Vi kårer tidenes beste adventure-spill!
Blant alt det obskure man kan finne på internett i disse dager (les moteblogger, arrangerte festbildegallerier, two-girls-one-cup) er noe av det mest irriterende den forholdsvis nye trenden med topplister. Folk fra Stovner til Ecuador hevder å vite hva som er best, og verst, innenfor alle mulige ting (les rumpevideoer, filmregissører, fabeldyr), lykkelig uvitende om at smaken er som baken – delt. Derfor ville det mest logiske for en såpass oppegående blogg som Den Ukentlige være å styre unna denne trenden, akkurat som vi bestemte oss for å styre unna Buffalo-sko og hvite bukser.
Men den gang ei! Derfor trer vi på oss de hvite Fubu-buksene en siste gang og lager vår egen lille toppliste over tidenes beste spillbidrag i en sjanger som med tiden dessverre har svunnet mer og mer vekk fra salgslistene – adventure-spillet! Trapes-Thomas og Sirkus-Snorre i DU-redaksjonen tar herved ikke bare på seg oppgaven å kåre tidenes beste adventurespill, vi kårer like gjerne de 20 beste!
For de som ikke vet bedre, adventure-spill, eller på skikkelig norsk, eventyrspill, er spill hvor handlingen først går fremover når spilleren klarer å løse gåter og mysterier, gjerne ved hjelp av ting han/hun plukker opp på veien. Historien og karakterene har et større fokus en i mange andre spillsjangre og minner kanskje mer om romaner, tegneserier og eventyrfilmer enn noe annet. Spillene styres ofte kun med datamusen og mange har derfor fått tilnavnet “point-and-click”. Adventure-spillene hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet, men det kom også flere knalltitler rundt årtusenskiftet, selv om salgene ble stadig dårligere for spill i sjangeren. I dag lever adventure-sjangeren mest igjennom uavhengige spill (som man kan finne mer om her), men tungvektere som Myst-serien og Runaway-spillene gjør det fremdeles bra på salgslistene.
Før vi setter i gang med nedtellingen begynner vi med å gå igjennom et par titler som såvidt ikke klarte å komme seg innenfor de 20 beste. At de havner utenfor betyr ikke nødvendigvis at de er svake, her er nemlig konkurransen stor. På gammelt topp 20-språk ville vi kalt dem bobler, men for å holde HC/ShortCut-referansene på et minimum har vi funnet et mer passende navn: Nesten-klassikere.
Leisure Suite Larry in the Land of the Lounge Lizards (1987/91)
Snorre: Gode gamle Larry representerer ett av mine første møter med adventure-sjangeren. Den “nye” versjonen fra 1991 kom i 256 fantastiske farger og hadde alt en drittunge kunne ønske seg – rumpehumor, cheesy musikk og babes. Da spillet kom ut var utviklere Sierra theshit, suksessen med Kings Quest-serien hadde gjort dem til de udiskutable sjefene innenfor sjangeren. Jeg er den første til å innrømme at vår liste nok ikke representerer denne dominansen fra det amerikanske selskapets side, rett og slett fordi vår kulturredaksjon ikke har nok kjennskap til firmaets mange klassikere. Når det gjelder Larry derimot, var spillet latterlig kort og latterlig enkelt, og når jeg prøvde det igjen for ikke lenge siden var mye av sjarmen forsvunnet. Selv ikke gjensynet med dødssekvensen etter røff ubeskyttet sex hjalp lenger. Likevel var spillet utvilsomt en klassiker når det kom ut og har senere vært skyldig i flere bøtter med mer eller mindre vellykkede oppfølgere.
Larry i umiskjennelig stil!
King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow (1992)
Snorre: Sierra-klassikeren King’s Quest 4 og var nyskapende med overlegen voiceacting, en flott historie og en banebrytende introfilm i 3d (1992!). Spillet handler om Prins Alexander som forsøker å redde sin stor kjærlighet, prinsesse Cassima. Selv om grafikken i stor grad er utdatert er spillet fremdeles vakkert tegnet om man tar høyde for at tidene forandrer seg. Mange holder King’s Quest-serien som de beste adventure-spillene noensinne, og det er ikke vanskelig å skjønne hva det er de liker.
Den utrolige introsekvensen til King’s Quest VI.
Gabriel Knight: Sins of the Fathers (1993)
Snorre: En serie som nok ikke får fortjent oppmerksomhet i vår gjennomgang av tidenes spill. Gabriel Knight-seriens høydepunkt er nok kanskje Sins of the Fathers, med en fengende historie og mange griseskumle scener. Gabriel undersøker en rekke drap som ser ut til å være knyttet til gamle voodooritualer. I begynnelsen fanger drapene interesse mest på grunn av boken han skriver, men ettersom han blir trekt dypere inn i hva som har skjedd blir higen etter å finne ut sammenhengene det viktige. Spillet har forøvrig lagt grunnlag for mange oppfølgere, som genrelt holder en god standard. Det holder såvidt ikke for Gabriel i denne kåringen, men vi vil likevel på det varmeste anbefale Sins of the Fathers (og oppfølgerne).
Dramatisk scene fra Sins of the Fathers.
