Den Ukentlige

Tusener av entusiastiske tilskuarar i salen og hundretusenar av TV-sjåarar er vanlegvis noko som er forbeholdt flinke artistar. Men sjølvsagt finnst det håp for dei talentlause, i Melodi Grand Prix får dei boltre seg fritt.

Vi fortsetter vår gjennomgang av årets sanger i den internasjonale finalen, nye høgdepunkt og nye lavmål står for tur.

Finland: Waldo’s People – Loose Control

Snorre: Finland pleier alltid å bringe friske bidrag til resten av Europa i Eurovisison. Det var derfor bare et tidsspørsmål før de kom til å bryte denne tradisjonen. Waldo’s People sin sang er nemlig bæsj, toppa med bæsj og et refreng stappfullt av bæsj. Dette er en E-type-kopi og attpåtil en dårlig en! Pell dere tilbake til 1995.

Bjørnar: Fysjameg. Finland har i år henta inspirasjonen sin frå Boomfunk MC’s. Vi får altså servert talentlaus rapping, falsk sang i refrenget og det heile er tonesatt med technorytmer. Hadde det ikkje vore for sangen til Bulgaria så hadde nok Loose Controll vore ein klar kandidat til tittelen som årets værste sang.

Thomas: Waldo og hans entourage av skabbete pay2play tøyter bevisa her for meg, såvel som resten av verden, at det einaste finnane virkelig kan er å styrte vokda. Standhaftig narkotrance med tilhørande freestyle er i dei aller fleste Eurovision-sammenhenga dødt løp. Lose Control er den sjuke gasella på steppene, stemmebandet til Linni Meister, ja til og med forhuda til Jahn Teigen. Alt på en gang. Tydeligvis har Waldo drømt om ei karriere som den nye utgaven av Bomfunk MCs, men djeez. Blir det her den nye Freestyler skal eg tatovere “Frank” på skaftet.

Portugal: Flor-de-lis – Todas As Ruas Do Amor

Snorre: Det er ikke lett å bli klok på Portugal. Flor-de-lis er ett lettere absurd fløytedrevet kaos med stusselig melodi. Her står kjærligheten i fokus sammen med trekkspill og toner av liksom-folkemusikk. Denne får nok lite poeng og fotjener strengt talt ikke annet.

Bjørnar: Trivelige saker frå Portugal. Dette er behageleg for øyret og fenger faktisk ikkje så reint lite heller. Eg trur Portugal fort kan sanke stemmer med denne, for Flor-de-lis er faktisk ein humørspreder oppi all elendigheten vi får servert på scena i Moskva. God stemning, 5 pølser!

Thomas: Portugal har, som Makedonia, valgt å sende et småhappy emovrak på scena for å jodle om kjærlighet og lignande fjas. Men der den Makedonske Avril Lavigne versjonen av “emo” har et visst fysisk og musikalsk grunnlag, har vår portugisiske emovenninne en del å ta igjen. Å knabbe sveisen til Pochahontas lura ingen, ei heller lura hennes lite flatterande antrekk dei mange single (les: desperate) mennene i østblokkland med ei hand på stemmetasten og ei hand på penis. Bekledningen er nemlig av den triste sorten, men det kommer man kanskje ikkje utenom når man både titt og ofte griner til Good Charlotte og kutta hovedpulsen med neglefil. Uansett, kort svart kjole over kjipe svarte jeans er ikkje veien å gå om man vil sanke dei famøse “runkestemmene”. Sjølve sangen er grei nok den, og vår portugisiske venn synger riktig så bra. Er det bra nok for Eurovision? Ja. Er det topp 5 materiale? Neppe.

Malta: Chiara – What If We

Snorre: Der Finland tok turen tilbake til 1995, sikter Chiara fra Malta seg inn ca.10 år tidligere på det begivenhetsrike 80-tallet. Dette er en power-ballade med brast og bram og dama sjøl synger absolutt ikke gale. Problemet er at det hele er for anonymt og kjedelig, på tross av det Baywatch-aktige pianoet som lurer seg inn. 2 anonyme pølser til Malta.

