Tidenes adventure-spill: nummer 20/19
Først ut på lista over tidenes beste adventure-spill er to spill som hver for seg markerte det motsatte av hverandre: det ene med slutten på en epoke hos et av tidenes beste utviklerteam og det andre med begynnelsen på noe nytt, i en tid hvor adventure-spillene begynte å merke tilbakegangen for sjangeren. Vi tar for oss plass nummer 20 og 19 på lista!
20. The Escape from Monkey Island (2000)
Lucasarts
Vanskelighetsgrad: Middels+
Thomas: Det siste spillet (så langt) i Monkey Island serien er på alle måta et fornøyelig spill å spille, akkurat som dets famøse forgjengera, men der fins (som med så veldig masse anna) drawbacks. I ditta tilfellet ett. Det einaste problemet med MI4 er enkelt og greit at sjølve rota som gjorde MI 1, 2 og 3 til gudbenåda spill – 2d og mus – har blitt bytta ut med 3d og piltaststyring. No skal eg på ingen måte påstå at verken 3d eller styring med pilene er nevneverdig kjipt til vanlig. Mangt et fabelaktig spill har nytt stor suksess med nevnte formel, men når en av verdens skarpeste adventureseria bytta ut en uslåelig formel med nymotens vissvass, så blir fans (deriblant meg) en anelse emo.
Historien er vanntett som vanlig. Guybrush briljera igjen med sitt sylskarpe vokabular, som gjør opp for hans manglende fysiske ferdigheta. Riktignok har han blitt finere i tøyet (velstående faktisk), men det hindra han på ingen måte i å stappe gallionsfigura, sverdfiska og kanonkuler i bukselomma om det skulle være nødvendig. Der blir gjensyn med mang en kjent og kjær karakter fra forgjengerne, og man skal (som alltid) valfarte rundt på dei små piratøyene i Karibien for å fullføre ett eller anna absurd oppdrag.
For å gi litt generell bakgrunnsinformasjon:
Du spilla som alltid Guybrush Threepwood. Piraten som har drept LeChuck 3 ganga, men som fremdeles ikke får kjøpe alkohol uten legitimasjon. Han har omsider gifta seg med Elaine, og alt virka med det første å virke både kjedelig og rolig. Grunnen til det er enkel. En australsk soperfyr har forbudt all piratvirksomhet i Karibien til fordel for turisme.
Om du er fullstendig uvitande ka Monkey Island angår lura du kanskje på korfor han her ikkje bare blir drept umiddelbart? All verdens pirata mot en stusselig australsk eiendomsmegler med gåstokk – Lett match. Vanligvis.
For i Monkey Island er det insults som gjelder. Insults som må rime. Gløm ferdigheta med sverd, gløm pistol, gløm dei fleste voldelige assosiasjona du har med pirata. Det er insults som gjelder, og vårt australske nemesis kan dei fleste. Bortsett fra en. The Ultimate Insult. Som vi bruka storparten av spillet på å finne først.
Alt i alt er Monkey Island 4 like fornøyelig som både 1, 2 og 3 historiemessig. Men spillemessig er det meir slitsomt, og enkelte puzzles mot slutten grensa faktisk til det patetiske. Men uansett kor dårlig den siste halvtimen måtte være er resten bare sjef. Om du lika forgjengerane har du allerede spilt Escape, men om du er heilt fersk på Monkey Island vil eg be deg prøve dei andre først. Peace out.
Introen til Monkey Island 4.
Pirat på høyt nivå.
19. Runaway: A Road Adventure (2001)
Pendulo Studios
Vanskelighetsgrad: Middels
Thomas: 2000 tallet markerte på mange måte slutten for PnC sjangeren. Oppfølgerane slutta å komme. Veldreid 2d og musegymnastikk blei bytta ut med 3d og piltast. Ka pokker skjedde? Kanskje var PnC markedet det første (og einaste) markedet som tidlig bestemte seg for at alle datamaskiner kom til å begå symmetrisk kamikaze når klokka slo 2000? Mest sannsynlig har nok internett og mulighetane for multiplayer storparten av skylda for at PnC gikk konken, så for oss bravure retroloids var det kroken på døra. Finito. Heilt til ei gruppe spanjola under navnet Pendulum valgte å skru tida tilbake til syrebefengt europop og partydop. Til 90 tallet. Resultatet blei Runaway 1.
Runaway var genialt på fleire måta. Ikkje bare var det (som nevnt over) et friskt pust i en spillverden som for lengst hadde innsett at uendelige mengda myrding var det nye store. Det hadde tatt med seg nymotens teknologi på kjøpet. 2d grafikken var grisepimp, og historien relativt gjennomført. Riktignok mangla den sylskarpe komikkpennen til Lucasarts, men det betyr på ingen måte at dialogen var spesielt dårlig. Humornivået ligger stort sett på George Stobbart nivå. Ikkje at det er spesielt dårlig, men skal man sammenligne med Tim Scafer så blir det i daffaste laget. Alt i alt er Runaway et spill man burde elske rett og slett fordi dei sverga til en utdødd art. En art som ikkje selger like bra som Counter Strike, men som til tross for det er tufta på det enklaste og mest fundamentale faktum – En sjef spillopplevelse.
Runaway-trailer med grufull musikk!
… Neste gang er det på tide å hoppe litt lengre tilbake i tid, når vi ser på plass nummer 18 og 17 på lista over tidenes adventure-spill. Heng med!
[...] Tidenes adventure-spill: nummer 20/19 [...]