Vi går gjennom Eurovision 2009 – del 4
Fjerde del av vår gjenomgang av årets sanger i Eurovison 2009 står for tur. Denne gangen tar vi mellom anna for oss vår alles favorittinnvandrer, Alexander Rybak!
Som alltid, nye høgdepunkt og nye lavmål. N’joy!
Serbia: Marko Kon og Milan Nikolic – Cipela
Snorre: Her har noe gått alvorlig galt. Det mest skremmende må jo være at Marko Kon i (inne i?) Milan Nikolic beseira ett antall andre finalister i den nasjonale finalen. Det overrasker heller ikke at finalen ser ut til å ha blitt sendt klokka halv 8 om morgenen, ingentin annet kan forklare hvorfor afrokuken og hans trekkspill-kompis har tatt seg videre til den internasjonale finalen.
Bjørnar: Serbia, ja. Trekkspel er jo forsåvidt eit spennade instrument, men i denne samanhengen er det så alt for lite til å redde denne sangen. Serbia sitt bidrag er like spennande som ein påskekrim utan eit mord. B to the O to the R to the I to the N to the G, fo shizzle.
Thomas: Sorry, men serbisk Leonard Cohen funka dårligere enn alle andre versjona av Leonard Cohen. Mindre flatterande trekkspillknoting over en en tirade av beats fra eJay hjelper heller ikkje spesielt masse på. Stageshow fins ikkje, men der er kanskje ikkje spesielt stort rom for det akkurat i dinna sammenhengen så det kan man egentlig ikkje trekke dei for. Snorkebidrag, men 2 pølser skal dei ha.
Polen: Lidia Kopania – I Don’t Wanna Leave
Snorre: Veik ballade med en lettere absurd fødselsdans (med en hinne som blir brutt = no go) fra Polen denne gangen. Det eneste som redder Lidia fra 0 poeng på slutten av Eurovision-kvelden er nok de lange beina. Det blir ikke mange harde pølser av bein though. 2 pølser og please leave.
Bjørnar: Polen er faktisk ein outsidar til å vinne heile sjiten i år. Ikkje det at dei har noko særlig til sang å slå i bordet med, for ho Lidia sin sang om at og ikkje vil dra er ikkje anna enn middelmådige greier, men likevel så sit eg med ei stygge kjensle av at dette vil være rett opp i røret til alt for mange stemmeberettiga europearar i mai. Men hadde det vore opp til meg så hadde ikkje Polen komme til finalen ein gong.
Thomas: Akk, årets Eurovision visa seg visst å være fylt til randen av powerballada, og sjøl føla eg at eg begynner å gå tom for ting å beskrive dei med. Stort sett er sjangeren skabbete anonym. Sangen er verken eksepsjonell eller rævdårlig. Den er stort sett heilt grei. Og i Lidia Kopania sitt tilfelle stemme det her (igjen) godt overens. Sangen er fin nok den, men i skrivande stund har eg glømt 90%. Lidia sjøl er både søt og sjarmerande, 40kg øyenskygge til tross, og det her blir vel som så veldig mange andre bidrag bare en filler. Ikkje bra, ikkje dårlig. Random.
Norge: Alexander Rybak – Fairytale
Snorre: Ja, hva skal man egentlig si om Aleksander Rybak? Det føles kanskje litt urettferdig å ikke gi han flere pølser enn det Tsjekkia fikk, men jeg syns fremdeles at sangen mangler det lille ekstra som hadde gjort den til overlegen favoritt. Uansett er nok dette det nærmeste vi kommer en internasjonal vinner siden Nocturne i 1995. Dette blir topp5 på “idol-taperen”!
Bjørnar: Heia Norge! Eg skal innrømme eg likte Idol-Tone sin sommarfuglsang best av sangane i årets norske finale, men Fairytale er ein god nummer to, for all del. Og så har den dessutan det lille ekstra, som det heiter. For unge herr Rybak sin sang har den positive/negative egenskapen (stryk det som ikkje passar) at den fester seg i knollen med ein gong, og det kan slå positivt ut når folk og fe på kontinentet skal stemme fram vinnaren. Stort pluss for finalens i særklasse beste danseoppvisning skal han og få. Vi slenger på ei ekstra pølse for partiotismens skuld, og då ender vi på full pott!
Thomas: Så var vi her, bidraget vi alle håpa skal gå heilt til topps i verdens gjevaste musikktevling. Kanskje er det patriotismen som rår når eg uten å mukke slenger 6 saftige pølser på bordet, men det føla eg rett og slett er lov i dinna sammenhengen. Om vi absolutt må finne nokke å trekke for er det kanskje ei litt svak stemme, men så er den ikkje svak nok til at det har nokke å si, så ja.. who cares. For Alexander Rybak har meir på gang enn felegnikk, og kviterussisk dna. Han er nemlig søt som sukker. Kem hadde ikkje naila den ungfolen her på sløydbenken i måneskinn? That’s right. (6 pølser).
Kypros: Christina Metaxa – Firefly
Snorre: Sangen starter som en karakteristisk U2-ballade (uten The Edges_banebrytende_gitar vel og merke), men kommer selv med det forløsende “jump” aldri skikkelig i gang. Kypros er møkka kjedlige og vi må nok konstatere at for en gangs skyld har øyboerne tatt for lite partydop. Christina Metaxa må nok være strålende fornøyd om hun i det hele tatt kommer inn i det gjeveste selskap og få spille på finalekvelden denne gangen.