The Neverhood (1996)
Snorre: Kultklassikeren The Neverhood fra 1996 er laget alene av modellkitt og ser fremdeles nydelig ut den dag i dag. På tross av dårlige salg i forhold til de enorme produksjonskostnadene er spillet ofte regnet som et av tidenes beste adventure-spill. Protagonisten Klaymen er blant de mest originale og festlige hovedpersonene i et spill noensinne, og det er ikke bare fordi han er laget av kitt. Den humoristiske timingen var kanskje spillets største styrke i forhold til andre spill i lignende sjangre som kom ut samtidig (som for eksempel Grim Fandango). At jeg fremdeles husker godt førsteinntrykket når jeg for mange år siden spilte demoen jeg fikk med PC Player viser bare hvor stort inntrykk Klaymen, Klogg og co gjorde på meg. The Neverhood er hardt og brutalt anbefalt av oss i DU-redaksjonen, men må se seg slått med tanke på å komme inn på lista over de 20 absolutt beste adventure-spillene vi har spilt.
Hysterisk klipp fra The Neverhood.
Hopkins FBI (1998)
Thomas: Vi huska vel “alle” kor brutalsjef demoen til Hopkins FBI var når den var å finne på dei utallige democd’ane PCworld prakka på oss hormonelle voldskåte 13 åringa back in 98. 15 minutta med nokke mange kristne gjerne vil klassifisere som blasfemisk og sjukt, men som vi utvitande ungfola gjerne valgte å kalle awesome: Nemlig vold. Patetisk masse vold. I rolla som Hopkins skal du stoppe en gingerterrorist som stikke av fra Death row (lol) etter en heller mislykka henrettelse. Det som følge av 2 atombomber han har brukt til å sprenge California i fillebita med. Lattis? Ja, tenk. For der e nok av ting som suge hardt med det her spillet; Storyen e flatbrødtynn, grafikken e på linje med Duck Hunt, og med svært få unntak byr spillet på 1 (ja, ETT) soundtrack som heimsøka øregangane dine fra begynnelse til slutt.
Men så har jo vi PnC diggera for lengst fatta at det ikkje nødvendigvis er grafikk og musikk som gjør spillene konge, og Hopkins er intet unntak. For på tross av alt det turbokjipe er Hopkins ei fullstendig uhemma voldsgalore. Hodeskalla blir skutt i fillebita og barmfagre blondiner blir halshugd, flambert, drukna og spidda på krok. Alt i sjarmerande cartoon-cinematics. Sjef med andre ord. Om du aldri har prøvd Hopkins FBI ber eg deg laste ned demoen og sjøl finne ut ka som fikk oss voldsglade guttebarn til å utsette runken et kvarters tid.
Hypervoldelig sekvens fra hypervoldelige Hopkins FBI.
The Longest Journey (1999)
Snorre: Norske Funcom kan mye mer enn å lage gode og (foreløpig) middels gode massive multiplayer-spill. The Longest Journey, eller Den Lengste Reisen, fra 1999 står fremdeles som et av de beste adventure-spillene noensinne hos nesten samtlige adventure-dedikerte sider på det grisestore internettet. Foruten fantastisk stemmeskuespill (både på den norske (!) og den engelske versjonen), nydelige omgivelser og vanskelige gåter er først og fremst spillet utrolig stort. Med en historie som fengsler fra første stund og hele den lange veien til de magiske sluttsekvensene er The Longest Journey framfor alt et bevis på at det bor flere kreative adventure-skapere andre steder i verden enn Øst-Europa og USA. Oppfølgeren Dreamfall fra 2006 er også verdt å sjekke ut mens man venter på at ryktene om et tredje spill skal bli bekreftet eller avkreftet fra Funcoms side.
Trailer for det norskskapte The Longest Journey.
Jack Orlando: A Cinematic Adventure (2001)
Thomas: Jack Orlando var i si tid grafisk konge, med hand-drawn 2d og den kjipe statiske 30-talls stemningen som sikkert har mangt et liv på samvittigheten. Vi tar på oss rolla som Jack Orlando, en Dick Tracy look-alike som en gang i tida var the shit på alle fronta, men som no er redusert til en sliten whiskeymarinert fyllik.Vår venn Jack får dermed 48 tima på å oppklare et mord han sjøl er sikta for. Eg spilte aldri igjennom Jack Orlando då eg alltid satt fast i det man kanskje kan kalle “voksen-puzzles”. Kordan skulle eg, som mindreårig kjønnshårlaus gutt vite ka en sigarkutter var, og korfor man skulle bruke den til å kutte en tampong i to for så å dyppe en del i sprit og en del i gift? Kanskje er/var det obvious for enkelte, men altså ikkje for meg. Perverse puzzles til tross, om du er ute etter et klassisk retro pnc spill, eller bare rett og slett er fan av Dick Tracy sin gule frakk, spill i vei.
Lekker noir-stemning i Jack Orlando – på polsk!
… Og neste gang begynner nedtellingen for fullt, når vi tar for oss plass nummer 20 og 19 på lista over tidenes beste adventure-spill! Da lover vi fyldigere omtaler, flere videosnutter og bilder, alt svøpet inn i våre erfaringer og beste minner fra de ulike titlene. La nedtellingen begynne!
My pal recommended I would personally probably like this site. This individual was solely correct. This particular set up absolutely created my own day time. You are unable to imagine simply how much time period I needed expended because of this data! Thank you so much!