Den Ukentlige

Det begynner å bli vår i lufta, og når våren kommer er det eit sikkert tegn på at den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix nærmer seg. Alle landa som skal være med har no valgt ut sin sang, så då skulle det berre mangle at vi tar på oss å gjennomføre ei kritisk vurdering av deltakarane. Her får du DU si vurdering av dei sju første sangane i årets Eurovisison.

Montenegro: Andrea Demirovic – Just Get Out of my Life

Snorre: Rimelig bleik affeære fra Europas yngste kulturnasjon. Det er tydelig at Montenegro tror de har funnet en oppskrift som kommer til å funke i den internasjonale finalen. Men der tar de grundig feil. Sengen er omtrent like kul som landet er stort og teksten er så banal at eventuelle emokids i publikumet kan komme til å gjøre alvor av selvmordstrusslene.

Thomas: Eg har lyst til å si at det er nytenkande og kreativt, men uansett kor lyst eg måtte ha til å glasere panneparten til Andrea Demirovic kommer vi ikkje utenom det faktum at det her rett og slett bare er jamrende kjedelig. Teksten er, som alltid, mynta på et voldelig eks-forhold som ho egentlig ikkje har komt heilt over, og av den grunn ser ho sitt snitt til å dele sine kjipe kverdagslige problem med resten av Europa. Melodien er forøvrig grusom, og kan på mange måter minne om nokke Pussycat Dolls kunne miksa på karatefylla. Til tross for alt det kjipe er refrenget (faktisk) halvveis fengande. Eg tror kanskje den her kan sanke litt poeng rundt på plata vår, for det er jo ingen hemmelighet kas musikkpreferansa som råda i østblokklandene. That’s right. Garbage. Ho skal forøvrig ha pluss for å runke mikrofonstativet på sensuelt vis. Det e sånn man sjarmera yrkisane kvinne! 3 likegyldige pølser.

Bjørnar: Ein person frå Montenegro kallast ein Montegriner. Det er jo litt artig. Men denne sangen er ikkje mykje artig, den er heller ganske trasig. Ein kan jo faktisk sjå publikum i salen her at dei kjeder seg. Publikum utanom denne festlige animasjonen nederst på skjermen, that is. Stille Andrea opp i denne lange kjolen i Moskva og, så blir det heller ingen ekstrapoeng å hente ved  å spele på babe-faktoren. Alt i alt, stusselege saker.

Tsjekkia: Gypsy.cz – Aven Romale

Snorre: Letter absurd (og oransj) orgie med ein lekker liten østblokkmann i trikot. Her får vi rap med kappe, trdisjonelle rytmer og en fryktelig balladevoldtekt mot slutten. De som trodde Tsjekkia var et sivilisert land tok tydligvis feil for dette er noe av det merkeligste vi kommer til å se i årets finale. Dommen? 5 pølser!

Thomas: Veit egentlig ikkje kor eg skal begynne for å beskrive Tsjekkia sitt helle spesielle bidrag. Superheltdrakta vår vokalmessig stusselige venn velga å ikle seg overgår til og med Green Lantern sin alvorlig homofile trikot, så ekstrastemmer blir det nok få av. Sangen i seg sjøl er like merkelig som bekledninga til tsjekkerane. Her får vi servert balladesekvensa og rap (!) frå aller lavaste hylle, og blanda med det sure felegnikket i bakgrunnen gir det her meg et brennande ønske om å kaldkvele sovande husdyr. 2 stusselige pølser.

Bjørnar:Etter fjorårets fantastiske (reint visuelt sett) bidrag frå Tsjekkia satsar tsjekkerane i år på noko merkelige sigøynergreier som aldri i verden kan bidra til å betre akkurat denne folkegruppa sitt genrerelt dårlege rykte. Det er klart ein får forhåpningar når det dukka opp ein kar i superheltkostyme på scena, men men dette er så lang frå supert som ein kan komme. Hjelpelaust bidrag frå eit land som tydlegvis ikkje har lyst til å komme vidare frå semifinalane.

Belgia: Patick Ouchene – Copycat

Snorre: I Belgia er det sikkert det sikkert sjarmerande å synge om babes som vil stjele sjela di og menneskelige sandwicher. Det funker desverrre ikke mer enn sånn halveis utenfor landets grenser på tross av jenter med horefarga hår.