Bjørnar: Våre venner i wikipedia fortel oss at Chiara har vore med i MGP to gonger før, og dei to gongane har enda på henholdsvis tredje og andreplass. Reint logisk vil det altså bety at i år vinner Malta. Men logikk har ikkje mykje å seie i denne konkuransen, heldigvis. Denne sangen er ikkje serlig fengande i utgangspunktet, og åttitalsarrangementet hjelper ikkje akkurat på i så måte.

Thomas: Sweet Jesus. Chiara, ei dinosaurkvinne på størrelse med USS Hannover, gir oss her det som går under betegnelsen “powerballade” på folkemunne. Men i motsetning til Island sitt bidrag i samme suspekte sjanger, klarte ikkje Chiara å sjarmere meg på samme måte. Ikkje bare har ho tilbragt storparten av sitt voksne liv slevande over en Quarterpounder med tilbehør på McDonalds, no Sir – ho har og prestert å sette en av notidas største jamreballader til live. Det her sjarmera desverre ingen andre enn Michael Mifsud og/eller tvekjønn med dvergtendensa. 1 tårevåt pølse.

Bosnia: Regina – Bistra Voda

Snorre: Lavmælt (!) fra Bozzznia! Beatles-kledde rockere med perfekte hairdues og moteriktige Coldplay-trommer i et abolutt godkjent sammensurium. Sange sniker seg inn på lytteren sakte, men sikkert, og mye kan tyde på at Bosnia kan klare topp 10 denne gangen. 4 pølser!

Bjørnar: Regina, som vise seg å være eit band og ikkje ei syngedame, men sangen er slett ikkje ille av den grunn. Bosnia spelar balkan-boogie så godt som nokon, og i akkurat den sjangeren har vi høyrt langt værre enn dette.

Thomas: Bosnia er en av dei nasjonane som ofte sanka mang ei stemme uten at en heilt kan sette fingeren på korfor. Årets bidrag er på ingen måte dårlig i den grad Kviterussland, Finland og andre pølselause nasjona er dårlige, men spesielt kickass er det desverre ikkje. Sangen er relativt sutrere, men blir gjennomført heilt greit av vår venn Regina. Eg forventa tross alt ikkje en happy hardcore technolåt fra en mann som etter all sannsynlighet ikkje har opplevd et harmonisk heimland. Feminint artistnavn til tross, der fins nok mang en fant der ute som i år igjen slenger mang ei pølse mot Bosnia. 3-dagers-skjegg og trommesett fra Sirkus Agora slår ikkje feil. 3 pølser fra meg.

Kroatia: Igor Cukrov feat. Andrea – Liepa Tena

Snorre: Hahaha! Endelig får vi den første skikkelige balladen i Eurovision. Igor Cukrov, mannen med antagonistnavnet over alle, lever ikke helt op til den forventede framtoningen. Han er verken enøyd eller krokrygget, men heller stiglet og kledd inoe som ligner en tyrefekteruniform. Sangen er ganske boring, men de to gjør i hvert fall et forsøk med heftig gestikulering og tapper koreografi.

Bjørnar: Kroatia held seg unna den typiske balkanboogien i år, og det er eit trekk dei fort kan tjene stemmer på. Balladen dei serverer her gjer faktisk ikkje vondt i øyret i heile tatt, og den bli heller ikkje skjemma av dårlige sangstemmer eller eplepsiframkallande sceneshow. Både Igor og Andrea, Nicole Richie-mugshot-augene til tross, kjem heilt greit frå dette.

Thomas: Akk, der er fint få ting som gjør meg mo i knærne og mør i hofterota, og taktfaste romantiske balkanrytma er nok ikkje en av dei. Men Igor skal ha for forsøket. Både melodi og sidekick Andrea er godt over pari, og med hjelp av tidlaust fingerspill i bakgrunnen gir det låta et løft overall. Igor sjøl derimot har en del å hente på stemmefronten. Riktignok er han søt som ei Chicagopære, men når stemmebandet er like svakt som utvanna Munkholm, då bør man kanskje spørre seg om man kanskje burde gi faen i ballade, og heller satse på eurodance.