Bjørnar: Eg spår at etter at årets Evrovision er over er fortsatt det folk flest forbinde med Kypros ein stad der folk reiser når dei skal til syden for å bade og sols seg og drikke og herje og alt mulig. For aldri i verden om denne totalt anonyme sangen kjem til å gjere Kypros til det nye Grand Prix-landet. Min høgt respekterte kollega over her trekk linjene frå denne sangen til U2, og Firefly kunne nok lett tatt ein plass i reportoaret til verdas nest kjedligaste band.
Thomas: Sukkersøtt og rolig fra Christina Metaxa, nokke som stort sett går under kategorien “kjedelig”. I dinna sammenhengen skal eg derimot gjøre et hederlig unntak. Ikkje bare har ho et egg i handa, eg er og temmelig sikker på at eg såg ho her naken på Aya Napa. 4 freidige pølser.
Slovakia: Kamil Mikulcik og Nela Pociskova – Let’ tmou
Snorre: Alt har gått til helvete. Gråtende barn kaster op i gatene. En gammel mann har akutt gangsperr. Hvorfor? Jo, fordi på scena står Stephen Dorff og Jennifer Love Hewitt og signerer verdens undergang. Alt har gått til helvete og jeg får personlig lyst lyst til å kreve inn 5 pølser av Slovakia. Men siden vi i DU ikke kan gi minus 5 pølser, får det holde med ypperste bunnkarakter: 1 pølse. Nå gjelder det bare å krysse fingrene manisk for at den slovakiske duoen ikkje klarer å spre sin kjetterske undergangspest til resten av Europa.
Bjørnar: Kjedelig ballade på eit språk eg ikkje forstår.
Thomas: Rip me a new one. Ikkje bare er sannsynligheten for at dei to her har fista kverandre på bakrommet i forkant til stede, dei er og heilt komplett tonedøve. En duett som tar ordet “donkeyballs” til nye høyda. Teletubbiane sjefa meir enn det makkverket her. Takk for i tubby-dag.
Danmark: Niles Brinck – Belive Again
Snorre: At Ronan Keating skulle finne på å teste seg ut i Eurovision var vel noe de fleste kunne forutse allrede under herjinga med “Love is a rollingcoaster” en gang på sensommeren rundt milleniumskiftet. Danmark har i år en flott poplåt med et moteriktig (skjerf i åpen skjorte) image og en herlig vindmasking som strengt talt griser Carolas patetiske forsøk sist år. Det er vanskelig å mislike danskene, med unntak av synet på fotball er de gjennomført hyggelige folk med hyggelig musikk. 4 pølser!
Bjørnar: Triveleg P4-pop frå våre venner i sør. Vår mann Niels høyres ut som han er frykteleg forkjøla når han syng, men slik er det vel når ein er dansk, språket er jo meir ein halslidelse enn eit språk. Men trass i at sangen er helt grei vil nok Danmark fortsatt være eit land kjend for øl, bacon, pølser og porno når Eurovision er over for i år. Om dei er heldige når dei finalen, men ei toppplasering blir det ikkje på danskane.
Thomas: Alright. Danmark slår til med en sang som bare kan klassifiseras som “Eurovision-materiale”. Det er det her som setter swingfoten til Olga og Svetlana i gang. Fire tonn brunkrem gjør Niels Brinck mjuk som en beverpung, og eg kan ikkje skjønne anna enn at den her komme til å herje i Øst-Europas trange stuer. Kickass.
Slovenia: Quartissimo feat. Martina Majerle – Love Symphony
Snorre: Slovenia slår på stortromma! Sceneshowet er like harry som sex i campingvogn og lar det faktisk drøy over 1 minutt før vokalen kommer inn (selv om sangen er bare 3 minutter). Det tar i tilegg faktisk enda mer tid før vi endelig får se Martina Majerle som først tråkker ut i sentrum når det er drøye 40 sekund igjen av låta. Og da er det også for sent. Quartissimo (fy faen) og co blir aldri mer enn et kjedelig stunt med en ensformig melodi i bakgrunnen.
Bjærnar: Quartissimo (hehe, “tiss”) skal ein ikkje kjimse av. Kombinasjonen av åttitalsrock og strykeinstrumenter høyras ganske så bra ut i mine øyrer. Ekspertane seier jo at i år er det store stryker-året. Slovenia stiller med ei småfiff blond syngedame, så kvifor dei ikkje viser ho fram før på slutten av sangen er litt merkelig. Umulig ein rasjonell framgangsmåte om dei ønsker å oppnå flest mogleg stemmer. Nåvel, vi kan jo gratulere Slovenia med årets dårlegaste tekst, og det heile opplevast som litt uferdig. Derfor blir det ikkje meir enn midt på treet.
Thomas: Friskt bidrag fra Slovenia det her. Det instrumentale i bidraget kan vel sias å være relativt sjef, og sånt går rett heim i Eurovisionsammenheng (velga eg å tro). Vokalmessig er Martina Majerle relativt sterk om enn litt skrantande på dei aller lysaste partiene. Teksten er og heller kort og ho begynner ikkje å synge før vel halvveis ute i sangen, men ka gjør vel det når en har 4 robuste konebankera på strykeinstrument som herja relativt hardt? Sjefo.