Thomas: Rimelig anonymt fra Vaffelnasjonens svar på Elvis Presley. Voklaen var, ikkje uventa, Elviskaktig – men det såg eg altså komme. Teksten handla om at han imiterer Elvis, melodien er Elvisaktig, groupiehorene i bakgrunnen hadde sikkert sex med den faktiske Elvis, og Patrick Ouchène sjøl ligna fryktelig på Elvis – antrekksmessig altså. Pluss for troverdige dansemoves skal han ha, men det her skilla seg ikkje ut på nokken måte med mindre du lika godt voksne menn som mjau deg i øret. 3 grusomt anonyme pølser.

Bjørnar: Ja, dette var saker! Kjell-Elvis sin belgiske fetter levere ein fantastisk tåpelig sang om feite katter og rock’n'roll. Patrick-Elvis kan jo både synge og danse, han, og sangen er idiotfengande, og då fenger den sjølvsagt meg.

Hviterussland: Petr Elfimov – Eyes that never Lies

Snorre: WTF. Hviterussland slutter aldri å overraske i Eurovision-sammenheng. En klovn kledd i hvit latex med tidenes kjipeste hairdue ødlegger det mest for seg bare ved å entre scenen. Sangen i seg selv er ikke grisejævlig, sørgelig no kanskje hviterussernes Bohemian Rhapsody, men her er det umulig å gi noe annet enn 1 pølse.

Thomas: Nei nei nei. Ikkje bare ser Petr Elfimov ut som et vannskap Tsjernobyloffer – han er ikkje engang KLAR over det. han sprada frekt og freidig på scena iført rosa tanktop og kvite skinnpants med tilhørande harry cowboystøvla. Gliset han servera når han gjør sinn entrè er kvalmt som dagen er lang, og sveisen ligna på en kryssing av Limahl og et utrimma underliv. Vidare får vi et par slengkyss til publikum mens dei steinharde brystvortene strutta som et testament på kor utrolig kåt han er på seg sjøl. Når han først begynte å synge viste det seg at han hadde ei kickass stemme som er slåande like Lione i Rhapsody of Fire, men det hjelper faktisk ikkje i det heile tatt. Om sunn fornuft hadde råda hadde eg gitt deg 4 pølser, men då eg kan gjøre som eg vil får du berre ei. Klovn.

Bjørnar: Kviterussland sitt beste bidrag i år står sjølvsagt Norge for, i og med at Veslefrikk med fela er født i Minsk. Og jaggu var det godt at familien Rybak kom seg vekk derfrå, for Kviterussland er eit gjennomført jævlig land. Ikkje berre er dei Europas siste diktatur, med ein diktator som nok eingong beviser at statsleiarar med bart ikkje er noko særleg, då samanlikningsgrunnlaget stort sett består av Hitler, Stalin og Saddam Hussein. Ein annan ting er at Kviterussland ikkje har noko slags apparat for å fange opp katastrofetilfelle som denne Petr Elfimov, ein kar som garantert ikkje er rett skrudd saman. Framtoninga hans kan kanskje sjarmere Ludmila og Svetlana på svette nattklubbar i Minsk, Brest, Grodno eller Gomel, med det er rett og slett fordi dei ikkje veit betre i dette landet. Her ute i den frie verden faller han gjennom så det syng. Sangen er forøvrig heilt grei, om nokon har interesse av den oppi det heile.

Sverige: Malena Ernman – La Voix

Snorre: Etter tre gjennomlyttinger må jeg pinlig nok erkjenne at Sveriges groteske techno-opera ikke er så alt for gale likevel. Melodien er lett å huske selv om Malena synger pinlig svakt på versene. Den absurde dansen trekker dog helhetsintrykket ned og dette må være et av tidenens jævligste sceneshow i Eurovision og det sier ikker rent lite! Det blir uansett 3 vasne pølser til Malena.

Thomas: Forferdelig merkelig bidrag. Malena Ernman har valgt å synge gørrkjedlige vers nesten heilt blotta for melodi, for så å skyte opp i sopranovokal på refrengen. Kanskje for å sette oss lyttera på spissen, sånn at vi merker at ho har skillz på sopranodelen. Og det har ho forsåvidt, men når sangen i seg sjøl er et einaste stort snork, så hjelper det lite å være flink. Det er og merkelig at ho, midt i en av sekvensane ho virka å digge, velga å gurgle på spytt før ho fortsetter sine rablande sjuke sopranoskrik. Det her va rett og slett banebrytande – på helt feil måte. Prøv å gurgle på cum istedet. MGP vinner du i allefall ikkje. 2 høylytte pølser.

