fått det farlige oppdraget å få fatt på hårballen igjen. Yetien, med det passende navnet Bruno, har dessuten kidnappet Trixie, jenta med giraffhals, som er sirkusets andre store attraksjon. Men alt er slett ikke som det ser ut og her snakker vi om interspecies relations på høyt plan – så høyt at det knapt hadde funnet plass på thatsphucked dot com. Spillet tilbyr en heseblesende, om noe kort, historie som tvinger fram latter opptil flere ganger. Hvem syns du er tøffest – Sam, Max eller kanskje løsetøsa som lar seg binde med tau på første date i introen?
Thomas: Som tilhenger av sporadisk vold er det jo på alle måta Max som herja mest, sjøl om velvillige bondagetøyter såklart når høyt opp dei og. Egentlig er det relativt vanskelig å plukke ut favorittkaraktera fra Sam and Max, då dei aller fleste man møta på har sin egen sjarm og sine egne sære forma for kommunikasjon.
Snorre: Tror vi avslutter moroa der og lar leserne få oppleve sjarmen selv. Spillet er tilgjengelig på diverse bruktsider og om man er skikkelig naughty kan man “kanskje” også finne det online på mer slaskete vis.
Absurd vold fra første minutt!
… Neste gang får vi stifte kjennskap til både pirater og trollmenn av den mest inkompetente sorten når vi ser på 8. og 7. plass på lista over tidenes beste adventure-spill.