Irland: Sinéad Mulvey og Black Daisy – Et Cetera

Snorre: Grand prix-kongen Irland prøver i år noe nytt etter å ha forgjeves spydd ut typiske Johnny Logan-ballader i en årrekke. i år har derfor irene valgt å spy ut en elektro-power-pop låt med de catch ordene “Et Cetera” som hovedfokus i refrenget. Tidløst? Neppe. Dette er Blondie, bare jævlig. Damen mister også en pølse for fryktelige skinnende lilla tights.

Bjørnar: Det mest oppsiktsvekknde med Irland sitt bidrag er det trekke dei har gjort med å plassere trommisen lengst framme på scena, sjølv om ho synast tydelig ukonfortabel med å være framfor eit kamera. Men når vi først er inne på Irland så kan vi jo med det same slå fast at Irland er verdast mest oppskrytte land, musikalsk sett. Folkemusikken deira er lang frå så sjarmerande som alle skal ha det til, alle boybanda er heslige og U2 er verdas kjedligaste band. Då står vi berre igjen med Dubliners, og det er desverre ikkje dei som er med for Irland i år. Det er jo i heile tatt eit steg i riktig retning at irane har levande mennesker på scena i år, men det musikalske aspektet ved det heile er heller stusselig.

Thomas: Eg hata å innrømme at kjip radiopop fenga meg, men joda – 4-5 irske fruentimmer med NG3 attitude klara visst det. Den stusselige dancebeaten i bakgrunnen (som virka å være pålagt alle som ikkje bruke tradisjonsinstrument i dinna konkurransen) klara eg å overse. Både refreng og vers svinga fra Sinead Mulvey og hennes varierte entourage. Alt fra slank til tyrannosaurus large er representert på scena, og sjøl står ho der, i rosa glittertights, som et levande bevis på at Irland klara å produsere meir enn Ronan Keating, Westlife og Sinead O’Connor på musikkfronten. 4 kløver, 4 pølser.

Latvia: Intars Busulis – Probka

Snorre: Er det meningen at dette skal være en sang? Intars Busulis bidrar i år med et av det mest intesigende bidragene noensinne. Denne låta er bare kjedelig på tross av det liksom-melodiske refrenget og det kjipe sceneshowet. Det lukter bæsj av pølsene til Latvia i år og det er ikke vanskelig å skjønne hvor de har vært.

Bjørnar: Ingen skal beskylde Latvia for ikkje å fri til arrangørlandet. Dei har endra språk, og skal synge på russisk i Moskva. Om det er nok til å dempe russerane si vrede over at Latvia var blandt dei som hadde det aller travlast med å erklære seg sjølstendige etter at the glorious Soviet Union køyrde seg sjøl i grøfta for snart 20 år sia. Nåvel, sangen handla om å stå i trafikkkork, og slik høyres sangen ut og. Det er med andre ord ganske kjipe greier.

Thomas: Genialt, fantastisk og latterlig bidrag fra våre Latviske venna. Eg veit på ingen måte om det her er kickass eller beint fram trist, men Intars Busulis virka å elske det her så hardt at eg velga å gå fem på. Det at han har en krokrygg som er Quasimodo verdig skal eg rett og slett ignorere. Han digga faktisk sin egen låt så hardt at det nesten sidestilla prepubertal ungdom som møta Nick Carter for første gang. Bein, arma og krokrygg flyr rundt 6 heller forfjamsa sidekicks mens hans tidsriktige slips slynga seg rundt han som en klatreplante. 3kg hårgele til tross, det her hadde herja på spritfylla.

Les og vår Eurovisiongjennomgangs del 1 og del 2. Fullt på høgde med det beste frå utlandet!

Tags: 2009, Bosnia, Eurovision, Finland, Irland, Kroatia, Latvia, Malta, Melodi Grand Prix, Portugal, Waldo's People

This entry was posted on søndag, mars 29th, 2009 at 18:47 and is filed under Anmeldelser, Film og musikk, Kultur. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.