Bjørnar: Sverige satser på opera i år. No kan eg ikkje eit ord fransk, men eg er villig til å vedde barten på at den franophone delen av teksten er like klisjefylt som den engelske. Nåvel. Tekst er uansett berre for spesielt interesserte. Sangen er ikkje så værst, ette ei par gjennomlyttingar sit den ganske bra, så ingen invendingar der. Problemet med dette er sjølvsagt dansarane, som slett ikkje dansar, men berre beveger seg veldig sakt rundt på scena i eit mønster som må ha blitt koreografert på sparket i fylla. Men akkurat det er jo litt moro og.

Armenia: Inga og Anush Arkashayan – Jan Jan

Snorre: Armenia presterer faktisk å sende et brukbart bidrag til årets finale. Tre ugudelige kvinnemennesker, et par dansere som nok kan forvente seg et søksmål fra Apple i nærmeste fremtid og glade mennesker i urbane omgivelser. Sangen er småfengene på tross av de grufulle forsøkene på etniske variasjonsparti. 4 pølser!

Thomas: Det mest folkelige innslaget til no. Tradisjonsinstrument og tradisjonklær blanda med ei låt som både er folkelig og moderne på samme tid. Ikkje ulikt vår egen Alexander Rybak altså. Men om patriotismen skal få rådde litt er det ikkje i nærheten av vårt halvrussiske bidrag. Uansett, pluss for å oppretholde dei normene som følger MGP. Eg har og per no fått fløytehelvetet på hjernen, men eg trekke ikkje av den grunn. 4 tradisjonspølser.

Bjørnar: Armenia stille med eit slags techo-etnisk bidrag i år, med den festlige tittelen Jan Jan. To syngedamer, søstre til og med, utstyrt med folkedrakter og ta-meg-no-blikk levere faktisk varene her. Denne sangen fenger. Dei ubegripelig kjipe neonfarga fløytene trekk ned for Armenia, og det er jo litt skuffande, i og med at nettopp Armenia var heilt i toppssjiktet eye-candymessig i fjor. Jerevan står nok stille når Inga og Anush går på scena, en det når nok ikkje helit til topps. Men dei skal uansett ha for forsøket.

Andorra: Susanna Georgi – La teva decisio

Snorre: Fjortis som trakterer en gitar med hansker på. Susanne er en anelse emo, men musikken er i Vanessa Carlton-land. Dette er helt “ålreit” fra mininasjonen som har gitt oss… Fint lite.

Thomas: Sukkersøt pop/punk/whatever fra Susanne Georgi, østblokkens svar på Avril Lavigne. Låta er heilt grei, og ho synger på eget språk nokke som er et pluss i margen. Teksten heiter på engelsk Get a Life, og hadde vi forstått ka ho sa hadde vi nok mest sannsynlig hørt om tørre gutteproblem og den endelaus dyrkinga av kvinnelig attitude. Avril Lavigne med andre ord. 3 pølser med guttelus di emotøyte.

Bjørnar: You know that I’m right syng Susanna, og det kan godt være at ho har rett, problemet er at vi ikkje aner kva ho snakker om. Eller rettare sagt kva ho syng om. Andorrianarane har i år funne ei dansk dame til å synge for seg, då alle dei 26 andre innbyggarane i landet enten allreie har vore med, eller rett og slett ikkje hadde lyst. Andorra som land er jo mest kjend for å tape 0-9 kvar gong dei spelar fotballlandskamp, og MGP-resultata deira har ikkje vore serlig mykje mer imponerande. Og det blir det ikkje i år heller. Sangen er grei nok den, men det held ikkje heile vegen. Tre pølser til den smålubne fristerinna frå Pyreneane.

Tags: 2009, Andorra, Armenia, Belgia, Eurovision, Hviterussland, Malena Ernman, Montenegro, Sverige

This entry was posted on lørdag, mars 21st, 2009 at 14:51 and is filed under Anmeldelser, Film og musikk, Kultur. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.