Den Ukentlige

Bård Vegar Solhjell og SV kommer med et forslag om at organdonasjon skal heretter bli automatisk og de som ikke ønsker å donere organene sine må fra nå av si i fra først, i stedet for slik det er nå at en må si i fra om en ønsker å donere organene.

Det er mange gode argumenter for automatisk organdonasjon. En redder liv med organene som blir donert, folk som aldri har tatt seg tid til å ta stilling til det må gjøre det, og en slipper å putte familien i en presset situasjon hvor en ber dem om å ta stilling om donasjon like etter en eventuell ulykke.

Dog er det en del ting som taler i mot at dette skal bli automatisk. En kan like gjerne få folk til å ta en bindende standpunkt om dette ved at en får et spørsmål utsendt med selvangivelsen for eksempel. På den måten så slipper en å få en type medlem av statskirken problematikk rundt det, hvor folk som egentlig ikke er kristne ofte blir stående i medlemskapslistene fordi de aldri tar seg tiden til å melde seg ut.

En annen innvending er at det kan bli for lett å ”høste” organer fra mennesker etter ulykker. Det er allerede en god del leger som ser ut til å tro at de kan leke Gud. Abortlovgivingen har på lang vei ledet oss i retning av et sorteringssamfunn hvor leger bestemmer hvem som får lov til å vokse opp basert på hva legene mener ville være god livskvalitet. Leger utfører også ofte passiv, eller aktiv dødshjelp på pasienter som de ikke lenger mener det kan reddes eller som ikke vil få et like godt liv som tidligere, og ofte gjøres det uten familien eller pasientens samtykke. Eldre er særlig utsatt for dette, blant annet også fordi legene blir tvunget til å ta ressursvalg. Når ressursene er av en viss mengde og en kan velge å redde en som har hele livet bak seg med dem, eller en som har hele livet foran seg så blir det ikke vanskelig å tenke seg hvordan ressursene blir satt inn.

Nå er det jo slik at det er leger som er best kvalifisert til å kunne komme med prognoser for hvem som kommer til å overleve, eventuelt også kommer til å ha et godt liv etter hjelp fra helsevesenet, men også leger kan feile. Om vi gir dem mulighet til å ta organene til en hvilken som helst pasient så lenge de kan argumentere for at pasienten er for skadd til å reddes så setter vi legene i en posisjon der valget å ta organene kan bli litt for enkelt.

Det er mange gode argumenter for donasjon, personlig selv stoler jeg ikke på at ikke det ville blitt for fristende og avslutte behandlingen og heller ta organene mine etter en alvorlig ulykke for legen så jeg er ikke organdonor, men det betyr ikke at andre ikke kommer til et helt annet standpunkt. Det viktigste er at folk blir nødt å ta et standpunkt og får dette presentert igjennom et spørsmål og ikke at staten, eller SV, tar standpunktet for dem automatisk. Når en har tatt et standpunkt så slipper en at familien skal stilles et slikt spørsmål like et etter en tragisk ulykke.

Tags: organdonasjon, SV

This entry was posted on torsdag, februar 26th, 2009 at 15:16 and is filed under Norsk politikk. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.